Endringer i ”nærstående” begrepet

Unntakene for ”nærstående” har av mange blitt oppfattet som urettferdige, særlig i tilfelle hvor den ”nærstående” ikke har hatt innflytelse over driften av virksomheten. Videre har Sveinbjørnsdottirsaken (sak nr. E-9/97 for EFTA-domstolen) gitt grunnlag for å reise spørsmål om hvorvidt det norske unntaket for ”nærstående” går for langt i forhold til EU’s insolvensdirektiv nr. 80/987/EEC. Departementet er i tvil om endringen bør gjøres i dekningsloven § 9-3 eller bare i lønnsgarantiloven. Dersom endringen gjøres i dekningsloven § 9-3 vil lønnskrav til nærstående gis prioritet foran øvrige kreditorer. På den annen side vil statens regresskrav mot konkursskyldneren være et uprioritert krav dersom endringen bare gjøres i lønnsgarantiloven. Departementet forslår også nytt annet ledd til lønnsgarantiloven § 7, sitat; ”Lønnsgarantidekning kan også nektes i tilfeller hvor det vil være urimelig fordi arbeidstakeren og arbeidsgiveren har særlige forbindelser og felles interesser som resulterer i sen stilltiende avtale mellom dem”. Departementet nevner her som eksempel særlig gunstige arbeidsavtaler eller tilfeller hvor det ikke er samvar mellom arbeidstakerens reelle og formelle posisjon i virksomheten. Departementet foreslår videre endring i lønnsgarantiloven § 6 slik at staten kan kreve regress for lønnskrav overfor ny eier etter virksomhetsoverdragelse. Dette har sammenheng med bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 73b der det fremgår at ny og gammel innehaver begge hefter for lønnskrav når det skjer en virksomhetsoverdragelsen utenfor konkurstilfellene. Dersom ingen av arbeidsgiverne betaler, kan lønnsgarentien gå inn og dekke og har da regress mot begge arbeidsgiverne.

Skriv ut 
Motta nyhetsbrev
Nyheter på RSS