Beslag, inndragning og konkurs

Av advokat Claus R. Flinder og advokatfullmektig Eirik Høiby Simonsen Musæus Advokatfirma DA Sist oppdatert 26. juni 2000

1. Innledning

Straffelovens §§ 34, flg. gir hjemmel for å inndra ulike gjenstander med tilknytning til straffbare handlinger.[1] Tilsvarende bestemmelser finnes også i spesiallovgivningen.[2] Dersom adressaten for et slikt inndragningskrav går konkurs, kan inndragningskravet komme i konflikt med kreditorenes interesser. Mest praktisk i forhold til bobehandling er inndragning av utbytte oppnådd ved en straffbar handling jfr. strl. § 34, men også andre former for inndragning kan omfatte verdier av betydning og således skape interesse­konflikt med kreditorene.

Gjennom straffeprosessloven § 203 er påtalemyndigheten gitt hjemmel til å foreta beslag av ting som antas å kunne inndras, samt ting som antas å kunne kreves utlevert av fornærmede. Slike beslag vil foretas for å sikre et fremtidig inndragningskrav eller utleveringskrav fra fornærmede.

At fornærmede kan kreve tilbakelevert gjenstander han er blitt fravent gjennom en straffbar handling, for eksempel tilbakelevering av tyvekostene, er rimelig og skaper ingen særlige problemer.[3] Kreditormassen har ingen berettiget interesse i slike gjenstander. Mer problematisk er de tilfeller der beslag skjer for å sikre et fremtidig inndragningskrav til fordel for statskassen, jfr.strl. § 37 d første ledd. Dersom et slik inndragningskrav har separatistrett i en etterfølgende konkurs så vil dette medføre en reduksjon av boets masse til skade for de øvrige kreditorer. [4]

At inndragning ikke bør skje til skade for kreditorene synes å være hensynet bak regelen i dekningslovens § 9-7 nr. 4 litra b. Bestemmelsen fastslår at inndragningskrav er etterprioritert i konkurs. Kollisjonen mellom inndragning til fordel for statskassen og de øvrige kreditorers interesser vil derfor normalt ikke oppstå. Men dersom inndragnings­kravet er sikret gjennom beslag foretatt forut for konkursåpningen, oppstår spørsmålet om slike kravs stilling i konkurs. Nedenfor vil vi skissere noen av de problemstillinger som kan oppstå i slike tilfeller. Fremstillingen er basert på praktisk erfaring og tar ikke sikte på å være noen uttømmende behandling av emnet. For å illustrere problemstillingen finner vi grunn til å skissere hovedtrekkene i en sak vi har hatt til behandling.

2. Praktisk eksempel

Et aksjeselskap som drev med ulike former for katalogvirksomhet ble begjært tvangsoppløst fordi selskapet ikke hadde innsendt årsoppgjør og revisjonsberetning innen fristen, jfr. aksjl. (1976) § 13-2 første ledd nr. 3. På tvangsoppløsningstidspunktet bestod selskapets aktiva i hovedsak av innestående på to bankkonti.

I perioden før tvangsoppløsningen hadde politiet iverksatt etterforskning mot selskapet og dets ledende ansatte på grunn av mistanke om at selskapets virksomhet ble rammet av strl. § 270 - bedrageri (såkalt "kataloghaivirksomhet"). I forbindelse med etterforskningen traff påtalemyndigheten beslutning om beslag av selskapets to konti. Begrunnelsen for beslaget var at kontiene ble antatt ha betydning som bevis og at de kunne inndras, jfr. strpl. § 203.[5] Beslutningen om beslag ble truffet ca. syv måneder før tvangsoppløsnings­boet ble åpnet.

Etter åpningen av tvangsoppløsningsboet ba boet påtalemyndigheten om at innestående på kontiene ble frigjort slik at de kunne inngå i bobehandlingen. Påtalemyndigheten motsatte seg dette i det de anførte at midlene ble antatt å kunne inndras til fordel for statskassen, jfr. strpl. § 205 jfr § 203 jfr. strl. § 34.[6] Påtalemyndighetene anførte at et beslag som er gjennomført forut for konkursåpning vil gi staten separatistrett i boet.

Boet bestred ikke at et gyldig beslag gjennomført forut for konkursåpning kan gi separatistrett, men hevdet at det i dette tilfellet ikke var anledning til å benytte beslag fordi det eventuelle utbytte fra de straffbare handlinger ikke var i behold i sin opprinnelige form. I et slikt tilfelle ville det rette straffeprosesuelle tvangsmiddel etter boets oppfatning være hefte.[7] Boet anførte også andre grunnlag, bl.a. at det var urimelig at staten skulle inndra boets eneste aktiva til skade for boets øvrige kreditorer.[8]

Etter noe korrespondanse med påtalemyndigheten, brakte boet saken inn for forhørsretten i medhold av strpl. § 208. Forhørsretten la imidlertid til grunn at det var "en rimelig mulighet" for at inndragning ville skje i straffesaken og at dette var tilstrekkelig til å opprettholde beslaget frem til endelig avgjørelse forelå.

Boet fastholdt sitt syn, saken måtte derfor avgjøres av retten, jfr. strpl. § 2 første ledd nr. 2. Påtalemyndigheten la opp til at inndragningskravet skulle avgjøres i samme sak som straffesaken mot de ledende ansatte i selskapet. Boets partsstilling ble imidlertid aldri avklart og boet ble heller aldri innkalt til hovedforhandling. Etter gjentatte purringer om innkalling og klargjøring av boets prosessuelle stilling frafalt påtalemyndigheten inndragningskravet kort tid før hovedforhandlingen. Midlene ble deretter fordelt blant kreditorene i boet.

For ordens skyld nevnes at samtlige av de ansatte ble frikjent i straffesaken for så vidt gjaldt bedrageriet, enkelte av dem ble likevel domfelt for brudd på regnskapslovgivning m.v. Inndragningskravet ville derfor sannsynligvis ikke blitt tatt til følge i straffesaken.

3. Oversikt over problemstillingene

Beslag som tar sikte på å sikre inndragningskrav reiser flere interessante problem­stillinger i tilknytning til konkurs. Dette gjelder særlig dersom beslaget er gjennomført før konkursåpning.

For det første må skifteretten, dersom inndragningskravet blir avgjørende for selskapets solvens, ta prejudisielt stilling til om inndragningskravet vil føre frem i den senere straffe­saken. Inndragning vil ofte kunne gjelde betydelige beløp, skifterettens pre­judisielle vurdering vil derfor lett kunne bli avgjørende for om vilkårene for konkurs­åpning foreligger. Skifteretten vil når den skal ta stilling til om inndragnings­kravet vil føre frem i en senere straffesak kunne bli stilt overfor kompliserte spørsmål både i forhold til juss og faktum.

For det andre vil det oppstå spørsmål om inndragningskravet har separatistrett i konkurs. Dette vil avhenge av om det er truffet et gyldig beslag forut for konkursåpning, jfr. nærmere nedenfor under punkt 5.

For det tredje er det, selv etter lovendringen i 1999, et unntak fra inndragningsplikten dersom inndragning vil virke klart urimelig. Både påtale­myndigheten og retten må derfor vurdere om det vil være klart urimelig å inndra aktiva til fordel for statskassen når dette vil skje til skade for de øvrige kreditorer.

4. Prosessuelle forhold

Vi går ikke i detalj inn på prosessuelle spørsmål som oppstår, men peker på at beslagene angår konkursdebitor som sådan uavhengig av om denne er en enkeltperson eller et selskap. Inndragningskravet som beslaget er ment å sikre medfører, dersom det fører frem, en reduksjon i de aktiva som kan fordeles blant selskapets kreditorer. Det må derfor være klart at boet "rammes" av beslaget slik at boet kan kreve saken brakt inn for forhørsretten, jfr. strpl. § 208 første ledd.[9]

Dersom saken bringes inn for forhørsretten er det imidlertid – slik også forhørsretten la til grunn i ovennevnte eksempel – tilstrekkelig at påtalemyndigheten viser at det er "en rimelig mulighet" for at inndragningskravet vil bli tatt til følge for at beslaget skal opprettholdes.[10] Det er vil derfor i praksis kunne være vanskelig å nå frem med at beslaget må oppheves før spørsmålet om inndragning er avgjort i straffesaken. Det er imidlertid grunn til å peke på at dersom boet først når frem – slik at beslaget oppheves – så vil statens separatistrett etter vårt syn bortfalle. Inndragningskravet blir da kun en etterprioritert fordring i boet, jfr. deknl. § 9-7 nr. 4 litra b. Gevinsten for boet dersom man når frem i en slik sak kan således være betydelig.

Dersom konkursdebitor er et selskap og inndragningen skal skje i selskapets aktiva må etter vårt syn dommen der inndragning foretas rette seg mot boet, boet må følgelig trekkes inn i saken og kunne utøve sin partsstilling i denne. I det ovennevnte eksempel var straffesaken mot gjerningsmennene berammet til flere måneder. Boet kan ikke behøve å være til stede under hele saken. Det må være tilstrekkelig at boet får anledning til å gjøre sitt syn på inndragningsspørsmålet gjeldende i prosedyren. Det vil normalt være tilstrekkelig at spørsmålene i tilknytning til de straffbare handlinger som sådan overlates til sakens øvrige aktører – påtalemyndighet og forsvarere. Boet bør således normalt kunne konsentrere seg om selve inndragningen og nøye seg med å legge rettens resultat på de øvrige spørsmål til grunn.

En annen mulighet er at inndragningssaken reises etter at straffesaken mot gjerningsmennene er ferdig. Dette vil være ressurssparende, både fordi man slipper inndragningssaken dersom saken ender med frifinnelse og fordi man i en slik sak i stor grad må kunne bygge på rettens konklusjoner i straffesaken og således begrense forhandlingene til om de øvrige vilkår for inndragning er til stede.

5. Separatistrett

5.1 Oversikt og noen utgangspunkter

Som det har fremgått ovenfor vil det sentrale spørsmål normalt være om et inndragningskrav har separatistrett. Dette avhenger av flere forhold. Det er alminnelig antatt at inndragningskrav som er sikret med beslag forut for konkursåpning har separatistrett.[11]

Beslag kan imidlertid kun brukes for å sikre nærmere angitte inndragningskrav. Inndragning kan deles i to grupper.[12] Den første er såkalt gjenstandskonfiskasjon, som typisk vil være inndragning av det stjålne maleriet eller penger fra heleri. Den andre er verdikonfiskasjon, som typisk vil være inndragning av utbytte fra straffbare handlinger der det opprinnelige utbytte ikke lenger er i behold, f.eks. der utbyttet har gått inn i gjerningspersonenes alminnelige forbruk.

Det er flere viktige forskjeller mellom disse to gruppene av inndragning. For det første er det forskjell mellom de ulike straffeprosessuelle tvangsmidler som kan nyttes for å sikre slike krav. Gjenstandskonfiskasjon kan sikres gjennom beslag, mens verdikonfiskasjon kun kan sikres gjennom hefte, jfr strpl. § 217 jfr. 219.

I forlengelsen av dette ligger den viktigste forskjellen i forhold til det foreliggende emnet, nemlig at gjenstandskonfiskasjon sikret ved beslag forut for konkursåpning gir inndragnings­kravet separatistrett i konkurs.[13] Verdikonfiskasjon sikret med hefte forut for konkursåpning gir derimot trolig ikke slik separatistrett. [14]

5.2 Inndragningskravets art

Som det har fremgått ovenfor synes skillet mellom gjenstand- og verdikonfiskasjon å være avgjørende for om inndragningskravet har separatistrett.

Den nærmere avgrensning av hva som skal regnes for gjenstandskonfiskasjon og hva som skal regnes som verdikonfiskasjon synes ikke å være trukket særlig skarpt i rettspraksis. Dette skyldes sannsynligvis at grensen ikke har særlig betydning ved avgjørelsen av inndragningen i forbindelse med straffesaken. Det er derfor sjelden nødvendig for retten å trekke noen skarp grense.

Straffeloven § 34 fastslår at "utbytte av en straffbar handling" skal inndras. Det synes allment akseptert at bestemmelsen gir hjemmel for både gjenstands- og verdikonfiskasjon.[15] For at gjenstandskonfiskasjon skal kunne finne sted er det en grunnleggende forutsetning at utbyttet er i behold i sin opprinnelige form (enkelte unntak kan likevel tenkes for surrogater).[16] Hvis utbyttet er forbrukt eller omdannet vil det således normalt ikke kunne bli tale om gjenstandskonfiskasjon.

Dersom den eller de straffbare handling(er) er begått som ledd i konkursdebitors næringsvirksomhet, for eksempel at selskapet selv begår straffbare handlinger (typisk bedrageri), så vil utbyttet inngå i selskapets aktiva. Dette medfører, særlig der utbyttet består i penger, fare for at utbyttet blandes sammen med virksomhetens øvrige aktiva. For at gjenstandskonfiskasjon skal kunne skje i et slik tilfelle hevder Matningsdal at det må oppstilles et identitetskrav.[17] Han legger til grunn at identitetskravet «... bør være minst like strengt som når det er spørsmål om vindikasjon av penger.» [18] Gjennom lovendringen i 1999 ble identitetskravet myket noe opp, det synes således som om det skal noe mindre til for at identitetskravet skal anses oppfylt.[19]

Dersom det skal være adgang til å foreta gjenstandskonfiskasjon av hele eller deler av innestående på en bankkonto er det således et vilkår at det aktuelle utbyttet (pengebeløpet) kan identifiseres på kontoen. Videre er det et vilkår at det ikke har vært transaksjoner på den aktuelle kontoen som har medført at utbyttet har blitt sammenblandet med andre midler på en slik måte at identitetskravet ikke lenger er oppfylt. Avgjørelsen inntatt i RG 1985 side 400 vil her være av sentral betydning, i denne saken ble identitetskravet ansett oppfylt selv om ulike beløp var blandet sammen.

Dersom selskapet har ordinær lovlig drift i tillegg til den straffbare virksomhet vil slik sammenblanding lett kunne skje. Gjenstandsinndragning kan, i tråd med det ovennevnte identitetskrav, kun foretas dersom påtalemyndigheten kan identifisere konkrete beløp som utgjør utbytte vunnet ved en straffbar handling. At virksomheten i større eller mindre grad har vært tuftet på straffbar virksomhet kan ikke i seg selv være tilstrekkelig. I slike tilfeller må påtalemyndigheten etter vår oppfatning være henvist til verdikonfiskasjon.

At det antatte faktiske utbyttet som er vunnet ved den straffbare handling overstiger det beslaglagte beløp er heller ikke tilstrekkelig til å oppfylle indentifikasjonskravet. Det er det aktuelle pengebeløp som må identifiseres, hvis utbyttet har vært større enn dette må dette inndras ved verdikonfiskasjon (hos selskapet eller personlig hos de som har begått de straffbare handlinger).

På selskapets driftskonti vil det normalt være en rekke transaksjoner. Noen av disse vil kunne stamme fra den straffbare virksomheten i selskapet, mens andre kan relatere seg til øvrig, lovlig drift av selskapet, for eksempel selskapets egenkapital. I slike tilfeller må påtalemyndigheten følgelig godtgjøre at de beløp som er beslaglagt utelukkende er "utbytte av en straffbar handling", jfr. strl. § 34. Videre må det dokumenteres at det ikke har vært transaksjoner på kontiene med penger som stammer fra lovlige deler av selskapets virksomhet.

Etter vår oppfatning vil dette medføre at utbytte vanskelig vil la seg identifisere i nødvendig grad når den straffbare handling er begått ved hjelp av et selskap, der deler av selskapets økonomiske midler stammer fra ordinær drift eller andre lovlige kilder.

6. Konkret rimelighet

Inndragning av utbytte er etter lovendringen i 1999 gjort obligatorisk, med mulighet for å gjøre unntak dersom inndragning vil virke klart urimelig.[20] Etter vår oppfatning er det klart urimelig at inndragning skal skje til fordel for statskassen så lenge dette må skje til skade for de øvrige kreditorer i boet. Vi kan ikke se noen reelle hensyn som taler for inndragning i slike tilfeller. Tvert i mot synes de reelle hensyn å tale for at staten i slike tilfeller frafaller sitt inndragningskrav, i det minste slik at eventuell sepratistrett ikke gjøres gjeldende (kravet vil da være etterprioritert, jfr. deknl. § 9-7 nr. 4 litra b).

Så lenge de anmeldte fordringer i boet overstiger aktiva vil et hvert beløp som unntas på grunn av sepratistretten redusere kreditorenes dekning. Konkursdebitor vil i slike tilfeller normalt være et aksjeselskap. Dette medfører at inndragning overfor aksjeselskapet fratar de øvrige kreditorene den normalt eneste mulighet for dekning av sine tilgodehavender. Etter at bobehandlingen er avsluttet vil selskapet slettes og de udekkede krav således gå tapt for kreditorene. Dette fordi selskapets kreditorer sjelden vil ha noe krav mot aksjonærer eller ledende ansatte i selskapet. Eventuelle slike krav vil uansett være lite verdt, i det debitorene regelmessig ikke vil være søkegode.

Staten kan derimot – uavhengig av konkursen – velge om de vil rette inndragningskravet mot de enkelte skyldnere eller aksjeselskapet. Kreditorene i et aksjeselskap har ingen tilsvarende valgmulighet. Her er selskapets verdier det eneste dekningsobjekt. Statens valg vil, derfor være avgjørende for kreditorenes dekningsmuligheter.

At inndragningskrav rettes mot selskapet vil også ramme bobehandlingen. Beslaget vil normalt omfatte alle aktiva i selskapet slik at det ikke vil være midler til overs til bobehandling. Vi kan ikke se at påtalemyndigheten er tjent med at selskaper der de selv har begrunnede mistanker om at det har vært begått straffbare handlinger ikke undergis en betryggende bobehandling. Det kan heller ikke være noen grunn til at bobehandlingen finansieres av offentlige midler gjennom de ulike stønadsordninger som finnes kun fordi staten allerede har utøvet separatistrett til boets midler.

Så lenge inndragningen skjer i et aksjeselskap - som uansett skal slettes – kan vi på ovennevnte bakgrunn ikke se noe som taler for at inndragning skal skje. For de ansvarlige enkeltpersoner vil en inndragning hos selskapet tvert i mot kunne innebære en fordel. Dette fordi deres personlige inndragningskrav fra staten reduseres dersom inndragning gjøres gjeldende mot selskapet, samtidig som de uansett slipper fri for de gjeldsposter som lå i selskapet.

Det er også grunn til å peke på at skatte- og avgiftsmyndighetene regelmessig vil være blant de største kreditorene i slike boer. At staten skal inndra beløp til fortrengsel for offentlige kreditorer fremstår som lite hensiktsmessig.

Vi kan heller ikke se at inndragning til skade for kreditorene skulle ha noen allmennpreventiv virkning for andre aktører i næringslivet. Påtalemyndigheten vil ha et ønske om at seriøse aktører unngår selskaper som driver straffbar virksomhet for derigjennom å begrense slike selskapers mulighet til å operere. I den ovennevnte sak var slik allmennprevensjon et av de argumenter påtalemyndigheten anførte til støtte for inndragning. Hvis man analyserer dette, kan vi vanskelig se at allmennpreventive hensyn tilsier inndragning i de tilfeller der dette medfører at de øvrige kreditorer får redusert dekning. Det må være grunn til å tro at seriøse aktører, utfra et selvstendig ønske om å unngå tap, legger en tilstrekkelig streng aktsomhetsvurdering til grunn. Man må også kunne anta at selskaper som foretar straffbare handlinger sjelden vil opptre seriøst i forhold til sine kreditorer. Aktører i næringslivet vil derfor søke å unngå forretninger med slike selskaper uavhengig av inndragningstrusselen. Et mulig inndragningskrav til fordel for staten (med separatistrett) vil i den sammenheng fremtre som en meget fjern mulighet ved siden av de øvrige tap kreditorene normalt påføres ved en konkurs. Det vil således etter vår vurdering være helt andre forretningsmessige vurderinger som er styrende for aktørenes valg av avtale­partnere.

Avslutningsvis peker vi på at beslag som sikringsakt har klare paralleller til sivilrettslige utlegg. For utlegg bestemmer deknl. § 5-8 at slike ikke har rettsvirkning overfor boet dersom de er stiftet senere enn tre måneder før fristdagen. Vi kan ikke se at det er rimelig at inndragningskrav sikret med beslag skal ha noen bedre rett overfor boet. I de tilfeller der beslaget er foretatt innenfor tremånedersfristen taler derfor gode grunner for at påtalemyndigheten bør unnlate å kreve separatistrett.

Les også artikkelen Inndragning av utbyttet av en straffbar handling - om inndragningskravets stilling i konkurs av førstestatsadvokat Anne Mette Dyrnes, Økokrim.

 

[1] For en omfattende behandling av inndragning se Magnus Matningsdal, Inndragning, Universitetsforlaget 1987 ("Matningsdal"). Se også NOU 1996:21 og Ot prp nr 8 (1998-99).

[2] Se Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utgave, Universitetsforlaget 1997 (Andenæs), side 462-463.

[3] Rette eier vil også normalt ha separatistrett til sine eiendeler så lenge disse er i behold.

[4] Dersom det er dekning i boet for samtlige kreditorer i tillegg til inndragningskravet oppstår ingen slike problemer, i et slikt tilfelle skulle det heller ikke vært åpnet konkurs i det konkursdebitor var solvent. I det følgende ses det bort fra disse situasjoner og forutsettes at det ikke er midler i boet til dekning av alle krav (dette er også den mest praktiske situasjon i slike boer).

[5] Det vil sjelden skape problemer for boet at gjenstander er beslaglagt for å sikre bevis. På det tidspunkt bevisverdien ikke lenger er til stede vil beslaget oppheves og gjenstanden skal kunne realiseres av boet.

[6] Slik bestemmelsen lød før lovendringen i 1999.

[7] Hefte er et slags straffeprosessuelt utlegg og må ikke forveksles med straffereaksjonen med samme navn, jfr. strl. § 15 jfr. § 22. Denne formen for straffereaksjon benyttes i praksis ikke lenger, jfr Andenæs, side 359.

[8] Dette var før lovendringen i 1999, der inndragningsbestemmelsen ble endret fra å være fakultativ til å bli obligatorisk med mindre inndragning vil være klart urimelig.

[9] Det er sikker rett at begrepet "rammet" slik dette er benyttet i strpl. §§ 208 og 377, også inneholder et krav om aktuell interesse, jfr. Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud, Straffeprosessloven (Bjerke/Keiserud), side 546, jfr side 914. Så lenge påtalemyndigheten opprettholder et beslaget som er foretatt for å sikre et inndragningskrav vil det foreligge slik aktuell interesse for boet.

[10] Se Bjerke/Keiserud side 539.

[11] Se nærmere Matningsdal, s. 467- 469 med videre henvisninger.

[12] For en behandling av dette i relasjon til strl. § 34 se Matningsdal, side 170-173.

[13] Se Matningsdal, side 476-469, samt Rt. 1953 s. 228.

[14] L.c.

[15] Slik Matningsdal, side 170 med videre henvisninger. Vi kan ikke se at lovendringen i 1999 endrer dette.

[16] Matningsdal, side 172.

[17] Op. Cit. side 171-172.

[18] For en nærmere redegjørelse for kravene som stilles for vindikasjon av penger vises det til Torkel Opsahl, TfR 1953 side 267-310, samt voldgiftsdom inntatt i RG 1985 side 400 (professor dr. juris. Sjur Brærkhus enevoldgiftsdommer).

[19] Se kommentarene til strl. § 34 i NOU 1996:21 punkt 16.1.

[20] Se Ot prp nr 8 (1998-99), s. 16-17 for en redegjørelse for hva som ligger i dette unntaket.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS