Du er her: Hjem/Eldre nyheter

Dom vedrørende deknl § 5-8

I en dom fra Bergen tingrett avsagt 28. februar 2005 måtte retten vurdere anvendelsen av deknl § 5-8 når kravet utlegget skulle dekke, var innfridd innenfor fristdagen. I et obiter dictum kom retten også med uttalelser om forholdet mellom omstøtelse etter deknl § 5-5 og betaling skjedd gjennom lovhjemlet tvangsinndrivelsesmetode.
I forbindelse med en daglig leders fratredelse ble det mellom ham og selskapet inngått en etterlønnsavtale. Pga manglende betaling fra selskapets side tok den tidligere daglige leder utlegg for sitt krav. Kravet ble anvist til innkreving 6. november 2003, og i henhold til anvisningen fikk han utbetalt sitt krav fra selskapets konto. Den 18. desember fremsatte selskapet begjæring om gjeldsforhandlinger med sikte på tvangsakkord. Det ble truffet beslutning om tvangsakkord samme dag, og fristdagen ble satt til 6. november 2003. Med henvisning til deknl § 5-8 fremsatte deretter gjeldsnemnda i selskapet krav mot den tidligere daglige leder om innbetaling av det beløp han hadde fått utbetalt. Saksøker hevdet betalingen måtte vurderes i forhold til deknl § 5-8. Situasjonen måtte sammenlignes med at debitor, istedet for at det tas utlegg i hans formuesgoder, foretar en kontant betaling til namsmannen. Subsidiært hevdet saksøker at utbetalingen var en ekstraordinær betaling som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, jf deknl § 5-5. Saksøkte hevdet på sin side at den aktuelle sitausjon ikke var omfattet av deknl § 5-8. I følge saksøker forutsetter bestemmelsen at utlegget forelå på det tidspunkt gjeldsforhandling ble åpnet. I den foreliggende sak var fordringen oppgjort, og falt dermed utenfor bomassen. I forhold til deknl § 5-5 hevdet saksøkte at tvangsinndrivelse gjennomført med hjemmel i lov fører til at betalingen uansett må anses som ordinær. Retten uttalte at grunntanken i dekningslovens objektive omstøtelsesregler er at disse skal anvendes med strenghet overfor enhver reduksjon av bomassen som skjer etter fristdagen. Effektivitetshensyn talte for at begrepet utlegg også måtte anvendes på situasjoner der kravet utlegget skulle sikre, er blitt innfridd innenfor fristdagen. Retten mente at lovens taushet om en slik siutasjon er et uttrykk for at slike disposisjoner ikke skal anses som noe annet enn utleggspant. Unnlatelsen av å presisere et unntak fra hovedregelen måtte kunne anses som et uttrykk fra lovgiver om at loven ikke åpner for det unnktaket saksøkte har påberopt. Også i forhold til deknl § 5-5 fikk saksøker medhold. Det å innfri et større krav som har vært forfalt i lang tid, kunne ikke anses som ordinær betaling. Retten var ikke enig i saksøktes anførsel om at betalingen blir ordinær når den er har funnet sted som følge av lovhjemlet tvangsinndrivelsesmetode. Dommen er anket.
Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS