Konkurskarantenekjennelse opphevet av lagmannsretten

Borgarting lagmannsrett har i en kjennelse av 31. januar 2003 opphevet Oslo skifteretts kjennelse om konkurskarantene etter konkursloven § 142. Oslo skifterett fant at den daglige lederen med skjellig grunn kunne mistenkes for straffbare forhold i forbindelse med konkursen, og at hans uforsvarlige forretningsførsel gjorde ham uskikket til videre forretningsførsel. Han ble derfor ilagt karantene mot å påta seg nye verv i en periode på to år. Lagmannsretten var ikke enig i skifterettens vurderinger, og opphevet kjennelsen.

Oslo skifterett avsa den 16. oktober 2002 kjennelse om konkurskarantene for en tidligere styreleder og daglig leder i et selskap i transportbransjen. Retten fant at han hadde vært innehaver av verv i selskapet som nevnt i kkl. § 142 siste ledd nr. 2, og at han ”også reelt sett har hatt en relativt sentral rolle i selskapets drift”. Skifteretten var av den oppfatning at personen med skjellig grunn kunne mistenkes for en rekke straffbare forhold i forbindelse med konkursen og virksomheten som førte til insolvensen. Blant annet kunne han mistenkes for brudd på nesten samtlige straffebud i straffelovens kapitel 27 - forbrytelser i gjeldsforhold. Det var også mistanke om brudd på skattebetalingsloven, merverdiavgiftsloven, ligningsloven og aksjelovens regler om forsvarlig egenkapital og handleplikten når denne er tapt. På toppen av dette fant retten at vilkårene i kkl. § 142 første ledd nr. 2 også var oppfylt. Ledelsen hadde manglet den nødvendige styring og kontroll med de økonomiske forhold i selskapet, og det hadde foregått en ureglementert sammenblanding av flere selskapers økonomi. Retten kunne ikke finne at det var forhold som kunne tilsi at ileggelse av karantene ikke ville være rimelig. Det ble i denne sammenheng pekt på at personen også var involvert i to pågående tvangsavviklingsboer og ett øvrig konkursbo. Karantenen ble deretter påkjært til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten sa seg enig med skifterettens i at vilkårene for ileggelse av karantene etter kkl. § 142 første ledd var tilstede. Retten var også ”i det store og det hele enig i skifteretten” når det gjaldt mistanke om brudd på straffelovens forbud mot forbrytelser i gjeldsforhold. Men der stoppet også enigheten mellom de to instanser. Lagmannsretten var av den oppfatning at det i dette tilfelle ikke ville være rimelig å sette personen under karantene. Retten uttale at den ”I motsetning til skifteretten finner lagmannsretten at det ikke bør tillegges vekt i n.n`s disfavør at han ’er involvert i to pågående tvangsavviklingsboer og ett øvrig konkursbo’”. Retten begrunnet dette med at det ene boet var tilbakelevert, og at det i et annet bo bare var meldt én liten uprioritert fordring. Personen fremtrådte derfor ikke som ”konkursgjenganger”. Lagmannsretten fant at personens handlemåte under enkelte disposisjoner forut for konkursen var ”sterkt kritikkverdig”. På den annen side ble det lagt vekt på selskapets svært mangelfulle regnskapsførsel forut for konkursen, og at personen sørget for at selskapet innga oppbud så snart de ajourførte regnskapene forelå. Etter en helhetsvurdering fant lagmannsretten, under tvil, at personen ikke underlegges karantene. Kjennelsen ble derfor opphevet.


Tips en venn Skriv ut