Forslag til lov om tvangsavvikling av virksomheter

Svar fra Justisministeren

Innhold I. Innledning

II. Generelle motiver

III. Kostnader

IV. Spesielle motiver

V. Lovutkast
§ 1. Formål og virkemidler
§ 2. Virksomheter som omfattes
§ 3. Forhold som kan føre til tvangsavvikling
§ 4. Kompetanse til å begjære tvangsavvikling
§ 5. Veiledning. Frist for retting
§ 6. Begjæring til skifteretten
§ 7. Skifterettens saksbehandling
§ 8. Avviklingen
§ 9. Kjæremål og omgjøring
§ 10. Ikrafttredelse, endringer i andre lover, mv.

I. INNLEDNING

Konkursrådet fremmer med dette forslag til en ny lov om tvangsavvikling av virksomheter. Forslaget er enstemmig vedtatt av Konkursrådet 29. oktober 1997.

Forslaget er under arbeidet drøftet med næringslovutvalget og NHO, og Konkursrådet har mottatt nyttige innspill fra begge. Forslaget i den form det her fremlegges står imidlertid for Konkursrådets regning.

II. GENERELLE MOTIVER

Forretningsvirksomhet som bevisst eller av mangel på kunnskap skjer i strid med gjeldende lover og regler er et betydelig samfunnsmessig problem og en belastning for den lovlydige og seriøse del av næringslivet. Foruten at det skjer en uakseptabel konkuransevridning når enkelte virksomheter nærmest baserer seg på ikke å betale skatter, avgifter, lønninger, leverandører og andre omkostninger mv, påføres næringslivet og det offentlige omfattende og unødige tap hvis slik virksomhet ikke stanses raskt. Av generalpreventive grunner bør det også være raske og effektive sanksjonsmidler mot denne type virksomheter.

Enkelte bransjer har vært særlig utsatt for ulovlig virksomhet i ikke ubetydelig omfang. Dette gjelder bl.a. restaurantbransjen som har vært plaget av useriøse aktører, både i form av aksjeselskaper og enkeltmannsforetak. Eksisterende regler for å stanse slik uønsket forretningsvirksomhet har i mange tilfeller vist seg utilstrekkelige. Reglene om konkurs, tvangsoppløsning av aksjeselskaper og konkurskarantene har nok bremset konkursgjengangeri og andre klanderverdige forhold noe, men disse tiltak er etterfølgende og kommer ofte på et forholdsvis sent tidspunkt. I mange tilfeller har konkurser først inntrådt etter at virksomheten er ført videre i en ny form, og i praksis fått liten eller ingen negativ effekt for innehaverne.

Problemene i restaurantbransjen er i den senere tid behandlet i en rekke sammenhenger, senest i forbindelse med endringer i alkohol- og skjenkelovgivningen. I serveringsloven av 13 juni 1997 nr 55 og ved endring i alkoholloven av 16 mai 1997 nr 28 er det oppstilt skjerpede krav for å få og beholde serveringsbevilling og bevilling for å selge og skjenke alkohol. Dette vil i adskillig utstrekning kunne bremse gjengangeri for uønskede aktører i serveringsbransjen, i alle fall til det er funnet frem til nye omgående ansvars- og driftskonstruksjoner. Men de skjerpede krav gjelder ikke utenfor denne næringen. Serveringsloven har for øvrig ikke regler om hvorledes det skal forholdes med virksomheten ved bortfall av bevilling eller stenging av andre alvorlige årsaker.

Karakteristisk for endel virksomheter av denne typen er bl.a. manglende regnskapsføring, bruk av ikke registrert arbeidskraft, manglende skattetrekk og manglende eller mangelfulle merverdiavgifts- og arbeidsgiveravgiftoppgaver. Det er ofte tåkelagt hva som faktisk har skjedd, og virksomheter som høyst sannsynlig reelt har hatt stor inntjening avvikles med betydelige tap for kreditorene. I de etterfølgende undersøkelser er det vanskelig å påvise noe sikkert om hva som har skjedd, og om ansvarsforholdene. Det er forhold som peker i retning av at det i ikke ubetydelig utstrekning spekuleres i å tappe selskapene for så å la disse gå konkurs og starte opp igjen i nye selskapsformer. Personer som løpende gjentar denne syklusen betegnes populært som konkursryttere.

Tvangsavvikling av virksomheter er ikke noe nytt. Aksjeloven har hatt regler om dette i mange år, og disse har blitt benyttet meget hyppig, særlig etter at det i 1990 ble stillet midler til disposisjon for tvangsavvikling av aksjeselskap som ikke selv har tilstrekkelige midler til å bære omkostningene (Justisdepartementets rundskriv G60/90), og det samtidig ble etablert gode behandlingsrutiner ved Brønnøysundregisterene.

Oppløsnings- og avviklingsreglene rammer aksjeselskap som ikke sender inn årsoppgjør mv til Regnskapsregisteret, eller ikke har registrert i Foretaksregisteret lovlig styre, ledelse eller innbetaling av aksjekapitalen innen visse frister, eller mangler revisor. Avviklingen skjer i regi av skifteretten, som har etablert rasjonelle og gode behandlingsformer for slike saker. Reglene om tvangsoppløsning og avvikling av aksjeselskaper er videreført i forenklet og utvidet form i lovene om aksjeselskaper av 13 juni 1997 nr 44 og 45, jf Ot prp nr 23 (1996-97). Etter de nye lovene skal all avvikling skje etter reglene i konkursloven og dekningsloven uavhengig av årsaken til tvangsoppløsningen og om selskapet er insolvent eller ikke.

Det går imidlertid adskillig tid før virksomheten kan stanses etter disse reglene, selv om det i 1991 og 1994 ble foretatt betydelige innstramminger ved manglende innsendelse av årsoppgjør mv (Ot prp nr 56 (1990-91) og Ot prp nr 45 (1993-94)). Fristene for retting av feil er lange, også etter de endringer som er foretatt i de nye aksjelovene. Reglene i aksjelovgivningen løser heller ikke problemene dersom virksomheten drives i annen form enn aksjeselskap. Selskapsloven § 3-5 har riktignok regler om tvangsoppløsning av kommandittselskaper, men avviklingsreglene i § 3-28 jf § 2-38 er svært upraktiske slik at reglene nesten ikke benyttes i praksis.

Ved innfordring av skatte- og avgiftskrav stanser myndighetene ved konkursbegjæringer mange virksomheter, både personlige og selskapsorganiserte, når skatter eller avgifter ikke betales. Det tar imidlertid ofte lang tid fra misligheter oppdages til kravene er klarlagt og betalingsfrister har gått ut. Skal virksomheten stanses etter disse reglene må dessuten insolvens påvises. I mellomtiden fortsetter den uønskede virksomheten ofte ufortrødent videre i samme spor, med økende tap og skadevirkninger for næringslivet og samfunnet til følge.

Verken trussel om straff eller konkurskarantene, (som også kan anvendes ved tvangsoppløsning), er tilstrekkelig til å stanse uønskede virksomheter. Dels henger dette sammen med at risikoen for oppdagelse og reaksjon av betydning, regnes som liten, og dels regnes slikt som en noe fjerntliggende, abstrakt driftsrisiko. Reglene om konkurskarantene er også vanskelige å anvende.

I tillegg til etablerte og planlagte tiltak er det behov for regler som på et tidlig tidspunkt, og langt raskere enn etter nåværende regler, gir mulighet til å stanse og avvikle igangværende næringsvirksomheter som ikke bør få fortsette. Jo lenger slik virksomhet får fortsette, jo større beløp kan det unndras fra skatte- og avgiftsberegning. Tidsmomentet er derfor av vesentlig betydning. Reglene må imidlertid ivareta rettssikkerheten.

Formålet med Konkursrådets forslag er først og fremst å få flere virksomheter til å innrette seg på lovlig måte. Effektive sanksjonsmidler mot ulovlige tilstander når slike avdekkes er nødvendig i denne sammenheng. Muligheten til tidlig stansing av virksomheten er et langt mer effektivt virkemiddel enn trussel om en etterfølgende reaksjon. Avvikling av virksomhet må for øvrig sies å være et svært beskjedent inngrep mot lovbrytere og uskikkede personer for å bringe den ulovlige eller uønskede virksomheten de driver på andres bekostning til opphør. Problemet er kun å finne frem til en kombinasjon av effektivitet og rettssikkerhet. Tidlig stansing og avvikling av uønsket forretningsvirksomhet kan være et betydelig tiltak i kampen mot den økonomiske kriminalitet.

En del av de virksomheter forslaget til tvangsavviklingsloven tar sikte på å ramme på et tidlig tidspunkt er virksomheter som ellers med stor sannsynlighet ville blitt slått konkurs eller tvangsavviklet etter aksjeloven på et senere tidspunkt. Det er et klart behov for regler som gir anledning til å stoppe slik virksomhet tidligere når forholdene avdekkes og ikke rettes.

Selv om kontrollmyndighetene tidlig skulle oppdage at ny virksomhet ikke innsender oppgaver eller fører regnskaper, mangler de hjemmel til å stanse virksomheten. Adekvat prosess med henblikk på oppretting, med hurtig avvikling som riset bak speilet, bør da kunne iverksettes straks, slik at skadevirkningene begrenses mest mulig, og det kanskje enda er verdier tilbake til å dekke omkostninger og gjeld. Alene eksistensen av slike regler kan ha en preventiv virkning. Hensikten med forslaget er å oppnå lovlige tilstander. Det er i seg selv intet mål å avvikle virksomheter. Avvikling må derfor kunne avverges ved at de klanderverdige tilstander blir rettet. Meningen er ikke at reglene skal bli en felle for næringsdrivende. Reglene skal være et bidrag til å oppnå at driften foregår i lovlige former i flest mulig virksomheter.

Politiet kommer også over forretningsvirksomhet som ikke drives overensstemmende med kravene, som politiet etter gjeldende regler ikke selv har mulighet til å stanse. For det tilfellet at politiet benytter sin begrensede rett til å stanse serveringsbedrifter etter serveringsloven § 17 og § 20 eller bevillingen suspenderes etter § 18 og § 19, er det ikke gitt regler for en forsvarlig avvikling eller håndtering av den stansede bedrift eller dens ansatte.

Avvikling etter konkurslovens og dekningslovens regler, hva enten virksomheten er solvent eller ikke, er en hensiktsmessig og gjennomprøvet behandlingsform, som også er valgt i de nye aksjelovene. Tvangsavvikling er nær beslektet med avvikling etter konkurs, og er et vesentlig supplement til ordinær konkursbehandling.

Konkursrådet er av den oppfatning at det bør gis en allmenn oppløsnings- og avviklingslov som er uavhengig av virksomhetens art, omfang og organisering, og fremmer her forslag til regler.

III. KOSTNADER

Det kan ventes at reglene i størst utstrekning vil få anvendelse overfor mindre og mellomstore virksomheter som drives i form av aksjeselskap, som likevel senere ville havne i skifteretten som konkurs- eller tvangsavviklingsbo på det offentliges bekostning. Reglene kan imidlertid påregnes å fange opp noen virksomheter som i dag faller utenfor, slik at antallet tvangsavviklinger må påregnes å øke noe. På den annen side vil prosessen for en rekke virksomheter bli igangsatt på et tidligere tidspunkt, hvor det er større sjanse for at det er noen midler tilbake i virksomheten. Slike midler vil komme kreditorene, herunder de offentlige, tilgode.

Reglene vil derfor neppe føre til særlig økning i antallet tvangsavviklinger (og konkurser) som det offentlige må betale for, bare en annen periodisering idet en del av sakene vil komme til skifteretten tidligere. Ved at sakene kommer tidligere kan også utgiftene i det enkelte bo bli mindre.

Dersom det ikke foreslås ansvar for kostnader for den som begjærer tvangsavvikling vil slik begjæring kunne bli fremsatt i stedet for konkursbegjæring. Hensett til at de aller fleste konkurser begjæres av offentlige rekvirenter, eller lønnstakere som er fritatt for omkostningsansvar, fører ikke tvangsavvikling istedet for konkurs til nevneverdige økte offentlige omkostninger, men kun til belastning på et annet budsjett, i den grad det ikke i boet er dekning for omkostningene.

Totalt sett antas ikke lovforslaget å føre til økte omkostninger av betydning, mens det på den annen side kan bli et betydelig redskap i kampen mot den økonomiske kriminalitet, og være et vesentlig bidrag til et sunnere og tryggere næringsliv. Tiltak som effektivt bidrar til reduserte skatte- og avgiftsunndragelser vil dessuten være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Tvangsavvikling er i dag gebyrfri. Dersom det ikke innføres gebyr for disse sakene vil staten tape inntekter. Endringene i aksjeloven fører til flere tvangsavviklinger uten gebyr hvor det tidligere ville blitt åpnet gebyrbelagt konkurs. I tillegg kommer tvangsavviklingsboer etter denne lov. Det er ingen grunn til at tvangsavviklingsboer som behandles nøyaktig på samme måte som konkursboer skal være gebyrfrie. Ca 30 % av avviklingsboene vil kunne påregnes å kunne dekke rettsgebyrer helt eller delvis. Hvis utviklingen er som nå vil det i årene fremover kunne komme til å dreie seg om totalt mellom 1000 og 1500 avviklingsboer i året, og i så fall om gebyrinntekter i størrelsesorden mellom 5 og 10 mill kr. Konkursrådet mener at det også gir et mer riktig bilde av kostnadene ved å ha regler om tvangsavvikling at det foretas en internfakturering slik at kostnadene belastes der de rettelig hører hjemme, og ikke på rettsvesenets budsjett.

IV. SPESIELLE MOTIVER

For oversiktens skyld er de spesielle motivene inntatt under de aktuelle bestemmelser i lovforslaget.

V. LOVUTKAST

§ 1. Formål og virkemidler

Denne lov har til formål å tvangsavvikle virksomheter som i vesentlig grad unnlater å innrette seg i samsvar med reglene for næringsvirksomheten eller i tilknytning til driften på vesentlige områder bryter annen lovgivning.

Kommentarer til § 1:

Lovens hovedformål er å være et sterkt incentiv til at næringsdrivende følger (innretter seg etter) de til enhver tid gjeldende lover og regler. Loven skal også ha en preventiv effekt. Den skal samtidig effektivt motvirke konkurransevridning og begrense de tap det offentlige og andre påføres ved at uskikkede og useriøse aktører i enkelte bransjer får holde på med sin virksomhet, ved at loven gir adgang til bringe denne til opphør på et tidlig tidspunkt, når vesentlige regelbrudd foreligger. Også andre alvorlige forhold kan føre til tvangsavvikling.

§ 2. Virksomheter som omfattes

Loven gjelder all regnskapspliktig næringsvirksomhet som drives i form av enkeltmannsforetak, selskap eller annen sammenslutning og stiftelse.

Kommentarer til § 2:

Loven skal gjelde for alle næringsdrivende som har regnskapsplikt i henhold til lov eller forskrifter gitt i medhold av lov, uansett virksomhetens organisasjonsform. Foreningers næringsdrift skal omfattes.

§ 3. Forhold som kan føre til tvangsavvikling

Følgende forhold kan føre til tvangsavvikling:

• a. Vesentlig tilsidesettelse av reglene om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring.
  
  
• b. Unnlatelse av å foreta lovbestemt registrering, unnlatt inngivelse av lovbestemte meldinger og oppgaver til trygde-, skatte- og avgiftsmyndighetene, eller inngivelse av oppgaver som er vesentlig mangelfulle eller uriktige på vesentlige punkter.
  
  
• c. Bruk av personer i virksomheten som ikke har nødvendige arbeidstillatelser, autorisasjoner eller bevillinger.
  
  
• d. Unnlatelse av å foreta skattetrekk i ansattes lønninger eller underslag av trukket skatt.
  
  
• e. Virksomheten er sted for eller ledd i gjentatt kriminell virksomhet av alvorlig art eller omfang.
  
  
• f. Virksomheten mangler lovbestemt styre, revisor eller daglig leder.

Tvangsavvikling kan bare skje dersom forholdene nevnt i første ledd a-f er grove. Ved vurderingen av om forholdet skal ansees som grovt skal det særlig legges vekt på om overtredelsen av den aktuelle lovgivningen er alvorlig, om det søkes unndratt, skjult eller innvunnet store verdier eller om kontrollmuligheten er vesentlig vanskeliggjort, om forholdet har vart i lang tid, har gjentatt seg, eller har fortsatt til tross for tidligere pålegg om retting eller advarsel. Det bør også legges vekt på om forholdet har medført stor uberettiget vinning for virksomheten, dens ledere eller eiere, eller om det har oppstått fare for betydelig tap, skade eller ulempe for andre.

Kommentarer til § 3:

Første ledd:

• a. Straffeloven § 286, som i praksis er sammenfallende med regnskapsloven § § 8-5er utgangspunktet for bestemmelsen. Det er imidlertid bare de grovt mangelfulle og kritikkverdige forhold som kan føre til tvangsavvikling.

  Både helt og i vesentlig grad unnlatt regnskapsførsel omfattes. Likeledes omfattes mangelfull løpende føring og oppbevaring av regnskap og bilag, samt omfattende tilsidesettelse av legitimasjonskrav.
  
  

• b. Denne bestemmelsen vil blant annet ramme manglende registrering i enhetsregisteret og merverdiavgiftsmantallet, dersom det er noe alvorlig å bebreide virksomheten, og forholdet ikke rettes, jf annet ledd og § 5. Manglende innsendelse av oppgaver og innsendelse av oppgaver som lider av alvorlige feil og mangler omfattes av bestemmelsen.
  
  
• c. Bestemmelsen omfatter både sysselsetting av personer som ikke har tillatelse til å arbeide i landet og personer som ikke har nødvendig autorisasjon eller kompetansebevis for det arbeid de er tilsatt for å utføre, hvor dette er nødvendig etter gjeldende regler. Eksempelvis kan nevnes ansettelse eller bruk av ufaglærte hvor det kreves autorisasjon som elektriker eller rørlegger.
  
  
• d. Bestemmelsen vil ikke omfatte manglende bruk av skattetrekkskonto. Bestemmelsen er snevrere enn skattebetalingsloven § 5 jf § 5a. Underslagsalternativet vil omfatte at trukket skatt blir benyttet til annet formål enn betaling til skatteoppkrever.
  
  
• e. Det tas sikte på å ramme virksomheter som i ikke ubetydelig omfang omsetter tyvegods, ulovlig våpen, alkohol eller narkotika, eller hvitvasker penger som skriver seg fra straffbare forhold. Oppramsingen er ikke uttømmende. Også annen samfunnsskadelig kriminell virksomhet og nyere former for kriminell virksomhet som kan oppstå bør kunne føre til tvangsavvikling, men dette bør overlates til domstolspraksis. Dersom de straffbare forholdene har opphørt, vil det ikke være adgang til å tvangsavvikle, med mindre det må antas at opphøret har skjedd som følge av at saken ble reist, og det ikke kan legges til grunn at opphøret er permanent.

  Er virksomheten sted for alvorlig kriminell virksomhet uten selv å være involvert i de straffbare forholdene, kan tvangsavvikling bare skje når sterke samfunnsmessige hensyn tilsier det og virksomheten ikke har truffet tilstrekkelige mottiltak. Slike mottiltak kan være adgangsbegrensning, bortvisning, vakthold og konsekvent tilkalling av politiet. Tvangsoppløsning kan således skje om virksomheten selv, eiere, ansatte eller kunder står for kriminaliteten. Det er ikke tilstrekkelig for tvangsoppløsning at virksomheten trekker til seg kriminelle individer eller gjenger eller er samlingssted for kriminelle, hvis det ikke begås kriminelle handlinger på stedet.
  
  

• f. Aksjeselskap som har slike mangler kan oppløses etter melding fra Foretaksregisteret, jf aksjeloven §§ 16-15 - 16-18. Reglene er opprettholdt i begge de nye aksjeselskapslover § 16-15. Tilsvarende regler er ikke gitt for andre typer virksomheter, men de samme hensyn kan gjøre seg gjeldende også for disse, om lovbestemt ledelse og revisor mangler. Bestemmelsen gir også andre enn Foretaksregisteret anledning til å gripe inn overfor aksjeselskaper, og på et tidligere tidspunkt.

  Bestemmelsen tar ikke sikte på å ramme formelle mangler, dersom det bevises at forholdet reelt sett er i orden.

Annet ledd:

Denne bestemmelsen begrenser adgangen til tvangsavvikling til de tilfeller der overtredelsene av lovgivningen er grov. Avvikling er et inngripende tiltak, og loven tar sikte på å ramme de grovere overtredelsene. Ved vurderingen av om et forhold er grovt, kan inndelinger som ofte finnes i straffeloven benyttes. Eksempelvis vises til straffeloven § 286 annet straffealternativ, særlig skjerpende omstendigheter, § 255 jf § 256, grovt underslag, § 270 jf § 271, grovt bedrageri. Rettspraksis knyttet til disse bestemmelser og andre bestemmelser i straffeloven som har grovt-alternativer kan være relevant.

Det tas ikke sikte på å gi en uttømmende oppregning av hvilke forhold det kan legges vekt på i vurderingen av grovheten. Det skal foretas en totalvurdering, der flere momenter kan kumuleres og tilsammen være tilstrekkelig sterke, selv om de hver for seg ikke kan begrunne tvangsavvikling. Med gjentagelse er ikke bare tenkt på gjentagelse i forbindelse med den aktuelle virksomheten. Det kan også sees hen til om eieren driver eller har drevet andre virksomheter på lignende klanderverdig vis.

§ 4. Kompetanse til å begjære tvangsavvikling

Tvangsavvikling kan begjæres av staten ved vedkommende departement, vedkommende kommune og påtalemyndigheten.

Fylkesmann, statsadvokat, politimester, skattefogd, fylkesskattesjef, ligningssjef, skatteoppkrever og tolldistriktssjef samt Kredittilsynet kan utøve det offentliges partsstilling. Denne myndigheten kan delegeres til en underordnet, eller det kan antas prosessfullmektig etter reglene i tvistemålsloven § 44 annet ledd og § 46.

Kommentarer til § 4:

Det er ikke meningen å regulere i lovteksten hvem som har intern kompetanse i de ulike organene til å treffe bestemmelse om at tvangsavvikling skal begjæres. Dette forutsettes løst ved instruks innen den enkelte etat. Meningen er å regulere hvem som er legitimert til å opptre på vegne av vedkommende part overfor retten.

For å få en mest mulig effektiv praksis har man ønsket å legge kompetansen direkte til det kontrollorgan som avdekker manglene. Bestemmelsen er etter mønster av skattebetalingsloven § 48. Kompetansen er imidlertid ikke begrenset til vedkommendes fagområde, men utenfor dette bør det samarbeides med andre kompetente myndigheter. Det er intet i veien for at annet kompetent organ overtar saken eller intervenerer, jf § 6 if.

Myndigheter med kompetanse etter § 4 bør orientere hverandre om avdekkede forhold som etter § 3 kan føre til tvangsavvikling. Samtlige aktuelle myndigheter bør kjenne til alvorlige forhold som er avdekket i virksomheten Forøvrig gjøres ikke endring i reglene om taushetsplikt som gjelder for vedkommende myndighet.

Begjæring om tvangsavvikling av igangværende næringsvirksomhet er et såvidt alvorlig tiltak at myndigheten til å fremsette slik begjæring ikke automatisk bør følge av ansettelse i spesielle stillinger i påtalemyndigheten eller kontrolletatene, eller delegeres til et for lavt nivå. Embets- eller etatslederen bør for hver enkelt aktuell ansatt vurdere vedkommendes kompetanse. Nødvendig delegasjon kan skje ved generell fullmakt eller ved prosessfullmakt for det enkelte tilfelle. Det er også adgang til å engasjere tjenestemann ved annet tilsvarende embete/etat eller advokat som prosessfullmektig. Prosessfullmakt eller delegasjonsfullmakt forutsettes dokumentert skriftlig for retten dersom fullmektigen ikke er advokat eller fullmakten er gitt i forskrifts form.

Det kan gis instruks for utøvelsen av kompetansen som er tillagt underliggende organer i eller i medhold av annet ledd. For å få en mest mulig ensartet praksis bør dette gjøres etter mønster av Instruks for skatteoppkrevere.

§ 5. Veiledning. Frist for retting

Dersom myndighet som nevnt i § 4 oppdager forhold som nevnt i § 3, skal virksomheten gis en frist på inntil tre uker for å rette manglene. Virksomheten skal gis nødvendig veiledning om hvilke krav som må tilfredsstilles og hvorledes dette kan gjøres. Veiledningen skal gis skriftlig og hvis nødvendig også muntlig. Det skal samtidig opplyses at virksomheten kan bli tvangsavviklet om forholdene ikke rettes innen fristen. Fristgivelsen kan ikke påklages, men den kan forlenges en gang.

Dersom det tidligere er gitt frist for retting av likeartet mangel er det ikke nødvendig å gi ny frist.

Kommentarer til § 5:

Hensikten med forslaget er at det er den myndighet som har foretatt kontroll innenfor sitt saksområde som skal gi pålegg om retting og veiledning, og senere begjære tvangsavvikling. Dette vil f eks være kemneren i tilfeller som har med arbeidsgiveravgift å gjøre, det kan være påtalemyndigheten i tilfeller hvor en virksomhet er sted for kriminell virksomhet osv. Meningen er ikke å ekskludere noen myndigheter fra å begjære avvikling som følge av regnskapsmangler.

Hensikten er ikke å avvikle virksomheter alene fordi det er påvist alvorlige mangler. Virksomheten skal ved veiledning søkes brakt inn på riktig spor. Det er virksomheter hvor manglene ikke rettes i tilstrekkelig grad som skal stanses. Er det imidlertid umulig å rette mangelen i etterhånd, for eksempel fordi det ikke finnes bilag som skulle vært bokført, må det være tilstrekkelig at virksomheten nå drives i lovlige former.

Av rettssikkerhetshensyn er det lagt inn en regel om retting, fristgivelse og orientering om konsekvenser av manglende retting. Regelen er beslektet med aksjeloven 1976 § 11-14 fjerde ledd, men det er normalt verken grunn eller tid til å kunngjøre fristen og advarselen. Det er tilstrekkelig at dette gjøres overfor den hovedansvarlige for virksomheten. Det er imidlertid intet i veien for at orientering og fristgivelse om nødvendig skjer ved kunngjøring.

Frist for retting bør normalt settes til tre uker, men det vil alltid være adgang til å sette kortere frist hvis manglene er av en slik art at det haster med å få brakt forholdene i orden eller å få stanset virksomheten, eksempelvis ved alvorlig straffbare handlinger. Unntaket i annet ledd er tatt inn for å ramme gjentagelse og spekulasjon.

Det vil være forebyggende om nye virksomheter innen spesielle næringer og bransjer kontrolleres kort etter oppstart. Man kan få gitt veiledning før feilene og problemene har blitt uoverstigelige, og man kan få stanset meget tidlig virksomheter hvor problemet ikke er manglende kunnskap om reglene.

§ 6. Begjæring til skifteretten

Er vesentlige mangler ikke rettet innen den gitte frist kan virksomheten begjæres avviklet ved prosesskriv til skifteretten. Vedkommende myndighet skal opptre som part i samsvar med reglene i § 4. Andre med myndighet etter § 4 kan intervenere.

Kommentarer til § 6:

Myndigheter med kompetanse etter § 4 kan begjære tvangsavvikling der forholdene ikke er rettet i tilstrekkelig grad innen fristen. Hvorvidt det skal begjæres avvikling må kunne bero på et konkret skjønn, hvor forholdsmessigheten mellom hva som oppnås ved å stanse virksomheten og skadevirkninger for eierne, de ansatte og lokalsamfunnet, må vurderes.

Den myndighet som har begjært avvikling opptrer som part.

Intervensjonsadgangen bør benyttes hvor saken er bevismessig komplisert og omfatter ulike faglig spørsmål og har tilknytninger til deler av virksomheten som fordres særlig kompetanse som annet kontrollorgan innehar. Det er imidlertid intet i veien for at flere med myndighet separat fremmer egne avviklingsbegjæringer. Skifteretten bestemmer da rekkefølgen for behandlingen, eller om de skal forenes til felles behandling.

§ 7. Skifterettens saksbehandling

Bestemmelsene i konkursloven §§ 68 - 75 og tvistemålsloven første, annen og fjerde del samt § 301, § 327, § 328 og §§ 330 - 339 får tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke annet er bestemt. Med hensyn til vitners og sakkyndiges møteplikt gjelder samme regler som under hovedforhandling i tvistemål. Forklaringer som blir avgitt av parter, vitner eller sakkyndige, innføres i rettsboken dersom skifteretten finner det hensiktsmessig.

Er arbeid igangsatt for å bringe forholdene i orden og ytterligere utsettelse er ubetenkelig, kan skifteretten ved kjennelse utsette behandlingen til et senere rettsmøte som må holdes innen tre uker, eller gi en ny frist på inntil tre uker for å dokumentere at forholdet er brakt i orden. Utsettelse eller fristforlengelse kan bare skje en gang, hvis det ikke foreligger særlige forhold.

Saksøkte har bevisbyrden for at mangler er rettet. Oppfylles ikke denne bevisbyrden i rettsmøtet eller innen den fristen skifteretten har satt, skal skifteretten ved kjennelse avvikle virksomheten.

Kommentarer til § 7:

Første ledd:

Det er hensiktsmessig at behandlingsmåten harmonerer mest mulig med den alminnelige skifteprosessen. Behandling av saker i et vel innarbeidet mønster er rasjonelt og rettssikkerhetsmessig betryggende, noe som er viktig for saker hvor feil behandling eller avgjørelse kan få uopprettelige følger.

Henvisningen til konkursloven §§ 68 - 75 innebærer at det skal holdes muntlig forhandling om begjæringen, begjæringen kan kalles tilbake, skifteretten kan behandle ulike begjæringer i en hensiktsmessig rekkefølge, det skal med kort frist innkalles til rettsmøte som kan utsettes, skifterettens avgjørelse av begjæringen skal treffes ved kjennelse som kan påkjæres til lagmannsretten, samt regulering av omkostningsansvaret, avviklingens varighet og mulighet for rådighetsforbud mens begjæringen behandles.

Saksøkerens ansvar for behandlingsomkostninger følger av henvisningen til konkursloven § 73. Ansvaret for konkursbehandlingsomkostninger er ved forskrift 11/7-1989 begrenset til kr 20 000. § 73, 1. ledd 2 pkt gir adgang til å begrense ansvaret ytterligere ved forskrift. For avviklinger etter aksjelovens regler er det ingen å holde ansvarlig for omkostningene. Har ikke selskapet tilstrekkelige midler dekkes omkostningene av staten.

Saksøker etter denne loven, som uten unntak vil være offentlig myndighet, og ofte den myndigheten som normalt er berettiget til å begjære konkurs, bør ha et ansvar for omkostningene. Overordnede effektiviseringshensyn kan imidlertid tilsi lavere omkostningsansvar enn ved konkurs, for å oppfordre kontrollmyndighetene til å benytte avviklingslovens muligheter. Ansvaret bør minst tilsvare gebyrene til skifteretten, som gjenspeiler domstolens arbeid med saken. Hvorledes behandlingsomkostninger, salærer mv utover dette, som det ikke er midler i virksomheten til å dekke belastes de offentlige budsjetter, er av mindre prinsipiell interesse, men henvisningen til konkursloven åpner for vide fullmakter til departementet. Det er For øvrig interesser langt utover kreditorinteressen som skal ivaretas ved tvangsavviklingen, hvilket kan tilsi at omkostningsansvaret kan ligge annerledes an enn ved konkurs.

Annet ledd:

Det følger av henvisningen til konkursloven § 71 i første ledd at utsettelse ikke skal være kurant. Er imidlertid oppretting igangsatt, og det er grunn til å tro at forholdene innen kort tid vil kunne være i orden uten at skadevirkningen av de ulovlige forholdene øker, vil det som oftest ikke være noen grunn til å avvikle virksomheten umiddelbart. Det er imidlertid viktig at det ikke skjer noen utglidning ved praktiseringen av bestemmelsen slik at lovens intensjoner ikke følges opp tilfredsstillende.

Tredje ledd:

I utgangspunktet er det saksøker som må bevise at det foreligger forhold som kan føre til tvangsavvikling. Men er forholdet tilstrekkelig sannsynliggjort eller erkjent, er det rimelig og naturlig at bevisbyrden for at forholdet er rettet påligger saksøkte. Normalt vil dette ikke være noen vanskelig bevisbyrde, idet det må være tilstrekkelig å fremlegge kopi av de oppgaver/kvitteringer som mangler, ajourført regnskap eller en bekreftelse fra virksomhetens revisor. Det må imidlertid gjøres reservasjoner angående bevisbyrden når det gjelder § 3 pkt. e. Omvent bevisbyrde er ikke noe nytt i slik sammenheng, jf konkursloven § 62 og § 63.

§ 8. Avviklingen

Tvangsavviklingen skal skje etter reglene i konkursloven og dekningsloven. Avviklingskjennelsen trer i stedet for kjennelse om åpning av konkurs. Boet kan bare leveres tilbake etter konkursloven § 136 dersom avviklingsgrunnen ikke lenger er tilstede.

Gjelder avviklingen et enkeltmannsforetak omfatter avviklingen kun næringsvirksomheten dersom ikke annet bestemmes ved kjennelse. Dersom ikke alle krav mot virksomheten og omkostningene knyttet til avviklingen får full dekning ved avviklingen av virksomheten omfattes også skyldnerens private eiendeler av bobehandlingen.

Er virksomheten drevet som egen driftsenhet separat fra eierens øvrige eiendeler, og det er klart at alle krav mot virksomheten og omkostningene knyttet til avviklingen vil få full dekning ved avvikling bare av driftsenheten, kan skifteretten, hvis den finner det ubetenklig, begrense avviklingen til den selvstendige driftsenhet.

Kommentarer til § 8:

Første ledd:

Det er ingen forutsetning for tvangsavvikling at virksomheten er insolvent. Skifteretten skal vurdere om vilkårene for tvangsavvikling foreligger.

Reglene i konkurs- og dekningsloven har vist seg svært hensiktsmessige og rasjonelle også ved avvikling av virksomheter som ikke er insolvente. Bestemmelsen er i praksis parallell med bestemmelsen i aksjeloven 1976 § 13-2 tredje ledd som er videreført og gitt utvidet anvendelsesområde i de nye aksjelovene §§ 16-15 - 16-18. Bestemmelsen i denne lov er gitt en noe annen utforming fordi avviklingen ikke har bakgrunn i oppløsning av aksjeselskap men beslutning om avvikling av uønsket virksomhet, hva enten det dreier seg om egne rettssubjekter eller mer begrensede formuesmasser etter bestemmelsen i annet ledd.

Den nye aksjeloven § 16-18 (2) er brukt som modell for tilbakelevering. Tilbakelevering forutsetter at det blir begjært eller akseptert av den som får virksomheten tilbakelevert. Det er ingen grunn til å ha andre regler enn aksjeloven.

Annet ledd:

Avvikling av personlig forretningsvirksomhet, registrert eller uregistrert enkeltmannsforetak som ikke er et eget rettssubjekt, reiser særlige problemer.

Det er ingen grunn til å gjøre avviklingen mer omfattende og gripe mer inn i privatøkonomien enn strengt nødvendig. Det er prinsipalt den kritikkverdige forretningsvirksomheten og forretningsformuen som knytter seg til denne, loven retter seg mot. Ikke hus og hjem og annen privat virksomhet som ikke er omfattet av forretningsvirksomheten. Avviklingen behøver heller ikke å gjelde alle de virksomheter en person driver. Finner ulovlighetene sted i "Renseriet Peder Ås ", er det vanligvis liten grunn til også å avvikle det sunne "Peders sykkelbud". Forutsetningen må imidlertid være at ulovlighetene ikke knytter seg til budvirksomheten, og at kreditorene i virksomheten som avvikles får full eller avtalemessig dekning uten at dette medfører begunstigelse i forhold til andre kreditorer.

Lovforslaget gir retten adgang til å bestemme at avviklingen skal omfatte hele skyldnerens formuesmasse. Dersom kreditorer med krav knyttet til virksomheten vil få full dekning, mens skyldneren totalt sett er insolvent, kan det være grunn til å bestemme at behandlingen skal gjelde hele skyldnerens formue. Ellers kan avviklingen medføre en forfordeling av kreditorene.

Det følger av 2. ledd 2. pkt at det skal treffes bestemmelse om at avviklingen skal omfatte hele formuesmassen der en separat avvikling av virksomheten ikke vil gi full dekning til virksomhetens kreditorer.

Bestemmelse om at avviklingen skal omfatte mer enn næringsvirksomheten kan treffes både i avviklingskjennelsen og senere. Tilfeller hvor en enkeltperson driver flere virksomheter er regulert av tredje ledd.

Tredje ledd:

Avviklingen kan begrenses til det nødvendige også under andre driftsformer enn enkeltmannsforetak, dersom eieren er klart solvent. Det er ingen grunn til å avvikle alle restaurantene et selskap driver, dersom manglene bare knytter seg til et økonomisk og geografisk adskilt driftssted, og eieren dekker all gjeld og alle omkostninger knyttet til driftsenheten og avviklingen. En slik avvikling vil imidlertid ikke være ubetenkelig hvis eieren har en slik økonomi at en begrenset avvikling kan innebære en forfordeling av kreditorene. Omfanget av avviklingen vil måtte bero på et hensiktsmessighetsskjønn.

Salg av virksomheten eller deler av denne og kortvarig drift i boets regi er å anse som ledd i avviklingen av eierens virksomhet.

§ 9. Kjæremål og omgjøring

Påkjæres kjennelse om avvikling og kjæremålet tiltres av saksøkeren, kan skifteretten gjøre om kjennelsen eller endre den ved ny kjennelse. Ellers kan kjæremål gis oppsettende virkning. Gis oppsettende virkning får konkursloven § 14 og § 15 tilsvarende anvendelse. Bobestyreren trer i gjeldsnemdas sted. Skifteretten kan sette særlige vilkår for å beslutte oppsettende virkning.

Kommentarer til § 9:

Tvangsavvikling av igangværende virksomhet kan være dramatisk, og foruten en behandling forut for beslutningen som ivaretar rettssikkerheten, er det i rettssikkerhetens interesse at mulige feilslag kan rettes opp så raskt som mulig. Er både saksøker, saksøkte og skifteretten enige om at avviklingskjennelsen var uheldig eller feil, bør det ikke være noen betenkeligheter ved at skifteretten selv foretar omgjøring. Dette sparer både tid, arbeid og kostnader for rettsvesenet og partene, og reduserer skadevirkningene av uriktige avgjørelser. Den foreslåtte omgjøringsregel er beslektet med konkursloven § 143 fjerde ledd vedrørende omgjøring av konkurskarantenekjennelse. Det vil nok oftest foreligge nye opplysninger, men det bør imidlertid ikke stilles krav om dette.

Oppsettende virkning for kjæremål kan ikke være hovedregelen. Det ville lett føre til misbruk, forsinkelser, kostbare komplikasjoner og uheldige forvaltningsmessige situasjoner. Kjæremål tar tid og det ville være uheldig om graverende forhold loven tar sikte på å stanse raskt kan fortsette i lengere tid. Det må være tilstrekkelig at skifteretten i det enkelte tilfelle kan gi oppsettende virkning, eventuelt på særlige vilkår. Dette skal ikke være kurant, dersom ikke skifteretten antar at kjæremålet vil føre frem.

Besluttes oppsettende virkning er det behov for regler som regulerer ansvar og forvaltning i tiden frem til kjæremålet er avgjort. Regler tilsvarende konkursloven § 14 og § 15, eventuelt med særlige vilkår og bestemmelser av skifteretten, antas å kunne regulere de forhold som oppstår.

I alle tilfelle, men særlig der det gis oppsettende virkning bør lagmannsretten behandle saken raskt jf konkursloven § 70, 2. ledd.

§ 10. Ikrafttredelse, endringer i andre lover, mv.

Denne loven trer i kraft............

Fra samme tidspunkt gjøres følgende endringer i Lov om rettsgebyr av 17 desember 1982 nr 86:

§ 16 nr 1 skal lyde:

For dødsbo, felleseiebo, konkursbo og tvangsavviklingsbo som åpnes av skifteretten betales 25 ganger rettsgebyret, eventuelt gebyr etter § 18 tredje ledd.

§ 17 annet ledd skal lyde:

Dersom begjæring om konkursbehandling, gjeldsforhandling eller tvangsavvikling blir avslått av retten eller trukket tilbake, betales 3 ganger rettsgebyret.

§ 18 annet ledd skal lyde:

Blir et dødsbo, felleseiebo, konkursbo eller tvangsavviklingsbo innstilt eller tilbakelevert loddeierne, betales halvparten av fullt gebyr.

Kommentarer til endringene av rettsgebyrloven:

Til § 16 nr 1:

Avvikling som følge av manglende innsendelse av årsoppgjør mv til Regnskapsregisteret er for tiden gebyrfri, selv for de boer som har midler og kan dekke omkostningene. Det er ingen grunn til at dette skal fortsette når den samme avviklingsformen etter de nye aksjelovene også gjøres gjeldende for andre tvangsoppløsningsboer hvor det idag åpnes konkurs og beregnes gebyr. Under enhver omstendighet er det ingen grunn til å overføre gebyrfriheten til nye typer tvangsavviklingsboer. Det kan dessuten regnes med at i mange av boene vil det være tilstrekkelige midler til å dekke omkostningene helt eller delvis, herunder gebyr.

Det er liten grunn til gebyrmessig å behandle tvangsavviklingsboene annerledes enn andre boer under offentlig skifte. Noen boer er store og arbeidskrevende, andre er små. Gjennomsnittet av avviklingsboene må imidlertid påregnes å være små boer, men granskingen og skifterettens arbeid kan likevel bli omfattende hensett til at det ofte vil dreie seg om igangværende virksomheter

Til § 17 annet ledd:

Begjæringer av dette slag til domstolene bør ikke være gebyrfrie og det er ingen grunn til å behandle tvangsavviklingsbegjæringer annerledes enn konkursbegjæringer.

Til § 18 annet ledd:

Heller ikke med hensyn til gebyrreduksjon ved innstilling og tilbakelevering er det noen grunn til å behandle tvangsavviklingsboene annerledes enn andre typer boer under offentlig skifte.

Sist oppdatert 28 oktober 1998

Skriv ut 
Motta nyhetsbrev
Nyheter på RSS