1. Hvordan oppstår en konkurs?

1.1 Innledning

Både personer, selskaper og andre foretak kan gå konkurs. Den som blir slått konkurs omtaler man som  skyldner. Ved åpning av konkurs mister skyldneren retten til å råde over det de eier (sine eiendeler) og det oppnevnes en bobestyrer som overtar disposisjonsretten over eiendelene.

Under konkursen skal det skje en fullstendig gjennomgang av økonomien til skyldneren: Konkursen skal avklare hva skyldneren eier, og hvor stor gjeld skyldneren har.

Under konkursen selges skyldnerens eiendeler for å skaffe de som har penger til gode (kreditorene) dekning av sitt tilgodehavende. Noen eiendeler kan boet ikke selge (de er beslagsfrie) - for eksempel klær, vanlig innbo og andre personlige eiendeler. Det er bare personer som har beslagsfrie eiendler.

Som regel klarer man bare å skaffe midler til dekning av en liten del av gjeldspostene. En konkurs vil derfor normalt innebære tap for kreditorene. Gjelden blir ikke slettet etter konkursen. Den gjelden som ikke blir betalt, skal en personlig skyldner dekke med framtidige inntekter. Dersom et aksjeselskap (AS) går konkurs, vil selskapet slutte å eksistere. Aksjeselskapet slettes, noe som betyr at gjelden aldri vil bli betalt.

Det er ikke straffbart å gå konkurs. En annen sak er at konkursen kan avdekke straffbare handlinger, som for eksempel manglende føring av regnskap. 

1.2 Skyldneren må være insolvent

For at noen skal gå konkurs, må vedkommende være «insolvent». Det motsatte av å være insolvent er å være solvent. Disse ordene brukes som merkelapper på den økonomiske tilstanden til en skyldner, være seg person eller selskap.

For at en skyldner skal anses å være insolvens, må skyldneren være både illikvid og insuffisient.

Å være illikvid innebærer at skyldneren ikke har nok penger til å betale regninger og andre forpliktelser i tide, det vil si ved forfall. En person eller et selskap er likevel ikke illikvid selv om betalingen av enkelte regninger utsettes dersom utsettelsen bare gjelder for en kortere periode.  Begrepet illikvid brukes bare når mangelen på kontanter vil vare i en viss tid framover. Akkurat hvor lang denne tidsperioden må være, er ikke bestemt i loven.

Selv om en skyldner mangler kontanter, er skyldneren likevel ikke insolvent så lenge alle skyldnerens eiendeler til sammen har større verdi enn all gjelden som skyldneren er ansvarlig for. Et eksempel kan vise hva som menes: En minstepensjonist har begrenset med inntekter. Det kan være vanskelig å betale alle regninger med trygden. Men dersom pensjonisten samtidig eier en vedifull eiendom som ved salg kan dekke gjelden, er skyldneren suffisient og dermed ikke insolvent. Dersom salget av huset ikke er nok til å betale all gjelden, er derimot skyldneren insuffisient.

Når skyldneren verken har kontanter nok til å dekke regninger (illikvid) og heller ikke eiendeler som ved salg kan dekke gjelden (insuffisient), så er skyldneren insolvent. Oppsummert kan man si at skyldneren er insolvent når det ikke er nok til at alle kreditorene får dekning.

1.3 Begjæring om åpning av konkurs

Det er domstolene som kan åpne konkurs hos en skyldner. Insolvens er et vilkår for at det kan åpnes konkurs, men konkurs blir bare åpnet dersom noen ønsker det: en kreditor eller skyldneren selv.

Skyldneren kan ha plikt til å be retten åpne konkurs. Denne plikten kan foreligge når kreditorenes tap øker dersom det ikke åpnes konkurs.

 Kreditorene begjærer konkurs for på den måten i alle fall å få delvis dekning av sitt krav..

Begjæring om åpning av konkurs sendes til den lokale domstolen tingretten der skyldneren bor – eller har sitt hovedforretningssted. I Oslo er ordningen annerledes: her er det en fast domstol for behandling av blant annet konkurser, som har navnet Oslo byfogdembete.

Den som begjærer åpning av konkurs, risikerer å måtte betale en del av utgiftene til konkursbehandlingen. Samtidig som man sender inn en begjæring, må man derfor betale et beløp som kan dekke disse utgiftene. Denne forpliktelsen betegnes som ”rekvirentansvaret”, dvs. at den som begjærer konkurs (konkursrekvirenten) må betale et fast beløp til dekning av utgiftene med den forestående bobehandlingen. For tiden er beløpet 50 ganger rettsgebyret (R). Dersom det viser seg at skyldneren har nok penger til å dekke utgiftene, blir beløpet betalt tilbake. Når konkurs begjæres av offentlige myndigheter eller det foreligger en vesentlig offentlig interesse i konkurs kan retten gjøre unntak fra regelen om sikkerhetsstillelse. 

Det er også noen som er helt fritatt for å dekke utgiftene med bobehandlingen. Dette gjelder skyldneren selv og ansatte hos skyldneren. Dersom skyldneren begjærer seg selv konkurs, så slipper han å betale noen del av utgiftene til bobehandlingen. Det samme gjelder arbeidstakere som ikke har fått lønn eller feriepenger, forutsatt at disse kravene vil være fortrinnsberettigede krav av første klasse i boet.  I så fall kan de begjære arbeidsgiveren sin konkurs, uten å måtte betale for noen del av utgiftene.  

Ordningen med at man kan bli ansvarlig for utgifter til bobehandlingen fører til at mange kreditorer er forsiktige med å levere inn begjæring om konkurs. Det skjer at selskaper er insolvente, uten at noen leverer inn en konkursbegjæring.

1.4 Kjennelse om konkursåpning

Etter at tingretten har mottatt begjæringen om åpning av konkurs, kaller den raskt inn til et møte. I dette møtet deltar skyldneren og den kreditoren som har bedt om konkursen. Dersom tingretten finner at den som begjærer konkurs har et krav (og dette ikke er sikret med betryggende pant) og finner at skyldneren er insolvent, , blir det avsagt kjennelse om åpning av konkurs. Kjennelse er et navn på en bestemt type rettslige avgjørelser. Denne kjennelsen kan påankes til lagmannsretten. Dersom ingen anker kjennelsen er konkursen et faktum.   

Skriv ut 
Motta nyhetsbrev
Nyheter på RSS