3. Andre ordninger enn konkurs

Konkurs er ikke den eneste utveien når betalingsproblemene blir for store. Det finnes andre ordninger som kan hjelpe skyldneren, og som samtidig sørger for at kreditorene blir likestilt. 

3.1 Gjeldsordningsloven

Mange mennesker opplevde en gjeldskrise på 1980-tallet. Stortinget vedtok derfor den 17. juli 1992 en lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner. Som navnet sier, er dette en lov som bare gjelder for personer - ikke selskaper. Hensikten med loven er at mennesker med stor gjeld skal kunne få en ny start. Gjeldsofre får en sjanse til å gjenvinne kontrollen over økonomien.

Ordningen innebærer at det settes opp en plan for skyldnerens utgifter og inntekter de neste fem årene. Dersom vedkommende lever nøkternt og følger den oppsatte planen, slettes gjelden helt eller delvis ved utløpet av femårs-perioden. Ved en konkurs blir ikke gjelden slettet. En gjeldsordning vil derfor være en bedre løsning for skyldneren.

Det er skyldneren selv som må be om en gjeldsordning. Søknaden skal rettes til namsmannen på et bestemt skjema. I distriktene er det lensmannen som fungerer som namsmann. I byene er det som regel en egen namsmann. Personer som vurderer å søke om gjeldsordning, har krav på veiledning hos namsmannen.

Som hovedregel kan man bare be om gjeldsordning én gang i løpet av livet. Kun i særlige tilfeller vil det være aktuelt å åpne ny gjeldsordning for en skyldner som også tidligere har oppnådd gjeldsordning etter loven. 

Personer som har pådratt seg personlig gjeld i forbindelse med næringsvirksomhet, kan ikke be om en gjeldsordning. Dette gjelder likevel ikke dersom virksomheten er avsluttet og det ikke er knyttet forhold til virksomheten som vanskeliggjør en gjeldsforhandling eller gjelden tilknyttet virksomheten er ubetydelig. Loven inneholder dessuten et vilkår om at gjeldsordningen ikke skal virke "støtende". Det kan være vanskelig å forstå hva som menes med dette vilkåret. Meningen er å unngå gjeldsordninger som virker urettferdige eller urimelige. Dersom gjelden oppstod på grunn av rent pengesløseri, kan en gjeldsordning virke "støtende" for andre mennesker som så vidt makter å betale utgiftene sine.

Etter at namsmannen har fått søknaden om gjeldsordning, blir denne som regel sendt videre til tingretten for behandling. Dersom det er åpenbart at vilkårene for å åpne gjeldsforhandling er oppfylt, kan åpning foretas av namsmannen ved skriftlig beslutning.   

Dersom tingretten (i Oslo er det Oslo byfogdembete) behandler spørsmålet om åpning av gjeldsordning, treffes avgjørelsen av retten ved kjennelse.

En gjeldsforhandling vil si at kreditorene og skyldneren skal forsøke å komme frem til løsning av skyldnerens betalingsproblemer, ved for eksempel betalningsutsettelse for hele eller deler av gjelden, ved at kreditorene gir avkall på renter og omkostninger eller frafaller gjeld helt eller delvis. Åpningen av gjeldsforhandling blir kunngjort på nettsiden norsk.lysingsblad.no og dersom det anses påkrevet blir den annonsert i en avis (lokalavis).

Under gjeldsforhandlingen må skyldneren lage et forslag til hva gjeldsordningen skal gå ut på. Som regel vil forslaget innebære at gjelden helt eller delvis blir slettet. For den gjelden som skal betales, blir gjerne betalingsfristene utsatt. Skyldneren har plikt til å selge boligen sin for å skaffe penger, dersom boligen er større enn nødvendig. Også andre eiendeler skal selges, med unntak av personlige ting.

I den første perioden etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger, skal kreditorene ikke motta penger fra skyldneren. Skyldneren får betalingsutsettelse i en periode av fire måneder etter åpningen av gjeldsforhandlingen, men eventuelle renter fortsetter å løpe. Skyldneren får på denne måten et pusterom mens vedkommende arbeider med å få til en gjeldsordning.

En gjeldsordning kan være frivillig ved at den godtas av alle kreditorene. Den kan også være tvungen ved at ordningen blir vedtatt mot protestene fra noen av kreditorene

En tvungen gjeldsordning må stadfestes av tingretten for å være gyldig. Tingretten skal passe på at ordningen er blitt til i samsvar med regelverket. 

3.2 Andre typer gjeldsforhandling

Ordet gjeldsforhandling brukes også i andre saker enn de som følger reglene i gjeldsordningsloven. I stedet for konkurs kan det åpnes gjeldsforhandling for en skyldner. Dette gjelder for alle typer skyldnere, også for næringsdrivende.

Målet for skyldneren er å oppnå en avtale med alle kreditorene. Slike avtaler går som regel ut på at forfallet for gjelden blir utsatt, gjerne kombinert med at kreditorene delvis stryker gjelden. Avtalen kan være frivillig, og kalles da frivillig gjeldsordning. Avtalen kan også inngås mot protester fra noen av kreditorene. Avtalen kalles da tvangsakkord.

Det er skyldneren som må kreve åpning av gjeldsforhandling. Skriftlig krav om dette sendes til tingretten. Dersom tingretten mener at vilkårene for gjeldsforhandling er oppfylt, blir det avsagt en kjennelse om dette.

Denne typen gjeldsforhandling blir som hovedregel offentlig kunngjort. Tingretten kan unntaksvis bestemme at kunngjøring skal sløyfes. Årsaken er at det kan skade skyldneren om alle får vite om betalingsproblemene.

Dersom kreditorene ikke blir enige om en frivillig ordning, kan et flertall av disse vedta en tvangsakkord. Ved avstemmingen kreves det et flertall blant fordringshaverne og det kreves at dette flertallet også representerer en betydelig del av det samlede gjeldsbeløp. Hvor stort flertall og hvor stor del av gjeldsbeløpet som kreves, er avhengig av hva tvangsakkorden går ut på. Loven inneholder et krav om at skyldneren ved denne typen avtale minst må betale 25 % av de alminnelige fordringshaveres krav (alminnelige konkursfordringer). Dette lovbestemte kravet medfører at tvangsakkord svært sjelden blir vedtatt.

Forhandlinger om tvangsakkord er offentlige. En tvangsakkord må stadfestes av tingretten. Stadfestingen skal sikre at det ikke blir vedtatt en tvangsakkord som er i strid med lovverket.

Oppdatert av Konkursrådet i januar 2012

Skriv ut 
Motta nyhetsbrev
Nyheter på RSS