Konkursboers adgang til å beslaglegge livsforsikringer og pensjoner

Av advokat Trygve Tønnessen - Advokatfirmaet Brækhus Dege


1 Emnet - avgrensninger

I forsikringsbransjen har det skjedd en betydelig produktutvikling de senere år. De fleste har vel f.eks. et ikke altfor avklaret forhold til hva "Unit Link" egentlig innebærer. Også til mere etablerte forsikringstermer som kapitalforsikring, EPES/IPA, gjenkjøpsverdi, begunstigelsesregler m.v. kan nok innholdsforståelsen være rudimentær.

I tillegg er forholdet at finansieringsbransjen preges av fusjoner og samarbeid som gjør at de tradisjonelle skillelinjer mellom kundenes kapitaloppbygging i forsikringsselskaper og f.eks. banker er mere utvisket - de nye finanskonsernene kan tilby et utall løsninger i retning av å sikre fremtiden ved engangsbeløp eller periodiske fremtidige ytelser.

Det kan derfor være behov for en kortfattet og praktisk rettet oversikt over såvel begreper og problemstillinger som reglene.1

Fremstillingen avgrenses mot:

  • enkeltforfølgende kreditorers dekningsadgang (se deknl. § 2-1 , jfr. § 2.7)
  • panthaveres realisasjonsrett (se FAL § 15-8 )
  • omstøtelsesregler relatert til emnet (se FAL § 16-2 )
  • dekning i offentlig trygd m.v. (se deknl. § 2-7 bokstav e)
  • debitors skadeforsikringer (se FAL del A, kap. 1-9)

2 Noen forsikringstekniske begreper

For å gi en oversikt over disse, er det naturlig å ta utgangspunkt i forsikrings-avtalelovens (FAL) oppbygning, men plassen tillater ikke en nærmere behandling. Personforsikringer reguleres preseptorisk av lovens del B (kap. 10-19). Noen sentrale begreper m.v. bør imidlertid kort klargjøres:

Loven (§ 10-1) gjelder først og fremst forholdet til forsikringsselskapene, men den får også anvendelse på avtaler som inngås med private pensjonskasser og -fonds. Derimot faller ytelser fra Statens pensjonskasse utenfor loven, jfr egen lov om denne (nr 26/1949). 2

§ 10-2 definerer henholdsvis

forsikringstaker: Den bedrift eller person som inngår avtalen med selskapet, eller senere erverver eiendomsretten til polisen. Det er med andre ord forsikringstakeren som ved individuelle forsikringer har krav på utbetalingen fra selskapet, dersom ikke annen begunstiget (jfr. §§ 15-2 flg.) er oppnevnt i polisen.

forsikrede; den persons liv, helse eller alder forsikringen knytter seg til - "den forsikrede interesse".

3 Markedsmessig oversikt

For å kunne identifisere og rubrisere konkursdebitorers ulike forsikrings- og pensjonsavtaler synes for vårt formål følgende kortfattede oppdeling av de praktisk viktigste å være mest praktisk:

1 Ulykkesforsikring

Som navnet indikerer er det begivenheten - ulykken - og bare den som medfører eventuell utbetaling, forutsatt at følgen er som avtalt i polisen; død og/eller invaliditet.

Det ellers typiske ved ulykkesforsikringene er at det ikke ligger noen merverdi (s.k. gjenkjøpsverdi) i polisen. Premien beregnes på grunnlag av sannsynligheten for om begivenheten inntrer eller ikke.

Slike forsikringer kan tegnes individuelt eller kollektivt.

2 Individuell kapitalforsikring

Felles for denne livsforsikringsgruppen er at begivenheter som rammer den forsikrede gir utbetaling fra selskapet som en engangssum. Den utløsende faktor vil typisk være død, oppnådd alder, forløp av avtalt tid eller uførhet. De kombineres gjerne med en form for inflasjonssikring; typisk G-regulering.

De tradisjonelle produktene man her møter er:

Dekning ved død (uansett årsak); gjerne kalt dødsrisikoforsikring eller etterlatteforsikring. All den stund døden rammer oss alle, ligger risikoelementet naturlig nok knyttet opp til at den inntrer før en bestemt alder. Det gjenfinnes også i s.k. gjeldsforsikring, men da knyttet til lånets løpetid og saldo. Disse polisene har ingen gjenkjøpsverdi.

En s.k. sammensatt livsforsikring kommer også til utbetaling ved død, men gir alternativt også utbetaling dersom forsikrede lever ved utløpet av forsikringstiden. Forsikringssummen vil med andre ord uansett komme til utbetaling, det er bare et spørsmål om det skjer ved død eller oppnådd alder. Det sier dermed seg selv at premien er vesentlig høyere, og typisk opptjenes det en gjenkjøpsverdi. Dette er den vanligste kapitalforsikringsformen, og omtales gjerne som alminnelig kapital- eller livsforsikring. Grunnet endrede skattebetingelser er disse forsikringene mindre aktuelle i dag.

Dekning ved arbeidsuførhet av et visst omfang og etter en viss periode, gjerne kalt uførekapital.

Et nyere produkt er, litt forskjellig i ulike selskaper, gjerne kalt "Kritisk (eller "Alvorlig) Sykdom". Her utløses forsikringen kun ved inntreden av spesifiserte, svært alvorlige sykdommer men utbetales til gjengjeld uansett følgen av dem. Disse forsikringene har ingen forsikrings- eller gjenkjøpsverdi.

3 Individuell renteforsikring

Renteforsikring er et fellesbegrep for de livsforsikringsformer hvor utbetalingen skjer i terminer. Hovedformålet er å sikrede utbetalinger senere hvis man da lever. Dessuten kan det tilknyttes tilleggsdekninger som sikrer de etterlatte utbetaling ved død eller en selv ved uførhet.

Hovedinndelingen er:

  • Livrenteforsikring (§ 10-2 bokstav e)
  • Pensjonsforsikring (bokstav f). Disse er tegnet som "egen pensjonsforsikring etter skatteloven" (EPES) eller som "individuell pensjonsavtale" (IPA). I dag er for øvrig EPES et utgått begrep.

Det eneste som skiller livrenter og pensjonsavtaler fra hverandre er deres vilkårsmessige tilpasninger til skattereglene om fradrag og beskatning for inn- og utbetalinger.

De vanligste produktformene er:

  • Alminnelig renteforsikring uten tilbakebetaling; gjerne kalt ren alderspensjon. Det typiske er løpetid fra og med oppnådd pensjonsalder. Hvis den forsikrede dør i oppsettstiden, blir intet utbetalt, og dør vedkommende i løpetiden stopper utbetalingen.
  • Renteforsikring med tilbakebetaling (ved død), hvilket man bare kan tegne ved livrenter. Således oppnår de etterlatte dekning i deler av det innbetalte beløp ved tidlig død.
  • Individuell pensjonssparing (IPA) uten risikoelement; hvilket i praksis betyr en ren kapitaloppsparing uten forsikringsdekning i oppsettstiden, og som konverteres til en alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder.

I tillegg kan man, på visse vilkår, tegne tilleggsytelser; typisk ved ektefelle- eller barnepensjon, uførhet m.v.

4 Nyere produkter

De tradisjonelle spare- og forsikringsformene nevnt i foregående punkt var kostbare å administrere og lite fleksible ut fra et kundesynspunkt. Etter hvert er det i 90-årene tilkommet helt nye produkter, markedsført under litt forskjellige navn. Det er likevel de forannevnte elementer man gjenfinner, men spare- og forsikringsdelene er mere adskilte, og endringer i dekningene kan lettere gjøres:

  • Kontoprodukter, som kjennetegnes ved at spesielt forsikringselementet er gjort enklere å endre av kunden. De markedsføres som "Kapital- eller Verdikonto", der sparedelen er tilnærmet lik en alminnelig bankkonto og forsikringsdelen vil bestå av en dødsrisikodekning og/eller uføredekning og/eller ulykkesdekning. Dessuten finnes de som "Pensjonskonto", der forsikringsytelsene vil være alderspensjon og dødsrisiko og/eller uførerisiko.
  • Unit Linked, som kjennetegnes ved at spesielt sparedelen er gjort mere fleksibel ved at forsikringstakeren gis mulighet til å velge investeringsprofil og -risiko. I realiteten er produktene en kombinasjon av livrente og fondssparing.

5 Gruppelivsforsikring og Kollektiv pensjonsforsikring

Disse formene, som typisk kjennetegnes ved at det er en arbeidsgiver eller forening som er forsikringstaker og de ansatte / medlemmene som er forsikret, reguleres av FAL kap. 19. Forsikringsteknisk blir selvsagt premieberegningen m.v. beregnet annerledes, og ytelsene mere standardiserte. Det er imidlertid også her kjente og allerede omtalte dekningsprodukter som settes sammen, og som dermed ikke behøver nærmere omtale.

4 Hva kan et konkursbo beslaglegge ?

4.1 Innledning

Hvorvidt et forsikringstilfelle er inntrådt eller ikke, er relatert til forsikredes person. Dekningsobjektet - som dermed enten er forsikringssummen eller den eventuelle gjenkjøpsverdien - eies imidlertid av forsikringstakeren, eller den begunstigede hvis sådan er oppnevnt. Banalt sagt må således bostyret konsentrere seg om de eventuelle verdier hos konkursdebitor som vedkommende måtte ha i de sistnevnte egenskaper, når man innhenter opplysninger eller studerer polisen.

Hvis forsikringstilfellet er inntrådt og hele forsikringssummen er utbetalt før konkursåpningen er beløpet naturligvis ikke annet enn et vanligvis konvertert og beslagbart aktivum, f.eks. et bankinnskudd eller hva nå debitor har investert forsikringssummen i (jfr. deknl. § 2-2 ).

Den videre sondring blir, som indikert, etter hvorvidt forsikringstilfellet inntrer (i.e. forfaller) før eller under bobehandlingen (4.2) eller ikke (4.3). I førstnevnte tilfelle kan forsikringssummen helt eller delvis komme til utbetaling mens bobehandlingen pågår; i sistnevnte tilfelle kan likevel polisen ha en gjenkjøpsverdi.

4.2 Forsikringstilfellet er inntrådt før konkursåpningen eller inntrer under bobehandlingen

I tråd med Harlem-utvalgets forslag (NOU 1983:56) til Lov om avtaler om personforsikring gir FAL § 16-1 annet ledd sterk kreditorbeskyttelse i disse tilfellene. Begrunnelsen var livsforsikringers forsørgelsesformål og deres funksjon som overgangshjelp for de etterlatte etter dødsfallet.

- Bestemmelsen fastslår at forsikringssum som utbetales ved død som hovedregel ikke kan beslaglegges av avdødes fordringshavere, kfr. for øvrig konkursl. § 107 - se for så vidt også § 126. Kun dersom det motsatte uttrykkelig er bestemt i forbindelse med oppnevnelse av begunstiget, oppheves kreditorvernet.

- Når forsikringen, før eller under bobehandlingen, forfaller mens forsikrede er i live (typisk ved alderspensjon), vil i praksis også midlene kunne holdes utenfor konkursboets beslag: I ett år fra forfall vil den forsikredes krav mot selskapet ikke kunne beslaglegges. I praksis betyr dette at vedkommende vil kunne velge å konvertere det forfalte forsikringskravet i en ny forsikring (kapital- eller renteforsikring) med den forfalte forsikringssum som engangspremie, og dermed forhindre dekningsbeslag.

Debitor kan imidlertid se seg tjent med at utbetalingen frivillig inngår i boet, for derigjennom å kunne oppnå tilbakelevering ( konkursl. § 136 ) eller tvangsakkord (konkursl. kap. XIV). Se i d.f. også skatteloven 2000 § 2-33 (1)..

I ordinære boer vil bobehandlingen formentlig ikke engang pågå lengere enn "betenkningstiden", og vissheten om at debitor har slik valgrett gir dermed ikke grunnlag for å fortsette bobehandlingen i påvente av noe beslag.

4.21 Spesielt for forfalte livrenteforsikringer

Spesielt for forfalte livrenteforsikringer bestemmer FAL § 16-1 fjerde ledd at de relevante reglene i dekningsloven finner anvendelse; for boers vedkommende dermed i praksis § 2-11, jfr. § 2-7 annet ledd bokstav c. Eventuell inndragning av hele eller deler av livrenteterminer krever således egen kjennelse i skifteretten, som vil vektlegge debitors totale privatøkonomi. Det samme må antas å gjelde pensjonsforsikringer.

4.3 Hvis forsikringstilfellet ikke inntrer under bobehandlingen

Etter § 16-1 første ledd første punktum kan et uforfalt krav etter en forsikringsavtale ikke tjene til gjeldsdekning - med mindre forsikringen er overdratt til noen annen enn forsikringstakerens ektefelle eller den forsikrede. Dette må også gjelde uforfalte livrenteforsikringer. I praksis er det gjenkjøpsverdien av polisen kreditorene således ikke får anledning til å beslaglegge.

Vi kan således få det ikke helt upraktiske eksempel at forsikringstaker er et senere konkursrammet aksjeselskap, som hadde tegnet s.k. nøkkelmanns-forsikring på sin adm. direktør (sistnevnte er da den forsikrede). Pr konkursåpningen er riktignok direktøren ved beste helse, men kapitalforsikringens gjenkjøpsverdi kan være betydelig. Tilfellet faller inn under § 16-1 første ledd, og poliseverdien er i utgangspunktet konkursfrie midler. All den stund debitor (v/ styret) neppe kan anvise noen reelt konkurrerende rettighetshavere til verdien enn bomassen, bør boet likevel kunne nå frem med et (fastsettelses)søksmål mot styremedlemmene dersom disse ikke frivillig transporterer kravet til konkursboet. Muligens kan boet (dessuten) anlegge søksmål direkte mot forsikringsselskapet.

I unntakssituasjonen, der noen annen har fått overdratt polisen, henvises i så fall boet til å gå frem etter FAL § 15-8 fjerde ledd om panthaveres dekningsrett i polisens gjenkjøpsverdi.

5 Konklusjoner

Ikke så overraskende ser man at rettstilstanden er meget restriktiv hva angår konkursboers rett til å søke dekning i livs- og pensjonsforsikringsytelser.

Imidlertid kan det de lege ferenda stilles et rettspolitisk spørsmålstegn ved om ikke sparedelen i de nye forsikringsproduktene nyter godt av et for sterkt kreditorvern i forhold til andre spareformer som også er ment å sikre alderdommen.


1. Selv om både forsikringsjurister og aktuarer velvillig har hjulpet meg underveis med verdifulle innspill, foretrekker jeg å si "ingen nevnt / ingen glemt", men skal til gjengjeld alene ta ansvaret for eventuelle feil...

2. Pensjonsytelser derfra nyter dermed tilsynelatende ikke det vern som fremstilles i punkt. 4.2 og .3, men følger beslagsregelen i dekningsl. § 2-11 , jfr. dog § 2-7 bokstav b smh. med 1949-lovens § 24 tredje ledd.]


Sist oppdatert 3. des. 1998

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS