En skyldners basisrettigheter etter gjeldsordningsloven

En skyldners rett til å holde tilbake egen inntekt fra kreditorer til dekning av livsopphold og boligutgifter

Forord

Den økonomiske situasjon i Norge gjør at et økende antall enkeltpersoner og husstander sliter med høy gjeld i forhold til inntekt. En nødvendig konsekvens av dette er at det i fremtiden vil skje en økning i antall gjeldsordninger.

Fremstillingens siktemål er å bidra til en klargjøring av innholdet i de materielle reglene i gjeldsordningsloven. Fremstillingen er skrevet med hovedvekt på de nåværende problemstillinger som kan oppstå i forbindelse med en gjeldsordningsavtale sett fra skyldnerens ståsted.

Ideen til oppgaven fikk jeg av advokat Niels Andreas Bugge i Advokatfirmaet BUGGE. Han har også gitt meg tips om oppgavens siktemål og disposisjon, og har videre bidratt som en nyttig diskusjonspartner for en del av mine tanker under oppgavens tilblivelse.

Jeg vil også rette en stor takk til dommerfullmektig Benedikte Høgberg, som har vært min veileder. Hun har vist stor tålmodighet og har gitt verdifulle bidrag hele veien, og vært en god støttespiller. Gjennom sine mange gjennomlesninger har hun dessuten gjort mer en hva jeg kunne forvente gjennom 15 timers veiledning.

Høvik, november 2002



Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING
1.1 Hva er gjeldsordning?
1.2 Historikk
1.3 Problemstilling
1.4 Avgrensing
1.5 Rettskildebildet og den juridiske metode
1.6 Den videre fremstilling

2 GENERELT OM GJELDSORDNINGSLOVEN
2.1 Innledende fase
2.2 Kort om gjeldsordningslovens nærmere vilkår for åpning av gjeldsforhandling
2.3 Frivillig og tvungen gjeldsordning
2.4 Kort om innholdet i en gjeldsordning
2.5 Endring og opphevelse av en gjeldsordning

3 SKYLDNERENS BASISRETTIGHETER
3.1 Innledning
3.2 Livsopphold - inntekter
3.2.1 Generelt
3.2.2 Innledende bemerkninger om inntektsbegrepet
3.2.3 Lønnsinntekt
3.2.4 Nærmere om nettolønn
3.2.5 Øvrige vederlag som omfattes av inntektsbegrepet
3.2.6 Skyldnerens inntektsmuligheter
3.2.7 Husstandens samlede økonomiske forhold
3.3 Utgifter til livsopphold
3.4 Hva skal livsoppholdsutgiften dekke?
3.5 Skyldnerens husstand
3.5.1 Innledning
3.5.2 Ektefelle
3.5.3 Barn
3.5.4 Samboere og samboers barn
3.6 Skyldnerens mulighet til å kreve avsatt midler i tillegg til livsoppholdssatsen
3.6.1 Innledning
3.6.2 Utgifter forbundet med barn
3.6.3 Utgifter forbundet med helse
3.6.4 Utgifter forbundet med ferier
3.6.5 Ekstrautgifter forbundet med reise
3.6.6 Andre ekstraordinære utgifter
3.7 Retten til husvær etter gjeldsordningsloven § 4-3 og § 4-4
3.7.1 Innledning
3.7.2 Skyldneren leier bolig
3.7.3 Skyldneren eier bolig
3.7.3.1 Innledning
3.7.3.2 Boligens omsetningsverdi
3.7.3.3 Skyldnerens boutgifter
3.7.3.4 Nærmere om vilkårene for å kunne pålegge skyldneren å selge boligen
3.7.4 I hvilken grad kan skyldneren pålegges å flytte?

4 AVSLUTTENDE VURDERING OG KONKLUSJON

5 LITTERATURLISTE






1 Innledning

1.1 Hva er gjeldsordning?

Gjennom lov av 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (i det følgende omtalt som gjeldsordningsloven/loven) gis privatpersoner en adgang til hel eller delvis sanering av gjeld under namsmyndighetenes kontroll. Gjeldsordningslovens hensikt er at skyldneren igjen gis anledning til å få kontroll over egen økonomi. Hvis gjeldsordningslovens vilkår er oppfylt har skyldneren et rent rettskrav til å oppnå en gjeldsordning etter loven, og er ikke avhengig av kreditorers samtykke. Motsetter en kreditor seg en slik ordning, kan skyldneren med namsmyndighetens hjelp få tvunget igjennom en ordning mot kreditors vilje.

Gjeldsforhandling vil si forhandling mellom debitor og vedkommendes kreditorer med sikte på å komme frem til en frivillig gjeldsordning. Gjeldsordning er en avtale mellom skyldneren og kreditorene, hvor skyldneren over en bestemt tidsperiode plikter å fordele et eventuelt overskudd blant kreditorene etter fratrekk av nødvendige utgifter. Det skilles mellom utenrettslig-, frivillig- og tvungen gjeldsordning. Forskjellen bemerker seg i hovedsak på hvilket stadium av prosessen en avtale om gjeldsordningen blir vedtatt. En utenrettslig gjeldsordning aksepteres uten namsmyndighetenes inntreden. Ved frivillig og tvungen gjeldsordning er namsmyndighetene delaktig. Forskjellen er at den frivillige avtalen godtas av kreditorene, mens ved tvungen gjeldsordning må avtalen, etter nektelse fra en eller flere kreditorer, stadfestes av namsretten ved kjennelse.

Ved en gjeldsordning må det skilles mellom uprioriterte usikrede krav og pantsikrede krav. Som et utgangspunkt er det kun uprioriterte usikrede krav som kan saneres etter gjeldsordningsloven. Har kreditorene pant eller annen form for sikkerhet for sitt krav, for eksempel kausjonsansvar, vil kreditorene i praksis prøve å få dekning gjennom sikkerheten før eventuelt et restkrav tas med i en gjeldsordning. Visse typer krav som i utgangspunktet ikke har sikkerhet er også gitt prioritet foran andre krav, jfr. gjeldsordningsloven § 4-8. Et eksempel i denne forbindelse er skattekrav, jfr. gjeldsordningsloven § 4-8 bokstav c). Det kan allerede her nevnes at pantsikrede krav som tas med under en gjeldsordning, som et utgangspunkt, må behandles forskjellig i forhold til usikrede krav.


1.2 Historikk

Hovedregelen ved lån av penger har alltid vært full tilbakebetaling i henhold til avtalen mellom skyldner og kreditor. Tidlig norsk forfølgningsrett er tydelig rettet mot selve skyldneren. Frem til 1874 opererte Norge med gjeldsfengsel for de som ikke kunne gjøre opp sine låneforpliktelser. For visse typer skatte- og avgiftskrav har man også tidligere hatt en inndrivelsesform kalt militær eksekusjon, hvor debitor betalte sin gjeld ved å tvangsavgi husrom til militæret.[1]

Etter hvert har en gått bort i fra en mer personlig forfølgning og heller konsentrert seg om skyldnerens inntekter og eiendeler. Riktignok kan en fortsatt i dag bli straffet med fengsel for mislighold av barnebidragsforpliktelser, jfr. bidragsinnkrevingsloven § 12.[2] Et annet viktig prinsipp som har fått sin inntreden i lovverket er at det ikke skal reageres mot manglende betalingsevne, kun manglende betalingsvilje.

Den direkte bakgrunnen for gjeldsordningsloven var den gjeldskrise som oppstod på slutten av 80-, begynnelsen av 90-årene. Gjennom hele 80-tallet skjedde det store svingninger i norsk samfunnsøkonomi. I den første delen av denne perioden ble samfunnsøkonomien blant annet preget av at boligmarkedet ble frigjort. Dette førte til en markant økning i boligpriser. Videre ble det fjernet begrensninger i kredittyternes mulighet til å låne ut penger. Dette medførte kraftig vekst i utlånshyppigheten, spesielt overfor de private husholdningene. Et nytt skattesystem med bruttobeskatning ble innført, samtidig som politikerne igjen foretok en innstramming i siste halvdel av det nevnte tiåret. En annen viktig tilleggsfaktor til gjeldskrisen er at kommunene økte prisen på nødvendige utgifter ovenfor dens innbyggere. Disse tiltakene slo beina under de forutsetninger som ble lagt til grunn av husholdningene ved opptak av lån. Konsekvensen av dette ble høy lånerente i forhold til inntjeningsevne, lav inntektsøkning, høy arbeidsledighet, mindre skattefordeler og fall i boligmarkedet som medførte at investering i bolig ikke ga den avkastning som var forventet.

Datidens gjeldsforhandling og konkursinstitutt var ikke egnet til å løse de store økonomiske problemer som oppsto på 80- og 90-tallet hos privatbefolkningen.[3]

De første norske eksempler på lover hvor det var muligheter for å få ettergitt gjeld stammer fra 1934. Dette var to midlertidige lover som kun gjaldt for fiskere og jordbrukere.[4]

Ved utarbeidelse av den norske gjeldsordningsloven av i dag, har i tillegg til lovene fra 1934 også fremmed rett vært brukt som forbilder. Spesielt dansk rett om privat gjeldsordning har vært nøye gjennomgått. De danske reglene om gjeldssanering skiller seg på visse punkter fra den norske gjeldsordningsloven blant annet ved å fremgå av den danske konkursloven.[5]

Før gjeldsordningslovens ikrafttredelse var det få muligheter for en skyldner å bli kvitt sin gjeld uten å innfri i henhold til avtale. Ved gjeldsordningslovens ikrafttredelse ble dette endret og et nytt innslag i den insolvensrettslige lovgivningen ble innført.


1.3 Problemstilling

Utgangspunktet i gjeldsordningsloven er at alt av skyldnerens inntekt som overstiger det som trengs til forsørgelse av seg selv og den han har forsørgelsesbyrde for, samt boutgifter og eventuelt enkelte andre utgiftstyper, skal fordeles blant kreditorene.

Fremstillingens siktemål er å behandle gjeldsordningsloven § 4-3 og § 4-4. De nevnte bestemmelser utgjør gjeldsordningslovens materielle regler om en skyldneres rett til å beholde midler til livsopphold og bolig ved en gjeldsordning. Reglene er av sentral betydning både for skyldneren og kreditorene. For skyldneren gjenspeiler de hvilke midler vedkommende har å leve for, mens for kreditorene er reglene retningsgivende for hvor stor andel av totalkravet som vil bli dekket gjennom gjeldsordningen.


1.4 Avgrensing

Oppgaven avgrenses i utgangspunktet mot den fordeling av skyldnerens midler som finner sted mellom kreditorene, men jeg henviser samtidig til hva som er nevnt i oppgavens punkt 1.3 om gjeldsordningsloven § 4-3 og § 4-4 sin virkning overfor skyldnerens kreditorer. Jeg vil heller ikke behandle debitors rett til å kreve en gjeldsordning endret, eller en kreditors rett til å kreve opphevelse etter gjeldsordningsloven kapittel 6. Gjeldsordningslovens saksbehandlingsregler vil heller ikke bli berørt i nevneverdig grad. Oppgaven avgrenses i utgangspunktet også mot gjeldssaneringsreglene i konkursloven, og dekningslovens bestemmelser. Visse regler fra konkursloven og dekningsloven vil likevel bli behandlet, enten der hvor de har direkte betydning for innholdet av gjeldsordningslovens regler, eller som eksempler for å påvise likheter eller forskjeller i forhold gjeldsordningsloven.


1.5 Rettskildebildet og den juridiske metode

Ved avgjørelsen av oppgavens konkrete juridiske problemstillinger er en avhengig av å finne, tolke og veie rettskildefaktorer mot hverandre for å kunne komme frem til rettslig holdbare løsninger.

Slik oppgavens tema er utarbeidet vil gjeldsordningslovens lovtekst danne det naturlige utgangspunkt som rettskildefaktor. En utfordring i denne sammenheng er at gjeldsordningsloven inneholder mange skjønnsmessige ord og uttrykk. Et eksempel i denne forbindelse er gjeldsordningsloven § 4-3 som benytter uttrykket ”rimelighet”, se nærmere om dette i oppgavens Del 3.

For å få avklart det nærmere innholdet i slike skjønnsmessige uttrykk er en nødt til å søke støtte i andre rettskildefaktorer.

Gjeldsordningslovens forarbeider er NOU 1991:16 Gjeldsordning for personer med betalingsvansker (Graver-utvalget), Ot.prp. nr. 81 (1991-92) om lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner fremsatt av Barne- og Familiedepartementet, og Innst. O nr. 90 (1991-92) fra Finanskomiteen. Ved lov 2. april 1992 nr. 36, ble det gjort noen få endringer og tilføyelser i gjeldsordningsloven. Det ble da vedtatt at visse krav som utspringer fra straffbar handling skal gis full dekning, jfr. gjeldsordningsloven § 4-8 bokstav h. Forarbeidene til endringsloven er Ot.prp nr. 33 (1992-93) og Innst. O nr. 63 (1992-93).

Lovforslaget fra Barne- og Familiedepartementet skiller seg i stor grad fra Graver-utvalgets forslag i NOU 1991:16. Både gjeldsordningslovens systematiske oppbygning og innhold ble vesentlig forandret.[6] NOU 1991:16 gir derfor begrenset veiledning når gjeldsordningslovens bestemmelser skal tolkes og når det nærmere innholdet av disse skal avgjøres. Gjeldsordningsloven gjennomgikk også noen mindre omfattende endringer i finanskomiteen. Gjeldsordningsloven har som nevnt mange uklare og svært skjønnspregede bestemmelser, og lovgivningsprosessen og det ferdige arbeid bærer preg av at gjeldsordningsloven er blitt til under tidspress. I tillegg er en del saksbehandlingsregler ufullstendige.[7] Gjeldsordningslovens nærmere forhold til annen lovgivning er heller ikke fullt ut avklart selv om arbeidsutvalget uttrykkelig oppfordret departementet til å foreta en slik vurdering.[8]

Dette fører til at enkelte tolkningsspørsmål ikke finner sin direkte løsning i forarbeidene. En viktig forskjell mellom Ot.prp nr. 81 (1991-1992) og Innst. O nr. 90 (1991-1992) er at sistnevnte legger større vekt på verdipolitiske prioriteringer. Blant annet skjedde det en favorisering av skyldnerens interesser.[9] Dette medfører at innstillingen har vesentlig større rettskildemessig betydning enn de øvrige forarbeidene. Dette vil følgelig igjen gjenspeiles i denne oppgaven hvor det i første rekke vil bli henvist til Innst. O. nr. 90 (1991-1992).

Manglende avklaring både i lovtekst og forarbeider åpner rom for rettspraksis. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i løpet av de snart 10 årene som gjeldsordningsloven har virket, vært med å trekke opp rammer for lovens skjønnsutøvelse. Det som er verdt å merke seg i denne sammenheng, er at slike avgjørelser som hovedregel er avsagt etter videre kjæremål, jfr. tvistemålsloven § 404. Ved slike avgjørelser kan kjæremål kun begrunnes med feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller ved tolkningen av en lovforskrift, jfr. tvistemålsloven § 404 nr. 2 og 3.[10] Sakens faktiske side, både når det gjelder bevisbedømmelse og regelanvendelse på det foreliggende faktum, er dermed unntatt fra prøvelsesretten.

Åpning av gjeldsforhandling og gjeldsordning, det være seg frivillig eller tvungen, skjer gjennom namsmyndighetene som første instans. Namsrettens kjennelse kan videre påkjæres til lagmannsretten.[11] Det foreligger en del avgjørelser i forbindelse med gjeldsordning fra lagmannsrettene. Min gjennomgang av rettspraksis på området viser at lagmannsrettenes avgjørelser i stor grad gjelder endring og/eller opphevelse av en gjeldsordning etter kapittel 6 i gjeldsordningsloven.[13]

Tradisjonelt har namsrettspraksis vært å anse som en mindre viktig rettskilde i forhold til annen rettspraksis. For klarlegging av gjeldsordningslovens nærmere innhold må dette utgangspunket modifiseres noe. Årsaken er at namsrettspraksis utgjør en betydelig del av den praksis som foreligger på området. Videre har namsretten behandlet mange problemstillinger som ikke har vært anket til høyere instans.[12] Denne praksis gir således et godt innblikk i hvilke typer problemstillinger som er aktuelle under behandling av en gjeldsordning. Riktignok var, og til en viss grad er, det fortsatt en noe ulik praksis mellom namsrettene. Den gjennomgang av rettspraksis jeg har foretatt i forbindelse med oppgaven, viser at namsrettenes ulike praksis etter hvert er blitt mindre. Årsaken kan være at gjeldsordningslovens nærmere innhold er blitt avklart gjennom praksis og ankesystemet.

Barne- og Familiedepartementet har gitt ut rundskriv til gjeldsordningsloven. Disse omhandler blant annet skatter og avgifter, størrelsen på livsoppholdssatsene, samt enkelte tolkningsuttaleser. Rundskrivene er rettet mot namsmannen, som er en del av forvaltningen, ved deres behandling av gjeldssøknader. Riktignok har ikke departementet instruksjonsmyndighet ovenfor domstolene, men praksis viser at rundskrivene blir lagt til grunn også ved domstolenes behandling av gjeldsordningssaker.[13]

Ved drøftelse av de enkelte problemstillinger som oppgaven reiser, vil jeg også benytte meg av den juridiske litteratur som er skrevet rundt gjeldsordningsloven.

Av stor betydning i forhold til å klargjøre gjeldsordningslovens skjønnsmessige innhold og oppgavens tema er også reelle hensyn. Denne rettskildefaktoren vil få anvendelse ved behandling av enkeltspørsmål.


1.6 Den videre fremstilling

Oppgavens tema konsentrerer seg i all hovedvekt rundt den materielle kjernen av gjeldsordningsloven. For å forstå sammenhengen med resten av gjeldsordningsloven er det nødvendig å foreta en kort gjennomgang av lovens systematikk og oppbygning, herunder lovens hovedvilkår for å kunne oppnå en gjeldsordning, og hvordan prosessen forløper i praksis. Dette vil bli behandlet i oppgavens del 2. Under oppgavens del 3 vil jeg foreta en nærmere behandling av skyldnerens utgifter til livsopphold og bolig. Avslutnings vis, i oppgavens del 4, vil jeg foreta noen vurderinger i forhold til oppgavens hovedtekst.


2 Generelt om gjeldsorningsloven 2.1 Innledende fase

Etter gjeldsordningsloven er namsmyndighetene tillagt kompetanse i gjeldsordningssaker. Namsmyndighetene består av namsmannen og namsretten.[14]

Gjeldsordningslovens regler er stort sett bygd opp kronologisk i forhold til saksgangen. En gjeldsordning kan strekke seg over tre stadier. Skyldneren skal først prøve å komme til en utenrettslig ordning med sine kreditorer uten namsmyndighetenes innblanding, jfr. gjeldsordningsloven § 1-3, 3 ledd. Hvis kreditorene motsetter seg dette kan det søkes namsmannen om frivillig gjeldsordning. Namsmannen har veiledningsplikt ovenfor debitor ved utarbeidelse av slik søknad, jfr. gjeldsordningsloven § 2-2.

Den ferdige søknaden gjennomgås og vurderes av namsmannen, som tar stilling til om vilkårene for åpning av gjeldsforhandling er oppfylt. Se nærmere om gjeldsordningslovens vilkår under oppgavens punkt 2.2. Hvis det er ”åpenbart” at søknaden ikke vil føre frem eller skyldneren ikke i tilstrekkelig grad medvirker, har namsmannen kompetanse til å avslå søknaden, jfr. gjeldsordningsloven § 2-6. Er vilkårene oppfylt sendes søknaden videre til namsretten. Namsretten foretar en selvstendig vurdering om vilkårene for åpning er til stede, og ved kjennelse avslår eller åpner den søknad om gjeldsforhandling, jfr. gjeldsordningsloven § 3-1 første ledd.


2.2 Kort om gjeldsordningslovens nærmere vilkår for åpning av gjeldsforhandling

For at namsretten skal kunne avsi kjennelse om åpning av gjeldsforhandlinger, må bestemte vilkår etter gjeldsordningsloven være oppfylt.

Det er bare gjeld knyttet til skyldneren som privatperson som kan tas med i en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Dette medfører at skyldnere som har gjeld knyttet til næringsvirksomhet i utgangspunktet ikke kan få sanert slik gjeld, jfr. gjeldsordningsloven § 1-2 første ledd, med få unntak nærmere omhandlet i bestemmelsens bokstav a) og b).[15]

Skyldneren må videre være varig betalingsudyktig, jfr. gjeldsordningsloven § 1-3 første ledd. Dette vilkåret inneholder to elementer av betydning. For det første må det foretas en insolvens vurdering, hvor skyldnerens økonomiske størrelser som gjeldsforpliktelser og utgifter til gjeldsbetjening vurderes opp mot skyldnerens inntekter, inntektsmuligheter og eventuelt verdi av annen formue som er gjenstand for kreditorbeslag etter gjeldsordningsloven § 4-6. Ved insolvensvurderingen må det videre tas hensyn til skyldnerens nødvendige utgifter til livsopphold og bolig. Skyldnerens betalingsudyktighet må være av varig karakter. Forarbeidene har definert dette til ”overskuelig fremtid”.[16] Dette fordrer en vurdering av skyldnerens økonomiske fremtidsutsikter. I rettspraksis og juridisk teori er varighetskriteriet definert til en tidsperiode på mellom 5 og 10 år.[17]

Gjeldsordningsloven gir i § 1-3 andre ledd et vilkår om at åpning av gjeldsforhandling eller en gjeldsordning ikke må virke ”støtende” ovenfor samfunnet eller andre skyldnere.[18] Vilkåret anses som en sikkerhetsventil hvor subjektive vurderinger på bakgrunn av en helhetsbetraktning kan tas med i avgjørelsen, i motsetning til gjeldsordningslovens andre mer objektive vilkår.

Det siste vilkåret er at skyldneren ikke tidligere har fått innvilget gjeldsordning, jfr. gjeldsordningsloven § 1-3 første ledd. Har debitor tidligere fått åpnet gjeldsforhandlinger uten at dette har endt i en gjeldsordning, hindrer ikke dette en ny forhandlingsrunde med kreditorene om gjeldsordning. Har skyldneren tidligere blitt innvilget gjeldsordning hindrer loven en ny søknad. Dette gjelder selv om ordningen ble opphevet.


2.3 Frivillig og tvungen gjeldsordning

Etter namsrettens åpning av gjeldsforhandling sendes søknaden tilbake til namsmannen for videre behandling. Skyldneren oppnår med dette tre måneders betalingsutsettelse, jfr. gjeldsordningsloven § 3-4 første ledd. I løpet av denne tiden må skyldneren og kreditorene ha kommet frem til en løsning for at frivillig gjeldsordning skal anses som etablert.

Hvis en eller flere kreditorer motsetter seg frivillig gjeldsordning, kan skyldneren innen de nevnte tre måneder søke om tvungen gjeldsordning. Ved fremsettelse av slik søknad forlenges gjeldsforhandlingsperioden med en måned. Innen den tid skal det være fremlagt et forslag om tvungen ordning ovenfor namsmannen som sender forslaget videre til namsretten for behandling, jfr. gjeldsordningsloven § 5-1.

Forslaget sendes alle kreditorer med frist for bemerkninger. Namsretten kan innkalle skyldner og kreditorer til et rettsmøte for å behandle forslaget nærmere. Dersom forslaget ikke strider i mot lovens bestemmelser, stadfester namsretten ved kjennelse forslag til tvungen gjeldsordning, jfr. gjeldsordningsloven § 5-4 første ledd.


2.4 Kort om innholdet i en gjeldsordning

Gjeldsordningsloven § 4-2 inneholder regler for hvilket materielt innhold skyldnerens forslag til gjeldsordning kan omhandle. Etter loven kan en ordning gå ut på hel eller delvis betalingsutsettelse, avkall på renter og omkostninger, reduksjon av gjeld eller kombinasjonsløsninger av dette. Hvis en gjeldsordning medfører bortfall av gjeld, følger det av loven at det også skal fastsettes en gjeldsordningsperiode. Lovens hovedregel er at denne ”normalt” skal strekke seg over 5 år, jfr. gjeldsordningsloven § 4-2 første ledd, i.f.

Ved oppnådd enighet mellom skyldner og kreditorer om frivillig gjeldsordning, eller stadfesting om tvungen gjeldsordning, går skyldneren inn i gjeldsordningsperioden. Lovens hovedregel er en gjeldsordningsperiode på 5 år både for frivillig- og tvungen ordning, jfr. gjeldsordningsloven § 4-2, førsteledd og gjeldsordningsloven § 5-2, første ledd.[19] I denne perioden, skal skyldneren oppfylle den etablerte avtalen. En gjeldsordningsavtale går i hovedtrekk ut på at skyldneren månedlig foretar forholdsmessige utbetalinger til sine kreditorer. Det månedlige beløp beregnes ut i fra det overskudd som skyldneren har disponibelt etter fratrekk av utgifter som han har rett til å holde tilbake fra kreditorene, som utgifter til bolig og livsopphold.


2.5 Endring og opphevelse av en gjeldsordning

En gjeldsordning kan ses på som en avtale mellom skyldneren og kreditorene om en ordnet fordeling av skyldnerens overskudd under gjeldsordningsperioden. Skyldneren har bare rett til en gjeldsordning hvis vedkommende oppfyller sine plikter i denne perioden. Gjeldsordningsloven gir både skyldneren og kreditorene en viss adgang til å få en etablert ordning forandret. Mens skyldneren kun kan begjære endring hvis uforutsette hendelser inntrer som medfører forandring av debitors økonomi, jfr. gjeldsordningsloven § 6-1 første ledd, kan kreditorene også kreve en gjeldsordning opphevet hvis skyldneren grovt har forsømt sine plikter eller gjort seg skyldig i ”uredelighet”, jfr. gjeldsordningsloven § 6-1 andre og tredje ledd. Rettspraksis har slått fast at det i forhold til gjeldsordningsloven § 6-1 første ledd, foreligger en selvstendig plikt for debitor til å begjære gjeldsordningen endret også i de tilfeller hvor skyldnerens økonomi forbedres under gjeldordningen.[20] I visse unntakstilfeller kan kreditorene også oppheve en gjeldsordning innen 5 år etter at den er avsluttet, jfr. gjeldsordningsloven § 6-1 fjerde ledd. Det er et vilkår at skyldnerens økonomi i denne perioden er blitt forbedret i ”betydelig omfang”. Begjæring om endring eller opphevelse av en gjeldsordning fremsettes overfor namsretten, som er tillagt denne kompetansen, jfr. gjeldsordningsloven § 6-1.


3 Skyldnerens basisrettigheter

3.1 Innledning

En viktig forutsetning for at skyldneren skal kunne få en gjeldsordning med sine kreditorer er at han i gjeldsordningsperioden er villig til å redusere sin levestandard til et nøkternt nivå.

Gjeldsordningsloven § 4-3 inneholder regler for hvor mye en skyldner har rett til å beholde av livsoppholdsutgifter under en gjeldsordning. Skyldnerens samlede livsoppholdsutgifter omfatter både en livsoppholdssats og boutgifter. Livsoppholdsutgiftene trekkes uavkortet fra debitors inntekt. Kreditorene kan under ingen omstendighet ta beslag i denne summen. På dette grunnlag er bestemmelsen av sentral betydning. Sammen med gjeldsordningsloven § 4-4, som inneholder vilkår for debitors rett til å beholde eiet bolig av rimelig standard, setter § 4-3 skranker for hva kreditorene kan få dekning i og hvor stor dekning/dividende av sine totalkrav kreditorene kan forvente ved gjennomføring av en gjeldsordning.


3.2 Livsopphold - inntekter

3.2.1 Generelt

Gjeldsordningsloven § 4-3 regulerer hvor mye av skyldnerens inntekt som kan holdes tilbake til dekning av livsoppholdsutgifter både for skyldneren selv og medlemmer av vedkommendes husstand. Bestemmelsen påpeker at det er skyldnerens nettolønn som er avgjørende i forhold til vurderingen av hvor mye skyldneren har rett til å beholde.

Et av problemene ved forståelsen av gjeldsordningsloven § 4-3, som nevnt under pkt 1.5, er at paragrafen er meget skjønnsmessig utformet. Dette gjør det vanskelig å fastslå bestemmelsens nærmere innhold og rekkevidde. Anvendelse av gjeldsordningsloven § 4-3 forutsetter at det må avgjøres hvilke inntekter som faller inn under bestemmelsen, hva som menes med nettolønn, og hvor meget av nettolønnen skyldneren har krav på å beholde. I tillegg må det avgjøres hvem som omfattes av debitors husstand.


3.2.2 Innledende bemerkninger om inntektsbegrepet

Det første problemet som oppstår i forbindelse med gjeldsordningsloven § 4-3 er å klarlegge hva som menes med begrepet ”inntekt”.

Det fremgår av gjeldsordningslovens forarbeider at dekningsloven § 2-7, første ledd har dannet utgangspunktet ved utforming av gjeldsordningsloven § 4-3.[21] Dekningsloven § 2-7 inneholder hjemmel og materielle bestemmelser for en kreditors rett til å kreve utlegg i skyldnerens lønnsinntekt. Forarbeidene påpeker at den praksis som er blitt etablert rundt dekningsloven § 2-7 også vil være relevant ved tolkning av gjeldsordningslovens § 4-3, da det ikke har vært lovgivers intensjon å fravike den allerede eksisterende praksis som har utviklet seg på dette området. Forarbeidene gir dermed en klar indikasjon på at begrepene ”inntekt”, ”nettolønn”, ”husstand” og ”med rimelighet trengs for underhold”, nevnt i gjeldsordningsloven § 4-3, må tolkes likt med dekningslovens regler, som inneholder de samme vurderingsuttrykkene.

Et problem i denne sammenheng er at dekningsloven og gjeldsordningsloven regulerer to forskjellige situasjoner. Et hovedskille mellom de to regelsettene er at skyldnerens inntektsberegning etter dekningsloven forutsetter et åpningstidspunkt, mens gjeldsordningsloven forutsetter skyldnerens inntekt vurdert over lengre tid. Etter gjeldsordningsloven skal det ikke bare tas hensyn til skyldnerens inntekt på søknadstidspunktet, men også inntekter og inntektsmuligheter under selve gjeldsordningen. Dette medfører at selv om forarbeidene trekker klare retningslinjer for det nærmere innhold av gjeldsordningslovens § 4-3, kan det likevel foreligge situasjoner hvor § 4-3 må tolkes på en annen måte enn dekningsloven § 2-7. I juridisk teori er det hevdet at hensyn til skyldneren og en gjeldsordnings normale varighet på 5 år, mot utleggstekk som etter dekningsloven § 2-7 tredje ledd som hovedregel varer i 2 år, kan være av betydning.[22]

Dekningsloven § 2-7 inneholder ingen klar definisjon av begrepet inntekt. Bestemmelsen nevner imidlertid, i første og annet ledd, forskjellige typer pengekrav debitor kan motta. Ved å se hele bestemmelsen under ett, dannes et inntrykk av hva som er dekningslovens inntektsbegrep.


3.2.3 Lønnsinntekt

Dekningsloven § 2-7 nevner for det første lønn som en del av inntektsbegrepet, jfr. første ledd, og retter seg dermed mot skyldneren som lønnsmottaker. Bestemmelsen sier uttrykkelig at lønnsbegrepet er begrenset til å gjelde lønn etter fradrag av forskuddstrekk. Det betyr at det er skyldnerens nettolønn som er av betydning. Av dekningslovens forarbeider går det frem at lønnsbegrepet også omfatter feriepenger og faste tillegg til lønnen som skal dekke arbeidstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet.[23] Det samme gjelder forskudd på lønn.

Dekningsloven § 2-7 første ledd, ved sin presisering av begrepet lønn, vil ha størst betydning i forhold til inntektsbegrepet etter gjeldsordningsloven § 4-3. De to nevnte bestemmelsene har begge en presisering hvor skyldnerens nettolønn er avgjørende. Jeg henviser til oppgavens punkt 3.2.4 for en nærmere drøftelse av begrepet nettolønn.


3.2.4 Nærmere om nettolønn

Gjeldsordningsloven § 4-3 andre setning henviser til ”nettolønn” og ”trekk som fortsatt skal bestå”. Lovgiver har med dette ment, under henvisning til og i likhet med dekningsloven § 2-7 første ledd, at det er nettolønn som skal danne grunnlaget for skyldnerens betalingsudyktighet. Debitors nettolønn, fratrukket utgifter til basisrettigheter etter gjeldsordningsloven, vil være avgjørende i forhold til hva som blir å fordele blant skyldnerens kreditorer. For å finne frem til nettolønnen må det gjøres fratrekk i inntekten for skatte- og avgiftskrav samt bidragsforpliktelser, jfr. gjeldsordningsloven § 3-4 tredje ledd, jfr. § 4-8 bokstav c) og d). Dette er trekk som fortsatt skal bestå og som gjennom gjeldsordningsloven er sikret en fortrinnsrett. Hvis en kreditor har tatt utleggstrekk i skyldnerens lønn, følger det av gjeldsordningsloven § 3-4 at lønnstrekket opphører ved åpning av gjeldforhandling.

Når det gjelder skatt på lønnsinntekt er det skattefrihet i juni mens det er halv skatt i desember. Det er skyldnerens totale inntekter som er gjenstand for vurdering ved kreditorenes beslagsrett. Det medfører at skyldnerens høyere nettolønn i juni og desember, også må tas med i inntektsvurderingen.[24] Praksis hos namsmyndighetene viser at det ikke er vanlig å ta i betraktning de nevnte skattelettelser ved utregning av nettolønn. Det opereres heller med flat skatt for hele inntektsåret ved utregning av skyldnerens inntektsgrunnlag. Skatteprosenten beregnes av Stortinget etter skatteforskriften. Det foretas en beregning i etterhånd for det gjeldende inntektsåret. Hvis det viser seg at skyldneren får tilbake for mye innbetalt forskuddsskatt vil denne summen, som hovedregel, i sin helhet gå til kreditorene. Skyldneren har da i realiteten hatt en større nettoinntekt enn hva som er blitt lagt til grunn ved gjeldsordningen. Denne fordelen skal ikke komme debitor til gode. En særlig problemstilling i forbindelse med skyldnerens skattetrekk i juni og desember måned, følger under oppgavens punkt 3.3.4.


3.2.5 Øvrige vederlag som omfattes av inntektsbegrepet

Foruten lønn vil inntektsbegrepet også omfatte forskjellige typer vederlag etter dekningsloven § 2-7 andre ledd bokstav a) til h).

Bokstav a) omfatter ”annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for skyldnerens åndsverk, oppfinnelser m.m”. Det avgjørende etter bokstav a) er ikke om inntekten har karakter som lønn eller selvstendig næringsinntekt, men i hvilken grad inntekten skyldes personlig arbeidsinnsats fra skyldnerens side.[25] Som et eksempel kan nevnes en advokat som er selvstendig næringsdrivende. Advokaten fakturerer sine klienter etter den arbeidstid som er nedlagt i deres sak. Resultatet blir at en del av det fakturerte beløpet, etter fradrag for blant annet generelle kontorutgifter, er ment å dekke deler av advokatens lønn. Hvor mye av fakturagrunnlaget som utgjør advokatens lønn etter bokstav a), må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Advokaten kan på forhånd ha definert sin lønnsinntekt for eksempel til å utgjøre 40 % av den fakturerte timeprisen. Klientens faktura har dermed utad ikke noe preg av lønn, men heller form av en arbeidsgodtgjørelse.

Et problem med dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav a) i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3 sitt inntektsbegrep er at det er vanskelig å beregne over en femårsperiode hva en skyldner vil tjene på bakgrunn av sin arbeidsinnsats. Inntekt vil kunne variere sterkt i forhold til generelle markedssvingninger og antall oppdrag. En mulig løsning på problemet, hvis skyldneren for eksempel har vært selvstendig næringsdrivende over lengre tid, er å utregne en gjennomsnittelig inntekt på bakgrunn av skyldnerens likning for de siste tre til fem år. En selvstendig næringsdrivende vil også som hovedregel ha utferdiget et driftsbudsjett for virksomheten. Driftsbudsjettet vil også kunne være til hjelp med å finne frem til skyldnerens reelle inntekt. Hvis det viser seg at skyldneren etter innvilget gjeldsordning har en langt høyere eller lavere inntekt enn hva som er forutsatt i gjeldsordningsforslaget, kan skyldneren og kreditorene begjære gjeldsordningen endret etter gjeldsordningsloven kapittel 6.

Bokstav b) omfatter ”pensjon eller vartpenger som arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen”. Vartpenger er å forstå som en godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger eller mellom stilling og pensjon, såkalt ventelønn.[26]

I forhold til gjeldsordningsloven vil også pensjon og vartpenger kunne være av betydning for inntektsbegrepet. Hvis skyldneren mottar eller i nærmeste fremtid kommer til å motta slik inntekt, må dette legges til grunn for inntektsbegrepet etter gjeldsordningsloven § 4-3 ved utforming av vedkommendes gjeldsordningsforslag. Hvis det inntrer omstendigheter på debitors side som medfører en uventet overgang til pensjonsinntekt med reduksjon fra tidligere lønnsinntekt, og som heller ikke er forutsatt i gjeldsordningsperioden, vil dette medføre en endringsadgang etter gjeldsordningsloven kapittel 6 etter begjæring fra skyldneren. Vartpenger vil som regel ha en kort løpeperiode. Hvis skyldneren uventet mottar ventelønn under gjeldsordningen kan dette danne grunnlag for endring. Det må her foretas en konkret vurdering hvor momenter som periodens lengde og hvilke inntekter skyldneren vil motta etter periodens utløp, vil spille inn.

Bokstav c) omfatter ”annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd; er rettigheten ervervet mot vederlag fra skyldneren, gjelder dette ikke når den er ervervet etter at det krav ble pådratt som utlegg søkes for”. Det følger av forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd at renteyterens fordringshavere kan ta dekning i den løpende livrente. En fordringshaver vil antageligvis være mer interessert i å søke dekning i livrentens gjenkjøpsverdi, for best mulig dekning av sitt krav. Av forsikringsavtaleloven § 16-1, beslagfrihet for personforsikring, og rettspraksis fra dette rettsområdet, er det klarlagt at fordringshaverne ikke har en slik rett.[27] Det samme gjelder for frivillig kapitalforsikring. Krav på engangsbeløp etter frivillige ulykkes- og sykeforsikringer faller inn under dekningsloven § 2-7 bokstav c).[28] Føderåd er at selgeren i forbindelse med eiendomsovergang sikrer seg visse regelmessige ytelser fra kjøperen til underhold av seg selv eller andre. Henvisningen til føderåd betyr at utlegg kan tas etter at ytelsen er mottatt av skyldneren. Siste del av bokstav c) innebærer at reglene ikke kommer til anvendelse hvis rettigheten er ervervet mot vederlag og en av skyldnerens kreditorer har søkt dekning i denne rettigheten.

I forhold til gjeldsordningslovens regler, vil bokstav c) ha liten betydning. Hvis skyldneren ved søknad om gjeldsordning har frivillige pensjonsformer, må disse behandles likt i forhold til utlegg etter dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav c). I forhold til ”føderåd” må det kunne legges til grunn at det kun er inntekt i form av penger som er av betydning i forhold til inntektsbegrepet etter gjeldsordningsloven § 4-3. Hvis skyldneren mottar føderåd i form av naturalytelser vil ikke dette danne grunnlag for debitors inntektsforhold ved gjeldsordning. På den annen side kan det tenkes at naturalytelsene er av en slik karakter og et slikt omfang, som igjen etter en konkret vurdering gjør det ”rimelig” etter gjeldsordningsloven § 4-3 å foreta visse innskrenkninger ved utmåling av skyldnerens livsoppholdssats.

Bokstav d) omfatter ”underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv”. Det spiller ingen rolle hvilket grunnlag, avtale eller rettsavgjørelse, bidraget bygger på. Underholdsbidraget vil utgjøre en del av skyldnerens inntekt også i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3.

Bokstav e) omfatter ”pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller liknende”. Det følger av forarbeidene at ytelse omfatter både løpende- og engangsytelser.[29] Bestemmelsen fanger opp både de offentlige ytelser etter folketrygdloven og sosialloven, samt kommunale forskrifter om stønad og pensjoner. I rettspraksis har engangsstønad fra folketrygden i forbindelse med fødsel blitt regnet som inntekt.[30] Ordinære svangerskapspenger vil falle inn under bokstav b). Slike engangsstønader vil også gjelde når skyldnerens inntekt etter gjeldsordningsloven skal klarlegges. Gjeldsordningsloven hindrer ikke en skyldner til å søke andre stønadsformer i tillegg til en gjeldsordning. For en skyldner med gjeldsordning, vil slike stønader normalt bli gitt hvor skyldnerens inntekt ikke er tilstrekkelig til eget eller familiens nødvendige utgifter i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3 livsoppholdsutgifter. Problemet her er imidlertid i hvilket omfang slike ytelser kan medføre endringer i en allerede løpende gjeldsordning. Hvis slike ytelser medfører at skyldneren kan utbetale et større dividendegrunnlag vil dette medføre en endringsadgang i forhold til gjeldsordningsloven kapittel 6. På den annen side ligger de sosiale hjelpesatsene under gjeldsordningslovens livsoppholdsutgifter. Dette medfører i realiteten at skyldneren, selv med støtte fra det offentlige, ikke vil ha noe å fordele blant kreditorfellesskapet selv med offentlig støtte.

Bokstav f) omfatter ”erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger”. Bestemmelsen retter seg både mot det krav skadevolderen blir forpliktet til å betale, samt mot forsikringsselskap som også eventuelt er ansvarlig for erstatning eller oppreisning. Erstatning regnes som inntekt da det skal kompensere for tapt lønn og reduserte muligheter for fremtidig inntjening. Erstatningssummen blir en del av skyldnerens inntekt etter gjeldsordningsloven § 4-3. Et unntak er menerstatning. Menerstatning gis for redusert livsutfoldelse og skal derfor ikke tas med i inntektsberegningen.

Bokstav g) omfatter ”midler innsamlet offentlig til skyldneren”. Med offentlig menes at midlene er innsamlet fra allmennheten. I forhold til gjeldsordningsloven § 4-3 må det kunne sies at bokstav g) vil ha liten relevans. Etter min mening taler reelle hensyn i utgangspunktet i mot at en slik gave skal tas med i vurdering av skyldnerens inntekt både ved gjeldsforhandling og under en gjeldsordning, så lenge gavens størrelse er av beskjeden verdi. Hva som er å anse som beskjeden verdi må avgjøres i hvert enkelt tilfelle, sammenholdt med skyldnerens andre inntektsformer og nødvendige utgifter. Hvis gaven gis over lengre tid, for eksempel kr. 5.000 pr. måned over 5 år, må forholdet vurderes annerledes. Beløpet bør da kunne tas med i skyldnerens inntektsgrunnlag, eller medføre en endringsadgang av den eksisterende gjeldsordningen.

Bokstav h) omfatter ”æresgaver som består i penger”. Hvis gavene er annet enn penger vil de være beslagsfrie etter dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav c) under henvisning til ”særlig personlig verdi”. I likhet med dekningsloven § 2-7 bokstav g) er det min mening at æresgaver kun får betydning i forhold til gjeldsordningsloven etter en selvstendig vurdering. Æresgavens størrelse vil her være av sentral betydning.

Etter dekningsloven § 2-4 er visse stipender beregnet på bestemte formål unntatt fra kreditorenes beslagrett. Etter bokstav a) gjelder dette stipender som er med på å fremme ”kulturelle, vitenskaplige eller humanitære forhold”. Bokstav b) unntar fra beslagsretten stipend til et bestemt formål gitt av det offentlige eller institusjoner med allmennyttige formål.

Beslagsfrie bidrag og stipender etter dekningsloven § 2-4 skal ikke tas med i beregningen av skyldnerens inntekt og betalingsudyktighet, jfr. også gjeldsordningsloven § 4-5 tredje ledd, som henviser direkte til dekningsloven § 2-4 til § 2-6. Riktignok må det gjøres unntak for stipend som er ment å tre i stedet for arbeidsinntekt, som for eksempel stipend fra Statens lånekasse for utdanning. Slike stipend må tas med i vurdering av skyldnerens inntekt.[31]


3.2.6 Skyldnerens inntektsmuligheter

Det er ikke bare de inntekter skyldneren har i dag som er relevante. Debitors mulighet for å skaffe seg bedre inntekt er også av betydning. Er skyldneren i deltidsstilling og det kan påvises gode muligheter for å få full stilling, kan namsmyndighetene avslå søknad om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 2-6 og/eller § 3-1. Det samme gjelder hvis skyldnerens utdannelse og kvalifikasjoner tiliser at han burde hatt en bedre inntekt enn hva som er tilfellet på søknadstidspunktet.

Kreditorene kan ikke kreve at skyldneren jobber mer enn normal arbeidsuke, ved å påta seg overtidsarbeid eller bierverv. For lønn som skyldneren mottar utover arbeidsinnsats tilsvarende normal arbeidsuke, blir det et spørsmål om disse ekstrainntektene er påregnelige.[32] Hvis ekstrainntektene er påregnelige på søknadstidspunktet, skal de tas med i skyldnerens inntektsberegning i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3. Hvis det kan dokumenteres at skyldneren jevnlig jobber overtid følger det også av rettspraksis at dette skal tas med i utregning av inntekten.[33] Det samme gjelder hvis skyldneren jevnlig har hatt ekstrainntekter gjennom bierverv. For upåregnelige ekstrainntekter har det vært vanlig at skyldneren ved gjeldsforhandling og gjeldsordning fremsetter forslag om å få beholde en viss prosentsats av slik inntekt. Hvilke prosentsatser skyldneren krever å få holde tilbake av tilfeldig inntekt har variert i praksis, men synes normalt å utgjøre mellom 30-40 % av ekstrainntektene.[34] Bakgrunnen for at en slik løsning har vært godtatt i praksis er at dette gir skyldneren et insitament til å opprettholde en noe høyere arbeidsinnsats ved at han får noe igjen for det, samtidig som kreditorene oppnår merinntektene av arbeidet. Selv om løsningen har vært godtatt i praksis, har forholdet slått noe forskjellig ut etter som det er snakk om frivillig eller tvungen gjeldsordning. Det har vært lagt til grunn en strengere praksis ved stadfesting av tvungen gjeldsordning enn ved frivillig i forhold til upåregnelige ekstrainntekter.[35]

Barne- og Familiedepartementet har i rundskriv av i år gitt uttaleser om hvordan uforutsette ekstrainntekter skal fordeles mellom skyldneren og kreditorfellesskapet.[36] Det påpekes her at lovens utgangspunkt er at skyldneren skal betale så mye som mulig til kreditorene, og at en skyldner som har store muligheter til å påta seg ekstraarbeid ikke skal kunne få en vesentlig høyere levestandard enn andre med gjeldsordning. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at skyldneren skal kunne få beholde 35 % av upåregnelige ekstrainntekter.[37] Etter min mening er det all grunn til å tro at namsmyndighetene vil etterfølge departementets forslag på dette området, jfr. også oppgavens punkt 1.5.

Hvis skyldneren er under utdannelse, snart går over i pensjon eller skal skifte arbeid, slik at den fremtidige inntekten påvirkes i positiv eller negativ retning, må også dette tas hensyn til ved etablering av en gjeldsordning.[38] Hvis det allerede på søknadstidspunktet foreligger klare holdepunkter for når inntektsforandring skjer og hva skyldnerens inntekt utgjør etter forandringstidspunktet, vil det være enkelt å innarbeide forandringen i det forslag som sendes kreditorene. Hvis slik eller andre uforutsette inntektsforandringer inntreffer hos skyldneren under selve gjeldsordningen, viser min gjennomgang av rettspraksis at kreditorene eller skyldneren løser problemet ved å søke namsretten om endring av gjeldsordningen etter reglene i gjeldsordningsloven kapittel 6.[39]


3.2.7 Husstandens samlede økonomiske forhold

Hvis flere søker om gjeldsordning sammen, er det følgelig deres samlede inntekt og utgifter som er av betydning. Vilkåret som må være oppfylt for å søke gjeldsordning sammen er at man i det vesentlige er ansvarlig for hverandres gjeld, jfr. gjeldsordningsloven § 2-1 fjerde ledd. Det følger av ekteskapsloven § 40 at ektefeller i utgangspunktet ikke kan stifte gjeld med virkning for hverandre. Hvis så, må dette bygge på et annet rettsgrunnlag, for eksempel avtale. Det må kunne legges til grunn at dette også er vanlig, særlig i forhold til boliggjeld. Hvis kun den ene av ektefellene søker om gjeldsordning må det likevel tas hensyn til den andres inntekter. Dette følger av ekteskapsloven § 38 om ektefellers gjensidige underholdsplikt. Paragrafen har også vært brukt analogisk overfor samboere. I praksis er dette løst vet at Barne- og familiedepartementet har utregnet en noe lavere livsoppholdssats for personer som lever i parforhold, og hvor enten den ene eller begge søker om gjeldsordning, jfr. oppgavens punkt 3.3.


3.3 Utgifter til livsopphold

Etter utregning av skyldnerens nettoinntekt må det, som nevnt, gjøres et fratrekk i inntekten for utgifter skyldneren har rett til å beholde. I første omgang vil dette være utgifter til livsopphold for skyldneren og vedkommendes husstand.

Problemstillingen blir således hvilken livsstandard kan skyldneren legge til grunn under en gjeldsordning.

Gjeldsordningsloven § 4-3 nevner at skyldneren har rett til å sitte igjen med det som "med rimelighet trengs til underhold”. Etter ordlyden å bedømme, kan namsmyndighetene ta i bruk stor grad av skjønn ved utarbeidelse av skyldnerens livsoppholdssats. Domstolens skjønn må riktignok utføres innenfor visse rammer, hvor flere viktige momenter er med å trekke opp yttergrensene for det beløp som skyldneren skal tildeles i livsoppholdssats. Ved utøvelse av skjønn må domstolene blant annet ta hensyn til at kreditorfellesskapets tap skal bli minst mulig gjennom at debitor kun har rett til å sitte igjen med et nødvendig minimum.[40]

I forarbeidene har flere mulige forslag til hva som er nødvendige utgifter til livsopphold vært drøftet. I NOU 1991:16 ble det lagt frem et forslag om at skyldneren kunne avsette midler til livsopphold i samsvar med sosialhjelpens mistesatser.[41] Dette ble forkastet ved lovforslagets videre gang. Årsaken var blant annet at de sosiale minstesatser kan variere kraftig fra kommune til kommune, og er kun ment til å dekke livsopphold i en meget snever periode. De sosiale minstesatser vil ikke være tilstrekkelig som livsoppholdssats over de 5 år som en gjeldsordning normalt varer. En slik minimumssats ville heller ikke oppfordre skyldneren til videre arbeid. På denne bakgrunn ønsket lovgiver heller en fast sats som sikret skyldneren et visst forbruksnivå, samtidig som likhet for alle skyldnere som får innvilget gjeldsordning blir ivaretatt. Regjeringen la i sitt lovforslag til grunn en livsoppholdssats som tilsvarer 85 % av minstepensjon. Dette forslaget ble godtatt av finanskomiteen.[42]

Forarbeidene presiserer at hovedregelen om skyldnerens livsopphold tilsvarende 85 % av minstepensjon, kun er ment å være retningsgivende i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3 og hva som er å anse som ”rimelig”. Forarbeidene påpeker at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, hvor momenter av betydning kan være skyldnerens alder, livssituasjon, spesielle behov m.m.[43] Juridisk teori strides om hvordan dette utsagnet fra forarbeidene skal forstås og virke i praksis. Antageligvis må forarbeidenes utsagn nærmest leses som et unntak fra hovedregelen om 85 % av minstepensjon til livsopphold.[44] Årsaken til dette er de likhetshensyn og effektivitetshensyn forarbeidene også legger opp til ved vurdering av livsoppholdssatsen. Den praksis jeg har studert rundt utgifter til livsopphold, viser at namsmyndighetene nærmest slavisk la til grunn den skisserte hovedregel, og at det heller skulle særlige grunner til for å gå bort fra satsen.[45]

I 1998 ble det foretatt en heving av minstepensjonen. Dette medførte at skyldneren som et utgangspunkt fikk rett til å beholde mer enn et ”nødvendig minimum” i forhold til hva som er en nøktern levestandard. I stedet gikk man over til en indeksregulering av livsoppholdssatsen i samsvar med regulering av folketrygdens grunnbeløp. Med virkning fra 1. mai hvert år foretar Stortinget endring i folketrygdens grunnbeløp. På bakgrunn av dette gir Barne- og Familiedepartementet i rundskriv nye standardsatser for livsopphold. Fra 1. juni 2002 utgjør satsene kr. 6.245 for enslige, kr. 10.573 for ektefeller/samboere samlet og kr. 5.287 for ektefeller/samboere enkeltvis pr måned.


3.4 Hva skal livsoppholdsutgiften dekke?

Det neste problemet blir å avgjøre hva livsoppholdssatsen er ment å dekke av skyldnerens utgifter.

Gjeldsordningsloven § 4-3 gir ingen veiledning på dette spørsmålet. I forarbeidene er utgifter til livsopphold negativt avgrenset mot boutgifter: ”Det inntektsnivå som angis ved 85 pst. av satsen for minstepensjon er ikke ment å dekke ordinær husleie, som vil inkludere blant annet kommunale avgifter, huseierforsikring og normalt vedlikehold på bolig, samt eventuelle andre fellesutgifter i borettslag/sameie”. Deretter foretar forarbeidene en viss positiv avgrensning ved å nevne at ”strøm og oppvarming, samt eventuell innboforsikring” er ment å dekkes gjennom livsoppholdssatsen.[46]

Barne- og familiedepartementet har i siste rundskriv foretatt en definisjon av uttrykket livsopphold etter gjeldsordningsloven. Livsopphold omfatter alle av husholdets nødvendige utgifter med unntak av boligutgifter og utgifter til underholdningsbidrag og gjeldsbetjening. Videre gir departementet en oversikt over de mest vanlige utgifter som skal dekkes av livsoppholdssatsen. Livsoppholdsutgiften skal i første omgang dekke nødvendige utgifter til mat, klær, strøm, telefon, helsetjenester, transport, fritidsaktiviteter, ferier, husholdningsartikler, TV-lisens, innboforsikring m.m.[47] Også andre utgiftstyper kan dekkes av livsoppholdssatsen. Det avgjørende er om de er kvalifisert som ”rimelige”, jfr. gjeldsordningsloven § 4-3. Livsoppholdsutgiften gir ingen indikasjon på hvor mye av totalsummen som er ment å dekke de forskjellige utgiftspostene. Som et utgangspunkt er det opp til skyldneren å avgjøre hvor mye hver enkelt post skal tildeles av livsoppholdsutgiften.


3.5 Skyldnerens husstand 3.5.1 Innledning

Som nevnt innledningsvis kan skyldneren etter § 4-3 også holde tilbake utgifter til dekning av andre husstanders medlemmer. Problemet her blir å avgjøre hvem som går inn under skyldnerens husstand og om det kan tillates avsatt livsoppholdsmidler til disse. Rettspraksis etter dekningsloven § 2-7 vil også her være av betydning ved avgjørelse av husstandsbegrepet i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3.

En ren ordfortolkning av uttrykket ”husstand” trekker i retning av å omfatte de personer skyldneren rent faktisk bor sammen med og har felles husholdning med. Etter min mening kan uttrykket dermed få en noe større rekkevidde i forhold til et mer vanlig begrep som ”familie”. I Rt. 1991 s. 811 ble husstandsbegrepet i forbindelse med dekningsloven § 2-7, tolket til også å omfatte barn som skyldneren har underholdsplikt for, selv om de ikke hører til hans husstand i snever forstand, ved å bo sammen med skyldneren. Også foreldre og myndige barn bør kunne omfattes av husstandsbegrepet forutsatt at de bor sammen med og underholdes av skyldneren, og det er klart behov for et slikt underhold.[48]

Som en generell hovedregel kan det sies at skyldnerens husstand omfatter de som skyldneren har rettslig underholdsplikt for. Dette vil da i første rekke gjelde ektefelle, jfr. ekteskapsloven § 38 og § 79, og barn, jfr. barneloven §§ 51 og 52. I denne sammenheng er det uten betydning om skyldneren faktisk lever sammen med vedkommende han forsørger eller om de bor hver for seg.


3.5.2 Ektefelle

Ekteskapsloven bygger på det faktum at ektefellene utgjør to selvstendige rettssubjekter. De skal som et utgangspunkt være økonomisk uavhengig av hverandre, slik at hver enkelt bidrar til sitt eget underhold.[49] Dette medfører at skyldneren i utgangspunktet ikke har noen rett til å sette av midler for ektefellens underhold. Hvis dette skal tillates må det foreligge særlige grunner.[50] Særlige grunner for å sette av midler til ektefellens livsopphold kan for eksempel være at ektefellen har innvandrerbakgrunn, ikke snakker norsk eller vedkommendes alder og manglende erfaring i inntektsgivende arbeid.

Ekteskapsloven § 79 andre ledd, om bidragsfastsettelse, vil kunne danne et naturlig utgangspunkt for fastsettelse av ektefellens livsopphold. Bestemmelsen kan gi rett til ektefellebidrag hvis den andre ektefellens evne og mulighet til å sørge for eget underhold er blitt redusert som følge av omsorg for felles barn eller fordeling av felles oppgaver under samlivet.

Et viktig prinsipp er at ektefellenes praktiske fordeling, om de finner det hensiktsmessig at den ene er hjemmeværende med felles barn, i utgangspunktet ikke er avgjørende for å kunne kreve midler til ektefellens livsopphold etter gjeldsordningsloven. Hvis skyldneren alene søker gjeldsordning, må det forventes at ektefellen etter evne sørger for eget underhold i gjeldsordningsperioden. Dette kan gjøres ved å skaffe seg inntektsgivende arbeid, melde seg arbeidsledig eller søke om støtte i form av andre offentlige stønadsformer. Hvis ektefellen over lengre tid har vært hjemmeværende, og derigjennom har redusert sine muligheter til å få arbeid, vil dette likevel kunne gi rett til å sette av livsoppholdsmidler til denne ektefellen, jfr. ekteskapsloven § 79 andre ledd andre alternativ.

Tidligere ble det avsatt midler til livsopphold for ektefellen etter gjeldsordningsloven § 4-3, som tilsvarte 60 % av livsoppholdssatsen for enslige. I dag foreligger det også standardiserte satser på dette området utarbeidet av Barne- og Familiedepartementet, som tilsvarer satsen for samboere enkeltvis, jfr. oppgavens punkt 3.2.5.

Det følger av ekteskapsloven § 79 første ledd at ektefellenes gjensidige underholdsplikt opphører ved samlivsbrudd.[51] Som nevnt kan den ene ektefellen likevel etter samlivsbrudd pålegges å betale ektefellebidrag etter ekteskapsloven § 79 andre ledd.[52] Er skyldneren forpliktet til å betale underholdsbidrag etter samlivsbrudd må den tidligere ektefellen likevel regnes som en del av skyldnerens husstand etter gjeldsordningsloven § 4-3. Skyldneren kan dermed kreve avsatt midler til dekning av underholdsbidraget, jfr. også gjeldsordningsloven § 4-8 bokstav d) hvor bidragsforpliktelser er gitt en fortrinnsrett i forhold til andre uprioriterte krav. Det følger av ekteskapsloven § 82 at retten til bidrag faller bort hvis den tidligere ektefellen inngår nytt ekteskap. Hvis dette skjer vil også debitors rett til å avsette midler til underholdsbidrag falle bort. Som nevnt under oppgavens punkt 2.5 har debitor en selvstendig plikt til å begjære gjeldsordningen endret også til fordel for kreditorene. Denne kapitalfrigjørelsen vil dermed som hovedregel tilfalle kreditorene i sin helhet.


3.5.3 Barn

Lovforarbeidene viser klart at barn i størst mulig grad skal skjermes for virkningene av en gjeldsordning. Selv om det etablerers en gjeldsordning skal barn kunne delta i normal skole og fritidsaktiviteter.[53] Forarbeidene legger opp til at det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle ved utregning av barns livsoppholdssats, hvor et beløp tilsvarende barnetrygden utgjør et minimum. I dag utgjør barnetrygden kr. 972 pr. barn i måneden, mens småbarnstillegget for barn mellom ett til tre år utgjør kr. 1.629 i måneden. Disse satsene er langt fra tilstrekkelig til barns livsopphold.

På denne bakgrunn har det også her, gjennom Barne- og Familiedepartementet, blitt utarbeidet standardsatser. Barns livsoppholdssats er inndelt i tre aldersgrupper med stigende beløp for hver aldersgruppe. Livsoppholdssatsene for barn pr. måned utgjør fra og med 1. juli 2002 kr. 1.700 for 0-5 år, kr. 2.200 for 6-10 år og kr. 2.800 for 11-17 år.[54] Inntil 1. juli 2002 opererte namsmannen i Oslo med en standardtabell, hvor en familie med mer enn tre medlemmer fikk redusert barns livsoppholdssats på bakgrunn av en stordriftsfordel. Denne ordningen ble i følge namsmannen i Oslo ansett for å være i strid med prinsippene i gjeldsordningsloven, antagelig vis på bakgrunn av likhetshensyn, og ble derfor fjernet.[55]

Hvis skyldnerens barn er myndig, men likevel bor hjemme, er vedkommende fortsatt å regne som en del av skyldnerens husstand. Dette medfører ikke at skyldneren har et ubetinget krav på å få satt av midler til livsopphold for disse. Utgangspunktet er at foreldrenes forsørgelsesansvar slutter når barnet er myndig, og fra den tid må barnet forsørge seg selv. Hvor situasjonen likevel har vært at skyldneren har forsørget myndige barn, må det kunne legges til grunn at forsørgelsen som et utgangspunkt opphører under en gjeldsordning. Hvis debitors forsørgelsesbyrde bortfaller, er barnet henvist til å søke andre sosiale ytelser eller stønadsformer, som arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp, for sitt livsopphold. Riktignok må det her gjøres et unntak for barn som under obligatorisk skolegang blir myndige. Skyldneren vil her ha rett til å sette av livsoppholdsutgifter for barnet til skolen er fullført. Som hovedregel må det kunne legges til grunn at det her dreie seg om en meget kort periode. I de situasjoner hvor skyldnerens myndige barn av forskjellige grunner bruker lengre tid på obligatorisk skolegang enn normalt, må det kunne forventes at barnet først prøver dekning av livsoppholdsutgifter gjennom andre stønadsformer, før skyldneren tillates å dekke deres livsoppholdssats. Hvis realiteten har vært at skyldneren hele tiden har forsørget sitt myndige barn under obligatorisk skolegang, trekker reelle hensyn i retning av at skyldneren kan få avsatt differansen mellom livsoppholdsutgifter etter gjeldsordningsloven og de stønadsformer barnet blir innvilget.


3.5.4 Samboere og samboers barn

Som et utgangspunkt må skyldnerens samboer forsørge seg selv. Skyldneren har ikke et ubetinget krav til å avsette midler til samboerens livsopphold etter gjeldsordningsloven § 4-3, da det ikke foreligger noen rettslig underholdsplikt ovenfor samboere som for ektefeller. Gjennomgang av tidligere rettspraksis i forhold til gjeldsordningsloven, underbygger dette standpunkt.[56] I nyere rettspraksis har innholdet av skyldnerens husstand etter hvert blitt tolket mer utvidende, til også å gjelde samboere.[57] Riktignok gjelder rettspraksis husstandsbegrepet etter dekningsloven § 2-7, men dette vil også være avgjørende i forhold til gjeldsordningslovens regler, jfr. oppgavens punkt 3.2.1. Husstandsbegrepet etter gjeldsordningsloven § 4-3 vil dermed også gjelde for de som skyldneren faktisk forsørger, selv om det ikke foreligger et rettslig grunnlag for forsørgelsesbyrden. Ved at rettspraksis åpner opp for at det kan avsettes midler til samboeren, er det samtidig åpnet for at det kan tas hensyn til samboerens inntekt ved en gjeldsordning. Dette gjorde ikke tidligere rettspraksis. Hvis skyldnerens samboer har god økonomi kan det være rimelig at vedkommende for eksempel bidrar med en større del av fellesutgiftene.[58]

Når det i rettspraksis viser at det er den faktiske forsørgelse som er avgjørende i forhold til husstandsbegrepet, skulle dette tilsi at skyldneren også kunne avsette midler til samboerens barn. Imidlertid foreligger det ingen rettspraksis som underbygger dette standpunkt. Praksis viser heller at namsretten har avslått søknader om gjeldsordning hvor skyldneren fremlegger forslag om å sette av livsoppholdsmidler til samboerens barn.[59] Årsaken er at det er samboeren og den annen forelder som har ett lovpålagt underholdsplikt for barnet. Hvis verken samboeren eller den annen forelder har økonomisk evne til å forsørge barnet vil staten forskuttere barnebidrag.[60] I juridisk teori er det likevel åpnet rom for at skyldneren unntaksvis kan få avsatt midler til livsopphold for samboerens barn hvis det finnes ”rimelig” etter gjeldsordningsloven § 4-3.[61] Momenter av betydning kan være samboerforholdets varighet, skyldnerens faktiske forsørgelse av barnet og barnets egne foreldres forsørgelsesevne. Hvis skyldneren gis en rett til å sette av midler til dette formål, bør det gjøres fratrekk for andre bidrag barnet mottar. Samboerens barns totale livsoppholdssats blir dermed lik den sats skyldneren kan avsette til livsopphold for egne barn.


3.6 Skyldnerens mulighet til å kreve avsatt midler i tillegg til livsoppholdssatsen

3.6.1 Innledning

For en skyldner vil det være avgjørende å få holdt til bake mest mulig av sin egen inntekt under en gjeldsordning. Problemet her blir å avgjøre om skyldneren kan kreve å få dekket andre særlige utgiftsposter etter gjeldsordningsloven § 4-3, i tillegg til livsoppholdssatsen.

Hvis debitor skal kunne sette av mer av sin inntekt til dekning av særlige utgifter, oppstiller gjeldsordningsloven § 4-3 et vilkår om at dette må kunne anses som ”rimelig”. Som nevnt ovenfor åpner forarbeidene for å foreta en konkret vurdering av skyldnerens behov utover det som dekkes av livsoppholdssatsen. Hvis skyldneren skal ha krav på å få dekket ekstraordinære utgifter må det kunne påvises et særlig behov og dokumentasjon av beløpets størrelse. Det må også innfortolkes en nødvendighetsreservasjon ved vurderingen. Skyldneren må godtgjøre at utgiftene er nødvendige til å dekke det særlige behovet. Hvis de ekstraordinære utgiftene kan dekkes på andre måter, er skyldneren forpliktet til dette.[62]

Gjennom praksis har en rekke forskjellige utgifter blitt tillatt dekket utenom livsoppholdssatsen. Riktignok har dette blitt praktisert noe ulikt, men det kan settes i sammenheng med den konkrete vurderingen som må foretas og beløpet som kreves avsatt.


3.6.2 Utgifter forbundet med barn

Forarbeidene legger stor vekt på at barn så langt som overhode mulig skal skjermes for de virkninger en gjeldsordning medfører.[63]

Hvis skyldneren og eventuelt hans ektefelle/samboer har barn i barnehage eller lignende, har rettspraksis godtatt at utgifter forbundet med dette dekkes særskilt.[64] Det samme gjelder for barn som deltar i en skolefritidsordning.[65] Dette er også i overensstemmelse med gjeldsordningslovens forarbeider.[66] Årsaken er at disse utgiftene anses som nødvendige for at skyldneren skal kunne arbeide og opprettholde inntekten. Gjennom praksis finnes det eksempler på at utgifter til tilsynsordninger for barn har vært godtatt selv om den ene ektefellen har vært hjemmeværende. I slike tilfeller har det foreligget særlige hensyn. Et eksempel fra rettspraksis er hvor kvinnen hadde innvandrerbakgrunn. Utgifter til barnehage ble tillatt dekket utenom livsoppholdssatsen. Retten la vekt på at barnehageplassen var blitt tildelt på spesielle vilkår, samt behovet for barnets integrering i det norske samfunn.[67]

Hvis debitor har samværsrett med barn har rettspraksis godtatt utgifter forbundet med samvær avsatt utenom livsoppholdssatsen. Riktignok har det vært noe ulik praksis på hvilke kostnader skyldneren kan sette av til samvær. På denne bakgrunn har Barne- og Familiedepartementet i den senere tid foreslått standardsatser for utgifter til samvær. Disse satsene er dagsatser og varierer noe etter hvilken aldersgruppe barnet er i.[68] Satsene er ment å dekke utgifter som naturlig påløper ved samværsrett, med unntak av transportutgifter. Barnets reiseutgifter til og fra samvær skal etter lovendringen av barneloven § 44b, som trådte i kraft 1.januar 2002, fordeles i forhold til foreldrenes inntekt. Her kan det også tenkes andre løsningsmodeller, for eksempel at hver av foreldrene betaler halvparten av barnets transportutgifter. Om skyldneren kan få satt av slike utgifter i tillegg til livsoppholdssatsen, vil avhenge av om det er å anse som ”rimelig” etter gjeldsordningsloven § 4-3. I helhetsvurderingen vil transportutgiftenes størrelse være et sentralt moment. Tungtveiende grunner trekker i retning av å tillate transportutgifter til samvær avsatt i tillegg til livsoppholdsutgifter. Før slike utgifter tillates avsatt, må utgiftene konkretiseres. Dette gjøres gjennom å fastslå antall samværsbesøk og barnets reelle reisekostnader til og fra samvær. Både gjeldsordningslovens forarbeider, ved å henvise til at barn i størst mulig grad skal skjermes for en gjeldsordning, og Barne- og Familiedepartementets rundskriv Q9/02 trekker i retning av å tillate skyldneren å avsette reiseutgifter forbundet med samvær.

Utgifter til privatskole har ikke vært godtatt avsatt i tillegg til livsopphold.[69] Selv om forarbeidene klart uttrykker at barn skal skjermes, har slike utgifter blitt ansett som unødvendige da det offentlige tilbyr gratis skole. Hvis avsetting av slike midler godtas vil dette kunne gripe inn i kreditorenes muligheter for dividende, og vil fort kunne anses som ”støtende” etter gjeldsordningsloven § 1-3, jfr. oppgavens punkt 2.2.


3.6.3 Utgifter forbundet med helse

Som nevnt ovenfor skal normale utgifter til helse, som medisiner, lege og tannlege, gå inn under livsoppholdssatsen. Hvis skyldneren årlig har høye nødvendige og dokumenterbare utgifter til helsebesøk, for eksempel på grunn av ryggskade eller lignende, har praksis godtatt at dette dekkes særskilt.[70] Hva som menes med høye utgifter i denne forbindelse må avgjøres etter en konkret vurdering hvor det særlig legger vekt på skyldnerens behov. Som et eksempel kan nevnes en sak hvor et uføretrygdet ektepar fikk avsatt over kr 20.000 pr år til dekning av utgifter til medisiner, legebesøk, fysikalsk behandling m.m., i tillegg til livsoppholdssatsen. Retten mente at disse utgiftene var nødvendige i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3.[71] Tidligere rettspraksis synes å ha lagt seg på en norm hvor helseutgifter over kr 300 pr måned er å klassifisere som høye.[72] Beløpet er nok neppe fullt ut representativt i dag. Etter min vurdering vil nok den generelle normen for høye helseutgifter i dag være noe høyere enn det skisserte beløp. Om skyldnerens høye helseutgifter tillates dekket i tillegg til livsoppholdssatsen må avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.


3.6.4 Utgifter forbundet med ferier

En særlig problemstilling under dette punkt er om skyldneren har rett til å sette av ekstra inntekt forbundet med ferier. Problemstillingen må drøftes opp mot de lave skattetrekk som foretas forut for feriemånedene. En av hovedårsakene til redusert skattetrekk i juni og desember, er privatpersoners økte kostnader forbundet med disse månedene, blant annet i forhold til ferie- og juleavvikling. I rettspraksis har det i visse tilfeller vært godtatt at skyldneren avsetter ekstra midler til slike utgifter.[73] Stridens kjerne i denne forbindelse har vært om skyldneren kan få beholde de ekstra inntektene skattefordelen representerer for å dekke slike ekstra utgifter.

I utgangspunktet, som nevnt under oppgavens punkt 3.2.2, skal skyldnerens lave skattesats i juni og desember tas med i debitors inntektsberegning, som igjen danner utgangspunktet for kreditorfellesskapets dividendegrunnlag. Rettspraksis påpeker at livsoppholdssatsen som et utgangspunkt også er ment å dekke ekstrautgifter forbundet med julegaver og feirer.[74] Hvis slike ekstrautgifter skal tillates dekket, har rettspraksis slått fast at det må foreligge særlige omstendigheter som begrunner avsettelsen, samtidig som avsettingen ikke virker støtende etter gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd.[75] Barne- og Familiedepartementet har i vedlegg til rundskriv gitt føringer for at skyldnerens skattefordel i juni og desember som hovedregel skal tilfalle kreditorene.[76] Hvis skyldneren skal gis anledning til å beholde skattefordelen må dette begrunnes i ”sterke velferdshensyn”, som for eksempel omsorg for barn. Bakgrunnen for Barne- og Familiedepartementets utgangspunkt er basert på likhetshensyn. Skattefordelen beregnes ut i fra skyldnerens inntekt. Inntekten mellom ulike skyldnere som innvilges gjeldsordning kan variere i sterk grad. Hvis skattefordelen skulle tilfalle skyldneren i sin helhet, kan dette medføre store ulikheter i skyldneres levestandard under en gjeldsordning.

Etter min vurdering foretar ikke Barne- og Familiedepartementets rundskriv noen innskrenkning av en skyldners rett til å beholde skattefordelen fra juni og desember måned i forhold til rettspraksis. Både departementet og rettspraksis henviser til en helhetsvurdering hvor sterke grunner på skyldnerens side må gjøre seg gjeldende for om avsetting av ekstra inntekter i forbindelse med ferier skal tillates.


3.6.5 Ekstrautgifter forbundet med reise

Ved utarbeidelse av livsoppholdssatsen er det tatt hensyn til normaltilfeller. En skyldners normale reiseutgifter til og fra arbeid, er også i utgangspunktet ment dekket av livsoppholdssatsen. Hva som er å anse som normale reiseutgifter i denne forbindelse, er gjennom praksis fastslått til å være skyldnerens kostnader til et månedskort.[77] Problemet her blir å avgjøre i hvilken grad skyldneren kan få avsatt ekstra midler til reiseutgifter for den del som overstiger kostnadene for et månedskort.

Barne- og Familiedepartementet har i rundskriv påpekt at det kun er i de tilfeller hvor skyldneren har ”vesentlig større reiseutgifter” enn hva som følger av livsoppholdssatsen, det kan tillates avsatt ekstra midler til reiseutgifter.[78] Barne- og Familiedepartementet gir ingen nærmere definisjon av vesentlighetskriteriet, men påpeker videre at det er differansen mellom skyldnerens reelle og normale reiseutgifter som skal tillates dekket. Etter min mening medfører departementets uttalelser og på bakgrunn av praksis at det må foretas en vurdering av skyldnerens reiseutgifter opp mot hva som er å anse som normale reiseutgifter i hvert enkelt tilfelle. Hvis skyldnerens reelle reiseutgifter overstiger kostnadene for månedskort, blir spørsmålet om det er ”rimelig” i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3 å tillate ekstrautgiftene dekket. Rettspraksis synes også å ha lagt til grunn at skyldnerens reelle reiseutgifter i vesentlig grad må overstige kostnadene for et lokalt månedskort, før slike ekstrautgifter tillates dekket.


3.6.6 Andre ekstraordinære utgifter

Det har lenge hersket tvil om fagforeningskontingent og utgifter til tvungen forsikrings/pensjonsordning kan kreves dekket særskilt. Etter perioder med divergerende rettspraksis og juridisk teori hadde det utarbeidet seg retningslinjer hvor skyldneren kunne kreve de ovennevnte utgifter dekket i tillegg til livsoppholdssats.[79]

Begrunnelsen har vært at medlemskap i en fagforening har vært ansett som en nødvendig utgift for å sikre skyldnerens lønnsinntekt, samt at et slikt medlemskap ofte har gitt skyldneren andre fordeler, som billig forsikring. Barne- og Familiedepartementet har i rundskriv uttalt at slike utgifter er ment å dekkes av livsoppholdssatsen.[80] Dette begrunnes i et likhetshensyn overfor andre skyldnere under gjeldsordning, samt at det ved fastsettelse av livsoppholdssatsen allerede er tatt hensynt til slike utgifter. Slike satser vil etter dette, som en hovedregel, følge departementets uttalelse og kan ikke kreves dekket særskilt.


3.7 Retten til husvær etter gjeldsordningsloven § 4-3 og § 4-4

3.7.1 Innledning

Det følger av forarbeidene at livsoppholdssatsen ikke er ment å dekke utgifter til bolig.[81] Skyldneren har rett til å kreve avsatt boligutgifter for seg og sin husstand, i tillegg til deres livsoppholdssatser og eventuelle andre ekstrautgifter. Gjeldsordningsloven inneholder ingen definisjon av boutgifter. Forarbeidene foretar en oppsummering av hvilke utgiftsposter som er ment å falle inn under uttrykket.[82] Som et utgangspunkt vil boutgifter omfatte både direkte og indirekte utgifter forbundet med husvær, som renter og avdrag, husleie, boligforsikring, vedlikeholdsutgifter, kommunale avgifter og eiendomsskatt, samt eventuelle fellesutgifter. Skyldnerens direkte boligutgifter kan deles i to hovedgrupper. Hovedskille mellom de direkte boutgifter, går på om skyldneren leier eller eier boligen som han og eventuelt andre husstandsmedlemmer disponerer til husvær. Mellom disse ytterpunktene finnes forskjellige mellomløsninger. Et tilfelle kan for eksempel være hvor skyldnerens ektefelle er eneeier av boligen.

Det er gjeldsordningsloven § 4-3 som gir skyldneren rett til å sette av midler til boutgifter i tillegg til livsoppholdssatsen. Årsaken er at det er disse to utgiftene sammen som utgjør skyldnerens totale livsoppholdsutgifter. Dette medfører at det kun er ”rimelige” boutgifter som skyldneren vil kunne kreve avsatt under en gjeldsordning.

Verken loven eller forarbeidene gir noen indikasjon på hvor store utgifter en skyldner kan sette av til boutgifter. Lovgiver har overlatt denne vurderingen til lovens aktører. I realiteten er dette namsmyndighetene, og alternativt skyldneren selv ved fremsettelse av forslag til frivillig gjeldsordning. I praksis ville det ha medført store ulemper hvis lovgiver hadde fastsatt nærmere retningslinjer for innholdet av boutgifter. Både leie- og boligmarkedet kan variere sterkt mellom forskjellige steder i landet avhengig av hvilket press boligmarkedet er utsatt for.


3.7.2 Skyldneren leier bolig

Ved leie av bolig vil først og fremst størrelsen på husleien være avgjørende for om det er å anse som ”rimelige boutgifter”. Ved denne avgjørelsen må det foretas en vurdering av det lokale leiemarkedet, jfr. ovenfor, og skyldnerens konkrete boligbehov. Andre momenter av betydning ved vurderingen kan være leilighetens beliggenhet og størrelse, sett i forhold til husstandens antall medlemmer, samt deres spesielle boligbehov.

Det er de reelle husleieutgiftene som må legges til grunn. Hvis skyldneren leier billig, vil dette komme kreditorene til gode så lenge boligen er å anse som tilfredsstillende husvær for skyldneren.[83] Betaler skyldneren høy leie kan vedkommende pålegges å flytte til et rimeligere alternativ. Hvis flytting kreves, må det tas hensyn til skyldnerens arbeid og eventuelle økte utgifter til transport. Hvis skyldneren har barn, må også de sosiale konsekvenser vurderes, som miljøhensyn og sosial tilknytning.

Søker skyldneren gjeldsordning alene, men lever sammen med ektefelle eller samboer, kan skyldneren som et utgangspunkt kun få dekket sin ideelle halvpart av boligutgiftene. Riktignok viser praksis at boutgifter kan være avtalt fordelt mellom partene på andre måter, for eksempel at ektefellene dekker husleien etter en forholdsmessig andel etter inntekt. Hvis så er tilfellet, er det dette som må legges til grunn ved en gjeldsordning.[84] I slike situasjoner må det likevel foretas en vurdering av om skyldnerens boutgifter er å anse som ”rimelig” etter gjeldsordningsloven § 4-3. Hvis skyldneren forsørger ektefelle/samboer og/eller barn, kan det også kreves avsatt midler til dekning av deres boligbehov.

Er skyldnerens samboer eier av husværet som brukes til partenes felles bolig, vil som regel skyldnerens utgifter til husleie settes til den fordel skyldneren oppnår ved å bo i samboerens bolig. Hvilke boutgifter samboeren har på grunn av store låneopptak er ikke relevant for skyldnerens boutgifter. Den fordelen skyldneren oppnår medfører at det kun er halvparten av de faste reelle boutgifter skyldneren kan kreve avsatt.[85] I praksis har det forekommet at samboerne har skrevet en leiekontrakt seg imellom hvis en av partene fra før eier deres felles bolig.[86] Praksis viser også at leiekontrakter kan operere med husleie høyere enn de reelle boutgifter, som medfører at den ene i praksis er med på å betale en del av samboerens boutgifter. Hvis dette er tilfellet for skyldneren, må namsmyndighetene foreta en vurdering av om leien er å anse som ”rimelig” i forhold til gjeldsordningsloven § 4-3. Hvis leien er innenfor det som kan være å anse som akseptabelt, må leiekontrakten legges til grunn ved utarbeidelse av skyldnerens gjeldsordningsforslag. Hvis namsmyndighetene finner skyldnerens og eventuelt vedkommendes husstand boutgifter urimelig høye, kan søknaden avslås med hjemmel i gjeldsordningsloven § 2-6 eller § 3-1.

Den praksis som har etablert seg rundt rimelig husleie, viser store differanser av hva som anses som ”rimelig” hos de forskjellige namsmyndighetene. Riktignok skyldes de forskjellige tålegrensene ulikt press i leiemarkedet. Som eksempler kan det nevnes at namsmyndighetene i Oslo har godtatt opp til kr 7.500 pr måned i leie for en enslig skyldner. Namsmyndighetene i Moss har lagt seg på en grense på ca. kr 4.000 pr måned for enslige.[87]


3.7.3 Skyldneren eier bolig 3.7.3.1 Innledning

Hvis skyldneren eier boligen, følger det av lovforarbeidene at denne som hovedregel må selges.[88] Bakgrunnen er at det for kreditorene og samfunnet generelt kan virke ”støtende”, jfr. gjeldsordningsloven § 1-3 andre ledd, om skyldneren får beholde egen bolig, samtidig som annen gjeld blir sanert. Riktignok åpner forarbeidene også for at skyldneren kan beholde boligen, hvis særlige grunner gjør seg gjeldende. De nærmere reglene om en skyldners plikt til å avhende eiet bolig fremgår av gjeldsordningsloven § 4-4.

Gjeldsordningsloven § 4-4 inneholder to kumulative vilkår i anledning skyldnerens plikt til å selge bolig. For det første må salg av bolig gi kreditorene bedre dekning enn hvis skyldneren får beholde den. For det andre må boligen overstige skyldneren og hans husstand rimelige behov. Begge vilkårene må være oppfylt for at namsmyndighetene skal kunne pålegge skyldneren å selge boligen.


3.7.3.2 Boligens omsetningsverdi

Ved avgjørelsen av det første vilkåret etter gjeldsordningsloven § 4-4, om salg vil gi kreditorene best dekning, er oppfylt, må det foretas en sammenligning av de økonomiske konsekvenser ved at boligen selges og ved at den beholdes. Dette fordrer at boligens omsetningsverdi blir brakt på det rene. For de involverte parter er det en fordel om boligen blir taksert så tidlig som mulig i gjeldsordningsprosessen. Namsmannen kan etter gjeldsordningsloven § 2-5 beslutte verdsetting og eventuelt salg av skyldnerens bolig før namsretten åpner gjeldsforhandlinger. Dette vil hindre forsinkelser i saksbehandlingen, samt at et eventuelt salg av bolig kan ta noe tid. Skyldneren har, som tidligere nevnt, kun tre måneder på seg til å presentere et forslag til frivillig gjeldsordning fra åpning av gjeldsforhandling.

Verdsettelsen av boligen skjer etter reglene i gjeldsordningsloven § 4-7. Namsmannen skal sammen med to rettsvitner, finne frem til boligens omsetningsverdi. Omsetningsverdien representerer den sum boligen kunne ha blitt solgt for hvis den hadde blitt lagt ut til salgs på det åpne marked, på det nåværende tidspunkt.[89] De to rettsvitnene som namsmannen oppnevner, må ha særlig kunnskap til å foreta en slik verdsetting, jfr. gjeldsordningsloven § 4-7 første ledd i.f. I praksis oppnevner namsmannen lokale takstmenn, for eksempel en tømmermester, og en eiendomsmegler som rettsvitner.[90] For uten å kunne komme frem til en generell teknisk verdi, vil de også inneha kunnskaper om prisnivået i det lokale eiendomsmarkedet hvor boligen ligger.

Lovens forarbeider har tatt opp spørsmålet om forholdet mellom boligens omsetningsverdi og bruksverdi. Hvis boligen vil være uomsettelig i den forstand at salgsprisen som kan oppnås må anses som symbolsk i forhold til bruksverdien, skal skyldneren kunne beholde boligen. Riktignok gjelder dette kun boliger av ”beskjeden størrelse og standard”.[91]


3.7.3.3 Skyldnerens boutgifter

Etter at boligens omsetningsverdi er brakt på det rene, må skyldnerens kostnader ved å beholde boligen utregnes. I praksis vil skyldnerens bolig som hovedregel være pantsatt. Hva skyldneren har betalt i renter og avdrag før søknad om gjeldsordning fremsettes, er uten betydning. Gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav a) stiller opp som vilkår at skyldneren i gjeldsordningsperioden skal kunne betjene renter av boligens nåverdi med tillegg av 10 %. Dette er boutgiften skyldneren får ved å beholde egen bolig. Riktignok må det også tas hensyn til de skattemessige fordeler og ulemper ved at boligen beholdes, som eiendomsskatt, kommunale avgifter, vedlikeholdsutgifter og rentefradrag.

Det følger videre av gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav a at pantegjelden under gjeldsordningsperioden skal betjenes med avtalt rente. Renteavtalen mellom skyldneren og kreditor vil dermed også danne grunnlaget for beregning av skyldnerens boutgifter. Hvis avtale om fast rente ligger til grunn, har kreditor krav på denne.[92] Har partene avtalt renteregulering, vil kreditor være berettiget og forpliktet, til å regulere renten i samsvar med avtalen.[93] Riktignok kan det gjøres unntak fra hva som er avtalt mellom skyldneren og kreditor. Hvis det for skyldnerens del er avtalt en urimelig og ugunstig rente, gir gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav f), hjemmel til å nedjustere renten til et rimelig nivå. Bakgrunnen er at en urimelig høy rentebetjeningen under gjeldsordningsperioden vil redusere andre kreditorers mulighet til å få dekning for sine krav.[94]


3.7.3.4 Nærmere om vilkårene for å kunne pålegge skyldneren å selge boligen

Hvis skyldneren skal kunne pålegges plikt til å selge boligen, er som tidligere nevnt, det første vilkåret etter gjeldsordningsloven § 4-4 at salget må kunne gi kreditorene bedre dekning enn hvis skyldneren får beholde boligen. Dette innebærer at det ikke bare er kreditorene med sikkerhet som må forventes å få bedre dekning. Hele skyldnerens kreditorfellesskap må tjene på et eventuelt salg av boligen.

Som et utgangspunkt vil kreditorene få best dekning ved salg hvis kostnadene ved å beholde boligen overstiger boutgifter ved et alternativt husvær. Hvis skyldneren over en tid har betjent boliglånet, og/eller boligen fra låneopptak har steget i verdi, kan boligens verdi på søknadstidspunktet overstige pantegjelden. Ved salg av boligen vil friverdien komme kreditorene til gode. Dette forutsetter likevel en vurdering av skyldnerens nåværende boutgifter opp mot alternative boutgifter. Hvis de alternative boutgiftene er høyere, vil kreditorene tjene på å få pant innenfor boligens verdi med tillegg av 10 %.

I vurderingen om salg vil gi kreditorene best dekning, må også de skattemessige virkningene tas med i vurderingen. Skyldneren kan blant annet trekke fra 28 % av renteutgiftene fra alminnelig inntekt. Rentefradragets størrelse må tas med i vurderingen for å finne frem til skyldnerens reelle boutgifter ved å beholde boligen. Rentefradraget vil representere en positiv verdi i skyldnerens totale økonomiske oppstilling. Hvis skyldneren har noe å fordele til kreditorfellesskapet under en gjeldsordning, vil rentefradraget tilfalle kreditorene i sin helhet. Hvis skyldneren forut for dividendeberegningen mangler inntekt til livsoppholdsutgifter, vil rentefradraget først dekke opp skyldnerens underskudd. Summen som gjenstår vil være med i kreditorenes dividendekrav.

Ved vurderingen av om boligen overstiger skyldnerens rimelige boligbehov, må det foretas en vurdering av den nåværende boligstandard sammenlignet med kostnadene ved å skaffe seg en annen bolig som tilfredsstiller ”rimelige” krav til boligstandard. Forarbeidene gir liten veiledning ved en slik vurdering.[95] Riktignok påpekes det at vurderingen må foretas etter en konkret vurdering. Forarbeidene gir også to eksempler som kan gi en viss veiledning. For det første påpeker forarbeidene at en husstand bestående av to voksne og ett barn bør kunne få beholde en toroms leilighet. Forarbeidene sier også at en enslig skyldner vil ha liten mulighet til å beholde en enebolig av ”Husbank-standard”.[96] Eksemplene er ment å trekke opp ytterpunktene for vurderingen. Uansett ligger det i vurderingen av ”rimelige krav” at skyldneren ikke kan forvente seg for meget. Gjeldsordningsloven er ment for de personer som er ”varig ute av stand” til å betjene sin gjeld, og et vilkår for å oppnå en gjeldsordning er at skyldneren er villig til å redusere sin levestandard til et visst minimum.

Rettspraksis har gjennom sin anvendelse av gjeldsordningsloven § 4-4 trukket opp visse retningslinjer og momenter av betydning, som kan gå inn under rimelighetsvurderingen paragrafen henviser til. Momenter som rettspraksis har tatt med i rimelighetsvurderingen, har blant annet vært boligens størrelse og beliggenhet, andre husstandsmedlemmers boligbehov og samværsrett til barn.[97] Hvis skyldneren kan skaffe seg billigere husvære et annet sted, også eventuelt i annen kommune, kan dette være avgjørende i forhold til rimelighetsvurderingen.[98] Lengre avstand til arbeid og barns bytte av barnehage eller skole og skifte av sosialt miljø vil som et utgangspunkt ikke være avgjørende for skyldnerens rett til å beholde boligen.[99] Det må da foreligge særlige grunner for å kunne gjøre unntak. Størrelsen på boligen skyldneren kan kreve vil også avhenge av antall medlemmer av husstanden. Etter min oppfatning må det også kunne forventes at myndige hjemmeboende barn er med og betaler husleie.

Hvis skyldnerens har høye boutgifter eller boligen er svært verdifull, kan det virke urimelig at skyldneren får beholde boligen selv om vilkårene i gjeldsordningsloven § 4-4 ikke er oppfylt. Høyesterett har slått fast at hvis det vil være ”støtende” etter gjeldsordningsloven § 1-3, andre ledd, å la skyldneren få beholde boligen kan dette begrunne et salgspåbud. En støtende vurdering vil slå igjennom ovenfor vilkårene i gjeldsordningsloven § 4-4.[100] Som eksempel i denne forbindelse kan nevnes kjennelse i sak nr. 02-00871 D fra Moss namsrett. Sakens faktum var et ektepar hvor begge søkte gjeldsordning, men hver for seg. Sammen eide de en andelsleilighet, taksert til ca. kr. 895.000. Boligen hadde på søknadstidspunktet en viss friverdi, men det var uvisst i hvilken grad friverdien ville komme kreditorene til gode, tatt i betraktning utgifter til megler og eventuelt salg under markedspris. Retten konkluderte med at vilkårene i gjeldsordningsloven § 4-4 ikke var oppfylt, men presiserte samtidig at det etter en helhetsvurdering uansett ville være støtende å åpne gjeldsforhandlinger i dette tilfellet etter gjeldsordningsloven § 1-3, annet ledd jfr. § 3-1. Namsretten la avgjørende vekt på boligens størrelse og standard. Av takstrapporten fremgikk det at leilighetens boligareal var på 108 kvm, samt at store deler av huset, herunder kjøkken og bad, nylig hadde blitt oppusset med blant annet boblebad. Retten fant ikke leiligheten å være av nøktern standard.

Et salgspåbud vil selvsagt være frivillig for skyldneren å etterleve. Skyldneren kan velge mellom å selge boligen eller oppgi gjeldsforhandlingene. Dette medfører også som konsekvens at hvis skyldneren selger sin bolig, er også vedkommende pliktig til å skaffe seg og husstanden alternativt husvær.[101]

Hvis ingen av vilkårene for salg av skyldnerens bolig er oppfylt, vil skyldneren ha rett til å beholde boligen under gjeldsordningsperioden, hvoretter kreditorene får sikkerhet i boligens markedsverdi med tillegg av 10 %, jfr. gjeldsordningsloven § 4-8. Det følger av panteloven § 1-7 annet ledd at skyldneren har plikt til å sørge for ”forsvarlig stell og vedlikehold av pantet” under gjeldsordningsperioden for å ikke redusere kreditorfellesskapets sikkerhet. Panteloven pålegger dermed skyldneren å foreta vedlikehold som etter alminnelig skikk og bruk er påkrevd.[102] Hvis skyldneren vesentlig forsømmer sine plikter til å ivareta pantet, følger det av panteloven § 1-9 første ledd bokstav d) at kreditorene kan kreve sine pantekrav innfridd. Problemet her blir imidlertid om skyldneren har adgang til å sette av utgifter til vedlikehold av boligen for å hindre verdiforringelse under gjeldsordningen. Problemstillingen må avgjøres etter gjeldsordningsloven § 4-3, om det er å anse som ”rimelig”. Etter en vurdering av rettspraksis, er det min oppfatning at det tillates i stor grad at skyldneren får avsatt midler til vedlikeholdsutgifter.[103] I praksis vil skyldnerens årlige vedlikeholdskostnader på boligen gå frem av den takstrapport som er utferdiget etter gjeldsordningsloven § 4-7 i forbindelse med søknad om gjeldsforhandlinger. De årlige vedlikeholdskostnadene må også tas med i vurderingen av skyldnerens reelle bokostnader, og i forhold til spørsmålet om salg vil gi kreditorene best dekning, jfr. gjeldsordningsloven § 4-4.


3.7.4 I hvilken grad kan skyldneren pålegges å flytte?

Det neste problemet blir å avgjøre i hvilken grad det kan settes som betingelser for gjeldsforhandling og/eller gjeldsordning at skyldneren flytter. Dette spørsmålet har relevans både i forhold til skyldnerens ervervsevne, og ved salg av egen bolig. Hvis det er klart at skyldneren ikke kan beholde boligen etter § 4-4, må han akseptere et pålegg om flytting. Som hovedregel er det kun snakk om flytting innenfor et snevert geografisk område.[104] Riktignok bygger skyldnerens gjeldsforhandlinger først og fremst på en frivillighet fra vedkommendes side. Ett flyttepålegg fra namsmyndighetenes side kan enten skje ved åpning av gjeldsforhandlinger eller ved stadfestelse av tvungen gjeldsordning. Har skyldneren gode forutsetninger på arbeidsmarkedet, må dette kunne tas i betraktning. Momenter som familie med små barn trekker i retning av å ikke pålegge debitor flytting. Det må foretas en avveining ut i fra en helhetsvurdering, hvor en rekke momenter spiller inn. Kan skyldneren forbedre sin inntektsevne ved å pendle, må namsmyndighetene også ta hensyn til dette.


4 Avsluttende vurdering og konklusjon

Siden ikrafttredelse av gjeldsordningsloven 1. januar 1993 og frem til 2001 har namsapparatet behandlet i underkant av 16.000 gjeldsordninger.[105] Statistikken fordeler seg på frivillig-, tvungen- og endring av gjeldsordninger, og viser en jevn stigning av antall saker frem til 1997, hvoretter en nedgang og utflating mot 2001. De namsmyndighetene jeg har vært i kontakt med i forbindelse med oppgaven, merker at antall søknader om gjeldsordninger på ny er på vei oppover.

Det siste tiåret har det vært en sterk økonomisk vekst i Norge. Imidlertid har det siste året vært preget av en sterk nedgang i aksjemarkedet. Spesielt IT-bransjen har møtt vanskelige tider og mange av de såkalte ”dot com” bedriftene har gått konkurs.

Lønnsoppgjøret for 2002 ble bedre enn hva Norges Bank hadde forventet og som en konsekvens av dette satte Norges Bank opp utlånsrenten å redusere befolkningens kjøpekraft.

Dagens norske kroneverdi er meget sterk i forhold til utenlandsk valuta. Dette har ført til problemer for de produserende og eksporterende bedrifter i landet. Den høye kroneverdien gjør norsk arbeidskraft og eksportvarer dyrere for utlandet. Nedgangen i salg til utlandet har ført til at bedrifter har vært nødt til å foreta permitteringer og avskjedigelser for å spare penger, og som en siste konsekvens begjære oppbud etter konkurslovens regler. Nye tall høsten 2002 viser at arbeidsledigheten i den senere tid har steget kraftig.[106]

Priser på bolig har også de siste årene vært gjenstand for kraftig vekst. Presset på boligmarkedet har også medført høye leiepriser og da særlig i byene.

Slik samfunnet har utviklet seg de siste tiårene, har det oppstått et behov for raskt tilgjengelig kapital for privatpersoner. Dette har medført at diverse kjøpekort, og andre kreditorforeninger har sett dagens lys. Den effektive renten disse opererer med er svært høy og lite gunstige for forbrukerne. Antall kjøpekort kan også settes i sammenheng med at antall inkassosaker stadig øker.[107] Tendensen viser at nye betalingssvake grupper oftere benytter seg av kredittordninger for å fremskaffe kapital.

Den senere tids samfunnsutvikling har mange likhetstrekk med den situasjonen som oppsto mot slutten av 80-tallet og som var den direkte bakgrunnen for gjeldsordningsloven. Det er heller ikke i dag uvanlig at man har flere lån. I tillegg til dyre boliglån kan det være lån til bil og et eller flere forbrukslån. Med dagens økonomiske situasjon er det blitt viktig at man kan være to om en felles økonomi. Begge bør ha en relativt brukbar inntekt for å kunne betjene de lån som tas opp. Høye låneopptak medfører at husstander eksponerer seg selv for svingninger i markedet. Når husstandens økonomi blir presset blir den konjunktur avhengig, spesielt med tanke på renteoppgang og arbeidsledighet.

Det er derfor grunn til å tro at flere etter hvert vil få problemer med sine låneforpliktelser og derigjennom er nødt til å søke om gjeldsordning for å kunne gjenvinne kontroll over sin egen økonomi.

Ved gjennomgang av nyere rettspraksis er det min oppfatning at det ikke lenger er det store prisfallet i eiendomsmarkedet på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet som er hovedårsaken til dagens skyldneres økonomiske problemer. Den nye gruppen av gjeldsrammede har foretatt en for kraftig opplåning i forhold til inntektsevne. Spesielt har skyldnerens andel av forbruksgjeld økt. En annen tendens er at skyldnerens alder synes å minke noe i forhold til hva tidligere praksis viser.

Min gjennomgang av skyldnerens basisrettigheter viser at Barne- og Familiedepartementet ved sitt rundskriv har foretatt en innstramming av skyldnerens rett til å få avsatt inntekt til dekning av utgifter utenom livsoppholdssatsen.[108] Livsoppholdssatsen er fra deres side anset som tilstrekkelig for å sikre skyldneren et nødvendig minimum. Dette går i mot den utvikling som er skapt av rettspraksis på området. Det gjenstår å se om domstolene vil følge departementets uttalelser fullt ut, men tendensen er allerede nå at også domstolene foretar innstramminger i samsvar med departementets rundskriv. Dette medfører at det for nye gjeldsrammede vil være vanskeligere å få avsatt midler utenom livsoppholdssatsen. Som Barne- og Familiedepartementet fremhever, vil dette ivareta et likhetshensyn mellom skyldnere som får gjeldsordning, samtidig som kreditorenes dekningsrett blir bedre ivaretatt. I fremtiden vil nok skyldnerens boutgifter gjøre størst utslag i forhold til likhetsprinsippet og den sum skyldneren har rett til å beholde til livsoppholdsutgifter.

Det foreligger et lovendringsforslag til gjeldsordningsloven fra Barne- og Familiedepartementet.[109] Forslaget skal behandles i Stortinget i løpet av desember 2002. Lovforslaget gjør ingen nevneverdige forandringer i forhold til skyldnerens basisrettigheter. Derimot foreslår forslaget forandring og en presisering av lovens hovedvilkår og en skyldners mulighet til å få sanert skattekrav i en gjeldsordning. Hvis Stortinget godtar lovendringsforslaget, er det grunn til å tro at antall søknader om gjeldsordninger, hvor skyldneren har offentlige kreditorer, vil øke.


5 Litteraturliste

Andenæs, Mads Henry (1999). Konkurs – 2. utg. – Oslo: Andenæs/Grafisk Hus a.s, Bergen, 1999 – 377 sider – ISBN 82-91064-15-6.

Falkanger, Thor m.fl. (2002). Tvangsfullbyrdelsesloven kommentarutgave Bind I – 3. utg. – Oslo: Universitetsforlaget, 2002 – 578 sider – ISBN 82-15-00225-0.

Graver, Hans Petter (1996). Gjeldsordningsloven med kommentarer – 2. utg. – Oslo: TANO AS, 1996 – 177 sider – ISBN 82-518-3487-2.

Gulbransen, Egil (1994). Juridisk leksikon – 8. utg. – Oslo: Kunnskapsforlaget – 238 sider – ISBN 82-573-0561-8.

Hov, Jo (1994). Rettergang i sivile saker – 2. utg. – Oslo: Papinian as, 1994 – 694 sider – ISBN 82-91060-03-7.

Lødrup, Petter (1994). Familieretten – 2. utg. – Oslo: Lødrup/Grafisk Hus a.s, Bergen, 1994 – 303 sider – ISBN 82-990563-6-5.

Moe, Ernst (1997). Gjeldsordningsloven i praksis – 1. utg. - Stavanger: Ad Notam Gyldendal AS, 1997 – 389 sider – ISBN 82-417-0815-3.

Rokhaug, Egil (1994). Gjeldsordningsloven i teori og praksis – 1. utg. – Oslo: Barne- og Familiedepartementet, 1994 – sider – ISBN 82-7166-099-3.

Rokhaug, Egil (1999). Gjeldsrådgivning og utenrettslige gjeldsordninger – 1. utg. – Oslo: Juristforbundets Forlag, 1999 – 457 sider – ISBN 82-7833-024-7.


[1] Se nærmere om dette hos Rokhaug s. 160

[2] lov av 09.12.1955 nr 5.

[3] Andenæs s. 5: Konkurslovens regler (lov av 8. juni 1984 nr. 58) om gjeldsforhandling er ment å gjelde i næringsforhold, jfr. §§ 2 og 3, og forutsetter høye omkostninger og en lang saksbehandlingstid som er uforenelig med de interesser som står på spill ved en privat gjeldsordning. Konkurs etter lovens 2. del tar sikte på en kollektiv gjeldsforfølgning og inndrivelse av skyldnerens bo, hvis skyldneren er insolvent, jfr. konkursloven § 60. Loven gjelder i all hovedsak for personer som driver eller har drevet med næringsvirksomhet. Loven forutsetter en lang og tidkrevende prosess hvor det ikke åpnes rom for gjeldsforhandlinger, da dette skal være prøvd ut før åpning av konkurs. En annen viktig ting med konkursreglene er at skyldneren vedblir å hefte for den restgjeld som ikke blir dekket gjennom en konkurs.

[4] Kjernen i disse lovene var at all gjeld som skyldneren ikke kunne betale og pantegjeld utover pantets verdi skulle slettes. Dagens gjeldsordningslov har vesentlige likhetstrekk med lovene fra 1934, se nærmere NOU1991:16 s. 33-34.

[5] Den danske ordning går i hovedsak ut på at privatpersoner søker skifteretten direkte om sanering av gjeld. Hovedvilkåret er at skyldneren i ”overskuelig fremtid” ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Oppfyllelsen av vilkåret må dokumenteres ovenfor skifteretten, som blant annet legger vekt på gjeldens størrelse, alder og forholdene på stiftelsestidspunktet. Samtidig som gjeldsordning åpnes av skifteretten, slettes også all gjeld som ikke vil bli betjent under ordningen. For en nærmere redegjørelse av utenlandsk rett se NOU 1991:16 s. 32-33.

[6] Dette er omtalt nærmere hos Graver s. 21.

[7] Moe nevner dette på s. 21.

[8] NOU 1991:16 s. 34.

[9] Moe nevner dette på s. 21. Dette vises også ved en konkret sammenlikning av forarbeidene Ot.prp nr. 81 (1991-1992) og Innst. O nr. 90 (1991-1992).

[10] Reglenes nærmere innhold og konsekvens behandles hos Jo Hov: Rettergang i sivile saker 2. utg 1994 på s. 589, og hos Rokhaug på s. 73.

[11] Kreditorene kan ikke påkjære kjennelse hvor det åpnes gjeldsforhandling for skyldneren, jfr. gjeldsordningsloven § 3-1 tredje ledd. Kreditorene kan kun påkjære namsrettens kjennelse om stadfesting av skyldnerens gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 5-4.

[12] Se Moe s. 22.

[13] Et eksempel i denne sammenheng er kjennelse fra Asker og Bærum herredsrett, publisert i RG. 1999 s. 22, hvor det henvises direkte til uttalelser fra Barne- og familiedepartementet.

[14] Hvem som er namsmann følger av tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 § 2-2. Ved at gjeldsordningsloven har tillagt myndighet til namsretten, skiller den norske lovgivningen seg blant annet fra den danske, hvor skifteretten er tillagt kompetanse. En utførlig redegjørelse for hvorfor namsapparatet ble tillagt kompetanse fremfor skifteretten i gjeldsordningssaker etter norsk lov følger i NOU 1991:16.

[15] Skyldnere med næringsgjeld er henvist til å søke gjeldsordning etter konkurslovens regler.

[16] Se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 10.

[17] Se nærmere om dette hos Graver s. 46, samt Gulating lagmannsrett ref. LG-1998-00066.

[18] Momenter av betydning under en støtende vurdering er nærmere omtalt i Innst. O nr.90 (1991-92) s. 7.

[19] Se Rt. 1995 s. 2016 hvor høyesteretts kjæremålsutvalg slo fast at en gjeldordningsperiode som hovedregel skal være på 5 år, hvis ikke særlige grunner tilsier en annen periode.

[20] Se Borgarting lagmannsrett ref. LB-2000-01685 og Moss namsrett sak nr. 02-00905 D.

[21] Se Innst. O nr. 90 (1991-92) s. 42.

[22] Moe s. 158.

[23] Se henholdsvis Ot.prp nr. 27 (1974-1975) s. 21-22 når det gjelder feriepenger, og NOU 1972:20 s. 257 for faste tillegg.

[24] Motsatt hos Graver s. 110, som mener skyldnerens betalingsplan under en gjeldsordning bør utformes slik at skyldneren får noe mer å rutte med i disse periodene.

[25] Se nærmere om dette hos Andenæs, Konkurs s. 54.

[26] Se Juridisk leksikon under søkeord “ventelønn” på s. 228.

[27] Se RG 1993 s.481.

[28] NOU 1983:56 s. 135.

[29] Ot.prp nr. 27 1974-75 s. 23.

[30] Bergen namsrett, sak 1392/93.

[31] Moe nevner dette på s. 158.

[32] Se Rt. 1997 s. 719 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg presiserer at det må foretas et skille mellom påregnelige og upåregnelige ekstrainntekter.

[33] Gulating Lagmannsrett (sak nr. 95-583) referert hos Moe s. 161.

[34] Se Borgarting lagmannsrett ref. LB-1999-02765: Retten godtok skyldnerens forslag om å få beholde 30 % av upåregnelig inntekt.

[35] Se Moe s. 161 som refererer et saksforhold fra Bergen namsrett sak nr. 95-583: Namsretten tillot ikke skyldneren å få beholde 25 % av ekstrainntekter i forbindelse med spilleoppdrag i helgene.

[36] Rundskriv fra Barne- og familiedepartementet Q9/02 april 2002.

[37] Se Q9/02 s. 3.

[38] Se Moe s. 161.

[39] Se Hålogaland lagmannsrett ref. LH-2000-00621: Skyldneren hadde hatt en betydelig høyere inntekt enn hva som var forutsatt ved stadfesting av tvungen gjeldsordning. Retten tok til følge kreditorenes begjæring om endring av gjeldsordningen.

[40] Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[41] NOU 1991:16 s.71.

[42] Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[43] Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[44] Moe s. 164, motsatt Rokhaug, Gjeldsordningsloven i teori og praksis, s.77.

[45] Det vises i denne sammenheng blant annet tilFrostating lagmannsrett ref. LF-1999-01020, Moss namsrett; sak 01-00777 D, sak 02-00921 D, samt 02-00811 D.

[46] Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[47] Se Q9/02 s. 2.

[48] Se Falkanger m.fl s. 349.

[49] Se nærmere om dette hos Lødrup s. 73.

[50] Gulating Lagmannsrett sak nr. 95-1042: Skyldneren krevde avsatt livsoppholdsutgifter for sin hjemmeværende hustru som hadde omsorgen for deres ett år gamle barn. Retten påpekte at det måtte foreligge særlige grunner for å tillate hustruens livsopphold dekket under mannens gjeldsordningsperiode. Retten konkluderte med at det ikke forelå særlige grunner i dette tilfellet. Det ble lagt vekt på hustruens verdier på bankkonto, samt at hun snart igjen ville komme i inntektsgivende arbeid.

[51] Om regelens nærmere innhold, se Lødrup s. 77.

[52] Bidragsforpliktelsen kan bli ilagt gjennom dom, bidragsfogden eller gjennom avtale, jfr. ekteskapsloven § 83.

[53] Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[54] Se Rundskriv Q-9/02.

[55] Telefonsamtale med namsmannen i Oslo, høst 2002.

[56] Se blant annet Trondheim namsrett sak nr. 472/93 D hvor det ble nektet avsatt livsopphold for samboeren selv om skyldneren faktisk forsørget vedkommende.

[57] Se Rt. 1993 s. 1316.

[58] Se nærmere om dette hos Graver s. 111 og Moe s. 187, hvor konsekvensene av utvidelse av husstandsbegrepet til å omfatte samboere drøftes nærmere.

[59] Se Trondheim namsrett sak 472/93 D.

[60] Dette følger av forskotteringsloven av 17. februar 1989 nr. 17.

[61] Se Moe s. 188 hvor dette drøftes nærmere.

[62] Se Moe s. 167.

[63] Se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[64] Se Hålogaland lagmannsrett ref. LH-1994-00002: Skyldneren fikk avsatt utgifter til barnehage og dagmamma med kr 2.413 pr måned.

[65] Se Borgarting Lagmannsrett ref. LB-2000-01006.

[66] Se Ot.prp. nr. 81 (1991-92) s. 34 hvor det påpekes at livsoppholdssatsen kun ment å være retningsgivende. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret vurdering, der det legges vekt på skyldnerens alder, livsfase og familiesituasjon, og eventuelle særskilte behov som for eksempel barnehageutgifter.

[67] Asker og Bærum namsrett sak 2363/93 D.

[68] Se Q9/02 s. 2.

[69] Moe referer på s. 170 til et saksinnhold, uten nærmere referanser, hvor debitor ikke fikk avsatt utgifter på kr. 30.000 pr. år til en privat videregående skole.

[70] Se Oslo namsrett Sak nr.: 95/1094 D: Skyldneren hadde utgifter til psykolog med kr 15.510 pr år. Retten godtok disse utgiftene dekket særskilt, men etter fratrekk av kr 3.000 som måtte anses dekket av livsoppholdssatsen. Retten henviste til Eidsivating lagmannsretts sak nr. 94–01790K hvor psykologutgifter ble redusert til kr 12.000 idet kr 3.600 falt inn under livsoppholdssatsen.

[71] Borgarting Lagmannsrett, sak LB-1996-03300.

[72] Se Moe s. 171, som igjen viser til blant annet Oslo namsrett sak nr. 2494/94 D hvor dette ble lagt til grunn.

[73] Se Eidsivating lagmannsrett sak nr. 94–01196 K: Retten stadfestet Oslo namsretts kjennelse om tvungen gjeldsordning, hvor skyldneren fikk avsatt ekstra inntekt til i forbindelse med ferie og utgifter til presanger.

[74] Se Gulating Lagmannsrett, ref. LG-1998-00744.

[75] Se Gulating Lagmannsrett, ref. LG-2000-00809: Skyldneren, som hadde eneomsorgen for to mindre barn, fikk avsatt ekstrainntektene i forbindelse med juni og desember. Retten fant etter en helhetsvurdering at det forelå et særlig behov i forhold til skyldnerens omsorgsansvar, og at avsetting ikke ville være støtende i forholdt til andre skyldnere eller samfunnet for øvrig.

[76] Se vedlegg til Q9/02 s. 3.

[77] Se RG 1999 s. 94: Retten godtok ikke skyldneren krav om avsetting av reiseutgifter med kr. 790 pr. måned. Retten bemerker at livsoppholdssatsen omfatter vanlige reiser til og fra arbeid og at det kun er i den utstrekning omkostningene til reise til og fra arbeid overstiger hva som anses vanlig, at det kan kreves ekstra fradrag for slike utgifter.

[78] Se Q9/02 s. 3.

[79] Se Rt. 1997 s. 1380 hvor skyldneren fikk avsatt utgifter til fagforening. Rokhaug: Gjeldsordningsloven i teori og praksis, mener slike utgifter må dekkes av livsoppholdssatsen, se s. 84. Motsatt hos Moe på s. 172, som viser til rettspraksis hvor utgiftene er godtatt dekket i tillegg til livsoppholdssatsen.

[80] Se Q 9/02 s. 2, og rundskrivets vedlegg s. 4.

[81] Se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 22, jfr. oppgavens punkt 3.2.5.

[82] Se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 21.

[83] Eidsivating lagmannsrett sak nr. 94-2061: Skyldneren fikk ikke satt av utgifter til bolig etter en skjønnsmessig vurdering. Det at debitor bodde billig og på et lite areal var uten betydning. De reelle boutgifter måtte legges til grunn ved gjeldsordningen.

[84] Moe refererer på s. 176 fra et saksforhold, uten nærmere referanse: En uføretrygdet skyldner, som mottok kr. 150.000 pr. år, fikk godkjent 2/3 av de totale boutgifter avsatt under gjeldsordningen. Den uføretrygdede ektefellen mottok 50.000 pr. år, og måtte bære den resterende 1/3 av boligutgiftene.

[85] Se Frostating Lagmannsrett sak LF-1999-00166.

[86] Borgarting Lagmannsrett sak LB-1995-02041: Skyldneren betalte husleie til sin samboer med kr. 3.200 pr. måned. Retten godtok skyldnerens boutgifter.

[87] Beløpene refererer seg til hva jeg har fått opplyst under samtaler med de respektive namsmyndighetene.

[88] Se Innst. O nr.90 (1991-92). s. 19 hvor dette presiseres.

[89] Se Innst. O nr.90 (1991-92). s. 19.

[90] Moss namsrett sak nr. 02-00878 D: Namsmannen hadde før oversendelse av søknad om åpning av gjeldsforhandling for skyldneren oppnevnt en tømmermester fra Takstmannsforeningen og en eiendomsmegler, begge med lokalkunnskap om boligmarkedet rundt Moss, som rettsvitner.

[91] Se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 17.

[92] Se Graver s. 128.

[93] Bergen namsrett sak nr. 361/95 D hvor skyldneren aksepterte rentejustering i henhold til avtale.

[94] Avtalelovens § 36 som gir hjemmel til å lempe eller sette til side urimelige avtaler, vil også kunne brukes til å foreta en nedsetting av det avtalte rentenivå hvis urimeligheten skyldes omstendigheter som har inntruffet etter at avtalen er inngått, for eksempel at den avtalte renten ligger langt over den nåværende markedsrente.

[95] Se Innst. O nr.90 (1991-92). s. 18.

[96] Se Innst. O nr.90 (1991-92). s. 18.

[97] Borgarting Lagmannsrett ref. LB-1998-03253: Retten bemerker i forhold til gjeldsordningsloven § 4-4 at skyldneren har rett til en bolig som med hensyn til ”beliggenhet, størrelse, pris og andre forhold tilfredsstiller rimelige krav.” Videre påpeker retten at et viktig moment i rimelighetsvurderingen er å se boligens størrelse og standard i forhold til husstandens størrelse og sammensetning.

[98] Eidsivating Lagmannsrett sak nr. 94-730 K: Skyldneren kunne ikke finne annen rimeligere bolig i det området skyldneren bodde. Retten henviste debitor til å søke etter bolig i et større geografisk område.

[99] Se oppgavens punkt 3.7.4: I hvilken grad det kan skyldneren pålegges å flytte.

[100] Se Høyesteretts kjæremål sak 184 K/1995, referert hos Moe på s. 209.

[101] Her skiller gjeldsordningslovens regler seg fra dekningsloven. Riktignok bygger gjeldsordningsloven § 4-4 på dekningsloven, se Innst. O nr.90 (1991-92) s. 17, som henviser til deknl § 2-10, men dette vil ikke være avgjørende i dette tilfellet. Etter deknl § 2-10 er kreditorene pliktig til å skaffe skyldneren alternativ husvær og dette må være ordnet før pålegg om flytting.

[102] Se Eidsivating Lagmannsrett ref. LE-2000-00975.

[103] Se Frostating Lagmannsrett ref. 1994-00495.

[104] Etter folketrygdlovens regler om arbeidsløshet stilles det strenge krav til en arbeidsledig sin grad av mobilitet når det gjelder muligheten for å skaffe arbeid. Etter min mening kan det som et utgangspunkt ikke pålegges like stor grad av mobilitet for en skyldner etter gjeldsordningsloven som en arbeidsledig etter folketrygdloven.

[105] Se SIFO rapport nr. 3 2000.

[106] Artikkel i Aftenposten 16. september 2002; omhandler problemer i næringslivet som har medført sterk økning i arbeidsledigheten, også for personer med tidligere sjefsstillinger og administrative jobber.

[107] Artikkel fra Aftenposten Aften 9.august 2002: Inkassosaker har økt med 38 % sammenlignet med samme periode i fjord. Statistikk innhentet av Dagbladet for 1.kvartal 2002.

[108] Rundskriv Q9/02.

[109] Ot.prp nr. 99 (2001-02).

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS