Behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs

 

1. Innledning

Denne anbefalingen omhandler behandlingen av straffbare forhold som avdekkes i forbindelse med konkurser. Dokumentet er en revidering av anbefaling fra Konkursrådet som sist var oppdatert 2. april 2007. Bakgrunnen for forrige oppdatering var særlig de endringene som skjedde i straffeloven kapittel 27, med virkning fra 1. oktober 2004. Endringene var av både innholdsmessig og systematisk karakter. Lovendringene tok sikte på å gjøre regelverket enklere å praktisere for dermed å bidra til en mer effektiv bekjempelse av denne type økonomisk kriminalitet.

De som avdekker mulige straffbare forhold i konkurs vil først og fremst være bostyrer og borevisor. Men også skatteetaten har en viktig rolle. Politi og påtalemyndighet vil være mottakere av opplysninger om mulige straffbare forhold fra bostyrer, og av anmeldelser fra de nevnte myndigheter, og ofte samarbeider disse tett  under etterforskningen. På dette området har det skjedd en del, som allerede innledningsvis er grunn til å påpeke. Alle landets politidistrikter har opprettet egne økoteam som skal arbeide særskilt med etterforsking og iretteføring av saker innenfor området økonomisk kriminalitet. Flere offentlige kontrollorgan satser på bekjempelsen av økonomisk kriminalitet, og i tillegg er det økt fokus og satsing på samarbeid mellom bl.a. politiet og kontrolletater rundt om i landet.

Konkursrådet har i den senere tid utarbeidet en egen veiledning for anmeldelse av straffbare forhold etter konkurslovens § 120 første ledd nr. 5. Anbefalingen er gjennomgått av Riksadvokaten, som har gitt sin tilslutning til den. Anbefalingen kan leses her: [link til dokumentet]. Det er videre utarbeidet en egen anbefaling om Kommunikasjon i bobehandlingen. Anbefalingen kan leses her: [link til dokumentet].

Nærværende anbefaling må leses i lys av ovennevnte, slik at anmeldelsene utarbeides og innsendes etter de nye retningslinjer.

Konkursrådet har i samarbeid med Oslo politidistrikt utarbeidet en veiledning knyttet til anmeldelsens innhold, samt til dokumentasjon av de anmeldte forhold. Veiledningen kan leses her [link til dokumentet]

Konkursrådet har merket seg eksempler på at innberetninger, som ikke er benevnt som anmeldelse, har blitt mottatt som orienteringssaker av enkelte politidistrikt, og ikke medført etterforskning. Konkursrådet mener en slik praksis er uønsket, og anbefaler at oversendelsen til politiet uttrykkelig benevnes som ”anmeldelse”.

Anbefalingen har som siktemål å behandle de typer straffbare forhold som mest hyppig forekommer i konkursbo og den praktiske håndteringen av slike forhold hos de ulike aktører. Fokus rettes særlig mot brudd på gjeldskapitlet i straffeloven og behandler i noen grad den strafferettslige siden av regnskapslovbrudd. Sentrale bestemmelser om brudd på skatte- og avgiftsreglene, samt andre forekommende lovbrudd i forbindelse med konkurs, så som underslag og utroskap, er ikke behandlet i anbefalingen. Det betyr ikke at de overtredelsene er mindre viktige å anmelde.

Anbefalingen tar videre sikte på å beskrive den rollen og de oppgaver de forskjellige aktører har i forbindelse med avdekking og forfølgning av straffbare forhold som kan finnes i konkurssaker. Ved dette ønsker Konkursrådet å bidra til at de aktuelle aktører mest mulig effektivt avdekker og behandler straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs, og at de i denne prosessen samarbeider på et tilstrekkelig godt nivå.

Konkursrådet ønsker også å bidra til at rettssikkerheten for den som har gått konkurs og som innberettes til påtalemyndigheten er tilstrekkelig ivaretatt. Dette først og fremst ved å gjennomgå de krav loven stiller til behandlingen av mulige straffbare forhold, herunder hvilke forhold som kan eller skal omhandles i innberetningen og på hvilken måte slike forhold skal beskrives. Anbefalingen behandler ikke spørsmål knyttet til konkurskarantene og rettighetstap, og heller ikke varsel til Kredittilsynet i medhold av kkl § 122a første ledd om forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Finanstilsynet overfor skyldnerens revisor etter revisorloven §§ 9-1 og 9-2.

Etter kkl § 122a første ledd er varslingsplikten overfor påtalemyndigheten ikke primært knyttet til oversendelse av innberetningene til tingretten. Bostyreren skal så tidlig så mulig ”gi opplysninger” til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som skal omhandles i innberetningen i medhold av kkl § 120 første ledd nr. 5. Etter kkl § 122a første ledd annet punktum skal innberetninger som omhandler straffbare forhold også oversendes påtalemyndigheten, men det er på det rene at varslingsplikten oppstår uavhengig av om slik innberetning foreligger. Konkursrådet bruker i anbefalingen begrepene »varsling av/varsel til/varslingsplikt overfor påtalemyndigheten», når pliktene etter kkl § 122a første ledd skal omtales. Opprettelsen av økoteam i politidistriktene bør være eksempel på tiltak, som gjør det lettere å utarbeide gode samarbeidsrutiner med politiet.

En av de viktigste materielle endringene ved lovrevisjonen er at det i de fleste tilfellene ikke lenger er noe absolutt krav om insolvens når en kreditorskadelig handling foretas. Det er normalt tilstrekkelig at vedkommende debitor står i ”påtagelig fare for å bli insolvent ved handlingen”, jf. strl. § 282 og § 283 første ledd bokstav b. Dette medfører at man har utvidet området for hvilke handlinger som er straffbare etter dette kapitlet, samtidig som man ønsker å avhjelpe den bevistvil om insolvenssituasjonen som forelå etter de gamle reglene.

Videre vil man innledningsvis minne om at bestemmelsene om den løpende bokføringen finnes i bokføringsloven (lov av 19. november 2004 nr. 73) eller i forskriftene til loven, mens reglene om årsregnskap og grunnleggende regnskapsprinsipper reguleres av regnskapsloven av 17. juli 1998 nr. 56 (rskl.), med forskifter.

2. Straffbare forhold ved konkurs

Konkursboene er ulike. Noen virksomheter har hatt et stort omfang og andre har vært små og beskjedne. Noen har drevet i samsvar med loven, mens andre har drevet på en tvilsom måte i forhold til lovgivningen. I andre tilfeller står en stort sett overfor korrekt drift, men det kan være mistanke om at noen regler er overtrådt - kanskje bare i vanvare. Boene kan være oversiktlige med ordentlige regnskaper og arkiver. Da har en i utgangspunktet et godt grunnlag for å granske hva som har skjedd. I andre tilfeller mangler regnskaper og arkiver fullstendig. Dersom det forekommer lovbrudd, vil de i noen tilfeller være enkle å oppdage. I andre tilfeller kan lovbrudd være skjult på en avansert måte.

Til tross for disse ulike utgangspunktene er det noen forhold som forekommer hyppig i konkursbo. Vi skal gjennomgå disse vanligste tilfellene av straffbare forhold som avdekkes under konkursbehandling.

2.1. Straffelovens gjeldskapittel

Undersøkelser har vist at bostyrer avdekker mulige straffbare forhold i mellom halvparten og 2/3 av de åpnede konkurser, og en ikke uvesentlig del gjelder overtredelse av bestemmelser i straffelovens gjeldskapittel.

I henhold til kkl § 120 første ledd nr. 5 skal det i innberetningen gis opplysning om:

”hvorvidt det i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag til strafforfølgning mot skyldneren eller mot noen som har handler på skyldnerens vegne. Er skyldneren en sammenslutning eller en stiftelse, gis opplysning om hvorvidt forretningsfører eller et styremedlem antas å ha gjort seg skyldig i slikt forhold”

Innberetningsplikten omfatter alle straffbare forhold som har forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet, uavhengig av om disse er alvorlige eller ikke.

Overtredelser av bestemmelsene i straffelovens gjeldskapittel vil fortsatt utgjøre kjernen i begrepet konkurskriminalitet, og Konkursrådet har på denne bakgrunn valgt å gi en særskilt redegjørelse for disse bestemmelsene. Nedenfor under punkt 2.2 vil vi omtale enkelte andre straffbare forhold som kan være aktuelle i forbindelse med konkursbehandling.

Straffeloven kap 27 verner kreditorfellesskapets interesser. I kreditorfellesskapet inngår alle usikrede kreditorer, uansett hvordan de prioriteres ved konkurs. Således vil både fortrinnsberettigede fordringer av første og annen klasse, samt alminnelige og etterprioriterte konkursfordringer, tilhøre kreditorfellesskapet.

Utenfor kreditorfellesskapet faller de fordringshavere som er sikret ved pant eller annen sikkerhetsstillelse så langt sikkerheten dekker. Er deler av kravet usikret vil de tilhøre kreditorfellesskapet for denne del.

Pantekreditorene har strafferettslig vern mot illojale disposisjoner i strl § 278.

2.1.1. Straffeloven §281 - (Uforsvarlige økonomiske disposisjoner)

Bestemmelsen lyder slik:

”Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt påfører fordringshaverne betydelig tap ved

a)

pengespill eller annen risikopreget aktivitet,

b)

annen lettsindig atferd,

c)

overdrevent forbruk, eller

d)

grovt uordentlig forretningsførsel. ”

Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til den tidligere gjeldende § 285 første ledd

Personkrets

en skyldner

  • Når skyldneren er en juridisk person, vil handlinger som beskrevet i bestemmelsen foretas av den juridiske persons representanter, som ikke selv har status som skyldner i det aktuelle gjeldsforhold. Ved for eksempel aksjeselskap følger det av strl. § 287 at også den som handler til skyldnerens fordel eller på dennes vegne kan rammes av bestemmelsen.
  • Forutsetter at rettssubjektet har påtatt seg gjeldsforpliktelse
  • I enkeltmannsforetak vil innehaveren være den ansvarlige

Hvilke handlinger rammes

pengespill eller annen risikopreget aktivitet

Ved vurderingen av hva som ligger i begrepet ”annen risikopreget aktivitet” er det i forarbeidene vist til begrepet i den gamle § 285 første ledd ”annet vågelig foretagende”, f.eks. spekulasjonskjøp på børsen.  I vurderingen må man se på om handlingen ligger utenfor virksomhetens normale foretningsdrift.

annen lettsindig atferd

Som eksempel på handlinger nevnes det i forarbeidene unnlatelse av å tegne forsikring. Handlingen vil som regel bestå i å ta en uforsvarlig risiko.

overdrevet forbruk

Dette vilkåret samsvarer med ”ødsel levemåte” i den tidligere § 285 første ledd.

Om levemåten er ødsel må i det vesentligste bedømmes i forhold til skyldnerens økonomiske stilling.

grovt uordentlig foretningsførsel

Dette vilkåret rammer først og fremst grov forsømmelse av regnskapsplikten. Mangelfull bokføring som medfører at det ikke er mulig å ha kontroll eller oversikt over virksomhetens økonomiske situasjon, eller at regnskapet gir et klart feil bilde av virksomhetens økonomiske situasjon, vil medføre at dette vilkåret vil være oppfylt. Videre kan svikt i virksomhetens styringssystemer medføre at man ikke har tilstrekkelig grunnlag for fortløpende å treffe de korrekte beslutninger. Eksempler på manglende styringsverktøy er for eksempel tilstrekkelige budsjetter, fremdriftsplaner i et byggeprosjekt etc. Dokumenter og systemer som gir oversikt over virksomheten og dens status og som skal gi et korrekt beslutningsgrunnlag for større og mindre veivalg i virksomheten. En slik svikt kan i seg selv medføre en overtredelse av straffebestemmelsen såfremt de øvrige vilkår foreligger.

Hvilken virkning for fordringshaverne kreves

påfører fordringshaverne betydelig tap

Det må vurderes konkret hva som ligger i kravet om at tapet er betydelig. De grenser som er trukket opp i forbindelse med vilkåret ”betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning” i de tidligere bestemmelsene, er også relevant i forhold til hva som i dag skal vurderes som betydelig tap.

  • Må vurdere den forholdsmessige reduksjonen i fordringshavernes dekning som disposisjonen medfører.
  • Vurdere beløpet i forhold til de aktiva virksomheten totalt har

Vilkåret er utformet slik at handlingens tapspotensial må realiseres for at handlingen skal være straffbar. Vilkåret er slik utformet at handlingen må ramme kreditorfellesskapet, men det er ikke noe krav om at det tap den enkelte fordringshaver påføres skal være ”betydelig”.

Se også drøftelsen under paragraf § 282.

Skyldkravet

forsett eller grov uaktsomhet

Det må foreligge forsett eller grov uaktsomhet med hensyn til alle de ovenfor nevnte objektive straffbarhetsvilkår, handlingene og virkningen for fordringshaverne. Med grov uaktsomhet menes kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.

Straff

Strafferammen for overtredelse av § 281 er bøter eller fengsel inntil 2 år

Konkursrådet har anbefalt at det ikke gjøres endringer i plikten til å anmelde mistanke om overtredelse av § 281. Det anmeldes et begrenset antall saker som gjelder § 281, slik at det ligger ubetydelige besparelser i å legge inn anmeldelsesterskler knyttet til bestemmelsen. Tvert i mot er det Konkursrådets oppfatning at indikasjoner tyder på at det burde ha blitt anmeldt flere tilfeller av grov uordentlig forretningsførsel, da det for denne kriminalitetsformen nok foreligger mørketall.

2.1.2. Straffeloven § 282 - (Kreditorbegunstigelse)

”Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt gir en fordringshaver oppgjør eller sikkerhet, dersom skyldneren er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, og derved forringer fordringshavernes dekningsutsikt i betydelig grad.”

Bestemmelsen viderefører tidligere § 284 om kreditorbegunstigelse med enkelte endringer. Det er særlig grunn til å påpeke at det etter nåværende § 282 er tilstrekkelig med ”påtakelig fare” for insolvens.

Personkrets

en skyldner

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281.

Hvilke handlinger rammes

gir en fordringshaver oppgjør eller sikkerhet

  • Forutsetter at mottakeren av betalingen eller sikkerheten har et krav mot skyldneren
  • Gjelder også forfalt gjeld
  • Mindre gjeld må normalt kunne betales uten at dette medfører straffeansvar
  • Penger mot varer
  • Rammer ikke utlegg/utpanting

Hvilken situasjon skal virksomheten/skyldneren være i er, blir eller står i påtagelig fare for å bli insolvent ved handlingen”

Insolvensbegrepet skal forstås på samme måte som i kkl.§ 61

Skyldneren er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller med mindre betalingsudyktigheten må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter til sammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene”.

Objektivt kreves det bevis for følgende:

A)    Illikviditet – pengemangel slik at man ikke kan dekke sin gjeld ved forfall

  • Handlingstidspunktet er avgjørende
  • Forbigående illikviditet medfører ikke at vilkåret er oppfylt
  • Forbigående likviditet i perioden medfører også at vilkåret ikke er oppfylt forutsatt at denne ikke skyldes straffbare handlinger

B)     Insuffisiens - Underbalanse slik at passiva er større enn aktiva

  • Handlingstidspunktet er avgjørende
  • Verdsettelsen av aktiva - vurderingen skal gjøres som ved salg fremtvunget av kreditorene. Et slikt salg vil kunne gi lavere pris enn under ordinær omsetning
  • Tidsperspektivet er vanligvis maksimum 3 mnd, men det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle

påtakelig fare for å bli insolvent

Dette er et rettslig begrep og et vilkår som ikke tidligere forelå i noen av bestemmelsene i gjeldskapittelet. Vilkåret har enda ikke fått sin prøving i Høyesterett, men må vurderes ut i fra lovgivers ønske om å ramme handlinger som er foretatt når skyldnerens økonomiske stilling er svak og nær insolvens.

Vilkåret skal avhjelpe de faktiske og rettslige problemene som strafferettslig håndhevelse av insolvensvilkåret innebærer.

I høringsrunden uttalte konkursrådet at man ”oppfattet forslaget dit hen at det tas sikte på å ramme de tilfeller hvor det er høy grad av sannsynlighet for at insolvens vil inntreffe, og at dette vil skje i nær fremtid”.

I forarbeidene er det også videre uttrykt at vilkåret ”påtakelig” er et strengt krav, med et relativt begrenset anvendelsesområde og at dette er et strengere krav til sannsynlighet for at insolvens vil inntre enn for eksempel ordet ”nærliggende”. Totalt sett må det foretas en konkret vurdering av skyldnerens fremtidsutsikter på tidspunktet for disposisjonen.

En slik situasjon kan foreligge når:

  • Skyldneren er insuffisient, men ikke illikvid
  • Rt. 1982 s. 1426 – Tvangssalg ville utløse betydelig skattekrav som medførte insolvens

Hvilken virkning for fordringshaverne kreves

forringer fordringshavernes dekningsutsikt i betydelig grad

Med dekningsutsikt menes den dekning som fordringshaverne ville fått i konkurs, se deknl kapittel 9. Hvis dekningsutsikten ved den aktuelle handling for noen prioritetsklasse blir dårligere enn dersom handlingen hadde vært ugjort, er vilkåret ”forringet dekningsutsikt” oppfylt hvis forringelsen er ”betydelig”.

Spørsmålet som gjenstår er således hva som ligger i kravet om betydelig” forringelse. I følge juridisk teori og rettspraksis skal det gjøres en helhetsvurdering hvor følgende momenter kan være av betydning:

  • Rt 1982 s. 1277 - helhetsvurdering, mange momenter, beløpet i seg selv kan være tilstrekkelig (domfellelse)
  • Rt 1985 s. 779 - det absolutte beløp nærmere omhandlet - kr 962.000 ansett som tilstrekkelig høyt (domfellelse)
  • Rt 1987 s. 526 - en rekke betalinger vurderes samlet (domfellelse)
  • Rt 1961 s. 1190 - forringelse av dividenden fra 22 til 18 % ikke tilstrekkelig
  • Rt 1907 s. 119 - forringelsen (antagelig ca 6 %) ikke tilstrekkelig

Det antas i juridisk teori at den absolutte beløpsgrense går på ca. kr 2-300.000, og at det ellers kreves en forringelse av dekningsutsikten for en eller flere av kreditorklassene med ca 10 %.

Det aktuelle vilkår er også nærmere behandlet i ØKOKRIMs skriftserie nr. 2 (Jahre) – ”Uttak og unndragelse under insolvens”, s. 16 - 20. Se vedlegg.

Skyldkravet

forsett eller grov uaktsomhet

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281,

Straff

bøter eller fengsel i 2 år

Sett hen til det begrensede antall saker som anmeldes etter straffeloven § 282 er det anbefalt å ikke gjøre endringer i plikten til å anmelde mistanke om overtredelse av bestemmelsen.

2.1.3. Straffeloven § 283 - (Boforringelse /eksekusjonshindring)

”Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som foretar en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av fordringshaverne, dersom

a)

det pågår tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring rettet mot skyldneren, eller

b)

skyldneren er, blir, eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, og handlingen er uforsvarlig. Det fritar ikke for straff at vilkåret om insolvens mv. ikke lar seg fastslå, dersom dette skyldes at skyldneren forsettlig eller grovt uaktsomt har overtrådt regnskapsbestemmelser i lov eller forskrift.

Grov overtredelse av første ledd bokstav b straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.

Grovt uaktsom overtredelse av første og annet ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år.”

Bestemmelsen sammenfatter og viderefører de tidligere reglene som man fant i § 281 annet og tredje ledd, samt § 282.

Personkrets

skyldner

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281.

Hvilke handlinger rammes

handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av fordringshaverne

”Egnet til å hindre” omfatter:

  • Gaver, gavesalg, ødeleggelse eller beskadigelse av formuesgoder
  • Unnlatelser rammes også jf. straffeloven § 4
  • Både faktiske og rettslige disposisjoner rammes
  • Både proforma og reelle disposisjoner kan rammes

Begrepet ”formuesgoder” omfatter selvfølgelig både penger og varer og må videre forstås slik at ethvert av debitors beslagbare eiendeler, jf dekningsloven § 2-2 faller inn under bestemmelsen.

Se også NOU 1999:23 side 78

Det er ikke noe krav om at formuesforringelsen skal ramme kreditorfellesskapet. Bestemmelsen verner etter ordlyden også enkeltstående fordringshavere.

Det er videre ikke noe vilkår at fordringhaverens dekningsmulighet rent faktisk svekkes som følge av handlingen, jf. ” er egnet”.

Hvilken situasjon skal skyldneren være i

A)    ”det pågår tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring rettet mot skyldneren

  • Når begjæring om enkeltforfølgning eller midlertidig sikring er satt frem for namsmannen etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven
  • Utleggsforretning, avsetningsforretning, utpantingsforretning, utleveringsforetning, arrestforretning

eller

B)     ”er, blir eller står i påtagelig fare for å bli insolvent ved handlingen og handlingen er uforsvarlig

Insolvens og vilkåret påtagelig fare for insolvens er nærmere drøftet under § 282.

Alternativet inneholder tilleggsvilkåret om at handlingen skal være uforsvarlig. Det fremgår av forarbeidene til loven at det ikke er ment å ramme kommersielt motiverte handlinger som fremstår som forsvarlige. Eksempler på dette kan være kausjons- eller garantistillelser som foretas på alminnelige aksepterte kommersielle vilkår. Disse disposisjonene vil normalt ikke ansees å svekke kreditorenes dekningsutsikt og vil derfor ikke ansees uforsvarlig. Hvis risikoen for kausjonsforpliktelse allerede ved avtaleinngåelsen er stor eller overhengende, vil vurderingen kunne bli en annen.

Det vil ved vurderingen av om handlingen er uforsvarlig eller ikke også måtte vurderes hvilken risiko man eksponeres for opp i mot den gevinst det foreligger en rimelig sjanse for å kunne innkassere. Forholdet mellom utsikten til gevinst og risikoen for tap, både med hensyn til sannsynlighet for og størrelsen på gevinst/tap, kan være slik at skyldner bør avstå fra å foreta handlingen.

Presumsjonsregel for insolvens

I en del tilfeller er det av ulike grunner ikke mulig å ta stilling til om debitor var, ble, eller sto i påtagelig fare for å bli insolvent da disposisjonen ble foretatt eller unnlatelsen skjedde. Det er derfor innført en ny bestemmelse i bokstav b annet punktum.

”Det fritar ikke for straff at vilkåret om insolvens mv. ikke lar seg fastslå, dersom dette skyldes at skyldneren forsettlig eller grovt uaktsomt har overtrådt regnskapsbestemmelser i lov eller forskrift”.

Handlinger eller unnlatelser etter § 283 første ledd bokstav b kan etter denne bestemmelsen være straffbare selv om det økonomiske vilkåret ikke er oppfylt. Det er i de tilfellene hvor skyldneren har overtrådt regnskapsbestemmelser og lignende i en slik grad at det ikke lar seg gjøre å vurdere om skyldneren var, ble, eller sto i påtagelig fare for å bli insolvent da disposisjonen ble foretatt.

Bestemmelsen kommer bare til anvendelse ved bevistvil om insolvensvilkåret.

  • Den mangelfulle regnskapsføringen må være forsettlig eller grovt uaktsom
  • Brudd på regnskapsreglene vil ikke i seg selv være tilstrekkelig for at vilkåret er oppfylt

Hvilke virkning for fordringshaverne kreves

Ut over det at handlingen er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning, stiller ikke bestemmelsen noe eget spesifikt krav til virkning for fordringshaverne .

Skyldkravet

Forsett, jf. strl. § 40 eller grov uaktsomhet, jf. bestemmelsens tredje ledd

Strafferammen

Strafferammen for overtredelse av bestemmelsens første ledd bokstav a og b er i utgangspunktet bøter eller fengsel inntil 3 år. For overtredelse av første ledd bokstav b skjerpes imidlertid straffen ved grove overtredelser til bøter og fengsel i inntil 6 år.

Det fremgår direkte av bestemmelsen at det ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal

legges særlig vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshaverens utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter”

Av forarbeidene fremgår det at innholdet i begrepet ”betydelig svekkelse” må forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykket i tidligere §283 aførste ledd nr. 1 og § 284, jf. gjennomgangen av begrepet under § 282.

For grov uaktsom overtredelse følger det av tredje ledd at strafferammen er begrenset til bot eller fengsel inntil 3 år.

Strafferammene medfører en klar skjerpelse i forhold til tidligere bestemmelser hvor strafferammen for grovt uaktsom formuesforringelse var bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf. tidligere § 283. Dette medfører også at foreldelsesfristen utvides fra 2 til 5 år, jf. strl. § 67 første ledd.

Sett hen til det begrensede antall saker som anmeldes etter straffeloven § 283 er det anbefalt å ikke gjøre endringer i plikten til å anmelde mistanke om overtredelse av bestemmelsen.

2.1.4. Straffeloven § 284 - (Unnlatelse av å begjære oppbud (boforringelse))

”Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven eller konkurs, dersom skyldneren er insolvent, og

a)

unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig, eller

b)

skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid.

       Unnlatelsen av å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs er likevel straffri dersom skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall”

Den nye bestemmelsen viderefører i det vesentlige den tidligere §283 a. Insolvensbegrepet er nå tatt direkte inn i bestemmelsen.

Personkrets

skyldner

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281.

Straffebudet retter seg mot den som har oppbudsplikt, - for enkeltmannsforetak er dette innehaveren og i selskap med begrenset ansvar er det selskapets styre, se f.eks. asl/ asal § 6-18. Andre i selskapet, f eks administrerende direktør, kan rammes som medvirker, jf strl § 287 annet ledd. Ellers vil plikten kunne påhvile interessentene i et kompaniskap.

Hvilke handlinger rammes

unnlater å begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven eller konkurs

Åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven reguleres i kkl. § 1 flg. og begjæring om åpning av konkurs reguleres i kkl. § 60 flg. Det er viktig å være klar over at gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven i utgangspunkt ikke oppfyller lovens krav.

Hvilken situasjon skal skyldneren være i

”skyldneren er insolvent

Kravet om insolvens gjelder for begge handlingsalternativene i bestemmelsen.

Insolvens er nærmere drøftet under § 282.

Tilleggsvilkår for A)

For overtredelse av bestemmelsen bokstav a kreves i tillegg følgende situasjon:

unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes

Dette betyr at selskapet må være drevet etter at oppbudsplikten inntraff slik at en frist for omstøtelse (deknl kap 5) er oversittet. Selv om den konkrete disposisjonen kunne gjennomføres lovlig, vil altså fortsatt drift i perioden etter disposisjonen kunne rammes strafferettslig dersom omstøtelsesadgangen av denne grunn bortfaller.

Omstøtelsesfristene er:

Gaver, herunder avkall på falt arv og urimelig lønnsutbetaling, samt urimelig avtalevederlag mellom nærstående, se deknl §§ 5-2 og 5-4

  • Ett år før fristdagen
  • Nærstående, 2 år hvis skyldneren var insolvent
  • Ektefelle, 2 år eventuelt 5 år ved stor verdi og ikke utvilsomt solvent giver
  • Ved avkall på falt arv må den avkallet skjer til fordel for, anses som nærstående

Ekstraordinær betaling, motregning med fordring mot skyldneren, pant for eldre gjeld/rettsvern for tidligere pantsatt gjeld og utlegg, se deknl §§ 5-5 og 5-8

  • 3 måneder
  • Nærstående, 2 år hvis skyldneren var insolvent
  • Ektefelle mv, 2 år
  • Ved motregning er det ved ond tro hos erververen, med hensyn til insolvens, ingen frist

Subjektiv omstøtelse, se deknl § 5-9

  • 10 år

Tilleggsvilkår for B)

For overtredelse av bestemmelsen bokstav b kreves i tillegg følgende situasjon:

skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap

I motsetning til ordlyden etter den tidligere bestemmelsen i § 283 anr. 2, omfatter dette alternativet direkte bare den eller de skyldnere som eier næringsvirksomheten. Den som driver næringsvirksomheten uten å eie den, vil nå imidlertid rammes av § 287 som medvirker.

Som tidligere nevnt ligger det i ” klart går med tap” både et beviskrav og et materielt krav om at tapsutviklingen skal være tydelig. Det er fortsatt de håpløse tilfellene bestemmelsen er ment å ramme, hvor fortsatt drift påfører fordringshaverne større tap.

Hvilken virkning for kreditorene kreves

Bestemmelsen alt. A krever: ”forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig

Dette vilkåret er behandlet under § 282.

Bestemmelsen alt. B krever at: ”skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid”.

Formuleringen ”må innse” innebærer ikke noe avvik fra kravet om grov uaktsomhet.

Hva som ligger i kravet "rimelig tid" er en svært skjønnsmessig avgjørelse hvor mange faktorer kan spille inn. Forhold i bransjen, f.eks. sesong- eller kurssvingninger, kan være av betydning. Det kan også hende man vil stille forskjellige krav til forskjellige typer virksomheter, så som størrelsen på omsetningen, forholdet til bankene, aksjonærenes holdninger osv. Det må gjøres en helhetsvurdering hvor hensynet til kreditorene skal veies mot hensynet til den aktuelle bedrift.

Det er viktig å være klar over at spørsmålet om forbigående betalingsudyktighet allerede er hensyntatt ved insolvensvurderingen - ”rimelig tid” går ut over dette. Håpet om bedring må være realistisk og bygge på objektive og etterprøvbare faktorer. Retningsgivende også i dette tilfelle vil nok være lovgivers mening om at bestemmelsen kun skal ramme de håpløse tilfeller.

Spesielle straffrihetsgrunner

I strl. § 284 annet ledd bestemmes at paragrafen ikke rammer den skyldner som har opptrådt i "forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall".

Hva som ligger i vilkåret "en vesentlig del" gir ikke loven noe svar på. I forarbeidene fremgår at det avgjørende i denne forbindelse er at skyldneren lojalt har forsøkt å sette seg i forbindelse med de viktigste kreditorgruppene. Det følger videre at hensynet bak regelen er at forhandlinger mellom skyldneren og dennes fordringshavere ikke bør veltes pga. straffereglene. På denne bakgrunn vil man også finne veiledning i avstemningsreglene, se kkl § 43.

Ved vurderingen av om skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshaverne vil også prioritetsrekkefølgen ha betydning.

Med uttrykket "forståelse med fordringshaverne" menes en form for avtale der kreditorene i det antall og for det beløp som kreves, er lojalt informert om situasjonen og har akseptert videre drift, eventuelt ved konkludent adferd. Det kreves ikke skriftlig avtale.

Skyldkravet

forsett eller grov uaktsomhet

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281.

Straff

bøter eller fengsel i 2 år

Konkursrådet har anbefalt at det gjøres en mindre endring i anmeldelsesplikten knyttet til denne bestemmelsen. Fra anbefalingen hitsettes:

”Det foreslås at det inntas den presisering i anbefalingen at det er de grovere tilfeller av tapsbringende virksomhet som skal innberettes. Overtredelsens grovhet er en utpreget skjønnsmessig vurdering som bla. vil bestå av lengden på tapsperioden, størrelsen på tapet, samt graden av subjektiv skyld.

Det anses ikke hensiktsmessig å avgrense innberetningsplikten til eksakt bestemte beløpsterskler eller ved en helt fiksert tidsangivelse av tapsperioden. Dette fordi utgangspunktene kan være vanskelig å beregne, slik at verdifastsatte terskler i seg selv ikke vil gi noen mer spesifikk veiledning.

Konkursrådet vil derfor avgrense innberetningsplikten etter bestemmelsens alternativ b) til å gjelde tilfeller hvor den tapsbringende virksomhet har pågått over en lengre periode og/eller fordringshavernes dekningsutsikt har blitt betydelig forringet.

Som nevnt over er det vanskelig å operere med spesifikke terskler i tid og beløp, men Konkursrådet antyder drift i en tapsbringende periode på minst 6 måneder i normaltilfellene, og lengre eller kortere tid alt etter som tapene har vært betydelige eller marginale.

2.1.5. Straffeloven § 285 - (Bounndragelse/forringelse)

”Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes en skyldner som under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven opptrer slik at det er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.

       Grov overtredelse av første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.

       Grovt uaktsom overtredelse av første og annet ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år.”

Bestemmelsen viderefører § 281 første ledd med enkelte endringer. Den nye bestemmelsen rammer også grovt uaktsomme overtredelser.

Personkrets

skyldner

Vilkåret er nærmere omtalt under § 281.

Hvilke handlinger rammes

opptrer slik at det er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser

  • Rammer både faktiske og rettslige disposisjoner
  • Uten betydning om disposisjonen er reell eller proforma
  • Rammer også passivitet og ødeleggelse av formuesgoder
  • Rammer både fortielser og uriktige opplysninger

Anvendelsen av ordet utnyttelse” er nytt i forhold den tidligere bestemmelsen. Etter forarbeidene er dette tatt inn for å presisere at det for skyldneren er straffbart å opptre på en slik måte at det er egnet til å svekke eller eliminere fordringshavernes mulighet for å utnytte de kontrakter som konkursboet har rett til å tre inn i etter dekningslovens kapittel 7. Med unntak for de formuesgoder som er beslagsfrie midler etter dekningslovens § 2-2, omfatter bestemmelsen alle beslagbare formuesgoder skyldneren besitter. På samme måte som tidligere vil dette i utgangspunkt være ethvert aktivum skyldneren rår over.

Hvilken situasjon skal skyldneren være i

under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven

Med uttrykket "under konkurs" menes at konkursen skal være åpnet. Dersom oppbudsbegjæring eller konkursbegjæring er innlevert, men retten ikke har besluttet konkursåpning, vil vilkåret ikke foreligge. Konkurs anses åpnet når retten avsier kjennelse om konkursåpning, jf. kkl. § 74. Bestemmelsen omfatter både gjeldsforhandlinger etter konkursloven og gjeldsordningsloven. Utenrettslige gjeldsforhandlinger omfattes ikke av bestemmelsen.

Hvilken virkning for fordringshaverne kreves

Ved at det er nok at disposisjonen er ”egnet til å hindre” osv., er det ikke noe krav for straffansvar etter bestemmelsen at fordringshavernes dekningsmulighet svekkes rent faktisk.

Skyldkravet

Skyldkravet er forsett jf. strl. § 40, men også grov uaktsom boforringelse rammes etter tredje ledd.

Straff

Strafferammen for overtredelse av strl. § 285 er bøter eller fengsel inntil 3 år, som forhøyes i medhold av bestemmelsens annet ledd til fengsel inntil 6 år dersom boforringelsen er grov. Ved vurdering av om overtredelsen er grov følger det av bestemmelsen at det skal legges særlig vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.

Grov uaktsom grov overtredelse har samme stafferamme som vanlig forsettlig overtredelse, nemlig bøter eller fengsel inntil 3 år.

Ut fra allmennpreventive hensyn er det anbefalt at det ikke skal gjøres endringer i plikten til å anmelde mistanke om overtredelse av § 285.

2.1.6. Straffeloven § 286

”Den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig tilsidesetter bestemmelser om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, årsregnskap, årsberetning eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler. Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.”

Denne bestemmelsen ble holdt uforandret ved den siste lovendringen. Sett i lys av bestemmelsene vi nå har både i regnskapsloven og bokføringsloven vil denne bestemmelsen ikke lenger ha noe vesentlig virkeområde. Det vises i sin helhet til gjennomgangen av regnskapsovertredelser i kap. 2.1.8.

2.1.7. Straffeloven § 287

 ”Den som til fordel for eller på vegne av skyldneren foretar en handling som nevnt i §§ 281 til 285, straffes som der bestemt.

    Medvirkning til at skyldneren eller noen som nevnt i første ledd, overtrer §§ 281 til 286, straffes på samme måte. En fordringshaver kan likevel ikke straffes for å ha mottatt eller krevd oppfyllelse eller sikkerhet, med mindre fordringshaveren har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å oppfylle eller stille sikkerhet.”

Den tidligere bestemmelsen om medvirkning mv. i § 288, er med enkelte endringer videreført i § 287. Etter lovendringen retter de fleste straffebudene i kapittel 27 seg prinsipalt mot skyldneren direkte. Medvirkning til skyldnerens handlinger eller handlinger gjort av selvstendig tredjemann er nå, med unntak for § 286, direkte regulert i § 287. Bestemmelsen har derfor særlig betydning når den formuesrettslige skyldneren er et selskap hvor ingen har noe personlig ansvar for selskapets gjeld.

Både fysisk og psykisk medvirkning er omfattet, og det er som ellers uten betydning om de subjektive vilkårene er oppfylt for hovedpersonen, jf. Andenæs, ”Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene”, side 465.

De tilfellene hvor andre enn skyldneren opptrer som selvstendig hovedperson reguleres i første ledd, jf. ”den som til fordel for eller på vegne av skyldneren foretar en handling som nevnt i …”.

Det alminnelige medvirkningsansvaret følger av bestemmelsens annet ledd, første punktum.

Med hensyn til skyldkravet er dette det samme som de enkelte straffebudene § 287 viser til - forsett eller grov uaktsomhet.

Under forutsetning av at fordringshaveren ikke har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å oppfylle eller stille sikkerhet, vil han ikke rammes av medvirkningsansvaret for å ha mottatt eller krevd oppfyllelse eller sikkerhet, jf. annet ledd annet punktum. Dette gjelder både for forfalt og uforfalt gjeld.

2.1.8. Regnskapsovertredelser etter regnskapsloven og bokføringsloven

De sentrale bestemmelser om regnskapsførsel finnes i regnskapsloven av 17. juli 1998 nr 56 (rskl.) og bokføringsloven av 19. november 2004 nr 73 (bokføringsloven), eller i forskrifter gitt med hjemmel i disse lover. Sistnevnte lov trådte i kraft 1. januar 2005, med unntak av § 18, som først trådte i kraft 1. januar 2006. Sistnevnte bestemmelse gjelder endringer i andre lover, herunder opphevelse av rskl. kapittel 2 om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger. Fra og med 1. januar 2006 må alle benytte bokføringsloven. Bokføringsloven gir regler om bokføring, herunder om grunnleggende bokføringsprinsipper (§ 4), pliktig regnskapsrapportering (§ 5), regnskapssystemer (§ 6), ajourhold (§ 7) og oppbevaring av regnskaper (§ 13).

Rskl. gir regler om årsregnskap, herunder om grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk knyttet til årsregnskapet (kapittel 4), vurderingsregler (kapittel 5), resultatregnskap, balanse og kontantstrømoppstilling (kapittel 6), noteopplysninger (kapittel 7) og offentlighet (kapittel 8).

Rskl. har i § 1-2 bestemmelser om hvem som er regnskapspliktige, jf nedenfor. Bokføringsloven § 2 første ledd bestemmer at enhver som har regnskapsplikt etter rskl. har bokføringsplikt etter bokføringsloven.

Formålet med den løpende regnskapsførsel er å sikre tilfredsstillende registrering (bokføring) og dokumentasjon (bilagslegitimasjon) av de enkelte forretningstilfeller (transaksjoner) for på den måten å gi virksomheten internt oversikt, kontroll og styring, samt å gi utenforstående mulighet for innsyn og kontroll i selskapet. Formålet med årsoppgjøret er å vise status og drift for regnskapsåret (vanligvis pr 31.12), til en viss grad også vurderinger om fremtiden, samt gi regnskapsbrukerne innsyn i dette. Årsregnskapet, årsberetningen og revisjonsberetningen er offentlig, se rskl. § 8-1.

Regnskapsbrukerne er den gruppe som har en straffesanksjonert beskyttet interesse i at regnskapet gir et riktig bilde av selskapets økonomiske situasjon. Dette kan være offentlige myndigheter, f eks brukes regnskapsopplysninger som grunnlag for fastsettelse av skatter og avgifter, eller som grunnlag for offentlige subsidierte ytelser (garantier, stønader og lån). Private virksomheter er også regnskapsbrukere, f eks banker ved tildeling av lån, næringsdrivende ved vurderingen av sine kunders betalingsevne, fremtidsutsikter mv. Videre vil investorer, herunder regnskapsanalytikere og meglere, være regnskapsbrukere. Likeledes vil selskapets eiere falle innenfor gruppen. Videre har man de interne regnskapsbrukere, virksomhetens ledelse og ansatte. Av regnskapsbrukerne er ingen spesiell gruppe prioritert; alle interessegrupper har krav på beskyttelse gjennom korrekt informasjon fra den regnskapspliktige.

Den vanligste lovovertredelse som avdekkes i forbindelse med konkursbehandling, er unnlatelse av å føre regnskaper eller mangelfull regnskapsføring i perioden forut for konkurs. Med unnlatelse av å føre regnskaper menes her først og fremst den totale unnlatelse; transaksjoner og andre disposisjoner er ikke registrert, årsregnskap er ikke utarbeidet, og regnskapsmateriale (herunder bilag) er ikke oppbevart. En regnskapsunnlatelse kan imidlertid også bestå av brudd på enkelte av disse plikter.

I perioden forut for konkurs er virksomhetens økonomiske oversikt spesielt viktig for tilstrekkelig styring og for at ledelsen skal kunne foreta den løpende solvensvurdering. Regnskapsbrukerne får gjennom regnskapene informasjon om at selskapet har problemer, og vil i en slik kritisk periode kunne følge med på utviklingen. Kravene til registrering og dokumentasjon som oppstilles ved reglene for regnskapsføring er således spesielt viktige i en slik periode. Unnlatelse av å overholde reglene forut for konkurs, vil regelmessig representere brudd med de grunnleggende formål regnskapsreglene ivaretar, og regnskapsbrukerne vil i denne perioden være spesielt sårbare. Nærmere om dette nedenfor under straffeutmåling.

Straffebestemmelser

De sentrale straffebestemmelser for regnskapsovertredelser er rskl. § 8-5 og bokføringsloven § 15 (i kraft 1. januar 2005). Bestemmelsene er identiske etter endringene av rskl. § 8-5 siste ledd ved lov av 25. juni 2004 nr 50, som trådte i kraft 1. oktober 2004.

En generell straffebestemmelse for vesentlige regnskapsovertredelser finnes dessuten i straffeloven § 286. Frem til ikrafttredelsen av rskl. § 8-5 var dette den sentrale bestemmelse i forhold til regnskapslovbrudd, og den rettspraksis som knytter seg til bestemmelsen er fortsatt relevant, jf nedenfor. Regnskapsloven av 1977 hadde for øvrig en straffebestemmelse i § 23 som rammet ikke vesentlige overtredelser. Loven ble opphevet pr 1. januar 1999 ved ikrafttredelsen av rskl., men regnskapspliktige kunne i medhold av overgangsbestemmelser velge å benytte reglene om bokføring i lovens kapittel 2 fremfor bestemmelsene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i rskl. kapittel 2. Sistnevnte bestemmelser ble som nevnt ovenfor opphevet pr 1. januar 2006, og fra samme tidspunkt opphørte retten til å velge å benytte kapittel 2 i regnskapsloven av 1977.

Det synes forutsatt i forarbeidene til rskl. (Inst.O. Nr. 61 (1997-98) punkt 12.1 s. 49) at rskl. § 8-5 skal anvendes fremfor straffeloven § 286 så langt den rekker. Rskl. § 8-5 har en vesentlig høyere strafferamme enn straffeloven § 286, og er således etter Konkursrådets syn bedre egnet til å ivareta det strenge syn på alvorlige regnskapsovertredelser som er tilkjennegitt fra lovgivers side i forarbeidene til rskl.. For tiden etter 1. januar 2005 gjør det samme seg gjeldende i forhold til bokføringsloven § 15. Konkursrådet anbefaler på denne bakgrunn at rskl. § 8-5 og bokføringsloven § 15 anvendes fremfor straffeloven § 286 der dette er mulig.

Personkrets

Som nevnt innledningsvis omfattes alle regnskapspliktige etter rskl. av bokføringsplikten etter bokføringsloven. Det som nedenfor sies om regnskapslovens anvendelsesområde, vil følgelig også gjelde i forhold til bokføringsloven.

Den personkrets som kan rammes av rskl. § 8-5 er i loven betegnet som "den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig overtrer denne lov eller forskrift gitt i medhold av loven» Straffebudet retter seg mot den som har hel eller delvis regnskapsplikt.1 Frivillig regnskapsføring medfører ikke at regnskapsloven kommer til anvendelse, ei heller straffansvaret.

Spørsmålet om hvem som har regnskapsplikt er regulert i rskl. § 1-2.

Regnskapsplikten etter rskl. er knyttet til den foretaksform som er valgt. Følgende foretaksformer er omfattet:

  • aksjeselskaper
  • allmennaksjeselskaper
  • statsforetak
  • ansvarlige selskaper (med visse unntak)
  • finansinstitusjoner og andre foretak som det føres tilsyn med etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. § 1
  • verdipapirfond
  • samvirkeforetak og økonomiske foreninger med salgsinntekt over 2 mill
  • boligbyggelag, borettslag og eierseksjonssameier
  • andre foreninger med eiendeler med verdi over 20 mill eller flere enn 20 ansatte
  • stiftelser
  • enkeltpersonforetak med eiendeler med verdi over 20 mill eller flere enn 20 ansatte
  • enkelte utenlandske foretak med virksomhet i riket eller på kontinentalsokkelen, og som er skattepliktig til Norge etter intern norsk lovgivning

De som tidligere hadde begrenset regnskapsplikt (etter rskl. § 1-2 annet ledd) vil i dag være bokføringspliktige etter bokføringsloven § 2, og brudd på plikten vil straffes etter bokføringsloven § 15.

Bestemmelsen om foretaksstraff i strl § 48a kan også komme til anvendelse. I slike tilfeller krever ikke loven at det kan fastslås hvem i foretaket som har forgått seg, kun at dette har skjedd.

Ved personlig straffansvar derimot, kreves ytterligere undersøkelser. Det kan ofte være komplisert å fastslå hvem som har hovedansvaret for regnskapsføringen, altså hvem som er hovedmann og hvem som eventuelt er medvirkere. Ved vurdering av selskaper må man ofte hensynta andre bestemmelser før det kan fastslås hvem som har primæransvaret for regnskapsføringen. Slike ansvarspresumerende bestemmelser finnes f eks i:

I tillegg kan interne rutiner, vilkår i ansettelsesavtaler, virksomhetens organisasjon osv gi informasjon om hvem i bedriften som har fått seg tillagt ansvaret for bokføringen.

Rskl. § 8-5 rammer også medvirkning, og personkretsen omfatter således enhver som har medvirket til den straffbare handling.

Hvilke handlinger rammes

Etter ordlyden i rskl. § 8-5 og bokføringsloven § 15 rammes den som ”overtrer” den aktuelle lov eller forskrifter gitt i medhold av loven. I forhold til straffansvaret må det således fastlegges hvilke handlingsnormer den enkelte regnskapsbestemmelse oppstiller. Overtredelser vil kunne variere mellom de eklatante tilfelle hvor den regnskapspliktige helt har unnlatt å føre pliktige regnskaper, til tilfelle hvor straffbarheten avhenger av om den regnskapspliktige har opptrådt i strid med god regnskapsskikk eller god bokføringsskikk, jf rskl. § 4-6 og bokføringsloven § 4 nr 10.

Årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med fem lovfestede grunnleggende regnskapsprinsipper, jf rskl. § 4-1.

"God regnskapsskikk" antas å være en overordnet norm for regnskapsføringen, uten hensyn til om regnskapspliktene kommer klart til uttrykk i lov eller forskrift. Kravet supplerer de mer konkrete pålegg og plikter, der disse ikke gir noen klar løsning. Ved fastleggelse av det nærmere innhold i kravet til "god regnskapsskikk"2, må flere momenter tillegges vekt.3 Dette gjelder krav til:

  • Orden
  • Pålitelighet
  • Klarhet
  • Fullstendighet
  • Kontinuitet
  • Forsiktighet

Av andre momenter som ofte skal tillegges vekt ved vurderingen av "god regnskapsskikk", nevnes praksis i bransjen da "god regnskapsskikk" forutsetter at det foreligger en noenlunde fast og presis praksis som kvalitativt holder en akseptabel faglig standard. Videre skal hensyntas yrkesfaglige anbefalinger, eksempelvis nevnes uttalelsene fra NRS (Norsk Regnskapsstiftelse).

Likeledes skal bokføringen skje i samsvar med ti grunnleggende bokføringsprinsipper, jf bokføringsloven § 4.

Med hensyn til spesifikke handlingsnormer, vil rskl. og bokføringsloven etter opphevelsen av rskl. kapittel 2 (pr 1. januar 2006) dekke hver sine områder. En typisk overtredelse av rskl. i konkurssammenheng vil være unnlatelse av å utarbeide årsregnskap og årsberetning, jf rskl. § 3-1. Bokføringsloven vil på sin side dekke de øvrige hyppigst forekommende regnskapslovbrudd i tilknytning til konkursrammede virksomheter, herunder fullstendig unnlatelse av å føre regnskaper, unnlatt ajourhold og unnlatt oppbevaring av regnskapsmateriale. Det faller utenfor rammen av denne fremstilling å gå nærmere inn på de enkelte bestemmelser.

Vesentlighetskravet

Rskl. § 8-5 første ledd og bokføringsloven § 15 første ledd rammer vesentlige regnskapsovertredelser. Overtredelser som ikke er vesentlige vil kunne straffes etter den mildere bestemmelse i rskl. § 8-5 annet ledd og bokføringsloven § 15 annet ledd. Vesentlighetskravet i disse bestemmelser må forstås på samme måte som i strl. § 286.

Ved avgjørelsen av om overtredelsen er vesentlig, vil følgende momenter være relevante:

  • Feilens art
  • Virksomhetens omfang
  • Mulige økonomiske konsekvenser

Avgjørelsen er utpreget skjønnsmessig, og vesentlighetskravet må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Grove formelle feil, som unnlatt regnskapsføring over tid, er alltid vesentlig. Det samme vil gjelde ved materielle feil, som f eks manipulasjoner med tall eller bilag, noe som ofte skjer for å villede regnskapsbrukerne eller avskjære kontrollmyndigheter.

Skyldkrav

Rskl. § 8-5 og bokføringsloven § 15 rammer både uaktsomme og forsettlige overtredelser. Simpel uaktsomhet er tilstrekkelig, hvilket generelt kan beskrives som klanderverdig opptreden som foranlediger bebreidelse.6 Forsettlige overtredelser omfatter overlegg, sannsynlighetsforsett og dolus eventualis.

Straff

Strafferammen for overtredelse av rskl. § 8-5 første ledd og bokføringsloven § 15 første ledd er bøter eller fengsel inntil 3 år, men 6 år ved særlig skjerpende omstendigheter, jf annet straffalternativ. Slike omstendigheter vil blant annet foreligge dersom regnskapsovertredelsen:

  • Begås i selskaper der store økonomiske interesser er involvert (i konkursboer vil underbalanse ved konkursåpning kunne indikere skjerpende omstendigheter)
  • Kan innebære at det har blitt vesentlig uriktig oppgjør mellom samarbeidspartnere eller i forhold til offentlig myndighet (mulighet for at uttak og forfordeling har skjedd uten at dette kan kontrolleres, vil ofte være indikasjoner)
  • Innebærer mangel på oversikt som fører til at virksomheten svekkes som ved f eks at arbeidsplasser eller økonomiske interesser forøvrig settes i fare

Unnlatt regnskapsføring straffes strengt, spesielt når det skjer i kombinasjon med brudd på oppgaveplikten for skatter og avgifter. I slike tilfeller vil det regelmessig være slik at all etterfølgende kontroll er vanskelig eller umulig å gjennomføre. I forhold til strl § 286 er slike kombinerte unnlatelser omhandlet i bl.a. Rt. 1991 s. 19, Rt. 1991 s. 518, Rt. 1993 s. 1611, Rt. 1995 s. 1862 og Rt. 1996 s. 22. I disse sakene ble det idømt ubetinget fengsel fra 21 - 120 dager. I sistnevnte dom uttaler Høyesterett om regnskapsunnlatelser:

”Unnlatt regnskapsføring av det omfang og den karakter det her er tale om representerer i seg selv alvorlige straffbare forhold. Dette gjelder uansett om de skjuler andre lovovertredelser eller ikke. Når regnskaper ikke føres og bilag ikke fremskaffes, hindrer det innsyn i andre mulige straffbare forhold. Det har til følge at vedkommende unngår forfølgning for straffbare forhold som andre - med regnskapene i orden - må finne seg i å bli utsatt for. I den forstand kan således regnskapsovertredelser lønne seg. Unnlatt regnskapsførsel medfører dessuten at myndighetene må bruke store ressurser for å avdekke de straffbare forhold som kan være begått, ofte med det resultat at man bare må resignere .... Vi har foran oss et tilfelle hvor domfelte nærmest helt har neglisjert sine plikter overfor offentlige myndigheter i lengre tid, ved den virksomhet vedkommende har hatt ansvaret for. De straffbare forhold er til dels gamle, men det har mindre vekt i en sak av denne karakter”.

Den rettspraksis som knytter seg til strl. § 286 vil være relevant i forhold til rskl. § 8-5 og bokføringsloven § 15. På bakgrunn av at strafferammene er vesentlig forhøyet i forhold til strl. § 286, må det imidlertid, etter Konkursrådets syn, være i samsvar med lovgivers intensjon at straffereaksjonene skjerpes noe i forhold til den foreliggende høyesterettspraksis knyttet til strl. § 286.

Etter rskl. § 8-5 fjerde ledd og bokføringsloven § 15 fjerde ledd løper foreldelsesfristen for forhold som rammes av første ledd ikke under konkurs- og gjeldsforhandling etter loven. Dog kan foreldelsesfristen ikke forlengens med mer enn 5 år etter denne bestemmelse.

Konkursrådet har anbefalt en innsnevring av bostyrers anmeldelsesplikt hva gjelder de mer bagatellmessige overtredelser av regnskapslovgivningen. Dette er begrenset til enkelte tilfeller hvor det avdekkes at det er manglende ajourføring, men hvor det underliggende regnskapsmaterialet fortsatt eksisterer. For en mer fullstendig beskrivelse henvises til anbefalingen her [link rett inn til dokumentet punkt 3 f].

2.2 Andre straffbare forhold

Det er ikke mulig å gjennomgå alle mulige straffbare overtredelser som kan avdekkes i forbindelse med konkurser, men det skal her gis en kortfattet fremstilling. Emnet er nærmere behandlet i ØKOKRIMs skriftserie nr 6, Bostyrers og borevisors rapport, s 37 - 47.

Eksempler på lovbrudd som etter Konkursrådets oppfatning vil kunne være aktuelle i tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet er:

Oppramsingen tar ikke sikte på å være uttømmende, men er utarbeidet som en huskeliste i vanlige saker.

2.3. Straffbare forhold av betydning for konkurskarantene

Reglene som omhandler konkurskarantene har lenge vært under revisjon. Konkursrådet har vært en viktig pådriver for dette arbeidet og i vår uttalelse nr. 44, vedtatt mars 2003, anmodet vi Justisdepartementet om å gjennomgå reglene både hva gjaldt de materielle vilkårene for å ilegge karantene og saksbehandlingsreglene.

Det kan kort nevnes at det i departementets høringsutkast blant annet er forslag om å fjerne mistanken om straffbar handling i forbindelse med konkursen som eget selvstendig vilkår for ileggelse av konkurskarantene.

Videre ble konkurskarantenereglenes forhold til dobbeltforfølgning etter artikkel 4 nr. 1 i protokoll 7 til den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gjennom tre kjennelser avsagt i Høyesterett den 23. september 2003 avklart. Høyesterett kom til at konkurskarantene ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 1 og nr. 2 ikke stenger for senere straffesak om de forhold som var grunnlag for ileggelse av konkurskarantenen.

Reglene slik de er i dag er nærmere omtalt i Konkursrådets anbefaling om konkurskarantene. Konkursrådet finner det mest hensiktsmessig å avvente den lovrevisjonen som er under utarbeidelse før forholdet mellom straffbare forhold og konkurskarantene kommenteres nærmere.

3. Konkursboets undersøkelse og innberetning

 

3.1. Innledning

Som ledd i en normal bobehandling vil bostyreren, dersom boet har midler, foreta undersøkelser for å avklare hvilke eiendeler som tilhører boet og undersøke om det foreligger omstøtelige forhold. Dette er undersøkelser som foretas i kreditorenes interesse.

Som ledd i disse undersøkelsene vil bostyrer og/eller borevisor gjennomgå skyldnerens regnskaper, forsøke å fastslå insolvenstidspunktet og se på den virksomhet som er drevet etter at debitor ble insolvent.

Man må da se på og analysere alle disposisjoner av en viss økonomisk størrelse som er foretatt etter at debitor ble insolvent. Disse undersøkelsene omfatter de samme problemområdene som strl kapittel 27 beskriver.

Når disse undersøkelsene, som foretas "av sivilrettslige grunner", er avsluttet, vil boets organer derfor normalt ha dannet seg et godt bilde av hvorvidt det kan være foretatt straffbare handlinger i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet.

Ofte vil bostyrer etter undersøkelsene kunne fastslå at det ikke foreligger mistanke om straffbare forhold. Videre undersøkelser med henblikk på å avdekke straffbare forhold, vil det i slike tilfeller ikke være grunnlag for å foreta. I en del tilfeller vil den rutinemessige gjennomgangen imidlertid avdekke forhold som gjør at boorganene føler seg usikre på hvorvidt det er begått straffbare handlinger. Dersom boet i slike tilfeller ønsker å arbeide videre med de forhold som er avdekket og undersøkelsene kan foretas parallelt med undersøkelser for å avdekke mulige sivilrettslige krav, vil boet normalt i egeninteresse fortsette arbeidet.

Ofte er imidlertid situasjonen den at boet enten ikke har midler til videre undersøkelser eller man finner at det ikke er regningssvarende å fortsette arbeidet, utelukkende ut fra sivilrettslige grunner. Dette f eks fordi videre undersøkelser er kostbare eller det er klart at vedkommende som man muligens kan reise sivilrettslige krav mot og som kanskje også er mistenkt for straffbare forhold, ikke har midler. Ut fra et sivilrettslig synspunkt vil det derfor ikke være hensiktsmessig å fortsette undersøkelsene.21

Dersom boet ikke har midler og det er grunn til å anta at det kan være begått alvorlige straffbare forhold i tilknytning til den økonomiske virksomheten, må boet ta dette opp med tingretten og forespørre om midler under statsgarantien for videre undersøkelser. Midler under statsgarantien blir imidlertid ikke gitt i de tilfellene der boet selv har midler til å foreta videre undersøkelser.

Innledningsvis nevnes også at en del av de lovbrudd som avdekkes i konkursboer er enkle straffbare forhold som ikke krever undersøkelser utover det boet som nevnt ovenfor må foreta. Som eksempel kan nevnes tilfeller der det ikke er utarbeidet eller oppbevart regnskaper overhodet. Tilsvarende gjelder dersom deler av regnskapet ikke er ferdigstilt, f eks at det ikke er utarbeidet oversikt over virksomhetens mellomværender, eller avgitt årsregnskap.

Videre vil det ikke kreve omfattende undersøkelser for å beskrive forhold som unnlatt separasjon av skattetrekksmidler, unnlatt innsendelse av merverdiavgiftsoppgaver, skattetrekks- og arbeidsgiveravgiftsoppgaver, selvangivelser m/næringsoppgave og årsregnskap.

 

3.2. Undersøkelsesplikten

I en del tilfeller krever avdekking av straffbare forhold undersøkelser ut over det boet foretar av sivilrettslige grunner. I disse tilfeller er det snakk om lovbrudd som ikke kan konstateres umiddelbart, men som kun kan avdekkes etter nærmere undersøkelser. Konkursboet har en offentligrettslig rolle i tillegg til de oppgaver som skal utføres for kreditorfellesskapet. Det vises i denne sammenheng til Konkursrådets anbefaling om strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbehandling, hvor bostyrets ansvar på dette området er nærmere omhandlet. En av de oppgaver som påhviler konkursboet i denne sammenheng er undersøkelse, avdekking og innberetning av straffbare forhold begått i eller i forbindelse med konkursen.

Det bør foretas en sortering av de forhold som skal undersøkes. Undersøkelsene skal være resultatorientert og økonomisk forsvarlige. Enkelte forhold er av en slik art at de ikke bør undersøkes.

Dersom et forhold er undersøkt, oppstår spørsmålet om det er så vidt avklart at det skal gis opplysning om dette til påtalemyndigheten og beskrives i innberetningen til tingretten.

Konkursboets ansvar for å redegjøre for om det antas å være begått straffbare forhold i boet følger for det første av kkl § 120 første ledd nr 5. 22 I følge forarbeidene til konkursloven23 har bestemmelsene i nr 5 det formål å ivareta kreditorfellesskapets informasjonsbehov med hensyn til om kreditorene har vært utsatt for kriminelle handlinger selv, eller om skyldneren på annen måte har vært kriminell i sin virksomhet. Det er i kreditorfellesskapets interesse at straffbare forhold avdekkes i konkursboer i forbindelse med bobehandlingen. Innberetningsplikten etter kkl § 120 første ledd nr 5 tilsvarer langt på vei den redegjørelse som skal gis fra gjeldsnemnda, se kkl § 21 første ledd nr 6.

Kkl § 120 første ledd nr 5 må leses i sammenheng med bestemmelsens nr 7, jf § 142 første ledd nr 1, om redegjørelse for forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene. Om denne bestemmelsen, se pkt 2.3. Ved denne vurderingen skal bostyrer også ta stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke, altså et mer kvalifiserende vilkår.

Det følger forutsetningsvis av dette at boet skal foreta undersøkelser mht om det kan være begått straffbare forhold i forbindelse med konkursen. Redegjørelsen for antatte straffbare forhold etter kkl § 120 første ledd nr 5 og 7 må omfatte alle objektive og subjektive straffbarhetsvilkår, og påstander som fremsettes må kunne dokumenteres og begrunnes. Dette forutsetter en forutgående undersøkelse.

Plikten til undersøkelse av straffbare forhold fremgår også av kkl § 135 annet ledd annet punktum, som for innstillingsboer bestemmer at det:

»skal også redegjøres for om det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet, og i hvilken utstrekning det er foretatt undersøkelser i så måte.»

Bestemmelsen forutsetter at det også i innstillingsboene foretas visse undersøkelser i forhold til mulige straffbare forhold i forbindelse med konkursen. I forarbeidene til endringene i § 135 (Ot. prp. nr. 26 (1998-99) del VIII punkt 6 side 246 annen spalte) heter det:

”Etter annet ledd annet punktum skal det i innstillingen redegjøres for om det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet. Samme regel følger av dagens lov (§ 135 første ledd tredje punktum), men i tillegg foreslås nå presisert at det også skal redegjøres for hvilke undersøkelser som er foretatt i den forbindelse. Det nevnes for øvrig at påtalemyndigheten eller Kredittilsynet i mange tilfeller allerede vil ha mottatt slike opplysninger i medhold av § 122a.”

Kkl § 135 første ledd pålegger bostyrer å vurdere å kontakte fordringshavere eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å skaffe midler til fortsatt bobehandling. Dersom det foreligger indikasjoner på mulige straffbare forhold, skal boet etter Konkursrådets oppfatning ikke innstilles før det er brakt på det rene at det ikke er mulig å få økonomiske midler til undersøkelsene over garantiordningene. Nærmere om disse ordninger i Konkursrådets anbefaling "Fortsatt bobehandling i boer uten midler."

 

3.2.1. Hvor langt går undersøkelsesplikten?

Konkursboet plikter å gjennomføre undersøkelsene av straffbare forhold så langt at boet kan oppfylle sine plikter etter kkl § 120 eller § 135. Bestemmelsene gir imidlertid ikke anvisning på hvor langt undersøkelsesplikten strekker seg. Dette må derfor langt på vei avgjøres ved et fornuftig skjønn i den enkelte sak. Relevante momenter ved utøvelsen av dette skjønnet vil blant annet være styrken av indikasjoner på at det er begått straffbare forhold, arten av disse forhold, tilgjengelige ressurser i boet, hvor store ressurser undersøkelsene vil kreve og utsikten til å få saken tilfredsstillende opplyst ved undersøkelsene. Dersom undersøkelsene krever betydelig bruk av boets egne midler må også kreditorenes innstilling tillegges vekt.

Det er bostyrer som må ta stilling til hvor langt undersøkelsesplikten konkret går i det enkelte tilfelle. I kraft av sin kontroll- og instruksjonsmyndighet, jf kkl § 99, vil tingretten i prinsippet kunne overprøve bostyrers vurderinger dersom den finner at bostyrers beslutning om ikke å foreta ytterligere undersøkelser er lovstridig eller åpenbart urimelig. Dette vil i praksis svært sjeldent være aktuelt. Tingrettens avgjørelse vil kunne påkjæres etter de alminnelige regler, jf kkl § 152. Om tolkningen av kkl § 99 annet ledd, se Rt. 1994 s. 1447.

Tingretten vil kunne foreta en vurdering av hvorvidt bostyreren har oppfylt undersøkelsesplikten i forbindelse med at boet skal tas opp til slutning i medhold av kkl § 128, eller innstilles i medhold av kkl § 135.

Ikke ethvert mulig forhold kan tas med i boets redegjørelse. Etter vilkårene i kkl § 120 første ledd nr 5 kreves et visst bevisgrunnlag. Vilkårene er nærmere behandlet under pkt 3.2.5. Dersom bostyrer avdekker forhold som kan være straffbare, vil bostyrer innenfor undersøkelsespliktens ramme måtte undersøke forholdet så grundig at det kan tas stilling til om det skal gis opplysning om forholdet til påtalemyndigheten, og om det skal omtales som mulig straffbart i innberetningen eller ikke.

I tillegg vil boet, når det foreligger indikasjoner på straffbare forhold, måtte foreta en slik bevisvurdering som kreves etter kkl § 120 første ledd nr 7 - spørsmålet om konkurskarantene.

Også denne bevisvurderingen er nærmere omhandlet, se pkt 3.2.5. Dersom boet vil påberope seg reglene om konkurskarantene med grunnlag i kkl § 142 første ledd nr 1, vil ikke boets undersøkelsesplikt være oppfylt før det foreligger en slik begrunnelse for straffbare forhold som kreves.

Hvor omfattende undersøkelser som skal foretas vil etter dette variere fra sak til sak. Dersom boet avdekker forhold som det skal gis opplysninger om til påtalemyndigheten i medhold av kkl § 122a første ledd, og som skal omtales i innberetningen i medhold av kkl § 120 første ledd nr 5, kan undersøkelsene avsluttes når boet kan oppfylle redegjørelsesplikten etter disse bestemmelser. Går man videre og også vil innstille på konkurskarantene etter kkl § 142, vil undersøkelsene måtte skje i den utstrekning som er nødvendig for å oppfylle kravene som stilles i denne bestemmelse.

I medhold av kkl § 120 første ledd (innledningen) kan tingretten dispensere fra plikten til å avgi innberetning etter denne bestemmelse. Dispensasjonen kan gå ut på at det overhodet ikke skal avgis slik innberetning, eller at innberetningen eksempelvis ikke skal omtale forhold som nevnt i kkl § 120 første ledd nr 5. I likhet med den nå opphevede kkl § 141 første ledd nr 6, antas unntaksbestemmelsen å få liten anvendelse.

Under enhver omstendighet vil en dispensasjon som nevnt ikke medføre at plikten til å undersøke hvorvidt det må antas å foreligge straffbare forhold bortfaller. Begrunnelsen for dispensasjonsadgangen er i forarbeidene (Ot.prp. nr. 26 (1998-99) del VIII punkt 6 side 239 annen spalte) følgende:

”Dispensasjonsadgangen forutsettes i første rekke benyttet hvor boet er såpass lite og oversiktlig at det vil være ferdigbehandlet i løpet av en relativt kort periode. I slike tilfeller vil en foreløpig innberetning, ved siden av sluttinnberetningen, innebære et unødvendig arbeid for bostyreren.”

Det er altså hensynet til bostyreres arbeid med innberetningene som begrunner unntaksbestemmelsen, og en eventuell dispensasjon kan således etter Konkursrådets syn ikke sees å ha betydning for det arbeid bostyrer plikter å utføre under bobehandlingen, herunder plikten til å undersøke mulige straffbare forhold. Det vises for så vidt til det som er sagt i tilknytning til kkl § 135 ovenfor. Dersom det ikke er avgitt foreløpig innberetning, skal mulige straffbare forhold etter Konkursrådets syn omtales i sluttinnberetningen. Dette antas også å følge forutsetningsvis av kkl § 122a første ledd annet punktum. Plikten til å gi opplysninger til påtalemyndigheten i medhold av kkl § 122a må også være uavhengig av om det inngis foreløpig innberetning.

I boer som har midler til bobehandling er det penger som ordinært ellers skulle tilfalt kreditorene som benyttes til undersøkelsene. Kompliserte lovbrudd begått i forbindelse med konkurser er dessuten ofte svært ressurskrevende å avdekke. Det fremstår derfor ikke som rimelig at kreditorene i et konkursbo, som allerede er påført store tap i saken, også skal måtte dekke slike undersøkelser.

Det kan med styrke fremholdes at dette er et kollektivt ansvar og at undersøkelsene bør finansieres av det offentlige. Slik loven er formulert kan ikke kreditorene etter Konkursrådets oppfatning hindre at det foretas lovforutsatte undersøkelser for boets midler. Ved den skjønnsmessige avveining av hvor langt undersøkelsene skal foretas, bør imidlertid kreditorenes holdning være blant de momenter som tillegges vekt.

 

3.2.2. Undersøkelsene bør alltid omfatte skyldnerens regnskapsførsel

Gjennomgang av selskapets regnskaper inngår som en del av de rutineundersøkelser boet alltid må utføre. En gjennomgang av regnskapsforholdet vil også være nødvendig for den bevisvurdering som skal foretas i saken. Ved å gjennomgå transaksjonen og sammenligne dette med de registrerte tall og vurderinger, kommer faktum rundt forholdet frem. Uten dette faktum vil forholdet oftest være mangelfullt beskrevet, og ikke gi tilstrekkelig grunnlag for de øvrige vurderinger og konklusjoner som skal foretas i saken. Nærmere om disse vurderinger nedenfor. Dette gjelder uansett om det er mistanke knyttet til regnskapsføringen eller ikke, og det er uten betydning om det er mer eller mindre sentrale regnskapsbestemmelser som regulerer forholdet. Vurderingen og konklusjonen har betydning både i det tilfellet at forholdet er regnskapsmessig korrekt behandlet, men selvfølgelig også i det tilfellet at det knytter seg lovovertredelser til regnskapsføringen.

Om et forhold skal beskrives som unnlatt/mangelfull regnskapsføring som kan rammes etter bokføringsloven § 15 og/eller rskl. § 8-5, eller om saken skal innberettes som tapping av selskapets midler (underslag, utroskap, boforringelse, uttak osv), vil avhenge av bevissituasjonen i det aktuelle konkursbo.

Som generell hovedregel kan man si at alle straffbare forhold som undersøkes i økonomisk virksomhet etter konkurs skal innledes med en regnskapsmessig vurdering og konklusjon.

 

3.2.3. Situasjonen der det ikke er midler til undersøkelsene

Konkursboer vil ofte være i den situasjonen at det ikke finnes tilgjengelige midler til å undersøke straffbare forhold. I slike situasjoner vil tingretten, eventuelt Justisdepartementet, etter søknad fra bostyret kunne bevilge øremerkede midler til slike undersøkelser, se nærmere om garantiordningene i anbefalingen Offentlige garantiordninger - midler til bobehandling. Konkursrådet ser det slik at boet, i de tilfeller der det foreligger tilstrekkelig grunn til å undersøke om det er begått straffbare forhold, bør forsøke å skaffe til veie slike midler.

Dersom det stilles offentlige midler til disposisjon, kan konkursboets undersøkelser formodentlig også utvides til å omfatte forhold som ligger utenfor den plikt boet har til undersøkelser i medhold av konkursloven. Dette må avtales med tingretten eller den som stiller midler til disposisjon i det enkelte tilfelle, noe som mest hensiktsmessig kan gjøres ved å beskrive de forhold boet vurderer iverksatt ved søknad om garantimidler. Ønsker tingretten eller den som stiller midler til disposisjon å begrense undersøkelsene, vil de kunne gi opplysninger om dette ved tildeling av garantimidler. Man bør som hovedregel også innhente påtalemyndighetens syn på saken, dersom innberetning dit er aktuelt. Hvis påtalemyndigheten tilkjennegir at saken uansett ikke vil få noen strafferettslig oppfølgning, må man på nytt vurdere hensiktsmessigheten av å tilkjenne garantimidler. Og videre, hvis det gis garantimidler etter en anbefaling fra påtalemyndigheten, så må dette forplikte i ifht. å prioritere en strafferettslig behandling av saken. En slik konsultasjon med påtalemyndigheten bør også inneholde en overordnet diskusjon om tilskjæring og karakteren av arbeidet som skal utføres for garantimidler slik at produktet blir hensiktsmessig for en senere etterforskning.

Dersom boet er uten midler og det ikke stilles midler til disposisjon over garantiordningene, har ikke boet noen mulighet til å undersøke forholdet. Da vil det avhenge av bevissituasjonen om de aktuelle forhold gir grunnlag for å gi opplysninger til påtalemyndigheten og kan medtas i innberetningen som mulige straffbare forhold eller anvendes som grunnlag for påstand om konkurskarantene. Bevisvurderingen som skal foretas i de enkelte situasjoner er nærmere omhandlet under pkt 3.2.5. Er bevissituasjonen ikke tilstrekkelig tilfredsstillende, vil boet ikke kunne medta de aktuelle forhold i innberetningen, og heller ikke kunne benytte disse som grunnlag for innstilling om konkurskarantene.

 

3.2.4. Hvilken personkrets omfattes av undersøkelsene?

Beskrivelsen av den personkrets som skal være gjenstand for undersøkelser varierer fra bestemmelse til bestemmelse. Dette gir et forvirrende inntrykk.

Kkl § 135 gir ingen begrensninger i den personkrets som er gjenstand for undersøkelser. Det er liten grunn til at personkretsen skal være videre i et innstillingsbo enn ellers. Dette tilsier at reglene i kkl § 120 ikke bør tolkes for snevert.

Gjenstand for undersøkelsene vil i henhold til kkl § 120 første ledd nr 5 for det første være skyldneren eller noen som handler på hans vegne. Videre skal det etter bestemmelsens annet punktum, hvor skyldneren er en sammenslutning eller en stiftelse, gis opplysning om hvorvidt forretningsfører eller et styremedlem har gjort seg skyldig i ”slikt forhold”.

Passusen ”eller noen som handler på hans vegne” er tilføyd ved lovendringen pr. 1. januar 2000. Endringen er ikke kommentert nærmere i forarbeidene. Konkursrådet legger til grunn at personkretsen må anses å omfatte alle som kan rammes av strl. § 287. Idet det ikke ble gitt noen nærmere begrunnelse for endringen, antar Konkursrådet at det ikke var meningen å innsnevre personkretsen i forhold til tidligere rettstilstand, men snarere å bringe ordlyden mer i samsvar med den rettsoppfatning som er beskrevet ovenfor.

Konkursrådet legger således til grunn at undersøkelsene skal omfatte skyldneren i de tilfelle hvor skyldneren er en fysisk person/enkeltmannsforetak, og for øvrig enhver som har foretatt vedkommende handling på skyldnerens vegne, eller til skyldnerens fordel, eller medvirket til den aktuelle handling. At skyldnerens forretningsfører og styremedlem er særskilt nevnt i kkl § 120 første ledd nr. 5 annet punktum, kan for så vidt ikke sees å få selvstendig betydning.

Medvirkere vil både kunne være internt ansatte som ikke har en slik selvstendig stilling at man naturlig vil si de har handlet på skyldnerens vegne, men også rådgivere som virksomheten har benyttet seg av, omfattes av medvirkningsalternativet.

For å få full oversikt over den personkrets boets undersøkelser knyttet til straffbare forhold skal omfatte, må kkl § 120 første ledd nr 7 - konkurskarantene - også omhandles. For den personkrets som omfattes av nr 7, skal det også redegjøres for straffbare forhold i den utstrekning det foreligger skjellig grunn til mistanke. Forholdene må således undersøkes. Den personkrets som etter kkl § 142 første ledd nr 1 kan ilegges konkurskarantene, er "en skyldner". Det følger imidlertid av bestemmelsens siste ledd at den gjelder tilsvarende "for den som i løpet av det siste år før konkurs blir åpnet i selskapets bo
1) har vært fullt ansvarlig deltager i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap, eller
2) formelt har innehatt eller reelt har utøvet verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i et selskap som nevnt i femte ledd". (AS, forretningsavdeling av utenlandsk selskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag og samvirkelag). (En må minne om at reglene om konkurskarantene er under revisjon, se kap 2.3).

Man kan etter dette stille seg spørsmål om personer som reelt har handlet på vegne av selskapet, men ikke innehatt noen formell posisjon, omfattes av kkl § 120 første ledd nr 5, eller om slike personer kun kommer i betraktning ved vurdering av konkurskarantene etter nr 7. Konkursrådet er av den oppfatning at reelle hensyn tilsier at personkretsen er lik, og at alle personer som faktisk har handlet for selskapet eller på vegne av selskapet, eller medvirket til dette, omfattes av undersøkelsesplikten etter de tre nevnte bestemmelser.

Fremstillingen ovenfor angir bostyrets plikter mht hvilken personkrets som skal undersøkes. Det er ikke noe i veien for at boet redegjør også for andre alvorlige straffbare forhold begått av andre personer enn de som faller innenfor de aktuelle bestemmelser i kkl § 120. Taushetsplikten etter kkl § 160 kan imidlertid innebære begrensninger mht personlige forhold, altså forhold som faller utenfor den økonomiske virksomheten.

 3.2.5. Redegjørelse/konkurskarantene - Hva kreves av bevis?

Kkl § 120 første ledd nr 5 krever at det i innberetningen til tingretten skal gis opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunn til straffeforfølgning mot skyldneren eller mot noen som har handlet på skyldnerens vegne. Kkl § 135 annet ledd annet punktum har tilnærmelsesvis samme innhold ved at denne benytter uttrykket om det kan antas å foreligge straffbare forhold. I kkl § 120 første ledd nr 7 kreves det at boet skal redegjøre for alle forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene. I kkl § 142 fremgår det at et av vilkårene for å kunne ilegge karantene er at "vedkommende med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen".

Det er ikke tvilsomt at det oppstilles et beviskrav i disse bestemmelser. Konkursrådet ser det imidlertid slik at selv om det er benyttet forskjellige uttrykk, må det legges til grunn at beviskravet i kkl § 120 første ledd nr 5 og § 135 annet ledd annet punktum er det samme. Kravet må være oppfylt for at bostyret skal ha anledning til å konkludere med at det antas å være begått straffbare handlinger av den type som er nevnt. Sagt på en annen måte må det finnes et minstekrav til bevissituasjonen som må foreligge før et forhold kan beskrives som antatt straffbart i en boinnberetning.

Det følger av dette at bostyret skal vurdere alle aktuelle straffbare forhold opp mot disse krav til bevis. For at omtale av forholdene som antatt straffbare i en boinnberetning overhode skal være aktuelt, må det kunne antas at det foreligger straffbare forhold. Foreligger det skjellig grunn til mistanke, står saken enda sterkere, og konkurskarantene kan være aktuelt.

Nærmere om beviskravet - "skjellig grunn mistenkes"

For at det skal foreligge "skjellig grunn" til at skyldneren mistenkes uttaler Høyesterett i Rt. 1992 s. 1529 at det må være mer sannsynlig at vedkommende har begått handlingen enn at vedkommende ikke har gjort det. Konkursrådet legger til grunn at uttrykket i kkl § 142 første ledd nr 1 skal forstås på samme måte som uttrykket i straffeprosesslovens kapitler om tvangsinngrep. Det kreves altså sannsynlighetsovervekt for at et forhold kan gi grunnlag for konkurskarantene.

Nærmere om beviskravet "antas"

Straffeprosessloven § 203 om beslag benytter et tilsvarende uttrykk som kkl § 120 første ledd nr 5, nemlig "antas å ha betydning som bevis". Om uttrykket uttaler Bjerke/Keiserud/Sæther, Straffeprosessloven med kommentarer bind I, s 712: "Antas" innebærer at en rimelig mulighet er nok, og det kreves altså ikke så mye som for å ransake etter strpl § 192, hvor det også oppstilles krav til skjellig begrunnet mistanke.

Konkursrådet legger til grunn at uttrykket "antas" i kkl § 120 første ledd nr 5 skal forstås på samme måte som uttrykket "antas" i strpl § 203. For å omhandle et forhold som antatt straffbart i boinnberetningen, kreves det altså som et minimum en rimelig mulighet for at forholdet er begått, men ikke så mye som sannsynlighetsovervekt.

Det er imidlertid ikke så stor forskjell på disse kravene, "rimelig mulighet" betyr noe mindre enn sannsynlighetsovervekt, men er noe helt annet enn løse antagelser. Det må kunne redegjøres forholdsvis konkret for hva som har skjedd og for hvorfor det er rimelig å anta at dette er en straffbar handling. Uttrykt på en annen måte må det finnes holdepunkter i saken for at en straffbar handling er begått, rykter eller gjetninger er ikke tilstrekkelig for omtale i innberetningen til tingretten. Slike rykter eller gjetninger gir ikke grunnlag for å si at det må antas at det har skjedd et straffbart forhold, og det vil være direkte galt å beskrive forhold som antatt straffbare på et slikt grunnlag.

Presisjonsnivået på beskrivelsen av de mulig straffbare handlinger bør være som varslet til påtalemyndigheten, se nærmere pkt 3.6. og 3.7.

3.3. Boets behandling av bevis

 

3.3.1. Bevissikring

Ved boets arbeid og undersøkelser av straffbare forhold vil det komme over bevis. Man kan stille spørsmål om boet har noen plikt til av eget tiltak å sikre bevis i saken med tanke på en eventuell senere straffesak, da en slik plikt ikke er omhandlet i loven.

Konkursrådet er av den oppfatning at boet generelt ikke har noen plikt til å samle inn bevis til straffesaken, men bør sikre bevis for å underbygge de forhold som beskrives i innberetningen. Boet må kunne dokumentere de påstander som fremsettes i en innberetning til tingretten. Dessuten vil det medføre unødig dobbeltarbeid om politi og påtalemyndighet senere må gjøre arbeidet om igjen.

Sikring av bevis til straffesaken utover det bostyret har behov for til egne formål bør være en naturlig oppgave, særlig dersom det er klart at saken skal oversendes til påtalemyndigheten. Dette må ses i sammenheng med bostyrers bistandsplikt overfor påtalemyndigheten, jf punkt 3.4 nedenfor.

Bevisinnsamlingen må tilstrebes gjennomført  på en slik måte at bevisene senere kan brukes i en straffesak. Dette innebærer for det første innsamling av alle aktuelle bilag og andre dokumentbevis på en slik måte at det i ettertid kan fastslås hvor de enkelte bevis er funnet, hvem som fant dem, i hvilken sammenheng de ble funnet, hvem som hadde tilgang til bevisene, hvem som oppbevarte bevisene, i hvilken forfatning de var osv. Alt dette må nedtegnes og omhandles i den redegjørelse bostyret senere oversender til politiet, eventuelt opplyses på annen måte. Samtaler bostyrer har med skyldneren og andre i saken bør også sikres på en slik måte at beviset lar seg føre i ettertid. Den første forklaring bostyrer mottar i saken vil ofte kunne representere et svært viktig bevis. Det kan være hensiktsmessig at denne sikres gjennom lydopptak, evt. at det skrives resymé som senere undertegnes av skyldneren.

Praktiske og økonomiske hensyn kan tidvis medføre at dette blir utfordrende. Ofte vil imidlertid slik bevissikring være helt avgjørende for om et straffbart forhold kan bevises. Dersom boets bevissikring ikke er tilfredsstillende, kan dette medføre at saken ikke kan forfølges som straffesak.

Om den i slike tilfeller allikevel skal oversendes påtalemyndigheten kan være en vanskelig vurdering, jf pkt 3.7.

Bostyrer må være seg bevisst at bevis kan svekkes eller ødelegges ved samtaler. Her ligger det kompliserte vurderinger som må foretas av bostyrer; hvilke personer kan man snakke med, i hvilken rekkefølge osv. I boer med mistanke om straffbare forhold hvor det foreligger slike problemstillinger vil Konkursrådet anbefale at bostyrer så tidlig som mulig tar initiativ tilet samarbeid med påtalemyndigheten.

 

3.3.2 Sikring av regnskapsmateriale

En viktig bestemmelse i tilknytning til bevissikring er kkl § 80 første ledd første punktum, hvoretter bostyrer snarest mulig skal sørge for at skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale blir sikret. Selv om bestemmelsen ikke direkte knytter seg til boets behandling av mulige straffbare forhold, vil sikring av regnskapsmateriale være av vesentlig betydning for bostyrers undersøkelser av slike forhold, jf punkt 3.2.2 ovenfor.

La oss ta et eksempel mange bostyrere kjenner. Et vanlig forhold som avdekkes ved det ordinære boarbeidet er at regnskapsmaterialet mangler. Det å beskrive noe straffbart forhold lar seg ikke gjøre ut fra det faktum at regnskapene mangler; det er mulig at debitor ikke har ført sine regnskaper for den aktuelle periode, vedkommende kan ha fjernet regnskapene, eller oppbevaringen av dem kan ha vært så mangelfull/klanderverdig at de har gått tapt. Men det er selvfølgelig også mulig at regnskapene kan ha blitt borte under et innbrudd, i en brann eller av andre lignende årsaker. I denne situasjonen er det av vesentlig betydning for en eventuell påfølgende straffesak at bostyrer redegjør for sine undersøkelser, at man sikrer de forklaringer som mottas, samt at man aktivt oppsøker alle i bedriften/andre som kan kaste lys over hva som har skjedd med regnskapsmaterialet. Boet bør ikke innberette unnlatt regnskapsføring/oppbevaring uten at slike undersøkelser er foretatt, og da slik at de kan dokumenteres i ettertid.

Etter kkl § 80 sjette ledd kan bostyreren eller tingretten om nødvendig kreve hjelp av politiet til å gjennomføre sikring som nevnt ovenfor, samt eventuelt til registrering eller forsegling etter samme bestemmelse.

Dersom sikring av skyldnerens regnskapsmateriale må antas å bli kostnadskrevende, og boets midler ikke vil være tilstrekkelig til å dekke kostnadene, bør omfanget av sikringen så vidt mulig avklares med tingretten før kostnader pådras. Det påpekes i denne forbindelse at sikringsplikten bare gjelder i den utstrekning materialet har betydning for bobehandlingen (Ot. prp nr 26 1998-99 del VIII punkt 6 side 224). Materiale som anses uaktuelt, eksempelvis fordi det er så gammelt at det anses uten betydning for de vurderinger som skal foretas under bobehandlingen, plikter bostyreren ikke å sikre, og bør av hensyn til omkostningene heller ikke gjøre dette.

Loven oppstiller ingen særskilte krav til sikringsmåten, og bostyreren står således fritt til å finne en hensiktsmessig sikringsform i det enkelte tilfelle. Avgjørende vil være om den aktuelle sikringsmåte er betryggende. Forarbeidene nevner at materialet, i tilfelle skyldneren er et selskap, vil kunne overlates til (noen av) de ansatte dersom bostyreren finner dette ubetenkelig.

I de tilfelle hvor påtalemyndigheten varsles om mulige straffbare forhold, og hvor regnskapsmaterialet kan ha betydning som bevis, bør dette materialet overleveres påtalemyndigheten på det tidspunkt varsel gis. Dersom det dreier seg om et omfattende materiale, bør overlevering ikke skje uten etter nærmere avtale. Dersom bostyreren har behov for det aktuelle materialet i den videre bobehandling, bør det avtales nærmere med påtalemyndigheten hvem som skal ha de originale dokumenter. Avgjørende i denne forbindelse må være hvorvidt det er boet eller påtalemyndigheten som har størst behov for disse dokumenter. Med mindre de mulige straffbare forhold er direkte knyttet til dokumentene, eksempelvis dokumentfalsk, vil det for påtalemyndigheten normalt være tilstrekkelig å ha tilgang til det originale materialet og for øvrig basere seg på kopier.

I andre tilfelle har bostyreren i medhold av kkl § 122b anledning til å makulere regnskapsmaterialet når dette ikke lenger har betydning for bobehandlingen. Før makulering skjer, skal bostyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten og skatte- og avgiftsmyndighetene. Det skal settes en rimelig frist for de nevnte til å påta seg å overta materialet. Etter Konkursrådets oppfatning bør fristen vanligvis ikke settes kortere enn 1 måned.

Også andre fordringshavere som kan tenkes å ha interesse av å overta regnskapsmaterialet bør varsles, jf kkl § 122b siste punktum. Dette kan eksempelvis være fordringshavere som fører tvist på boets vegne, jf kkl § 118, eller som kan ha nytte av materialet i forbindelse med inndrivelse av sitt krav mot en personlig debitor etter at konkursbehandlingen er avsluttet. Regnskapsmateriale bør ikke utleveres til private fordringshavere uten at det er godtgjort et rimelig behov for dette.

Dersom flere interessenter ønsker å overta materialet, forutsettes i forarbeidene at spørsmålet finner sin løsning i praksis. Konkursrådet antar at bostyreren som hovedregel ikke bør overlate materialet til noen interessent før den frist som er fastsatt er utløpt. Unntak bør bare gjøres dersom påtalemyndigheten ber om materialet, idet den eventuelt vil kunne få hånd om materialet gjennom straffeprosessuelt beslag.

For øvrig antas at andre offentlige interessenter bør ha fortrinnsrett fremfor private interessenter. Skyldneren bør som hovedregel kun overlates materialet dersom ingen annen interessent har meldt seg. Dersom flere melder seg, bør det for øvrig tilstrebes å finne samarbeidsordninger som gjør at flere kan nyttiggjøre seg materialet.

Når vedkommende interessent ikke lenger har behov for regnskapsmaterialet, antas det at han vil ha samme rett som bostyreren til å destruere materialet. Det kan i utgangspunktet ikke kreves nytt varsel til andre mulige interessenter. Retten til destruksjon må imidlertid være betinget av at ingen andre interessenter, herunder skyldneren, enten på bakgrunn av bostyrerens varsel eller senere, har bedt om å få materialet etter at den eller de fortrinnsberettigete er ferdig med dette.

 

3.3.3. Forklaringer/erklæringer fra skyldneren

Forklaringer fra skyldneren til bostyrer kan etter avgjørelsen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Saunders-saken26 ofte ikke benyttes som bevis i straffesak.27 Dette må antas å gjelde dersom forklaringen ble avgitt som en lovbestemt plikt overfor bostyrer, jf kkl § 101 første ledd, og forklaringen vil utgjøre et vesentlig bevis mot tiltalte. Dersom forklaringsplikten ikke er pålagt og skyldneren frivillig har avgitt forklaring til bostyrer, kan forklaringen imidlertid benyttes som bevis i en senere straffesak. I sistnevnte tilfelle bør det fremgå av forklaringen at den ikke er pliktmessig avgitt, at skyldneren er informert om dette og at forklaringen er avgitt frivillig.

Det er uklart hvorvidt pliktmessig forklaringer overfor bostyrer tidlig i konkurssaken, avgitt før det var mistanke om straffbare forhold, kan benyttes som bevis i en senere straffesak etter den nevnte avgjørelse i menneskerettighetsdomstolen. Anmeldelsestidspunktet er ikke avgjørende. En kan gå ut fra at grensen for når selvinkrimineringsvernet slår inn, er når formålet med spørsmålene til skyldneren er å avdekke mulige straffbare forhold. Dersom bostyrer under slike omstendigheter orienterer skyldneren (eller andre bostyrer spør) om retten til å nekte å svare på spørsmål, vil forklaringen kunne brukes også i en eventuell senere straffesak. Grensen for hva som regnes for etterforskning vil kunne være veiledende for når rettighetene bør gjøres kjent for skyldneren, og denne grensen er nærmere behandlet av riksadvokaten i rundskriv nr. 3 for 1999. Det samme gjelder Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2003 s. 1814.

Selv om skyldnerens forklaring overfor bostyrer ikke kan benyttes som bevis i en straffesak kan den gi verdifull informasjon til etterforskningen. Forklaringen kan f eks gi politiet viktige spor som kan bekreftes eller avkreftes ved annen etterforskning, f eks avhør av vitner. Saunders-avgjørelsen antas ikke å begrense politiets rett til å få forklaringen og til benytte informasjonen til etterforskningen, men kun retten til å anvende den som bevis i straffesaken. At bostyreren sikrer skyldnerens forklaring på en skikkelig måte er derfor viktig for straffesaken. I booppgjøret vil skyldnerens forklaring ha stor bevisverdi, og bør alene av denne grunn være sikret på en skikkelig måtem for eksempel gjennom lydopptak eller underskrevet resymé.

I medhold av kkl § 120 annet ledd annet punktum skal bostyrets innberetning til tingretten vedlegges en erklæring fra skyldneren "om at opplysningene i innberetningen om dennes økonomiske forhold etter skyldnerens vitende er riktige og uttømmende". Slike erklæringer fra skyldneren har tidligere vært viktige bevis i en påfølgende straffesak. Det kan reises spørsmål om nyere tolkning av den europeiske menneskerettighetskonvensjon medfører innskrenkninger i denne praksis i enkelte situasjoner.

 

3.3.4. Faste vedlegg til innberetningen

Det følger av kkl § 120 annet ledd at en eventuell innberetning fra revisor alltid skal vedlegges innberetningen. Ut over dette gir ikke loven anvisning på hvilke vedlegg som er nødvendige. Ved oversendelse av konkurssaker til politiet skal saken dokumenteres i tilstrekkelig grad i henhold til anbefalingen fra Konkursrådet og Oslo Pd. om dette..

3.4 Bistandsplikten overfor påtalemyndigheten

Konkursrådet har inntrykk av at problemstilingen sjelden settes på spissen i praksis. Tidligere anbefalinger har hatt en grundig redegjørelse for forskjellige sider ved problemstillingen, som nå ligger som vedlegg til den oppdaterte anbefalingen.

3.5. Samordning av saker

I enkelte tilfeller har samme person vært under konkursbehandling hos mange bostyrere samtidig. Dette kan f eks skyldes at vedkommende har vært leder, styremedlem eller deltaker i en rekke selskaper som alle er undergitt konkursbehandling. Dersom det i slike tilfeller er mistanke om straffbare forhold begått av samme person eller krets av personer i flere av selskapene som er under konkursbehandling, er det regelmessig en ulempe for undersøkelsene dersom de ikke kan skje samlet. Konkursloven har regler som kan avhjelpe dette, men de brukes svært sjelden.

Det følger av kkl § 146 annet ledd at den tingrett som er kompetent i konkurssaken, etter anmodning fra rekvirenten, gjeldsnemnda, bostyret eller av eget tiltak, kan beslutte å overføre behandlingen av saken til en annen tingrett, dersom sistnevnte samtykker. Blir samtykke ikke gitt kan Høyesteretts kjæremålsutvalg, når særlige grunner gjør det ønskelig, beslutte at overføring skal finne sted.

Samordning bør vurderes også ut fra et strafferettslig synspunkt. Konkursrådet anbefaler at samordning skjer oftere. Her kan det tenkes forskjellige løsninger; flere saker samles hos en bostyrer, flere bostyrer fra samme sted samordner bobehandlingen, oppnevnelse av felles borevisor osv. Både bostyrere og tingretten bør vurdere spørsmålet om samordning. Bostyrere kan også være bostyremedlemmer i hverandres boer. Uansett må det påhvile bostyrerne ansvar for å samordne sine undersøkelser, skaffe seg oversikt over hva slags handlinger som det er spesielt fokusert på i andre saker, sammenligne disse med handlinger i egen sak osv. Det må også være bostyrers ansvar å sørge for at opplysninger man har som kan være av betydning for undersøkelsene i de andre saker blir meddelt de aktuelle bostyrerne.

Samordning av saker kan være et praktisk problem. Dersom dette ikke kan løses på annen måte, må bostyrerne sørge for å ta spørsmålene opp med påtalemyndigheten i forbindelse med at det varsles om mulige straffbare forhold i medhold av kkl § 122a. Påtalemyndigheten kan sørge for samordning innenfor sitt system, men vil ofte ikke ha opplysninger som tilsier at dette er aktuelt.

3.6. Beskrivelse av straffbare forhold i innberetningen

Påtalemyndighetens behov for en så presis og grundig beskrivelse som mulig av de avdekkede forhold antas som hovedregel å bli dekket ved den særskilte redegjørelse som gis i forbindelse med varslet etter kkl § 122a. I de tilfelle hvor det forut for innberetningen er gitt en grundig redegjørelse for mulige straffbare forhold til påtalemyndigheten, antas det derfor å være tilstrekkelig med en noe mer summarisk omtale av disse forhold i innberetningen. Konkursrådet vil oppfordre til kontakt med det lokale økoteam for å avklare nærmere samarbeidsrutiner, også hva gjelder opplysningenes detaljgrad og dokumentasjon, med utgangspunkt i anbefalingene fra Konkursrådet.

Dersom bostyreren innstiller på konkurskarantene, må innberetningen selvsagt gi tingretten tilstrekkelig grunnlag for vurderingen av dette.

I innberetningen bør man formulere seg forsiktig og tilstrebe objektivitet. Et straffbart forhold kan beskrives kort og konsist, da det vanligvis vil være tilstrekkelig å nevne gjerningstidspunkt, gjerningssted, hva handlingen besto i og hvem som har begått den. Som nevnt innledningsvis i anbefalingen, skal også lovbrudd på områder hvor det finnes kontrollmyndighet anmeldes. Det tenkes her på særlig skatte- og avgiftsovertredelser. På dette området kan anmeldelsene normalt være summariske, særlig dersom politidistriktet har en praksis hvor det uansett sjelden følger opp slike saker, uten også etter anmeldelse fra kontrollmyndigheten. Dette understreker viktigheten av kontakt med kontrollmyndighetene hvor det oppdages mulige straffbare forhold på deres forvaltningsområde. Under en hver omstendighet må opplysninger om eksakt hjemmel for lovovertredelsen, tidsperiode, hvem som anses som ansvarlig og at de subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er oppfylt tas med – og kort begrunnes.

Hva gjelder henvisninger i innberetningen til bevis bør man være forsiktig med dette i tilfeller hvor det kan være fare for bevisforspillelse, og heller lage en egen separat oversendelse til politiet med en mer utførlig beskrivelse og med de nødvendige vedlegg slik som beskrevet i den egne anmeldelsesanbefalingen [link]

Straffbare forhold begått i forbindelse med konkurser kan imidlertid være kompliserte. Dersom man f eks skal ta stilling til om et forhold har medført økonomisk skade for kreditorfellesskapet, må det straffbare forhold settes inn i en sammenheng. Denne sammenhengen er som regel selskapets økonomiske situasjon i tiden forut for handlingen, på handlingstidspunktet og utviklingen etterpå, helt frem til konkursåpning. Av dette ser man at det ikke kun er avsnittet i boinnberetningen hvor de straffbare forhold er beskrevet som er av betydning. Store deler av boinnberetningen tillegges vekt og må kunne benyttes i en strafferettslig sammenheng, blant annet fordi innberetningen ofte vil være aktuell som dokumentbevis i en eventuell straffesak.

Som eksempel kan også nevnes at dersom bostyret indikerer at det i selskapet har skjedd tapping under insolvensperioden, vil bostyrets redegjørelse for tidspunktet for inntreden av insolvens og utviklingen frem til konkursåpning være et svært viktig element.

Ved beskrivelse av straffbare forhold skal det redegjøres både for de subjektive og de objektive straffbarhetsvilkår. Det fremgår klart at dette er lovens ordning, se NOU 1972:20 - gjeldsforhandling og konkurs - s 81. Et eksempel på hvorledes det kan redegjøres for tapsutviklingen og insolvens er vedlagt denne anbefalingen, se vedlegg 2 under punkt 9.

Analyse av regnskapsinformasjon er ikke den eneste fremgangsmåten for å undersøke og tidfeste insolvenstidspunktet. De fleste skyldnere og enkelte ansatte har ofte selv god kunnskap om fra hvilket tidspunkt selskapet gikk med tap, hvor lenge de var i stand til å betale fordringene etter hvert som de forfalt, samt ofte også kunnskap om hvilken fordring som første gang ble betalt etter forfallstidspunkt. Videre vil de oftest ha god kunnskap om hva slags verdier som fantes i selskapet, den økonomiske utviklingen etter dette, og fra hvilket tidspunkt gjelden med sikkerhet oversteg eiendelene. Den videre økonomiske utviklingen frem til konkurs har vedkommende som regel også rede på. Et godt referat av bostyrers samtale med skyldneren og ansatte i virksomheten på disse punkter vil kunne være tilstrekkelig for tidfesting av insolvenstidspunktet. Dokumentasjon for forholdene henter boet senere fra regnskapsmaterialet. Videre vil man på bakgrunn av en slik samtale enkelt se hvilke ytterligere undersøkelser som eventuelt er nødvendig.

3.7. Varsel om mulige straffbare forhold til påtalemyndigheten

 

3.7.1. Varsel til påtalemyndigheten – bostyrets plikter

Før lovendringen pr. 1. januar 2000 var oversendelse av innberetning eller annen underretning om mulige straffbare forhold til påtalemyndigheten i henhold til kkl § 120 femte ledd annet og tredje punktum betinget av at bostyrer eller skifteretten fant at det kunne være grunn til strafforfølgning for forhold som nevnt i kkl § 120 første ledd nr. 5 (eller 6). Dette innebar for det første et krav til bevisene i saken og dernest at det skulle foretas en hensiktsmessighetsvurdering i forhold til om oversendelse skulle skje. Det var således en høyere terskel for å innberette forholdet til påtalemyndigheten enn til skifteretten.

Etter lovendringen reguleres spørsmålet om innberetning av straffbare forhold til påtalemyndigheten av kkl § 122a første ledd, som lyder:

”Bostyreren skal så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 5, og til Kredittilsynet dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 6. Innberetninger i medhold av §§ 120 til 122 som omhandler slike forhold, sendes også til påtalemyndigheten eller Kredittilsynet.”

Om endringene heter det i Ot. prp. nr. 26 (1998-99) del VIII punkt 6 side 241:

”Etter første ledd første punktum skal bostyreren så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 5. En lignende regel fremgår i dag av § 120 femte ledd tredje punktum. Departementet vil som utvalget understreke betydningen av at påtalemyndigheten på et tidlig tidspunkt gjøres kjent med mistanken om straffbare forhold, både av hensyn til en effektiv og vellykket etterforskning og for å unngå oversittelse av eventuelle foreldelsesfrister. Om nødvendig må altså påtalemyndigheten underrettes før innberetning etter § 120 foreligger.”

Lovendringen innebar en utvidelse av plikten til å innberette mulige straffbare forhold til påtalemyndigheten. Det skal ikke lenger foretas en hensiktsmessighetsvurdering fra bostyrers (eller tingrettens) side. Beviskravene er de samme i forhold til varslingsplikten som for spørsmålet om hvorvidt et mulig straffbart forhold skal – og kan – medtas i innberetningen til tingretten. Dersom det antas å foreligge straffbare forhold som omfattes av kkl § 120 første ledd nr. 5, foreligger således en ubetinget plikt til å underrette påtalemyndigheten, men med de presiseringer som er angitt i denne veiledningen.

Slik underretning skal gis ”så tidlig som mulig”. Det er ikke redegjort nærmere i forarbeidene for hvordan uttrykket skal forstås. Når det i proposisjonen henvises til tidligere kkl § 120 femte ledd tredje punktum som en ”lignende bestemmelse”, og uttales at påtalemyndigheten ”om nødvendig” må varsles før innberetning foreligger, kan dette oppfattes dit hen at hovedregelen fortsatt skal være at opplysninger om straffbare forhold gis ved oversendelse av den foreløpige innberetning, og at tidligere varsel er betinget av at dette i det konkrete tilfelle anses nødvendig. Slik loven nå er utformet, og med den begrunnelse som er gitt for endringene, kan en slik forståelse etter Konkursrådets oppfatning vanskelig legges til grunn. Kkl § 122a første ledd inneholder etter sin ordlyd ikke noe nødvendighetskriterium i forhold til varslingsplikten. Lovgiver har valgt formuleringer som klart avviker fra tidligere kkl § 120 femte ledd tredje punktum, hvilket taler imot å innfortolke et slikt kriterium. At det ikke har vært meningen å videreføre sistnevnte regel fullt ut, kan vel også utledes av at man benytter utrykket ”lignende bestemmelse”, og ikke ”tilsvarende bestemmelse”.

Konkursrådet legger til grunn at endringene i formuleringen av varslingsplikten overfor påtalemyndigheten tilsikter at det nå gjennomgående skal gis tidligere varsel om straffbare forhold. Vurderingen av spørsmålet om når varslingsplikten oppstår må ta utgangspunkt i tolkningen av ”mulig”. Det må således tas stilling til hvilke forutsetninger som må være til stede for at det skal være ”mulig” for bostyrer å gi opplysninger til påtalemyndigheten i henhold til kkl § 122a.

Som generelt utgangspunkt antas varslingsplikten å oppstå på det tidspunkt bostyreren har foretatt de nødvendige undersøkelser og konkludert med at det – i det minste – er grunn til å anta at det foreligger straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet. Forut for dette tidspunkt vil det ikke være grunnlag for å omtale forholdet i innberetningen, og følgelig heller ikke for å gi opplysninger til påtalemyndigheten.

Dersom bostyrer er i tvil om hvorvidt beviskravet er oppfylt, bør forholdet normalt ikke medtas i innberetningen. Dersom det dreier seg om et eventuelt alvorlig straffbart forhold, anbefales at det konfereres med påtalemyndigheten under hånden.

Dersom bostyreren, eksempelvis 1 måned etter konkursåpning, konkluderer med at det antas å foreligge aktuelle straffbare forhold, vil det være i strid med loven å utsette varsling av påtalemyndigheten til innberetningen foreligger, dersom denne først vil foreligge 1 – 2 måneder senere.

For øvrig må bostyrer ut fra sakens nærmere omstendigheter ta stilling til på hvilket tidspunkt varsling skal finne sted. Avgjørelsen må i noen grad baseres på bostyrers skjønn, og Konkursrådet vil peke på enkelte elementer som antas normalt å måtte inngå i et slikt skjønn.

Dersom bostyrer undersøker flere mulige straffbare forhold, må det bero på en hensiktsmessighetsvurdering om enkelte forhold skal innberettes før undersøkelsene av de øvrige forhold er avsluttet. Normalt antas det å være hensiktsmessig å avvente resultatet av undersøkelsene av de øvrige forhold før påtalemyndigheten varsles. Dette vil først og fremst gjelde dersom det er nær sammenheng mellom de ulike overtredelser, men også ellers i de tilfelle hvor undersøkelsene antas å kunne avsluttes i løpet av kort tid. Det må imidlertid alltid vurderes konkret hvorvidt det må antas å være av betydning for etterforskningen av det enkelte forhold om varslingen utsettes noe. I denne vurderingen må inngå spørsmålet om det kan være fare for bevisforspillelse, slik at det kan være aktuelt å anvende tvangsmidler. Det må videre alltid vurderes hvorvidt det kan være fare for at foreldelse kan inntre. I tvilstilfelle bør bostyrer konferere med påtalemyndigheten under hånden.

Som påpekt under punkt 3.6 ovenfor vil enkelte straffbare forhold ha en så nær tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet at bostyrers totale gjennomgåelse av boet vil kunne ha betydning for den strafferettslige vurdering. Dette vil typisk være tilfelle ved straffebud som har insolvens eller påtagelig fare for insolvens som straffbarhetsvilkår. I slike tilfelle kan det være hensiktsmessig at alle undersøkelser av de økonomiske forhold fullføres før påtalemyndigheten varsles, selv om det allerede på et tidligere tidspunkt ”antas” å foreligge straffbart forhold. Bostyrer må imidlertid nøye vurdere de forhold som er omtalt i punktet ovenfor, og det anbefales at bostyrer i disse tilfelle regelmessig konfererer med påtalemyndigheten under hånden.

I de tilfelle hvor det straffbare forhold gjelder et område som forvaltes av offentlig kontrollmyndighet, som forfølger saken, antar Konkursrådet at bostyreren like fullt har plikt til å omtale forholdet i innberetningen og til å varsle påtalemyndigheten. Omtalen vil i slike tilfelle normalt kunne være summarisk.

Uavhengig av ovenstående vil bostyrer selvsagt kunne varsle politiet eller påtalemyndigheten dersom det oppstår en akutt situasjon som krever politiets inngripen, eksempelvis at skyldneren eller andre er i ferd med å fjerne eller ødelegge aktiva som inngår i bomassen.

Plikten består i å ”gi opplysninger” til påtalemyndigheten, og er følgelig ikke primært knyttet til oversendelse av bostyrers innberetning til tingretten. Det er i forarbeidene ikke uttalt noe om i hvilken form slike opplysninger skal gis. Det må være et sikkert utgangspunkt at opplysningene skal gis skriftlig. Innholdsmessig må stilles samme krav som til omtalen av straffbare forhold i innberetningen, dog slik at det ofte vil være grunn til å gi mer utfyllende opplysninger til påtalemyndigheten. Videre bør vedlegges den dokumentasjon bostyrer måtte besitte som kan være av betydning for vurderingen av de straffbare forhold.

Dersom innberetningen foreligger på varslingstidspunktet, vil opplysningene selvsagt kunne gis som tidligere ved oversendelse av innberetningen, eventuelt supplert med nødvendige tilleggsopplysninger. Under enhver omstendighet skal alle innberetninger som omhandler straffbare forhold oversendes påtalemyndigheten, jf kkl § 122a første ledd annet punktum.

 

3.7.2. Ansvar for omtale av straffbare forhold

Det stilles som nevnt visse krav til bostyrets undersøkelser. Ufunderte formuleringer eller formuleringer som ikke kan dokumenteres kan medføre at bostyret ikke bare pådrar seg erstatningsansvar, men også straffansvar. Strafferettslige skranker i denne sammenheng er foruten reglene om ærekrenkelser (strl § 246 flg), bl.a. strl § 168, § 170 og § 171 - falsk anklage, anmeldelse, påstand om at straffbar handling har funnet sted mv.

 

3.7.3. Hvor skal varsel etter kkl § 122a første ledd gis?

Opplysninger om straffbare forhold skal i henhold til kkl § 122a første ledd gis til påtalemyndigheten. Ifølge strpl § 223 sendes anmeldelser til politiet, men kan etter bestemmelsens annet ledd også sendes påtalemyndigheten. Kkl § 122a første ledd har altså en snevrere ordlyd enn straffeprosessloven, og hvilken av de to lover som eventuelt skal gå foran som lex specialis, er uklart. Når det nå er opprettet egne økoteam i alle landets politidistrikter vil det gjerne være naturlig å avklare med teamet hvem som skal motta opplysningene.

Konkursrådet mener at varsel etter kkl § 122a første ledd vanligvis skal sendes vedkommende politidistrikt hvor virksomheten har vært drevet ifra eller der hvor det straffbare forhold har funnet sted. Påtalemyndigheten er representert i alle politidistrikter som en integrert del distriktets organisasjon. Det er imidlertid intet til hinder for at innberetningen stiles til statsadvokaten direkte i det distrikt der forbrytelsen er begått. Dette kan særlig være aktuelt i de tilfelle hvor straffbare forhold har funnet sted i flere politidistrikter, eller hvor det anses ønskelig at saken etterforskes sammen med forhold som allerede er under etterforskning ved annet politidistrikt. Unntaksvis kan dette også være naturlig dersom saken inneholder særlig kompliserte strafferettslige spørsmål og prioriteringer. Statsadvokaten vil uansett sende saken til politiet der den skal etterforskes, se strpl § 225 første ledd, med eller uten direktiver for hvorledes etterforskningen skal gjennomføres, jf strpl § 225 annet ledd.. Alt avhengig av sakens omfang og innehold er det vår anbefaling at bostyrer samtidig med varslingen vurderer å ta kontakt med økoteamet eller dets leder slik at opplysningene blir gitt direkte til den enhet som skal følge opp varslingen og slik at nødvendig samarbeid blir etablert så tidlig som mulig.

I særlige tilfeller kan boinnberetninger også sendes ØKOKRIM, som har både politimyndighet og statsadvokatkompetanse på dette fagområdet. Slik oversendelse bør ikke skje uten forhåndskontakt med ØKOKRIMs ledelse. Ved overtakelse av saken vil ØKOKRIM underrette politimester og statsadvokat i det angjeldende distrikt.

 

3.7.4. Boets erstatningskrav - Straffesaken

Det er ofte en nær sammenheng mellom straffbare forhold i en konkurssak og sivilrettslige krav som kan fremmes av boet og i siste omgang komme kreditorfellesskapet til gode. Svært mange straffbare forhold vil gi grunnlag for erstatning. Et strafferettslig uttak av selskapet forut for konkurs er et tradisjonelt og kjent eksempel, og boet kan i slike saker fremme erstatningskrav i straffesaken og få disse pådømt sammen med denne.31 Retten skal pådømme slike krav eller deler av slike i den grad de finnes "godtgjort".32 Dersom erstatningsspørsmålet er komplisert, kan bostyrer selv gis anledning til å prosedere dette i straffesaken med rettens samtykke. Ved tilståelsesdom kan det kun pådømmes krav som retten finner "utvilsomme".33

Erstatningskrav kan også rettes mot andre enn siktede,34 og i konkurssaker kan det være aktuelt å fremme slike krav f eks mot styremedlemmer som ikke står tiltalt, selskapets revisor eller andre rådgivere. Vedkommende får i straffesaken stilling som part i erstatningsspørsmålet, og skal innkalles til hovedforhandlingen, få skriftlig melding om påstanden som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og de bevis som vil blir ført.

Det er en nær sammenheng mellom dekningslovens omstøtelsesbestemmelser og straffelovens gjeldskapittel.35 Den skyldner som dømmes strafferettslig vil ofte også ha gjort seg skyldig i en handling som kan omstøtes etter reglene i deknl kap 5. Slike omstøtelseskrav vil kunne fremmes i en straffesak i de tilfeller der dette springer ut av den straffbare handling.36 Partsrettigheter for personer som ikke er siktet, men som gjøres til gjenstand for omstøtelseskrav, vil bli som nevnt i forrige avsnitt. Fremgangsmåten kan være praktisk der det er lite midler i boet. Ved enkle straffbare forhold som kan avgjøres ved forelegg vil fremgangsmåten også kunne være svært effektiv.

 

3.7.5. Nødvendig oppfølgingsarbeid

Det er vanskelig å angi noe generelt om dette, bortsett fra at boets arbeid i forhold til politi og påtalemyndighet ikke er avsluttet ved at opplysninger er gitt i samsvar med kkl § 122a første ledd. Har man varslet om et mulig straffbart forhold, er det en selvfølge at man holder påtalemyndigheten orientert om utviklingen i boarbeidet, og oversender fortløpende alle viktige funn som blir gjort eller bevis som blir innhentet som kan ha betydning for straffesaksarbeidet.

Konkursrådet vil påpeke at situasjonen på dette punkt ikke er tilfredsstillende i dag; det finnes en rekke eksempler på at det har skjedd en utvikling i konkurssaker etter innberetning uten at politiet og påtalemyndigheten har fått tilsendt ytterligere dokumentasjon/forklaringer som er innhentet.

Det presiseres også at alle offisielle dokumenter som utarbeides i konkurssaken etter at innberetning til påtalemyndigheten har skjedd, og som beskriver utviklingen i boarbeidet eller inneholder formuleringer mv som kan være av betydning for påtalemyndigheten, bør innsendes etterhvert som de blir laget. Dette være seg samtidig eller umiddelbart etter at de sendes til tingretten, noe som gjelder for konkurskarantenekjennelser etter kkl § 143, årsredegjørelser etter kkl § 121, sluttinnberetninger etter kkl § 122, utlodninger etter kkl kap XV osv.  

 

4. Kontrolletatenes saksbehandling

Kontrolletatene, spesielt skatte- og avgiftsmyndighetene, har en viktig rolle i forbindelse med avdekking og innsamling av bevis i tilfeller av straffbare forhold. Det er forholdsvis vanlig at skatt og avgift ikke er håndtert slik loven krever forut for konkursene. Skatte- og avgiftsmyndighetenes undersøkelser, vurderinger og konklusjoner i slike forhold vil bli gjennomgått og tillagt vekt av boet, politi og påtalemyndighet.

Det vanlige er at skatte- og avgiftsmyndighetene kobles inn i konkursboet av bostyret, f eks ved anmodning om bokettersyn. Det er heller ikke uvanlig at politi og påtalemyndighet innleder samarbeid med kontrollmyndighetene i sitt arbeid. Skatte- og avgiftsmyndighetene kan også ta initiativ til samarbeid med boet. Er det grunnlag for anmeldelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene, bør konkursen ikke hindre eller forsinke en slik anmeldelse.

Behandlingen av saker vedrørende skatte- og avgiftsunndragelser vil måtte skje under iakttagelse av den rettstilstand som ble etablert gjennom Høyesteretts avgjørelser i de såkalte ”dobbeltstraffsakene” (se plenumsdommene i Rt. 2002 side 497 og Rt. 2002 side 497). Det faller utenfor rammene av denne fremstilling å gå nærmere inn på de problemstillinger disse – og senere - dommer reiser, men det sentrale poeng i vår sammenheng er at ileggelse av tilleggsskatt eller tilleggsavgift stenger for senere straffesak basert på det samme grunnlag, på samme måte som en straffedom er til hinder for at det senere ilegges tilleggsskatt eller –avgift. Avgjørelsene er imidlertid ikke til hinder for at straff kan anvendes i saker hvor det etterlignes skatt eller etterberegnes avgift. I saker hvor det er tale om anvendelse av enten tilleggsskatt/-avgift eller straff, vil det imidlertid måtte foretas et sporvalg fra skatte-/avgiftsmyndighetenes side. Det gjøres også oppmerksom på prinsippene om parallellforfølgning som omhandles i dom avsagt av Høyesterett 27. september 2010 (sak nr. 2010/884). Så lenge forfølgningen i henholdsvis straffe- og skattesporet gjennomføres parallelt og etter de føringer lagt av Høyesterett i ovennevnte avgjørelse vil ikke forfølgningene sperre for hverandre.

Den endrede rettstilstand har medført behov for en gjennomgripende revisjon av sanksjonssystemet på skatte- og avgiftsområdet. Det vises i denne forbindelse til NOU 2003:7 Tilleggsskatt m.m. Ny lovgivning på dette området vil åpenbart få betydning også for samarbeidet mellom skatte- og avgiftsmyndigheter, politi/påtalemyndighet og konkursboet i saker hvor skatte- eller avgiftsdebitor er konkurs. Det er usikkert når det vil foreligge ny lovgivning på området, og Konkursrådet vil komme tilbake til dette når reglene foreligger.

 

4.1 Skatte- og avgifts myndighetens saksbehandling

Ved instruks av 6. september 2011 (SKD 10/11) om anmeldelse til påtalemyndigheten for overtredelse av ligningsloven kapittel 12, folketrygdloven § 24-4 femte ledd, merverdiavgiftsloven § 21-4 og investeringsavgiftsloven § 7 første ledd mv, er det gitt regler for skatte- og avgiftsmyndighetenes behandling av denne type saker. Instruksen erstatter tidligere instruks av 24. november 2005 (SKD 11/5). (Merk at investeringsavgiftsloven er opphevet fra 1. oktober 2002, med unntak av §§ 6 og 7, som oppheves fra den tid Kongen bestemmer)

I henhold til instruksen § 1 gis skattekontoret fullmakt til å anmelde antatt straffbare overtredelser av likningsloven kapittel 12, folketrygdloven § 24-4 femte ledd og brudd på regnskapslovgivningen i denne sammenheng.

Instruksen gir i §§ 2 – 6 nærmere regler for når og i hvilke tilfelle antatte overtredelser av de aktuelle bestemmelser skal anmeldes. I henhold til instruksen § 3 anmeldes overtredelser av bl.a. ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a når de skatte- og avgiftsmessige fordeler utgjør et ”betydelig” beløp. Det følger av bestemmelsens tredje ledd at overtredelse av rskl. § 8-5 inngår i vurderingen av anmeldelse. I fjerde ledd heter det at overtredelse av regnskapsloven vil være et selvstendig anmeldelsesgrunnlag når den regnskapspliktige helt eller delvis har unnlatt å føre regnskap eller i ettertid ulovlig har fjernet regnskapet eller deler av det.

Etter instruksen § 7 kan anmeldelse i henhold til instruksen §§ 2 - 6 ”normalt” unnlates dersom det fremtrer som overveiende sannsynlig at straffesak bare vil bli henlagt eller lede til påtaleunnlatelse eller annen påtalemessig advarsel. Tilsvarende gjelder dersom forhold ved overtrederen gjør at straffeforfølgning vil være en uforholdsmessig stor påkjenning. Det er i § 6 også henvist EMK protokoll 7 artikkel 4, og påpekt at en person ikke skal anmeldes dersom vedkommende allerede er ilagt tilleggsskatt eller tilleggsavgift for samme forhold.

Av instruksen §§ 9 og 10 fremgår at overtredelse av skatte- og avgiftslovgivningen mv. som oppfyller vilkårene i instruksen skal anmeldes snarest mulig. Anmeldelsen skal leveres til det politidistrikt hvor den straffbare overtredelsen er eller antas å være foretatt, eller hvor den mistenkte har sitt bosted eller sin virksomhet, dersom det ikke er gjort avtale om annet.

 

4.2. Skatteoppkrevernes saksbehandling

Skatteoppkreverne (normalt kommunekasserer/kemner) forvalter skattebetalingsloven, jf sktbl. § 2-1. Det foreligger en egen trekkanmeldelsesinstruks fastsatt av Finansdepartementet 9.5.1997 for anmeldelse til påtalemyndigheten av overtredelser på skattebetalingsområdet.

I forbindelse med revisjon av de regler som gjelder for utveksling av informasjon mellom kontrolletater og politi/påtalemyndighet,38 ble regelverket tilpasset dagens situasjon og muligheten for praktisk samarbeid innenfor saksarbeidet tilrettelagt. Etter skatteoppkreverinstruksen skal ligningsloven § 3-13 legges til grunn ved praktiseringen av skatteoppkreverens taushetsplikt etter § 3-2. Etter instruksen kan skatteoppkreveren anmelde overtredelser av skattebetalingslovens straffebestemmelser, herunder bl.a. regnskapssvikt i forbindelse med sikring, betaling og innkreving av midler etter skattebetalingsloven. For øvrig vises det til Konkursrådets anbefaling om rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker.

De som er gitt anmeldelseskompetanse etter instruksen har fullmakt til å inngi påtalebegjæring på vegne av staten. Tilsvarende fullmakt på vegne av kommunen kan gis av kommunestyret, jf strl § 79. Skatteoppkreveren kan etter instruksen ta initiativ til å få slik kommunal fullmakt. Etter Konkursrådets oppfatning bør nødvendig fullmakt gis slik at anmeldelse på vegen av staten og kommunen kan gis av samme instans. Overtredelse av skattebetalingsloven er undergitt ubetinget offentlig påtale. Simple underslag av skattetrekksmidler, strl § 255, som i disse tilfeller langt på vei verner de samme interesser som straffebudet i § 18-1, og som er en mer alvorlig forbrytelse med langt høyere strafferamme, burde vært undergitt tilsvarende påtaleregler. Riktignok vil påtalemyndigheten kunne erklære at påtale er påkrevet av allmenne hensyn, men slik dette uttrykket forstås og praktiseres i dag vil ikke alltid vilkårene være tilstede.

 

5. Betydningen av beviskravene

Beviskravene som oppstilles i vårt rettssystem for strafferettslig domfellelse er svært strenge. Den som anmelder et straffbart forhold til politiet bør kjenne beviskravene i strafferetten da de ofte kan gi en indikasjon på hvor sterkt saken står, hvilket er et viktig moment i vurderingen av om forholdet skal innberettes.

Enhver rimelig, fornuftig tvil om faktiske spørsmål knyttet til straffbarhetsvilkårene skal komme tiltalte til gode. Dersom det er rom for slik tvil, skal retten frifinne. Prinsippet er ikke lovfestet, men bygger på lang og sikker sedvane. Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, uttrykkes gjerne også ved at påtalemyndigheten har bevisbyrden. For at retten skal kunne domfelle i saken må den være overbevist om at alle straffbarhetsvilkår foreligger. Tvil om rettslige spørsmål løses derimot etter tilsvarende bevisregler som man har i sivilretten; den løsningen som har sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 %) anses bevist.

Beviskravene i sivile saker, f eks erstatnings- og omstøtelsessaker, er annerledes enn i straffesaker. Hovedregelen i sivile saker er at retten skal bygge på det den finner mest sannsynlig. I noen tilfeller opererer man også i sivile saker med at en av partene har bevisbyrden. Dette gjelder f eks i erstatningssaker hvor den som krever erstatning har bevisbyrden for at den påståtte skadevolder har forårsaket skaden. Dette innebærer imidlertid ikke annet enn at den som har bevisbyrden i slike saker, må bære risikoen for tvil. I sivile saker er det intet krav om bevis av en slik styrke som det kreves for domfellelse i straffesaker.

 

5.1. Ansvaret ved anmeldelse m.v. til påtalemyndigheten

Straffbare forhold som anmeldes til politi og påtalemyndighet skal på forhånd vurderes nøye av vedkommende myndighet, enten vedkommende er bostyrer, kommunekasserer/kemner eller fylkesskattesjef. I denne sammenheng anses varsel i henhold til kkl § 122a første ledd som anmeldelse. Det er i alle tilfeller snakk om myndigheter som besitter stor juridisk og saksrelatert kompetanse, og de vurderinger som foretas vil allerede av den grunn regelmessig tillegges betydelig vekt av de som skal behandle saken i senere ledd.

Innberetninger fra bostyret må man regne med blir offentliggjort. I de tilfelle hvor innberetningen omhandler mulige straffbare forhold, tilsier det at saken vurderes strafferettslig med påfølgende presseoppslag og stigmatisering, forsiktighet både mht form og innhold. Det forhold at innberetningen omhandler mulige straffbare forhold, innebærer etter lovens ordning at påtalemyndigheten vil være varslet om forholdet, hvilket derved må anses offentlig kjent.

Men også for politiet er det sentralt at innberettende myndighet har foretatt sine vurderinger med omhu. I motsatt fall kan man risikere unødvendig å iverksette store og kostbare etterforskningsskritt i saken, noe som igjen vil gå ut over arbeidet i andre saker.

 

5.2. Forholdet mellom den sivile saken og straffesaken

Det vil ofte kunne være slik at det parallelt med straffesaken går en sivil tvist, f eks en omstøtelsessak. Den sivile saken bør ikke influere på vurderingen om anmeldelse skal foretas. De vurderinger som skal skje ved anmeldelse vil være av vesentlig annen karakter. Det vil også kunne versere skatte- eller avgiftssaker parallelt med straffesaken, jf det som er sagt innledningsvis under punkt 4 ovenfor.

Beviskravene i strafferetten medfører f eks at det faktum som baserer seg på et skjønn i den sivile saken, ikke kan legges til grunn i straffesaken. Skjønnet vil regelmessig ikke oppfylle de krav til bevis som stilles i strafferetten.

Som eksempel kan nevnes: I en skattesak fastsetter ligningskontoret skjønnsmessig vedkommendes inntekt. Det er i saken forsvarlig grunnlag for å anta at vedkommende har utført en rekke oppdrag gjennom sitt enkeltmannsforetak hvor det ikke er ført regnskaper og at inntektene ikke har vært oppgitt til beskatning. I en skattesak kan dette etter omstendighetene være tilstrekkelig, retten vil i en slik sak prøve faktum som ligger til grunn for skattemyndighetens skjønn og forsvarligheten av dette. Vanligvis bygger dette skjønn på tidligere års inntekter, vedkommendes pengeforbruk, livssituasjon osv. Den løsning som er mest sannsynlig vil bli lagt til grunn av domstolen dersom skattesaken bringes dit.

Dette blir annerledes i en straffesak. I straffesaken vil man se bort fra skjønnet, og lete etter konkrete bevis for inntekt som ikke er oppgitt til beskatning. Dersom slike bevis ikke finnes, noe som f eks ofte er tilfelle når det ikke er ført regnskap for virksomheten, finnes det heller ingen straffesak vedrørende skatteunndragelse. Derimot vil vedkommende kunne anmeldes for unnlatt regnskapsføring i virksomheten, og i et slikt tilfelle vil det ofte foreligge særlig skjerpende omstendigheter da oppgjøret med kreditorene eller offentlig myndighet har blitt uriktig.41

Dersom den ovennevnte sak anmeldes som skatteunndragelse, og ikke som en regnskapsovertredelse, vil den ofte bli galt behandlet av politiet. Politiet vil ofte iverksette etterforskning på det grunnlag som er angitt i anmeldelsen. I slike tilfeller risikerer politiet å kaste bort mye ressurser før feilen oppdages. Det finnes mange eksempler på at slike feil ikke avklares før under domstolsbehandlingen.

Tilsvarende vil gjelde der boet har indikasjoner på at det har skjedd et uttak fra selskapet forut for konkurs, pengene er overført til et selskap i utlandet. Overføringen er bokført som en utgift, men bilaget er en håndskrevet lapp fra administrerende direktør og det fremgår ikke hva pengene skulle brukes til eller hva som var bakgrunnen for overføringen. I et tilfelle som dette vil konkursboet ofte kunne inndrive pengene gjennom et omstøtelses- eller erstatningskrav. Selv om det knytter seg uklarheter til pengeoverføringen, vil man ved å forfølge forholdet kunne oppnå tilstrekkelig bevis for at det mest sannsynlig er skjedd et uttak som kan omstøtes eller medføre erstatningsansvar.

Forholdet bør imidlertid ikke anmeldes som straffbart uttak på dette tidlige stadiet. Til det kreves langt flere opplysninger. Blant annet bør det undersøkes om det fantes noen legitim grunn til å betale beløpet til det utenlandske selskapet, om selskapet oppnådde et motkrav, om det skjedde som en investering som lå innenfor selskapets formål, om det konkursrammede selskapet på uttakstidspunktet var insolvent osv. Før anmeldelse skjer bør det vurderes under hvert av disse spørsmål om det er utsikter til, gjennom en politietterforskning, å fremskaffe tilstrekkelig bevis for at det faktisk har vært et straffbart uttak. I mange saker vil boet allerede på dette tidlige tidspunkt være klar over forhold som medfører at det knytter seg adskillig tvil til om det foreligger et uttak i strafferettslig forstand. Dersom det allerede på dette tidspunkt er klart at det foreligger rimelig tvil i saken, bør anmeldelse for straffbart uttak ikke skje. Dersom anmeldelse foretas, bør det gjøres spesielt oppmerksom på hvilke svakheter som knytter seg til det faktum man anfører som straffbart.

Derimot vil forholdet kunne anmeldes som overtredelse av rskl. § 8-5, jf § 2-3 (eventuelt bokføringsloven § 15). At det i dette tilfellet har skjedd en utgiftsføring uten at legitimasjonskravet i regnskapsloven er oppfylt, knytter det seg liten eller ingen tvil til. Regnskapsovertredelsen vil antakelig være vesentlig, da den kan ha medført uriktig oppgjør med selskapets kreditorer (forfordeling mv).

Denne type forhold vil regelmessig ikke kunne la seg bevise lenger enn til regnskapsovertredelsen innenfor strafferetten. Dette kan i første omgang virke lite tilfredsstillende for bostyrer eller kontrolletat som bruker ressurser på å undersøke forholdet, men regnskapsovertredelsen er i saken forholdsvis klar. I tillegg kommer at rettspraksis er streng for denne type regnskapsovertredelser.

Ovennevnte eksempler viser at svært mange økonomiske straffesaker kun kan oppklares dersom den anmeldende myndighet og ansatte i politi og påtalemyndighet i tilstrekkelig grad behersker regnskapsreglene og de straffebestemmelser som knytter seg til disse. Ofte vil det foreligge mistanke om at det straffbare forhold er mer omfattende enn regnskapsovertredelsen, og ikke sjelden vil denne mistanken være sterk. Mistanke er imidlertid ikke nok for domfellelse i vårt rettssystem, jf det som er sagt ovenfor om beviskravene i strafferetten.

Saker som dette vil bare være riktig behandlet dersom de som håndterer saken fra første stund anlegger sine undersøkelser også ut fra en regnskapsmessig vinkel. Regnskapene, hvor disse finnes, bør derfor alltid danne utgangspunktet for undersøkelsene. Dersom man i saken også finner tilstrekkelig bevis for andre, mer omfattende forhold, skal selvfølgelig dette anmeldes i tillegg.

Eksemplene viser at det er viktig at boets organer har nødvendig kompetanse innenfor regnskapsrett, skatterett, avgiftsrett osv. De strenge beviskravene i strafferetten medfører at en del forhold ikke kan forfølges strafferettslig til tross for at den sivilrettslige delen av forholdet er sikker nok. Etter Konkursrådets oppfatning bør vurderingene knyttet til slike spesielle rettsområder som er omhandlet her, gjennomføres i det anmeldende organ som sitter med den grunnleggende kompetansen før saken overtas av det lokale politidistrikt til etterforskning.

 

6. Politi og påtalemyndighetens saksbehandling

 

6.1. Grunnlaget for iverksettelse av etterforskning

Politiet etterforsker straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs. Påtalemyndigheten er ansvarlig for etterforskningen og irettefører sakene for domstolen. Konkurssakene vurderes og prioriteres mot all annen kriminalitet som behandles av politi og påtalemyndighet.

Grunnlaget for saksbehandlingen i økonomiske straffesaker etter en konkurs vil normalt være opplysninger gitt av bostyrer, men kan også være anmeldelser fra for eksempel skatteetaten. Disse dokumentene vil være den eneste kilden til opplysninger som politiet har tilgang til i saken i den innledende etterforskningsfasen. På dette grunnlag blir saken vurdert og prioritert. I denne innledende saksbehandlingsfasen vurderer politiet hvilke boer det skal åpnes etterforskning i, hvilke forhold som skal etterforskes i det enkelte bo og hvilke ressurser som skal settes inn. Det er derfor av stor betydning at opplysningene fra bostyrer inneholder den informasjon som er nødvendig i denne innledende fasen, slik at politiet kan foreta riktige prioriteringer og iverksette adekvate etterforskningsskritt.

Politiet skal altså vanligvis ikke avdekke mistanke om straffbare forhold begått i forbindelse med konkurser, men etterforske forhold som er avdekket og innberettet fra konkursbo og kontrollmyndighet. Dersom politi og påtalemyndighet ønsker det, kan de også av eget tiltak iverksette etterforskningsskritt for å avdekke om det har skjedd straffbare forhold. Unntaksvis gjøres dette, men hovedreglen i konkurssaker er at man avventer og forholder seg til konkursbo eller kontrollmyndighet som er tillagt et spesielt ansvar for dette og som har spesiell kompetanse innen sine fagfelt.

Påtalemyndigheten vil måtte henlegge en del straffbare forhold som innberettes fra konkursboer. Uansett om saken virker bevismessig god nok når den behandles av konkursboet, vil etterforskningen i mange tilfeller føre til at saken bevismessig ikke gir grunnlag for tiltale. Denne vurdering skjer eksklusivt i påtalemyndigheten. Beslutninger om henleggelse kan påklages til overordnet påtalemyndighet, jf påtaleinstruksen § 17-2 annet ledd.

Påtalemyndigheten har anledning til å henlegge straffesaker grunnet manglende saksbehandlingskapasitet i politiet. Dette kan gjelde deler av konkurssaken eller hele sakskomplekset. Det er Konkursrådets syn at dette vanligvis ikke bør skje i saker vedrørende grov økonomisk kriminalitet som er innberettet fra konkursboet, og spesielt ikke i saker der boet har brukt betydelige midler på å avdekke de straffbare forhold som innberettes til etterforskning. Dette må gjelde enten man har brukt boets egne midler eller disse er tilført boet over garantiordningene. I slike saker har andre personer med stor kompetanse vurdert forholdene slik at dette er saker som krever undersøkelser og ressursinnsats. Saken bør av denne grunn prioriteres høyt også i politi og påtalemyndighet. Unntaksvis kan man imidlertid tenke seg at saker må henlegges med ovennevnte begrunnelse f eks fordi saken innebærer etterforskning i utlandet som ikke står i rimelig forhold til sakens alvorlighetsgrad. For å sikre at politiet har tilstrekkelig ressurser å avsette til en spesielt krevende etterforskning, bør politimesteren varsles så tidlig som mulig.

Politiets henleggelser kan overprøves av overordnet påtalemyndighet etter klage fra bostyret eller kontrollmyndighet.

 

6.2. Kommunikasjon og samarbeid med den som innberetter

Innledningsvis vil Konkursrådet bemerke at det er en gjengs oppfatning at det er svakheter i dagens system mht kommunikasjon mellom politiet og boet/kontrolletatene i konkurssaker. Det er nødvendig med samarbeid i denne type saker. Kontrolletatene og bostyret samt borevisor besitter kunnskap både generelt og i saken som er av avgjørende betydning for straffesakens oppklaring. Konkursrådet viser i denne forbindelse til Anbefaling om strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbehandling, og anbefaling om rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker.

Videre vises til den tidligere omtalte anbefalingen om kommunikasjon mellom aktørene i konkurssaker.

Et viktig punkt å fokusere på for politiet er at anmelder (den som varsler) holdes orientert om fremdriften i saken slik at vedkommende får anledning til å vurdere hvorvidt det har kommet frem opplysninger i saken som politiet trenger. Dette er ikke mulig dersom politiet unnlater å informere bostyret eller kontrolletaten om hva som er under etterforskning, hva som er sakens temaer, utfordringer osv.

For å oppnå slik kommunikasjon kreves for det første at politiet ser på sine registreringssystemer (STRASAK), og sikrer at bostyret/kontrolletatene får slike meldinger som de bør ha i saken, f eks underretning om at anmeldelsen er mottatt herunder hvem som er etterforsker og ansvarlig jurist på saken, underretning om påtaleavgjørelse, domstolsbehandling, resultat i namsspørsmål osv.

Videre kreves at politiet under etterforskningen tar kontakt med vedkommende bostyre/kontrolletat og informerer vedkommende muntlig/drøfter saken. I denne forbindelse bør det også diskuteres om det er områder boet kan bidra ytterligere på, altså en slags arbeidsfordeling mellom boet og påtalemyndigheten. Dette bør være standard prosedyre i alle kompliserte konkurssaker.

Samhandling og samarbeid mellom politiet og bostyrer har det også vært fokusert på ifra Riksadvokaten,og da bla. i form av at Riksadvokaten har pålagt landets politimestere å følge Konkursrådets anbefalinger om samarbeide i konkurssaker.

 

6.3. Beskrivelse av politiets arbeidsmetode

Nedenfor følger en presentasjon av politiets arbeidsmetode i kompliserte konkurssaker. Metoden vil måtte avpasses etter den konkrete sak, og i mindre alvorlige og enkle forhold vil det ikke være nødvendig å benytte en slik komplisert fremgangsmåte. I alvorlige saker er metoden nødvendig, både for å fastslå hvilke konkrete forhold som skal etterforskes og hvor omfattende etterforskning som er nødvendig i de enkelte forhold.

Innledende planleggingsmøte

Innledningsvis avholdes et møte med alle som skal delta i etterforskningen, både jurist og etterforskere. Det kan også være hensiktsmessig og ofte nødvendig at bostyrer, borevisor og eventuelt representanter for kontrolletatene inviteres til dette møtet. Dersom bobehandlingen er påbegynt bør bostyrer/borevisor delta på slike møter.

Spørsmålet om eventuell godtgjørelse til bostyrer og/eller borevisor for deltakelse i slike møter, er omtalt nærmere under punkt 3.4.5 ovenfor.

Målsetningen med møtet er at saken skal planlegges og avgrenses. De prioriteringer og avgjørelser som fattes innledningsvis vil være av vesentlig betydning for sakens utfall. På dette stadiet er det altså behov for best mulig kompetanse, og bostyrer/borevisor vil således regelmessig ha noe å tilføre diskusjonen. Alle intensjoner og beslutninger i møtet bør nedtegnes.

Anbefalte punkter for agendaen for møtet er:

  • Gjennomgang av grunnlaget for etterforskningen (varsel fra bostyrer/anmeldelsen fra kontrolletat)
  • Analyse av saken (konkursen)
    • Har saken hatt alvorlige økonomiske konsekvenser? Eiere og kreditorers tap mv
    • Har saken hatt alvorlige samfunnsmessige konsekvenser? Arbeidsplasser, innvirkninger på konkurransesituasjonen i lokalsamfunnet, andre lokale virkninger osv
    • Har saken hatt kontrollmessige konsekvenser for myndighetene? Kontroll umulig/vanskeliggjort?
  • Hva slags straffbare forhold er påpekt av bostyrer?
  • Gjennomgang og diskusjon av hvert enkelt straffbart forhold
    • De objektive straffbarhetsvilkår (se nedenfor om arbeidssiktelse/bevisnotat)
    • De subjektive straffbarhetsvilkår (se nedenfor om arbeidssiktelse/- bevisnotat)
  • Avgrensningen
    • Hvilke straffbare forhold er allerede bevist?
    • Hvilke straffbare forhold kan bevises med liten ressursinnsats?
    • Hvilke mulig straffbare forhold krever stor ressursinnsats for å bevises?
    • Hvilke mulige straffbare forhold fremstår som bortimot umulige å bevise uansett ressursbruk?
    • Hvor stor ressursinnsats kan forsvares å bruke i denne saken?
    • Beslutning om sakens avgrensning

Utarbeidelse av arbeidssiktelse

Arbeidssiktelsen (dvs notat om mistanke) viser sakens avgrensning, aktuelle lovbestemmelser, alle de etterforskningstemaer som skal behandles (gjerningsbeskrivelsen), og angir den systematikk som skal benyttes i arbeidet.

Følgende medtas i arbeidssiktelsen:

  • Alle forhold som er besluttet etterforsket/medtatt i saken
  • Alle relevante lovbestemmelser
  • Alle etterforskningstemaer knyttet til straffebudets objektive straffbarhetsvilkår. De etterforskningstemaer som knytter seg til de subjektive straffbarhetsvilkår kan også tas med, spesielt dersom de subjektive forhold er kompliserte etterforskningstemaer i saken
  • Hvert enkelt etterforskningstema skal diskuteres

Utarbeidelse av bevisnotat

Bevisnotatet er dynamisk, og blir utfylt ettersom etterforskningen går fremover. Meningen er at det skal vise hvilke bevis som er i saken til enhver tid, og hvilke etterforskningsskritt som gjenstår.

Bevisnotatet inneholder:

  • Arbeidssiktelsens bevistemaer. Til hvert bevistema stilles og besvares så langt det er mulig følgende tre spørsmål:
    • Hvilke bevis har man og hvor i saken finnes disse?
    • Hvilke bevis mangler og hvor kan disse finnes?
    • Merknader? F eks hvilke spørsmål må belyses særskilt i avhør av vitner/- mistenkte osv.
  • Bevisnotatet utarbeides samtidig som arbeidssiktelsen så langt dette er mulig.

 

7. Hvordan bør de forskjellige aktører innrette seg

Oppklaring av straffbare forhold begått i konkursrammede selskaper forutsetter at saksbehandlingen i alle ledd er tilfredsstillende. Oppfordring til økt samarbeid er fremhevet flere steder i anbefalingen og bør nevnes også her. Et nært samarbeid mellom bostyrere, det lokale økoteam samt kontrolletatene bør danne grunnlag for god behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs. Som tidligere nevnt tror Konkursrådet at satsingen på økoteam i politidistriktene, samt satsing på bekjempelse av økonomisk kriminalitet og konkurskriminalitet hos kontrolletatene, bør gi et godt grunnlag for gode samarbeidsrutiner, som igjen sikrer gode resultater i kampen mot økonomisk kriminalitet.

Konkursrådet har utarbeidet momentlister som hjelpemiddel for de forskjellige instanser. Ved å kontrollere listene i pkt 7.1. til 7.4. bør man få et bilde av hvorvidt ens posisjon i systemet er tilstrekkelig utviklet og om de nødvendige samarbeidsrutiner er tilstede.

 

7.1. Tingretten

Innledningsvis er det grunn til å vise til anbefalingen ”Rettens behandling av konkursbegjæringer og konkursboer", vedtatt av Konkursrådet 10. mai 1996. Det er også grunn til å minne om Konkursrådets "Huskeliste for dommere i konkurssaker". Begge dokumenter finnes på Konkursrådets hjemmeside.

Tingretten bør sørge for rutiner som sikrer:

  • At det benyttes bostyrere som også har tilstrekkelig kompetanse innen insolvensvurderinger/avdekking av straffbare forhold
  • At det innhentes nødvendig spesialkompetanse i boer som krever det
  • At det blir vurdert om det er tilstrekkelige midler til avdekking av straffbare forhold i konkursboene, og rutiner som sikrer at midlene benyttes i de boer der behovet er størst
  • At det – så langt det er midler til det - i alle nødvendige tilfeller oppnevnes borevisor i boer der regnskapene skal vurderes. Spørsmålet bør vurderes spesielt i forbindelse med boets arbeid med straffbare forhold Det bør vurderes å tildele borevisor et begrenset oppdrag, jf kkl § 90 tredje ledd. Pris og tidsaspekt bør i mange tilfeller forhåndsavtales.
  • At borevisor i tillegg til å beherske regnskap og revisjon på et høyt nivå, er tilstrekkelig kompetent innen områdene straffe- og konkursrett, herunder insolvensberegninger, omstøtelsesforhold og erstatningsforhold samt innen skatte- og avgiftsrett
  • At det kontrolleres spesielt at bostyret har omhandlet antatte straffbare forhold på en adekvat måte
  • At påtalemyndigheten faktisk er varslet i alle de tilfeller der det er grunnlag for oversendelse, se Konkursråds anbefaling: "Tingrettens behandling av konkursbegjæringer og konkursboer"
  • At boets arbeid med avdekking/behandling av straffbare forhold vurderes i forbindelse med salærfastsettelsen for bostyrer

 

7.2. Bostyrer

Det kan innledningsvis være grunn til å minne om huskelisten Behandling av konkursbo” lagt ut på konkursrådets hjemmeside. Huskelisten nedenfor retter seg særskilt mot bostyrers behandling av straffbare forhold.

Når en opptrer som bostyrer, bør en ha tilstrekkelig kompetanse i straffe- og konkursrett, regnskap, skatte- og avgiftsrett (eller være en del av en enhet som til sammen har slik kompetanse). Det er også viktig at en selv eller kontoret har tilstrekkelig kapasitet til å påta seg oppdraget.

Bostyrer bør ha rutiner som innen rammen av tilgjengelige ressurser sikrer:

  • At bostyrers forslag til kreditorutvalget får en sammensetning som er hensiktsmessig, bl.a. ift å sikre nødvendig kompetanse vedrørende avdekking av mulige straffbare handlinger, og dekker nødvendig bransjekunnskap
  • At bevis blir sikret slik at de kan anvendes i en senere straffesak (dokumentasjon og samtaler). Det vises her til Konkursrådets uttalelse nr. 49 ”Sikring av regnskap på leasede datamaskiner, utlagt på konkursrådets hjemmeside
  • At det sikres at det kan redegjøres for hvorledes viktige dokumenter er funnet, hvor de er funnet, hvem som hadde tilgang til funnstedet mv. Dette kan være avgjørende for ansvarsplassering i en straffesak. Det er mindre betydning hvorledes dette dokumenteres, eksempelvis kan det gjøres som en påtegning på dokumentet
  • At skyldnerens regnskaper og arkiver oppbevares eller besørges oppbevart av boet innenfor rammene av kkl §80 og kkl § 122b.
  • At man er seg bevisst viktigheten av direkte og godt samarbeid med kontrolletater og politiet
  • At politiet etter at det er gitt opplysninger i medhold av kkl § 122a holdes orientert om forhold i bobehandlingen som kan ha betydning i straffesaken
  • At tingrett/kontrollmyndighet kontaktes dersom man ser at det er behov for ytterligere midler til undersøkelser for å avdekke mulige straffbare forhold. Det vises anbefalingen ”Midler til bobehandling – offentlige garantiordninger", utlagt på Konkursrådets hjemmeside.

 

7.3. Borevisor

Det er innledningsvis grunn til å vise til "Huskeliste ved borevisjon", utlagt på Konkursrådets hjemmeside. Denne gjennomgangen retter seg særskilt mot behandlingen av mulige straffbare forhold.

Det er viktig at den som oppnevnes har tilstrekkelig kompetanse innen konkursrett, dekningsrett, selskapsrett, regnskapsrett, strafferett, skatte- og avgiftsrett, og at en selv og kontoret har tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre oppdraget innenfor den fastsatte tid.

Videre bør en ha oppmerksomhet rundt utforming av mandat til borevisor, hvis det er aktuelt med en begrenset oppnevning. Eksempel ligger vedlagt anbefalingen som vedlegg 6.

Borevisor bør ha rutiner som sikrer:

  • At en har et opplegg for skikkelig planlegging for avdekking av straffbare forhold
  • At bevis blir sikret på en slik måte at de kan anvendes i straffesaken, det vises her til Konkursrådets uttalelse nr. 49 ”Sikring av regnskap på leasede datamaskiner, utlagt på konkursrådets hjemmeside.

 

7.4. Kontrolletatene

Kontrolletatene bør være aktive i avdekkingen av straffbare forhold. Dette gjelder også i konkurssammenheng. Også overfor kontrolletatene er det viktig å understreke viktigheten av godt og tett samarbeid med de andre aktørene, særlig bostyrer/-revisor, samt politi og påtalemyndighet.

Kontrolletatene bør ha rutiner som sikrer:

  • At bevis som innhentes ved bokettersyn sikres på en slik måte at de i størst mulig grad også kan nyttes i en senere straffesak. Kopier må være tydelige og påføres notat om når de ble kopiert, hvor de ble funnet/avgitt, hvem som avga dokumentet, hvilken saksbehandler som var ansvarlig mv. I spesielle tilfeller bør originaler sikres (dokumentfalsk, uriktig dokument, mv)
  • At bevis som innhentes ved samtaler, sikres på en slik måte at de også kan nyttes i bobehandlingen og eventuelt under etterforskningen i en senere påfølgende straffesak, se imidlertid begrensninger beskrevet i pkt.3.3.3.
  • At det er tilstrekkelig juridisk kompetanse tilstede i saksbehandlingens forskjellige ledd. At saksbehandlerne behersker beviskravene i strafferetten og trekker de rette konsekvenser av disse, ikke bare på anmeldelsesstadiet, men i alle stadier av saksbehandlingen.
  • At kontrolletatene arbeider for et best mulig samarbeid med påtalemyndighetene og andre offentlige kontrollmyndigheter i straffesaker ved konkurs. De bør være med å formalisere et samarbeid. Vi viser her til riksadvokatens brev av 5.oktober 2005, hvor det oppfordres til samarbeid mellom politiet og kontrollmyndighetene.

 

7.5. Politi og påtalemyndighet

Det er mange grunner til at politiets etterforskning bør igangsettes så tidlig som mulig, både mulighetene til bevissikring og en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene til alle involverte taler for det. Viktigheten av gode rutiner for lokalt samarbeid med bostyrere og kontrollmyndigheter kan neppe undervurderes. Både bostyrere og kontrolletat kan tenkes å bidra med generell kompetanse, så vel som viktig sakskunnskap. Det er også viktig å holde bostyrer orientert om etterforskningen og avgjørelsen av straffesaken.

Herunder bør politi og påtalemyndighet ha rutiner som sikrer:

  • At alle bevis som finnes i boet blir sikret før bobehandlingen avsluttes
  • At bostyrer holdes orientert om alle bevis som sikres under etterforskningen som kan ha betydning for arbeidet, f eks i forbindelse med vurdering av boets erstatningsgrunnlag overfor selskapets styre, omstøtelige transaksjoner osv
  • At det finnes et system for å skille den grove økonomiske kriminaliteten i konkurssaker fra den mer alminnelige kriminaliteten, slik at prioriteringer mv kan skje i henhold til Riksadvokatens direktiver
  • At konkurssaker planlegges og avgrenses på en skikkelig måte
  • At kompetanse og kapasitet innenfor fagområdet etableres, sikres og beholdes både på etterforsker- og påtalesiden i saksbehandlingen av konkurssaker

Det vises også til Konkursrådets anbefaling: "Strategi for iveratakelse av det offentliges interesser i forbindelse med bobehandling", hvor det offentliges samlede prioriteringer i konkurssaker er nærmere behandlet.

 

8. Vedlegg 1 - Vedlegg til opplysninger gitt påtalemyndigheten i medhold av kkl § 122a

1. Konkursåpningskjennelsen
Dersom det var tvist mht konkursåpning, bør også de aktuelle prosesskriv vedlegges i alle tilfeller der insolvenskriminalitet innberettes eller insolvens kan være et moment i den strafferettslige vurdering

2. Registreringsforretningen
Denne er viktig i alle tilfeller hvor det påberopes overtredelse av § 285 boforringelse. Registreringsforretningen kan også ha betydning ved insolvensforhold, samt i forbindelse med regnskapsovertredelser.

3. Fordringsanmeldelseslister
Dersom det er fordringer som ikke er prøvet, bør det gis opplysning om dette, samt også dersom bostyrer har indikasjoner på at det finnes meldte krav som ikke ville blitt godkjent. Det samme gjelder dersom bostyrer kjenner til krav som ikke er meldt i boet.

4. Dommer/kjennelser/prosesskrift i tvister
Disse oversendes i alle tilfeller der de aktuelle avgjørelser kan ha relevans i straffesaken.

5. Konkurskarantenekjennelse
Denne bør oversendes i alle boer som er innberettet.

6. Boets årsredegjørelse til tingretten
Tilsvarende pkt 5.

7. Dividendeberegningen og utlodningen
Denne er viktig i alle saker der virkningen av transaksjoner for kreditorfellesskapet skal beregnes, f eks forfordeling - § 282.

8. Sluttinnberetningen
Denne skal oversendes i alle konkursboer som er innberettet så snart den foreligger, jf kkl § 122a første ledd annet punktum.

9. Utskrift fra enhetsregisteret
Denne bør vedlegges i alle saker. Dersom bostyrer har tilgang på den historiske utviklingen, endringer mv, bør også disse vedlegges.

10. Styre- og generalforsamlingsprotokoller
Dersom bostyrer har gjennomgått materialet nøye, kan man begrense seg til å oversende de aktuelle protokoller.

11. Selskapets årsregnskap og årsberetning minimum to siste år før konkursen
De siste to eller eventuelt flere årsoppgjør antas nødvendig i alle tilfeller der det innberettes insolvenskriminalitet, regnskapsovertredelser og ofte ved overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen. Et særlig fokus på forhold som kan belyse kravet om ”påtagelig fare for å bli insolvens” kan være ønskelig.

12. Selskapets revisjonsinnberetninger
Vedlegges tilsvarende årsregnskap, jf pkt 11, eventuelt pkt 13.

13. Selskapets regnskapsmateriale
Regnskapsmateriale bør i nødvendig grad vedlegges innberetningen i tilfeller hvor det påpekes konkrete regnskapsfeil/-mangler.

14. Bilag
I alle tilfeller der registrerte enkelttransaksjoner innberettes som straffbare, f eks som utroskap, underslag, tapping av selskapet under insolvens, regnskapsovertredelser mv, må de aktuelle bilag eller kopi av disse vedlegges. Ved mistanke om dokumentfalsk må originalbilag vedlegges.

15. Forklaringer avgitt av skyldneren
Nedtegnelser/utskrifter av slike samtaler oversendes i den grad de omhandler forhold som kan ha relevans i straffesaken. Politi og påtalemyndighet vurderer selv i hvilken utstrekning disse kan benyttes som bevis i en eventuell påfølgende straffesak.

16. Opplysninger fra Konkursregisteret
Opplysninger bostyret har mottatt fra Konkursregisteret, f eks rolleoversikt, som kan gi en oversikt over formelle og reelle posisjoner i selskapet, samt opplysninger om tidligere konkurser og andre pågående konkurser disse måtte ha en rolle i, må oversendes. Det samme gjelder karanteneopplysninger mv.

For øvrig vises til anbefalingen om anmeldelse i konkurssaker

 

9. Vedlegg 2 - Regnskapsanalyse - insolvens - tap

For å illustrere en regnskapsanalyse av insolvens og tap, har vi brukt følgende eksempel: Et aksjeselskap ble stiftet i 2002 med aksjekapital på kr 200.000. Konkurs ble åpnet 4.5.2005 etter begjæring fra kommunekassereren.

Med utgangspunkt i selskapets årsregnskap foretas en forenklet analyse med formål å klarlegge om de objektive vilkår for insolvens og tap synes å være tilstede. Analysen fokuserer spesielt på en vurdering av likviditetssituasjonen i selskapene. Det må imidlertid presiseres at en slik regnskapsanalyse ikke gir noe fasitsvar eller vil være noe bevis på at nevnte vilkår er oppfylt eller ikke. Men analysen vil ofte kunne gi gode indikasjoner, og gi et godt grunnlag for beslutning om videre håndtering, f eks engasjering av revisor for nærmere regnskapsundersøkelser.

 

9.1. Insuffisiens

Fra selskapets årsregnskaper er hentet følgende balansetall:

 

-

31.12.2004

31.12.2003

31.12.2002

EIENDELER

2.234.560

1.986.340

1.202.688

GJELD

5.566.877

3.524.900

1.666.178

EGENKAPITAL

- 3.332.317

- 1.538.560

- 463.490

Ut fra balansetallene har selskapet vært insuffisient fra senest 31.12.2002.

Insuffisiensen i eksemplet forutsetter at virkelig verdi på eiendeler ikke avviker vesentlig fra registrerte verdier, og at virkelige gjeldsforpliktelser tilsvarende ikke avviker vesentlig fra bokførte gjeldsforpliktelser. Dersom det er avvik, skal virkelig verdi på eiendeler og gjeld legges til grunn i insuffisiensvurderingen.

 

9.2. Insolvens

 

9.2.1. Ilikviditet

Fra selskapets årsregnskaper for 2003 og 2004 er hentet følgende balanseposter:

 

-

31.12.2004

31.12.2003

31.12.2002

OMLØPSMIDLER:

-

-

-

 Varebeholdning

500.000

450.000

230.000

Kundefordringer

789.700

564.300

397.200

 Andre fordringer

4.900

8.847

25.300

 Kasse/bank

109.426

211.364

178.303

Sum:

1.404.026

1.234.511

830.803

KORTSIKTIG GJELD:

-

-

-

Leverandørgjeld

1.044.280

807.214

249.713

Off skatt og avgifter

864.873

646.962

261.017

Kassekreditt

1.085.213

1.153.292

789.306

Feriepenger

172.511

167.432

109.811

Avdrag langsiktig gjeld

200.000

150.000

40.000

Sum:

3.366.877

2.924.900

1.449.847

ARBEIDSKAPITAL

-1.962.851

-1.690.389

-619.044

Selskapets negative arbeidskapital indikerer betydelige likviditetsproblemer. Det er imidlertid nødvendig å foreta en noe mer inngående analyse av arbeidskapitalen for å kunne vurdere selskapets likviditetssituasjon nærmere. En slik analyse går ut på å vurdere selskapets likviditet ved å sammenholde likviditetsreserven med den delen av den kortsiktige gjelden som forfaller til betaling i løpet av relativt kort tid (1 - 2 mnd).

Likviditetsreserven omfatter de poster som kan omgjøres til likvider i løpet av relativt kort tid ved en plutselig likviditetskrise uten at bedriftens grunnleggende funksjoner angripes, dvs omløpsmidler med høy likviditetsgrad (kasse, bank, postgiro mv, hurtig realiserbare eiendeler (kundefordringer, varebeholdninger mv) samt kortsiktige lånemuligheter (ubenyttet kassakreditt mv).

 

-

31.12.2004

31.122003

31.12.2002

LIKVIDITETSRESERVE (tilgang likvider)

-

-

-

(1) Kontanter/bank

14.039

77.906

124.886

(2) Kunder

789.700

564.300

397.200

(3) Varer

500.000

450.000

230.000

(4) Andre fordringer

4.900

8.847

25.300

(5) Kassekreditt

-

-

210.694

-

1.308.639

1.101.053

988.080

KORTSIKTIG GJELD SOM FOR FALLER I LØPET AV KORT TID

-

-

-

(6) Leverandører

1.044.280

807.214

249.713

(7) Offentlige skatter og avgifter

769.486

513.504

207.600

(8) Feriepenger

0

0

0

(5) Kassekreditt

85.213

153.292

0

(9) Avdrag langsiktig lån

40.000

40.000

40.000

-

1.938.979

1.514.010

497.313

Likviditetsover/-underskudd

- 630.340

412.957

490.767

Kommentarer vedrørende opplysninger/forutsetninger som er lagt til grunn i analysen (nummerhenvisningene gjelder de aktuelle postene i balansen):

  1. Selskapets bankkonti inkluderer egen skattetrekkskonto, og innestående på denne var kr 53.417 pr 31.12.2002, kr 133.458 pr 31.12.2003 og kr 95.387 pr 31.12.2004. Innestående forutsettes kun å bestå av skattetrekksmidler, dvs ikke frie likvider.
  2. Selskapet har operert med 30 dagers kredittid overfor sine kunder. Registrerte verdier av kundefordringer forutsettes å representere virkelige verdier.
  3. Selskapet har drevet handelsvirksomhet innenfor en bransje uten særlige "sesongsvingninger". For å forenkle analysen og av mangel på opplysninger om omløpshastighet, andel kreditt- og kontantomsetning mv, er registrert verdi av varebeholdninger lagt til grunn i analysen. (Varebeholdninger tas normalt ikke med i likviditetsreserven i sin helhet av følgende årsaker: Det tar ofte tid å omgjøre beholdningene til likvider, det er ofte nødvendig med betydelige prisavslag for å realisere varene i løpet av kort tid, og det er nødvendig å opprettholde en viss varebeholdning for å kunne utføre bedriftens grunnleggende funksjoner). Forøvrig kan det bemerkes at dersom varene er solgt til høyere priser enn de er verdsatt til i regnskapene, vil dette komme til uttrykk i beholdning av kasse/bank og kundefordringer i etterfølgende perioder.
  4. Registrerte fordringer forutsettes å representere virkelige verdier.
  5. Selskapets kassakredittgrense har vært kr 1.000.000. Overtrekk forutsettes ikke godkjent av banken og vil dermed være forfalt gjeld.
  6. Selskapets oppnådde leverandørkredittid har variert fra 30 til 60 dager, og det forutsettes at det ikke er oppnådd betalingsutsettelser utover normal kredittid.
  7. Skyldig skattetrekk utgjør kr 53.417 pr 31.12.2002, kr 95.387 pr 31.12.2003 og kr 189.450 pr 31.12.2004. (se 1)
  8. Feriepengene forfaller normalt ikke til utbetaling før juni påfølgende år.
  9. Avdrag langsiktig lån med forfall 1. februar er kr 40.000 for både 2004 og 2005

Ut fra beregningen kan selskapet ikke ha hatt tilstrekkelig med likvide midler til å innfri forfalt gjeld ved årsskiftene 2003/04og 2004/05. Følgelig må det kunne konkluderes med at selskapet høyst sannsynlig ble illikvid i løpet av 2003.

Likviditetsvurderingen ovenfor er basert på regnskapstall pr 31.12. og derav følgende endring i likvide midler og forfalt gjeld i de 1 - 2 påfølgende månedene. Det oppstår således "hull" ved at de fleste månedene i året ikke er analysert. Vurderingen gir likevel bilde av utviklingen i selskapets likviditet, ved at det også foretas vurdering av likviditetssituasjonen for det påfølgende regnskapsåret. Dersom det foreligger perioderegnskaper, f eks pr to måneders termin eller kvartal, kan disse med fordel tas med i en slik forenklet analyse av likviditeten. Dette vil gi en bedre oversikt over utviklingen i selskapets likviditet over kortere perioder i løpet av regnskapsåret.

 

9.2.2. Andre opplysninger av betydning for insolvensvurderingen

Det foreligger opplysninger og dokumentasjon på at skattefogden med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 59 har krevd utpanting hos selskapet for forfalt, ikke betalt skyldig merverdiavgift, hvoretter namsmannen i 2004 foretok to tilfeller av utpanting. Videre viser selskapets forretningskorrespondanse mv at en rekke kreditorer i løpet av 2004 forsøkte å inndrive sine tilgodehavender ved inkasso, uten å få dekning.

9.3. Tapsutvikling

Fra selskapets årsregnskaper for 2002 – 2004 er hentet følgende resultatpost:

 

-

2004

2003

2002

Årsoverskudd/-underskudd

- 1.793.757

- 1.075.070

- 663.490

Ut fra årsregnskapene har selskapets virksomhet gått med tap i hele perioden 2002 – 2004

9.4. Konklusjon insolvens/tap

Selskapet ble høyst sannsynlig insuffisient i løpet av første driftsår (2002) og illikvid i løpet av 2003, dvs at insolvensen høyst sannsynlig inntrådte i løpet av 2003. Ettersom insolvensen vanskelig kan tidfestes nærmere i en slik forenklet analyse, bør det i eksemplet kunne konkluderes med at insolvensen inntrådte senest 31.12.2003.

Selskapets virksomhet har gått med tap fra første driftsår.

 

10. Vedlegg 3 – Forringer fordringshavernes dekningsutsikt i betydelig grad (strl § 282/284 1.ledd pkt.a)

 

10.1. Beregning av forringet dekningsutsikt

 

10.1.1. Nødvendige opplysninger for beregningen

  • Størrelsen på forfordelingen i insolvensperioden
  • Sum ubeheftede aktiva på forfordelingstidspunktet (eventuelt boets ubeheftede aktiva ved konkursåpning)
  • Sum ikke-pantesikret gjeld på forfordelingstidspunktet (ev tilsvarende krav i boet ved konkursåpning) fordelt på prioritetsklasser

Avgjørende er situasjonen på handlingstidspunktet. Ofte mangler imidlertid opplysninger om aktiva og gjeld på uttakstidspunktet. I disse tilfellene må situasjonen på konkursåpningstidspunktet kunne legges til grunn, se ØKOKRIMs skriftserie nr 2, Uttak og unndragelse under insolvens av Hans Petter Jahre, s 20.

 

10.1.2. Eksempel på beregning

Saksopplysninger:

 

Sum forfordeling i insolvensperioden (forfordelingen gjelder uprioriterte fordringer)

-

150.000

Sum ubeheftede aktiva ved konkursåpning

-

100.000

Sum anmeldte krav i konkursboet:

-

-

prioriterte fordringer klasse 1

50.000

-

prioriterte fordringer klasse 2

150.000

-

uprioriterte fordringer

2.550.000

2.750.000

Dekningsutsikt etter forfordelingen:

 

Dividende - totalt for alle krav:

-

-

-

Sum ubeheftede aktiva

100.000

-

-

Sum anmeldte krav i konkursboet

2.750.000

=

3,6364 %

Dividende - fordelt på krav pr prioritetsklasse:

-

-

-

Sum ubeheftede aktiva

100.000

-

-

Prioriterte fordringer klasse 1

50.000

=

100,0000 %

Rest til neste klasse

50.000

-

-

Prioriterte fordringer klasse 2

150.000

=

33,3333 %

Rest til neste klasse

0

-

-

Uprioriterte fordringer

2.550.000

=

0,0000 %

Dekningsutsikt uten forfordelingen:

 

Dividende totalt for alle krav:

-

-

-

Sum ubeheftede aktiva

250.000

-

-

Sum anmeldte krav i konkursboet

2.900.000

=

8,6207 %

Dividende - fordelt på krav pr prioritetsklasse:

-

-

-

Sum ubeheftede aktiva

250.000

-

-

Prioriterte fordringer klasse 1

50.000

=

100,0000 %

Rest til neste klasse

200.000

-

-

Prioriterte fordringer klasse 2

150.000

=

100,0000 %

Rest til neste klasse

50.000

-

-

Uprioriterte fordringer

2.700.000

=

1,8519 %

 

10.1.3. Konklusjon

Dekningsutsikten ble forringet fra 100 % til 33 % for prioriterte fordringer i klasse 2, dvs med 67 %. For uprioriterte fordringer ble dekningsutsikten forringet med 1,8519 %.

10.2. Kravet om "betydelig"

Se ØKOKRIMs skriftserie nr 2 - Uttak og unndragelse under insolvens, s 16 – 21.

 

11. Vedlegg 4 - Betydelig forverret formuesstilling (strl § 285, annet ledd)

 

11.1. Beregning av forverret formuesstilling

 

11.1.1. Nødvendige opplysninger for beregningen

  • Størrelsen på uttakene i insolvensperioden
  • Formuesstillingen (egenkapitalen) på uttakstidspunktet (ev ved konkursåpning), dvs sum aktiva (inkl pantsatte eiendeler) - sum gjeld (inkl pantesikret gjeld)

Avgjørende er situasjonen på handlingstidspunktet. Ofte mangler imidlertid opplysninger om egenkapitalen på uttakstidspunktet. I disse tilfellene må egenkapitalsituasjonen på konkursåpningstidspunktet kunne legges til grunn, se (ØKOKRIMs skriftserie nr 2 - Uttak og unndragelse under insolvens av Hans Petter Jahre, s 20.)

 

11.1.2. Eksempel på beregning

Saksopplysninger:

 

Størrelsen på uttak(ene) i insolvensperioden

250.000

Ubeheftede aktiva ved konkursåpning

50.000

Pantsatte aktiva ved konkursåpning

950.000

Anmeldte krav ved konkursåpning (ekskl eventuelle pantesikrede krav)

1.750.000

Pantesikret gjeld ved konkursåpning

1.100.000

Beregning:

 

Sum aktiva ved konkursåpning (ubeheftede aktiva + pantsatte aktiva)

1.000.000

Sum gjeld ved konkursåpning (anmeldte krav og pantesikret gjeld)

2.850.000

Formuesstilling (egenkapital) ved konkursåpning etter uttakene

-1.850.000

Sum uttak i insolvensperioden

250.000

Formuesstilling (egenkapital) ved konkursåpning uten uttakene

-1.600.000

Forverret formuesstilling: 250.000 i % av 1.600.000

15,625 %

11.2. Kravet om "betydelig":

Se ØKOKRIMs skriftserie nr 2 - Uttak og unndragelse under insolvens, s 16 - 21.

 

12. Vedlegg 5 - Regnskapsovertredelser - når foreligger "særlig skjerpende omstendigheter"?

En regnskapsovertredelse begått i et selskap som går konkurs vil ofte falle inn under rskl. § 8-5 første ledd annet straffealternativ som hever straffen til inntil seks års fengsel ved særlig skjerpende omstendigheter. Om den tilsvarende bestemmelse i strl § 286 heter det i forarbeidene (Ot prp 61 1978 - 79 s. 42):

"Blant annet kan det være store økonomiske interesser involvert i saken, og mangelen ved regnskapet kan innebære at det blir vesentlig uriktig oppgjør mellom samarbeidspartnere eller i forhold til offentlige myndigheter. Videre kan mangel på oversikt føre til at en bedrift svekkes, og at arbeidsplasser og økonomiske interesser for øvrig settes i fare".

Det er av vesentlig betydning for politi/påtalemyndighet at forhold som kan bringe en regnskapsovertredelse inn under det skjerpende straffealternativ beskrives i boinnberetningen. Noen eksempler skal nevnes her.

 

12.1. "Store økonomiske interesser involvert"

Spørsmålet som må besvares i boinnberetningen, er f eks hvor store verdier kreditorene hadde tilgode i selskapet i den perioden det er ført mangelfulle regnskaper? Pantekreditorene? Bankene? Eierne? Hva var forskjellen mellom passiva og aktiva (underbalansen) på konkursåpningstidspunktet?

12.2. "Feil som kan innebære at det blir vesentlig uriktig oppgjør mellom samarbeidspartnere eller i forhold til offentlige myndigheter"

Regnskapsfeilen/unnlatelsen gjør det vanskelig å kontrollere:

Utfakturering (til riktig kunde? med riktig beløp? til riktig tid?). Om alle utstedte fakturaer er bokført. Om eget uttak er riktig registrert, med riktig beløp, til riktig tid. Om grunnlaget for avgifter, inntekts- og formuesskatt er riktig beregnet og innberettet til vedkommende myndighet. Om kostnader og inntekter er riktige. Om forfordeling i insolvensperioden er blitt vanskelig å kontrollere, likeledes boforringelser.

Dersom det i en periode overhode ikke er ført regnskaper, bør det fremgå at det for denne perioden ikke har vært mulig å føre noen kontroll med virksomhetens regnskapsføring og drift. Det samme gjelder dersom regnskapene ikke er oppbevart.

Det stilles ikke krav om årsakssammenheng mellom feilene og de (mulige) negative virkningene. Det er tilstrekkelig å konstatere at feil/mangler foreligger og at visse virkninger har inntruffet.

 

13. Vedlegg 6 - Forslag til revisoroppdrag knyttet til straffbare forhold begått i konkurs

  1. Vurdere hvorvidt selskapets regnskaper er ført i samsvar med regnskapslovgivningen og god regnskapsskikk. Eventuelle feil og mangler må beskrives med henvisninger til foreliggende dokumentasjon. Konsekvenser av feil og mangler må beskrives. Spesielt bes vurdert hvorvidt påviste regnskapsfeil kan ha medført at det har blitt uriktig oppgjør i forholdet mellom selskapet og dets fordringshavere eller i forhold til det offentlige. Videre bes vurdert om regnskapene er i en slik forfatning at de gir god/dårlig eller ingen oversikt over selskapets virksomhet. Resultatregnskap og balanse må eventuelt korrigeres for eventuelle feil.
  2. Fastslå et tidspunkt hvor det med sikkerhet kan sies at selskapet gikk med tap. Beskriv overgangen fra positivt til negativt resultat, samt tapsutviklingen fram til konkursåpning. Det må henvises til foreliggende dokumentasjon.
  3. Fastslå et tidspunkt hvor det med sikkerhet kan sies at selskapet var insolvent. Beskriv overgangen fra suffisiens til insuffisiens samt utviklingen i egenkapitalsituasjonen fram til konkursåpning. Beskriv overgangen fra likviditet til illikviditet, samt utviklingen fram til konkursåpning. Det må henvises til foreliggende dokumentasjon.
  4. Klarlegg hvorvidt det etter tidspunktet for insolvens foreligger gavetransaksjoner, salg til underpris eller andre unndragelser av selskapets eiendeler. Eventuelle unndragelser må beskrives og dokumenteres. Beskriv og dokumenter også eventuelle unndragelser som er skjedd etter konkursåpning. Dersom det har skjedd slike transaksjoner i virksomheten bes revisor også vurdere hvorvidt disse er bokført i henhold til reglene i regnskapsloven og god regnskapsskikk.
  5. Klarlegg hvorvidt det etter tidspunktet for insolvens foreligger uttak av penger eller varer. Eventuelle forhold må beskrives og dokumenteres. Forringelsen av formuesstillingen må beskrives. Dersom det har skjedd uttak av virksomheten bes revisor også vurdere hvorvidt uttaket er bokført i henhold til reglene i regnskapsloven og god regnskapsskikk.
  6. Klarlegg hvorvidt selskapets kreditorer har fått fyldestgjørelse med større beløp eller sikkerhet for eldre gjeld etter tidspunktet for insolvens. Eventuelle forhold må beskrives og dokumenteres. Reduksjon av øvrige kreditorers dekningsadgang må beskrives. Dersom det har skjedd forfordelinger bes revisor også vurdere hvorvidt transaksjonene er bokført i henhold til reglene i regnskapsloven og god regnskapsskikk.
  7. Klarlegg hvorvidt det er foretatt disposisjoner som på handlingstidspunktet sto i misforhold til selskapets økonomiske stilling, og som har medført at selskapets formuesstilling ble forverret og kreditorene påført tap.

 

14. VEDLEGG 7. - Bistandsplikten overfor påtalemyndigheten

Dette vedlegget er ikke oppdatert i siste versjon av xx 2012,

 

14.1 Innledning

Kkl § 122a annet ledd pålegger bostyreren plikt til på begjæring å bistå påtalemyndigheten med å fremskaffe opplysninger og dokumenter som tilhører boet til bruk i etterforskningen av forhold som nevnt i kkl § 120 første ledd nr 5. En tilsvarende forpliktelse påhviler borevisor, jf kkl § 122a tredje ledd. Bistandsplikten gjelder også overfor Kredittilsynet for forhold som nevnt i kkl § 120 første ledd nr 6. Det er kun bistandsplikten overfor påtalemyndigheten som omtales særskilt nedenfor. Dog antas det at det som sies i det alt vesentligste vil gjelde tilsvarende i forhold til bistandsplikten overfor Kredittilsynet.

I følge forarbeidene tar bestemmelsen sikte på å ”legge til rette for et mer rutinemessig og nært samarbeid mellom påtalemyndigheten og boet i tilfeller hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold”.

Etter Konkursrådets oppfatning vil en fornuftig bruk av bistandsplikten kunne medføre bedre total ressursutnyttelse fra det offentliges side i forhold til behandlingen av straffbare forhold i forbindelse med konkurs. Ut over de mer trivielle tilfelle, hvor det etterspørres kurante opplysninger eller dokumenter, antas det å være særlig aktuelt å benytte bistandsplikten i følgende tilfelle:

  1. Hvor bostyrer og/eller borevisor har nedlagt et omfattende arbeid i forhold til mulige straffbare forhold, og hvor det vil være tidkrevende for politi og påtalemyndighet å sette seg inn i de aktuelle problemstillinger fra bunnen av.
  2. Hvor bostyrer og/eller borevisor besitter en faglig spesialkompetanse, som ellers vil måtte innhentes utenfra.
  3. Hvor politiets etterforskningskapasitet er slik at inngående undersøkelser ellers ikke vil kunne foretas.

 

14.2 Hvilke former for bistand som omfattes av bistandsplikten

Etter ordlyden i kkl § 122a annet ledd omfatter bistandsplikten det å fremskaffe dokumenter som tilhører boet. Dette vil for det første gjelde dokumenter som er i boets besittelse, men må også omfatte dokumenter som besittes av tredjemann, men som boet har rett til å få utlevert, enten på bakgrunn av eiendomsrett, avtale eller annet rettslig grunnlag.

Når det gjelder plikten til å fremskaffe opplysninger må dette for det første gjelde opplysninger som er fremkommet under bobehandlingen knyttet til de undersøkelser bostyrer eller borevisor har foretatt, eksempelvis ved gjennomgåelse av skyldnerens regnskaper. Bistandsplikten må også omfatte det å fremskaffe opplysninger fra eksterne kilder som boet vil ha rettslig adgang til å innhente, eksempelvis ved undersøkelser knyttet til skyldnerens formuesforhold i utlandet.

I den utstrekning opplysninger lettere kan innhentes gjennom sivilrettslige kanaler, vil hensynet til effektiv ressursutnyttelse tilsi at påtalemyndigheten benytter bostyrer eller eventuelt borevisor der dette er mulig av hensyn til relevant lovgivning. I forhold til innhenting av opplysninger i utlandet, kan adgangen til å benytte sivilrettslige kanaler for strafferettslige formål være begrenset. Slike forhold bør søkes avklart før oppdrag av denne art overlates til bostyreren.

Når det gjelder omfanget av bistandsplikten, vises til punkt 14.5 nedenfor.

 

14.3 Avgrensning mot utredninger/sakkyndige vurderinger?

Ut fra bestemmelsens ordlyd er det nærliggende å anta at bistandsplikten i en viss utstrekning må avgrenses i forhold til oppgaver som innebærer bearbeidelse av foreliggende materiale, herunder oppgaver som krever sakkyndighet. Synspunktet baseres på bruken av ordet ”fremskaffe”, som språklig vel må forstås slik at plikten går ut på å skaffe til veie opplysninger eller dokumenter som allerede eksisterer i boets sfære. Utredninger eller sakkyndige vurderinger fra bostyrers eller borevisors side, eksempelvis i forhold til insolvenstidspunkt, kan vanskelig betegnes som fremskaffelse av opplysninger.

I forarbeidene uttaler imidlertid departementet at påtalemyndigheten vil kunne engasjere bostyrer eller borevisor etter den aktuelle regel ”dersom fastsetting av insolvenstidspunktet skulle kreve grundigere undersøkelser enn det opplysningene i dagens innberetninger gir uttrykk for” (Ot prp nr 26 1998-99 del IV punkt 11.4.3 side 122). Ut fra sammenhengen kan det synes som om departementet er av den oppfatning at bostyrer eller borevisor innenfor bistandsplikten kan gis i oppdrag å vurdere/fastsette insolvenstidspunktet.

Etter Konkursrådets oppfatning taler reelle hensyn for at bistandsplikten skal omfatte vurderinger av insolvenstidspunkt. Bostyrer og eventuelt borevisor vil i utgangspunktet være de fagkyndige personer som har best innsikt i og kunnskap om de forhold som er relevante ved insolvensvurderingen i det enkelte bo. Dersom det alternativt må oppnevnes andre sakkyndige i medhold av strpl § 148, vil dette innebære et dobbeltarbeid som ikke gir en optimal ressursutnyttelse. Dersom dette legges til grunn, vil også andre former for vurderinger og utredninger ligge innenfor bistandsplikten.

Det kan for øvrig ikke ses å være et stort behov for å trekke en absolutt grense for bistandsplikten. Det vil i utgangspunktet ikke være noe til hinder for at bostyrer eller borevisor påtar seg oppgaver for påtalemyndigheten som faller utenfor bistandsplikten. Slike oppdrag vil – i likhet med oppdrag innenfor bistandsplikten, men utenfor boets ordinære bobehandling – måtte godtgjøres særskilt av det rekvirerende organ, jf punkt 3.4.6. nedenfor. Det må i alminnelighet antas at bostyrer og/eller borevisor vil påta seg slike oppdrag i den utstrekning de anser seg kompetent til dette og for øvrig har kapasitet til å ta oppdraget. Det fremstår som lite sannsynlig at påtalemyndigheten vil se seg tjent med å søke å strekke grensene for bistandsplikten i forhold til en uvillig bostyrer eller borevisor.

 

14.4 Avgrensning mot taushetsbelagte opplysninger

Bistandsplikten etter kkl § 122a annet ledd gjelder bare så langt ”regler om taushetsplikt overfor tredjeperson ikke er til hinder for det”.

Regler om taushetsplikt har betydning for bobehandlingen i flere henseende. Sett fra bostyrerens ståsted må han for det første hensynta bestemmelsen i kkl § 160 som pålegger ham (og en rekke andre personer med tilknytning til bobehandlingen) taushetsplikt om det han under utførelsen av sitt verv har fått kjennskap til vedrørende skyldnerens personlige forhold.

Videre vil bostyrers mulighet til å innhente opplysninger om skyldneren fra tredjemann kunne være begrenset av bestemmelser om taushetsplikt. Eksempelvis er det antatt at taushetsbestemmelsene i banklovgivningen er til hinder for at bostyreren gis alle opplysninger om skyldnerens forbindelser med banken uten skyldnerens samtykke. Opplysninger om mellomværender som innskudd, lån og garantier må dog kunne gis (og blir i praksis gitt) uten slikt samtykke. For øvrig vil bostyrer antagelig måtte begjære rettslig avhør for å få opplysninger om skyldnerens forhold til banken, idet taushetsplikten etter banklovgivningen viker for forklaringsplikten for domstolene etter tvistemålsloven (og straffeprosessloven).

Til sist kan skyldneren i forhold tredjemann være pålagt taushetsplikt. Slik taushetsplikt kan følge av lov, eksempelvis advokaters og legers taushetsplikt for opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. Taushetsplikt kan også bygge på avtale, eksempelvis i private arbeidsforhold eller i samarbeidsavtaler mellom næringsdrivende. Forarbeidene nevner lisensavtaler som eksempel.

Slik kkl § 122a annet ledd er formulert, og med den (knappe) begrunnelse som er gitt i forarbeidene, legger Konkursrådet til grunn at bestemmelsen tar sikte på de tilfeller som er nevnt i foregående avsnitt. Problemstillingen vil følgelig være i hvilken utstrekning skyldnerens taushetsplikt overfor tredjemann er til hinder for at bostyreren gir opplysninger eller dokumenter til påtalemyndigheten.

Utgangspunktet er følgende:

En bestemmelse om taushetsplikt vil være til hinder for at bostyrer gir taushetsbelagte opplysninger dersom vedkommende bestemmelse må anses også å omfatte bostyreren. Dette vil være tilfelle i den utstrekning det er opplysningen i seg selv som er taushetsbelagt, altså uavhengig av i hvilken egenskap eller på hvilken måte opplysningene tilflyter vedkommende. Dette vil gjelde i forhold til opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet (se strl § 90, jf strpl §§ 204, jf 117 og tvml. § 204 nr. 1). Slike opplysninger kan eksempelvis tenkes å tilflyte bostyreren under bobehandlingen dersom skyldneren har hatt oppdrag for Forsvaret. I et slikt tilfelle vil bostyreren være omfattet av bestemmelsene på samme måte som skyldneren.

For øvrig vil taushetsplikt etter gjeldende rett bare omfatte den som har mottatt opplysningene i en bestemt egenskap, eksempelvis som lege, advokat eller offentlig tjenestemann, eller som avtalepart eller ansatt i privat virksomhet. Dersom en som ikke er omfattet av den aktuelle regel får kunnskap om opplysningene, vil han i utgangspunktet sanksjonsfritt kunne videreformidle opplysningene, med mindre vedkommende selv er omfattet av en bestemmelse om taushetsplikt som hindrer dette.

Konkursrådet kan ikke se at det gjelder et generelt prinsipp om at bostyreren trer inn i skyldnerens forpliktelser hva angår taushetsplikt. Opplysninger som tilflyter bostyreren under bobehandlingen kan etter Konkursrådets syn ikke anses betrodd ham i egenskap av advokat. Verken skyldneren eller konkursboet er bostyrerens klient, og langt mindre den tredjemann som har (hatt) et klientforhold eller en forretningsforbindelse med skyldneren. Generelt må det på denne bakgrunn legges til grunn at en bostyrer, i forhold til opplysninger som tilflyter ham under bobehandlingen, ikke er bundet av de taushetsbestemmelser som skyldneren er budet av.

Skyldnerens taushetsplikt overfor tredjemann kan likevel være til hinder for at bostyreren gir opplysninger til påtalemyndigheten. Hvorvidt det foreligger slike hindringer, må avgjøres ut fra en tolkning av de respektive hjemmelsgrunnlag for taushetsplikten. Det vil her være hensiktsmessig å skille mellom de tilfelle hvor skyldneren har lovpålagt taushetsplikt som ikke står tilbake for forklaringsplikten overfor domstolene etter tvistemålsloven og straffeprosessloven (”sterk” taushetsplikt), de tilfelle hvor han har lovpålagt taushetsplikt som står tilbake for forklaringsplikten overfor domstolene (”svak” taushetsplikt), og de tilfelle hvor taushetsplikten bygger på privatrettslig avtalegrunnlag (”avtalt” taushetsplikt).

I den utstrekning skyldnerens taushetsplikt overfor tredjemann medfører begrensninger i bostyrerens adgang til opplysninger og dokumenter, vil dette selvsagt på tilsvarende måte begrense bostyrerens adgang til å videreformidle slike. Disse spørsmål vil ha nær tilknytning til skyldnerens opplysnings- og bistandsplikt overfor bostyreren etter kkl § 101.

I de tilfelle det foreligger opplysninger eller dokumenter som på skyldnerens hånd er belagt med sterk taushetsplikt, eksempelvis en advokats korrespondanse med klienter, antas det at taushetsplikten etter gjeldende rett også gjør seg gjeldende i forhold til bostyrer. Dette innebærer at skyldnerens opplysnings- og bistandsplikt ikke omfatter slike opplysninger eller dokumenter. Boet kan følgelig ikke kreve opplysninger eller dokumenter av denne karakter fra skyldneren. Dersom boet har hånd om slike dokumenter, eksempelvis fordi skyldnerens arkiver er beslaglagt av bostyrer, antas det at skyldneren vil kunne kreve disse utlevert. For leger gjelder i visse tilfeller særskilte regler, se legel § 44, jf Rt. 1992 side 362.

Det synes for øvrig lite naturlig å anse dokumenter av den aktuelle karakter for å tilhøre boet. Dersom dokumentene ikke anses å tilhøre boet, vil disse, uavhengig av reservasjonen for taushetsbelagte opplysninger, falle utenfor bostyrers bistandsplikt.

Dokumenter som nevnt ovenfor vil for øvrig heller ikke kunne beslaglegges av påtalemyndigheten, så fremt de besittes av en som kan nekte å avgi vitneforklaring om dokumentets innhold, eller av en som har rettslig interesse i hemmelighold, jf strpl § 204. Selv om bostyrer i et tilfelle som nevnt ovenfor vil kunne ha den umiddelbare fysiske rådighet over dokumentene, er det tvilsomt om han kan anses som besitter i straffeprosesslovens forstand. Det må antagelig legges til grunn at beslagsforbudet vil gjøre seg gjeldende selv om dokumentene oppbevares av bostyrer, idet skyldneren (vedkommende advokat eller lege) fortsatt må anses som besitter av dokumentene.

Dokumenter som omhandlet ovenfor vil således ikke kunne kreves utlevert fra boet under henvisning til bistandsplikten. Bostyrer vil heller ikke ha rett til å utlevere slike dokumenter.

For dokumenter eller opplysninger som er omfattet av svak taushetsplikt, blir stillingen etter Konkursrådets syn en annen enn beskrevet ovenfor.

Slike dokumenter eller opplysninger antas å omfattes av skyldnerens opplysnings- og bistandsplikt overfor bostyreren i henhold til kkl § 101. Det må følgelig legges til grunn at dokumenter av denne karakter tilhører boet, og at bostyreren har besittelsen av de dokumenter som er omfattet av boets beslag.

For påtalemyndigheten foreligger intet beslagsforbud i forhold til slike dokumenter, og disse kan beslaglegges uavhengig av hvem som har besittelsen.

I slike tilfeller kan skyldnerens taushetsplikt ikke ses å være til hinder for at bostyrer gir opplysninger eller dokumenter til påtalemyndigheten. Begrensningen for bostyreren antas her kun å være taushetsplikten etter kkl § 160.

Når det gjelder avtalt taushetsplikt, er konkursboet ikke bundet av de privatrettslige avtaler skyldneren har inngått, med mindre boet trer inn i avtalene etter reglene i dekningslovens kapittel 7. Eventuelle bestemmelser om taushetsplikt i slike avtaler anses således i utgangspunktet heller ikke bindende for bostyreren.

Dersom boet trer inn i avtalen, må imidlertid også eventuelle klausuler om taushetsplikt respekteres av boet. Brudd på avtalt taushetsplikt i et slikt tilfelle vil kunne medføre sanksjoner fra avtalemotparten, eventuelt i form av avtalerettslige misligholdsbeføyelser eller erstatningskrav. I et slikt tilfelle må taushetsplikten anses å representere et rettslig hinder for bostyreren i forhold til å videreformidle dokumenter eller opplysninger.

For øvrig vil det for avtaler i næringsforhold kunne foreligge taushetsplikt av hensyn til beskyttelse av forretnings- eller driftshemmeligheter, jf tvml. § 209 og strpl § 124. Med mindre tingretten har pålagt skyldneren forklaringsplikt i medhold av kkl § 101 annet ledd, jf § 18 annet ledd, vil skyldneren kunne påberope taushetsplikt overfor bostyreren, og forholdet falle inn under det som er sagt om sterk taushetsplikt ovenfor.

Det kan så reises spørsmål om hvorvidt kkl § 122a annet ledd setter snevrere grenser for bistandsplikten enn det som følger av det rettslige utgangspunkt som er beskrevet ovenfor.

Konkursrådet finner spørsmålet tvilsomt, og rådet har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, Kløvstad, Ro, Buttingsrud Mathiesen, Ørbeck, Skaar, Tystad, Jensen og Holm er av den oppfatning at kkl § 122a ikke setter snevrere grenser for bistandsplikten enn det som følger av de respektive rettsgrunnlag for skyldnerens taushetsplikt.

Dette standpunkt bygger for det første på bestemmelsens ordlyd, hvor formuleringen ”så langt regler om taushetsplikt … ikke er til hinder”, etter flertallets oppfatning mest naturlig må forstås som en henvisning til de respektive rettsgrunnlag for taushetsplikten. Dersom meningen hadde vært at bostyrerens bistandsplikt skulle suspenderes i alle tilfelle hvor skyldneren – uansett grunnlag – hadde taushetsplikt, ville det etter flertallets oppfatning vært naturlig å innta en uttrykkelig bestemmelse om dette. Etter flertallets syn gir heller ikke de knappe forarbeider avgjørende støtte for en slik tolkning.

Flertallet legger videre vekt på at bostyrerens taushetsplikt er positivt regulert i kkl § 160. Selv om en suspensjon av bistandsplikten er en begrensing av en noe annen karakter enn taushetsplikten, ville det etter flertallets syn vært naturlig å drøfte spørsmålet i tilknytning til reguleringen av bostyrers taushetsplikt.

Dessuten vil en slik forståelse av bestemmelsen etter flertallets syn være vanskelig å forene med reglene om bostyrers undersøkelsesplikt i forhold til straffbare forhold, og særlig varslingsplikten overfor påtalemyndigheten, jf kkl §§ 120 første ledd nr 5 og § 122a første ledd. Rammen rundt problemstillingen vil være at bostyrers bistands- og opplysningsplikt overfor påtalemyndigheten (normalt) vil forutsette at bostyreren har varslet om mulige straffbare forhold i skyldnerens virksomhet.

I den utstrekning de straffbare forhold gjelder eller berører omstendigheter som er omfattet av svak lovpålagt eller avtalt taushetsplikt, anses det ikke tvilsomt at bostyreren vil ha både rett og plikt til å gi de nødvendige opplysninger om forholdet til påtalemyndigheten. I den utstrekning påtalemyndigheten skulle ha behov for nærmere opplysninger om disse forhold, kan det etter flertallets oppfatning ikke ses noen rimelig grunn til at bostyreren skulle være avskåret fra å gi slike opplysninger under henvisning til kkl § 122a annet ledd. Det vil dessuten være tilfeldig hvilke opplysninger og hvilken dokumentasjon som gis til påtalemyndigheten i forbindelse med varselet, og hva som eventuelt må innhentes senere.

Generelt vil bostyrer i prinsippet ha anledning til å yte bistand ut over forpliktelsen etter kkl § 122a annet ledd, jf også punkt 3.4.3 ovenfor. Slik flertallet tolker kkl § 122a annet ledd, vil det i forhold til taushetsbelagte opplysninger være samsvar mellom begrensningen i bostyrers bistandsplikt og retten til å yte bistand.

Dersom bestemmelsen tolkes dit hen at bistandsplikten suspenderes i alle tilfelle hvor skyldneren hadde taushetsplikt, vil det oppstå spørsmål om i hvilken utstrekning bostyreren likevel vil ha rett til å gi opplysninger om slike forhold.

Utgangspunktet vil etter flertallets syn være at bostyreren vil ha en slik rett, så fremt skyldnerens taushetsplikt i seg selv ikke er til hinder for dette, jf drøftelsen ovenfor. Betydningen av kkl § 122a annet ledd må i så fall antas å bli helt marginal i forhold til å beskytte tredjemann, hvilket etter flertallets oppfatning taler imot å legge til grunn en tolkning som er noe vanskelig å forene med ordlyden, og som forarbeidene ikke drøfter.

Mindretallet, Rønning, er enig med flertallet i at det er tvilsomt hvordan formuleringen ”Så langt regler om taushetsplikt overfor tredjeperson ikke er til hinder for det,..” i kkl § 122a annet ledd første punktum skal forstås. Etter mindretallets oppfatning er den mest naturlige forståelsen at bostyreren og borevisor ikke har bistandsplikt overfor påtalemyndigheten etter § 122a annet ledd dersom de, ved å utøve bistanden, måtte bryte taushetsplikt skyldneren hadde overfor tredjemann. Mindretallet viser til NOU 1993:16 side 108, første spalte, hvor det heter:

”[…] er det utvalgets oppfatning at påtalemyndigheten vil kunne ha stor nytte av et mer rutinemessig og nært samarbeid med bostyrer og borevisor i de bo hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold. Utvalget ønsker å legge forholdene til rette for dette, og foreslår i annet og tredje ledd at bostyrer og borevisor har plikt til å bistå påtalemyndigheten under etterforskningen, så langt dette ikke kommer i konflikt med regler om taushetsplikt overfor tredjemann. Slike regler kan være både avtalte og lovbestemte. Eksempler er debitors taushetsplikt i egenskap av advokat vedrørende klienters forhold eller avtalte taushetspliktregler i forbindelse med f eks lisensavtaler.”

Bistandsplikten representerer en plikt til aktivt å utføre oppdrag for påtalemyndigheten. Etter mindretallets oppfatning er det av hensyn til tredjemann som er vernet av skyldnerens taushetsplikt ikke naturlig å strekke denne plikten så langt at bostyrer og borevisor har plikt til å bryte den taushetsplikten skyldneren selv ville hatt overfor vedkommende tredjemann. Mindretallet mener denne fortolkningen også harmonerer best med forarbeidene slik de er gjengitt ovenfor. Det bemerkes også at straffeprosessloven gir påtalemyndigheten mange muligheter til å få slike opplysninger på annen måte. Det er derfor ikke noe reelt behov for at bistandsplikten etter konkursloven skal omfatte slike tilfeller.

 

14.5 Bistand ut over den ordinære bobehandling

I den utstrekning den bistand som ytes må anses å ligge innenfor boets ordinære bobehandling, må omkostninger i denne forbindelse dekkes av boets midler. Ligger slikt arbeid utenfor den ordinære bobehandling, har bostyreren krav på særskilt godtgjørelse av det rekvirerende organ, jf kkl § 122a annet ledd siste punktum. Det vil således være av stor betydning for så vel bostyrere som bistandsrekvirenter hvor grensen for den ordinære bobehandling skal trekkes.

Regelens begrunnelse finnes dels i betraktninger om bobehandlingens formål – som primært er å fordele debitors midler mellom kreditorene – og dels i erkjennelsen av at en stor del av konkursboene har beskjedne midler til rådighet til bobehandlingen.

Et utgangspunkt må være at arbeid som ville blitt utført i vedkommende bo uavhengig av rekvirentens begjæring, må anses som ordinær bobehandling. Dette vil først og fremst omfatte de undersøkelser bostyrer er forpliktet til å foreta for å kunne oppfylle sine forpliktelser etter kkl § 120 første ledd nr 5. Hvilke og hvor inngående undersøkelser som omfattes av undersøkelsesplikten, vil avhenge av flere forhold, blant annet boets økonomiske stilling, herunder hvorvidt det er stillet midler til disposisjon for dette formål. Det må imidlertid være på det rene at den ordinære bobehandling i relasjon til kkl § 122a annet ledd siste punktum strekker seg ut over dette.

Forarbeidene gir en viss veiledning i forhold til grensen for den ordinære bobehandling, men det tas som utgangspunkt at spørsmålet må avgjøres konkret (Ot prp nr 26 1998-99 del VIII punkt 6 side 242). Departementet uttaler at ”kurante henvendelser som bostyreren (eventuelt borevisoren) enkelt kan besvare, ikke kan gi grunnlag for særskilt godtgjørelse”. Det uttales videre at bistanden må ha et visst omfang før retten til godtgjørelse inntrer, og at tidsforbruket i denne forbindelse vil stå sentralt. Oppdragets art må imidlertid også tillegges vekt ved vurderingen.

Ved avgjørelsen av om en henvendelse er kurant, antas det at et moment i vurderingen vil være på hvilket stadium i bobehandlingen denne kommer. En henvendelse som må anses kurant på et tidlig stadium i bobehandlingen, hvor bostyreren arbeider – eller nettopp har arbeidet – med de antatt straffbare forhold, vil kunne være mindre kurant når bobehandlingen går mot slutten. Motsatt kan det tenkes at en henvendelse på et tidlig stadium vil bli ansett ukurant, eksempelvis fordi bostyreren ennå ikke har fått full oversikt over et omfattende bo. Her må det imidlertid tas hensyn til hvorvidt påtalemyndighetens begjæring gjelder forhold som bostyreren uansett ville måttet undersøke på et senere tidspunkt som ledd i den ordinære bobehandling.

For innstillingsboenes vedkommende uttales det i forarbeidene at det sier ”seg selv at det er begrenset hva en privatpraktiserende advokat eller revisor kan pålegges av arbeid uten særskilt godtgjørelse”. Det slås deretter fast at dette stiller seg annerledes dersom det er stillet garanti etter Justisdepartementets særskilte garantiordning for fortsatt bobehandling, idet midlene tilføres nettopp i hensikt å avdekke straffbare forhold i forbindelse med konkursen. Det må etter Konkursrådets syn være i samsvar med forutsetningene for garantistillelsen at bostyrer og eventuelt borevisor, i de tilfelle hvor dette er hensiktsmessig, har et omfattende samarbeid med påtalemyndigheten, uten at dette utløser krav om særskilt godtgjørelse.

I forhold til boer som har midler til rådighet vil problemstillingen bli i hvor stor utstrekning kostnadene ved det offentliges forfølgning av straffbare forhold skal belastes kreditorfellesskapet.

For å finne frem til et rimelig balansepunkt mellom de tilfelle hvor boet selv må bære omkostningene ved bistand til påtalemyndigheten, og de tilfelle hvor rekvirenten må dekke disse omkostningene, er det etter Konkursrådets syn hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den situasjon som normalt antas å foreligge på det tidspunkt spørsmålet om å begjære bistand fra påtalemyndighetens side vil oppstå.

Det må legges til grunn at det i de fleste tilfelle først vil være aktuelt å fremsette begjæring om bistand etter at påtalemyndigheten har mottatt varsel om mulige straffbare forhold i medhold av kkl § 122a første ledd. Unntak kan tenkes i de tilfelle hvor etterforskning er innledet på grunnlag av anmeldelse fra andre, eksempelvis fra et kontrollorgan eller en privat fornærmet. Påtalemyndigheten vil således normalt ha mottatt en redegjørelse for de antatt straffbare forhold, og formentlig også den dokumentasjon som underbygger bostyrers oppfatning. I den utstrekning det er avgitt innberetninger som omhandler antatt straffbare forhold, skal disse være oversendt påtalemyndigheten, jf kkl § 122a første ledd siste punktum. Skyldnerens regnskapsmateriale skal dessuten – i den utstrekning det forefinnes – være sikret.

Foranstående innebærer at bostyreren og eventuelt borevisor på det tidspunkt det fremsettes en begjæring om bistand, normalt vil ha forholdsvis grundig kjennskap til boets stilling og til de mulige straffbare forhold som har vært gjenstand for undersøkelse. Videre vil bostyreren ha kontroll over og derved formentlig enkel tilgang til skyldnerens regnskapsmateriale. Disse omstendigheter vil medføre at bostyrer eller borevisor ofte vil kunne besvare henvendelser fra påtalemyndigheten, uten at dette nødvendiggjør inngående undersøkelser eller omfattende arbeid. Slike henvendelser vil derved i alminnelighet måtte anses som ”kurante”, jf det som er drøftet ovenfor.

Mange steder vil det rutinemessig bli etablert kontakt mellom bostyrer og påtalemyndigheten i forbindelse med at det varsles om mulige straffbare forhold. Formålet er som regel å utdype eller supplere de opplysninger som er gitt i det skriftlige materialet. Slik kontakt, enten den foregår i møte eller pr. telefon, er det etter Konkursrådets syn naturlig å se som en del av varslingsplikten etter kkl § 122a første ledd, og uansett som en del av den ordinære bobehandling.

I den utstrekning påtalemyndigheten ut over slik innledende kontakt skulle ønske å ha møter med bostyrer og/eller borevisor, må vurderingen av om deltakelse i slike møter ligger innefor den ordinære bobehandling måtte avgjøres ut fra de kriterier som er nevnt ovenfor, herunder hvilke midler boet har til rådighet og på hvilket stadium bobehandlingen befinner seg.

Spørsmål som enkelt vil kunne besvares pr. telefon, og som ikke eller i beskjeden grad krever nærmere undersøkelser, kan i alminnelighet ikke gi grunnlag for krav om særskilt godtgjørelse, jf ovenfor. Helt unntaksvis kan det dog tenkes at summen av henvendelser til bostyreren blir så stor at det er rimelig å vurdere den samlede belastning opp mot forannevnte kriterier, selv om besvarelse av den enkelte henvendelse klart faller innenfor den ordinære bobehandling.

Når det gjelder fremskaffelse av dokumenter gjør tilsvarende synspunkter seg gjeldende. Dokumentasjon som boet besitter, og som direkte er av betydning for vurderingen av de antatt straffbare forhold, vil formentlig bli oversendt påtalemyndigheten sammen med den redegjørelse som gis i medhold av kkl § 122a første ledd. Dersom dette ikke er gjort, må det kunne kreves utført innenfor den ordinære bobehandling. Unntak kan tenkes dersom dette vil kreve gjennomgåelse av en omfattende dokumentmengde, og materialet ellers ikke ville blitt gjennomgått av boet.

For øvrig vil fremskaffelse av dokumentasjon måtte vurderes etter ”kurans-kriteriet”. Omfanget av den etterspurte dokumentasjon vil være et sentralt moment, likeledes om fremskaffelse av dokumentasjonen vil være arbeidskrevende eller komplisert, eksempelvis fordi denne ikke er i boets besittelse.

Når det gjelder andre oppgaver enn fremskaffelse av opplysninger eller dokumenter, herunder ulike former for utredninger og vurderinger, antas det at ”kurans-kriteriet” i alminnelighet vil føre til at denne type oppdrag vil betinge særskilt godtgjørelse. Som redegjort for under punkt 3.4.3. ovenfor antas for øvrig at det – i alle fall for mer omfattende oppdrag – kan være spørsmål om disse strengt tatt omfattes av bistandsplikten.

 

14.6 Fastsettelse av godtgjørelse for bistand ut over ordinær bobehandling

Bistand fra bostyrer eller borevisor ut over den ordinære bobehandling skal godtgjøres særskilt av det rekvirerende organ i medhold av kkl § 122a annet ledd siste punktum, jf foregående punkt. Hvilken godtgjørelse som kan kreves, og hvordan denne skal fastsettes i det enkelte tilfelle, er ikke omhandlet i loven.

Departementet uttaler i forarbeidene at ”(d)et forutsettes at det her vil være tale om et alminnelig kontraktsforhold hvor premissene for oppdraget – herunder godtgjørelsen – må klarlegges på forhånd”. Det uttales videre at det i disse tilfellene ”synes naturlig å bygge på de alminnelige salærsatser for arbeid for det offentlige” (Ot prp nr 26 1998-99 del VIII punkt 6 side 242).

Det er således opp til partene å avtale hvilken godtgjørelse som skal gis i det enkelte tilfelle, og det er ikke etablert noe system for behandling av de tilfelle hvor partene ikke kommer til enighet.

Selv om fastsettelse av godtgjørelsen er overlatt til partene, og således i utgangspunktet er undergitt de alminnelige markedsmekanismer, må det etter Konkursrådets oppfatning ligge visse føringer i det forhold at selve plikten til å yte bistand er lovpålagt. Bistandsplikten er en oppgave som påhviler bostyrer, selv om det dreier seg om arbeid som faller utenfor den ordinære bobehandling. Dette må innebære at bostyreren ikke kan fremsette krav på godtgjørelse som er av en slik karakter at bistandsplikten blir illusorisk. På den annen side må påtalemyndigheten – og andre rekvirenter – akseptere at godtgjørelsen må være rimelig hensett til arbeidets art og til bostyrers eller borevisors alternative inntektsmuligheter.

Ut fra ovenstående anses det rimelig at godtgjørelsen i alminnelighet fastsettes ut fra de salærsatser som til enhver tid gjelder for arbeid for det offentlige. Det må antas at den som påtar seg oppdrag som bostyrer eller borevisor, normalt vil anse slik godtgjørelse for rimelig for denne type arbeid. For oppdrag som krever særlig sakkyndighet, og i alle fall hvor bostyrer eller borevisor engasjeres primært på grunn av deres sakkyndighet, kan det være grunn til å fastsette en høyere godtgjørelse, jf prinsippene i lov om vitners og sakkyndiges godtgjørelse av 21. juli 1916 nr. 2 § 10.

Konkursrådet vil understreke viktigheten av at spørsmålet om godtgjørelse avklares mellom partene før arbeidet igangsettes. Se nærmere om dette under punkt 14.7. nedenfor.

 

14.7 Påtalemyndighetens rolle som rekvirent av bistand

Etter ordlyden i kkl § 122a annet ledd oppstår bistandsplikten for bostyrer eller borevisor ”på begjæring”. Dette gjelder uavhengig av om bistanden faller innenfor eller utenfor den ordinære bobehandling. Noen særskilte krav til begjæringens form eller innhold oppstilles ikke i loven.

I forhold til den type bistand som antas å bli etterspurt hyppigst, kan det ikke ses å være behov for særlige formaliteter. Dette vil eksempelvis kunne dreie seg om utlevering av kurant materiale som bostyrer besitter, eller besvarelse av enkeltstående spørsmål i tilknytning til bobehandlingen. Slike henvendelser antas i praksis å bli gjort – og eventuelt besvart - pr. telefon, enten fra etterforsker, påtaleansvarlig eller eventuelt bistands-/ politirevisor, og dette må anses ubetenkelig. Slik bistand vil i all hovedsak ikke gi grunnlag for krav om særskilt godtgjørelse.

Dersom det er tale om bistand som faller utenfor den ordinære bobehandling, eller hvor det i alle fall kan være tvil om dette, bør begjæringen etter Konkursrådets syn alltid være skriftlig. Begjæringen bør videre være undertegnet av den påtaleansvarlige eller av andre som er særskilt bemyndiget til dette. I det begjæringen i disse tilfelle vil kunne pådra vedkommende politimyndighet ansvar for det krav om godtgjørelse som oppstår, forutsettes det at det er etablert rutiner for dette ved de enkelte tjenestesteder.

Som nevnt under punkt 14.6 ovenfor, bør spørsmålet om godtgjørelse alltid avklares før arbeidet igangsettes. Normalt antas det å være hensiktsmessig at påtalemyndigheten før begjæringen fremsettes tar kontakt med bostyrer eller borevisor for å bringe på det rene om oppdraget vil utløse krav om særskilt godtgjørelse, og i tilfelle hva dette må antas å beløpe seg til.

I de tilfelle hvor en begjæring fremsettes uten at disse spørsmål er avklart, bør bostyreren, før arbeidet igangsettes, kontakte påtalemyndigheten for å foreta slik avklaring.

Dersom bostyreren på begjæring har utført et oppdrag som utløser krav om særskilt godtgjørelse uten at det er gjort avtale om hva godtgjørelsen skal være, antas det at påtalemyndigheten må dekke det krav som fremsettes, så fremt kravet må anses rimelig, jf prinsippet i kjøpsloven § 45 første ledd.

Med hensyn til begjæringens innhold, er det for øvrig viktig at oppdraget angis så presist og konkret som mulig. I de tilfelle hvor det er tale om utredninger og vurderinger, antas begjæringen innholdsmessig å tilsvare oppdrag til sakkyndige.

 

14.8 Økonomiske konsekvenser for påtalemyndigheten

På bakgrunn av at en rekke bistandsanmodninger – på samme måte som tidligere – vil bli etterkommet av bostyrer eller borevisor uten særskilt godtgjørelse, er det usikkert i hvor stor utstrekning innføringen av kkl § 122a annet ledd siste punktum vil medføre økte utgifter for politi og påtalemyndighet.

Lovgivers intensjon med å lovfeste bistandsplikten var imidlertid å intensivere samarbeidet mellom påtalemyndigheten og boet, jf innledningen. Dersom denne intensjon skal oppfylles, antar Konkursrådet at antallet bistandsbegjæringer vil øke, og derved trolig også antallet begjæringer som utløser krav om godtgjørelse.

En følge av dette må være at det budsjettmessig tas høyde for denne type utgifter. Et særskilt budsjett antas å være hensiktsmessig i forhold til en målrettet styring av ressursbruken. I den utstrekning det ikke tilføres nye midler til dette formål, bør budsjettmessige omdisponeringer vurderes. Det må i denne forbindelse tas hensyn til at målrettet bruk av bostyrer eller borevisor vil kunne medføre betydelige besparelser i forhold til det arbeid som politiet ellers selv vil måtte utføre. Økte utgifter til bistand vil således kunne medføre lavere totale kostnader for politiet og en mer rasjonell ressursbruk for samfunnet som helhet.

 

Fotnoter

1. Jf Ot prp nr 61 1978 - 79, s 38.
2. Nærmere om begrepet "god regnskapsskikk" i Øyvind Handeland og Hans Schwencke, Regnskapslovens og aksjelovens åroppgjørkapittel (1. utg 1990) s 31 flg.
3. Jf innst. av 1962 s 72 - 73.
4. -
5. Se Økonomisk kriminalitet (Morten Eriksen, red 1. utg 1990) bind I, s 79 flg
6. Se Johs Andenæs, Alminnelig strafferett (3 utg 1989), s 222 flg.
7. Se Johs Andenæs, Alminnelig strafferett (3 utg 1989), s 191 flg. 8. Ot prp nr 65 1978 - 79, s 42 flg.
9. Se Johs Andenæs, Formuesforbrytelsene (6. utg 1996), s 159 - 160.
10. Se Johs Andenæs, Alminnelig strafferett (3. utg 1989), s 223.
11. Se Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt I (2. utg 1987) s 120, ØKOKRIMs skriftserie nr 2 (Jahre), s 9 og Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs (1. utg 1988), bind II, s 100.
12. Se Johs Andnæs, Formuesforbrytelsene (6. utg 1996), s 177.
13. Står ikke annet nevnt, må ikke skyldneren være eller bli insolvent på det tidspunkt da fullbyrdelsen skjer.
14. NOU 1972:20, s 369.
15. Slik også Johs Andenæs, Formueforbrytelsene (6. utg 1996), s 178.
16. Se Ot prp nr 75 (1948), s 46, nærmere omhandlet i ØKOKRIMs skriftserie nr 2 - Uttak og unndragelse under insolvens (Jahre), s 28.
17. Rt 1993 s 1518.
18. Se ØKOKRIMs skriftserie nr 2 - Uttak og unndragelse under insolvens (Jahre), s 3 - 6.
19. Se Rt 1993 s 918 hvor kr 545.000 var tilstrekkelig.
20. Vilkåret er nærmere omhandlet i ØKOKRIMs skriftserie nr 2 (Jahre), s 16 - 23.

21. Se Konkursrådets anbefaling "Offentlige garantiordninger - midler til bobehandling".
22. Se Konkursrådets anbefaling "Offentlige garantiordninger - midler til bobehandling".
23. Se NOU 1972:20 - Gjeldsforhandling og konkurs, s 193 jf s 81.
24. Se også Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs (1. utg 1988) bind II, s 264, jf bind I, s 321.
25. Se begrensninger i pkt 3.3.2.
26. Saunders v the United Kingdom, sak nr 43/1994/490/572 som også er behandlet av Hans Petter Jahre i artikkelen "Rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker".
27. Sml Rt 1994 s 610 (Bølgepappdommen).

28. Se rundskriv G78/94.
29. Påtaleinnstruksens § 35-5 annet jf første ledd, jf § 35-4.
30. Påtaleinstruksens § 35-5 annet ledd annet punktum.
31. Se strpl §§ 3 og 427.
32. Se strpl § 432 første ledd.
33. Se strpl § 432 annet ledd.
34. Se strpl § 427 siste ledd.
35. Se deknl kap 5 og strl §§ 281 annet ledd, 283 nr 1, 284 og 285 annet ledd.
36. Se strpl § 3.
37. Nærmere om dette i artikkelen Rettslig ramme for samarbeid mellom bostyret, politi og kontrolletater i straffesaker.
38. Jf lov av 10.4.1996 nr 32.
39. Se strl § 264.
40. Nærmere om beviskravene i strafferetten se Andenæs, Alminnelig Strafferett (3. utg 1989), s 96 - 97.
41. Nærmere om hvilke momenter som kan vektlegges ved avgjørelsen av om en regnskapsovertredelse er grov, se Ot prp nr 61 (1978-79), s 42 eller ØKOKRIMs skriftserie nr 6, s 21 flg. Et sammendrag av dette er inntatt i vedlegg 5 under punkt 12.
42. Se Rt 1992 s 978.
43. Rundskriv fra Riksadvokaten, del II - nr 11/1970 datert 7.10.1970.

 

Tips en venn
Web levert av CustomPublish AS