Beslag i domenenavn

Av Torjus Torjusen 01.08.2002

Av Torjus Torjusen

Denne artikkelen er innlevert som spesialoppgave ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo høsten 2000. Den er a jour pr. november 2000. Torjusen har hatt stipend fra Konkursrådet i forbindelse med oppgaven. Professor dr. juris Knut Kaasen har vært veileder. I tillegg har Konkursrådet stilt til disposisjon en samtalegruppe som har bestått av advokat Liv Monica Bargem Stubholt (Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen, advokatfirma), advokat Jan Sandtrø (Thommessen Krefting Greve Lund AS Advokatfirma) og sorenskriver Knut Rønning (Konkursrådet).

Torjusen er født i 1975, og har i tillegg til å studere juss tatt litteraturvitenskap grunnfag. Han har også studert følgende fag ved University of North Dakota: Intellectual property, contracts, evidence, sports law, environmental law og debtor/creditor relations.

Innholdsliste:

1 Innledning

1.1 Begrepsavklaring.
1.2 Presentasjon av tema og problemstilling. Bakgrunn for valg av tema, hensikt med oppgaven og faglig/teoretisk tilnærming
1.3 Avgrensing av oppgaven
1.4 Oppbygging av oppgaven

2 Hva er et domenenavn? En faktisk fremstilling

2.1 Hensikten med fremstillingen
2.2 Internetts adressesystem og domenenavnsystemet (DNS)
2.3 Kjennetegn for DNS
2.3.1 Hierarkisk
2.3.2 Distribuert
2.3.3 Gjensidig avhengighet
2.3.4 Kravet om unike adresser
2.3.5 Hva skjer rent teknisk når en bruker skriver inn en nettadresse eller en e-post adresse?

2.4 Kommersiell plassering.

3 Rettskilder

3.1 Analogi med varemerkeloven og firmaloven?

4 En fremstilling av omstendighetene rundt tildeling av domenenavn under .no

4.1 Norid
4.2 Bakgrunnen for at Norid ble valgt som forvalter av .no-domenet
4.3 Norids legitimitet
4.3.1 RFC 1591 og sammendraget for någjeldende praksis for administreringen av RFC 1591
4.4 Post- og teletilsynets rolle
4.5 Norids navnepolitikks rettskildemessige status

5 Norids navnepolitikk

5.1 Den någjeldende navnepolitikken
5.1.1 Eksklusiviteten
5.1.2 Grunnleggende vilkår for å få tildelt et domenenavn under .no, og vilkårenes betydning for overdragelsesadgangen
5.1.3 Assosiasjonskravet
5.1.4 Overføring av domenenavn
Betydningen av navnepolitikkens punkt 10.7

5.2 Forslag til revidert navnepolitikk

5.2.1 Bakgrunn
5.2.2 De foreslåtte endringene
5.2.3 Eksklusiviteten
5.2.4 Grunnleggende vilkår for å få tildelt et domenenavn under .no etter den reviderte navnepolitikken
5.2.5 Assosiasjonskravet
5.2.6 Vilkårenes betydning for overdragningsadgangen.

6 Kontraktspant i domenenavn

6.1 En sammenligning mellom domenenavn og varemerker

6.1.1 Distinktivitetskrav
6.1.2 Ervervelsesformen
6.1.3 Eneretten
6.1.4 Kommersielle formål

6.2 En sammenligning mellom domenenavn og rett til firma

6.2.1 Ervervelsesformen
6.2.2 Det firmarettslige vern
6.2.3 Kommersielle formål.

6.3 Pantelovens § 3-4(2) litra b

6.3.1 Kontraktspant i domenenavn. De lege lata
6.3.2 Kontraktspant i domenenavn. De lege ferenda

7 Beslag i domenenavn

7.1 Innledning

7.1.1 Utlegg i domenenavn etter revidert navnepolitikk. De lege lata
7.1.2 Utlegg etter den gjeldende navnepolitikk. De lege lata
7.1.3 Utlegg i domenenavn. De lege ferenda.

7.2.1 Konkurs

7.2.2 Går domenenavn inn i debitors konkursbo under revidert navnepolitikk?
7.2.3 Går domenenavn inn i debitors konkursbo under gjeldende navnepolitikk?

8 Problemer som kan oppstå ved realisasjon

8.1.1 Realisasjon av domenenavn som inneholder et varemerke
8.1.2 Realisasjon av domenenavn som inneholder firma

8.2 Er varemerkeloven og firmaloven anvendelig på domenenavn?
9 Konklusjon
10 Kilder/litteraturhenvisninger

1 Innledning

Hovedformålet med denne oppgaven er å forsøke å besvare spørsmålet om det er adgang til å foreta beslag i domenenavn. For å kunne besvare dette spørsmålet er det nødvendig å gå grundig til verks. Først av alt må det bringes klarhet i hva et domenenavn er. Dette gjelder både i forhold til et domenenavns tekniske og rettslige side.

Søken etter kilder som kunne si noe om et domenenavns rettslige beskaffenhet besto ikke av tradisjonell juridisk kildejakt. Størsteparten av kildene ble funnet ved bruk av Internett. Stor var min forbauselse da jeg oppdaget disse kilders høyst besynderlig karakter. Kildene jeg fant, fikk meg til å stille diverse spørsmål. Hvilke forhold tilsier at disse kildene skal tas i betraktning ved løsningen av problemstillinger som oppstår i forbindelse med domenenavn? Hvordan vil norske domstoler stille seg til disse kildene? Hva kan man utlede av kildene? Skal man anvende vanlige tolkingsregler for å fastslå innholdet av disse kildene? Hvem bestemmer hva på Internett, og med hvilken legitimitet?

Mange av disse spørsmålene må besvares for å komme til bunns i oppgaven, og størstedelen av oppgaven er viet til dette formålet. Forholdet mellom domenenavns rettslige beskaffenhet og beslagsmulighetene henger nøye sammen. Det faglig utfordrende i oppgaven vil derfor være å fastslå domenenavns rettslige status. Først når det er etablert et solid fundament med hensyn til domenenavns beskaffenhet, kan drøftelsen av beslagsmulighetene ta til. Denne drøftelsen vil da oppta mindre plass, men dette må ses i sammenheng med betydningen å få fastslått domenenavns rettslige karakter.

1.1 Begrepsavklaring

Alle tekniske begreper vil bli grundig forklart der det faller naturlig. Allikevel vil det allerede på et innledende tidspunkt være nødvendig med en viss forståelse av sentrale begreper. Forklaringene i dette avsnittet vil være forenklede forklaringer og må ses i sammenheng med den mer utførlige forklaringen de blir gitt senere i oppgaven.

Et domenenavn kan forenklet sies å bestå av en unik adresse på internett som det kan knyttes diverse Internett-tjenester til, deriblant e-postadresser.

DNS-systemet er det systemet som muliggjør at datamaskiner kan operere med unike adresser.

Toppnivådomener betegner det øverste nivået av domenenavnet i DNS-systemet. Toppnivådomener kan være enten generiske eller inneholde en landkode. Under de generiske toppnivådomener regnes .com (comercial), .net (network), .mil (military), .gov (government), .int (international), .org (organization) og .edu (education). Toppnivådomener med landkode inneholder en forkortelse av landets navn som f.eks .uk (United Kingdom).

Et beslag er vanligvis en betegnelse på et utlegg eller konkursbeslag.

1.2 Presentasjon av tema og problemstilling. Bakgrunn for valg av tema, hensikt med oppgaven og faglig/teoretisk tilnærming.

Temaet for oppgaven er beslag i domenenavn. Hovedproblemstillingen i oppgaven kan da formuleres ganske enkelt: Er det adgang til å ta beslag i domenenavn?

Min bakgrunn for valg av tema skyldes to forhold. Rettsområder der mange sentrale spørsmål ennå ikke er løst, har alltid fascinert meg. Temaet gir mulighet til å anvende rettskildelæren i praksis på et område hvor mange prinsippielle spørsmål ennå ikke har fått sin løsning gjennom lovgivning eller rettspraksis. Dessuten har jeg en sterk interesse for nye fenomeners innvirkning på tradisjonelle rettsområder. Problemene rettsanvendere står overfor når nye fenomener skal tilpasses tradisjonsrike rettsområder som immaterialrett og konkursrett, står for meg som det mest interessante problemfeltet jeg har hatt gleden av å fordype meg i.

Hensikten med oppgaven er å gi leseren en oversikt over domenenavns rettslige karakter, og på dette grunnlag svare på oppgavens problemstilling. Under mitt arbeid har jeg kommet til den erkjennelse at en 10 vekttallsoppgave umulig kan besvare mer enn en brøkdel av de problemstillingene som er forbundet med domenenavn. Det er derfor mitt håp at andre kan få inspirasjon til å arbeide videre med andre rettslige problemstillinger knyttet til domenenavn.

På det generelle plan er oppgaven en studie i formuerett. Under formuesrettens spesialdisipliner hører domenenavn til de immaterielle rettigheter. Immaterialretten omfatter i hovedsak rettsbeskyttelsen av kunst og litteratur, vitenskap og teknikk, mønster og design, varemerker og beslektede forhold[1]. Som det vil fremkomme forutsetningsvis i oppgaven, faller domenenavn etter mitt skjønn inn under beslektede forhold. Domenenavn er altså en immateriell rettighet. Det strukturelle fellestrekket for de aller fleste immaterielle rettigheter, er at de gir innehaveren enerett over formuesgodet. Hva som ligger i enerettsbegrepet vil variere etter formuesgodets art. Hvilke beføyelser en innehaver av et domenenavn har, vil bli behandlet senere i oppgaven. En sammenligning mellom en innehaver av et domenenavns beføyelser og den tradisjonelle enerettskonstruksjonen blir også behandlet.

Oppgaven er også tildels en spesialstudie i konkursrett. Det må klarlegges hvilken karakter formuesgodet ”domenenavn” har og hvilke konsekvenser dette har i en helt bestemt situasjon; nemlig i beslagssituasjonen. Beslagssituasjonen kan være beslag gjennom utlegg eller konkurs.

1.3 Avgrensing av oppgaven

Oppgaven tar for seg beslagsmulighetene i domenenavn. Domenenavn vil jeg i det følgende forstå som toppnivådomener med landkoden .no, .sj og .bv. Når det i det følgende brukes betegnelsen .no (Norge), omfatter begrepet også .sj (Svalbard/Jan Mayen) og .bv. (Bouvetøya). Det ligger ingen diskriminering bak dette, kun praktiske hensyn. Andre toppnivådomener som .com og .net faller dermed utenfor oppgaven.

Grunnen til avgrensingen skyldes to forhold. Oppgavens omfang ville sprengt enhver ramme dersom flere toppnivådomener enn .no skulle behandles. Fordi omsetningsadgangen er av betydning for beslagsadgangen, måtte omsetningsreglene for hvert enkelt toppnivådomene bli behandlet. Pedagogisk vil dette kunne føre til at leseren lett mister oversikten. Det er mer forsvarlig å gå grundig til verks i behandlingen av et toppnivådomene, enn overfladisk å behandle samtlige toppnivådomener. Mange av spørsmålene som reises i forbindelse med beslag i domenenavn vil være så generelle at løsningen av dem i stor grad kan anvendes også for andre toppnivådomener.

Selve beslagssituasjonen avgrenses mot strafferettslig beslag etter lov av 22.mai. Nr. 25. 1981 (straffeprosessloven) kap. 16.

I tillegg forutsetter jeg at det dreier seg om konkurs eller utlegg i Norge etter norske regler på området. Hadde jeg ikke gjort dette, ville det oppstått kompliserte lovvalgsproblemer. Disse lovvalgsproblemene er av generell karakter, og reises uansett hva dekningsobjektet er. Noen prinsipiell interesse for adgangen til beslag i domenenavn, ser jeg derfor ikke at lovalgsspørsmålet har, selv om spørsmålet kan være praktisk viktig.

1.4 Oppbygging av oppgaven

Oppgaven starter med en teknisk redegjørelse for hva et domenenavn er som en basis for den videre drøftelse. Deretter skal det knyttes noen bemerkninger til hvilke rettskilder som står til disposisjon. Norid, som forvalter .no domenet, får så en gjennomgående behandling hvor bl.a. legitimitetsspørsmålet vil bli behandlet. Når kildene som anvendes for å besvare oppgavens problemstilling er gjennomgått, skal det redegjøres for hva som kan utledes av disse kildene. Denne drøftelsen kaster lys over rettslige karakteristika ved domenenavn. Når denne nødvendige informasjonen er på plass, kan den egentlige drøftelsen av beslagsmulighetene ta til. Drøftelsen starter fra et praktisk ståsted; nemlig med adgangen til kontraktspant i domenenavn. Denne analysen blir etterfulgt av en drøftelse av henholdsvis beslagsmuligheten ved utlegg og konkurs. Til slutt vil mine funn bli oppsummert i kapittel 9.

2 Hva er et domenenavn? En faktisk fremstilling.

2.1 Hensikten med fremstillingen.

For å kunne plassere et domenenavn i det rettslige landskapet, er det viktig å ha inngående kjennskap til de tekniske aspektene ved et domennavn. På samme måte som f.eks en fremstilling i varemerkerett beskriver hva et varemerke rent praktisk er, må også en fremstilling som denne inneholde deskriptive elementer om domenenavn. Målet med fremstillingen er derfor å påpeke aspekter ved domenenavn som muliggjør en analyse for å få fastlagt hva slags type rettighet et domenenavn er.

2.2 Internetts adressesystem og domenenavnsystemet (DNS)

På samme måte som et foretaks gatenavn i den fysiske verden sier noe om foretakets beliggenhet, kan et domenenavn brukes til å lokalisere et foretak på Internett. I den fysiske verden benytter vi både gatenavn og postnummer for å sende informasjon frem og tilbake mellom individer og organisasjoner. På Internett brukes det domenenavn og domenenavnsystem (DNS). DNS spiller en avgjørende rolle i prosessen som datamaskiner og mennesker bruker for å kommunisere på Internett. Datamaskiner som er koblet opp til Internett bruker et numerisk adressesystem for å lokalisere andre datamaskiner på nettverket. Dette numeriske systemet krever at alle datamaskiner som er koblet opp til Internett har sin egen unike numeriske adresse. Det er dette som kalles en Internet Protocol adresse (IP adresse). Denne tallkoden består av fire hele tall under 256 adskilt med punktum, f.eks ”216.12.124.2”. Datamaskiner har selvfølgelig ingen problemer med å huske og anvende disse numeriske adressene. For brukerne derimot, er det særdeles upraktisk å huske IP-adresser. Generelt er det lettere for brukerne å huske adresser dersom de er kjente, har sammenheng med firmaet de representerer eller er hierarkiske i sin oppbygging. Hvis brukeren vil huske et firma som selger bruktbiler, vil det være lettere å huske ”bruktbiler.no” enn å huske en rekke av tall. Nettverket må imidlertid bruke det numeriske systemet. Så hvis en bruker skriver inn domenenavnet ”bruktbiler.no”, trenger vi et system som ”oversetter” domenenavnet til den korresponderende IP-adressen. DNS gjør dette ved å finne frem den korresponderende IP-adressen til nettadressen i en database.

2.3 Kjennetegn for DNS

DNS har mange kjennetegn. Det er hierarkisk, distribuert, gjensidig avhengig og krever unike adresser.

2.3.1 Hierarkisk

DNS anvender en hierarkisk struktur. På toppen av hierarkiet er ”roten” som teknisk også kalles the ”.” (dot). Under hierarkiets rotnivå finner vi toppnivådomenene. Disse er er igjen vanligvis delt inn i to kategorier: de generiske toppnivådomenene og geografiske toppnivådomener. For tiden finnes det syv generiske toppnivådomener. Av disse er tre åpne, i den betydning at det ikke er noen restriksjoner på hvilke personer eller foretak som kan registrere navn i dem. Disse tre er .com, .net og .org. De andre fire er det restriksjoner på, i betydningen at bare enkelte foretak som oppfyller visse vilkår kan registrere seg i dem. Disse fire er .int, .edu, .gov og .mil. Organisasjoner som er opprettet gjennom internasjonale traktater, er de eneste som kan anvende .int. Kun utdanningsinstitusjoner i Nord-Amerika som har kompetanse til å utstede universitetsgrad på minimum 4 år kan utstede domenenavn under .edu. Mens .gov og .mil, er forbeholdt henholdsvis amerikanske føderale myndigheter og det amerikanske militæret.

Når det gjelder geografiske toppnivådomener, inneholder alle disse en tobokstavers landkode utledet fra Standard 3166 fra International Organization for Standardization (ISO 3166)[2], f.eks .se (Sverige), .no (Norge) eller .za (Sør-Afrika). Noen av disse domenene er åpne, mens andre hviler det restriksjoner på. Hvorvidt denne kategorien av toppnivådomener er åpne eller ikke, beror på det enkelte lands navnepolitikk.

Under hver av disse toppnivådomenene finnes det underdomener. For å vende tilbake til eksempelet, ”bruktbiler.no”, representerer ”bruktbiler” et underdomene innenfor .no’s toppnivådomene. DNS har vært sammenlignet med et tre snudd på hodet hvor roten er på toppen, grenene (toppnivådomener) strømmende ut i fra roten, og underdomener under hver gren forestillende grenenes knopper.

Et domenenavn representerer en presist angitt og unik plass av domenenavnplassen som er det totale antall datamaskiner og ressurser som kan bli beskrevet og lokalisert via DNS. Et domenenavn viser seg som en rad av numeriske tegn delt inn i segmenter ved hjelp av punktumer. Hvert segment av navnet representerer et forskjellig nivå av hierarkiet. Segmentet ytterst til høyre i et domenenavn, er det høyeste nivået i hierarkiet. Beveger man seg til venstre i domenenavnet vil hvert segment være et trinn lavere i hierarkiet. Dette må ikke forveksles med filene som er plassert på domenet. Adressen www.bruktbiler.no/opel.htm angir at filen opel.htm åpnes på domenet bruktbiler.no. Filen er ikke en del av selve domenet.

Den hierarkiske strukturen er med på å danne grunnlaget for domenenavns ekslusive karakter. Strukturen muliggjør et system som kan operere med unike adresser. Dette er i tur med på å øke det økonomiske potensialet for domenenavn.

2.3.2 Distribuert

DNS er egentlig en database som inneholder informasjon om domenene og vertene, eller datamaskiner innenfor disse domenene. Databasen er delt opp mellom utallige datamaskiner som er spredd over hele Internett. Hver eneste av disse datamaskinene kjører et program kalt DNS-server. DNS-server datamaskinene kontroller den delen av databasen som den inneholder. Den delen av databasen som en DNS-server har kontroll over kalles en ”sone”. Alle som er tilkoblet Internett kan imidlertid få tilgang til informasjonen som ligger på disse DNS-serverne. Det er dette det tenkes på når det sies at DNS er distribuert.

Det distribuerte rammeverket fjerner byrden ved å måtte vedlikeholde en massiv samling av informasjon, all dataen om alle verdens domener, fra en sentralisert autoritet. Kontrollen over en spesifikk del av databasen hviler på dem som er nærmest den informasjonen som den aktuelle delen av databasen inneholder. En analogi vil forhåpentligvis gjøre bildet klarere. Hvis man jobber med et stort prosjekt, vil det ofte være hensiktsmessig å dele opp prosjektet i mindre oppgaver, og så delegere noen av oppgavene til diverse medarbeidere. Hver av medarbeiderne vil da inneha informasjon som er nødvendig for å få prosjektet ferdig. Ved å utveksle denne informasjonen, vil de impliserte parter være i stand til å sammen fullføre prosjektet. Prosjektet er da databasen, oppgavene representerer delene av databasen, personene som har fått delegert oppgavene vil være datamaskinene som kjører DNS-server programmene, og oppgavene som hver enkelt person har kontroll over representerer en sone. Alle som jobber sammen og utveksler informasjon for å fullføre prosjektet representerer DNS.

En praktisk konsekvens av at DNS er distribuert, er at alle brukere av Internett kan gå inn i whois-databaser for det aktuelle domenet å finne all registrert informasjon om domenet. Her finnes bl.a informasjon over hvem domenet er registrert på, juridisk kontaktperson mv. Intensjonen er at dette skal fungere som hjelp til å løse eventuelle konflikter relatert til domenet.

2.3.3 Gjensidig avhengighet

Informasjonen som DNS bruker og kontrollen over denne informasjonen, blir distribuert mellom DNS-servere. Det er derfor ekstremt viktig at disse DNS-serverne fungerer og vedlikeholder den tilgjengelige informasjonen i de områdene som de har kontroll over. De faktiske data i en DNS-servers kontrollområde kalles ”sonefiler”. Hvis en DNS-server får et funksjonelt problem, er det ikke usannsynlig at resten av nettverket også vil få problemer med den delen av databasen (sonen) som er kontrollert av den DNS-serveren. Dette kan få uoversiktlige konsekvenser. Hvis DNS-serveren som inneholder den autorative informasjonen om bruktbiler.no ikke er operativ eller inneholder feil informasjon, vil det være umulig å nå personers e-post adresse i dette domenet eller få opplysninger i bruktbiler.no. Det er dette det tenkes på når det sies at DNS er gjensidig avhengig, dvs. at DNS-serverne er gjensidig avhengige av hverandre for at DNS skal fungere tilfredsstillende.

DNS sytemet krever møysommelig drift av datamaskinene, software, og informasjonen som utgjør DNS. De fleste DNS-servere har derfor en sekundær DNS-server som en slags back up hvis den primære DNS-serveren skulle være inoperativ.

2.3.4 Kravet om unike adresser

Som med de fleste adresse system, er det også nødvendig at hvert domenenavn er unikt. Akkurat som postadresser beskriver spesifikke og unike steder i den fysiske verden, beskriver domenenavn spesifikke og unike adresser innenfor ”domenenavn plassen”. Adressen Lervikgt. 5 , Tangen , Fredrikstad ( for eksempelets skyld har jeg med vilje kuttet ut postnummeret), er en hierarkisk adresse. Det er lett å se at duplikasjon på et hvilket som helst nivå i adressen, f.eks mer enn et sted kalt Tangen, vil skape problemer. En unik adresse etterlater imidlertid ingen tvil om om hvor en postsending skal bli levert. Hvis det eksisterer muligheter for duplikasjon på et hvilket som helst nivå av adressen (f.eks to steder kalt Tangen), vil det oppstå forvirring. Hvordan kan postsystemet bestemme hvilken Tangen i Fredrikstad som er den ”rette”?

På samme måte er det med DNS. Et domenenavn må være unikt på hvert område i DNS hierarkiet. Det kan derfor eksempelvis kun være en rot på toppen av hierarkiet, det kan kun være .no i toppnivådomenet, og innenfor .no kan det kun være én bruktbiler.no. I den fysiske verden kan det selvfølgelig være mulig å komme bort i to like stedsnavn eller sogar to byer med samme navn. Men postvesenet er i stand til å benytte mennesker for å ordne opp i en eventuell forvirring som måtte oppstå. DNS er ikke i stand til dette, fordi systemet benytter automatikk og er derfor ikke i stand til å anvende menneskelig intervensjon for å løse problemer av nevnte art. Det er derfor enda mer viktig at domenenavnene forblir unike.

Domenenavns unike karakter bidrar til å styrke domennavns eksklusivitet, idet det umuliggjør to identiske domenenavn. I dette ligger også et betydelig økonomisk moment. Et domenenavn ville ha langt mindre økonomisk verdi, dersom opptil flere kunne operere med det samme domenenavnet.

2.3.5 Hva skjer rent teknisk når en bruker skriver inn en nettadresse eller en e-post adresse?

Når en bruker skriver inn en nett- eller e-post adresse, skapes en kommunikasjon mellom brukerens datamaskin og DNS-maskinene. Skal brukeren inn på www.uio.no, vil det bli sendt en forespørsel til den lokale DNS-serveren. I dette tilfellet vil den lokale DNS-serveren sannsynligvis ha informasjon om nevnte domene. I tillegg til informasjon om andre domener innenfor dets kontrollområde. Skal du derimot til www.amazon.com, er sannsynligvis domenenavnet ikke innenfor den lokale DNS-serveren’s kontrollområde. Den lokale DNS-serveren ”spør” da rot serveren. Rot serveren har ikke den nødvendige informasjon for å oversette www.amazon.com til den korresponderende IP adressen, men den vet hvor man finner DNS-serveren som inneholder autorativ informasjon om .com sonen. Rot serveren vil da gi den lokale DNS-serveren all informasjon den trenger for å kontakte DNS-serveren for .com toppnivådomenet.

Neste skritt er å sende en forespørsel til denne DNS-serveren. Denne har ikke spesifikk informasjon om IP adressen til maskinen www.amazon.com, men den vet hvor man kan finne den lokale serveren for www.amazon.com og sender denne informasjonen til brukerens lokale DNS-server.

I det siste skrittet sender brukerens lokale DNS-server en forespørsel til den lokale DNS-serveren til www.amazon.com. Den lokale DNS-serveren for amazon.com er nå i stand til å fortelle brukerens datamaskin IP adressen til www.amazon.com, brukerens lokale DNS-server sender så adressen www.amazon.com til brukerens datamaskin, og denne tilkobler seg. Denne prosessen tar vanligvis et par sekunder.

2.4 Kommersiell plassering

Dette punktet er viktig fordi det kan kaste lys over to forhold. Eksisterer det et praktisk behov for å kunne beslaglegge domenenavn? Og er domenenavn et egnet beslagsobjekt? Disse spørsmålene henger nøye sammen. Svaret kan bero på mange omstendigheter. Dersom det er adgang til beslag i domenenavn, vil et domenenavns økonomiske verdi være av avgjørende betydning for det praktiske behov for å kunne beslaglegge et domenenavn. Et domenenavns potensielle økonomiske verdi er ikke nødvendigvis bare viktig for innehaveren av domenenavnet. For kreditorer på jakt etter aktiva, kan et økonomisk attraktivt domenenavn være av stor betydning. Generelt burde alle kreditorer være opptatt av nye formuesgoder som kan beslaglegges, spesielt gjelder dette enkeltforfølgende kreditorer. Det forhold at domenenavn er et såpass nytt fenomen, kan føre til at ikke alle kreditorer er klar over at det kan være mulighet for beslag i domenenavn. Ethvert formuesgode av en viss økonomisk verdi fortjener derfor beslagsmessig oppmerksomhet.

Akkurat som for varemerker, er det vanskelig å si noe generelt om domenenavns økonomiske verdi. Domenenavn er en høyst uensartet gruppe. Variasjonene med hensynet til domenenavnets formål er betydelige. Det er mange forhold som påvirker et domenenavns potensielle økonomiske verdi. Adgangen til overdragelse av domenenavnet er et viktig moment i så måte. At et domenenavn med endelsen .mil, neppe har særlig verdi for de kommersielle aktører, henger bl.a. sammen med omsetteligheten av domenet. Domener med .mil endelse er forbeholdt amerikanske militærmyndigheter og er derfor økonomisk uinteressant for kommersielle aktører.

De kommersielle toppnivådomenene er følgelig de økonomisk mest interessante domener. Til de kommersielle toppnivådomener regner jeg .com, .net og toppnivådomener med landkode. Innenfor disse gruppene eksisterer det også store variasjoner når det gjelder den økonomiske verdien. For å kunne si noe mer konkret om de potensielle verdier disse domenenavn kan ha, må man se på kommersielle domenenavns formål. Vi må da sondre mellom 2 ulike grupper av domenenavnholdere.

Mindretallet av domenenavnholdere, anvender domenet sitt hovedsaklig til informative formål. Et eksempel er www.npt.no som er Post- og teletilsynets (PT) hjemmeside. Ofte er disse domenene eid av offentlige organer, men det er ingenting i veien for at også private aktører innehar domener av overveiende informativ karakter. Disse domenene har sjelden nevneverdig økonomisk verdi. Det har dog forekommet at private hjemmesider som opprinnelig var av kun informativ karakter (f.eks en fanklubb hjemmeside), har blitt solgt for ikke ubetydelige beløp.

Flertallet av domener under de kommersielle toppnivådomener, har som navnet indikerer, som hovedoppgave å tilby kundene sine ett eller flere produkter. Aktørene i denne gruppen er langt fra ensartede. Den kan inneholde alt fra den lokale dykkeforhandleren til store multinasjonale selskaper. Hvis søkeren av et domenenavn er i besittelse av et kjent varemerke eller firma før vedkommende søker et domenenavn, kan det ofte være fordelaktig å bruke varemerket eller firmaet som en del av domenenavnet. Søkerens domenenavn trenger da ikke å bli markedsført i samme grad som et domenenavn som ikke inneholder varemerke eller firma. Eksisterer ikke denne muligheten gjelder det å velge sitt domenenavn med omhu. I tillegg til at vilkårene for å få tildelt domenenavnet må være oppfylt, må også selve domenenavnet være ledig. For å få mest mulig utbytte av domenenavnet, er det også viktig å velge et navn som er lett å huske for kundene. Et annet viktig element er å registrere nettsiden med relevante nøkkelord, som gjør kunden i stand til å finne nettsiden ved hjelp av søkemotorer.

Et domenenavns økonomiske verdi[3] avhenger altså i stor grad av egenskaper ved selve domenenavnet. Det kan også være hensiktsmessig å sondre mellom et domenenavns egenverdi og potensielle salgsverdi. Med et domenenavns egenverdi forstår jeg den verdien et domenenavn representerer for innehaveren av domenet isolert sett. Egenverdien vil ikke nødvendigvis kun være av økonomisk karakter. Et domene som www.npt.no kan nok inneha en vesentlig egenverdi for PT, mens en potensiell salgsverdi vil være minimal. Med salgsverdi forstår jeg den økonomiske verdien et domenenavn kan utgjøre ved et eventuelt salg. Å si noe generelt om salgsverdien er vanskelig. Allikevel vil jeg anta at som en generell tendens gjelder det at jo mer generelt utformet et domenenavn er, dess mer vil det økonomisk kunne være verdt ved et eventuelt salg. Dette skyldes hovedsaklig to forhold. For det første vil gruppen av potensielle oppkjøpere utvides ved generelle domenenavn. For det andre vil generelle domenenavn gjennomgående være lettere å huske for publikum, og dermed bidra til å øke domenets verdi. Et eksempel vil forhåpentligvis illustrere denne vekselvirkningen. Et domenenavn som www.reiser.no, vil i utgangspunktet ha de fleste turoperatører og reiseselskaper som mulige interessenter ved et eventuelt salg. En av grunnene til at nevnte grupper vil være interessert i å kjøpe dette domenet, er at sannsynligheten vil være stor for at publikum uten kjennskap til noen reiseselskapers hjemmesider som ønsker å bestille en reise på nettet, taster inn den generelle adressen www.reiser.no og bringes til oppkjøperens hjemmeside. Disse betraktningene melder seg med størst tyngde når det dreier seg om relativt nye organisasjoner som forsøker å skaffe seg et lett gjenkjennelig domenenavn. Organisasjoner med godt innarbeidede domenenavn, vil ikke i samme grad være avhengig av generelle, generiske domenenavn. Imidlertid kan det være strategisk viktig for disse organisasjoner å kjøpe generelle domenenavn for å hindre konkurrentene markedsandeler. Registrering av det aktuelle domenenavnet, hindrer andre enn registranten å anvende domenenavnet. Dette kan kalles domenenavns negative funksjon.

Viktigheten av et godt domene kan ikke presiseres for ofte. Dette har blitt utnyttet til fulle av firma som spesialiserer seg på å kjøpe potensielle attraktive domenenavn, for deretter å legge dem ut til salgs. Bank of America kjøpte nylig www.loans.com for 3 millioner dollar av et firma som hadde spesialisert seg på denne type virksomhet. Dette eksempelet illustrerer at de virkelig gode domenenavnene ofte er svært verdifulle. Riktignok ligger prisnivået for .com domener adskillig høyere enn for .no domener.

Allikevel har det i Norge vært rapportert salg av domenenavn under .no for betydelige beløp. Det er ingenting som tyder på at salg av domenenavn i Norge vil minke med tiden. Dersom Norids nye navnepolitikk går igjennom, kan vi forvente en betydelig økning av salg av domenenavn i Norge, og det er også rimelig å forvente at omsetningsprisen generelt vil bli høyere.

3 Rettskilder

Med rettskilder forstår jeg de kilder som avgjør hva rettsreglene i samfunnet går ut på. Som Fleischer påpeker i sin bok ”Rettskilder”[4], er det to hovedspørsmål som må oppta oss i rettskildelæren. Hvilke rettskildefaktorer har vi, og hvordan resonnerer vi på grunnlag av disse faktorene?

Det finnes ingen formell lov som direkte omhandler domenenavn. Det eksisterer heller ikke noen relevant norsk rettspraksis om domenenavn. Vi må da søke løsningen av oppgavens problemstilling i andre kilder. Det melder seg da en rekke spørsmål knyttet til disse kildene. Hva skal til for at disse kildene skal anses som relevante? Hvilke slutninger kan trekkes ut fra dem? Hvilken vekt skal disse kildene ha? Hva slags legitimitet må disse kildene ha for å komme i betraktning? Svarene på disse spørsmålene beror til en viss grad på alminnelig rettskildelære. Allikevel passer en slik drøftelse ikke helt inn under punktet rettskilder. Disse drøftelsene blir derfor behandlet i kapittel 4.

3.1 Analogi med varemerkeloven og firmaloven?

Siden spørsmålet om det er adgang til beslag og frivillig pant i domenenavn ikke er direkte løst i noen lover, er det naturlig å se nærmere på hvilken betydning lovbestemmelser om lignende rettsforhold har. Det er ikke uvanlig at rettsanvenderen søker veiledning i hvordan et spørsmål er løst i lovbestemmelser om lignende rettsforhold, når han skal ta stilling til et rettsspørsmål som ikke er regulert direkte av noen formelle lover. På denne måten vises det lojalitet overfor lovgivers vurdering, og hensynet til sammenheng i rettssystemet ivaretas[5].

Det er denne prosessen som kalles analogi. Lovbestemmelsen anvendes analogisk på det tilfelle som ikke er lovregulert.

For å kunne avgjøre om det er grunnlag for en analogi mellom beslagsreglene og reglene for kontraktspant i varemerker og firma og de tilsvarende spørsmål for domenenavn, må man først og fremst se på graden av likhet mellom det lovregulerte og ikke lovregulerte tilfellet. Har varemerker og firma så mange likhetstrekk med domenenavn at domenenavn bør underlegges de samme regler når det gjelder adgangen til beslag og kontraktspant? I tillegg er det et viktig moment at den regelen det er aktuelt å analogisere fra er såpass god at den ”fortjener” å bli anvendt analogisk. Denne drøftelsen utskytes til kapitlene 6 og 7.

4 En fremstilling av omstendighetene rundt tildeling av domenenavn under .no.

For å kunne besvare oppgavens problemstilling, er det nødvendig å finne ut hvem som er i stand til å tilby en søker det domenenavnet vedkommende søker om. I Norge er det Norid (Norsk Registreringstjeneste for Internett Domenenavn) som administrerer registreringen av domenenavn under .no. Det er kun Norid som kan utstede domenenavn under .no. Norid har utarbeidet et regelverk som kalles navnepolitikken. Navnepolitikken er ett sett av regler som regulerer en innehaver av et domenenavn sine plikter og rettigheter.

Det kan ikke uten videre legges til grunn at navnepolitikken er bestemmende for en domenenavnholders rettigheter og plikter. Det krever en begrunnelse. Det naturlige utgangspunkt vil da være å drøfte Norids legitimitet. Legitimitetsbetraktninger er på sin plass fordi de kan si noe om hvorfor regelverket, altså navnepolitikken, til tilbyderen av domenenavn under .no er en relevant kilde. Et minimumskrav for at en rettskilde[6] skal komme i betraktning er at kilden har en viss legitimitet over seg. Vanligvis er dette en uvanlig problemstilling, fordi rettsanvenderen tar det for gitt at de tradisjonelle rettskilder har den nødvendige legitimitet. Hvis rettsanvenderen søker løsningen av et rettsspørsmål i lover, forarbeider, rettspraksis eller andre tradisjonelle kilder vet vedkommende intuitivt at disse kildene er det adgang til å vektlegge, nettopp p.g.a kildenes legitimitet. Først når kildene er utradisjonelle, dukker spørsmålet om legitimitet opp. Hvorfor skal nettopp denne kilden kunne anvendes i løsningen av rettsspørsmål?

Dersom det konkluderes med at Norid og dets regelverk har den fornødne legitimitet, vil Norids navnepolitikk bli bestemmende for en domenenavnsholders rettigheter og plikter. Norids navnepolitikk er da en relevant kilde, og hvilke beføyelser en domenenavnholder har kan da utledes av navnepolitikken. En viktig beføyelse i oppgavens sammenheng som navnepolitikken regulerer, er omsetningsadgangen. Omsetningsadgangen er bestemmende for beslagsmulighetene. Lov av 8 juni. Nr. 59. 1984 (Dekningsloven) §2-2 setter som et minimumskrav for beslag at formuesgodet kan ”...selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger”. Det er derfor av stor betydning å få fastlagt en domenenavnholders beføyelser. Dette vil bli gjort i 5.1 og 5.2.

4.1 Norid.

Norid (Norsk Registreringstjeneste for Internett Domenenavn) administrerer registreringen av domenenavn under toppnivådomenet .no. Denne tjenesten drives av Uninett FAS AS (FAS = Felles Administrative Systemer) som er et heleid datterselskap av Uninett AS. Uninett AS er det norske datanettet for forskning og utdanning. Det er et aksjeselskap som er eid av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.[7] Selve registreringen skjer via registrarer. Søkere av domenenavn henvender seg da i utgangspunktet ikke direkte til Norid, men til registrarer som benyttes som mellommenn. Norid har i dag avtaler med rundt 300 registrarer. Norid drives som et ”non-profit” prosjekt. Hensikten er altså ikke å tjene penger, men at registreringsavgiften skal dekke løpende kostnader forbundet med registreringen og utvikling av nødvendig teknisk verktøy slik at kvaliteten på tjenesten ikke forringes. Dette bidrar til at Norid kan operere som en nøytral enhet som kan behandle alle søkere likt.

4.2 Bakgrunnen for at Norid ble valgt som forvalter av .no-domenet.

For å forstå hvorfor nettopp Norid endte opp som forvalter av .no-domenet, er det nødvendig med en viss kjennskap til de historiske hovedlinjene når det gjelder opprettelsen av dagens Internett.

DARPA (US Defence Advanced Research Projects Agency)[8] fattet I 1967 interesse for en ny nettverksteknologi som ble utviklet på midten av 1960-tallet. Det er ikke nødvendig å gå inn på denne teknologien i detalj. Forenklet fremstilt muliggjorde teknologien et nett bestående av to hovedkomponenter. En samling datamaskiner hvis oppgave er å videresende datapakker i retning riktig mottagermaskin. Disse er koblet sammen i store nettverk ved hjelp av modem og telefonlinjer, og en samling av vertsmaskiner (hosts) tilkoblet nettet. Dette nettet var forbeholdt militære myndigheter, universiteter og forskningsinstitutter involvert i militære forsknings- og utviklingsoppdrag. Nettet ble kalt ARPAnet, og dette nettet er forløperen til dagens Internett. Nettet ble utvidet utover 70-tallet. Norge var første landet utenfor U.S.A som ble påkoblet. Dette skjedde i 1973 på Kjeller utenfor Oslo. Forsvarets Forskningsinstitutt hadde samarbeidet med DARPA i forbindelse med deteksjon av underjordiske atombombeprøver, og dette samarbeidet resulterte i at Norge ble påkoblet. Nettet utviklet seg stadig, og i 1974 var grunnlaget lagt for den teknologien som brukes i dagens Internett, nemlig TCP/IP og rutere[9]. I 1983 fikk Telenors Forskningsinstitutt delegert .no-domenet av ARPAnet. Telenors Forskningsinstitutt var på dette tidspunkt derved den naturlige instans for å håndtere .no-domenet. I 1987 ble .no-domenet delegert til Uninett-prosjektet[10]. I 1993 ble Uninett navneautoritet (NA) etablert etter bred høring blant kommersielle operatører og berørte myndigheter. Blant de berørte myndigheter var bl.a. Statens forvaltningstjeneste som er forgjengeren til dagens Post- og teletilsyn. Det var bred enighet om at Uninett skulle håndtere .no-domenet. I 1996 ble Norid etablert som selvfinansierende tjeneste, og overtok dermed ansvaret for .no-domenet.

4.3 Norids legitimitet.

Spørsmålet er om omstendighetene rundt tildelingen av .no-domenet er av en slik karakter at man kan trekke rettslige slutninger av det. Som vi vil se har ikke delegasjonen av .no-domenet til Norid noen tradisjonell rettslig forankring.

Oppgaven å registrere domenenavn under .no, har Uninett fått delegert fra Internet Assigned Numbers Authority[11] (IANA) i 1987. Uninett har så delegert registreringsautoriteten for toppnivå-domenet .no til Norid. IANA er en internasjonal organisasjon som utfører sine oppgaver på basis av et kontraktsforhold til den amerikanske stat. IANA har lenge vært betraktet som internasjonal overordnet myndighet når det gjelder tildeling av IP-adresser samt en rekke andre Internettrelaterte oppgaver. IANA stod tidligere for den daglige administrasjonen av DNS. I dag er det The Internet Corporation for Assigned Names[12] (ICANN) som står for den daglige administrasjonen av DNS. Fra Internetts spede barndom og frem til i dag, har Internett gjennomgått store forandringer. Litt forenklet kan man si at Internett har gått fra å være et redskap forbeholdt snevre forsknings- og utdanningsmiljøer til å bli et globalt medium for handel, utdanning og kommunikasjon. Internett har også fått økt betydning som en pådriver for nasjonal økonomisk vekst. Internetts utvidende og komplekse natur, har nødvendiggjort en gjennomgang av bl.a måten DNS administreres og til hvem ansvaret for registrering av landkodedomener blir delegert. Det er derfor bred enighet om at den organisasjonen som står for den daglige driften av DNS og delegasjon av myndighet til å administrere landkodedomener, bør bestå av en bred representasjon av medlemmer fra næringsliv, akademiske miljøer, de ulike lands myndigheter og brukermiljøer. Utifra disse betraktninger ble ICANN etablert i 1998. Et av prinsippene for etableringen av ICANN var nettopp å etablere internasjonal legitimitet.

Siden en organisasjons legitimitet i stor grad bygger på organisering og hvem som er representert i organisasjonen, vil jeg skissere ICANNs strukturelle oppbygging. ICANN ledes av et styre på 19 personer. 9 styremedlemmer velges av ICANNs individuelle medlemmer. Dette gjøres ved et online-valg hvor alle individuelle medlemmer har stemmerett. I utgangspunktet er det ingen begrensninger på hvem som kan bli individuelle medlemmer av ICANN. Enver person som oppfyller minimumsvilkårene for å bli medlem, kan derfor bli medlem[13]. Styremedlemmene sitter i styret ett år. Kandidatene velges av ICANNs nominasjonskomité. I tillegg utnevner hver av de tre teknisk orienterte støtteorganisasjonene[14] til ICANN tre styremedlemmer hver. Styret ledes av en styreformann (the President).

Styret har også opprettet fire rådgivende komiteér[15]. Ingen av disse har riktignok rett til å instruere ICANN, men er som navnet sier, kun rådgivende. Viktigst i denne sammenhengen er Governmental Advisory Committee (GAC) som består av utnevnte representanter fra nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner.

4.3.1 RFC 1591 og sammendraget for någjeldende praksis for administreringen av RFC 1591.

Da Uninett fikk delegert oppgaven å registrere domenenavn under .no fra IANA, anvendte IANA prinsipper og retningslinjer beskrevet i RFC 1591 (Requests For Comments). Dette er retningslinjer for delegasjon av oppgaven med å registrere toppnivådomener med landkode. I dag er det ICANN som har overtatt de fleste funksjonene til IANA, men ICANN benytter seg også av RFC 1591. ICANN har også utarbeidet et sammendrag av någjeldende praksis for administrasjonen av RFC 1591. Dette dokumentet har heller ikke en rettslig bindende karakter, men kan karakteriseres som en utdyping og presisering av RFC 1591. ICANN anser selv begge dokumentene som likeverdige.

Dokumentene kan noe forenklet rubriseres som ”soft law” slik vi kjenner uttrykket fra f.eks folkeretten. Med dette mener jeg at bestemmelsene ikke er rettslig bindende, men kun av retningsgivende karakter. Disse dokumentene setter en rekke krav til organisasjoner som har fått til oppgave å forestå registreringen av landkodedomener. På det overordnede plan understrekes det at administratorene av landkodedomener utfører en offentlig oppgave på vegne av Internettsamfunnet. De delegerte oppgavene skal utføres til beste for Internettfelleskapet. Videre heter det at alle søkere av domenenavn, det være seg kommersielle eller akademiske søkere (eller andre), skal behandles etter like regler på et ikke-diskriminerende grunnlag. Administratorene blir her tillagt en rolle som kan minne om den et offentlig forvaltningsorgan har. Hva som ligger i uttrykket ikke-diskriminerende kan by på tvil. Dokumentene inneholder visse generelle minimumskrav som i allefall må være oppfyllt for at den aktuelle navnepolitikk[16] ikke skal kunne kalles diskriminerende. Det er f.eks ikke adgang til å diskriminere p.g.a søkerens bestemte nettverksleverandør. Stikkordsmessig kan bestemmelsen oppsummeres i det generelle uttrykket ”fair treatment”. Dokumentene nevner kun eksempler på hva som konstituerer diskriminerende regelsett, og kan ikke sies å være uttømmende. Det kan derfor tenkes andre bestemmelser enn de nevnte som kan klassifiseres som diskriminerende

I tillegg stiller RFC 1591 diverse tekniske krav til administratorene. Administratorene må besitte den nødvendige tekniske kompetansen som utstedelse av domenenavn nødvendiggjør. Administratorene må også ha en primær og sekundær DNS-server som lett kan bli undersøkt av ICANN (tidligere av IANA).

Hvert enkelt lands navnepolitikk må også inneha et minimum av publisitet. Normalt vil publisitetskravet være oppfyllt, dersom navnepolitikken er lagt ut på en nettside eller er gjort tilgjengelig for filoverføring.

Når det gjelder de materielle bestemmelsene hver enkelt administrator ønsker å benytte for tildeling av domenenavn, står administratorene forholdsvis fritt. ICANN har tatt høyde for at de enkelte lands navnepolitikk vil variere sterkt p.g.a ” local customs and cultural values”. Det er derfor store variasjoner når det gjelder hvilke vilkår som stilles til den enkelte søker i de ulike land. Norge har som vi senere vil se, lagt seg på en forholdsvis restriktiv linje, mens Danmark har lagt seg på en meget liberal linje. Ulike landkodedomener er underlagt svært forskjellige regelsett. Spesielt gjelder dette omsetningsadgangen. Dette har betydning for adgangen til beslag i domenenavn. I land der det opereres med en utstrakt adgang til omsetning av domenenavn, vil drøftelsen av adgangen til beslag i domenenavn kunne bli helt annerledes enn i land med en restriktiv omsetningsadgang. Begrensningen i hva den enkelte administrator kan bestemme med hensyn til de materielle bestemmelsene i navnepolitikken, ligger derfor i kravet om ikke-diskriminerende behandling av søkere og den overordnede bestemmelsen om at administratorene skal tjene Internettfellesskapets beste.

I tilfeller hvor de kravene som stilles til administratorene ikke blir møtt på en tilfredsstillende måte, kan delegasjonen bli trukket tilbake, og omdelegert til en annen administrator. Tilbaketrekking av delegasjonen kan forekomme enten det er de materielle minimumsbestemmelsene som ikke er møtt eller dersom de tekniske kravene som stilles ikke innfris.

Når det gjelder spørsmålet om hvem ICANN skal delegere ansvaret for utstedelse av et landkodedomene til, inneholder dokumentene retningslinjer. Meningene til et lands myndighet i forbindelse med delegasjon av ansvaret for landkodedomener, blir vektlagt betraktelig, heter det i bestemmelsene. Rett myndighets oppfatning vil være en ”major consideration” i alle delegasjons/overføringsdiskusjoner.

Hvem som skal regnes som et lands myndighet i denne relasjonen, beror på den nasjonale lovgivningen. Da Uninett fikk delegert .no-domenet, ble Statens forvaltningstjeneste kontaktet i forbindelse med høringen. De hadde ingen innvendinger mot at Uninett skulle få tildelt .no-domenet. Siden rett myndighets oppfatning blir vektlagt betraktelig av ICANN, skal det i 4.4 knyttes noen bemerkninger til hvem som er rett myndighet i disse spørsmålene i Norge i dag.

Selv om de nevnte dokumenter kun er rådgivende er det grunn til å anta at deres retningslinjer allikevel i stor grad vil bli fulgt. Det vil derfor være uaktuelt for ICANN å delegere oppgaven å administrere landkodedomener til en organisasjon som ikke oppfyller minimumskravene. I tillegg muliggjør publisitetskravet en kontinuerlig oppfølgning av de enkelte administratorene. Siden navnepolitikken til hver enkelt administrator er tilgjengelig f.eks i form av en nettside, kan ICANN følge opp de enkelte administratorene for å sørge for at de overholder retningslinjene i de to dokumentene.

4.4 Post- og teletilsynets rolle

Ved en eventuell delegasjons- /overføringsdiskusjon, vil ICANN vektlegge rett myndighets oppfatning. Det er grunn til å anta at ICANN vil legge avgjørende vekt på rett myndighets oppfatning. Derfor er det viktig å få fastlagt hvem som er rett myndighet i Norge når det gjelder domenenavn. Sagt på en annen måte, må det klargjøres hvilken offentlig instans som har tildeling av domenenavn som sitt myndighetsområde.

I Norge ligger tildeling av nummer, navn og adresser under Post- og teletilsynet (PT), jf. lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon § 3-2 samt kgl.res. av 15. desember nr. 1032 (funksjonsfordelingsforskriften). I henhold til telel. § 3-2 kan ”Telemyndigheten fastsette nummerplaner og planer for navn og adresser for telenett og teletjenester og tildele nummer eller nummerserier, herunder navn og adresser, i samsvar med disse.” I funksjonsfordelingsforskriften står det uttrykkelig i § 2 at det er PT som skal være den utøvende telemyndighet i forhold til telel. § 3-2. Spørsmålet er da om domenenavn faller inn under telel. § 3-2. Denne bestemmelsen er utdypet noe i forskrift av 15. desember nr. 1031 (Nummerforskriften). Nummer, nummerserier, navn og adresser for telenett og teletjenester er en så vag og generell vending at det ikke er umiddelbart klart at domenenavn faller inn under noen av disse kategoriene. Nummerforskriften bruker heller ikke betegnelsen”domenenavn”. At dette uttrykket ikke er brukt kan allikevel ikke være avgjørende. Nummerforskriften § 3 litra m, definerer X. 121 internasjonalt datanummer som en globalt entydig adresseinformasjon for en terminal i et datanett. Heller ikke denne definisjonen passer helt for domenenavn. Hvis man derimot legger en romslig og utvidende tolking til grunn kan domenenavn falle inn under denne kategorien. Imidlertid er det på det rene at PT er den naturlige instans for å ha domenenavn under sitt myndighetsområde. Dersom det var lovgivers intensjon å inkludere domenenavn under PTs myndighetsområde, er det svært beklagelig at dette ikke gjøres uttrykkelig.

Forskrifthjemmelen er ikke benyttet til tildeling av domenenavn fra PTs side. Det er mange årsaker til dette. Hovedårsaken er nok at PT ikke besitter ressurser nok til å kunne forstå utdeling av domenenavn under toppnivådomenet .no. Norid har på den annen side et velutbygd apparat for domenenavn og bortimot 15 års erfaring med dette. I tillegg har Norid utført oppgaven tilfredsstillende til nå, og det har derfor ikke vært behov for å overføre oppgaven til PT. Det er på denne bakgrunn Norid har arbeidet ”i forståelse”[17] med Post- og teletilsynet. Til nå har samarbeidet mellom de to vært av en uformell karakter. Norid spør PT om råd hver gang Norid planlegger en større endring i navnepolitikken.[18] Imidlertid signaliserer PT at de vil engasjere seg sterkere i domenenavnadministrasjonen i fremtiden. PT ser for seg en formalisert arbeidsdeling mellom PT og Norid. Avtalen bør av hensyn til internasjonal harmonisering, være tilsvarende det som skisseres i ”Principles for the Delegation and Administration of Country Code Top Level Domains”[19]. Avtalen er foreløpig kun på forberedelsesstadiet, men det er allerede utarbeidet noen momenter som i alle fall må bli en del av den endelige avtalen. Momentene kan kaste lys over noen av de problemstillingene som har dukket opp i forbindelse med drøftelsen av Norids legitimitet. For det første kommer avtalen til å inneholde en anerkjennelse av Norids stilling som administrator av toppdomenene .no, .sj. og .bv og PTs rolle som nasjonal myndighet på området. I tillegg ønskes det å avtalefeste PTs kompetanse til å gi instrukser av generell karakter. Videre er det ytret ønske om å fastsette en tidsbegrensning av Norids rolle som administrator, og samtidig fastsette hva som skal anses som mislighold fra Norids side. Herunder skal det forsøkes å avtale plassering av en speil-server av Norids server under PTs kontroll slik at PT får en reell mulighet til å overta Norids oppgave hvis situasjonen skulle tilsi det. Det søkes også å klargjøre forholdet mellom ICANN, Norid og PT i avtalen. Andre forhold er også forsøkt regulert, men de nevnte er de av størst betydning for denne oppgaven. Det faktum at PT ønsker å få i stand en slik avtale, kan være en indikasjon på at Norids legitimitet ikke er krystallklar. PTs rolle som ”rett myndighet”, er heller ikke like selvsagt som PT gir uttrykk for. Alt for mye kan det allikevel ikke legges i den foreslåtte avtalen. Avtalen kan på den annen side være et uttrykk for forvaltningens generelle tendens til å ville ha kompetanse. Avtalens betydning kan altså diskuteres. På denne bakgrunn var en drøftelse av legitimitetsspørsmålet og PTs myndighet i relasjon til domenenavn fullt ut faglig berettiget.

4.5 Norids navnepolitikks rettskildemessige status.

Det er særlig to spørsmål som reiser seg under dette avsnittet. Er Norids navnepolitikk relevant i løsningen av oppgavens problemstilling? Konstituerer underskriving av egenerklæringen i forbindelse med søknad om domenenavn, en gyldig inngått avtale?

Norid har den tilstrekkelige legitimitet til å operere som administrator for .no domenet. En følge av denne legitimiteten er at Norid kan utstede navnepolitikk for .no domenet. For at Norids navnepolitikk skal være relevant ved løsningen av oppgavens problemstilling, må det også kreves at bestemmelsene i navnepolitikken holder seg innenfor rammene av den kompetansen Norid har til å fastsette regler om domenenavn. Norid er bundet av ICANNs bestemmelser om hva en navnepolitikk kan inneholde. Dersom Norid holder seg innenfor den kompetansen de har fått delegert av ICANN, vil navnepolitikken ha nok legitimitet til at det kan trekkes rettslige slutninger av navnepolitikken. Før en redegjørelse av navnepolitikkens spesielle vilkår kan ta til, må det derfor først undersøkes om minimumsvilkårene[20] som ICANN stiller er oppfyllt. Vilkår utover minimumsvilkårene er det ikke nødvendig å ta stilling til når navnepolitikkens legitimitet skal undersøkes.

I någjeldende navnepolitikks punkt 1, fastslås det at navnepolitikken har tatt utgangspunkt i prinsippene i RFC 1591. At Norid har en rolle som verge for .no-domenet og en plikt til å betjene hele felleskapet i Norge, fremkommer av punkt 6.1. Kravet om ikke-diskriminerende behandling, er oppfyllt gjennom bestemmelsen i punkt 6.2 hvor det heter at ”Norid skal behandle alle grupper og søkere i Norge som ønsker å registrere domenenavn likt.” Publisitetskravet er også oppfyllt i og med at navnepolitikken er lagt ut på Norids nettside. Punkt 6.4 er bestemmende for de tekniske kravene som stilles. Hertil kan det bemerkes at Norid har administrert .no-domenet i en årrekke uten å ha hatt nevneverdige tekniske problemer. I forslag til revidert navnepolitikk er det ikke foreslått noen endringer på noen av disse punktene, og legitimiteten vil være tilstrekkelig også for den reviderte navnepolitikken. Utover disse generelle minimumsvilkårene, står Norid forholdsvis fritt til å kunne fastsette de mer spesielle vilkår[21] som stilles til en søker av domenenavn. Disse vilkårene vil bli behandlet i kapittel 5.

Det er allikevel ikke tilstrekkelig at Norid og Norids navnepolitikk innehar den nødvendige legitimitet når en skal ta stilling til om navnepolitikken er relevant for løsningen av oppgavens problemstilling. Avtalen som inngås mellom søkeren og Norid (via registrarer) må være gyldig inngått.

Norid er den eneste instans i verden som kan utstede et domenenavn under .no. Søkere som ønsker et .no domene, må derfor henvende seg til Norid (via registrarer) for å få tildelt et domenenavn under .no. Rent praktisk skjer dette ved å undertegne en egenerklæring for domenenavnsøknad[22]. Et minimumsvilkår for at konkursboet skal være bundet av debitors inngåtte kontrakter, er at avtalen er gyldig inngått. Hvis konkursboet ønsker å tre inn i debitors avtaler etter deknl. § 7-2, er det en forutsetning at det foreligger en gyldig avtale å tre inn i. Vi må derfor se om underskriving av egenerklæringen konstituerer en gyldig inngått avtale. Dette må løses utifra vanlige avtalerettslige prinsipper.

Det kan være vanskelig å kategorisere navnepolitikken. Navnepolitikken har dog visse fellestrekk med standardvilkår. Man kan se det slik at egenerklæringen er den individuelle avtalen og at navnepolitikken er standardvilkår som det henvises til i egenerklæringen. Helt dekkende er nok ikke denne beskrivelsen, men den kan i allefall gi et nyttig utgangspunkt når en skal ta stilling til egenerklæringens gyldighet. Problemet her er hvorvidt søkeren er bundet av standardvilkårene eller ikke. Dette kan kalles vedtagelsesspørsmålet[23]. Avtaleloven regulerer ikke hva som skal til for at standardvilkår skal bli en del av den individuelle avtalen, men rettspraksis gir en del retningslinjer i løsningen av spørsmålet. Det er naturligvis ikke mulig å besvare dette generelt. Kravene som stilles til vedtagelse vil variere etter avtalesituasjonen, type vilkår, avtalens art mm. Norsk rettspraksis på området viser at domstolene har inntatt en pragmatisk holdning ved løsningen av vedtagelsesspørsmål. I egenerklæringen inngår ikke vilkårene (navnepolitikken) formelt i de avtalestiftende rettsfakta, men det benyttes som nevnt en henvisningsteknikk. Som et utgangspunkt vil navnepolitikken bli ansett som en del av avtaleforholdet, dersom henvisningen skjer på en måte som er vanlig og vilkårene i rimelig grad er gjort tilgjengelig for den annen part. Hva som er vanlig, vil her bero på andre lands forvaltere av landkodedomener sin praksis. RFC 1591 nevner ingenting om at navnepoltikken må inngå i den individuelle avtalen. Praksis fra andre land tyder på at henvisningsteknikken er svært vanlig. Når det gjelder vilkårenes tilgjengelighet, må man kunne si at jo mer byrdefulle vilkårene er, desto mer kreves det av henvisningens klarhet og utvetydighet. Henvisningen til standardvilkårene i egenerklæringen er gjort ved at egenerklæringen inneholder en link som tar søkeren direkte til navnepolitikken med ett klikk. Kravet om at henvisningen må være rimelig klar og utvetydig, er således etter min oppfatning oppfyllt.

Underskrivingen av egenerklæringen i forbindelse med søknaden om domenenavn konstituerer dermed en gyldig inngått avtale. I tillegg har Norid den nødvendige legitimitet som forvalter av .no domenet[24]. Gjennom oppfyllelsen av minimumsvilkårene i ICANNs bestemmelser, har også selve navnepolitikken den nødvendige legitimitet. Navnepolitikken er følgelig en relevant kilde i løsningen av oppgavens problemstilling.

5 Norids navnepolitikk

For å finne ut hva slags rettighet Norid tilbyr og hvilke beføyelser en domenenavnholder har, må man se nærmere på navnepolitikken. Det er navnepolitikken, og bare denne som er bestemmende for en domenenavnsholders plikter og rettigheter. Først vil jeg behandle en domenenavnholders retter og plikter under den någjeldende navnepolitikken, dernest etter de foreslåtte endringene.

5.1 Den någjeldende navnepolitikken

Etter all sannsynlighet vil den någjeldende navnepolitikken bli revidert, og den reviderte navnepolitikken kan forventes gjennomført ved juletider 2000. Allikevel er det formålstjenlig å redegjøre for hvilke rettigheter og plikter en domenenavnholder har etter någjeldende navnepolitikk. De foreslåtte endringene er nemlig såpass vidtgående at selve beslagsdrøftelsen kan slå forskjellig ut avhengig av hvilken navnepolitikk som blir lagt til grunn.

Oppgaven er ikke kun begrenset til beslagsmulighetene i domenenavn. Det skal også forsøkes å kartlegge domenenavns rettslige karakter. Derfor vil ikke fremstillingen begrense seg til selve omsetningsadgangen. Når det gjelder adgangen til å overføre domenenavn bestemmer navnepolitikkens punkt 10.7 at organisasjonen som ønsker å få overført det aktuelle domenenavnet må oppfylle alle navnepolitikkens kriterier for registrering av domenenavnet som ønskes overført. Dette betyr at alle vilkår for å få registrert et domenenavn må redegjøres for. Dersom en organisasjon som ønsker å få overført et domenenavn ikke oppfyller alle vilkårene som stilles for registrering av domenenavn, vil ikke overførselen av domenenavnet kunne skje. At ingen overføring kan komme på tale, utelukker i prinsippet ikke et beslag. Et beslag vil bare innebære en båndleggelse av domenenavnet. Men omsetningsadgangen er av avgjørende betydning for realisasjonsadgangen. I den følgende fremstillingen skal det forsøkes ved hvert enkelt vilkår å eksemplifisere det aktuelle vilkårets betydning for omsetningsadgangen.

5.1.1 Eksklusiviteten

Norids navnepolitikk punkt 7.2 bestemmer at registrering av et domenenavn i .no utelukker andre fra å registrere et identisk domenenavn. På denne måten gir Norid søkeren en eksklusiv rett til det aktuelle domenenavnet. Dette er viktig å få fastslått fordi det sier noe om domenenavns rettslige beskaffenhet. Det ville også vært umulig, rent teknisk, å registrere to identiske domenenavn[25].

5.1.2 Grunnleggende vilkår for å få tildelt et domenenavn under .no, og vilkårenes betydning for overdragelsesadgangen

I navnepolitikkens punkt 3.1 heter det at søkeren må representere eller høre til en organisasjon som er registrert som sådan i Norge. I tillegg må den oppgitte adressen for søkerorganisasjonen være enten i Norge, eller på Svalbard, jf. punkt 3.2. Det er dette som kalles domisilkravet. Hva som er en organisasjon kan by på tvil. Navnepolitikkens punkt 2.2 bestemmer at søker ved å oppgi organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som regel har oppfylt kravet om dokumentasjon av organisasjonens eksistens. Lov av 21 juni. Nr. 78. 1985 (Foretaksregisterloven) skiller mellom registreringspliktige og registreringsberettigede foretak, jf. §§ 2-1 og 2-2. De registreringspliktige foretakene skal som navnet indikerer registreres, og får med registreringen et organisasjonsnummer. De registreringspliktige foretakene faller utvilsomt inn under betegnelsen organisasjon i navnepolitikkens forstand. De registreringsberettigede foretakene har rett til registrering, men ingen plikt. Dersom registrering er skjedd, er det liten tvil om at punkt 3.1 er oppfyllt. Hvilken stilling et registreringsberettiget foretak som ikke har blitt registrert skal ha, er uvisst. Punkt 2.2 sier kun at det som regel er tilstrekkelig å oppgi organisasjonsnummer. Allikevel vil det være kunstig å sondre mellom de ulike registreringsberettigede foretak på grunnlag av om de har valgt å registrere seg eller ikke. Norid har tatt konsekvensen av dette og vært forholdsvis liberale på dette punkt.

Det er med andre ord kun organisasjoner med oppgitt adresse i Norge eller på Svalbard som kan få overdratt et domenenavn. Privatpersoner kan ikke som sådanne få overdratt eller etablert et domenenavn direkte under .no. Dette vilkåret er ikke prinsipielt til hinder for at en privatperson kan få utlegg i et domenenavn. Men dersom domenenavnet skal realiseres kan ikke dette skje ved salg av domenet til en privatperson. Likeledes kan konkursboet beslaglegge et domenenavn uhindret av vilkåret, men realisasjon kan ikke gjennomføres ved salg til privatpersoner. For at en privatperson skal ha mulighet for å få overdratt et domenenavn, må vedkommende derfor etablere et foretak som faller inn under fregl. §§ 2-1 eller 2-2.

Navnepolitikken opererer med begrensninger i antall domenenavn hver enkelt organisasjon kan registrere. I punkt 2.1 i navnepolitikken er begrensningen satt til ett enkelt domenenavn. Dersom en organisasjon ønsker å få overført et domenenavn, kan organisasjonen ikke fra før av være i besittelse av noe domenenavn. I utgangspunktet kunne det tenkes at dette var en regel som var lett å omgå ved å få domenenavnet overført til underliggende organisasjonsledd, men punkt 3.1 siste setning setter et forbud mot registrering av domenenavn for underliggende organisasjonsledd etc.

5.1.3 Assosiasjonskravet

Etter den gjeldende navnepolitikkens punkt 4.1 er det et krav at det domenenavn som søkes skal være lik organisasjonens navn, deler av dette eller en naturlig forkortelse av dette. Det er dette som kalles assosiasjonskravet. Som hovedregel er det heller ikke adgang til å registrere navn på varemerker, produkter og betegnelser som ikke har noe med organisasjonens eget navn å gjøre, jf. punkt 4.2. Unntak kan dog gjøres dersom organisasjonen kun er kjent utad under et produktnavn eller varemerke og ikke under eget navn, jf. punkt 4.2, 2 punktum.

Norid oversendte den 10. februar 2000 et forslag til ny navnepolitikk til PT. PT signaliserte at en gjennomgang av ansvarsfordelingen mellom Norid og PT måtte foretas før en omfattende endring av navnepolitikken kunne finne sted. Allikevel kunne enkelte mindre forandringer finne sted. Den 4. mai 2000 ble punkt 4.6 og 4.7 i den dagjeldende navnepolitikken opphevet. Disse punktene forbød registrering av akronymer, navn og forkortelser som normalt forbindes med velkjente produkter, tjenester, varemerker og bransjer (4.6) og adgangen til registrering av generelle ord, utrykk og betegnelser (4.7). Opphevelsen av disse bestemmelsene har gitt bransjeorganisasjoner mulighet til å registrere bransjenavnet i stedet for at en enkelt utøver innenfor den aktuelle bransjen skulle få registrert vedkommende domenenavn. Som eksempel kan nevnes registreringen av www.forsikring.no, registrert av Norges Forsikringsforbund.

Det vil allikevel under någjeldende navnepolitikk kreves at organisasjonen som søker kan dokumentere en tilknytning mellom organisasjonen og domenenavnet det søkes om. Opphevelsen av disse forbudene innebar en ikke ubetydelig liberalisering av regelverket. Også for omsetningsadgangen får opphevelsen av de nevnte paragrafer store konsekvenser. En tillatelse til å få registrert generelle ord, uttrykk og betegnelser, fører til at gruppen av potensielle organisasjoner som kan få overdratt domenenavn øker.

5.1.4 Overføring av domenenavn. Betydningen av navnepolitikkens punkt 10.7

Adgangen til å overføre et domenenavn er et særdeles viktig punkt i flere relasjoner. En romslig adgang til å kunne overføre domenenavn, vil innebære en styrking av domenenavns økonomiske verdi. Som det ble påpekt tidligere i oppgaven[26], kan domenenavn ofte ha en ikke ubetydelig økonomisk verdi. Liberale overføringsregler vil da medvirke til at domenenavns økonomiske verdi kan bli utnyttet til fulle. Dette er ikke bare viktig for innehaveren av domenenavnet, men også for kreditorene. Et domenenavn er et lite interessant beslagsobjekt dersom overføringsreglene er restriktive. Dersom det overhodet er adgang til beslag i domenenavn, er følgelig kreditorene best tjent med en liberal overføringsadgang.

Norids navnepolitikk punkt 10.7 bestemmer at overføring av et domenenavn kun kan foregå fra en organisasjon til en annen. I tillegg må som nevnt også organisasjonen som ønsker å få overført det aktuelle domenenavnet oppfylle alle navnepolitikkens kriterier for registrering av domenenavnet som ønskes overført, jf. navnepolitikkens punkt 10.7. Regelen om overføringsadgangen gir altså begrensninger for hvem man kan overføre et domenenavn til. Når det gjelder adgangen til realisasjon etter et beslag i domenenavn fremstår altså punkt 10.7 som den sentrale bestemmelsen. Men p.g.a dens spesielle innhold, blir også alle andre vilkår for å få registrert et domenenavn av betydning for adgangen til realisasjon etter beslag.

5.2 Forslag til revidert navnepolitikk

5.2.1 Bakgrunn

Norid har en rolle som verge for .no-domenet og har en plikt til å betjene hele fellesskapet i Norge, jf. gjeldende navnepolitikk punkt 6.1. På denne bakgrunn tas den til enhver tid gjeldende navnepolitikk stadig opp til vurdering, både internt og eksternt. Ved årskiftet 1998/1999 startet Norid en gjennomgang av navnepolitikken. Et sentralt poeng var å finne ut om navnepolitikken fortsatt dekket fellesskapets behov. I den forbindelse opprettet Norid den 18. august et rådgivende organ, Norpol (Norids politikkråd) hvis oppgave var å sondere de rådende oppfatninger i markedet med hensyn til navnepolitikken. De signalene Norpol mottok og de erfaringene de gjorde, resulterte i et forslag til ny navnepolitikk. Forslaget innebærer en radikal forandring i forhold til någjeldende navnepolitikk. Norid la derfor forslaget ut til en bred åpen høring, slik at flest mulig fikk anledning til å kommentere forslaget. Varsel om høringen ble sendt ut til media gjennom pressemelding den 8. september 1999. Høringen ble også annonsert på Norids-, PTs- og Samferdselsdepartementets nettsider. I tillegg utvidet Norid høringen den 16. desember 1999. Rettede forespørsel ble da sendt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, NHO, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Den Norske Dataforening, IKT Norge, ISOC Norge og NORTIB[27].

Bakgrunnen for de foreslåtte endringene bygger på mottatte signaler om at den någjeldende navnepolitikken har vært for restriktiv. Utgangspunktet for den reviderte navnepolitikken, har derfor vært å gi søkeren større valgfrihet.

5.2.2 De foreslåtte endringene

Utgangspunktet for følgende fremstilling er forsåvidt det samme som fremstillingen av den någjeldende navnepolitikken. Jeg viser derfor til punkt 5.1 i besvarelsen. Når det gjelder adgangen til å overføre domenenavn bestemmer den reviderte navnepolitikkens punkt 9.7 at organisasjonen som ønsker å få overført det aktuelle domenenavnet må som før oppfylle alle navnepolitikkens kriterier for registrering av domenenavnet som ønskes overført. Dersom en organisasjon som ønsker å få overført et domenenavn ikke oppfyller alle vilkårene som stilles for registrering av domenenavn, vil ikke overførselen av domenenavnet kunne skje. Selv om ingen overføring kan komme på tale, er dette ikke et prinsipielt hinder for beslag i domenenavnet. Et minimumskrav for beslag er riktignok etter deknl. § 2-2 at domenenavnet er omsettelig. Et domenenavn vil være omsettelig dersom det er muligheter for omsetning. En organisasjon vil derfor i utgangspunktet ikke være hindret i å ta beslag i domenenavnet bare fordi de ikke selv kan få overdratt domenenavnet. Det vil i følgende fremstilling legges hovedvekt på de vilkårene som er forandret fra den någjeldende navnepolitikken. I tillegg skal det sies litt om bakgrunnen for forandringene.

5.2.3 Eksklusiviteten

Her er det ikke foreslått noen endringer, og punkt 6.2 i den reviderte navnepolitikken er identisk med punkt 7.2 i den någjeldende navnepolitikken. På dette området har ikke domenenavns rettslige beskaffenhet forandret seg.

5.2.4 Grunnleggende vilkår for å få tildelt et domenenavn under .no etter den reviderte navnepolitikken

I den reviderte navnepolitikkens punkt 2.1 er kravet om at søker må representere en organisasjon opprettholdt. Kravet om at organisasjonens oppgitte adresse må være enten i Norge eller på Svalbard, er derimot opphevet. Det kreves at organisasjonstilhørighet dokumenteres ved organisasjonsnummer. Organisasjonsnummer er ansett å være den best egnede identifikator på søker av domenenavn. Grunnen til denne innskjerpelsen skyldes ønsket om å lettere kunne holde oversikt over hvem som reelt sett skjuler seg bak et domenenavn og for å legge forholdene til rette for den betydelige grad av automatisering av søknadsprossessen som det er lagt opp til etter den reviderte navnepolitikken.

Den praktiske forskjellen denne regelendringen vil få for omsetningsadgangen, er nok relativt liten. Det kan allikevel tenkes at enkelte registreringsberettigede foretak som ikke har registrert seg, vil være avskåret fra å få overdratt domenenavn til seg inntil de velger å registrere seg i foretaksregisteret.

Under den reviderte navnepolitikk er det tidligere vilkåret om at det kun kan registreres et domenenavn per organisasjon foreslått opphevet. Bakgrunnen for ønsket om opphevelse skyldes først og fremst signaler fra markedet om at denne begrensningen var altfor restriktiv. Allikevel kan ikke en søker registrere et ubegrenset antall domenenavn. Det har imidlertid hersket en del tvil om hvor grensen bør trekkes. Foreløpig har Norid foreslått en begrensning på 15 domenenavnregistreringer per organisasjon. Bakgrunnen for denne grensen, er at denne øvre begrensningen trolig vil være høy nok til at de aller fleste organisasjoner vil få dekket sine behov. Heving av antall tillatte registreringer per organisasjon har stor betydning for omsetningsadgangen. Under gjeldende navnepolitikk punkt 2.1, vil enhver organisasjon som ønsker å overta et domenenavn være avskåret fra dette dersom de selv allerede besitter et domenenavn, jf. punkt 10.7. Dersom den reviderte navnepolitikken går igjennom vil en organisasjon kunne få overdratt opp til flere domenenavn dersom de øvrige vilkårene for overdragelse er oppfylt, jf. punkt 9.7.

5.2.5 Assosiasjonskravet

Assosiasjonskravet i någjeldende navnepolitikk punkt 4.1 er foreslått opphevet. Det vil da ikke lenger kreves at søkerorganisasjonen dokumenterer en binding mellom hele, deler av, eller en naturlig forkortelse for organisasjonens faktiske navn og domenenavnet det søkes om. Begrunnelsen for den foreslåtte opphevelsen av assosiasjonskravet er bl.a behovet for organisasjoner til å registrere navn på kampanjer, varemerker, prospekter o.l. Det vil heller ikke være nødvendig å dokumentere sin rett til domenenavnet som søkes registrert. Hvorvidt søkeren krenker tredjemanns rettigheter ved tildeling av domenenavnet det søkes om, bærer søkeren selv ansvaret for gjennom en egenerklæring der vedkommende innestår for at han er i aktsom god tro med hensyn til krenkelse av tredjemanns rettigheter, jf. punkt 6.3. Norid kommer ikke til å føre noen skjønnsmessig kontroll av hvorvidt tredjemanns rettigheter krenkes ved tildeling av domenenavn. Tredjemanns rettigheter kan være av mange slag. Viktigst er nok rett til varemerke. Manglende kontroll ved registreringen vil utvilsomt medføre en betydelig økning av potensialet for domenepirateri, men denne diskusjonen vil det føre for langt å gå inn på og faller utenfor oppgaven.

Rent praktisk innebærer opphevelsen av assosiasjonskravet at organisasjoner kan søke om et hvilket som helst navn, bortsett fra de navn som står på forbudslisten eller reservasjonslisten, jf. punktene 3.6 og 4.3.

5.2.6 Vilkårenes betydning for overdragningsadgangen

For adgangen til å overdra domenenavn, vil regelendringene få avgjørende betydning. Som nevnt krever punkt 9.7 at organisasjonen som søker å få overført et domenenavn må oppfylle alle vilkårene som stilles til den opprinnelige søkerorganisasjonen. Når de opprinnelige vilkårene for å få registrert et domenenavn har blitt liberalisert, får dette automatisk betydning for omsetningsadgangen. Et eksempel vil illustrere dette. En organisasjon registrerer www.advokat.no. Organisasjonen har ingen som helst tilknytning til navnet og har også registrert diverse andre domenenavn. Domenet legges så ut til salgs. Potensielle oppkjøpere kan da være enhver organisasjon som ikke har registrert mer enn 14 domenenavn, jf. 9.7. Det kreves ingen tilknytning mellom domenet og den potensielle oppkjøperen, jf. opphevelsen av assosiasjonskravet. Under någjeldende regelsett ville ikke førstnevnte organisasjon engang fått registret dette domenenavnet.

Etter mitt skjønn vil de varslede regelendringene føre til en tilnærmet fri omsetningsadgang. De eneste reelle begrensningene av betydning vil være at det kun kan overføres domenenavn fra en organisasjon til en annen, at taket på 15 domenenavn ikke må være overskredet og at overførselen ikke må innebære et inngrep i tredjemanns rettigheter.

Påstanden om at overførselen av domenenavn ikke må innebære et inngrep i tredjemanns rettigheter skal regnes som en begrensning i omsettelsesadgangen, trenger en nærmere forklaring. I utgangspunktet vil jo et domenenavn som f.eks innebærer et inngrep i tredjemanns rett til varemerke kunne bli registrert fordi Norid ikke fører en skjønnsmessig kontroll med søkerens rettmessighet til det aktuelle navnet. Først dersom varemerkeinnehaveren anlegger sak mot domenenavnholderen og kan vise til en rettskraftig avgjørelse som gir vedkommende medhold, vil registreringen bli omgjort, jf. punkt 7.7. Allikevel kan det tenkes at varemerkeinnehaveren har gitt domenenavnholderen ett forhåndssamtykke til registrering av varemerket i domenenavns form. Dersom domenenavnholderen så ønsker å selge domenenavnet, er kjøperen derfor avhengig av samtykke fra innehaveren av varemerket dersom han ikke var i aktsom god tro med hensyn til varemerkets eksistens. Derfor vil et inngrep i tredjemanns rettigheter kunne være en begrensning i omsetningsadgangen.

At omsetningsadgangen er svært viktig for beslagsadgangen kan ikke sies for ofte. Men at domenenavn under den reviderte navnepolitikken nærmest er gjenstand for fri omsettelighet, betyr ikke nødvendigvis at beslagsadgangen er ubegrenset. Reglene om overdragningsadgang ivaretar helt andre hensyn enn beslagsreglene. Det er derfor for tidlig å trekke konklusjoner om beslagsadgangen. Drøftelsen om beslagsadgangen i domenenavn vil bli behandlet i kapittel 7.

6 Kontraktspant i domenenavn

Enhver kreditor på jakt etter debitors aktiva, bør tidligst mulig finne ut av om det hefter pant på formuesgodet det søkes beslag i. Er aktivumet pantsatt og har gyldig rettsvern, vil kreditor ikke ha noen mulighet til å søke dekning i det, bortsett fra i den eventuelle restverdien det ikke hviler pant på. Adgangen til kontraktspant i domenenavn har i utgangspunktet ingenting med beslagsadgangen i domenenavn å gjøre, men fra et praktisk synspunkt hører en drøftelse om adgangen til kontraktspant i domenenavn allikevel hjemme i en slik fremstilling.

Kontraktspant er panterett stiftet ved en dispositiv erklæring fra den som er berettiget eller legitimert til å disponere over pantet[28].

Pantel. § 1-2(2) bestemmer at kontraktspant bare kan stiftes rettsgyldig der det er hjemlet i panteloven eller annen lovbestemmelse. Formuesgoder som ikke har hjemmel i panteloven eller annen gyldig lovbestemmelse, kan det ikke etableres gyldig kontraktspant i.

For å besvare spørsmålet om det er adgang til kontraktspant i domenenavn, må to spørsmål besvares. For det første må det klargjøres hva slags type formuesgode et domenenavn er. Dette er viktig fordi reglene som regulerer adgangen til kontraktspant varierer etter pantets art. For å ta stilling til hva slags type formuesgode et domenenavn er, kan det være hensiktsmessig å sammenligne domenenavn med tradisjonelle juridiske rettigheter som domenenavn har likhetstrekk med. Sammenligningen blir gjort mellom kommersielle domenenavn og firma/varemerker[29]. Med dette mener jeg domenenavn hvor en kommersiell organisasjon som tilbyr salg av produkter eller tjenester er innehaveren av domenet. Det er disse domenenavnene der adgangen til å kontraktspantsette presumptivt vil ha størst betydning.

I tillegg må spørsmålet om hvilken type av kontraktspant som kan være aktuell besvares.

6.1 En sammenligning mellom domenenavn og varemerker

Domenenavn har blitt kalt ”vår tids varemerker”. For å undersøke hva som ligger i utsagnet, må domenenavns og varemerkers rettslige status og kommersielle formål granskes nærmere.

6.1.1 Distinktivitetskrav

I lov av 3. mars. Nr. 4. 1961 (varemerkeloven) § 1, 2. ledd finner vi legaldefinisjonen på et varemerke. Et varemerke kan bestå av alle slags tegn som kan gjengis grafisk og som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer eller tjenester. Det er det siste som kalles distinktivitetskravet. At et varemerke må ha særpreg uttrykker ofte det samme. Distinktivitetskravet har en todelt begrunnelse. Varemerker uten distinktivitet er utjenelige som særkjennetegn for en virksomhet. For det andre kan ikke en virksomhet gis enerett til å bruke betegnelser som er rent deskriptive for varen eller tjenesten eller for egenskaper ved den. Slike betegnelser må friholdes. For domenenavns vedkommende stiller ingen av navnepolitikkens regler tilsvarende krav. Et domenenavn trenger ingen som helst distinktivitet for å bli registrert. Et ord som Konfektogram vil ikke kunne registreres som varemerke p.g.a manglende distinktivitet, jf. 2. avd. kj. 6253, NIR 1995 s. 305, mens ordet kan registreres under domenenavnformen www.konfektogram.no, dersom øvrige vilkår for registrering foreligger.

6.1.2 Ervervelsesformen

Rett til varemerke kan i utgangspunktet erverves på to måter. Dette kan skje ved registrering av varemerket hos Patentstyret etter vml. §§ 1 og 12. En annen ervervelsesform er innarbeidelse av merket, jf. vml. § 2. Domenenavn kan kun erverves gjennom registrering.

6.1.3 Eneretten

Dersom rett til varemerke oppnås gjennom en av de nevnte ervervelsesformer, får innehaveren av varemerket enerett til varemerket, jf. §§ 1 og 2. Eneretten har både en positiv og negativ side. Den positive siden gir innehaveren rett til å bruke kjennetegnet på varene sine og i reklame, jf. § 3. Den negative siden gir varemerkeinnehaveren en rett til å forby andre å foreta visse handlinger som f.eks å bruke hans varemerke, jf. § 4.

Navnepolitikken taler ikke om en enerett for domenenavnholderen. Allikevel fremkommer det av navnepolitikken at søkeren ved registrering får en rekke beføyelser som ligger svært nær eneretten i betydningsinnhold. Norid gir søkeren en eksklusiv rett til å benytte domenenavnet det søkes om. Den positive funksjonen som består i å kunne bruke domenet innenfor navnepolitikkens rammer, suppleres av domenenavns negative funksjon. Innehaveren av et domenenavn kan hindre andre i å ta i bruk hans domenenavn. En praktisk konsekvens av dette er at Norid rett og slett ikke registrerer to identiske domenenavn. Dersom en søker registrerer et domenenavn som ligger nært opptil et registrert domenenavn oppstår spørsmålet om grensen for et domenenavns negative funksjon. Hvordan denne problemstillingen skal løses er fortsatt tvilsom. Det ville være kunstig å tale om en negativ funksjon som bare ga beskyttelse mot identiske registreringer. Dersom et domenenavns negative funksjon skal gi en effektiv beskyttelse, må også registreringer av domenenavn som ligger tett opptil den opprinnelige registreringen, gi innehaveren av det opprinnelige domenenavnet en rett til å forby bruken av det nærgående domenet. Mer om denne problemstillingen blir behandlet i kapittel 8.

6.1.4 Kommersielle formål

De kommersielle formålene til varemerkebruk er mangeartede og formålene har også variert over tid. Fra 1961 til begynnelsen av 80-tallet, var hovedhensikten med varemerkebruk å markere produktenes kommersielle opprinnelse. Utviklingen etter dette har medført at hensikten med varemerkebruk har forandret seg. I dag brukes varemerker ofte for å signalisere et kvalitetsnivå for varen. I tillegg har en del merker fått en selvstendig symbolkarakter. Denne symbolkarakteren er ofte så sterk at disse kjennetegnene har fått en selvstendig økonomisk verdi. Verdien av disse merkene kan ytterligere utnyttes ved å omsette retten til å bruke symbolet, såkalt trademark merchandising. Endelig må det nevnes at varemerker ofte har en ikke ubetydelig reklame- og markedsføringsverdi.

Hovedformålet med de kommersielle aktørers domenenavnbruk[30]er av hovedsaklig markedsføringsmessig og reklamemessig art. I dag er elektronisk handel (e-shopping) et dagligdags fenomen, og antallet organisasjoner som utfører hele eller deler av salget sitt på nettet, er sterkt økende. I et stadig tøffere marked, er det viktig for de kommersielle aktørene som satser på e-shopping å velge domenenavn som er lette å huske og gjerne også har en viss tilknytning til organisasjonen eller produktene de selger. Domenenavnet kan betraktes som et reklameskilt over hva kunden kan finne av innhold på den aktuelle nettsiden.

At kommersielle domenenavn og varemerker har store likhetstrekk, har etter det foregående fremkommet med stor tydelighet. Det må også minnes om at mange kommersielle domenenavn også inneholder varemerker eller deler av varemerke i sitt domene som f.eks www.solo.no. Andre kommersielle domener kan inneholde ord eller uttrykk som kan bli registrert som varemerke, eller gjennom bruk kunne bli innarbeidet som et varemerke. Dette taler for at denne typen av domenenavn bør underlegges de samme reglene for kontraktspant som varemerker. Hvorvidt det skal være adgang til kontraktspant i domenenavn bør altså løses ut i fra lov av 8. februar. Nr. 2, 1980 (panteloven) § 3-4(2) litra b, som omhandler pant i driftstilbehør.

6.2 En sammenligning mellom domenenavn og rett til firma

Selv om en stor del av de kommersielle domenenavnene har påfallende likhetstrekk med varemerker, er det også en stor gruppe av kommersielle domenenavn som har lite eller ingenting felles med varemerker. Domener som www.kirkerud.no for firmaet kirkerud A/S kan tjene som et eksempel. Disse domenene fortjener en egen behandling.

Firma er i utgangspunktet ikke et kjennetegn for varer eller tjenester slik som varemerker er. Firma er ”det offisielle navn på en næringsdrivende juridisk person og kjennetegn for enkeltmannsforetak”, jf. legaldefinisjonen i lov av 21. juni 1985 Nr. 79 (firmaloven) § 1-1, annet ledd. Firma er altså et kjennetegn for virksomheter.

Firmaloven inneholder også regler om sekundære forretningskjennetegn. Sekundære forretningskjennetegn brukes for et næringsdrivende foretak og defineres som ”annet kjennetegn” enn firma, jf. firmal. § 1-1, tredje ledd. Dette vil typisk dreie seg om en kortform av firmaet, eller en forkortelse av firmaet. Eksempler på sekundære forretningskjennetegn er Hydro og DNB. Også ”klengenavn” som f.eks Storebrand kan være et sekundært forretningskjennetegn.

6.2.1 Ervervelsesformen

Firmavern oppnås ved at firmaet tas i bruk her i riket eller ved at det meldes til Foretaksregisteret, jf. firmal. § 3-1. Firmaloven stiller i § 2-1 et distinktivitetskrav. ”Et firma må være egnet til å bli oppfattet som navn for en bestemt juridisk person eller for et bestemt enkeltmannsforetak.” Dette kravet er det naturlig å se som et registreringsvilkår. Allikevel er det ikke tiltenkt at firmalovens distinktivitetskrav skal ”settes fullt så høyt for firma som for varemerker”[31].

Vern for sekundære forretningskjennetegn oppnås ved innarbeidelse, jf. firmal. § 1-1, tredje ledd, annet punktum.

Domenenavn kan kun erverves gjennom registrering hos Norid.

6.2.2 Det firmarettslige vern

Firmavernet innebærer at ingen andre kan bruke samme firma i næringsvirksomhet innenfor det geografiske området hvor firmaet er i bruk eller kan ventes å tas i bruk, jf. firmal. § 3-2. Heller ikke kan noen annen bruke et firma som er så likt et annet at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning, jf. firmal. § 3-2, annet ledd. Etter hovedregelen i firmal. § 3-3 er et firma egnet til å forveksles dersom det brukes eller ventes brukt for virksomhet av samme eller lignende slag. I tillegg inneholder firmavernet en geografisk begrensning. Det gis bare firmavern for det geografiske området der firmaet er i bruk eller kan ventes tatt i bruk, jf. § 3-2, første ledd.

Vernet for sekundære forretningskjennetegn følger i all hovedsak reglene om firmavern.

Domenenavn som inneholder firma eller sekundære forretningskjennetegn erverves gjennom registrering, og det gis beskyttelse mot at andre registrerer samme domenenavn, jf. navnepolitikkens punkt 7.2. Hvilke regler som gjelder dersom en søker registrerer et domenenavn som ligger nært opptil et allerede registrert domenenavn som inneholder navn på firma eller et sekundært forretningskjennetegn vil bli behandlet i kapittel 8.

6.2.3 Kommersielle formål

Firma og varemerker var opprinnelig to klart atskilte former for kjennetegn med hvert sitt bruksområde. Firmaet var i utgangspunktet navn på selve bedriften, mens varemerket ble brukt på varer og emballasje. I dag er begrepet varemerkebruk imidlertid blitt atskillig utvidet til også å omfatte mer enn å merke selve varen eller emballasjen. Varemerkevernet omfatter i dag bruk på ”varen eller dens innpakning, i reklame eller på annen måte”, jf. vml. § 4. Annen måte inkluderer bl.a. bruk i annonser, på skilt, i prislister o.l. Ved lovendring av 27. november 1992 ble det i tillegg åpnet adgang til registrere firma i Varemerkeregisteret eller innarbeide et firma og dermed oppnå varemerkevern for firma. Skillet mellom firma og varemerker er dermed ikke lenger så påfallende. Dette har også betydning for de kommersielle formål som ligger bak bruk av firma. De kommersielle formål som ligger bak bruk av firma er i stor grad sammenfallende med formålene som ligger bak bruk av varemerke.

6.3 Pantelovens § 3-4(2) litra b

Siden domenenavn har såpass mange likheter med varemerker og firma, er det rimelig å klassifisere et domenenavn som en immaterialrett. Den panterettslige hjemmelen for kontraktspant i immaterielle rettigheter er pantel. § 3-4(2) litra b. Hvorvidt det er adgang til kontraktspant i domenenavn må derfor løses ut i fra pantel. § 3-4(2) litra b. Frivillig pantsettelse av domenenavn på annen måte vil ikke kunne avtales gyldig for domenenavns vedkommende.

6.3.1 Kontraktspant i domenenavn. De lege lata

Pantelovens § 3-4(2) litra b bestemmer at rett til varemerke kan pantsettes gjennom driftstilbehørspantsettelse. Vilkåret for en slik pantsettelse er at varemerket brukes i eller er bestemt for bruk i pantsetterens næringsvirksomhet, jf. pantel. § 3-4(1). Firma kan ikke pantsettes etter pantel. § 3-4(2) lita b. Hvilken stilling domenenavn skal ha i denne sammenhengen beror på muligheten for utvidende tolking av § 3-4(2) litra b. Pantel. § 1-2(2) bestemmer at kontraktspant bare kan stiftes rettsgyldig hvor det er hjemlet i panteloven eller i annen lovbestemmelse. Som det har fremkommet tidligere i besvarelsen er domenenavn en uensartet gruppe av formuesgoder. Etter mitt skjønn kan det være hensiktsmessig å sondre mellom tre grupper av kommersielle domenenavn. Domenenavn som inneholder et varemerke, domenenavn som inneholder firma eller sekundært forretningskjennetegn og endelig de resterende domenenavn som verken inneholder varemerke eller firma/sekundærforretningskjennetegn.

Av hensyn til harmoni i rettsystemet kunne det vært naturlig å underlegge domenenavn som inneholder et varemerke den samme panterettslige behandling som varemerker. Lovgiver hadde neppe domenenavn i tankene da pantel. § 3-4(2) ble vedtatt. Spørsmålet blir da om bestemmelsen kan gis et utvidet virkeområde. Generelt skal det utvises varsomhet med å gi lovbestemmelser et utvidet anvendelsesområde.

Man må imidlertid huske at domenenavn som inneholder varemerker ikke er det samme som varemerker. De to formuesgodene har hver sin funksjon og hvert sitt virkeområde. At et domenenavn inneholder et varemerke kan derfor ikke være avgjørende. Likeledes ville det oppstått problemer med domenenavn som inneholder firma eller annet sekundært forretningskjennetegn. Skulle disse domenene ikke kunne kontraktspantsettes fordi det ikke er adgang til kontraktspantsettelse av firma?

Pantel. § 3-4(2) litra b gir altså ikke noe rom for en utvidende tolking. Bestemmelsen er uttømmende[32], og partene kan ikke avtale å utvide panteretten til å omfatte domenenavn. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til kontraktspant i domenenavn.

6.3.2 Kontraktspant i domenenavn. De lege ferenda

Riktignok er det under någjeldende navnepolitikk ikke noe presserende behov for regler om pantsetting av domenenavn fordi adgangen til å overføre domenenavn er så begrenset at en panterett i domenenavn ville ha hatt en illusorisk verdi. Men dersom den reviderte navnepolitikken blir vedtatt, endrer dette synspunktet seg, fordi omsetningsadgangen av domenenavn da vil være betydelig. Da vil også en panterett i domenenavn kunne utgjøre en vesentlig verdi. Det samme synspunktet kan forsåvidt også gjøres gjeldende når det gjelder pantsettelse av firma fordi firma nå kan overdras sammen med den virksomhet som foretaket driver, jf. firmal. § 4-1. Jeg kan vanskelig tenke meg at det ligger et bevisst valg om å begrense den generelle pantsettelsesadgangen bak regelens utforming. Det er ikke tilstrekkelig fyldestgjørende grunner til å behandle de tre gruppene av rettigheter forskjellig. Det mest naturlige ville derfor være å åpne for adgang til pantsettelse for alle tre gruppene.

7 Beslag i domenenavn

7.1 Innledning

Et beslag er vanligvis en betegnelse på et utlegg eller konkursbeslag. Et beslag innebærer en betinget overføring av en begrenset rett. På beslagsstadiet innebærer et beslag en båndleggelse av debitors rettigheter. Når det båndlagte aktivumet skal realiseres, kan det oppstå en del spørsmål av både rettslig og praktisk karakter. Disse spørsmålene vil bli behandlet i kapittel 8..

Et beslag kan skje ved utlegg etter regler i lov av 26. juni. Nr. 86. 1992 (Tvangsfullbyrdelsesloven) og dekningsloven. Beslag kan også tas i form av konkurs, som noe forenklet kan sies å utgjøre et generalbeslag av debitors aktiva etter reglene i lov av 8. juni Nr. 58. 1984 (konkursloven) og dekningsloven.

Som nevnt kan beslagsmulighetene i domenenavn fortone seg forskjellig avhengig av hvilken navnepolitikk som legges til grunn. Av denne grunn vil beslagsadgangen drøftes både på bakgrunn av någjeldende navnepolitikk og etter den reviderte navnepolitikken. Beslagsadgangen vil først bli behandlet etter den reviderte navnepolitikken. Grunnen til ikke å behandle beslagsadgangen i kronologisk rekkefølge, er at drøftelsen etter den någjeldende navnepolitikk nærmest faller på plass av seg selv etter drøftelsen under den reviderte navnepolitikken. Håpet er at dette kan illustrere hvor avgjørende omsetningsadgangen kan være for beslagsadgangen. Utlegg og konkurs vil av pedagogiske grunner bli behandlet hver for seg.

7.1.1 Utlegg i domenenavn etter revidert navnepolitikk. De lege lata

Hovedregelen om en kreditors beslagsrett fremkommer av deknl. § 2-2. Kreditorene har i utgangspunktet rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. Bestemmelsens virkeområde omfatter både beslag ved utlegg og konkurs, jf. § 2-1, første ledd. Deknl. § 2-2 inneholder imidlertid en viktig reservasjon. Beslagsrett eller beslagsfrihet utover deknl. § 2-2 krever en særskilt hjemmel enten i lov eller annen gyldig bestemmelse.

Et formuesgode kjennetegnes ved at det har en økonomisk verdi og kan omsettes. Deknl. § 2-2 opererer ikke med noen grad av omsettelighet. Det kan ikke kreves at formuesgodet er fritt omsettelig. Så lenge formuesgodet kan omsettes vil omsetningskravet være oppfyllt. Etter hovedregelen i deknl. § 2-2 vil utgangspunktet være at en enkeltforfølgende kreditor kan beslaglegge et domenenavn. Dette betyr ikke automatisk at domenenavn er gjenstand for utlegg. Beslagsretten kan begrenses ved lov eller annen gyldig bestemmelse, jf. deknl. § 2-2. Domenenavn er en såpass ny type rettighet, at det ennå ikke finnes noen lover eller gyldige bestemmelser som sier noe om beslagsadgangen. Det kan derfor være nyttig å se på adgangen til utlegg for varemerker og firma, og se om disse reglene kan gis et utvidet anvendelsesområde.

Varemerkeloven av 1961 brøt med tidligere varemerkelover av 1884 og 1910 når det gjaldt omsetningsadgangen. Under de tidligere varemerkelover var varemerkeretten knyttet til virksomheten, og kunne bare overdras sammen med denne. Varemerkeloven av 1961 gjorde merkene fritt overdragelige, jf. vml. § 32. Men det var aldri ytret noe ønske om at varemerkene derfor automatisk skulle bli særskilte utleggsobjekter. I Innst. 1958, s. 22 ble det ansett uheldig at et varemerke ”ved en kreditors særforfølgning kunne skilles fra den virksomhet det er knyttet til”. Problemet ble løst ved vedtagelsen av vml. § 35 som forbyr kreditorer å ta utlegg i varemerker.

Samme synspunkter har vært lagt til grunn når det gjelder firmaretten, jf. firmal. § 4-2, første ledd. Det kreves sterke holdepunkter for å anvende en lovbestemmelse analogisk. Utleggsreglene for varemerker og firma er nøye gjennomarbeidet og gjennomtenkt. Begrunnelsene for reglene henger nøye sammen med disse rettigheters natur. En analogisk anvendelse av utleggsreglene på domenenavn vil kunne føre galt avsted. Etter gjeldende rett er det derfor ikke plass til noen analogibetraktninger mellom utleggsreglene for varemerker/firma og domenenavn. Vi må derfor falle tilbake på hovedregelen i deknl. § 2-2. Domenenavn under den reviderte navnepolitikk vil altså kunne beslaglegges av enkeltforfølgende kreditor.

7.1.2 Utlegg etter den gjeldende navnepolitikk. De lege lata

For domenenavn under gjeldende navnepolitikk er det deknl. § 2-2 som danner utgangspunktet. Prinsipielt vil drøftelsen dermed være den samme som i punkt 6.3. At gjeldende navnepolitikk kun åpner for en svært begrenset omsetningsadgang får ikke avgjørende betydning for utleggsmulighetene. Riktignok er omsetningsadgangen for mange domenenavn etter gjeldende navnepolitikk nærmest illusorisk. Men dette kan ikke få betydning for beslagsadgangen. Et annet poeng er at realisasjon av domenenavnet kan vanskeliggjøres pga den strikte omsetningsadgangen. Omsetningsadgangen er dermed med på å gjøre et beslag i et domenenavn lite økonomisk attraktivt. Men prinsippielt er adgangen til å beslaglegge et domenenavn tilstede etter gjeldende rett.

7.1.3 Utlegg i domenenavn. De lege ferenda

De samme synspunkter som ligger bak forbudet mot utlegg i varemerker og firma gjør seg også gjeldende for domenenavns vedkommende. Det er lite heldig at en enkeltforfølgende kreditor gjennom et utlegg kan utskille et domenenavn fra virksomheten det er knyttet til. I tillegg ville en utleggsadgang i domenenavn gi en kreditor urimelig store pressmuligheter overfor debitor. Organisasjoner som driver virksomhet på nettet er helt avhengig av domenenavnet. En rett for kreditor til å utskille domenenavnet ville derfor fått uoversiktlige konsekvenser. At lovgiver ikke har innført et forbud mot utlegg i domenenavn, kan skyldes flere forhold. Det kan skyldes at spørsmålet har hatt liten praktisk betydning under gjeldende navnepolitikk fordi omsetningsadgangen er svært begrenset. Dersom den reviderte navnepolitikken går igjennom, forandrer dette synspunktet seg. Domenenavn kan da bli et ettertraktet utleggsobjekt for kreditorene. Etter mitt skjønn foreligger det ikke tilstrekkelige grunner for å behandle domenenavn forskjellig fra varemerker og firma når det gjelder utleggsadgangen.

7.2.1 Konkurs

En konkurs innebærer i prinsippet et generalbeslag av debitors eiendeler. Vilkårene for å åpne konkurs reguleres av kkl. kapittel VIII, men disse vil ikke bli behandlet her. Ved en konkurs vil helt andre synspunkter enn hensynene bak utleggsreglene gjøre seg gjeldende. Et konkursbeslag innebærer en båndleggelse av alle debitors eiendeler som ikke er spesielt unntatt etter reglene om beslagsfrihet i deknl. kap. 2 og 3 eller annen gyldig bestemmelse. Det vil derfor være mindre betenkelig å la et domenenavn inngå i konkursboet enn det vil være å la en enkeltforfølgende kreditor ta utlegg i et domenenavn. Spørsmålet som må besvares er om debitors domenenavn går inn i hans konkursbo. Også her må det sondres mellom någjeldende og den reviderte navnepolitikken.

7.2.2 Går domenenavn inn i debitors konkursbo under revidert navnepolitikk?

Dette spørsmålet reguleres av hovedregelen i deknl. § 2-2, jf.§ 2-1. At et domenenavn er et ”formuesgode ... som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger” er nå på det rene, og skal i henhold til hovedregelen inngå i skyldnerens konkursbo dersom ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse. Det finnes ingen lov eller gyldig bestemmelse som omhandler domenenavn i denne relasjon. Det kan igjen være formålstjenlig å se hvordan spørsmålet er løst for varemerker og firma.

Vml. § 35 anvendelsesområde er utlegg eller annen separat tvangsforfølgning. Konkurs faller derfor utenfor. Varemerker går da inn i debitors konkursbo etter hovedregelen i deknl. § 2-2. De samme hensyn som taler mot en utleggsadgang, gjør seg ikke gjeldende ved konkurs fordi konkursen ikke uten videre fører til at varemerket blir skilt fra virksomheten det er knyttet til. Boet kan bruke debitors varemerke hvis det fortsetter debitors virksomhet. Dersom boet skal selge virksomheten, kan varemerkerettighetene selges sammen med virksomheten. Ofte vil det økonomisk mest lønnsomme for boet, være å selge varemerkerettighetene løsrevet. Dette har boet full adgang til med de begrensningene som settes av reglene om villedelse, jf. vml. § 33.

Etter deknl. § 2-2 går firmaretten som hovedregel inn i konkursboet. Visse særregler gjelder dog dersom det dreier seg om et firma som inneholder et personnavn. Men konkursboet kan under enhver omstendighet bruke firmaretten hele tiden hvis de driver debitors virksomhet videre for sin regning, jf. firmal. § 4-2, annet ledd.

På dette punktet er det tilnærmet fullt samsvar mellom firma, varemerker og domenenavn. Alle rettigheter går inn i boet etter hovedregelen i deknl. § 2-2.

Et annet spørsmål er hvilken stilling navnepolitikken skal ha i forhold til debitors konkursbo. Er navnepolitikkens bestemmelser om hvem som kan inneha et domenenavn bindende for konkursboet? Som et eksempel kan nevnes navnepolitikkens punkt 2.1 som krever at søker må representere en organisasjon som er registrert i Norge. Etter punkt 9.7 stilles det samme kravet til den som får et domenenavn overdratt. Ved et konkursbeslag vil et domenenavn i utgangspunktet inngå i bomassen. Selve konkursbeslaget vil innebære en båndleggelse av domenet, ikke en overdragelse i egentlig forstand. Spørsmålet vil da først bli aktuelt ved realisasjon, eller dersom boet ønsker å fortsette debitors virksomhet etter deknl. § 7-3.

Hvis boet skal bruke domenenavnet i den fortsatte drift, vil boet da være bundet av navnepolitikken? Under den meget liberale reviderte navnepolitikken vil det være få vilkår boet kan tenkes ikke å kunne oppfylle. Organisasjonskravet er et vilkår det kan være tvilsomt om et bo oppfyller. Dette vilkåret skal dokumenteres gjennom organisasjonsnummer. Fregl. §§ 2-1 og 2-2 regulerer foretak som kan få organisasjonsnummer. Bestemmelsene nevner ikke konkursbo. Men en slik regel ville vært svært urimelig. Formålet med organisasjonskravet er å anvende en entydig identifikator for lettere å holde oversikten over hvem som reelt sett skjuler seg bak et domenenavn. Et konkursbo har den tilstrekkelige notoritet til at hensynene bak organisasjonskravet blir ivaretatt.

7.2.3 Går domenenavn inn i debitors konkursbo under gjeldende navnepolitikk?

Drøftelsen vil her bli den samme som under 7.2.2. Et særspørsmål oppstår imidlertid. Gjeldende navnepolitikk inneholder restriktive vilkår om hvem som kan inneha et domenenavn. Vil disse restriktive vilkår være bindende for boet? Hvis alle navnepolitikkens vilkår for å inneha et domenenavn skulle være bindende for boet, ville boet ha liten eller ingen mulighet til å bruke domenenavnet ved fortsatt drift av debitors virksomhet. En naturlig synsvinkel er derfor å anse boet som debitors suksessor. Boet ”trer inn i” i debitors stilling og vil dermed oppfylle alle krav til å inneha et domene.

8 Problemer som kan oppstå ved realisasjon

Så lenge et domenenavn befinner seg på beslagsstadiet, oppstår ingen problemer som er spesielle for domenenavn. Men når utleggstager eller konkursboet ønsker å realisere domenenavnet oppstår en rekke praktiske problemer som fortjener en egen behandling. Siden omsetningsadgangen er såpass limitert etter gjeldende navnepolitikk, vil den reviderte navnepolitikken legges til grunn i den videre fremstillingen.

Hovedhensikten med den reviderte navnepolitikken var i utgangspunktet ikke å gjøre omsetningsadgangen romsligere, men å liberalisere vilkårene for å få registrert et domenenavn og å la søkere få adgang til å registrere flere domenenavn. En konsekvens av dette vil, som det er påpekt i 5.2.6, være at domenenavn nærmest vil være gjenstand for fri omsettelighet.

Umiddelbart skulle dette føre til at realisasjonen kunne gjennomføres problemfritt. Dette ville imidlertid være en forhastet konklusjon. For domenenavn som verken inneholder firma eller varemerker vil nok realisasjonen kunne gjennomføres nokså smertefritt, men det er grunn til å dvele litt ved domenenavn som inneholder firma eller varemerke. Domenenavn som inneholder et varemerke vil bli behandlet først.

8.1.1 Realisasjon av domenenavn som inneholder et varemerke.

Som hovedregel vil innehaveren av et domenenavn som inneholder et varemerke også inneha eneretten til dette varemerket. Problemer ved realisasjon vil da kunne oppstå for utleggstager som ønsker å realisere domenenavnet. En utleggstager har etter gjeldende rett ikke adgang til å ta utlegg i debitors varemerke, jf. vml. § 35, mens han har adgang til å ta utlegg i domenenavn som inneholder varemerke. Spørsmålet er da om salg av domenenavnet som inneholder varemerke, kan innebære en krenkelse av debitors rett til varemerket. For konkursboet er ikke problemstillingen like relevant. Både debitors varemerker og domenenavn inngår i bomassen etter deknl. § 2-2, og boet kan da selge disse rettighetene samlet. Men dersom konkursboet ønsker å selge domenenavnet løsrevet, oppstår i prinsippet de samme problemstillingene.

Denne problemstillingen kan illustreres med et tenkt eksempel. Debitor innehar varemerket Brasilva for brasilianske sigarer. I tillegg har debitor registrert domenenavnet www.brasilva.no. Etter gjeldende rett kan kreditor beslaglegge domenenavnet, men ikke varemerket. Dersom kreditor har beslaglagt domenenavnet og skal realisere det, oppstår spørsmålet om kreditor ved salget av domenet krenker debitors enerett til varemerket brasilva. Etter navnepolitikken punkt 4.3 vil utleggstager være ansvarlig overfor bruk av domenenavnet som utløser ansvar overfor tredjemann (her:debitor).

For å løse dette problemet må det undersøkes hva eneretten til et varemerke omfatter. Retten til et varemerke innebærer at ingen andre enn innehaveren kan bruke samme kjennetegn for sine varer eller tjenester i næringsvirksomhet, jf. vml. § 4, første ledd. Et kjennetegn vil være samme kjennetegn hvis det er så likt det annet at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning, jf. vml. § 4, første ledd, siste punktum. Dersom en ikke ubetydelig del av omsetningskretsen ville ta feil av de to merkene, er dette tilstrekkelig[33]. For at et varemerke skal anses egnet til å forveksles, krever vml. § 6 vareslagslikhet. Kravet om vareslagslikhet kan ses på som presisering av kravet om forvekslbarhet.

Dersom utleggstageren selger domenenavnet er det viktig å huske på at en krenkelse av eneretten ikke bare kan oppstå dersom kjennetegnet brukes på varen eller dens innpakning. Også bruk i reklame, kunngjørelser, skilter o.l omfattes, jf. vml. § 4 og dens forgjenger § 5 i varemerkeloven av 1910. Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at et domenenavn kan ses på som en slags reklame for innholdet på den aktuelle nettsiden. Dersom kjøperen av domenenavnet www.brasilva.no bruker denne nettsiden til å markedsføre tilsvarende varer eller tjenester som varemerket brasilva gjelder for, kan dette etter omstendighetene innebære et varemerkeinngrep. Hvis vedkommende derimot på nettsiden tilbyr varer eller tjenester av en helt annen karakter, f.eks reiser til sør-amerika blir situasjonen mer tvilsom. Faren for forveksling vil da være mindre.

Ved særlig kjente varemerker gjelder ikke kravet om vareslagslikhet ved forvekslbarhetsvurderingen, jf. vml. § 6. Bestemmelsen omfatter merker som er så velkjente og har en slik anseelse her i riket at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse om det annet kjennetegn ble brukt av en annen. Eksempler på særlig velkjente varemerker er Volvo, Nokia og Rolls Royce. For en utleggstager som tar beslag i domenenavn som inneholder særlig kjente varemerker, vil det være praktisk talt umulig å realisere domenenavnet uten å krenke eneretten til innehaveren av varemerket.

8.1.2 Realisasjon av domenenavn som inneholder firma

I utgangspunktet er forutsetningene og problemstillingene de samme her som ved realisasjon av domenenavn som inneholder varemerker. Firmavernets omfang må klargjøres for å se hvorvidt en bruk av domenenavn som inneholder firma kan være en krenkelse av firmavernet.

Firmal. § 3-2, første ledd bestemmer at ingen andre enn innehaveren kan bruke samme firma i næringsvirksomhet. Med samme firma forstås et firma som er så likt et annet at det er egnet til å forveksles med det i den alminnelige omsetning, jf. firmal. § 3-2, annet ledd. For at firmaretten skal være krenket, kreves det kjennetegnslikhet og bransjelikhet, jf. firmal. § 3-3, første ledd. På den annen side er firmavernet begrenset til det geografiske område der firmaet er i bruk eller kan ventes tatt i bruk, jf. firmal. § 3-2, første ledd. For at en firmarett skal være krenket, kreves derfor områdelikhet. Ved domenenavn som inneholder et firma vil jo det geografiske område der firmaet tas i bruk være hele Norge og kravet til områdelikhet vil derfor være oppfyllt.

Kravet om bransjelikhet gjelder ikke for særlig kjente firmanavn, jf. firmal. § 3-3, annet ledd. Et firma omfattes av denne regelen dersom det er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse om det annet firma ble brukt for en annen virksomhet.

8.2 Er varemerkeloven og firmaloven anvendelige på domenenavn?

Det er sjelden uproblematisk å benytte lover som regulerer rettsforholdet til tradisjonelle juridiske rettigheter på nye og beslektede rettigheter. Løsningen avhenger av en helhetlig skjønnsmessig vurdering. Herunder bør hensynene bak varemerkeloven og firmaloven trekkes inn med full tyngde. Eneretten til varemerke og firmavernets negative funksjon begrunnes bl.a av hensynet til forbrukere. Forbrukerne skal vernes mot den forvekslingsfaren som kan oppstå ved lignende merker eller firma. Dette hensynet taler for at det er av mindre betydning om merket eller firma er brukt som en del av et domenenavn, så lenge det eksisterer en forvekslingsfare. Allikevel er det for tidlig å trekke en konklusjon om at varemerkeloven og firmaloven får anvendelse på domenenavn.

9 Konklusjon

Etter gjeldende rett er det adgang til beslag i domenenavn. Dette gjelder både ved utlegg og konkursbeslag. Domenenavn er en gruppe formuesgoder som hører inn under immaterialretten. Domenenavn har store likhetstrekk med varemerker og firma. Allikevel er ikke reglene for de tre gruppene like i alle henseender. Alle gruppene kan være gjenstand for konkursbeslag, mens det bare er domenenavn det kan tas utlegg i. I tillegg er det bare varemerker det gyldig kan avtales driftstilbehørspant i. Riktignok er det tale om tre ulike typer av formuesgoder med hvert sitt virkeområde og formål. Mye kan imidlertid tale for å underlegge disse rettighetene samme regler på områder som kontraktspant og utlegg. Forskjellige utleggsregler for domenenavn og firma/varemerker kan som det er redegjort for føre til store problemer ved realisasjon. En adgang til å beslaglegge et domenenavn vil være vesentlig forringet så lenge kreditor ikke fritt kan få realisert formuesgodet.

Det foreligger ikke ennå noen relevant norsk rettspraksis som tar stilling til hvorvidt varemerkerett og firmarett kan anvendes på domenenavn. Imidlertid er det svært sannsynlig at denne problemstillingen vil få sin løsning gjennom rettspraksis i den nærmeste fremtid.

10 Kilder/litteraturhenvisninger

Andenæs, Mads Henry (1994). Konkurs. 2. opplag. Oslo. ISBN 82-91064-06-7

Brækhus, Sjur (1994). Omsetning og kreditt 2. 2. utg. Oslo. Universitetsforlaget. 1994. ISBN 82-00-21800-7

Fleischer, Carl August (1995). Rettskilder. Oslo. Gyldendal. 1995. ISBN 82-417-0340-6

Koivumaa, Ari (red.) (2000). Nätets juridik. Stockholm. Jure AB. 2000. ISBN 91-7223-066-5

Koktvedgaard, Mogens (1999). Lærebog i Immaterialret. 5. rev. utg. København. Jurist- og Økonomforbundets Forlag. 1999. ISBN 87-574-5274-1

Lassen, Birger Stuevold (1997). Oversikt over norsk varemerkerett. 2. utg. Oslo. Universitetsforlaget. 1997. ISBN 82-00-22917-3

Wagle, Anders Mediaas og Magnus Ødegaard jr. (1997). Opphavsrett i en digital verden. Oslo. Cappelen Akademisk Forlag. 1997. ISBN 82-456-0133-0

Woxholth, Geir (1998). Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning. 3. utg. Oslo. Gyldendal. 1998. ISBN 82-417-0960-9

Referanser fra elektroniske dokumenter. Alle disse kildene og andre elektroniske dokumenter det er henvist til i teksten er sjekket 22.11.00 og var operative på denne datoen.

http://www.npt.no (Post og teletilsynets hjemmeside)

http://www.icann.com (Hjemmesiden til ICANN)

http://odin.dep.no/sd/norsk/publ/otprp/028005-050006/index-dok000-b-n-a.html (Ot.prp. nr. 31 (1997-98)

http://www.norid.no (Norids hjemmeside)

http://www.iana.org (Hjemmesiden til IANA)

---

Skriv ut