Undersøkelse av Justisdepartementets garantiordning for videre bobehandling ved mistanke om økonomisk kriminalitet

DET KONGELIGE JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENT
SIVILAVDELINGEN
KONTOR: AKERSGT. 42 - TLF. 22 24 90 90 - TELEX 21 403 JDEP N
POSTADRESSE: POSTBOKS 8005 DEP. , 0030 OSLO

Til domstolene, politidistriktene, statsadvokatembetene, Riksadvokaten, ØKOKRIM

Undersøkelse av justisdepartementets garantiordning for videre bobehandling ved mistanke om økonomisk kriminalitet.

Vi viser til Justisdepartementets rundskriv G-88/91 av 5 juli 1991; Økt innsats for gransking i konkursboer som mangler midler til bobehandlingen. Justisdepartementet har nå undersøkt hva som skjer med garantisakene etter at bobehandlingen en avsluttet.

Garantiordningen ble evaluert i 1993. Erfaringene dengang var klart positive. De fleste boene brukte garantimidlene til revisorgjennomgang, og dette ble regnet for hovedgrunnen til at resultatene var så gode. Man antok at dette forbedret politiets evne til å etterforske konkurssakene. Det har imidlertid ikke vært foretatt noen undersøkelser om hvordan det gikk med disse sakene etter at de ble oversendt politiet. Justisdepartementet ønsket derfor bl.a å undersøke dette forholdet nærmere. På denne bakgrunn ble undersøkelsen satt i gang.

Resultatet av undersøkelsen er nedfelt i en rapport som følger vedlagt til orientering. Undersøkelsen gjelder samtlige konkursboer som har mottatt garantimidler i årene 1993 - 1995. Det konkluderes bl.a i rapporten med at anmeldelsesprosenten i garantisakene er svært høy (75%), men det fremgår også at henleggelsesprosenten er høy (51,5%). Av de sakene som ender med strafferettslig reaksjon, er det strengere utgang enn gjennomsnittlig. Det må imidlertid bemerkes at tallmaterialet er så spinkelt at det ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner.

Etter fullmakt,
Anne Pauline Jensen
underdirektør

Anniken Nygaard Ottesen
førstekonsulent

Saksbehandler: Anniken N. Ottesen, tlf. 22 24 51 73, faks 22 24 27 22

NOTAT
Saksnr. 98/00095 AAF-IC

RAPPORT

RUNDSKRIV G- 88/91

1. Formål

Justisdepartementet har siden 1991 vært ansvarlig for en prøveordning der departementet har stilt garanti for videre bobehandling i boer som ikke selv har hatt midler, men hvor det har vært mistanke om økonomisk kriminalitet. Den årlige bevilgningen har øket fra ca.kr. 4 mill. ved oppstart (i 1991 kr. 2 mill) til kr. 6,1 mill. fra 1994.

Tabell 1. Antall boer, garantistillelser og utbetalinger fordelt på de enkelte år.

Ordningen er administrert gjennom den enkelte skifterett. Bobestyrer søker skifteretten om midler, og skifteretten kontakter departementet for å undersøke om det er midler igjen av årets bevilgning. Ved spørsmål om garantistillelse på over kr. 100 000,- skal saken oversendes departementet for behandling.

I og med at dette helt fra starten av har vært en prøveordning, har departementet vurdert det slik at ordningen burde evalueres før det eventuelt blir tatt standpunkt til om den bør gjøres permanent.

Departementet har på denne bakgrunn ønsket å undersøke hva som skjer med garantisakene etter at bobehandlingen er avsluttet. Det er særlig tre forhold som er forsøkt kartlagt:

• I hvilken grad blir garantiboene politianmeldt?
• Hva er utfallet etter behandling i påtale-myndigheten?
• Hvordan skiller disse tallene seg fra andre undersøkelser om økonomiske straffesaker?

2. Metode

2.1 Utvelgelse

Vi har tatt for oss samtlige garantiboer i årene 1993, 1994 og 1995. Dette dreier seg om 283 konkursboer.

Grunnen til at årene før 1993 ikke er inkludert i undersøkelsen er at informasjon om disse boene er svært vanskelig tilgjengelig, både hos skifterettene, hos bobestyrer og i politiets straffesakregister. Vi har ikke funnet det hensiktsmessig å gå inn på saker fra 1996 og senere, fordi svært mange av disse sakene ikke vil være ferdig etterforsket hos politiet eller ferdigbehandlet i rettsapparatet.

2.2 Innsamling av data

Departementet har gjennom ØKOKRIM fått adgang til politiets sentrale dataregister over straffesaker (STRASAK). Det har her vært søkt på det enkelte bos firmanavn. Dette registreres i STRASAK sammen med navnet på den fysiske personen som er blitt politianmeldt, som et alias.

Der STRASAK ikke ga treff på firmanavn, kontaktet vi den aktuelle skifterett, og forespurte dem og evnt. bobestyrer om saken var oversendt påtale-myndigheten. For boene fra 1994 og delvis 1993 kontaktet vi Konkursregisteret i Brønnøysund for informasjon om bobestyrer og navn på styreformann og -medlemmer. Etter dette detaljarbeidet er det kun 31 av 283 saker det ikke har vært mulig å fastslå om er blitt politianmeldt eller ikke. De fleste av ukjent-sakene er konkurser åpnet før september 1993, da Konkursregisteret i Brønnøysund ikke ennå var satt i drift.

2.3. Systematisering av data

Alle data er blitt systematisert i et regneark, med angivelse av embete, evt saksnummer hos politiet, boets navn, garantibeløpets størrelse, beløp utbetalt under garantien, hvorvidt boet er blitt politianmeldt, evnt. grunn til henleggelse, evnt. forelegg, om tiltale er tatt ut og evnt. om dom er falt i saken. Der det har vært mulig er det også tatt med hvilke straffebud anmeldelsen gjelder, og hvilken rolle den anmeldte har hatt i selskapet.

I kolonnen for anmeldelse er det markert hvor mange anmeldelser som stammer fra samme konkursbo. I en god del saker har konkursen resultert i flere enn én anmeldelse. Dette er da markert, men uavhengig av om det gjelder flere personer eller en person.

3. Analyse av innsamlede data

3.1 Antall anmeldelser

Tabell 2. Antall boer, antall ukjent-saker, og anmeldelsesgraden.

Som tabell 2 viser er det en høy anmeldelsesprosent for garantiboene. I en undersøkelse foretatt av John Christian Langli (Langli og Ramnefjell "Straffenivået i kroner og ører", Norges forskningsråds serie om forskning om økonomisk kriminalitet, 1997, side 18) med utgangspunkt seks rapporter fra perioden 1987-96 basert på skifterettens arkiver, fremkommer det at 48,5 % av samtlige konkursboer oversendes påtalemyndigheten. På denne bakgrunn må en gjennomsnittlig anmeldelsesprosent for 1993-95 på 75 sies å være høy.

Tabell 2 illustrerer også hvordan det i ett bo kan komme flere anmeldelser. I fremstillingen nedenfor tar vi utgangspunkt i antall anmeldelser.

3.2 Hva anmeldes

Hovedtyngden av anmeldelsene retter seg mot kapittel 27 i straffeloven, forbrytelser i gjeldsforhold, særlig strl. §§ 283a og 286.

3.2. Resultat av anmeldelsene

Tabell 3. Oversikt over anmeldelsene i absolutte tall og prosent, fordelt på år.

3.2.1. Henleggelser

Tabellen viser relativt høye tall for henleggelser. For 1993-sakene er henleggelsesprosenten hele 66,1. For 1994- og 1995-sakene er henleggelsesprosenten lavere, men her er det en stor andel av ikke-avgjorte saker. Man må regne med at en del av disse vil ende opp som henleggelser og således øke henleggelses-prosenten også for disse årene.

I Langlis undersøkelse (Langli og Ramnefjell "Straffenivået i kroner og ører", Norges forskningsråds serie om forskning om økonomisk kriminalitet 1997, side 19 og tabell 6), fra ØKOKRIMs konkursteam for årene 1991-93, ble 38,7% av anmeldelsene henlagt. Når man ser på tallene fra denne undersøkelsen, må man huske på at materialet stammer fra ØKOKRIMs storsatsing på konkurskriminalitet, som innebar direkte hjelp til hvert enkelt politikammer. Det kan derfor for balansens skyld også henvises til kriminalstatistikken (1993 til 1995 - Tabell 8) hvor henleggelsesprosenten for forbrytelser i gjeldsforhold gjennomsnittlig er på 56,8. Det er likevel påfallende at henleggelses-prosenten for 1993 i garantisakene er nesten 10% høyere enn for gjennomsnittet av denne type anmeldelser.

I gjennomsnitt grunnes 77,5% av henleggelsene av garantisakene på bevisets stilling, men også intet straffbart forhold bevist (gjennomsnittlig 5,5%) begrunner henleggelsene. Dette kan synes påfallende ettersom garantimidlene skal benyttes til borevisor og bobestyrers videre arbeide med å kartlegge straffbare forhold. Dette kan bety at bobestyrer ikke er godt nok skolert mht hvilke beviskrav som gjelder i straffe-retten, eventuelt at politiet ikke prioriterer økonomiske straffesaker selv der sakene er godt utredet fra bobestyrers hånd.

3.2.2. Tiltale

I 3,4% av det totale antall saker fra 1993-95, er tiltale tatt ut, men saken er pr. februar 1998 ikke avgjort av domstolene.

3.2.3. Ikke-avgjorte saker

Fra 1993 er det kun 5% av sakene som ikke er avgjort. For 1994 er tallet 20,6% og for 1995 er det så høyt som 38%. Dette innebærer at tallene fra 1994 og 95 er noe mer usikre enn for 1993.

3.3. Saker som har endt med forelegg eller tiltale

3.3.1. Forelegg

Gjennomsnittlig har 10,5% av det totale antall saker i 1993 - 1995 endt med vedtatt forelegg. En del av de ennå ikke-avgjorte sakene fra 1994 og 1995 vil antagelig også ende med forelegg. I 8,4% av sakene har forelegget blitt vedtatt sammen med erstatningsplikt i forhold til boet evt. kontrolletatene. Dessverre er det kun unntaksvis at vi kjenner foreleggets størrelse.

Også her kan det være illustrerende med en sammenligning med Kriminalstatistikken fra 1993-95 (tabell 41, 12 og 43). Her ble det gjennomsnittlig ilagt forelegg i 23,8% av sakene. Det kan synes påfallende at foreleggsprosenten er lavere for garantisakene enn for den gjennomsnittlige straffesaken etter straffe-lovens gjeldskapittel. Nedenfor under pkt. 3.4. har vi imidlertid vist en mulig forklaring på dette avviket.

3.3.2. Domfellelse

Gjennomsnittlig 9,8% av forholdene anmeldt i garantisakene, endte med en domfellelse. Også her vil antagelig en del av de ikke-avgjorte sakene fra 1994 og 95 ende med fellende dom, slik at tallene vil øke noe.

Det er her ikke mulig å finne sammenlignings-grunnlag i Kriminalstatistikken. En sammenligning vil gjøres på annet grunnlag nedenfor under pkt. 3.4.

3.3.3. Frifinnelse

Bare 2% av sakene endte i frifinnelse. Her er det heller ikke mulig å finne sammenlignbare tall i Kriminalstatistikken. Se imidlertid pkt. 3.4.

3.3.4. Annet

I denne gruppen ligger det kun 4 saker; i to saker er det angitt at påtalebegjæring mangler, i en sak er mistenkte død, og en sak er anmeldt av bobestyrer, men ikke registrert hos politiet.

3.4. Straffereaksjonene sett separat.

For å kunne foreta hensiktsmessige sammenligninger av de idømte straffereaksjonene er det nødvendig å se disse sakene separat. Kriminalstatistikken gir en oversikt over reaksjonstype i forbrytelsessaker systematisert etter forbrytelsens art, basert på antall saker som faktisk ender med en straffereaksjon.

I materialet nedenfor vil vi derfor kun se på de garantisakene som har endt med en straffereaksjon; forelegg, betinget fengsel, betinget fengsel og bot, ubetinget fengsel og både ubetinget og betinget fengsel.

Tabell 4. Straffereaksjonene ilagt i garantisakene, i absolutte tall og prosent av domfellelsene totalt.

Tabell 5. Tall fra Kriminalstatistikken: Straffereaksjoner ilagt i absolutte tall og i prosent av domfellelsene totalt.

Ved å sammenligne tabell 4 og tabell 5 vil man se forskjeller mellom den gjennomsnittlige sak etter straffelovens gjeldskapittel i kriminalstatistikken, og de sakene der departementet har vært inne med garantimidler.

I de garantisakene hvor man fikk en straffereaksjon, blir langt flere forhold avgjort ved dom: I 1993 og 1994 endte 53,2% av garantisakene med dom, mens 46,6% resulterte i forelegg. Tilsvarende tall generelt var henholdsvis ca 35% og 65%. Dette kan være grunnen til at færre saker avgjøres ved forelegg; flere av garantisakene tas for retten.

Et unntak finner vi for 1995, her er imidlertid så mye som 57 saker ennå ikke avgjort. Det er grunn til å tro at en del av disse vil ende som foreleggssaker.

Det ser også ut som om garantisakene i langt større grad ender med en kombinert straff på betinget og ubetinget fengsel, på bekostning av dommer på kun betinget fengsel, evnt. i kombinasjon med bot.

Disse konklusjonene må imidlertid leses med det forbehold at man her bare ser på de saker som har endt med en strafferettslig reaksjon, og at man for garantisakene har hatt et begrenset tallmateriale tilgjengelig.

Figur 1, 2 og 3 nedenfor illustrerer fordelingen av de strafferettslige reaksjonene fordelt på år:

4. Konklusjon

Det kan konkluderes med at anmeldelsesprosenten i garantisakene er svært høy. Dette må kunne betegnes som godt. Man må kunne anta at grunnen til den høye anmeldelsesprosenten er at sakene blir godt utredet både av bobestyrer og evnt. borevisor.

Tallene for henleggelser er imidlertid ikke like gode.

Vårt tallmateriale er fremdeles ganske spinkelt når vi kommer ned i analyse av de enkelte straffereaksjonene. Det er derfor vanskelig å trekke sikre konklusjoner her.

Undersøkelsen kan imidlertid oppsummeres slik:

Garantiordningen sikrer at en stor del av garanti-sakene blir oversendt til påtalemyndigheten. En relativt stor del av anmeldelsene henlegges, mens de sakene som ender med en strafferettslig reaksjon får strengere utgang enn de gjennomsnittlige sakene etter straffelovens gjeldskapittel.

Sist oppdatert 28. januar 1999

Skriv ut 
Motta nyhetsbrev
Nyheter på RSS