Du er her: Hjem»Abandonering

Abandonering og merverdiavgift

Av advokat Gerhard Holm og advokatfullmektig Joakim M Hovet i Thommessen Krefting Greve Lund AS.


1 Innledning

Abandonering innebærer at konkursboet opphever det beslag boet har gjort i eiendelen, jf. dekningsloven av 8 juni 1984 nr. 59 (deknl.) § 2-2. Med virkning fra 1. januar 2000 ble det såkalte abandoneringsinstituttet lovfestet i konkursloven av 8 juni 1984 nr. 58 (kkl.).[1] Lovfestingen innebar en kodifikasjon av ulovfestet rett om at boet har en generell adgang til å abandonere.[2] Ved å innta en uttrykkelig hjemmel for abandonering i konkursloven, herunder regler om den nærmere fremgangsmåten ved abandonering, ville lovgiver tydeliggjøre boets rettigheter og plikter ved abandonering.[3] Det som var nytt var at det kom en uttrykkelig bestemmelse om at abandonering også kan skje direkte til fordel for en panthaver.

Innledningsvis presiseres at denne artikkel ikke tar sikte på å redegjøre for abandonerings­instituttet i konkursrettslig forstand, eller generelt om merverdiavgiftens stilling for konkursboer.[4] Temaet for denne artikkel er å behandle de merverdiavgiftsspørsmål som eventuelt oppstår når et konkursbo beslutter å i vid forstand abandonere en eiendel.

Med abandonering i vid forstand omfattes i) boets beslutning om å oppheve konkursbeslaget i en eiendel til debitor (”egentlig abandonering”)[5], jf. kkl. § 117b og ii) boets beslutning om å overføre en pantsatt eiendel til panthaver (”uegentlig abandonering”), jf. kkl. § 117c.[6],[7]

Dersom abandonering skjer til fordel for debitor innebærer dette at det er debitor som vil være berettiget og legitimert til å forføye over eiendelen. Dersom debitor eksempelvis er et aksjeselskap vil abandonering i henhold til kkl. § 117b innebære at styret igjen kan beføye over gjenstanden.

Det forutsettes her at den virksomhet som ble drevet før konkursen var avgiftspliktig. Dermed blir også konkursboet avgiftspliktig, jf. merverdiavgiftsloven av 19 juni 1969 nr. 66 (mval.) § 10 første ledd annet punktum. Dette skyldes at avhendelser fra boet anses som en slags fortsettelse av virksomheten før konkursåpning.[8] Dette innebærer bl a at boets eventuelle salg av virksomhetens varer eller tjenester faller innenfor avgiftsområdet, jf. mval. §§ 5, 5a, 5b, 16 og 17.

Som ledd i avviklingen må boet kvitte seg med sine eiendeler. Dette kan dels skje ved salg fra boets side. Dette vil som nevnt ovenfor normalt utløse merverdiavgift. Unntak gjelder imidlertid dersom realisasjonen fremstår som overdragelse av virksomheten eller del av denne, jf. mval. § 16 nr 6. For boet vil det i tillegg være aktuelt å kvitte seg med eiendeler som er overbeheftet eller som av andre grunner ikke har verdi for boet. I slike tilfeller vil abandonering være aktuelt.

Det avgiftsspørsmål som oppstår i forbindelse med boets abandonering av en eiendel kan formuleres slik: Vil en abandonering kunne anses for å være en omsetning i merverdiavgiftslovens forstand, som utløser avgift på boets hånd? Som det fremgår nedenfor vil blant annet valget av abandoneringsgrunnlag (kkl § 117b eller § 117c ) kunne ha avgjørende betydning for om avgiftsplikt oppstår på boets hånd. I utgangspunktet vil abandonering overfor pantekreditor være avgiftspliktig, mens abandonering overfor debitor selv ikke utløser avgiftsplikt på boets hånd.

Når det i det følgende legges til grunn at det foreligger avgiftsplikt for boet, vil dette være som en masseforpliktelse.


2 Kort om ”omsetning” i merverdiavgiftlovens forstand

Verken i forarbeidene til konkursloven eller merverdiavgiftsloven har man nevnt eller regulert de avgiftsspørsmål som dukker opp i forbindelse med konkursboets abandonering av eiendeler. Det er imidlertid antatt at de avgiftsspørsmål som eventuelt oppstår må løses på bakgrunn av de alminnelige regler i merverdiavgiftsloven.[9] Ett sentralt spørsmål i denne sammenheng er som nevnt om abandonering innebærer en omsetning i lovens forstand, og som utløser merverdiavgift.[10]

I Ot. prp. nr. 26 (1998-99) s. 107 er det bl a uttalt at ”en lovfesting av abandoneringsinstituttet i konkursloven ikke innebærer at en abandonering uten videre fritar boet for ansvar og plikter det måtte ha etter annen lovgivning”. I Ot. prp. nr. 21 (1988-89) s. 7 uttaler Finansdepartementet at spørsmålet om omsetning av abandonerte varer og avgiftsplikten ved tvangsauksjon krever nærmere utredning før det kan fremmes eventuelle forslag til endringer i reglene. I Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1994, er det opplyst at merverdiavgiftsspørsmålene ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon for tiden ”er til vurdering i departementet. Det kan derfor senere bli endringer i eksisterende regelverk”. Merverdiavgiftsreformen av 2001 medførte ikke slike endringer. Finansdepartementet har i september 2002 fortsatt ikke tatt opp arbeidet lagt ned av arbeidsgruppen som den 30. juni 1992 avga rapporten ”Merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon”.

Hvordan merverdiavgift utløses er til en viss grad beskrevet i mval. § 1, som postulerer at det ”skal betales en avgift på omsetning av varer og tjenester i alle ledd (vår understreking)”. Kort og upresist kan det hevdes at merverdiavgift er en ordinær omsetningsavgift.[11]

Hva som er ”vare” og ”tjeneste” er nærmere legaldefinert i mval. § 2. Etter § 3 må ”omsetning” forstås slik:

1. Levering av varer mot vederlag, herunder levering av varer fremstilt etter oppdrag eller levering av varer i forbindelse med ytelser av tjenester.
2. Ytelse av tjenester mot vederlag.
3. Levering av vare eller ytelse av tjeneste som helt eller delvis vederlag for mottatte varer eller tjenester.”

I abandoneringssammenheng er § 3 nr. 1 det mest aktuelle alternativ, hvor ettergivelse av en fordring vil kunne oppfylle kravet om levering av varer mot vederlag.

Merverdiavgiftsloven § 3 må ses i sammenheng med lovens kapittel IV, som nærmere regulerer hva som er avgiftspliktig omsetning.

Det kan ikke være tvilsomt at et ordinært salg fra boets side av overbeheftede eiendeler etter kkl. § 117a vil være omsetning i merverdiavgiftslovens forstand, og som utløser avgiftsplikt på boets hånd. Merverdiavgiften vil som påpekt innledningsvis være et massekrav som boet må innbetale til skattefogden, jf. deknl. § 9-2 første ledd nr. 3.[12],[13]


3 Avgiftsspørsmål ved abandonering til fordel for debitor, jf. kkl. § 117b

3.1 Normalt ikke omsetning fra boets side

Det vil i utgangspunktet ikke foreligge omsetning i avgiftslovens forstand når boet abandonerer til debitor etter kkl. § 117b.[14] Det er flere forhold som støtter en slik løsning. For det første kan det hevdes at boets opphevelse av konkursbeslaget i forhold til debitor innebærer at denne får tilbake sin faktiske og juridiske rådighet over eiendel. Debitors eiendomsrett har aldri gått tapt ved konkursboets inntreden, og debitors eiendoms­rådighets­beføyelser har snarere bare vært suspendert. Boets opphevelse av konkursbeslaget i vedkommende eiendel medfører at suspensjonen opphører. For det andre vil debitor normalt ikke betale et vederlag for eiendelen som abandoneres fra boets side, jf. mval. § 3 nr. 1. Etter kkl. § 117b har man satt som et vilkår for å kunne abandonere at eiendelen er ”uten økonomisk interesse for boet”.

3.2 Debitor selger eiendelen

Hvis debitor etter å ha mottatt den abandonerte eiendelen selger formuesobjektet til tredjemann, vil dette bli å anse som en ordinær avgiftspliktig omsetning.[15] Avgiftspliktig debitor må beregne utgående avgift på salget. Dette er et salg som er boet uvedkommende.[16] Skulle debitor benytte salgssummen til å nedbetale krav fra kreditorene, vil dette normalt ikke medføre at boet blir avgiftsansvarlig for at salget er belastet med utgående avgift.

Normalt vil det foreligge begrensninger i pantsetters (konkursdebitor) mulighet og rett til å selge en pantsatt eiendel uten panthavers medvirkning eller samtykke, sml. panteloven av 8 februar 1980 nr. 2 § 1-11. Dersom panthaver samtykker til salget, vil det være i dennes interesse å få mest mulig av salgssummen til å dekke fordringen. Ved konkurs hos debitor vil panthaver derfor være tjent med også å få utbetalt den del av salgsbeløpet som utgjør den utgående avgift som debitor er pliktig til å beregne. Ofte kan også debitor ha interesse av å sikre størst mulig oppgjør overfor pantekreditor, eksempelvis som følge av at det foreligger subsidiære garantier eller sikkerhetsstillelser overfor pantekreditor. (Dette vil særlig være tilfelle hvor debitor er et aksjeselskap hvor aksjonærene har stilt tilleggssikkerhet for selskapets pantegjeld eller hvor tilleggssikkerhet er stillet av debitors slektninger mv.).

Panthaver kan oppnå å få hele salgsbeløpet uten reduksjon av merverdiavgiften. Dette forutsetter imidlertid at den pantsatte eiendel selges i pantsetters (debitors) navn, og hvor hele salgsvederlaget inklusive merverdiavgiftsdelen av kjøpesummen tilfaller panthaver. Et slikt arrangement vil bero på overenskomst mellom panthaver og pantsetter (debitor).[17] En normal følge av at panthaver mottar hele salgsvederlaget vil være at debitor ikke har penger til å innbetale avgiften ved forfallstidspunktet.

Debitors innrapporteringsplikt vil uansett foreligge overfor avgiftsmyndighetene etter mval. § 29. Konsekvensen av det foreanstående blir at skattefogden får et (ytterligere) restkrav mot debitor. Den avgiftsforpliktelse som oppstår ved slikt salg vil ikke kunne meldes i boet som dividendeberettiget fordring. Dette skyldes at avgiftskravet mot debitor har oppstått etter konkurs­åpningen, jf deknl. § 6-1. Dersom debitor f.eks. er et aksjeselskap, vil selskapet og ikke aksjonærene bli holdt ansvarlig for restkravet.

Ovenstående bekreftes i et brev fra et av landets fylkesskattekontorer datert september 2002, hvor det er uttalt bl a dette:

”Fylkesskattekontoret vil innledningsvis bemerke at verken boet eller X [panthaver] blir ansvarlig i denne sammenheng da salget av de abandonerte varene ikke er omsetning på deres hånd.
(…)
Avslutningsvis kan nevnes at det ikke er noe i veien for at hele beløpet som kommer inn ved salget går til nedskriving av gjeld hos X. Dette henger sammen med at det i henhold til merverdiavgiftsloven ikke foreligger plikt til å holde utgående avgift adskilt på egen konto.
Ovennevnte innebærer at staten vil ha et avgiftskrav på selskapet [konkursdebitor] som ikke kan meldes i boet fordi kravet er oppstått etter konkursåpningen”.[18]

Vi sitter med inntrykk av at en del finansinstitusjoner og bobestyrere avstår fra å benytte seg av den ordning som er beskrevet ovenfor. Vi påpeker overfor våre klienter at å medvirke i slike arrangementer grenser mot (medvirkning til) avgiftsunndragelse. Vi kjenner også til at debitorer (f. eks. styremedlemmer) krever sikkerhetsstillelse fra panthaver for mulig ansvar de kan pådra seg, herunder juridisk bistand i anledning slik medvirkning. Vi minner om at dersom debitor er en privat person vil hans ansvar overfor avgiftsmyndighetene bestå også etter at hans konkursbo er gjort opp.


3.3 Konkursboet tar ved abandonering til fordel for debitor forbehold om at et eventuelt overskudd ved salget skal tilfalle boet, jf. kkl. § 117b i.f.

En særlig situasjon foreligger der bobestyrer tar forbehold om å få utbetalt eventuelt overskudd ved salg av eiendelen. Denne situasjonen er nevnt i kkl. § 117b i.f. Bestemmelsen fremstår som uklar og man må avklare om det som skjer i realiteten er en abandonering til fordel for pante­kreditor eller debitor selv. Normal vil en bobestyrer være innforstått med at debitor må forholde seg til panthaver og avklare realisasjon mv. med ham. Dersom bobestyrer oppstiller vilkår ved selve abandoneringen, må vilkårene undersøkes nærmere for å klargjøre om, og i hvilke relasjoner, det foreligger avgiftspliktig omsetning. Dersom bobestyrer forutsetter at salg skal finne sted av debitor og at nettooppgjøret skal utbetales boet, antas dette å kunne tilsi at det foreligger avgiftspliktig omsetning på boets hånd.

Dersom bobestyrers vilkår innebærer at debitor skal avhende den pantsatte eiendelen og gi oppgjør til panthaver, må forholdet dessuten vurderes forskjellig i de tilfeller det gjelder én eller flere gjenstander.

Hvorvidt det er adgang for panthaver til å realisere kun deler av de abandonerte varene, vil måtte bero på en kontraktsrettslig tolkning av den avtale som inngås mellom boet og debitor. I denne totalvurderingen vil det stå sentralt å avklare hvilke forutsetninger som lå bak boets beslutning om å abandonere. Dette går vi ikke nærmere inn på her.

Hvis det som omsettes er én gjenstand som gir overskudd, (mer enn en hva som skal til for å dekke panthavers krav) synes avgiftsmyndighetene å mene at hele salget vil være å likestille med et kommisjonssalg hvor boet står som kommittent. Dette medfører at boet blir avgiftsbelastet for hele salget.[19]

Dersom det pantsatte aktivum består av flere gjenstander kan det tenkes at kun noen av disse avhendes for å dekke pantekreditors krav. Spørsmålet som da oppstår er om man skal se salget av alle gjenstandene under ett, eller om man må dele opp og behandle den del som må selges for å innfri pantekreditors krav som ett selvstendig salg. Det øvrige salget behandles da som et annet selvstendig salg, og salgene må avgiftsmessig behandles separat. I et brev av 2002 fra et av landets fylkesskattekontorer til en bobestyrer, konkluderes det med at boet ikke blir ansvarlig for å innberette og betale avgiften som gjelder salget til panthaver. Konkursboets avgiftsplikt vil i følge brevet kun gjelde for sitt eget salg av det resterende av de pantsatte eiendelene. Boets plikt til å svare avgift av sin omsetning innebærer at det bare er netto salgssum etter fradrag for merverdiavgift og salgsomkostninger, som blir liggende igjen i boet.


3.4 Panthaver får overført eiendomsretten til panteobjektet fra debitor

Det kan tenkes at debitor, etter å ha mottatt den abandonerte eiendelen fra boet, overfører eiendomsretten til panteobjektet til panthaver. Dersom debitor setter som vilkår at dette skal skje mot at panthaver reduserer eller sletter sitt krav mot debitor eller sitt dividendekrav i boet, vil dette bli å anse som omsetning etter mval. § 3, jf. § 10.[20] Det forutsettes da at dette ikke er et arrangement hvor boet i realiteten har krevd dette som vilkår for abandonering til fordel for debitor. I så fall antas avgiftsmessig omsetning å foreligge (også) på boets hånd, jf. ovenfor under pkt 3.3.

Hvis debitor stiller vilkår som nevnt, men hvor slikt arrangement ikke foreligger i forhold til boet, vil debitor i dette tilfellet bli avgiftspliktig på lik linje som om han hadde solgt eiendelen til panthaver. Hvis panthaver er registrert nærings­drivende i avgiftsmanntallet på overførings­tids­punktet, vil denne kunne fradragsføre den inngående avgift.[21]

4 Avgiftsspørsmål ved abandonering til fordel for panthaver, jf. kkl. §117c

4.1 Omsetning i merverdiavgiftslovens forstand?

Det synes å herske en viss uklarhet om hvorvidt boets abandonering til fordel for panthaver, er omsetning i merverdiavgiftslovens forstand, og som utløser avgiftsplikt på boets hånd.[22] Hvis abandonering til fordel for panthaver skjer uten motytelse fra panthavers side, vil dette måtte tale for at avgift ikke skal beregnes, da det ikke skjer en omsetning etter mval. § 3.[23] Problemstillinger knyttet til disse situasjonene skal behandles i det følgende.


4.2 Panthavers salg av abandonerte varer mv.

Dersom boet abandonerer til fordel for panthaver og denne realiserer eiendelen vil det som nevnt oppstå spørsmål om det foreligger omsetning i forholdet mellom boet og pantehaver. I så fall vil det kunne oppstå et salg som avgiftsmessig må likestilles med et kommisjonssalg. Panthaver selger i sitt eget navn (kommisjonær), men for debitors regning (kommittent), jf. kommisjonsloven av 30 juni 1916 nr. 1 § 4 første ledd.[24] Etter mval. § 10 første ledd tredje punktum vil ”omsetning ved kommisjon regnes som både kommittentens og kommisjonærens omsetning”.[25] Dersom panthaver er avgiftspliktig næringsdrivende, vil han måtte beregne utgående avgift på salget til den nye kjøper, samt at oppgjøret mellom panthaver og boet skal avgiftsbelastes.[26]

Dette innebærer i praksis at den reduksjon som finner sted i panthavers dividendekrav i boet, må anses som avgiftspliktig omsetning for boet. Dette medfører igjen at boet blir ansvarlig for å innberette, samt å dekke avgiften av dette beløpet som et massekrav.

Abandonering til fordel for pantekreditor vil normalt ha som forutsetning at pantekreditors krav mot boet skal reduseres med et beløp tilsvarende avtalt eller senere realisert verdi av den pantsatte eiendel. Dette vil som følge av det foranstående medføre at det anses å foreligge avgiftpliktig omsetning på boets hånd, med tilhørende plikt for boet til å svare avgift som massekrav. Boet vil derfor normalt ikke foreta abandonering til fordel for pantekreditor i et slikt tilfelle, med mindre pantekreditor godtar å dekke den avgiftsbelastning som oppstår på boets hånd. Da dette er en relativt ugunstig ordning for partene, ser vi at abandonering til fordel for pantekreditor finner sted i begrenset omfang. I de tilfeller der det i boet uansett ikke foreligger midler som tilsier dekning til uprioriterte fordringer, kan det tenkes at en bobestyrer godtar å abandonere til en pantekreditor uten at dette skal medføre justering av pantekreditors restkrav i boet. I så fall oppstår ikke avgiftsplikt på boets hånd, jf. mval. § 3 nr. 1.[27]

Det påpekes at dersom panthaver ved realisasjon på bakgrunn av sin øvrige virksomhet må beregne avgift ved salget av den pantsatte eiendel, vil det også kunne tenkes en avtale som innebærer at panthaver kjøper eiendelen fra boet. I så fall vil boet for å holde seg skadesløs måtte kreve innbetalt et beløp tilsvarende den avgiftsbelastning som oppstår på boets hånd. Resten av kjøpesummen gjøres opp ved reduksjon av panthaverens dividendekrav i boet. For panthaver vil dette være nøytralt, i det han i sitt merverdiavgiftsoppgjør vil kunne trekke fra betalt merverdiavgift til boet som inngående merverdiavgift.

Ofte velger en panthaver på vegne av debitor å selge den pantsatte eiendel ved tvangsauksjon, da dette ikke anses som omsetning i merverdiavgiftslovens forstand.[28] Det inntrer dermed ikke avgiftsplikt verken på panthavers eller debitors hånd. Tilsvarende gjelder dersom det er boet som har begjært tvangsauksjon (eller tvangssalg).[29] Rent praktisk vil en panthaver stå overfor dilemmaet mellom å få en ordning med debitor, eller selge gjennom tvangsauksjon. Det siste kan medføre at salg trekker ut i tid samt at salgssummen blir lavere. Debitor på sin side kan, som påpekt ovenfor, ha innvendinger til og betenkeligheter med å medvirke til et arrangement som kun pantekreditor har glede av.


4.3 Særlig om panthavere som ikke driver avgiftspliktig omsetning

For banker (finansieringsinstitusjoner) som har panterett i abandonerte eiendeler, vil det normalt ikke være avgiftspliktig næringsvirksomhet å selge eiendeler som er pantsatt til fordel for banken. Bankenes kjernevirksomhet faller utenfor avgiftsområdet, jf. mval. § 5 b nr. 4.[30] For at en bank skal bli avgiftspliktig for salg av varer som ikke er unntatt merverdiavgift etter mval. §§ 5 flg., vil det måtte kreves at varesalg skjer regelmessig og med et visst omfang. I denne sammenheng vises det til Skattedirektoratets melding, Av nr. 10/1985 punkt 15, hvor det uttales:

”For at en næringsdrivende som ellers ikke driver virksomhet med avgiftspliktig omsetning skal bli registrerings- og dermed avgiftspliktig (jf. merverdiavgiftsloven § 10, første ledd) for varesalg, må den næringsdrivende ha startet en virksomhet med omsetning av varer. Etter fast praksis vil mer tilfeldig omsetning av varer og tjenester ikke medføre registrerings- og avgiftsplikt. Skattedirektoratet antar at en bank som ikke har annen omsetning enn at den fra tid til annen realiserer varer som den har pant i, i alminnelighet ikke kan sies å ha etablert en virksomhet med vareomsetning. En antar således etter det opplyste, at banken ved salget av nevnte varelager mv. ikke kan sies å ha etablert en virksomhet med vareomsetning.”

Skattedirektoratets oppfatning er således at selv om bankens salg av varelager mv. innebærer en omsetning som ”til sammen har oversteget kr 30.000 i en periode på 12 måneder” (jf. mval. § 28 første ledd første punktum), vil banken kunne være unntatt registreringsplikt og dermed avgiftsplikt. Dette er fordi vareomsetningen ikke kan anses for å være næringsvirksomhet, som er et vilkår for registreringsplikt, jf. mval. § 10.[31] Om det foreligger registreringsplikt for banker ved omsetning av pantegjenstander må vurderes konkret.[32]

Dersom en tar utgangspunkt i at det er en avgiftspliktig omsetning mellom boet og panthaver (banken), vil banken ikke være avgiftspliktig for omsetning av eiendeler som er abandonert til fordel for banken. Dette innebærer at banken heller ikke kan godskrive seg avgift av salget. Banken vil dermed i en situasjon hvor bobestyrer abandonerer til fordel for pantekreditor (banken), kunne bli krevd at avgift betales til boet uten at avgiften kan kreves tilbake i et inngående avgiftsoppgjør mellom banken og staten. Banken vil heller ikke kunne kreve avgift av sin kjøper igjen. En slik realisasjonsmåte fremstår derfor som lite gunstig for panthaver, og er av den grunn lite praktisk. Konsekvensene av å benytte abandoneringsinstituttet til fordel for panthaver synes i liten grad å ha vært vurdert ved innføring av kkl. § 117c.

Hvorvidt kkl. § 117c i.f. er en selvstendig hjemmel for konkursboet til å kunne kreve merverdiavgift innbetalt fra banken til boet, er ikke omtalt i lovens forarbeider. Vi har ikke kjennskap til at konkursboer anvender bestemmelsen slik. Dersom bestemmelsen i forholdet mellom boet og panthaver ikke er ment å skulle ramme et slikt merverdiavgiftsansvar, fremstår det som uholdbart at bestemmelsen skal kunne avgjøre spørsmålet om et merverdiavgiftsansvar mellom boet og panthaver. Ifølge avgiftsmyndighetene kan bestemmelsen uansett ikke forstås slik at boet ikke er avgiftspliktig – herunder innberetningspliktig - for det merverdiavgiftskrav som utløses ved den omsetning som skjer mellom boet og panthaver.


Litteraturhenvisninger

Gjems-Onstad/Kildal 1996 - ”Lærebok i merverdiavgift” (1996)

Gjems-Onstad/Kildal 2002 - ”MVA kommentaren” (2002)

Hartz-Hanssen - ”Konkurs – merverdiavgift for konkursbo og konkursdebitor”, Revisjon og Regnskap 1991 s. 71 flg.

Hov - ”Avtaleslutning og ugyldighet” (1995)

Kjelstrup/Falkanger - ”Abandonering i konkurs”, inntatt som vedlegg 1 i NOU 1993:16 s. 188 flg.

Rapport - ”Merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon” (1992), rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet.

Refsland 1985 - ”Merverdiavgift og konkurs”, Skatterett 1985 s. 199 flg.

Refsland 1989 - ”Merverdiavgift og konkurs – ennå en gang”, Skatterett 1989 s. 257 flg.

Refsland 2001 - ”Lærebok i merverdiavgift – innføring i merverdiavgiften” (2001)


Offentlige dokumenter

Avgiftshåndboken (2002)

KonkursRåd nr. 18/2001 (inneholder Konkursrådets uttalelse nr. 30)

NOU 1993:16 Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v.

Ot. prp. nr. 21 (1988-89) Om lov om endringer i lov om merverdiavgift og i lov om avgift på investeringer m.v.

Ot. prp. nr. 26 (1998-99) Om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.

Rapport av 30. juni 1992 om ”Merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon”

Skattedirektoratets melding, Av nr. 75/1978 datert 31. oktober 1978.

Skattedirektoratets melding, Av nr. 10/1983 datert 18. mars 1983.

Skattedirektoratets melding, Av nr. 10/1985 datert 24. mai 1985

Skattedirektoratets melding, Av nr. 11/1986 datert 14. juli 1986

Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1989 datert 15. februar 1989

Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1994 datert 22. mars 1994


[1] Tilføyd ved lov 3 sep 1999 nr. 72 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 sep 1999 nr. 983).

[2] Se Ot. prp. nr. 26 (1998-99) s. 104.

[3] Se Ot. prp. nr. 26 (1998-99) s 108.

[4] Se Refsland 1998 s. 257, med videre henvisninger, Hartz-Hanssen s. 71, Pettersen i Lov og Rett 1984 s. 36 flg. og Ro i Lov og Rett 1984 s. 287 flg.

[5] Se Kjelstrup/Falkanger s. 188.

[6] I juridisk teori har man normalt benyttet begrepet abandonering (i snever forstand) om boets opphevelse av konkursbeslag, se Kjelstrup/Falkanger s. 188. Lovgiver synes å dele en slik forståelse av abandoneringsbegrepet, da ”egentlig abandonering” og ”uegentlig abandonering” i dag er regulert i hver sin bestemmelse, jf. kkl. §§ 117b og 117c.

[7] Med mindre det ikke fremgår av teksten, vil abandonering her bli brukt i vid forstand.

[8] Dersom et konkursbo ikke er avgiftspliktig, vil det normalt ikke oppstå et avgiftsspørsmål på boets hånd. Dvs. at konkursboet kan abandonere en eiendel uten å måtte beregne utgående merverdiavgift.

[9] Se Refsland 1989 s. 258.

[10] Se Refsland 2002 s. 20.

[11] Se Refsland 2002 s. 14.

[12] Se Konkursrådets uttalelse nr. 30 s. 31.

[13] Hvis boet realiserer pantsatte varer, vil panthaver få utbetalt netto salgssum (dvs. brutto salgssum minus mva. og salgsomkostninger).

[14] Se Gjems-Onstad/Kildal 1996 s. 125.

[15] Selv om debitor er slått konkurs, vil han beholde sitt registreringsnummer i merverdiavgiftsmanntallet. Se Hartz-Hanssen s. 73.

[16] Se Rapport s. 40.

[17] Se Hartz-Hanssen s. 73.

[18] Denne uttalelsen synes å være i samsvar med Konkursrådets uttalelse nr. 30 s. 31-32. Denne løsningen synes også å ha vært i samsvar med avgiftspraksis siden 1985, se Refsland 1985 s. 204, og Gjems-Onstad/Kildal 1996 s. 125. Om konkursdebitors betalingsmislighold kan anses som et straffbart forhold, synes lite tvilsomt, jf. Rapport s. 42-43.

[19] Se Skattedirektoratets melding, Av nr. 11/1986 s. 8.

[20] Se Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1978 s. 2.

[21] Se Skattedirektoratets melding, Av nr. 10/1983 s. 3.

[22] Se Konkursrådets uttalelse nr. 30 s. 32.

[23] Se Gjems-Onstad/Kildal 1996 s. 125, og Hartz-Hanssen s. 73.

[24] Se Hov s. 204 flg.

[25] Det er kun salgskommisjon som er rammet av bestemmelsen. Utenfor faller f. eks. innkjøpskommisjon, se Gjems-Onstad/Kildal 2002 s. 180-181 og Avgiftshåndboken 2002 s. 147-148.

[26] Se Avgiftshåndboken 2002 s. 147, Hartz-Hanssen s. 73.

[27] Se Gjems-Onstad/Kildal 1996 s. 125.

[28] Se Gjems-Onstad/Kildal 1996 s. 97, og Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1995.

[29] Se Rapport s. 46.

[30] Se Gjems-Onstad/Kildal 2002 s. 109 flg.

[31] Se Gjems-Onstad/Kildal 2002 s. 166-167, Avgiftshåndboken 2002 pkt. 3.4.4.1 og pkt. 10.3.1.1 (se især s. 142-143).

[32] Se Skattedirektoratets melding, Av nr. 5/1989 s. 2. Det er ansett som et kumulativt vilkår for å drive næringsvirksomhet at vedkommende omsetning er objektivt egnet til å gi et overskudd i nær fremtid. Når en bank realiserer abandonerte varer m.v. er siktemålet å få dekket sitt krav; ikke å generere et økonomisk overskudd.

 

Tips en venn
Web levert av CustomPublish AS