Når kassa er tom - Hvordan insolvenslovgivningen kan bidra til å rekonstruere en virksomhet

I noen virksomheter kommer problemene plutselig og overraskende. I andre virksomheter ser ledelsen hvordan fortjenesten blir dårligere, oppdragene færre og likviditeten anstrengt, men sitter og håper på at verden blir bedre.

I noen virksomheter vet de at de må gjøre noe drastisk, men vet ikke hva og hvordan. De har lært å produsere og bygge opp, men de lammes av alt det ukjente i en snuoperasjon med oppsigelser og større endringer eller nedbygging. Kanskje er de redde for å miste kontrollen, redde for å miste sine eierposisjoner, eller sin anseelse. Da velger også de å håpe på noe, i stedet for å handle.

I andre virksomheter er kompleksiteten så stor og økonomien så sammensatt at mange personer og grupper må arbeide i lang tid før det kan etableres et godt grunnlag for riktige beslutninger.

I noen få virksomheter har ledelsen klare meninger om hva de skal gjøre og setter i gang endringene på et optimalt tidspunkt. Men alle endringsprosesser må bygge på klare planer. De må bygge på realistiske analyser. Kamp og uenighet om mål og strategi må håndteres. Skjulte agendaer må avdekkes. Tvister må løses. Dessuten må alle ressurser benyttes rasjonelt og målrettet for å sikre den nødvendige framdrift. Og sist, og kanskje viktigst, det må være avklart hva prosessen koster og hvordan finansieringen skal skje.

For å sikre muligheten for en vellykket snuoperasjon i en bedrift med anstrengt likviditet og negativ pengestrøm, må det etableres en situasjon hvor følgende gjelder:

• all gammel gjeld fryses



• kreditorenes mulighet til å tvangsinndrive sine krav blokkeres



• løpende driftsutgifter, herunder innkjøp fra underleverandører, må kunne betales kontant



• ny verdiskapning og nye aktiva må kunne benyttes som sikkerhet for ny kreditt



• det er ro rundt selskapets drift



• kreditorene forstår at prosessen er til deres fordel og at det ikke skjer noen forskjellsbehandling



• dersom det oppstår reell uenighet mellom kreditorgruppen eller mellom bedriften og en kreditorgruppe om mål og midler, må bedriftens vei følges. Kamp om styringen ødelegger de fleste prosesser

For å kunne etablere en situasjon som tilfredsstiller disse krav i tilstrekkelig grad, må man enten få tilslutning til reglene og normene gjennom en avtale med kreditorene eller ved å åpne gjeldsforhandlinger under vern av reglene i lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (Konkursloven), første del.

Noe som ikke hjelper, er å sende ut et brev til kreditorene og fortelle at bedriften har innført betalingsstans. Selv om bedriften deretter informerer om sine planer videre og de tiltak som skal iverksettes med sikte på å avklare situasjonen og gjenvinne egenkapital, vil konsekvensen av et slikt brev i de fleste tilfeller være at mange enkeltkreditorer setter i gang tvangsinndrivelse av sine krav.

Bedriften må da bruke mye tid og ressurser på å forholde seg til kreditorenes forskjellige innspill. Bedriften får ingen kontroll over situasjonen eller over dagsorden og framdriften i prosessen og oppgaveløsningen. Den tid og likviditet som var tilgjengelig, blir brukt til annet enn planlagt, og det blir raskt for sent å rekapitulere og velge det riktige løp.

Den modell som bygger på en avtale med kreditorene, fungerer bare i de situasjoner hvor det er få kreditorer og det er en klar forståelse mellom kreditorene at de har en felles interesse, og det dessuten er en "sosial kontroll " som gjør at det er belastende for en kreditor å forsøke å oppnå en ekstra gevinst ved å være illojal og dermed true de andre. Den felles interesse må være så klar og uomtvistelig at kreditorene er villige til å undertegne en avtale som i det minste regulerer den videre prosedyre. Således kan denne modellen for eksempel benyttes i saker hvor det er mange banker og andre finanskreditorer involvert og en avtale med disse er tilstrekkelig til å kunne håndtere situasjonen. Utfordringen blir da å få etablert avtalen raskt slik at situasjonen ikke forverres vesentlig før en bindende avtale foreligger.

Avtalen kan begrense seg til å fastsette at kreditorposisjonen skal fryses i påvente av en løsning samt fastsette regler og rammer for den videre drift i avklaringsfasen/moratoriumperioden. Imidlertid kan det også fastsettes hvordan gjelden skal betales ned og/eller konverteres til aksjekapital dersom bedriften klarer å snu pengestrømmen.

I de tilfeller hvor bedriften ikke er i stand til å fremskaffe likviditet til dekning av driftskostnader og omstillingskostnader i moratoriumsperioden, må avtalen også fastsette hvilke nye lån finanskreditorene skal yte underveis og hvilken prioritet de nye lånene skal ha i nedbetalingsplanen.

Siden de fleste virksomheter har engasjementer i bare en eller to banker og dessuten har betydelig leverandørgjeld fordelt på et stort antall leverandører, vil det i de fleste tilfeller være umulig å få full tilslutning til en avtalebasert løsning, selv ikke ved bruk av mye tid og argumentasjon. Uten tilslutning fra alle berørte, vil en avtale ikke gjelde.

Således bør man i slike tilfeller velge å åpne gjeldsforhandlinger etter konkurslovens regler.

Konkursloven (K) har regler for to typer gjeldsforhandling; forhandling om en frivillig gjeldsordning og forhandling om tvangsakkord.

Forhandlingen følger stort sett de samme regler. Fordelen med en tvangsakkord er at den løsning som foreslås, ikke kan veltes ved at en eller noen få kreditorer sier nei. Videre er en tvangsakkord også bindende for ukjente kreditorer, dvs kreditorer som ikke anmelder sine krav under gjeldsforhandlingen, jfr. K § 55.

På denne bakgrunn er det sjelden noen grunn til ikke straks å åpne forhandlinger om tvangsakkord når det er besluttet å åpne gjeldsforhandling.

Således vil jeg nedenfor hovedsakelig gjennomgå de rammer og regler som gjelder ved forhandlinger om tvangsakkord.

Kreditorene kan ikke begjære tvangsakkord i et selskap, det kan bare selskapet selv, jfr. K § 1. Kravet er at selskapet er illikvid, det vil si at selskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Etter loven skal forhandlingene styres av selskapet, ikke av kreditorene. Imidlertid skal retten oppnevne en gjeldsnemnd med en advokat som leder og med ett til tre medlemmer som representerer kreditorene (K § 7). Dessuten skal det oppnevnes en revisor (K § 11).

Selskapet beholder full råderett over sin virksomhet og sine formuesforhold, men er undergitt gjeldsnemndas tilsyn. Visse transaksjoner kan ikke foretas uten gjeldsnemndas samtykke. Dette gjelder stifting av ny gjeld, ny pantsettelse eller salg av faste eiendommer eller formuesgjenstander av betydning (K § 14).

Det oppstår et klart skille mellom gammel og ny gjeld. Gammel gjeld fryses. Loven gir et automatisk moratorium for all gammel gjeld, både prioritert og uprioritert gjeld, både pantesikret og ikke pantesikret gjeld.

Ny gjeld som etableres etter åpningen av gjeldsforhandlingen (fristdagen), kan nedbetales under gjeldsforhandlingen.

Både gamle og nye aktiva kan stilles som pant for ny gjeld.

Dersom gjeldsordningen går ut på at gjelden ikke skal dekkes fullt ut, men dekkes med en dividende, gjelder dette bare for gammel gjeld som ikke er prioritert eller sikret innenfor reelle panteverdier, jfr. K § 55.

Gamle panthavere har ikke pant i aktiva som erverves etter fristdagen, jfr. K § 17 tredje ledd. Dog kan gjeldsnemnda gi samtykke til at nye aktiva inngår i pantet, noe som kan være aktuelt når en bank opprettholder og/eller utvider en kassakreditt.

Gjennom bestemmelser i lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (Dekningsloven) åpnes det for at selskapet kan si opp tyngende avtaler eller avtaler som ønskes oppsagt som følge av planlagte driftsendringer eller innskrenkninger. Etter D § 7-6 kan en avtale sies opp med sedvanemessig varsel, eller tre måneders varsel dersom sedvane ikke er etablert, uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse. Den andre part i avtalen kan da kreve sitt tap dekket som dividendefordring. Dette medfører at bl.a. krav etter en langsiktig leieavtale som bedriften ikke lenger har nytte av, dekkes med en dividende av nåverdien av den fremtidige samlede leie.

Tvister som tidligere ikke er løst, finner lett en løsning under en forhandling om tvangsakkord. Siden selskapets motpart vet at en krone ikke lenger er en krone etter at gjeldsforhandling er åpnet og vet at det alltid er en mulighet for at selskapet går konkurs, vil han være meget motivert til å forhandle.

Når det gjelder bemanningsreduksjoner, vil det ikke lett kunne bestrides at det er saklig grunn for oppsigelsene. Oppsagte som ønsker å stå i stillingen, vil ha problemer med å få rettens aksept for dette dersom bedriften ber om en rettslig kjennelse for at de skal fratre, og bedriften legger fram dokumentasjon for nødvendigheten av oppsigelser. Kravet om at bedriften skal gå med overskudd, går jo foran hensynet til de ansatte.

Dersom det er aktuelt å skifte daglig leder, vil et skifte koste bedriften vesentlig mindre under en gjeldsforhandling enn ellers. Dette er først og fremst et resultat av at daglig leders lønn ikke er et prioritert krav, men et dividendekrav. (D § 9-3).

Konkurslovens utgangspunkt er at en gjeldsforhandling skal være avsluttet innen seks måneder. Imidlertid kan retten etter anmodning fra gjeldsnemnda sette en lengre frist (K § 57 første ledd punkt 4).

Dersom gjeldsnemnda mener at de planer selskapet arbeider etter er realistiske, eller en mulig gjeldsordning gir en vesentlig bedre løsning for kreditorene enn en konkurs eller det er store samfunnsmessige interesser knyttet til virksomheten, vil retten ikke motsette seg at forhandlingene løper til alle relevante forhold er avklart.

I praksis vil retten bare avbryte gjeldsforhandlinger hvor all framdrift har stoppet opp eller hvor det arbeides med åpenbart urealistiske løsninger.

Mange gjeldsforhandlinger ender i konkurs fordi de ikke er forberedt.

Et minimumskrav til forberedelse er at det er utarbeidet et likviditetsbudsjett for de første månedene. Budsjettet må være tilpasset den juridiske og økonomiske situasjon etter åpningen av forhandlingen.

De utgifter som minimum skal dekkes, er de løpende, nødvendige driftsutgifter som påløper etter fristdagen. Dette innebærer at det i dette budsjettet er unødvendig å sette av midler til dekning av gammel gjeld eller renter og avdrag på slik gjeld, herunder avdrag på pantegjeld.

Inntektene kan komme fra realisering av aktiva som ikke er pantsatt, salg av nye varer og tjenester, samt provenyet av den bearbeiding og verdiøkning som finner sted på pantsatte aktiva som selges, herunder salg av varer som går ut fra et eventuelt pantsatt varelager.

Salgsprovenyet for pantsatt driftstilbehør m.m. som virksomheten ikke lenger har bruk for, kan tas inn i budsjettet med differensen mellom vurdert slakteverdi på fristdagen, dvs. hva et konkursbo kunne oppnå, og vurdert pris ved et langsomt salg fra et "going concern".

Den del av salgsprovenyet som tilsvarer slakteverdien, skal i utgangspunktet gå til nedbetaling av pantegjelden.

Dersom likviditetsbudsjettet viser en negativ pengestrøm den første tiden, må det foreligge en klar og realistisk plan for hvordan driftskapital skal sikres. Dersom utvidede kreditter fra bedriftens bank er nødvendig, må dette være tatt opp med banken før bedriften går til gjeldsforhandling.

Det bør avklares i hvilken grad virksomheten er avhengig av å forbruke pantsatte aktiva i gjeldsforhandlingsperioden. Dette forbruket må finansieres.

Etter at gjeldsforhandlingen er åpnet, skal gjeldsnemnda utarbeide en plan for ivaretakelse av panthavernes interesser, jft. K §19 siste ledd.

Panteheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi faller bort. Gjeldsnemnda foretar verdsettelse av pantet. Gjeldsnemndas verdsetting kan overprøves av retten, jfr. K §31.

For å unngå problemer og overraskelser etter at gjeldsforhandlingen er åpnet, og for å kvalitetssikre likviditetsbudsjettet, bør alle løpende avtaler registreres og gjennomgås.

Til eventuelle forhandlinger med banken om nye kreditter bør det utarbeides en beregning av bankens tap ved en eventuell konkurs. Dette vil ofte motivere banken til en aktiv og konstruktiv holdning til saken og lette muligheten for ny kreditt.

Dersom bedriften i tillegg kan fremlegge et foreløpig driftsbudsjett for gjeldsforhandlingsperioden, blir bankens beslutningsgrunnlag enda bedre, idet banken da får et grunnlag for å vurdere hvor hurtig den nye kreditten kan nedbetales.

Dersom det er avklart at nåværende aksjonærer eller nye interessenter kan være interessert i å sette inn ny aksjekapital, må forutsetningene avklares. Dette vil gjøre forhandlingene med banken lettere.

Ofte vil potensielle investorer binde seg på forhånd under forutsetning av at en tvangsak- kord blir stadfestet, at balansen tilfredsstiller visse minimumskrav og at visse driftsendringer gjennomføres.

I mange tilfeller vil potensielle investorer, evt. eksisterende aksjonærer eller nærstående av disse, bidra med arbeidskapital for gjeldsforhandlingsperioden.

Før gjeldsforhandlingen åpnes, bør det også planlegges hvordan det skal informeres om gjeldsforhandlingen. Det er eksempelvis viktig at leverandører får så god informasjon at de ikke holder tilbake fremtidige leveranser. Poenget er da først og fremst å gi leverandørene informasjon om hvordan betaling skal skje for nye leveranser. Er likviditeten sikret, må det poengteres at alle nye leveranser skal betales kontant.

Ofte velger en bedrift å forsøke en underhåndsakkord i stedet for en tvangsakkord, med den begrunnelse at åpning av akkordforhandlinger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis, jfr. K § 35. Bedriften mener offentliggjøringen skader virksomheten for mye.

Dersom den informasjon som sendes ut fra bedriften tar opp de riktige poengene, vil informasjonen om at det er åpnet forhandlinger om tvangsakkord bidra til å gjøre situasjonen forutsigbar for kreditorer, kunder og leverandører. En åpning av akkordforhandling i en bedrift hvor likviditetsbehovet er sikret, innebærer jo bl.a. at driften er sikret for en gitt periode og at alle nye fordringer skal betales underveis.

Ved en underhåndsforhandling vet ikke kunder og leverandører som har fått kjennskap til forhandlingen, om bedriften overlever morgendagen.

Dersom selskapet er morselskap i et konsern, og konsernet har et konsernkontosystem hvoretter den bank morselskapet har kreditter og lån i har pant i alle datterselskapenes aktiva, må det før gjeldsforhandlingen åpnes, settes opp likviditetsbudsjetter og driftsbudsjetter for alle datterselskapene. Derved kan det bl.a. avklares om noen av datterselskapene må eller bør avvikles. Videre må det planlegges hvordan konsernkontosystemet skal brytes opp og hvordan mellomregningen mellom selskapene og mellom banken og det enkelte selskap skal finne sted. Dersom alle datterselskaper er solidarisk ansvarlig for konsernets gjeld til banken, bør banken fordele gjelden på en hensiktsmessig måte.

I slike saker er det avgjørende at disse forhold er avklart mellom konsernet og banken før gjeldsforhandlingene åpnes.

Under en gjeldsforhandling har ledelsen lange arbeidsdager. I tillegg til å drive virksomheten, må den fremskaffe dokumentasjon for endringsbeslutninger, påbegynne endringsprosesser og dessuten tilfredsstille gjeldsnemndas behov for informasjon.

Siden loven gir moratorium for eldre gjeld og ellers regulerer forholdet til kreditorene, slipper ledelsen å forholde seg til forstyrrende utspill fra disse.

I de tilfeller hvor bedriftens problemer er en konsekvens av ledelsens feilvurderinger, manglende oversikt, beslutningsvegring eller begrensning, vil det kunne være nødvendig med konsulenthjelp utenfra, eller endringer i ledelsen. Dette vil ofte også være et krav fra banken eller potensielle investorer.

En analyse fra et kompetent konsulentfirma vil selvsagt alltid bidra til å sikre at det tas riktige beslutninger.

Av resultatforberedende tiltak som kan gjennomføres tidlig under en gjeldsforhandling nevnes:

• avvikling av virksomhetsområder som man vet ikke gir tilstrekkelig dekningsbidrag



• oppsigelse av ulønnsomme og tyngende avtaler



• oppsigelse av overtallige og ansatte som bedriften ikke har råd til å beholde



• selge aktiva som bedriften kan klare seg uten i den fortsatte drift



• reforhandling av avtaler

Etter K § 22 skal bedriften innen rimelig tid fremsette et forslag til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Etter K § 57 skal skifteretten innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs dersom forhandlingene ikke er avsluttet innen seks måneder og det ikke er søkt om fristforlengelse.

Som tidligere påpekt er det ikke vanskelig å få rettens tilslutning til forlengelse av fristen. Det er mer vanlig at en gjeldsforhandlingsprosess tar ett år, enn at den kan avsluttes med en stadfestet løsning innen 6 måneder.

Forslaget til tvangsakkord sendes ut sammen med en redegjørelse fra gjeldsnemnda og revisor. Hva redegjørelsen skal inneholde som minstekrav, fremgår av K § 21.

Forslaget kan gå ut på, jfr. K 30:

• et fortsatt tidsbegrenset moratorium (tvunget moratorium)



• en reduksjon av alle alminnelige krav (alminnelig tvangsakkord)



• en avvikling av virksomheten eller deler av den (tvungen likvidasjonsakkord)



• en kombinasjon av disse ordninger

En alminnelig tvangsakkord krever en minimumsdividende på 25 %.

Det skal ikke beregnes dividende av renter påløpt etter fristdagen. Slike renter er etterprioritert og faller bort, jfr. Dekningslovens § 9-7.

Løsningen ligger ofte i en kombinasjon av en tvangsakkord og en frivillig gjeldsordning.

Selv om en ren tvangsakkord krever en minimumsdividende på 25%, vil grupper av kreditorer ofte godta lavere dividende så lenge dividenden er bedre enn den ville ha blitt ved en konkurs.

Det er også mulig å gi kreditorer valg mellom en dividende i kontanter og en dividende som konverteres til aksjekapital.

Banker og andre langsiktige långivere som SND, vil ofte akseptere at verdien av pantet pluss dividenden av den overskytende lånesaldo konverteres til et nytt lån, forutsatt at budsjettene er troverdige.

Det er ofte hensiktsmessig å knytte forutsetninger til forslaget. Dette kan være forutsetninger som gjeldsnemnda ønsker for å tvinge på bedriften, eller det kan være forutsetninger som skal sikre at løfter fra kreditorer blir holdt.

Forutsetningene kan for eksempel angi rammer for den fortsatte drift.

Forutsetninger knyttet til visse kreditorer, kan for eksempel være:

• konvertering av lån til aksjekapital



• lavere dividende



• konvertere dividenden til et langsiktig lån



• opprettholde en finansiering



• gi et nytt lån

Forutsetninger knyttet til eksisterende aksjekapital og eksisterende aksjonærer, kan for eksempel være:

• hel eller delvis nedskrivning av aksjekapitalen



• akseptere en rettet emisjon



• akseptere en ny aksjonæravtale

Forutsetninger knyttet til eller fremsatt av de nye aksjonærene, kan for eksempel være:

• krav til balansen



• krav til banken



• krav til de gamle aksjonærene



• endringer i ledelse



• krav om bedriftsinterne tiltak m.m

Dersom bedriftens resultatbudsjett viser at den vil kunne få et betydelig overskudd etter avslutningen av gjeldsforhandlinger, vil et forslag kunne gå ut på en dividendebetaling, pluss en andel av overskudd i en tidsbegrenset periode.

Loven setter ingen frist for når en dividende skal betales. Betalingstidspunktet innarbeides i forslaget.

I mange tilfeller vil selv en minimumsdividende på 25 % måtte deles opp i avdrag. Dette gjelder når dividenden helt eller delvis skal finansieres over driften. Loven krever ikke at dividenden skal være sikret ved midler som er avsatt på forhånd eller gjennom garantier.

Dersom virksomheten skal avvikles, kan en tvangsakkord gå ut på at det resultat avviklingen gir etter at reelt pantesikret krav og prioritert krav er dekket, skal deles på de alminnelige kreditorene. Dersom ikke alle stemmeberettigede kreditorer har samtykket i noe annet, må det være en minstedividende på 25 %, jfr. K. § 30, tredje ledd.

Siden en likviditetsakkord systematisk vil gi et bedre resultat for kreditorene enn en konkurs, og siden gjeldsnemnda kontrollerer avviklingen, har ingen av kreditorene noen rasjonell grunn til å stemme imot et forslag til avviklingsakkord som gir mindre enn 25 % dividende.

Dersom selskapets insolvens skyldes uhell som ikke kan tilregnes selskapet, for eksempel brann, forlis og andre ulykker, gjelder det ingen minstedividende ved alminnelig tvangsakkord og tvungen likviditetsakkord, jfr. K - § 30 fjerde ledd.

I den redegjørelse gjeldsnemnda sender ut sammen med akkordforslaget, bør det gå klart fram gjennom en beregnet konkursbalanse, hva resultatet for kreditorene blir ved en konkurs. Dermed dokumenteres at kreditorene er tjent med forslaget fordi det gir en bedre løsning enn alternativet, en konkurs. Dette er en avgjørende motivering for kreditorene til å stemme ja.

Et forslag som gir mindre enn 50 % dividende, skal ha tilslutning fra 3/4 av de kreditorer som har deltatt i avstemningen og 3/4 av berørte gjeldsmasse (lovens § 43).

Et forslag som gir 50 % dividende eller mer skal ha tilslutning fra 3/5 i begge henseender.

Siden de rammer og regler som gjelder ved konkurser, medfører at en konkurs sjelden gir noen dividende til alminnelige kreditorer og dette er kjent stoff for kreditorene, vil de ikke betvile den dokumentasjon som viser at de er tjent med forslaget.

Dette medfører at det sjelden er vanskelig å få tilstrekkelig tilslutning til en tvangsakkord.

De få kreditorer som stemmer nei, gjør dette fordi de ønsker å straffe bedriften, eller ønsker å bli kvitt en konkurrent.

Disse vil sjelden kunne nedstemme et forslag.

Det hender også at noen stemmer nei i håp om at dette skaper så store problemer at bedriften på en eller annen måte vil finne en måte å gi noe ekstra til dem. Imidlertid forbyr loven bedriften å forfordele noe for å redde en avstemming. Etter K § 48 nr.4 jfr. § 50 nr.1 skal retten nekte å stadfeste en akkord når den har fått tilstrekkelig tilslutning ved at kreditorer har fått løfte om begunstigelse og dette ikke er gjort kjent for de andre før avstemningen.

De kreditorer som velger å spille gjennom å stemme nei, pleier å endre sin stemmegivning før fristen går ut, dersom dette er nødvendig for å sikre tilstrekkelig tilslutning.

I 2002 var jeg involvert i fem tvangsakkorder. Alle ble vedtatt. Kun i to av dem ble det avgitt nei-stemmer; i den ene én nei-stemme, i den andre to. Det var unødvendig å bruke tid på å forsøke å endre de negative stemmene.

Dersom forslaget er for gjerrig, vil noen kreditorer straffe bedriften eller de nye eierne ved å stemme nei og dermed heller ta et tap. Viser budsjettene at bedriften godt kan betale mer enn 25 %, bør forslaget derfor gi en bedre løsning, selv om en konkurs gir vesentlig mindre enn 25 %. Erfaringsmessig er 30 % nok.

Dersom et forslag ikke skulle oppnå tilstrekkelig tilslutning åpner, loven for at det kan fremmes et nytt forslag, jfr. K § 44.

Den største gevinsten ved en tvangsakkord er at en virksomhet opprettholdes og fortsetter innenfor rammer som gir overskudd.

Man har således reddet arbeidsplasser og man har reddet verdier fra oppløsning.

Av kreditorene er det bankene og andre pantekreditorer som har størst "gevinst". De vil ved en konkurs ha et meget stort tap som følge av den verdireduksjon som da skjer i pantemassen, men kan ofte sitte igjen uten tap eller med et minimalt tap etter en stadfestet tvangsakkord.

Det er da noe tankevekkende at bankene i så begrenset grad motiverer insolvente bedrifter til å åpne gjeldsforhandlinger. Banker kan begrense sine tap vesentlig ved å motivere bedrifter til å benytte tvangsakkordinstituttet.

Nedenfor er det i stikkordsmessig form satt opp en del hovedpunkter i en god gjennomføringsplan for en rehabilitering gjennom gjeldsforhandlinger etter loven. Planen passer i de tilfeller virksomheten er av et visst omfang og kompleksitet. De interne tiltak er ikke tatt med. Punktene er til en viss grad nevnt i kronologisk rekkefølge.

1. Det tas kontakt med advokat med erfaring fra gjennomførte gjeldssaneringer. En bedrifts faste forretningsadvokat kan ikke forventes å ha slik erfaring.



2. Ekstern konsulent engasjeres dersom bedriftens ledelse ikke har tilstrekkelig oversikt eller tilstrekkelig troverdighet. Han vurderer de interne analyser og planer og utarbeider en rapport. Denne bør bl.a. omhandle tiltak, inntjeningsevne, kapitalbehov, kapitalforretning, strukturelle endringer, forutsetninger m.m.



3. Gjeldsstrukturen gjennomgås.



4. Takster over pantsatte aktiva innhentes. Revisor vurderer verdien av utestående fordringer og varelager.



5. Alternative likviditetsbudsjetter utarbeides, stram likviditetsstyring iverksettes, alle likvide reserver identifiseres.



6. Forholdet til eierne avklares.



7. Potensielle investorer, samarbeidspartnere og potensielle kjøpere av aktivitetsområder identifiseres.



8. Foreløpig rehabiliteringsplan utarbeides og gjeldssaneringsmåte velges (her: gjeldsforhandlinger/tvangsakkord).



9. Alle forhandlingsmotparter identifiseres.



10. Endelig prosjektorganisasjon velges og oppgaver fordeles.



11. Bedriftens bank kontaktes, orienteres og gis dokumentasjon. (Dersom bankens holdning forventes å være meget negativ, bør man vente til søknad er sendt skifteretten).



12. Endelig plan for finansiering av gjeldsforhandlingsperioden utarbeides, bl.a. utarbeides detaljert driftsbudsjett for en gjeldsforhandlingsperiode på 4-5 måneder.



13. Det sendes søknad til skifteretten om åpning av gjeldsforhandlinger. I søknaden fremmes forslag til leder av gjeldsnemnda. Dersom den advokat som er benyttet under planleggingen, ikke har vært bedriftens faste advokat, bør han foreslås. Alternativt bør han engasjeres videre og være bindeledd mellom bedriften og gjeldsnemnda.




Skriv ut