Advokaters taushetsplikt overfor et konkursbo

Av advokat Leif O. Haugen,
Advokatfirmaet Grette DA



Innholdsfortegnelse

1. INNLEDNING
1.1 Presentasjon av emnet
1.2 Uttrykket "skyldner"

2. GENERELT OM HENSYNENE BAK KONKURSBEHANDLINGEN OG BOSTYRERS OPPGAVER
2.1 Utgangspunkt
2.2 Bostyrers primære oppgaver
2.3 Forholdet til bobehandlingens offentlige oppgaver og straffbare forhold

3 SKYLDNERS OPPLYSNINGSPLIKT
3.1 Behov og hjemmel for debitors opplysningsplikt
3.2 I hvilken form skal opplysninger gis
3.3 Innholdet og omfanget av opplysningsplikten
3.4 Skyldners plikt til å legitimere bostyrer
3.5 Skyldners arbeidsplikt
3.6 Begrensninger og fritaksgrunner for debitors opplysningsplikt

4 TREDJEPERSONERS OPPLYSNINGSPLIKT
4.1 Utgangspunktet og behovet for tredjepersoners opplysningsplikt
4.2 Grunnlaget
4.3 Regnskapsfører og revisors bistandsplikt

5 GENERELT OM ADVOKATERS TAUSHETSPLIKT
5.1 Taushetspliktens rettsgrunnlag
5.2 Taushetspliktens begrunnelse
5.3 Konsekvenser ved brudd
5.4 For hvem gjelder taushetsplikten?
5.4.1 Advokatens medhjelpere
5.4.2 Må advokaten være betrodd opplysningene?
5.4.3 "Andre advokater"
5.4.4 Advokatfullmektiger
5.5 Hvem vernes?
5.6 Stillingsbegrepet advokat
5.7 Kravet om "hemmeligheter" og opplysningens art
5.8 Kravet om at opplysningene må være "betrodd"
5.9 Informasjon fra advokat

6 SAMTYKKE OG ANDRE BORTFALLSGRUNNER FOR TAUSHETSPLIKT
6.1 Innledning
6.2 Formkrav
6.3 Delvis samtykke?
6.4 Hvem kan avgi samtykke og hvem er mottaker?
6.5 Tilbakekall
6.6 Nødrett og andre fritakssituasjoner
6.7 Forklaringsplikt

7 RT 1983 SIDE 430 - HØYESTERETTSDOMMEN OM REKSTENADVOKATENES TAUSHETSPLIKT
7.1 Innledning
7.2 Gjengivelse av deler av dommen
7.3 Dommens rettskildeverdi

8 HAR SKYLDNER PLIKT TIL Å FRITA ADVOKATEN FRA TAUSHETSPLIKT?
8.1 "Alle opplysninger" - også advokatens?
8.2 Reelle hensyn for skyldners plikt til å gi samtykke

9 KAN BOET KREVE OPPLYSNINGER AV SKYLDNERS ADVOKAT OG FORHOLDET TIL TAUSHETSPLIKTEN?
9.1 Innledning og hjemmelsgrunnlag
9.2 Situasjoner der taushetsplikten ikke er et hinder
9.2.1 Innledning
9.2.2 Ikke i egenskap av advokat - dvs utenfor stillingsbegrepet "advokat"
9.2.3 Samtykke

10 OPPSUMMERING OG BEHOV FOR KLAR HJEMMEL




1. Innledning

 

 

Forut for konkursåpning har foretaket ofte benyttet advokat i forbindelse med virksomheten. Advokaten kan ha bistått skyldner med betalinger, overføringer, kjøp og salg av aktiva, finansiering og restrukturering, rettstvister vedrørende aktiva m.m. Det er av sentral betydning for bobehandlingen å få tilgang til dokumentasjon og informasjon fra advokaten, og anledning for bostyrer og andre involverte i bohandlingen til fritt å stille spørsmål om de disposisjoner, råd og handlinger som advokaten har bistått med. Advokatens taushetsplikt kan være et hinder for boet til å skaffe seg denne informasjonen. Det vil ikke være noe problem dersom konkursskyldner frivillig løser advokaten fra taushetsplikten.


1.1 Presentasjon av emnet

 

 

 

 

Det sentrale som tas opp i artikkelen er om boet kan nektes innsyn i informasjon om skyldner og hans virksomhet under henvisning til advokatens taushetsplikt. Videre drøfter jeg om skyldner har plikt til å frita advokaten fra taushetsplikt, alternativt om boet har andre rettslige grunnlag for et krav om innsyn hos advokaten.

 

 

Skyldnerens og tredjepersoners opplysninger overfor boets organer er de viktigste kildene i boarbeidet. Eventuelle plikter for tredjepersoner herunder skyldnerens advokat er i stor grad avledet av skyldnerens opplysningsplikt, og vil derfor bli behandlet innledningsvis. Av hensyn til sammenhengen vil bostyrers plikter og hensynene bak konkursbehandlingen bli kort behandlet.

Videre vil jeg klarlegge i hvilke situasjoner og hva slags informasjon advokaten har taushetsplikt om. Jeg vil gjennomgå den sentrale høyesterettsdommen om Rekstenadvokatenes taushetsplikt inntatt i Rt 1983 s. 430 der flere av spørsmålene som drøftes i denne artikkelen ble tatt opp. Spørsmålet om konkursdebitor har plikt til å frita advokaten fra taushetsplikt eller skaffe tilveie dokumentene i advokatens besittelse og om advokaten har opplysningsplikt overfor boet, vil også bli drøftet.


1.2 Uttrykket "skyldner"

 

 

Når uttrykket skyldner eller konkursskyldner benyttes i den videre fremstilling tas det sikte på de fysiske personer som reglene i kkl. kap XI omhandler, og særlig regelen i § 101 om skyldnerens plikt til å skaffe blant annet boet opplysninger.[1] Ved personlig konkurs og konkurs i enkeltmannsforetak pålegges skyldneren denne plikten personlig. Når det er et aksjeselskap som er tatt under konkursbehandling gjelder disse pliktene for personene i aksjeselskapets styre[2] og ledelse. Særlig gjelder dette styrets leder, daglig leder[3] og økonomiansvarlige i selskapet. Det fremgår av kkl. § 108 at det samme gjelder for alle andre virksomheter uansett organiseringsform.

 

 

I den videre fremstilling tas det særlig sikte på situasjoner der aksjeselskapet før konkursen har vært klient hos en advokat, og boet ønsker tilgang til informasjonen og korrespondansen i den forbindelse. To tredjedeler av alle konkurser er aksjeselskaper, og selskapsformen er den mest benyttede organiseringsform for næringsvirksomhet. Problemstillingene skissert innledningsvis er de samme for andre foretak og sammenslutninger. For personlig konkurser kan det tenkes at de personlige forhold tilsier en annen løsning.


2. Generelt om hensynene bak konkursbehandlingen og bostyrers oppgaver

2.1 Utgangspunkt

 

 

Ved konkursåpning foretas det et generalbeslag i skyldners aktiva og boet overtar disponeringen over skyldners formue. Skylderen er ved konkursen fratatt sin disposisjonsrett over aktiva til fordel for boet, jf kkl. § 100. Etter at boet har avdekket og realisert skylderens aktiva fordeles midlene mellom skyldnerens kreditorer avhengig av kravenes prioritet, jf dekningsloven kap. 9.

 

 

At skyldnerens usikrede kreditorer skal likebehandles er et fremtredende hensyn under konkurs som blant annet begrunner omstøtelsesreglene. Det er essensielt i bobehandlingen at bostyrer skaffer seg god oversikt over skyldnerens økonomiske forhold, herunder bringer klarhet i om enkelte kreditorer er forfordelt, eller om eiendeler er skjult eller overført andre rettssubjekter forut for konkursen.


2.2 Bostyrers primære oppgaver

 

 

Bostyrers og bobehandlingens primære oppgave og formål er å avdekke og realisere skyldnerens aktiva til fordel for kreditorene i boet. Det fremgår av kkl. § 85 første ledd, annet og tredje punktum at; "Bostyreren skal vareta fordringshavernes felles interesse overfor den enkelte fordringshaver og tredjeperson. Så langt det er forenlig med disse interessene, skal bostyreren i samarbeid med offentlige myndigheter medvirke til at hensynet til berørte arbeidstakere og særlige samfunnsinteresser varetas under konkursbehandlingen". Allerede innledningsvis fastslår kkl. at kreditorenes felles interesse er den overordnede oppgave for bostyrer. De videre reglene i bestemmelsen om oppgavene som påhviler bostyrer er også av hensyn til kreditorene, jf kkl. § 85 nr 1 - 4. "Det påhviler bostyreren å foreta det nødvendige for at boet kan bli oppgjort, blant annet:

 

 

  1. å skaffe rede på hva som hører til boets masse, derunder å undersøke og om nødvendig imøtegå påstander om utlevering av verdier som finnes i boet;
  2. å innfordre boets utestående fordringer
  3. å sørge for bevaring, tilsyn, nødvendig forsikring og mulig forøkning av boets eiendeler og for at de blir solgt så fordelaktig som mulig;
  4. å bringe på det rene hvilke fordringer som bør godkjennes som dividendeberettigede og eventuelt fortrinnsberettigede i boet;


2.3 Forholdet til bobehandlingens offentlige oppgaver og straffbare forhold

 

 

Bobehandlingen skal foruten å ivareta kreditorene også hensynta andre interesser, særlig de samfunnsmessige og offentligrettslige sider, slik det fremgår innledningsvis i kkl. § 85. Videre inneholder kkl. blant annet bestemmelser om at bostyrer skal gi melding til fylkesmannen om ulovlig forurensning (§ 85 nr 8) og gi opplysninger til lokalt arbeidskontor (§ 85 nr 9). I forbindelse med innberetningene til retten er bostyret pålagt oppgaver i forhold til påtalemyndigheten og Kredittilsynet, jf § 122a og § 85 nr 7. Blant annet skal det opplyses om skyldneren kan antas å ha gjort seg skyldig i straffbare forhold eller om det er forhold som kvalifiserer for konkurskarantene, § 120 første ledd nr 5 og 7.

 

 

Konkursrådet forutsetter med henvisning til disse lovpålagte plikter at bostyret foretar undersøkelser for å avdekke mulig økonomisk kriminalitet, selv om det ikke foreligger mistanke.[4] Videre følger det etter lovendringen i 1999 av kkl. § 122a at borevisor og bostyret så tidlig som mulig skal gi opplysninger til påtalemyndigheten om mulige straffbare forhold.

For at boet skal kunne utføre pålagte oppgaver og få til en hensiktsmessig og vellykket bobehandling kan det ikke etter min oppfatning være rom for særlige begrensninger i skylderens opplysningsplikt. Det samme gjelder for tredjemenn, herunder skyldnerens advokat.

Skyldnerens og tredjepersoners opplysningsplikt gjelder i utgangspunktet boets verdier og dets forpliktelser. Skylderen har plikt til å forklare seg om sin regnskapsførsel og sine regnskaper etter kkl. § 101, og forklaringsplikten kan medføre en plikt til å opplyse om eksempelvis eiendeler som er gjemt unna, eller bidra til å avsløre momsunndrageler, hvilket kan være straffbart. I denne sammenheng er det problematisk at kkl. er utformet som et virkemiddel for bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Imidlertid må man ikke glemme at kkl. først og fremst er regler om sivilrettslig gjeldsforfølging. Påtalemyndighetens arbeid er av strafferettslig art, og reguleres av strl./strpl. Bakgrunnen for skyldners opplysningsplikt er å skaffe dekning til kreditorene, og avdekkingen av straffbare forhold blir et biprodukt av dette.[5] Denne grensedragningen må være retningsgivende for hvor langt boet kan gå i granskningen, og i samarbeidet med politi og påtalemyndighet. Det reiser prinsipielle spørsmål om debitors og tredjepersoners opplysningsplikt dersom konkursbehandlingen skal benyttes som et kriminalpolitisk virkemiddel.[6] Det er min oppfatning at boets primære oppgaver er å hensynta kreditorene, og dersom denne oppgaven kommer i konflikt med de andre oppgavene som er tillagt bostyrer må kreditorenes interesser komme i første rekke. Som nevnt innledningsvis fremgår dette av kkl. § 85.

Det kan være grunn til å se med skepsis på uttalelsene til Konkursrådet om at det i visse tilfeller kan være hensiktsmessig å avtale en arbeidsfordeling mellom bostyreren og påtalemyndigheten.[7] Med politi og bostyrer i tospann mot skyldner kan man lett komme i konflikt med det såkalte selvinkrimineringsforbudet,[8] som begrunnes med at den som er siktet ikke skal tvinges til å bidra med opplysninger som kan føre til egen domfellelse. Med forankring i selvinkrimineringsforbudet følger det av strpl. § 230 og § 90 at siktede ikke har forklaringsplikt for politiet eller retten, og kan ikke holdes straffeansvarlig for å nekte å forklare seg eller forklare seg falsk, (jf strl. § 167). En utvidet forklaringsplikt sammen med en streng plikt for bostyrer til å samarbeide med politi og påtalemyndighet kan uthule det vern en siktet har i strpl., og kan være i strid med menneskerettighetene, jf EMK art 5 nr 1 b og og art 6 nr 1, jf Saundersaken i Den europeiske menneskerettsdomstolen.[9]

Av hensyn til boets primære formål, å skaffe dekning til kreditorene, bør lovgiver være varsom med å pålegge boet plikter som kan komme i konflikt med boets hovedoppgave.

Det er også min oppfatning at de offentlige oppgavene kan være en hemsko for boets prosessuelle stilling til å skaffe innsyn i virksomhetens økonomiske anliggender, hvilket kan medføre at bostyrer blir svekket i å utføre boets primære oppgave - å skaffe kreditorene best mulig dekning.


3 Skyldners opplysningsplikt[10]

3.1 Behov og hjemmel for debitors opplysningsplikt

 

 

Det er åpenbart at boet har behov for opplysninger og dokumentasjon ved bobehandlingen. Boets primære oppgave er å få hånd om skyldnerens aktiva, og om mulig forøke disse. Arbeidet lettes ved at skyldneren gir boet informasjon enten muntlig, gjennom skriftlige redegjørelser eller ved å overlevere dokumenter som er av betydning for bobehandlingen. I denne forbindelse bygger kkl. på den forutsetning at skyldneren er førstehåndskilde til nødvendig informasjon.

 

 

Kkl. § 101 har overskriften "Skyldners plikt til å skaffe opplysninger m.v". og bestemmelsen har følgende ordlyd;
"Etter at det er avsagt kjennelse om åpning av konkurs plikter skyldneren å gi skifteretten, bostyreren, bostyret og revisor alle opplysninger om sine økonomiske forhold og om sin forretningsførsel før og under konkursen. Skyldner skal også hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning for bobehandlingen, og for øvrig yte nødvendig bistand for å sikre boets eiendeler og fastslå omfanget av det forpliktelser. (min understrekning)

Lovens ordlyd pålegger skyldneren en omfattende opplysningsplikt ved at alle opplysninger skal gis boet m.fl. Bestemmelsen kan deles i en opplysningsplikt og en fremleggelsesplikt.


3.2 I hvilken form skal opplysninger gis

 

 

Bestemmelsen angir ikke hvilken form opplysningene skal gis i. Det er ofte mest praktisk og vanlig at skyldneren gir opplysningene til bostyrer i uformelle samtaler, men skyldneren kan også avkreves svar under skiftesamling eller i et mer formelt bevisopptak for retten, jf kkl. § 149 annet ledd eller tvml. § 221. Den siste formen er særlig aktuell ved tvist om skyldnerens opplysningsplikt. Det er ofte praktisk at skyldner svarer skriftlig på spørsmål slik at boet får dokumentasjon for svarene. I mange tilfelle vil svar eksempelvis per e-post være hensiktsmessig for både skyldneren og boet ved at en ikke trenger å beramme og gjennomføre et møte. Det er imidlertid usikkert om det finnes hjemmel for å pålegge skyldneren å svare skriftlig, men han kan i følge forarbeidene velge å gi opplysningen skriftlig.[11]


3.3 Innholdet og omfanget av opplysningsplikten

 

 

 

 

Skyldneren må først og fremst gi de relevante opplysninger som han sitter inne med og som boet ber om å få.[12] Opplysningsplikten krever noe mer av skyldneren, og er ikke begrenset til kun å besvare spørsmål. Skyldner skal av eget tiltak gi all informasjon som plikten omfatter, enten muntlig eller ved å legge frem dokumenter. Eksempelvis er det ikke nødvendig at bostyrer eksplisitt spør om det finnes aktiva i utlandet som tilhører konkursboet og inngår i bomassen. Skyldneren skal gi disse opplysningene av eget tiltak. Begrunnelsen er at han skal oppgi alle aktiva, og endog undertegne registreringsprotokoll for boets aktiva og egenerklæring om at opplysningene til innberetning er riktige og uttømmende, jf kkl. § 80 og § 120 annet ledd. I følge en kjennelse inntatt i Rt 1986 s. 1160 (J. Rekstens bo) uttalte Høyesterett; "at meningen har vært å pålegge debitor en vidtgående plikt til å gi opplysninger om forhold av betydning for å kartlegge konkursens årsaker, av hva som tilhører eller som kan trekkes inn i boets masse og av hvilke fordringer som kan gjøres gjeldende mot boet" (min understrekning). Høyesterett sluttet seg til skifterettens uttalelse om at det ikke kan stilles opp "noen generell begrensing i forklaringsplikten som går ut på at debitor ikke plikter å forklare seg om forretningsvirksomhet gjennom eller befatning med selskaper hvor han selv ikke har eierinteresser". Videre er debitors bistandsplikt ikke begrenset til kun å gjelde opplysning i vedkommendes besittelse eller dreie seg om et formuesgode som kan omgjøres i penger. Det er heller ikke noe krav om at opplysingene eller det mediet det er lagret på skal representere noen verdi som boet kan realisere, eller gå inn under boets beslagsrett på annen måte, eller befinne seg hos skyldneren dersom han hadde tilgang på opplysningene.[13] Det er antatt at dersom de aktuelle spørsmål har sakelig sammenheng med bobehandlingens formål, og de oppgavene boets organer er satt til å ivareta, faller forholdene inn under opplysningsplikten. Det kan ikke stilles krav om at svaret vil ha en avgjørende betydning for bobehandlingen. Avgjørende for om opplysninger har saklig sammenheng med bobehandlingen, er om de kan være til nytte for bobehandlingen.[14]


3.4 Skyldners plikt til å legitimere bostyrer

 

 

 

 

Skyldneren er videre forpliktet til å utnytte den faktiske eller rettslige adgangen han har til å fremskaffe ønskede relevante opplysninger, det være seg regnskaper, forretningskorrespondanse, bilag med mer. Videre plikter skyldneren å hjelpe boet til å få relevante opplysninger fra tredjemann, enten ved selv å innhente opplysningene eller ved å gi sitt samtykke til at tredjemann informerer boet. Slikt samtykke kan være nødvendig når tredjemann påberoper seg sin taushetsplikt overfor skyldneren og ikke anerkjenner at boet har direkte tilgang og innsyn i anliggendet. Brækhus nevner på side 181 eksempelvis at en utenlandsk bank nekter å gi opplysninger om utviklingen av debitors mellomværende med banken og hans mulige tilgodehavender på konkurstiden. Det er antatt at skyldneren har en plikt til å legitimere bostyrer.[15] Denne plikten fremgår av fremleggelsesplikten. Skylderen har en plikt til å utstyre bostyreren med nødvendige fullmakter slik at boet får hånd om eiendeler som tilhører skyldneren og som omfattes av generalbeslaget. Dette for å forenkle boets arbeid utenlands, der bostyrer ofte møter motstand mot å utlevere verdier eller opplysninger, eller av andre grunner ikke anerkjenner den norske konkursens generalbeslag i verdier som måtte befinne seg i andre land.


3.5 Skyldners arbeidsplikt

 

 

 

 

Skyldneren har også en viss arbeidsplikt[16] etter kkl. § 101, uten at verken omfanget er angitt eller det er avklart hvorvidt skyldneren skal honoreres. Plikten er som det fremgår over angitt til at skyldner "for øvrig yte nødvendig bistand for å sikre boets eiendeler og fastslå omfanget av dets forpliktelser". De samme begrensingene som for opplysningsplikten og fremleggelsesplikten vil også gjelde for arbeids-/bistandsplikten. Det er imidlertid på det rene at skyldneren er forpliktet til å innhente de viktigste opplysninger, særlig i de tilfeller tredjeperson motsetter seg at boet innhenter materialet. Det er på det rene at skyldneren er forpliktet til å bistå slik at han oppfyller sin opplysnings- og fremleggelsesplikt, eksempelvis ved å undertegne erklæringer som gir boet tilgang til opplysninger, eller fysisk hente dokumenter som for eksempel virksomhetens regnskaper.

 

 

Videre har skyldneren etter nærmere regler i kkl. plikt til å møte på skiftesamlinger, jf § 103 jf § 108 første ledd i.f., være til stede ved registreringsforretning av boets eiendeler, jf § 80 tredje ledd i.f., delta ved fordringsprøvelsen, jf § 111 første ledd siste punktum og har som nevnt en generell medvirkningsplikt i henhold til § 120 annet ledd annet punktum ved å undertegne erklæring om at opplysningene som er gitt er riktige og uttømmende. Denne medvirkningsplikten må sammenholdes med pliktene etter § 101.


3.6 Begrensninger og fritaksgrunner for debitors opplysningsplikt

 

 

Det er imidlertid en saklig begrensning i debitors opplysningsplikt overfor boets organer under kkl. § 101 ved at skyldner skal gi boets organer "alle opplysninger om sine økonomiske forhold og sin forretningsførsel……og for øvrig yte nødvendig bistand for å sikre boets eiendeler og fastslå omfanget av dets forpliktelser".

 

 

Begrensningene ligger i opplysningenes art, og ikke i omfanget, ved at opplysningene skal knyttes til skyldnerens økonomiske forhold og forretningsførsel, og annen dokumentasjon[21] for å sikre aktiva og kontrollere boets passiva. Det er på det rene at debitor ikke trenger å opplyse om nærmere personlig forhold som er bobehandlingen uvedkommende. Som den videre fremstillingen vil vise ligger det en begrensning i det såkalte selvinkrimineringsforbudet ved at skyldner ikke trenger opplyse om forhold som kan medføre straff eller tap av borgerlig aktelse, jf. tvml. § 208 og stprl. § 90 og § 230.


4 Tredjepersoners opplysningsplikt

4.1 Utgangspunktet og behovet for tredjepersoners opplysningsplikt

 

 

Tredjepersoner har også opplysningsplikt overfor de ulike organer ved konkursbehandling, der opplysninger til bostyrer er mest praktisk.[17] Boets behov for å avkreve tredjepersoner opplysninger og dokumenter kan grunnes i at skyldneren mistenkes for å stikke unna eiendeler eller at skyldneren nekter å gi opplysninger som boet vet han sitter inne med, eller at debitor av andre grunner er uvillig til å bistå boet. Det kan dessuten være opplysninger eller dokumenter som skyldner ikke er kjent med. Videre kan skyldner ha avgått ved døden eller være utilgjengelig for boet grunnet alder eller sykdom eller fordi han forlatt landet. Det kan tenkes flere tilfeller der boet har behov for andre opplysningskilder enn skyldneren.

 

 

Skyldnerens bankforbindelse er særlig en kilde til informasjon ved bobehandling. I tillegg til bankinnskuddene og eventuelle sikkerheter og pantsettelser på konkursåpningstidspunktet, trenger boet å gjennomgå disposisjoner før konkursen for å søke etter overføringer av verdier eller omstøtelige disposisjoner. I denne forbindelse trenger bostyrer og revisor bankkontoutskrifter også for tidligere benyttede konti. Videre kan banken ha assistert skyldneren med finansiering av virksomheten, kjøp og salg av verdipapirer eller andre former for investeringer. Boet behøver derfor korrespondanse, møtereferater og opplysninger om muntlige og skriftlige avtaler med banken. Det samme vil gjelde for skyldnerens meglerforbindelser. Både eiendoms-, finans- og fondsmegler kan ha opplysninger om skyldnerens investeringer og pengetransaksjoner. Skyldnerens medkontrahent eller betalingsmottaker kan gi opplysninger om de enkelte transaksjoner herunder kontraheringer, pantsettelser, betalinger og gavetransaksjoner. Ligningskontoret vil også kunne ha opplysninger til nytte for boet. Videre kan debitors ektefelle og andre som står ham nær, eller andre som har hatt befatning med hans virksomhet, eksempelvis regnskapsmedarbeider eller økonomisjef, være godt orientert om skyldnerens økonomiske forhold og kunne bidra med opplysninger overfor boet.


4.2 Grunnlaget

 

 

I noen tilfeller kan nevnte tredjeperson ha en plikt til å bistå boet. I de tilfeller der boet ikke kan utlede noe særskilt rettsgrunnlag for opplysningsfremleggelses- og bistandsplikten må man falle tilbake på de alminnelige regler om vitneplikt og fremleggelsesplikt som følge av sivilprosessen og især tvml.s regler.[18] Disse reglene behandles ikke her, men som det fremgår under kan det være et spørsmål om det gjelder modifikasjoner når en står overfor anmodning om innsyn fra et konkursbo.

 

 

Grunnlaget for tredjepersoners opplysningsplikt kan utledes av konkursens karakter av generalbeslag.[19] I følge Brækhus trer boet i det alt vesentlige inn i alle skyldnerens posisjoner av økonomisk karakter, så vel i hans formuesrettigheter som i de av hans beføyelser som er nødvendige for å gjøre disse rettighetene gjeldende. Boet har full innsynsrett i skyldnerens forretningsarkiv, regnskaper med bilag, fortegnelser av forskjellige slag, interne brev og notater, kontraktsutkast og kontrakter, korrespondanse med tredjemenn etc.[20] Arkiv eller deler av dette kan om nødvendig retten forsegle til boet får tid til å gjennomgå det eller til en eventuell tvist om boets innsynsrett er avgjort, jf Rt 1982 s 1840.


4.3 Regnskapsfører og revisors bistandsplikt

 

 

Bistandsplikten til skyldnerens regnskapsfører og revisor overfor konkursboet er direkte regulert i kkl. § 101 annet ledd jf § 18a. Regnskapsfører og revisor plikter å utlevere til boets organer skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren, selv om honorar for utført arbeid ikke er betalt. Revisor og regnskapsfører kan således ikke utøve tilbakeholdsrett i materialet overfor boet for å fremtvinge betaling for det utførte arbeid. Et utleveringskrav fra boet har dessuten særlig tvangsgrunnlag ved en midlertidig forføyning overfor (nams)retten etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13. Videre plikter skyldnerens regnskapsfører og revisor uten krav på vederlag å bistå boets organer med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel, og bistandsplikten skal skje uhindret av en eventuell taushetsplikt.


5 Generelt om advokaters taushetsplikt[22]

5.1 Taushetspliktens rettsgrunnlag

 

 

 

 

Rettsgrunnlaget for advokaters taushetsplikt er strl. § 144. Bestemmelsen fastslår at advokater har taushetsplikt, og at overtredelse kan medføre straffeansvar. Som det fremgår av straffebudet kan advokater m.fl. "som rettstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem … betrodd i stillings medfør, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder". Det er et begrenset rettskildemateriale som knytter seg til strl. § 144. Imidlertid finnes det rikt med rettskilder vedrørende advokaters taushetsplikt i prosesslovenes bestemmelser som regulerer kollisjon mellom taushetsplikt og vitneplikt. Særlig relevante er reglene om vitneforbud i strpl. § 119 og tvml. § 205 som bestemmer at taushetsplikten går foran vitneplikten. Ordlyden i de to nevnte bestemmelsene ligger nær opptil gjerningsbeskrivelsen i strl. § 144, og det er særlig i rettspraksis og juridisk teori vedrørende reglene om vitneforbud vi finner uttalelser av betydning for taushetsplikten.

 

 

Bestemmelsene i strpl. § 119 og tvml. § 205 har karakter av vitneforbud, dvs et forbud mot å ta imot forklaring av advokaten om det som er betrodd ham i hans stilling. Det er likegyldig om advokaten er villig til å forklare seg, idet bestemmelsen gir ingen fritagelsesrett, men et vitneforbud.


5.2 Taushetspliktens begrunnelse

 

 

Taushetspliktens hovedbegrunnelse er å beskytte fortroligheten mellom den som gir og den som mottar opplysningene.[23] En skal kunne søke profesjonell behandling, hjelp eller råd hos advokater uten å risikere at de opplysningene som gis i den forbindelse, blir gitt videre.[24] Videre begrunnes taushetsplikten med enkeltindividets personvern og rettsikkerhet, klientens tillit til advokatprofesjonen, at taushetsplikten legger forholdene til rette for en effektiv forberedelse og gjennomføring av en sak, og til slutt at taushetsplikten hindrer at advokaten misbruker opplysingene i egen vinning eller sosial sammenheng.[25]


5.3 Konsekvenser ved brudd

 

 

 

 

Konsekvensene ved at en advokat bryter taushetsplikten kan som nevnt over innebære et straffansvar etter strl. § 144. I tillegg kan advokaten fradømmes retten til å drive advokatvirksomhet for en tid eller for alltid, jf strl. § 29 nr 2. Advokatfirmaet der advokaten er tilknyttet kan også ilegges foretaksstraff i form av bøter, jf strl. § 48 a tredje ledd. Videre kan brudd på taushetsplikten innebære brudd på reglene om god advokatskikk, hvilket kan medføre reaksjoner fra Disiplinærnemnda og i verste fall medføre tilbakekall av advokatbevillingen.[26]


5.4 For hvem gjelder taushetsplikten?

 

 

 

 

Det kan være behov for å klargjøre for hvem taushetsplikten består og hvem den verner. Ordlyden i strl. § 144, strpl. § 119 og tvml. § 205 angir uttrykkelig hvem som omfattes. Det legges opp til at vedkommendes formelle stilling er avgjørende, og ikke hva slags tjenester som i realiteten er utført. For å falle inn under yrkesgruppen "advokater" må vedkommende inneha advokatbevilling i medhold av domstolloven § 220. Advokater som er ansatt i et advokatfirma er omfattet av taushetsplikten, dvs det er ikke noe vilkår at vedkommende er partner, har stilt sikkerhet eller liknende.[27] Det forekommer i enkelte advokatfirmaer at innehavere av advokatbevillingen har stillingsbetegnelsen advokatfullmektig. Slike "advokatfullmektiger" omfattes direkte av taushetspliktbestemmelsene.


5.4.1 Advokatens medhjelpere

 

 

 

 

Videre er advokatens medhjelpere i gitte situasjoner omfattet av taushetsplikten på samme måte som advokaten selv. Dette vil være typisk de kontoransatte eller ekstern hjelp for eksempel translatør, privat etterforsker eller liknende som benyttes i forbindelse med den juridiske bistanden. Hvorvidt vedkommende er lønnet for arbeidet eller ikke er antatt å være uten betydning, eksempelvis for praktikanter og studenter som jobber ved et advokatkontor. Annet personale slik som rengjøringspersonale, kantinehjelp, EDB-ansatte og annet teknisk personell som kan få innsyn i taushetsbelagt informasjon uten at de kan anses å bistå advokaten i dennes klientbistand, vil i utgangspunktet falle utenfor bestemmelsene om vitneforbud og taushetsplikt. Det er antatt at reelle hensyn taler for at de ikke kan føres som vitner om hva de har fått innblikk i hos advokaten, men at det er tvilsomt om slike personer kan subsumeres under straffebestemmelsen. [28]


5.4.2 Må advokaten være betrodd opplysningene?

 

 

 

 

Det er i teorien problematisert hvorvidt tvml. § 205 og strpl. § 119 gjelder for betroelser som utelukkende har skjedd til medhjelperne, og ikke til advokaten. Problemet er at ordlyden i bestemmelsene legger opp til at det kun er advokaten som har kontakt med klientene, "det som er betrodd … advokaten".[29] Det er på det rene at medarbeiderne i moderne advokatvirksomhet har direkte kontakt med klientene og mottar informasjon som ikke videreformidles advokaten. Til tross for den klare ordlyden er det antatt at en må foreta en viss utvidende tolkning av bestemmelsene.[30] Schei og Skoghøy er av den oppfatning at opplysninger som er gitt til medhjelperen for at medhjelperen skal videreformidle opplysningen til advokaten omfattes, uavhengig om de faktisk er formidlet advokaten. Opplysninger mottatt som det ikke har vært meningen at medhjelperen skulle bringe videre til advokaten faller derimot utenfor anvendelsesområdet for tvml. § 205, ifølge Skoghøy.


5.4.3 "Andre advokater"

 

 

 

 

Det er antatt at for advokater ansatt hos klienten, såkalte konsern- eller husadvokater, eller advokater i foreninger, er det avgjørende om vedkommende utøver en funksjon som reelt samsvarer med en advokats. At det kun er en forskjell i at vedkommende har et ansettelsesforhold skal ikke ha noen betydning.[31] Det kan bero på tilfeldigheter om det er en intern eller ekstern advokat som er engasjert, og det kan være vanskelige grensespørsmål mellom ansatte og helt uavhengige advokater da det forekommer en rekke mellomformer.


5.4.4 Advokatfullmektiger

 

 

 

 

Det har vært reist spørsmål om taushetsplikten også bør omfatte advokatfullmektiger som ved juridisk bistand er betrodd opplysninger som ikke er meddelt prinsipalen.[32] Ofte håndterer fullmektigene oppdrag selvstendig, hvilket anses som en del av opplæringen i det å bli advokat. Svalheim (på s 42 flg) trekker frem en rekke argumenter for at advokatfullmektiger skal omfattes av reglene, blant annet sammenlignes advokatfullmektiger med turnusleger som omfattes, men han synes å falle ned på at advokatbegrepet i taushetspliktbestemmelsene ikke omfatter advokatfullmektiger.[33] Jeg er av den oppfatning at reelle hensyn taler sterkt for at advokatfullmektiger omfattes. Dette fordi klienten har betrodd seg til vedkommende under forutsetning av at opplysningene er fortrolige og taushetsbelagte. For klienten er det likegyldig - og han har neppe hatt noen tanker om - at betroelsene har skjedd overfor en advokat eller advokatfullmektig, eller hvorvidt advokaten er meddelt opplysningene.


5.5 Hvem vernes?

 

 

 

 

Hvem som vernes er som oftest ikke vanskelig å avgjøre selv om bestemmelsene ikke angir nærmere "den som har krav på hemmelighold", jf strpl. § 119 og tvml. § 205. Der man er i tvil må man gå inn å se på den konkrete situasjonen opplysningene er meddelt i. Det veiledende må være om vedkommende med rimelighet kan sies å ha en berettiget forventning om å bli betraktet som klient, med det dette innebærer, i den konkrete situasjonen opplysningene ble avgitt.[34] Er årsaken til at vedkommende person tar kontakt med advokaten at han trenger hjelp til å løse et problem, må dette tillegges stor vekt i retning av at opplysningene er underlagt taushetsplikt. Det er uten betydning om opplysningene gis advokaten i private sammenhenger,[35] om det er opprettet en sak eller om det betales for oppdraget. Hvorvidt advokaten tar på seg oppdraget er heller ikke avgjørende. Ved grensetilfeller bør man stille spørsmål om vedkommende hadde en berettiget forventing om å bli betraktet som klient. Når advokaten engasjeres for å bistå et selskap er det selskapet som sådant som er klient, representert ved personene i det respektive selskapsorgan. Det vil således være selskapet og ikke kontaktpersonen som har krav på hemmelighold.[36] Taushetsplikten er derfor ikke i veien for at advokaten gir selskapets ledelse eller styre informasjon, for eksempel om feil eller misligheter som er begått av kontaktpersonene eller andre i selskapet. Imidlertid kan situasjonen innebære at det er begrensninger i å meddele tredjepersoner opplysningene. Det samme gjelder dersom det er styreleder/medlemmer eller administrerende direktør som har vært kontaktpersoner og har betrodd seg. Personen har ikke krav på hemmelighold i egenskap av verv eller stilling -det er også her selskapet som er det beskyttelsesverdige subjekt. Nytt styre eller ledelse i selskapet kan uten hinder av taushetsplikten motta opplysninger som er betrodd advokaten fra tidligere styremedlemmer eller administrasjon. Imidlertid vil dette ikke gjelde personlige forhold, eksempelvis dersom styreleder under bistand i en skattesak tar opp et privat arvespørsmål.

 

 

Det kan også stilles spørsmål om andre enn klienten kan ha krav på vern. Det kan være avgjørende hvor vidt eller snevert klientbegrepet trekkes. Der det i realiteten dreier seg om ivaretakelse av flere interesser, men der det kun er en som har kontakt med advokaten, vil dette være et sterkt moment mot at også disse tredjepersonene har krav på selvstendig taushetsplikt. Ofte vil nærstående og nærmeste kunne ha krav på samme vern som klienten selv, hvilket synes å være forutsatt av Høyesterett i to avgjørelser, Rt 1967 s. 1266 og Rekstendommen Rt 1984 s. 430 på s. 438 og s. 440.[37] Hvorvidt opplysingene er gitt under uttrykkelig løfte eller ønske om hemmelighold, om opplysningene ellers ikke ville vært meddelt kan også tilsi at de er underlagt taushetsplikt.[38]


5.6 Stillingsbegrepet advokat

 

 

Hittil har jeg behandlet personkretsen - det vil si hvem som er underlagt taushetsplikt og hvem som er vernet av den. I bestemmelsenes vilkår "betrodd dem (advokaten) i deres stilling" ligger det to begrensninger. I henvisning til stilling ligger det et krav til beskjeftigelsens art ved at taushetsplikten begrenses til informasjon som advokaten mottar som (i egenskap av) advokat, eks i motsetning som privatperson eller annen virksomhetsutøvelse. Hva advokaten får vite i egenskap av annet enn advokat faller utenfor taushetspliktbestemmelsenes område. At advokatoppdrag som forsvarer eller prosessfullmektig faller innenfor stillingsbegrepet er klart og uomtvistelig. Advokatens juridiske bistand utenfor rettergang faller innenfor, uten at dette gir særlig avgrensinger. Det er advokaten i egenskap av juridisk fagperson som faller innenfor stillingsbegrepet.[39] Svalheim trekker her frem stikkordet rettshjelp, og viser til Johnsens definisjon av begrepet: Rettshjelp vil jeg definere som bistand på juridisk innsikt til å avklare, oppnå eller utnytte aktuelle rettslige posisjoner.[40] Schei[41] angir at taushetsplikten og forbudet mot vitneforklaringer fra advokater gjelder bare det som er betrodd advokaten i hans "egentlige" advokatvirksomhet, med andre ord i tilknytning til hans funksjon som juridisk rådgiver, prosessfullmektig eller hjelper. Betroelser i forbindelse med eiendomsmegling, formidling av lån, forvaltning av lån, bobestyrelse med videre faller utenfor rammen av § 205. Det samme gjelder inkasso og annen formuesbestyrelse. [42] Brækhus[43] påpeker at grensen mellom det en advokat blir "betrodd" i sin stilling, og det han får vite i forbindelse med mer forretningsbetonte oppdrag, kan volde tvil. Også i forbindelse med låneformidling, eiendomsmegling, eller formuesbestyrelse kan advokaten gi juridisk veiledning, for eksempel om konsesjons-, skatte- eller valutalovgivning. Men et slikt innslag av rettshjelp kan ikke gjøre transaksjonene til "betroelser". Det samme oppdrag kunne ha vært utført og den samme orientering kunne ha vært gitt av en banks forvaltingsavdeling eller megler, men denne informasjonen ville da bare bli beskyttet etter tvml. § 209. Når hovedoppdraget ikke faller inn under advokatens kjernevirksomhet er jeg enig i at det ville være lite praktisk at en skulle godta delvis taushetsplikt for et eiendomsmeglingsoppdrag fordi klienten har mottatt skatteråd i forbindelse med oppgjøret. En naturlig fortolkning av taushetspliktbestemmelsene tilsier samme løsning. Faller oppdraget først utenfor stillingsbegrepet faller opplysningene også utenfor taushetspliktbestemmelsenes område. Imidlertid er taushetsplikten særlig begrunnet i hensynet til at klienten fortrolig skal kunne opplyse advokaten om alle forhold uten fare for at det han betror skal komme andre for øre. For klienten er advokaten en advokat (med taushetsplikt) uansett sak. Dersom opplysningene er av en slik art eller karakter at det er grunn til å tro at disse ellers ikke ville blitt gitt dersom klienten visste at advokaten i dette oppdrag ikke var underlagt taushetsplikt, taler reelle hensyn for at opplysningene er omfattet av taushetsplikt. Imidlertid åpner dette for vanskelige avgrensninger.


5.7 Kravet om "hemmeligheter" og opplysningens art

 

 

 

 

Et spørsmål som trenger noe avklaring er hva slags opplysninger som omfattes av taushetsplikten. Strl. § 144 er begrenset til de "hemmeligheter" som betros advokaten, mens strpl. § 119 og tvml. § 205 benytter betegnelsen "noe" som er betrodd. Det språklige avvik skulle etter en naturlig fortolkning tilsi at anvendelsesområdet for de to sistnevnte bestemmelser er mer omfattende enn strl. § 144, når det gjelder hva slags opplysninger som omfattes av taushetsplikten. Det er ingen holdepunkter i forarbeidene for en slik forskjell, og reelle hensyn tilsier at bestemmelsene her som ellers samsvarer i innhold og anvendelsesområde. I tilfelle ville konsekvensen være at advokaten straffritt kunne røpe opplysningene, men at retten ikke skal ha adgang til å motta de samme opplysningene.[44] Hva som er en "hemmelighet" må avgjøres konkret. De fleste legger i begrepet hemmelig at det dreier seg om opplysninger som en eller et fåtall personer kjenner til, hvilket også må ligge til grunn for vurderingen i forhold til reglene om taushetsplikt. Allment kjente opplysninger, for eksempel gjennom massemedia, vil ikke omfattes av taushetsplikten. Det samme gjelder noe som er åpenbart for enhver, men grensene for når noe er åpenbart eller allment kjent kan være vanskelig å trekke. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at det legges en streng vurdering til grunn i favør av taushetsplikten. Å bekrefte eller avkrefte rykter, kan således være i strid med taushetsplikten, selv om ryktene er allment kjent. Videre vil tilgjengelig informasjon også måtte holdes utenfor taushetsplikten. Informasjon i offentlige og private registre, databaser m.v. som er tilgjengelige for allmennheten, eksempelvis opplysninger fra Brønnøysundregistrene, faller utenfor taushetsplikten. En opplysning kan endre karakter når den sees i sammenheng med andre opplysninger. Allment kjente eller tilgjengelige opplysninger, sammenholdt med andre opplysninger advokaten sitter inne med, vil kunne betraktes som hemmeligheter, og må følgelig være taushetsbelagt. Det er fremhevet at det å avsløre et klientforhold i seg selv kan innebære en overtredelse av taushetsplikten.[45] Eksempelvis forbryteren på rømmen som oppsøker sin advokat. Det kan være en advokat eller et advokatfirma som er kjent innenfor et rettsområde, eksempelvis spesialister på skilsmisse. Det er ikke tvil om at ektefellen som oppsøker denne advokaten har krav på hemmelighold. Brækhus' uttaler på side 190 under drøftelsen av tvml. § 205 at "Ordvalget synes å vise at det siktes til opplysningene av personlig art, opplysninger som kan skade betroerens gode navn og rykte". Med bakgrunn i Brækhus' uttalelse drøfter Svalheim på side 104 til 110 hvorvidt opplysningene må være personlige, skadelige eller relevante for oppdraget for at de skal være taushetsbelagte. Etter gjennomgang av ordlyd, forarbeider, praksis og reelle hensyn til bestemmelsene sammenholdt med tilsvarende bestemmelser konkluderes det med at det ikke stilles slike krav til opplysningene. Opplysninger om økonomiske forhold i motsetning til personlige faller eksempelvis derfor innenfor taushetsplikten.

 

 

Grensene for hvilke opplysninger taushetsplikten omfatter kan til tider være vanskelig å trekke. Diskresjonsplikten[46] (som går lengre enn taushetsplikten) tilsier at advokaten i utgangspunktet bør forholde seg som om alt som meddeles er hemmeligheter. Advokaten må følge et føre-var-prinsipp. Det er ikke nødvendig å begrunne hvorfor de opplysninger han mottar skal behandles med diskresjon. Det er eventuelle unntak fra dette som må begrunnes.[47] Imidlertid kan dette fortone seg noe annerledes dersom et konkursbo eller retten vurderer innsyn i mottatt opplysningene. Avgjørende for om opplysningene skal meddeles er om opplysningene er taushetsbelagte eller ikke.


5.8 Kravet om at opplysningene må være "betrodd"

 

 

Det er tilslutt et krav om at opplysningene må være "betrodd". Det er ikke noe krav om at klienten har ytret ønske om hemmelighold, hvilket i praksis ville innebære at klienten måtte aktivisere taushetsplikten. Klienten trenger verken direkte eller indirekte å gi sin advokat pålegg om taushetsplikt.[48] Videre kan det spørres om det stilles krav til hvordan advokaten har oppnådd kunnskapen. Det er klart uten betydning om meddelelsen skjer muntlig eller gjennom overlevering av et lagringsmedium. Om informasjonen kommer til advokatens kunnskap gjennom overlevering av dokumenter, datadisketter, e-post, fotografier, video eller liknende er uten betydning. At alle opplysninger som klienten bevisst gir advokaten, må anses som betrodde er lite tvilsomt, uavhengig av måten eller formen det skjer på.

 

 

Etter ordlyden i bestemmelsene kan det stilles spørsmål om taushetsplikten gjelder opplysninger som klienten ikke bevisst har meddelt advokaten eller opplysninger som advokaten får kjennskap til gjennom selvstendige erfaringer og observasjoner. Spørsmålet stilt på en annen måte er om opplysninger som advokaten får på annet vis enn gjennom det klienten direkte eller indirekte meddeler ham er omfattet av taushetsplikten. Taushetsplikten er satt til å verne om tillitsforholdet mellom advokat og klient slik at det er nokså klart at opplysninger som mer eller mindre ufrivillig røpes for advokaten omfattes av taushetsplikten. Sammenlignes tilsvarende bestemmelser for leger, for eksempel ved en kropplig undersøkelse, er det også grunn til å omfatte opplysninger som fremkommer ved advokatens observasjoner eller gjennom slutninger ved gjennomgang av mottatte dokumenter eller etter klientens faktafremstilling. Det er uklart om advokatens egne observasjoner kan anses som betroelser, selv om de ovennevnte grunner og sammenligninger med andre profesjoner som er omfattet av bestemmelsene også i denne situasjonen taler for at slike opplysninger omfattes av taushetsplikten.[49] Forholdet til betroelsesbegrepet blir lett anstrengt i disse situasjonene, men Svalheim mener gode grunner taler får at det er tilstrekkelig at advokaten "får kunnskap" eller "får vite om" forhold vedrørende den som har krav på vern. Han viser her til legeloven og domstolloven som omhandler leger og rettshjelperes taushetsplikt.[50] Det avgjørende for taushetsplikt etter disse reglene er om kunnskapen er oppnådd som ledd i virksomhetsutøvelsen, ikke hvordan kunnskapen er oppnådd. Det er klart at indirekte betroelser omfattes, for eksempel der flere advokater jobber på samme sak, men der kun en advokat har kontakt med klienten. Opplysninger klienten i advokatens nærvær meddeler andre, eks i politiavhør eller et forhandlingsmøte, bør etter omstendighetene anses som betroelser. Betroelser fra motparten faller imidlertid utenfor.[51] Spørsmålet om når opplysningen er betrodd advokaten kan være av betydning. Når det gjelder muntlige meddelelser må opplysningene anses for å være betrodd i det øyeblikk de er mottatt. Det samme gjelder dokumenter. Det er viktig å merke seg at det ikke er nødvendig at advokaten har lest dokumentene eller forstått betydningen av innholdet. Typisk vil det innebære et brudd på taushetsplikten dersom politiet beslaglegger eller overleveres dokumenter i advokatens feriefravær. Imidlertid må advokaten være innforstått med at dokumentene som overleveres innholder betrodde opplysninger for at han skal kunne straffes for taushetsbruddet, for eksempel kan advokaten være fortalt om forsendelsen før han har hatt mulighet å lese dokumentene.


5.9 Informasjon fra advokat

 

 

Fastholdes stringent bestemmelsenes ordlyd om at opplysningene må være betrodd advokaten for at de skal omfattes av hans taushetsplikt, vil informasjon fra advokat til klient ikke være beskyttet av taushetsplikten. I alle fall dersom opplysningene ikke også omfatter opplysninger som er betrodd fra klienten.[52] Det er imidlertid antatt at advokatens egne råd og vurderinger er omfattet av taushetsplikten.[53] Dette selv om bestemmelsenes ordlyd ikke uttrykkelig gir uttrykk for at slike opplysninger omfattes. Klienten må sies å ha en høyst berettiget forventning om at også advokatens råd og vurderinger behandles konfidensielt. Hensynet til tillitsforholdet taler for en vid forståelse av betroelsesbegrepet, og herunder det fortrolighetsforhold mellom advokat og klient som taushetsplikten er ment å verne om.


6 Samtykke og andre bortfallsgrunner for taushetsplikt

6.1 Innledning

 

 

 

 

Det fremgår direkte av ordlyden i strpl. § 119 og tvml. § 205 at forbudet mot å forklare seg faller bort hvis den som har krav på hemmelighold samtykker i at forklaring gis. Selv om strl. § 144 ikke har noe krav om at samtykke opphever taushetsplikten er det sikker rett at åpenbarelser i samsvar med et samtykke ikke vil være rettstridige, og derigjennom ikke straffbare. Gis samtykke, har vedkommende advokat ikke rett til å nekte å forklare seg.[54]

 

 

Advokaten har etter at samtykke er gitt alminnelig vitneplikt.[55] Virkningen av at taushetsplikten oppheves er altså at advokaten ikke står fritt til å velge om opplysningene skal meddeles, selv om han helst vil foretrekke at hans råd og veiledning ikke gjøres kjent for andre.


6.2 Formkrav

 

 

Det er ikke noe formkrav til samtykke, og det er ingenting i veien for at samtykke gis ved konkludent adferd[56] eller passivitet.[57] Samtykke kan gis muntlig eller skriftlig. Imidlertid vil formen og innholdet av samtykket ha betydning når en skal fastslå om det foreligger et gyldig samtykke og hvor langt samtykket rekker. Det må kreves at samtykket er noenlunde klart, bestemt og uttømmende. Sagt på en annen måte må samtykket fremstå som et avkall på den rett klienten har til konfidensialitet.


6.3 Delvis samtykke?

 

 

 

 

Det kan stilles spørsmål om klienten kan gi et delvis samtykke, tillate at advokaten gir opplysninger til noen samtidig som hemmelighold kreves overfor andre eller at kun enkelte opplysninger kan røpes osv. Hvor langt samtykket går vil avhenge av en tolking av det avgitte samtykke. Samtykkets rekkevidde må avgjøres konkret. At klienten har fritatt advokaten vil normalt ikke innebære at advokaten kan opplyse pressen eller politiet om alt han er betrodd. Normalt er det en presumsjon for at klienten ikke har gitt samtykke lengre enn det som er nødvendig for sakens fremme.[58] På den annen side er det klart at dersom klienten har samtykket til at advokaten skal kunne vitne må advokaten kunne "forklare den fulle sannhet uten å legge skjul på noe", jf strpl. § 128 og tvml. § 212.[59] Samtykket må være så omfattende at advokaten kan gi en helt sannferdig forklaring. Dersom advokaten ikke underretter domstolen om at han er gitt et begrenset samtykke kan lett hans forklaring komme i konflikt med strl. § 163 og § 166 om falsk forklaring. At klienten tematisk fritar advokaten for taushetsplikt vil være i orden når avgrensningen ikke kommer i konflikt med hensynene bak reglene om at et vitne skal gi en fullstendig forklaring.


6.4 Hvem kan avgi samtykke og hvem er mottaker?

 

 

 

 

Utgangspunket for spørsmålet om hvem som kan avgi samtykke fremgår av ordlyden til strpl. § 119 og tvml. § 205, jf "Uten samtykke fra den som har krav på hemmeligholdelse …". Utgangspunktet er at samtykke må gis av den som har kommet med betroelsen.[60] Schei uttaler videre på s 695 til spørsmålet om samtykke fra tredjeperson at; "Men som et mer alminnelig utgangspunkt må gjelde at hvis begrunnelsen for taushetsplikten er å søke i behovet for å beskytte fortroligheten mellom den som gir opplysninger og den opplysningene gis til, er det den som har gitt opplysningene og ikke den tredjemann som opplysningene angår, som må samtykke". Krav til samtykke fra tredjemann eller den som har krav på hemmelighold er verken nødvendig eller tilstrekkelig for opphevelse av taushetsplikten.[61] Det kan tenkes at det å innhente samtykke fra tredjeperson i seg selv medfører meddelelser av informasjon som kan være brudd på taushetsplikten. Dersom klienten er et selskap må samtykke gis av det kompetente selskapsorgan.[62] Imidlertid kan det tenkes at andre har fullmakt til å handle for eksempel på styrets vegne i en sak. Det vil være naturlig i de fleste tilfeller at denne personen som i kraft av fullmakten til å representere selskapet også er gitt kompetanse til å frita advokaten for opplysninger i den aktuelle sak. Når selskapet har opphørt er det spørsmål om hvem som har kompetansen til å samtykke til opphevelsen av taushetsplikten. De beste grunner taler for at det organ som representerte selskapet før oppløsningen innehar denne kompetansen.[63]

 

 

Videre er det antatt at det er den mindreårige eller umyndige selv som "har krav på hemmelighold", og etter ordlyden har rett til å disponere over taushetsplikten. Det er antatt[64] at dersom vedkommende er helt ute av stand til å ivareta egne interesser, vil det være naturlig at samtykkekompetanse ligger hos vergen. Dersom forholdet gjelder en umyndiggjort og betroelsen har skjedd før umyndiggjørelsen, eksempelvis en klient som har fått slag som har medført at han er senil dement, vil samtykkekompetansen neppe ligge hos vergen. Disse tilfelle bør sammenlignes med situasjonen der klienten er død.

Med henvisning til Rekstendommen omhandlet nedenfor er det antatt at samtykkekompetansen ikke går over til avdødes suksessorer, eks konkursbo eller dødsbo. Samtykkekompetansen forblir hos avdøde og kun nødrettssituasjoner kan tilsi opphevelse av taushetsplikten. Imidlertid kan taushetsplikten tenkes opphevet dersom det rimelig sikkert kan formodes at samtykke har vært avdødes vilje.[65]

Samtykket skal gis enten til advokaten eller den som skal motta opplysningene, eksempelvis retten, politi eller påtalemyndighet.


6.5 Tilbakekall

 

 

Det er anerkjent at et samtykke kan tilbakekalles med den følge at taushetsplikten reaktiveres.[66] Imidlertid er det antatt at selv om klienten angrer sitt samtykke etter at forklaringen er avgitt, kan det neppe være til hinder for at advokaten avgir forklaring på nytt til overinstansen.[67] Svalheim[68] er videre av den oppfatning at reglene om bristende forutsetninger kan gjøres gjeldende for et avgitt samtykke.


6.6 Nødrett og andre fritakssituasjoner

 

 

 

 

Det er antatt at reglene om nødrett[69] kan gi hjemmel for advokaten til i enkelte situasjoner å bryte taushetsplikten. Helt klart vil det være dersom advokaten må forsvare seg mot krav fra klienten. Eksempelvis dersom klienten saksøker advokaten for angivelige feil må advokaten selvsagt opplyse om betrodde opplysninger og de råd som er gitt klienten. I enkelte tilfeller kan reglene om negotiorum gestio forsvare et brudd på taushetsplikten når klienten er i live.[70] Svalheim er imidlertid skeptisk til å godta såkalt "formodet samtykke". Begrunnelsen er at etterfølgende samtykke ikke er straffriende, og det er i forarbeidene til legeloven positivt uttrykt at det er uakseptabelt å bygge på et hypotetisk samtykke.


6.7 Forklaringsplikt

 

 

 

 

Taushetsplikten gjelder ikke når vedkommende er pålagt forklaringsplikt etter en annen lov.[71] En uttrykkelig bestemmelse om dette forbeholdet ble sløyfet som overflødig i den nye strpl. Advokaten kan etter bestemmelsen i strl. § 139 om å forebygge alvorlige forbrytelser ha en plikt til å anmelde slike forhold. Det fremgår direkte av strpl. § 119 at vitneforbudet faller bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet.


7 Rt 1983 side 430 - Høyesterettsdommen om Rekstenadvokatenes taushetsplikt

7.1 Innledning

 

 

 

 

Rekstendommen er den mest sentrale dommen om advokaters taushetsplikt i forhold til klienters konkursbo. Dommen er kommentert en rekke steder i litteraturen.[72] Avgjørelsen reiser en rekke problemstillinger vedrørende advokaters taushetsplikt og konkursboets krav på informasjon.


7.2 Gjengivelse av deler av dommen

 

 

 

 

Forholdene i Rt 1983 s. 430 var at Særeiedødsboet til Hilmar A. Reksten, dets konkursbo, reiste søksmål mot to advokater som hadde hatt oppdrag for Reksten, med krav om at de skulle dømmes til å utlevere dokumenter som "de besitter i forbindelse med Hilmar A. Reksten dog ikke dokumenter av rent personlig karakter". Den norske advokatforeningen var hjelpeintervenient på Rekstenadvokatenes side og støttet advokatenes påstand.

 

 

Rekstens advokater opplyste at de i sine arkiv ikke hadde dokumenter som var utlånt eller deponert av Reksten, og Høyesterett la til grunn at en utleveringsplikt ikke kunne begrunnes i tvml. § 251 nr 1. Det sentrale spørsmål i saken var derfor om advokatene kunne pålegges å utlevere dokumentene etter tvml. § 251 nr 2, jf § 205. Boets krav ble forkastet under dissens 3-2. Førstvoterende dommer Holmøy innleder sitt votum på følgende måte: "Det er i denne sak en konflikt mellom to hver seg beskyttelsesverdige interesser. På den ene side står boets interesse i dokumentinnsyn for å få klarlagt boets stilling. På den annen side står advokaters taushetsplikt og de grenser for dokumentinnsyn som følger av denne".

På spørsmålet om de to advokater i kraft av sin taushetsplikt kunne nekte å utlevere dokumenter av interesse for en avdød klients konkursbo, søkte flertallet svaret ved en ren fortolkning av tvml. § 205, og ga seg ikke inn på muligheten for en harmonisering av tvml.s regler om taushetsplikt med kkl.s regler om opplysningsplikt. Dommer Holmøy uttalte blant annet (s. 438-439): "Når situasjonen er at en konkursdebitor ikke vil medvirke ved å løse en advokat fra hans taushetsplikt, eller - som her - er avskåret fra å medvirke fordi han er død, kan man ikke forutsette at boet har rett til dokumentinnsyn som om samtykke forelå. En slik rett for boet som ikke har noen direkte hjemmel i kkl., vil komme i strid med den klare ordlyd i tvml. § 205 som bare inneholder en reservasjon for lovbestemt opplysningsplikt. Jeg vil videre understreke at man her befinner seg på et lovregulert område, og man må etter min mening være varsom med å sette seg ut over tvml.s klare ordlyd på grunn av prinsipielle vurderinger bygget på en annen lovgivning. Jeg tilføyer at opplysningsplikt overfor et konkursbo er et praktisk riktig spørsmål som man kunne forutsette at løsningen følger klart av loven".

Mindretallet, dommer Michelsen, uttalte at konkursdebitor, så lenge han er i live "plikter å forklare seg og å frita advokaten fra taushetsplikten. Advokaten kan da ikke nekte å gi bostyret innsyn i dokumentene han måtte være i besittelse av" (s. 443)….. "Man må imidlertid etter min oppfatning fremdeles holde fast ved at advokaten plikter å stille til boets disposisjon dokumenter som inneholder opplysninger om debitors økonomiske forhold. Det fremstår som et uantagelig resultat at debitors død skal sette en absolutt stopper for boets bestrebelse for å komme på sporet etter skjulte aktiva som kan tjene kreditorene til dekning. Man står her overfor en konfliktsituasjon mellom to i seg selv aktverdige interesser - boets i å skaffe til veie den best mulige dekning for kreditorene, advokaten og med ham advokatstanden i å bevare taushetsplikten. Man må dog være klar over at advokaten etter vår lovgivning gis rett til å tie ikke for deres egen skyld, men av hensyn til klientene. Og dennes interesse må som hovedregel vike for hans kreditorers - som tilfellet ville ha vært om han fortsatt hadde vært i live. Hans død bør i alminnelighet ikke medføre noen forskjell. Konkursboet må derfor anses berettiget til innsyn i dokumentene advokaten måtte ha i sin besittelse om debitors økonomiske forhold" (s. 444 - 445).

Mindretallet stilte imidlertid opp to begrensninger. For det første den som fulgte av tvml. § 208, "så vel det gjelder konkursdebitor som advokaten". For det andre måtte advokaten fritas for å utlevere "de betenkninger som han har avgitt overfor en klient om rettslige spørsmål"(s. 443).

Flertallet og mindretallet tar forskjellig utgangspunkt når de skal løse konflikten mellom de to hver seg beskyttelsesverdige interesser. Annenvoterende har som utgangspunkt: "Når man skal løse det spørsmål saken reiser, må man etter min oppfatning ta utgangspunkt i den opplysningsog bistandsplikt konkursdebitor har overfor boet … (s. 441). Førstvoterende tar på den annen side følgende utgangspunkt: "Hovedspørsmålet i saken er om tvml. § 205, som regulerer forholdet mellom vitneplikt og taushetsplikt, herunder for advokater er til hinder for fremleggelse" (i henhold til tvml. § 252 nr. 2) (s. 437).

Oppsummert kan en si at flertallet (i motsetning til mindretallet) fant at den taushetsplikt som en advokat har etter at klienten er død, ikke kan modifiseres etter en slik omfattende interesseavveining som er fastsatt for leger.

Selv om dommen er avsagt under dissens 3-2 synes Høyesterett samlet å være enig om at det foreligger en fremleggelsesplikt for advokaten av dokumenter som omfattes av en sivilrettslig utleveringsplikt jf tvml. § 251 nr 1. Dette er originalkontrakter, testamenter, skjøter og lignende som konkursskyldner har utlånt, deponert eller av andre grunner overlatt i advokatens besittelse (s. 437). Advokaten må etter min oppfatning som konsekvens av denne uttalelsen utlevere verdipapirer, sluttsedler, kontanter og andre dokumenter som legitimerer skyldners eierforhold. Videre synes begge fraksjoner å legge vekt på "…den begrensning i debitors egen opplysnings- og bistandsplikt som følger av tvml. § 208, hvoretter debitor ikke plikter å medvirke for så vidt det kan utsette ham eller hans nærmeste for straff eller tap i den borgerlige aktelse" (s. 439 førstvoterende). Som nevnt over stilte også mindretallet opp denne begrensningen for både konkursdebitor og advokat (s. 445). Videre uttaler Høyesterett samlet at "det i en konkurssituasjon kan være et reelt behov for ikke å stille for strenge krav til spesifikasjon av de dokumenter som skal kunne kreves fremlagt for å få avklart skyldnerens formuesforhold" (s. 439-440). Annenvoterende synes gå lenger i å lempe denne spesifikasjonen og beviskravet for konkursboet: "Man kan dog etter min mening i et konkurstilfelle og i en situasjon som den foreliggende ikke stille strenge krav til de skriftstykker som fordres lagt frem, skal spesifiseres. Et strengt krav om spesifikasjon ville umuliggjøre innsynet i dokumenter som boet vil ha rettslig interesse av kunnskap til. Slik situasjonen ligger an, er det ikke mulig for boet å vite hvilke skriftstykker det dreier seg om. Det må etter min oppfatning være tilstrekkelig når man reelt sett ønsker fremlagt dokumenter som har betydning for å klarlegge debitors økonomiske stilling. Det kreves videre i tvml. § 251 at skriftstykker som pliktes fremlagt, må ha betydning som bevis. Heller ikke på dette punkt kan man i en sak som denne stille for strenge krav. Det må også her godtas som tilstrekkelig når det sies at det er dokumenter av økonomisk betydning for boet som skal fremlegges. I dette ligger det at de vil ha bevisverdi for boet".


7.3 Dommens rettskildeverdi

 

 

Det kan stilles spørsmål om hvor stor rettskildeverdi og rekkevidden av Rekstendommen er idag. Det mest i øyenfallende er at dommen er avsagt under dissens 3-2. Det kan ikke utelukkes at Høyesterett med en annen sammensetning hadde kommet til et annet resultat. Som det fremgår innledningsvis er dommen kommentert en rekke steder i litteraturen, og flere forfattere synes å være uenig i flertallets resultat og begrunnelse.[73] Brækhus er av den oppfatning at dommens rettskildeverdi er begrenset fordi den er avsagt etter den gamle kkl. og at resultatet etter kkl. av 1984 ville blitt annerledes. Videre kan det ha betydning at Rekstenboet var et personlig konkursbo og at dette kan ha hatt innvirkning på flertallets begrunnelse og resultat. Uten at det direkte går frem av dommen kan det ha hatt betydning for flertallets begrunnelse og resultat at Reksten var død, og således ikke kunne gi et samtykke som opphevet advokatenes taushetsplikt. Fordi Reksten var død var det heller ikke aktuelt for skifteretten å gi Reksten et pålegg om å frita advokatene fra taushetsplikt.

 

 

Etter min oppfatning har Rekstendommen i dag begrenset betydning. Mye taler for at selskapets tidligere styre må kunne pålegges i å frita selskapets advokat fra taushetsplikt overfor konkursboet. For det tilfellet at selskapets styre nekter å gi et slikt samtykke, eller at et slikt samtykke ikke kan innhentes taler gode grunner for at boet har krav på å få disse opplysningene fra advokaten direkte eller at retten kan pålegge advokaten å gi betrodde opplysninger til konkursboet. I alle fall kan en med trygghet si at rettstilstanden på disse områder er uavklart.


8 Har skyldner plikt til å frita advokaten fra taushetsplikt?

8.1 "Alle opplysninger" - også advokatens?

 

 

Skyldner har som påpekt i Rt. 1986 s. 1160 en vidtgående opplysningsplikt og fremleggelsesplikt, se punkt 3.3 over. Hjemmelen for skyldners opplysningsplikt er som nevnt kkl.s § 101 der det fremgår at skyldner plikter å gi "alle opplysninger" om sine økonomiske forhold. Bestemmelsen kan tolkes slik at det ikke er noen begrensninger i skyldners opplysningsplikt overfor boet. Av tvml. § 208 og § 209 følger det imidlertid den begrensning at forklaringsplikten ikke gjelder om forhold som kan medføre straff eller tap av borgerlig aktelse, og forretningshemmeligheter.[74] Det er mulig bestemmelsenes anvendelsesområde må modifiseres i konkurs til fordel for boets behov for opplysninger[75] Når loven bruker uttrykket "alle opplysninger" er det lite rom for andre unntak. Som nevnt har skyldner en legitimeringsplikt overfor boet. Bestemmelsens ordlyd taler med styrke for at skyldner har plikt til å fremlegge saksdokumenter som er i skyldners advokats besittelse.


8.2 Reelle hensyn for skyldners plikt til å gi samtykke

 

 

 

 

Skyldner plikter dessuten å utstyre boet med fullmakter i de tilfeller tredjepersoner, eksempelvis en utenlandsk bank påberoper seg taushetsplikt for ikke å gi opplysninger om konkurssubjektet. Jeg kan ikke se at det er noen særlig tungtveiende grunner for (utenom de formelle) at advokater skal stilles i en annen kategori enn andre tredjepersoner som påberoper seg taushetsplikt som begrunnelse for ikke å gi boet opplysninger. I allefall ikke når konkurssubjektet er et selskap. Når et aksjeselskap går konkurs er det som nevnt vanligvis styret som har kompetansen til å frita selskapets advokat fra taushetsplikt. Etter min mening har styret kun formelle grunner til å nekte å frita advokaten fra taushetsplikt. Styret har mistet rådigheten over selskapet, og det er boet som har overtatt alle de beføyelser som tidligere lå hos selskapets styre og ledelse. Taushetspliktens begrunnelse for krav på hemmelighold svikter også. Før konkursåpning var det selskapet som var klient og ikke vedkommende styremedlemmer, og det er selskapet som har krav på hemmelighold - ikke styrets medlemmer. I seg selv er fraværet av krav på hemmelighold en selvstendig begrunnelse for at skyldner plikter å frita advokaten fra taushetsplikt etter min oppfatning.

 

 

Flere forfattere har tatt til ordet for at debitor har en plikt til å løse tidligere advokat fra taushetsplikten. Brækhus er av den oppfatning at skyldner har plikt til å frita advokaten slik at boet får de opplysninger som er av betydning for bobehandlingen (s. 191). Han støtter seg til mindretallet i Rekstendommen. Også Klundseter er enig med andrevoterende i Rekstendommen i at det i skyldners plikt til å samarbeide med boet også ligger en plikt til å samtykke til at bostyreren får opplysninger fra skyldners advokat, eventuelt fremlagt dokumenter som kan være av betydning for bobehandlingen (se side 405 og 406). Bjerke/Keiserud s. 485 kommenterer Rekstendommen og spørsmålet om en etter en interesseavveining kan gi innskrenkninger i taushetsplikten. Forfatterne påpeker at avgjørelsen ble truffet under dissens (3-2), og gode grunner taler for at mindretallets oppfatning burde vært lagt til grunn for rettens avgjørelse. Huser er på s. 199 av den oppfatning at skyldner "har plikt til å gi samtykke - dette hører under hans bistandsplikt etter § 101 1. pkt". Jahre s. 374 synes å være skeptisk til flertallets begrunnelse og resultat. Svalheim anfører på s. 16 at selv om resultatet utfra en rimelighetsvurdering på mange måter kan anses som uheldig, omhandler dommen i realiteten bare handelt om å ta konsekvensen av et klart valg fra lovgivers side. Svalheim refererer på s. 197 Brækhus' synspunkter om at bistandsplikten antakelig vil innebære at debitor plikter å oppheve en advokats taushetsplikt gjennom samtykke, dersom denne sitter inne med relevante opplysninger og dokumenter. Det synes usikkert hvilket standpunkt Svalheim faller ned på, men han anser rettstilstanden som uavklart. Skoghøy og Skei synes å følge flertallets begrunnelse og resultat i Rekstendommen, men spørsmålene over er ikke inngående drøftet i fremstillingene.

Det er drøftet i litteraturen hvorvidt boet trer inn i debitors krav mot tredjemenn, herunder skyldners krav om innsyn og utlevering av dokumenter fra sin advokat. Svalheim nevner på s. 203 at Rekstendommen kan sies å gi holdepunkter for at boet trer inn i debitors krav, men dette må allikevel anses som uavklart. Brækhus er den som forfekter dette inntredensynspunkt i størst grad.

Jeg har kun funnet en avgjørelse som behandler spørsmålet om skyldner plikter å frita sine advokater fra taushetsplikten. (Frostating lagmannsrett kjennelse 17.11.99 LF-1999- 00873). Skifteretten traff først en beslutning som påla skyldner å besvare spørsmål som bobestyreren hadde stilt ham, og å frita sine advokater fra taushetsplikten om de samme spørsmål. Lagmannsretten opphevet skifterettens beslutning på bakgrunn av at forholdet til tvml. § 208 som var påberopt, ikke var behandlet.

Bostyreren hadde senere anmeldt debitor og lagmannsretten tok blant annet opp spørsmålet om skifteretten burde drøftet hvilken stilling debitor hadde i den straffesaken som bostyrer hadde foranlediget. Lagmannsretten opphevet skifterettens beslutning grunnet mangelfulle premisser, og gikk ikke inn på de materielle spørsmålene om debitor hadde en plikt til å frita sine advokater fra taushetsplikt. Etter det opplyste har retten enda ikke truffet ny avgjørelse i den hjemviste saken.

Når selskapet er under konkursbehandling og boet skal ivareta kreditorenes interesser kan jeg ikke se at det foreligger grunn for at tidligere styre ikke skal ha en plikt til å frita selskapets advokat fra taushetsplikt. I en konkurssituasjon er det min oppfatning at kreditorenes interesse alene tilsier at det foreligger en plikt til å frita advokaten til konkursselskapet fra taushetsplikt. Jahre s. 254 mener at det kan anføres at boet har full innsynsrett i debitors dokumenter som gjelder forretningsdrift og debitor er pålagt en omfattende opplysnings- og bistandplikt overfor boets garantier jfr. kkl.s § 101. Utfra skyldners opplysnings- og fremleggelsesplikt og konkursbehandlingens karakter av generalbeslag kan det hevdes at dersom skyldner ikke vil - eller ikke kan - frita sin advokat fra taushetsplikten, må bostyrer i hans sted kunne frita. Jahre er av den oppfatning at Rekstendommen må ha begrenset betydning i og med at den var avsagt etter den gamle konkursloven og anfører at det er mulig at rettstilstanden ble endret ved den nye konkursloven.

Idet skyldner har en plikt til å samtykke i at selskapets advokat fritas fra taushetsplikt vil det heller ikke være anledning til å trekke samtykket tilbake. Det er naturlig å sammenlikne med situasjonen som er nevnt over om at samtykke gitt overfor advokaten i første instans ikke kan trekkes dersom saken ankes.


9 Kan boet kreve opplysninger av skyldners advokat og forholdet til taushetsplikten ?

9.1 Innledning og hjemmelsgrunnlag

 

 

Skyldners advokat er å regne som tredjeperson overfor boet,[76] se nærmere redegjørelsen om tredjepersoners opplysningsplikt foran under punkt 4.

 

 

Hjemmelsgrunnlaget for en opplysningsplikt overfor boet for tredjepersoner og herunder advokater kan virke noe uklart. Grunnlaget kan for det første følge av konkursens karakter av generalbeslag og det forhold at boet trer inn i alle skyldners økonomiske posisjoner og formuerettigheter, herunder de av skyldners beføyelser som er nødvendig for å gjøre disse rettighetene gjeldende.[77] Hvor langt dette inntreden- og suksesjonssynspunktet rekker er uklart.[78] I utgangspunktet plikter tredjepersoner kun å forklare seg overfor en domstol, og kkl. § 149 annet ledd er hjemmel for å beslutte bevisopptak i konkurstilfellene.[79] Normalt vil den som har forklaringsplikt overfor en domstol gå med på å gi en utenrettslig forklaring, for eksempel i samtaler eller korrespondanse med bostyrer.

9.2 Situasjoner der taushetsplikten ikke er et hinder

9.2.1 Innledning

 

 

Hvorvidt advokatens taushetsplikt er et hinder for å gi boet opplysninger er forskjellig fra situasjon til situasjon. I enkelte situasjoner vil advokaten ha en plikt til å gi boet tilgang til opplysninger og dokumenter samt svare på spørsmål, mens i andre tilfeller vil taushetsplikten være et absolutt hinder for at advokaten kan gi informasjon. Det vises til punkt 5 over "Generelt om advokaters taushetsplikt".


9.2.2 Ikke i egenskap av advokat - dvs utenfor stillingsbegrepet "advokat"

 

 

 

 

Hva advokaten til konkursselskapet får vite i egenskap av annet enn advokat faller utenfor taushetsplikten. Rettspraksis[80] og juridisk teori[81] viser at økonomisk rådgivning, formidling av lån, forvaltning av midler, inkasso og eiendomsmegling[82] faller utenfor stillingsbegrepet i bestemmelsene om taushetsplikt. Når advokaten ikke har opptrådt i egenskap av advokat faller en utenfor virkeområdet for bestemmelsene om taushetplikt med den følge at klienten ikke har krav på dette vern. Trolig vil disse situasjonene som alle gjelder økonomiske anliggender gi et konkursbo nyttige opplysninger for den videre bobehandling.

 

 

Det vil også være andre situasjoner den taushetspliktens vern ikke kommer til anvendelse. Se gjennomgangen over i punkt 5.4.


9.2.3 Samtykke

 

 

Forbudet mot å forklare seg faller bort hvis den som har krav på hemmelighold samtykker i at forklaringen gis. Når styret har gitt samtykke overfor konkursboet har vedkommende advokat ikke rett til å nekte å forklare seg. Og som nevnt under punkt 6.1. har advokaten alminnelig vitneplikt. I disse tilfellene der samtykke ikke inneholder noen begrensninger vil boet kunne kreve alle opplysninger av selskapets tidligere advokat. 9.3 Reelle hensyn mot taushetsplikt for advokater når selskapet som klient er konkurs Det kan stilles spørsmål om det i det hele tatt er noen reelle hensyn som taler for at taushetsplikten til selskapets advokat består overfor selskapets konkursbo, og som skal gi grunnlag for å nekte boet innsyn. Som nevnt innledningsvis er det tillitsforholdet mellom klient og advokat som er hovedbegrunnelsen for den strenge taushetsplikten. Når det er selskapet som er klient er det selskapet som sådan som har krav på hemmelighold, og ikke de personer som representerer selskapet, eksempelvis styret. Etter at selskapet er tatt under konkursbehandling vil det i hovedsak være kreditorenes interesser som er igjen av det som med et samlebegrep kan betegnes selskapsinteressen. Selskapsinteressen utenfor konkurs vil være aksjonærene, de ansatte, samfunnsmessige forhold og kreditorenes interesser.[83] Det vises i denne sammenheng til annenvoterende og mindretallet i Rekstensdommen på s. 444 der det siteres: Man må dog være klar over at advokatene etter vår lovgivning er gitt rett til å tie ikke for deres egen skyld, men av hensyn til klientene og dennes interesse må som hovedregel vike foran kreditors - som tilfellet ville vært om han fortsatt hadde vært i live. Jeg kan ikke se noen reelle grunner for at styrets medlemmer i en slik situasjon skal kunne nekte samtykke, og heller ikke at advokaten skal kunne påberope seg taushetsplikt når slikt samtykke ikke kan innhentes. Etter min oppfatning er det kun en formell begrunnelse for at styret må samtykke til opphevelse av taushetsplikten, og denne formelle begrunnelsen kan ikke anses tilstrekkelig til å opprettholde taushetsplikten i slike tilfeller. Boets plikt for å utføre de oppgaver som konkursloven foreskriver taler som nevnt foran under punkt 2 og 4 for at advokaten, til selskapet som nå er under konkursbehandling, skal kunne pålegges å gi alle opplysninger av betydning for bobehandlingen. Boet skal ivareta kreditorenes interesse, og har således behov for alle opplysninger - også de selskapets advokat sitter inne med.

 

 

 

Videre kan det stilles spørsmål om taushetsplikten i enkelte sammenhenger kan være relativ. Det er på det rene at en opplysning om drap skiller seg vesentlig fra økonomiske opplysninger.[84] Imidlertid kan jeg ikke se at juridisk litteratur eller rettspraksis gir støtte for en relativ taushetsplikt basert på beskyttelseshensyn. En slik regel vil være rettsteknisk uheldig og gjøre regelen uklar idet denne interesseavveiningen er vanskelig.

 

Jeg legger til grunn som en forutsetning for en eventuelt plikt for advokaten til å bistå konkursboet at debitor har en plikt til å samtykke, se over punkt 8. Når den som formelt har kompetanse til å samtykke til at advokaten fritas har rømt landet, er død eller av andre grunner ikke er i stand til å gi et samtykke vil boet i et slik situasjon ikke ha muligheter for å få innsyn i de opplysninger advokaten til selskapet sitter inne med. Det vises i denne sammenheng til dommer Michelsens drøftelser på vegne av mindretallet i Rekstendommen. Gode grunner taler for at boet i slike tilfeller skal kunne henvende seg direkte til advokaten eventuelt bringe spørsmålet inn for retten for å få innsyn i de opplysninger advokaten sitter inne med.

Det kan også være grunn til å sammenlikne advokater taushetsplikt med det valget lovgiver har foretatt overfor revisor og regnskapsfører. Disse yrkesgrupper har som nevnt bistandsplikt overfor boet ihht. kkl. § 101, annet ledd jf. § 18a. Advokaters og revisors bistandsplikt i konkurs kan sammenliknes selv om taushetsplikten for advokater hører til yrkesgruppen med såkalt kallsmessig taushetsplikt, jf. tvml. § 205 i motsetning til taushetsplikten til revisorer og regnskapsførere. Gode grunner taler for at man burde hatt en generell bestemmelse om opphevelse av taushetsplikt i kkl.


10 Oppsummering og behov for klar hjemmel

 

 

Gjennomgangen over viser at konkurslovens bestemmelser om debitors opplysningsplikt kan etterlate tvil om skyldner har plikt til å frita advokaten fra taushetsplikt, og rekkevidden av advokatens taushetsplikt overfor konkursboet. Rekstendommen viser at disse spørsmålene kan være av stor praktisk betydning og at det er behov for at konkursloven løser disse. Skyldners advokat bør også kunne være trygg på at eventuell bistand til boet ikke skjer med fare for å bryte taushetsplikten. Som nevnt i Rekstendommen er både boets interesse i innsyn og advokatens taushetsplikt begge beskyttelsesverdige interesser. Lovgiver bør foreta et bevisst valg, og la kreditorenes interesse gå foran taushetsplikten i en konkurssituasjonen. I selskapskonkurser bør konkursboets behov for opplysninger gå foran den formelle begrunnelsen for at personer i konkursselskapets styre kan nekte innsyn. Opprettholdes dagens uklare rettstilstand kan styret etter min oppfatning urettmessig påberope seg disse formelle reglene som reelt medfører at lovgivningen bidrar til å skjule hva som har foregått i selskapet forut for konkursen. Kreditorenes interesser er i hovedsak de eneste beskyttelsesverdige interesser som er igjen av det likviderte selskapets interesser.[85]

 

 

Til tross for at Rekstendommen er avsagt for snart 20 år siden kan det være grunn til å minne om uttalelsene til flertallet og førstevoterende dommer Holmøy "Jeg tilfører at opplysningsplikt overfor et konkursbo er et praktisk viktig spørsmål hvor man kunne forutsette at løsningen følger klart av loven" (s. 439)

Hensynet til både konkursskyldner, hans advokat og boet tilsier at Justisdepartementet bør foreslå ny lovgivning som avklarer de spørsmål som er tatt opp i denne artikkelen, og som er drøftet i annen litteratur jeg har vist til.

 


 

 

[1] For en fullstendig fremstilling vises det til Thorbjørn Klundseter; Konkursskyldners opplysningsplikt og bistand etter kkl. § 101, inntatt i "Konkurs i praksis" (2000) utgitt av Konkursrådet.

 

[2] Se Klundseter, op.cit s 397 og aksjeloven § 6-19 jf kkl. § 108 første ledd.

[3] Se Klundseter s 397.

[4] Se Konkursrådets anbefaling om strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser, se kap 10 pkt II 5 og anbefaling om behandling av straffbare forhold, se kap. 10 pkt 2.

[5] Se Klundseter s 393.

[6] Samme synspunkt Klundseter s 390.

[7] Se Konkursrådets anbefaling om strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser kap. 10 pkt III C 13

[8] Se Rt 1999 s 1269.

[9] Samme Klundseter s 394 og 421 flg.

[10] For en fullstendig fremstilling vises det til Klundseter særlig sidene 400 - 427, Sjur Brækhus; Omsetning og Kreditt 1, 3. utgave s 180 - 193.

[11] Se NOU 1972:20 s 172 og Klundseter s 406 og Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2 s 194.

[12] Se Brækhus s 180.

[13] Se Rt 1982 s 1840 (Reksten dødsbo) omtalt av Brækhus på s 181.

[14] Se Klundseter s 411 og 412.

[15] se Klundseter s 408 og Brækhus s 181.

[16] Se mer omfattende drøftelser hos Klundseter s 426 og Huser bind II s 242.

[17] Se Brækhus s 184 flg.

[18] Se Brækhus' fremstilling s 185 flg, Skoghøy Tvistemål 2. utgave s 563 flg. og Schei II s 766 og Jo Hov Rettergang i sivile saker s 387 .

[19] Samme synspunkt Brækhus s 191.

[20] Se Brækhus s 181.

[21] Skyldner skal også gi muntlige opplysninger, eks enkle pengekrav/muntlige fordringer som ikke er knyttet til et dokument.

[22] For en fullstendig fremstilling se Knut Svalheim; Advokaters taushetsplikt (Oslo 1996). Emnet er dessuten behandlet i Skoghøy op.cit. s 571 flg., Schei op.cit s 690 flg., Bjerke/Keiserud: Strpl. med kommenterer 3. utgave s 478 flg, og Jo Hov op.cit s 391 og Brækhus s 189.

[23] Se Hov s 484.

[24] Se Skoghøy s 572.

[25] Se mer utførlig Svalheim s 1 flg.

[26] Se Svalheim s 9 og 34.

[27] Se Schei s 69, Keiserud s 481 mener strpl § 119 også omfatter utenlandske advokater med bevilling, noe annerledes om sikkerhetstillelse.

[28] Se Svalheim s 48.

[29] Se Schei s 691, Svalheim s 49.

[30] Se Svalheim s 49 flg særlig nederst s 51, Schei s 691 og 692, Bjerke/Keiserud s 487 er mest kategorisk. 31 Se Skoghøy s 573, Schei s 693 og Svalheim s 39-41, Bjerke/Keiserud s 481, motsatt Jahre; Ransaking og beslag hos advokater og revisorer i økonomiske straffesaker i Festskrift til A. Bratholm (Oslo 1990) s 253.s

[31] Andenæs, Konkurs (1. utgave) s. 297

[32] Schei s 691 mener at reelle hensyn taler tungt for at § 205 omfatter autoriserte advokatfullmektiger. Imidlertid har Høyesterett avvist analogisk anvendelse overfor andre yrkesgrupper en de som er nevnt, se Rt 1964 s 1423 og Rt 1196 s 464 (begge gjaldt tannleger) og Rt 1976 s 1199 (kurator og kontorsjef i vernelag).

[33] Se også Bjerke/Keiserud s 479.

[34] Se Svalheim s 54.

[35] Se Rt 1989 s 1363.

[36] Se Svalheim s 57.

[37] Omhandlet av Svalheim på s 64.

[38] Et tilfelle til sammenligning vedrørende legers taushetsplikt er behandlet i Rt 1984 s 581, se Svalheim s 66.

[39] Se Svalheim s 72.

[40] Se Svalheim s 72 og Jon T. Johnsen: Retten til juridisk bistand (Oslo 1987) s 40.

[41] Se Schei s 693.

[42] Se Skoghøy s 574 note 62 med henvisninger til Rt 1905 s 109 (økonomisk rådgivning), Rt 1918 I s 859 (formidling av pengelån) og RG 1992 s 504 Gulating (eiendomsmegling). Se også Brækhus s 190 som viser til en utrykt dom 17.2 1964 av Oslo byrett (sak 1518/63) der retten kom til at en advokats plassering av et arvebeløp for en arving ikke innebar noen betroelse til advokaten som kunne nekte å gi et konkursbo opplysning om hvor midlene befant seg.

[43] Se Brækhus s 190.

[44] Se nærmere Svalheim s 101.

[45] Se Svalheim s 103.

[46] Se Regler for god advokatskikk pkt 2.3 annet ledd.

[47] Se Svalheim s 103.

[48] Se Svalheim s 111 flg.

[49] Se Svalheim s 113-115.

[50] Se legeloven § 31 og domstolloven § 218 tredje ledd.

[51] Se Schei s 693 som viser til Rt 1967 s 847.

[52] Se Svalheim s 121 som viser til RG 1981 s 777.

[53] Se Skoghøy s 573 og Bjerke/Keiserud s 482 som viser til Rt 2000 s 2167. Se også Rekstendommen Rt 1984 s 430 og mindretallets votum s 443 siste avsnitt.

[54] Se Schei s 694.

[55] Se Bjerke/Keiserud s 483 note 7.

[56] Se Svalheim s 163 som viser til Rt 1992 s 949 der en part i en sivilsak innkalte sin tidligere advokat som vitne, hvilket iflg Høyesteretts kjæremålsutvalg medførte at advokaten var løst fra taushetsplikten og var fullt ut pliktig til å forklare seg om opplysninger fra klienten og de råd han ga.

[57] Se Svalheim s 158 flg.

[58] Se Svalheim s 165.

[59] Se note 56 over og Schei s 694 og Svalheim s 165.

[60] Se Schei s 695, Skoghøy s 575, Bjerke/Keiserud s 483 til note 7.

[61] Se Schei s 695 og Svalheim s 151, Skoghøy s 575 synes ha en annen oppfatning og henviser i note 71 til en upublisert kjennelse fra Høyesteretts kjærmålsutvalg av 30. mars 1990. Også Bjerke/Keiserud s 484 synes tendere i samme retning som Skoghøy.

[62] Se Skoghøy s 575 med henvisninger i note 71.

[63] Se Svalheim s 156 flg og Jahre s 254, Skoghøy s 577 er av den oppfatning at disse tilfelle må behandles likt med tilfeller hvor den som har krav på hemmelighold er død.

[64] Se Svalheim s 154.

[65] Se Schei s 696 og Svalheim s 175 som begge viser til kjennelse i Gulating lagmannsrett (LG-1994-00244 K).

[66] Se Svalheim s 169 flg., Schei s 696, Bjerke/Keiserud s 576. Forfatterne henviser til Rt 1991 s 1499, til Rt 1995 s 376.

[67] Se Svalheim s 171 og Schei s 696.

[68] Se s 169.

[69] Se Skoghøy s 576 og 577 med hensvisninger til litteratur om den alminnelige nødrettsregel i strl. § 47 i note 80, se også Svalheim s 173.

[70] Se nærmere Svalheim s 173 flg.

[71] Se Bjerke/Keiserud s 486-487.

[72] Se Svalheim s 15-17, 64, 103, 105, 107, 108, 121, 144, 155, 157, 175, 197-199, 202, 203, 209, 222, 226, 227, Skoghøy s 87, 392, 577, 621 og 928, Schei s 148, 283, 345, 346, 696, 781 og 1030, Brækhus s 183, 184, 189, 192 og 193, Hov s 392, Klundseter s 405, 406, 419, 420, 422 og 423, Bjerke/Keiserud s 485, Jahre s 253 og 254.

[73] Schei og Skoghøy synes legge flertallets avgjørelse til grunn. Særlig Brækhus er kritisk, men også Bjerke/Keiserud, Klundseter og Svalheim, Jahre har innvendinger og synes dele mindretallets begrunnelse og resultat. Se henvisninger i note 72.

[74] Se Klundseter s 415-426 om forholdet til disse fritakelsesgrunner.

[75] Se Rt 1986 s 1160 (J. Reksten) på s 1164 "tvml. § 205…gjelder… - eventuelt i en form tilpasset konkurssituasjonen - …", se Brækhus' kommentarer s 104. "Jahre, Konkurs i praksis" (2000): rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater s 374 synes gå lengre. "Hensynet til bobehandlingen taler derfor med styrke for at begrensningene i forklaringsplikten, etter tvml. ikke bør gjelde overfor boorganene". Se også Brækhus s 182 og 183 som synes deles Jahres synspunkter.

[76] Se Brækhus s 185, 189 flg.

[77] Se Brækhus s 191, og Rekstendommen s 437 som synes benytte denne begrunnelse for utleveringsplikt etter tvml. § 251 nr 1 for dokumenter som originalkontrakter, testamenter m.v., men forkastet inntredelsessynspunktet når det gjelder den strengere taushetplikt etter tvml. § 205, jf tvml. § 251 nr. 2.

[78] Se Svalheim s 202 og 203.

[79] Se nærmere Brækhus s 186.

[80] Se note 42 foran.

[81] Se Schei s 693, Skoghøy s 573 og 574, Bjerke/Keiserud s 481 og Svalheim s 67 flg.

[82] Se Rt 1997 s 1061.

[83] Se Kristin Normann Aarum: Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper (Oslo 1994) s 363 følgende, og Rt 1993 s Ytternes 1399 der Høyesterett la til grunn at hensynet til kreditorene også kan utgjøre en selvstendig del av selskapsinteressen. Se også "Styremedlemmers erstatningsansvar overfor ….." av stud.jur Mari Paulsen publisert på www.konkursradet.no.

[84] Se Tidsskrift for forretningsjus nr 1 1997 s 100 i.f. kommentarer til anmeldelse av Svalheim

[85] Normann Aarum op.cit s 363 følgende om selskapsinteressen.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS