Konkursrådets regionbesøk i Kristiansand 13 - 15 mai 2002

Konkursrådet har gjennom årene foretatt en rekke regionbesøk rundt omkring i landet, hvor domstolene, bobestyrerne og politiet har blitt besøkt. Noen av disse besøkene er det tidligere redegjort for i Konkursråd. Senest ble Tromsø og Svolvær besøkt i juni 2001 og Kristiansand i mai 2002. Besøkene i Tromsø og Svolvær er det redegjort for i Konkursråd nr 20 - Juni 2002, hvor også hensikten med besøkene og opplegget for dataregistreringen og plenumsmøtet fremgår.

Det skal her redegjøres for besøket i Kristiansand og gis en del statistiske opplysninger, grafiske fremstillinger og en del kommentarer, på grunnlag av registrerte data fra konkursboer, tvangsoppløsningsboer og tvangsavviklingsboer ved Kristiansand skifterett (nå Kristiansand tingrett, nedenfor forkortet Kristiansand). Kristiansand omfatter kommunene Kristiansand, Sogndal, Søgne, Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle, Bykle og Vennesla. Registreringen omfatter alle 218 boene hvor bobehandlingen er avsluttet i tiden 1. juli 1999 - 8. mai 2002. Bobehandlingen i disse boene er påbegynt i årene 1996 - 2001. Ingen boer fra 2002 var kommet til avslutning pr. 8. mai 2002.

Alle rådets 9 medlemmer, 2 sekretærer og 2 engasjerte medhjelpere deltok, og var før og under besøket tildelt ulike oppgaver.

Gjennomgangen av boene og registreringen av data ble foretatt i dagene 13. og 14. mai 2002 av fire team bestående av: 1) Knut Rønning og Øyvind Skjellin, 2) Liv Ørbeck og Anniken Barstad, 3) Finn Kløvstad og Aina Mee Fredriksen og 4) Merete Smith og Trine Buttingsrud Mathiesen. Registreringen av en mengde ulike data fra konkurs og oppløsningsboene ble foretatt i et unikt registreringssystem utarbeidet av konkursrådets datasjef Svenn Richard Mathisen.

Et team bestående av Håvard Holm, Anne Pauline Jensen, Knut Ro, Solveig Skar og Bjørn Åge Hamre besøkte Kristiansand politidistrikt hvor de ble orientert om konkurssakenes strafferettslige behandling. Teamet besøkte også Fylkesskattesjefen i Vest-Agder.

Besøket ble avsluttet 15 mai med et meget vellykket heldags plenumsmøte, ledet av Anne Pauline Jensen. Det deltok ca 55 personer med tilknytning til konkursbobehandling fra flere banker og finansieringsselskap, advokatfirmaer, revisjonsfirmaer, Agder politidistrikt, Kristiansand kommune, Vest-Agder skattefogdkontor, Lyngdal tingrett, Mandal tingrett, Kristiansand tingrett, Justisdepartementet og Konkursrådet. Foruten presentasjon av konkursrådets tilbud av hjelpemidler, statistikk fra registreringen av data og inntrykk fra besøkene hos politiet og skattefogden, var det følgende innlegg/foredrag:
Sorenskriver Ivar Axel Oftedahl: Formålet med bobehandlingen - særlig om bobestyrere.
Advokat Øystein Krabberød: Hva er det vanskeligste ved bobehandlingen i Vest-Agder ?
Politiavd.sjef Kristen Ribe: Hva er den alvorligste konkurskriminalitetet i Vest-Agder ?
Kemner Egil Bjørgum: Hvorfor begjærer kemneren i Kristiansand konkurs ?
De to siste foredragene, som var særlig tankevekkende, er inntatt som vedlegg.

I denne artikkelen blir det bare gitt et begrenset utsnitt av kombinasjoner av ulike data. Systemet gir imidlertid mulighet for omfattende kombinasjoner av de registrerte data, på samme måte som for dataene registrert i Tromsø og Svolvær. Tilsvarende registrering har nå også skjedd i Oslo skifterett og byskriverembete, og totalt sett foreligger det nå et meget omfattende datagrunnlag, registrert i et avansert program, som kan egne seg for dypere studier og forskning. Osloundersøkelsen vil det bli redegjort for særskilt. Nedenfor følger en rekke grafiske fremstillinger og tabeller. De fleste av disse er selvforklarende.


STATISTIKKER

I Kristiansand ble det registrert data fra 140 konkursboer (K-boer) og 78 tvangsoppløsnings- og tvangsavviklingsboer (fellesbenevnelse T-boer) som kan splittes i 58 tvangsoppløsningsboer (O-boer, asl § 16-15) og 20 tvangsavviklingsboer (A-boer, asl § 16-14), til sammen 218 K-boer og T-boer, hvorav 177 aksjeselskap (81,2 %), 40 personlige konkurser, herunder innehavere av enkeltmannsforetak (18,3 %), og en konkurs i annet rettssubjekt (0,5%). Det er ikke for de personlige konkursene skilt mellom forretningsdrivende (enkeltmannsforetak) og ikke forretningsdrivende (private). Alle T-boer gjelder AS.

Fig 1. Til sammen 218 boer = 100 %.


ÅRSAK TIL BOBEHANDLING

K-boer: Det kan være interessant å se på hvem som begjærer konkurs. I hele 50 (35,7 %) av de 140 konkursboene hadde skyldneren selv begjært seg konkurs (oppbud). Skattefogd (merverdiavgift) og kommunal skatteoppkrever (kemner - kommunekasserer) hadde begjært henholdsvis 44 (31,4 %) og 16 (11,4 %) av konkursene. 15 (10,7 %) av konkursene var begjært av ansatte som ikke hadde fått lønnen sin. Andre private kreditorer, som bare har uprioriterte krav, ser liten hensikt ved konkurs og stod bak bare 13 (9,3 %) av konkursboene.

Fig 2. Andelen oppbud er høy.

Oppbudsboene utgjør nær 36 % av K-boene i Kristiansand, hvilket er drøyt det dobbelte av andelen av oppbudsboer i Svolvær (16 %) og mer enn det tredobbelte av tilsvarende i Tromsø (11 %). Dette er oppsiktsvekkende. Skattefogden står bak 31,4 % av K-boene, hvilket er omtrent sammenfallende med resultatet i Tromsø, men betydelig lavere enn i Svolvær. I Svolvær lå imidlertid skattoppkreveren tilsvarende lavt, slik at disse to dominerende offentlige konkursrekvirentene til sammen stod bak hhv. 70 og 75 % av K-boene i Svolvær og Tromsø, men bare til sammen 44 % i Kristiansand, hvor skattoppkreverens andel kun er drøyt 11 %. Vedrørende de øvrige rekvirenter av konkurs er det intet særskilt å bemerke.

Det kan se noe "penere" ut selv å ta konsekvensen av mislykket drift og begjære seg selv konkurs, enn å bli begjært konkurs eller bli tvangsoppløst. Det kan også ha betydning at det har blitt lettere å gjøre oppbud selv, etter at det ikke lenger kreves sikkerhet for omkostninger og at denne endringen har blitt bedre kjent. Oppbud kan i en del tilfeller være inngitt i samspill med kreditorene, for å spare disse for sikkerhetsstillelse og/eller omkostningsansvar. Ansatte er i likhet med skyldneren selv (arbeidsgiveren) fritatt for omkostningsansvar og sikkerhetsstillelse.

T-boer (O-boer og A-boer) initieres av melding fra Foretaksregisteret og Regnskapsregisteret i Brønnøysund (Brønnøysundregistrene), om mangler ved selskapenes innsendelser av visse lovbestemte opplysninger. Manglene som årsak til de 78 T-boene fordeler seg slik:
O-boene: Manglende revisor 40 (51,3 % av alle T-boene), manglende regnskap14 (17,9 %), manglende styre og/eller daglig leder 4 (5,1 %).
A-boene, selskapet har selv besluttet seg oppløst, men ikke gjennomført avviklingen og avviklingen er overtatt av retten: 20 (25,6 % av alle T-boene).

Den dominerende årsak til tvangsoppløsning/avvikling er manglende revisor. Denne årsaken er påfallende hyppig sammenlignet med Svolvær og Tromsø, hvor manglende regnskap med tilsvarende hyppighet var årsak til bobehandlingen. Bildet forstyrres noe av de 25,6 % A-boene i Kristiansand. Selskapets egen beslutning om oppløsning "fredet" etter tidligere praksis selskapene mot tvangsoppløsning av andre grunner, på ubestemt tid, men etter lovendringen pr 1/1 2000 er fredningen langt kortere, dog minst ett år, slik at sammenlikningen med Tromsø og Svolvær halter noe, i det ingen slike boer hadde kommet til avslutning da registreringen av data ble foretatt der.

Fig 3. Som det fremgår er også tvangsavviklingsboene medtatt i grafen, ikke bare tvangsoppløsningsboene.

Sammenstilles samtlige boer etter foranledning til bobehandlingen blir fordelingen som angitt i fig 4 og forholdet mellom konkurser og tvangsoppløsning/tvangsavvikling som i fig 5.

Fig 4. Til sammen 218 boer = 100 %.

Fig 5. Tvangsoppløsning omfatter her både O-boene og A-boene, som sammen utgjør nær 1/3 av samtlige boer.

Forholdet mellom T-boer og K-boer avviker meget fra resultatene i Tromsø og Svolvær, hvor andelen av T-boer var om lag det halve, 18 og 19 %. Langt flere boer i Kristiansand går til tvangsoppløsning/tvangsavvikling, hvilket kan henge sammen at registreringen har skjedd i en senere periode, hvor 20 A-boer (etter asl § 16-14) har kommet til avslutning, mens ingen slike boer enda hadde kommet til avslutning et år tidligere i Svolvær og Tromsø, som nevnt foran. Trekkes disse 20 A-boene fra, utgjør T-boene (da bare O-boer) 29,3 % av boene, som fortsatt er betydelig over andelen i Tromsø og Svolvær. Noe av årsaken kan være at kemneren i Kristiansand, som dog bare er en av flere skattoppkrevere som undersøkelsen omfatter, er svært tilbakeholden med å begjære konkurs, se kemneren Egil Bjørgums artikkel inntatt nedenfor. Årsaken kan også være at konkursene i Kristiansand generelt begjæres senere, slik at tvangsoppløsning av aksjeselskapene oftere kommer konkurs i forkjøpet. I så fall måtte det i det vesentligste være skattefogden i Vest-Agder som er mer tålmodig enn sine kolleger i Nordland og Troms. Dette er ikke undersøkt. I motsatt retning skulle man anta at den større andelen av oppbud trekker, i det oppbud gjerne indikerer tidligere åpning av konkurs, som kommer både konkurs etter begjæringer fra kreditorer og tvangsoppløsning/avvikling i forkjøpet. Noen entydig forklaring på ulikhetene kan derfor ikke gis.

Fig 6. Her er angitt antall boer, ikke i prosent. Tvangsoppløst omfatter også tvangsavvikling.
Det interessante er anskueliggjøringen av den store andelen av oppbud i Kristiansand i relasjon til samtlige boer.


HVEM TAS UNDER BOBEHANDLING

Fordelingen mellom aksjeselskaper og personlige konkurser er interessant. T-boene gjelder alltid aksjeselskaper. De personlige konkursboene gjelder normalt hovedsaklig forretningsdrivende. Kravene har da oftest bakgrunn manglende betaling av mva og skattetrekk, arbeidsgiveravgift og noe sjeldnere personlige skatter. Kemneren (skattoppkreveren) innkrever forskuddsskatt, restskatt, trukket skatt, arbeidsgiveravgift og selskapsskatter. Når kemneren i Kristiansand er tilbakeholden med å begjære konkurs, må det antas at de fleste begjæringene i Kristiansand kommune, som er den dominerende, vil være rettet mot næringsdrivende og ha bakgrunn i mva-gjeld, som innkreves av skattefogden. Den prosentvise fordeling i Kristiansand er som vist i fig 7.

Fig 7. Også her omfatter tvangsoppløsning både O-boene og A-boene.

Innslaget av personlige konkurser, 18 %, er påfallende lavt sammenliknet med Svolvær 41 % og Tromsø 48 %. Resultatet må antas å skyldes en kombinasjon av forsiktige praksis med å begjære konkurs på grunnlag av skattekrav og det betydelige innslag av oppbudsbegjæringer i Kristiansand. Tradisjonelt begjærer privatpersoner seg sjelden konkurs og det er aksjeselskapene som dominerer i oppbudsboene. De personlige konkursene blir da tilsvarende færre. Man kan heller ikke se bort fra muligheten av at relativt flere i Kristiansand velger å drive sin næringsvirksomhet i form av aksjeselskap.


KREDITORUTVALG

Det var oppnevnt 86 kreditorutvalgsmedlemmer i 79 boer. I noen boer er det da oppnevnt flere medlemmer. I et oppsiktsvekkende stort antall boer er det ikke oppnevnt kreditorutvalg. Unnlatelsen av å oppnevne kreditorutvalg avviker sterkt fra praksis i Svolvær og i noe mindre grad fra Tromsø. Ikke overraskende var det offentlige representanter som hyppigst var oppnevnt. Dette har selvsagt sammenheng med at det er offentlige kreditorer som hyppigst begjærer konkurs, og da naturligvis ønsker å ha innflytelse på fremdrift, resultater og omkostninger. Det er også ofte større prioriterte offentlige krav i boene, som er nærmest til dekning eller dividende, som gjør at det offentlige også har størst interesse i å delta i kreditorutvalget i boer hvor de ikke selv er rekvirent.

Fig 8. Det var 86 oppnevnte kreditorutvalgsmedlemmer i 79 boer. Majoriteten er offentlig ansatte.


BOREVISOR - REVISJON

Fig 9. Sammenlikning før og etter lovendringene i kr 1/1 2000.

Det var uventet at retten selv i så stor utstrekning har påtatt seg ansvar for revisjon av boregnskapet. Hvor det ikke fremgår opplysninger om revisjonsansvaret ligger dette i de fleste tilfellene på retten. Ved lovendringene som trådte i kraft 1/1 2000 ble det fokusert på revisjon og oppnevnelse av borevisor. Dette har ikke ført til økt bruk av revisor i boene eller overlatelse av revisjonen til kreditorutvalg eller andre. I større utstrekning synes det også å være utelatt oppnevnelse av kreditorutvalg. Årsaken til dette fremgår ikke av undersøkelsen. Se også fig 10.

Fig 10.

I likhet både med Svolvær og Tromsø manglet det i påfallende mange boer opplysninger om hvorledes borevisjonen var innrettet. Alle stedene skortet det nok på revisjonen og ansvaret lå på skifteretten. Adgangen til å oppnevne særskilt revisor for revisjon av boregnskapet, f eks bobestyrerens faste revisor, ble benyttet i kun 1 % av boene. At revisjonen ble utført av kreditorutvalget i forholdsvis få boer henger naturligvis også sammen med at kreditorutvalg i stor utstrekning ble unnlatt oppnevnt, særlig i T-boene.


KONKURSKARANTENE

Konkurskarantene er foreslått i 21 boer , i 9,6 % av boene, men bare ilagt i 6 boer, i 2,7 % av boene, alle fra avsigelsestidspunktet. Dette er betydelige lavere tall enn i både Tromsø og Svolvær, hvor konkurskarantene ble ilagt i hhv 13,8 % og 9,5 % av boene. Årsaken til at konkurskarantene sjelden foreslås og enda sjeldnere ilegges, kan være at bruken av karantene generelt er på retur, og at registreringen i Kristiansand ligger et år etter Tromsø og Svolvær. Det kan også ha sammenheng med at boene i økende grad ikke vil involveres i prosessen som part, og at heller ikke påtalemyndigheten engasjerer seg som part. Rettslige reaksjoner ilagt av retten av eget tiltak har karakter av inkvisisjonsprosess, noe som er lite forenlig med vårt prinsipp om partsprosess for øvrig. I tillegg kommer at karantenesakene ved kjæremål som oftest vil fremstå for lagmannsretten uten motpart til å prosedere opprettholdelse av karantenen. Høyesterett har ved flere anledninger pekt på at konkurskaranteneinstituttet er modent for en gjennomgang. Konkursrådet har anmodet Justisdepartementet om å gjennomgå og utrede reglene om konkurskarantene med henblikk på endringer både når det gjelder de materielle vilkår for konkurskarantene i kkl. § 142 og saksbehandlingsreglene i § 143.


INNBERETNINGER TIL PÅTALEMYNDIGHETEN

Bobestyrerne hadde i 77 boer (35,3 % av boene) sendt innberetningen til politiet. Dette er lavere prosentandel enn i Tromsø (44,1 %) og Svolvær (51,8 %). Det kan være angitt mistanke om flere straffbare forhold i det enkelte bo: Manglende eller svært mangelfullt regnskap i 24,8 % av samtlige boer (straffeloven § 286 og/eller regnskapsloven), overtredelse av de øvrige bestemmelser i straffelovens gjeldskapittel i 16,5 %, underslag/utroskap i 4,1 %, skattebetalingsloven i 8,3 og manglende oppgaver til det offentlige i 8,3 % av samtlige 218 boene. Det er grunn til å tro at et økende antall innberetninger følges opp av politiet. Med hensyn til politiet i Agder politidistrikts behandling av innberetningene, se artikkelen til politiavdelingssjef Kristen Ribe, som følger bak.

Fig 11. Ikke uventet er regnskapsmangler dominerende. Dette harmonerer med at revisormangel og regnskapsmangel er den hyppigste årsak til tvangsoppløsning. Regnskapsføring er ellers ofte nedprioritert når det nærmer seg konkurs.


BOENES AKTIVA

Ikke uventet var også i Kristiansand de fleste boene små. 77 % av boene hadde brutto aktiva mindre enn 50 000 kr. Bare 3 % av boene hadde aktiva over 500 000 kr. Dette er omtrent som i Svolvær, noe bedre enn Tromsø.

Fig 12. De fleste boene er nesten uformuende.

I 122 boer ble det registret frie aktiva på til sammen 38 639 000, hvilket gir et snitt på kr 316 000 i disse 122 boene, eller 177 000 om beløpet fordeles på alle 218 boene. Tallet forteller noe, men det er særlig ett bo som inneholdt det meste dette (Westamarin).

Fig 13. Det er meldt og godkjent lønnsgarantikrav i 25 % av boene.

Lønnsgarantiordningen har innbetalt drøyt 27 mill. kr. i 55 boer til dekning av lønnskrav, og har derved fått et tilsvarende prioritert krav av klasse I i boene. Som det fremgår nedenfor, jf fig 23, 24 og 26, oppnår disse kravene i noen grad dekning i 23 av konkursboene, og ingen dekning i T-boene. 18 boer er tilført aktiva ved mva. refusjon. For det vesentligste dreier det seg nok om refusjon av mva. på bobestyrerens salær, altså egentlig reduksjon av et massekrav.

Fig 14. Opplysningene om abandonering og forfulgt omstøtelse må oppfattes som noe usikre.

Abandonering ble opplyst i 67 boer, relativt noe færre tilfeller enn i Tromsø og Svolvær. Hva angår forfølgelse av omstøtelseskrav, plasserte Kristiansand seg med 7,8 % (17 boer), mellom Svolvær og Tromsø, hvor forfølgelse av omstøtlige krav skjedde i hhv 9,5 % og 5,1 % av boene.


BOENES PASSIVA

Det ble registrert pantesikrede krav i 62 boer med til sammen nær 400 mill kroner. Det er grunn til å tro at pantet ikke dekket fullt ut, og at den delen som ikke ble dekket således kommer i tillegg til de uprioriterte kravene nevnt nedenfor. Prioriterte krav av klasse I (lønnskrav) ble meldt i 76 boer, med til sammen 29 mill. kroner. Prioriterte krav er av klasse II, (skatte- og mvakrav), ble meldt i 139 boer, med til sammen nær 19 mill. kroner. Uprioriterte krav ble registrert i 208 boer, med drøyt 546 mill. kroner. En ikke ubetydelig del av dette må påregnes å være skattekrav som ikke har pantesikkerhet eller prioritet.

Fig 15.

Alle tallene påvirkes betydelig av et par store boer. På den annen side er det normalt at det forekommer noen få store boer som kommer til avslutning i en treårsperiode i de fleste distrikter som har industri av noe omfang, som vil påvirke resultatet. Westamarin var imidlertid svært stor.

Fig 16. Gjeldens størrelse synes å ha liten sammenheng med boenes aktiva.

For aktiva og passiva sett under ett kan det gis en slik oppstilling:

Fig 17. Når man trekker fra de 10 % største boene sitter man igjen med de 77 % boene som hadde under 50 000 i aktiva samt 13 % som hadde aktiva noe over dette beløp. Sammenholt med at i ca 80 % av boene ble bobehandlingen innstilt som følge av at boet ikke engang hadde tilstrekkelige midler til å betale for bobehandlingen, kan en regne med at i 90 % av boene er det i hvert bo anmeldt krav på gjennomsnittlig ca kr 853 000, som praktisk talt ikke har oppnådd noen dekning.


RESULTATET - AVSLUTNINGEN AV BOBEHANDLINGEN

I langt de fleste boene innstilles bobehandlingen etter konkursloven § 135 fordi boet ikke har egne midler eller tilstrekkelige økonomiske garantier til å fortsette bobehandlingen. Det foreligger imidlertid så vidt gode garantiordninger å trekke nødvendige omkostninger på dersom fortsatt bobehandling har noen hensikt, at det er grunn til å tro at fortsatt bobehandling i de fleste innstillingsboene er hensiktsløs. Det er ikke utsikt til at boet på regningssvarende måte kan tilføres aktiva av betydning for kreditorene eller til dekning av omkostninger.

Det er klar sammenheng mellom måten bobehandlingen avsluttes på og årsaken til bobehandlingen. Av fig 18, 19 og 20 fremgår at T-boene innstilles langt hyppigere enn K-boene. Det bemerkes at utlodningsboene i det minste har gitt full dekning til bobehandlingsomkostningene, herunder fulle gebyrer til det offentlige. I de aller fleste tilfellene (29 av 34 utlodningsboer) har det også blitt dividende til prioriterte krav, og i noen tilfeller også til uprioriterte krav. Innstilling etter kkl. §125 innebærer at det under konkursen/avviklingen er oppnådd tvangsakkord med de uprioriterte kreditorene på minst 25 % dividende. Alle prioriterte krav er da dekket fullt ut. Innstilling/tilbakelevering etter kkl § 136 innebærer at alle kreditorene har oppnådd full dekning, eller har samtykket i tilbakeleveringen. De kan da ha oppnådd en frivillig akkord eller betalingsordning.

Totalt sett ser resultatet i Kristiansand svakere ut enn i Tromsø og Svolvær, men trekkes de 20 A-boene ut, blir prosenten av utlodningsboer på 17,7 % og innstillingsboene 78,8 %, hvilket er bedre enn i Svolvær og Tromsø. Alle tre ligger antakeligvis omtrent på landsgjennomsnitt.

Fig 18. Alle 218 boene. Resultatet avviker ikke meget fra Svolvær hva angår innstilling av bobehandlingen, men fordelingen mellom utlodningsboer og akkord/tilbakeleveringsboer er noe annerledes.

Fig 19. Fordelingen av de 140 konkursboene.

Fig 20. Fordelingen av de 78 tvangsoppløsnings- og tvangsavviklingsboene.

Fig 21. Grafen viser resultatet av bobehandlingen etter årsak til bobehandlingen, ikke bare årsaken til konkurs slik teksten angir. Betegnelsen tvangsoppløsning innebefatter her også de 20 tvangsavviklingsboene.

Fordelingen mellom K-boer og T-boer er interessant, se fig. 19 og 20. I prinsippet er det ingen forskjell på behandlingen av T-boer og K-boer, og det kan ofte være en tilfeldighet om boet kommer til retten som følge av formell konkurs eller som følge av underretning fra Brønnøysundregistrene om oppløsnings- eller avviklingsgrunnlag. Erfaring viser imidlertid at nær 100 % av A-boene er innstillingsboer, og når 9,1 % av boene tilhører denne kategori, er ikke resultatet helt uventet. På den annen side kunne man kanskje ventet at det relativt store antall oppbudsboer virket i motsatt retning, i det det oftere er noe i boet når det gjøres oppbud. Dette kan nok imidlertid ha endret seg noe når det ble gratis å gjøre oppbud. Oppbud i AS kan være en grei å billig måte å bli kvitt problemene på for styret, ikke minst betydelige forsinkelsesgebyrer som påløper og som styret blir ansvarlige for, om årsoppgjør/regnskap ikke sendes Regnskapsregisteret. Det er indikasjoner på at T-boene generelt, ikke bare i Kristiansand, undergis en mindre grundig behandling enn K-boene, se bla fig 35 og 36, med derav følgende dårligere resultat for kreditorene.

Fig 22. Her har de korrekte betegnelsene falt ut av den grafiske fremstillingen. Fra venstre angis: Konkurs oppbud, begjæring fra skattefogd, begjæring fra kemner, begjæring fra ansatte, begjæring fra andre, mislykket gjeldsforhandling, tvangsoppløsning manglende regnskap, mangler i styre/ledelse, mangler revisor og til slutt tvangsavvikling. Det er vel nærmest en kuriositet, men likevel interessant, at det ble foretatt utlodning i alle boer hvor det var lønnstaker som begjært konkurs og ikke i noen boer hvor årsaken til bobehandlingen var manglende innsendelse av regnskap. Disse resultatene avviker betydelig fra både Svolvær og Tromsø, og fra disse to sett under ett. Også Tromsø og Svolvær avviker meget fra hverandre. Sammenhengen mellom årsak og resultat har derfor store lokale varianter.


HVEM MOTTAR DEKNING - DIVIDENDE VED BOBEHANDLINGEN

Fig 23. Alle 34 utlodningsboene

Fig 24. De 29 konkursboene

Fig 25. Av de 78 tvangsoppløsningsbor og tvangsavviklingsboer var det bare 3 som ga noe til kreditorene.

Fig 26. Det interessante er at de uprioriterte kravene mottar dividende i 15 % av de 34 utlodningsboene. I 42 % av utlodningsboene dekker midlene bare massekravene etter at panthavere har fått sitt, og ingen av de prioriterte eller uprioriterte kreditorene mottar noe. Hvor prioriterte krav av kl 2 mottar dividende har eventuelle krav av kl 1 fått full dekning. Og tilsvarende har alle prioriterte krav, om slike er meldt, fått full dekning når det blir gitt dividende til uprioriterte kreditorer.

Av de 184 innstillingsboene var det bare 14 som hadde tilstrekkelige midler til selv å dekke omkostningene. Gjennomsnittlig kostet disse boene kr. 13 000. I 61 boer dekket konkursrekvirenten gjennomsnittlig kr 19 000, altså ganske nær det maksimale ansvar på kr. 20 000. Staten måtte i henhold til det alminnelige garantiansvar etter kkl. § 73 dekke gjennomsnittlig kr. 15 000 i 92 boer. Den særskilte garantiordningen for avdekking av økonomisk kriminalitet dekket omkostninger med gjennomsnittlig kr. 38 000 i 9 boer. Andre garantiordninger kom inn i 6 boer og dekket omkostninger med gjennomsnittlig kr. 57 000 i disse. I 32 boer dekket lønnsgarantiordningen gjennomsnittlig kr. 13 000. I snitt ser det ut til at behandlingen av innstillingsboene har kostet ca kr. 21 500 pr. bo, behandlingsgebyr iberegnet.

Fig 27. Alle de 184 innstillingsboene. I 170 av boene måtte rekvirent og/eller garantist betale. Det er to eller flere bidragsytere til bobehandlingen i inntil 30 boer. (200 bidragsytere i 170 boer).


SALÆRER

Salæret til bobestyreren utgjør ofte den vesentligste delen av bobehandlingsomkostningene. Salærene varierer etter type bo og resultatet av bobehandlingen. Tabellene i fig 28 - fig 34 illustrerer dette:

Fig 28.

Gjennomsnittlig salær til bobestyrer er kr 43 000. Dette er høyere enn både Tromsø og Svolvær. Trekkes salæret i Westamarin fra blir gjennomsnittet på de resterende 217 boene kr 29 986, som er mer normalt.

Fig 29.

Salærer til bobestyreren i de 34 utlodningsboene utgjør til sammen kr 4 735 000, eller gjennomsnittlig pr bo kr 139 000. Trekker man fra salæret på kr 2 900 000 i Westamarin, blir samlet salær i de resterende 33 utlodningsboene kr 1 835 000, eller gjennomsnittlig pr bo kr 55 600. Det er 19 utlodningsboer som mangler registrering av tidsforbruk (inklusive Westamarin). Når dette hensyntas blir snittet kr 876 pr time i de 15 boer hvor tidsforbruk er angitt, hvilket virker helt normalt. Kreditorutvalgsmedlemmer har fått salær i 11 boer. Dette er lavt, men henger sammen med at kreditorutvalg er unnlatt oppnevnt i et stort antall boer. Det er nok bare oppnevnt kreditorutvalg i de største boene, herunder Westamarin som åpenbart påvirker resultatet sterkt og det er nok forklaringen på det oppsiktsvekkende høye gjennomsnittshonoraret på kr 28 000 pr bo. Det er nok bare i de aller største boene det er oppnevnt borevisor. Et snitt da på kr 195 000 er det neppe noe å bemerke til.

Fig 30.

Salæret til bobestyrer i innstillingsboene utgjør i snitt kr 24 000 pr bo. Dette er betydelig mer enn i Tromsø og Svolvær. Kreditorutvalget er tilstått salær i 5 boer, og snittet er kr 3 000. Det må påregnes at det er noe spesielle innstillingsboer med egne midler til å dekke omkostningene ved innstilling av bobehandlingen, i det honorar til kreditorutvalgsmedlemmer i innstillingsboer ikke er vanlig. I to av innstillingsboene er det oppnevnt borevisor, med en gjennomsnittlig kostnad på kr 65 000, formentlig i hensikt å avdekke økonomisk kriminalitet, og med garanti fra den særskilte garantiordningen for dette formål.

Fig 31.

Salærene i akkord- og tilbakeleveringsboene er betydelige. Det er ikke uventet. Dette er jevnlig arbeidskrevende boer, og alene selve prosedyren - pliktløpet - som må gjennomgås, er arbeidskrevende og kostbart.

Det kan også være interessant å se på salærene i relasjon til type bo etter årsak til bobehandlingen:

Fig 32.

Det gjennomsnittlige salæret til bobestyrer er i konkursboene, utenom Westamarin, kr 39 243, hvilket synes noe høyt, sammenlignet med salærene i tvangsoppløsnings- og tvangsavviklingsboene, se fig 35. Det er da interessant å se på om de personlige konkursene skiller seg ut på noen måte:

Fig 33.

Skilles de personlige konkursboene ut, viser det seg at det legges betydelig mindre arbeid i disse enn i aksjeselskapskonkursene, selv om det i stor utstrekning må antas å dreie seg om forretningsdrivende. Bobestyrersalæret er gjennomsnittlig kr 22 000 i disse boene. Til sammenligning er da det gjennomsnittlige bobestyrersalæret i de 99 aksjeselskapskonkursene, (Westamarin unntatt), hele kr 46 600.

Fig 34.

Salæret til bobestyrerne utgjør i snitt kr 12 000 i de 78 tvangsoppløsnings- og tvangsavviklingsboene. Dette er oppsiktsvekkende lavt og forteller at det ikke legges arbeid av betydning i flertallet av disse boene. Det er heller ikke oppnevnt borevisor eller kreditorutvalg i noen av disse boene, og det er ikke benyttet medhjelper.

Fig 35.


BOBEHANDLINGSTIDEN

I Kristiansand er gjennomsnittlig bobehandlingstid på 340 dager. Dette er betydelig lengre enn i Tromsø og Svolvær, hvor bobehandlingstiden var hhv 287 og 223 dager:

Fig 36. Behandlingstiden er lang i Kristiansand. Resultatet påvirkes nok noe av særlig ett stort konkursbo, men dette har nok i sammenheng med at utlodningsboene, som det er flere av blant konkursboene, tar lengre tid, og/eller at det legges mindre arbeid i oppløsningsboene.


SLUTTBEMERKNING

Det kan ikke utelukkes at tallmaterialet inneholder enkelte feil og mangler, men i det alt vesentlige skal dette gi et forsvarlig uttrykk for behandlingen av konkursboer, tvangsoppløsningsboer og tvangsavviklingsboer i Kristiansand. Ønsker noen å gjøre nærmere analyser kan det gjøres henvendelse til Konkursrådet om tilgang til råmaterialet.

Nedenfor følger bidragene fra kemner Egil Bjørgum og politiavdelingssjef Kristen Ribe.

Egil Bjørgum:
Kemner i Kristiansand - og leder av NKK - Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring

  INNFORDRINGSSTRATEGIER OG TVANGSMIDLER

Hvordan skal vi få skyldnere til å betale - de som har aktiva og dermed har muligheter til å betale og de som ikke eier noen ting? Ja, det er spørsmålet for oss som driver med innkreving. Og hvilken filosofi eller strategi skal vi ha i vårt arbeid som innkrevere?

Mitt utgangspunkt er, som svar på spørsmålene, at det viktigste er å få pengene inn på den mest mulig skånsomme måte overfor skyldneren. Innkrevingen skal, etter mitt skjønn, skje på en etisk forsvarlig måte, hvor en også viser respekt for skyldneren og skyldnerens problemer. Ingen ønsker å bli skyldner og det kan være ganske "uforskyldt" å komme i skyldnerposisjon, f.eks. manglende evne og ressurser til økonomiske disposisjoner og oversikt.

Skyldnere er forskjellige, og det er også innkrevere. Det innebærer at innkrevingssaker må behandles individuelt, ikke etter noe fastlagt skjema om en skal oppnå best resultat. Jeg har min erfaring i innkrevingsarbeid som kemner i Kristiansand i en god del år, og det har vist seg at den innfordringsfilosofi, eller strategi som jeg her har gitt uttrykk for, har gitt gode resultater.

I et intervju i VG den 20. mai d.å. kritiserer finansministeren skatteoppkreverne, kemnerne, for ikke å bruke nødvendige tvangstiltak i innfordringsarbeidet. Det finansministeren her gir uttrykk for er ganske typisk for sentrale myndigheters manglende kunnskap om innkreving og tro på at sentralt gitte retningslinjer om hvordan innkrevingen skal foregå, er løsningen, dvs. fundamentalt motsatt av den filosofi, eller strategi som jeg har, nemlig individuell behandling og ikke tvangstiltak i utrengsmål.

Skyldnere som kan betale, er ikke noe problem; overfor de kan og skal vi bruke tvangsmidler, trekk i lønn m.v., utlegg og om nødvendig konkurs. Forholdet er imidlertid at de fleste skyldnere ikke har noe en kan ta pant i, de er på bar bakke. Utfordringen blir da hvordan vi skal få de til å betale. Og i den forbindelse må en ha i mente at kemnerne ikke kan "velge" sine skyldnere, nemlig skattyterne.

Som nevnt er ikke problemet de skyldnere som har betalingsevne, men mangler betalingsvilje. Det er skyldnere som mangler betalingsevnen som er problemet, og da nytter det ikke med tvangstiltak som finansministeren etterlyser. Overfor disse skyldnere er, etter mitt skjønn, løsningen å få til en betalingsordning, basert på de muligheter skyldneren har til å nedbetale gjelden, og det krever kontakt med skyldneren for å få til en betalingsavtale, som nødvendigvis må være individuelt basert. Hadde det bare vært så enkelt som finansministeren gir uttrykk for og sentrale myndigheter tror, at sentralt gitte retningslinjer løser problemet, ja, så hadde det vært enkelt, men slik er ikke virkeligheten.

Jeg har problemer med å forsvare bruk av tvangsmidler (utlegg og konkurs) hvis det er helt klart at det ikke vil gi noe til dekning av det skyldige beløp. Det blir i realiteten bare å legge ekstra byrder på skyldnerne, som svært ofte fra før er i en håpløs situasjon. Jeg er selvfølgelig klar over at det er nødvendig å ha disse tvangsmidler i "bakhånden" overfor skyldnere, men jeg stiller spørsmål ved om det er for lett å bruke disse tvangsmidler. Svært mange utleggsforretninger resulterer i "intet til utlegg" og konkurser gir som regel ingen dividende. De som "tjener" på dette er i beste fall konkursadvokatene (bobestyrerne). Hensiktsløse utleggsforretninger og konkurser bør en derfor søke å avverge, og det bør bli en utfordring for Konkursrådet å gjøre noe med. Det er i dag en hel rekke konkurser som er helt meningsløse.

Jeg har, som nevnt, min innfordringserfaring som kemner, og kemnere og skattefogder, dvs. det offentlige, står bak de fleste konkursbegjæringer. Det er derfor det offentliges problem jeg tar opp, hvordan det offentlige skal forholde seg. Det at det er relativt få konkursbegjæringer fra privat sektor forteller meg at de har en mer realistisk og riktig holdning til tvangsmidler, herunder konkurs, enn det offentlige har - i innfordringssammenheng.

Det offentliges innfordringsstrategi bør revurderes, iallfall det som kommer fra sentrale myndigheter, som har liten kontakt med det som skjer "der ute". Er det noe jeg har lært, er det at får vi bare skyldnerne i tale, så er muligheten for å få dekket skyldig beløp betraktelig større. Og jeg blir fryktelig frustrert over sentrale myndigheters tro på regler og retningslinjer i stedet for at vi "der ute" kan bruke vett og forstand, som jeg er ganske sikker på gir bedre resultat. Den tillit må en gi sine medarbeidere. Den tid er forbi da en måtte ha tro på at plasseringen i hierarkiet ga garanti for klokskap, iallfall tror ikke lenger de nede i systemet på det.

Kristen Ribe:
Politiavdelingssjef ved Agder politidistrikt.


HVA ER DEN ALVORLIGSTE KONKURSKRIMINALITET I VEST-AGDER

Det er hevdet i et par av innleggene her i dag at det er liten vilje hos politiet til å prioritere større økonomiske straffesaker, herunder konkurssaker, og også at det derfor ikke er særlig vits å anmelde sakene til politiet. Jeg mener det riktige er å endre dette til;

Tidligere var det liten vilje fra politiets side til å prioritere økonomisaker, og da særlig de større sakene, og ikke minst konkurssaker. Sakene ble ofte liggende i bunker som etter hvert ble til hauger på kontorpulten, eller ble nedlåst i en eller annen skuff. Uttrykk som bo-unndragelse, forfordeling av kreditorer, utroskap bortsett fra i ekteskapelig sammenheng, osv, var ukjente begreper. Det var mye mer spennende og tradisjon på å etterforske vanlig vinningskriminalitet, narkotika- og voldssaker. Heldigvis ble denne trenden snudd for 10-12 år siden, Økokrim ble opprettet, og det ble - og er - lagt opp til å høyne kompetansen til å etterforske og iretteføre sådanne lovbrudd, samt prioritere dette saksfeltet.

Så også i Kristiansand. Her har vi de siste 10 årene hatt et eget økonomiavsnitt på kriminalavdelingen, som i dag består av fire etterforskere og en politirevisor. I tillegg har vi en bistandsrevisor fra fylkesskattekontoret som deler seg mellom oss og gamle Arendal og Vest-Agder politidistrikt, og to jurister som har økonomisaker som sitt hovedfelt. Saksfeltet vårt er vidt, der vi de siste åra har hatt mellom 510 og 700 saker til etterforskning hvert år.

Saksfeltet har endret seg over tid, særlig p.g.a et endret lovverk, bl.a. innenfor saksfeltene hvitvasking og inndragning. Dette har medført at mange av sakene vi etterforsker etter hvert har blitt mer og mer kompliserte og avanserte. I Kristiansand jobber for eksempel øko- og narkoavsnittet nærmest gjennomgående i team på saker der vi, gjennom dette samarbeidet og utnyttelsen av hverandres kompetanse, klarer å avdekke såkalte "bakmenn" i narkotikasammenheng og får til større inndragninger av utbytte fra straffbare handlinger. Finansiell etterforskning er nødvendig på mange felt, ikke bare i de tradisjonelle øko-sakene. Når vi da samtidig ikke fått personelløkning på vårt avsnitt, sier det seg selv at saksbehandlingstiden hos politiet for disse sakene dessverre ofte blir for lang, og dere, som anmeldere, ikke får den oppfølgning - og saken det resultat, som den burde.

Som de fleste kjenner til er vi nå inne i en omorganisering, og organiseringen er for vår del stort sett er klarlagt. I en distriktsovergripende enhet blir etterforsking av alvorlig, og da ofte organisert kriminalitet, plassert. Også juristene i det nye distriktet blir plassert her. Økonomi er plassert i denne enheten, med i første omgang fire etterforskere i Kristiansand, en i Arendal og en i Mandal. I tillegg er det en politirevisor på hvert sted, altså en styrking på to politirevisorer. Når denne enheten slipper de mindre tradisjonelle sakene, for eksempel bedrageri og underslag, ser det ut som at vi nå vil få mulighet til å kunne gå grundigere til verks, og bedre ta tak i de større og alvorlige sakene.

Vi hadde i går et svært nyttig besøk av Konkursrådet, hvor vi gikk gjennom en god del viktige spørsmål i forbindelse med politiets behandling av konkurssaker. Gjennomgangen av saker gjaldt for "gamle" Kristiansand politidistrikt, og ikke for det "nye" Agder politidistrikt som nå er navnet vårt.

For perioden 1999 - april 2002 har vi til sammen mottatt 100 konkursbo til etterforskning. Varierende både i størrelse og alvorlighet. Ved gjennomgangen ble det en tankevekker for oss på økonomiavsnittet hvilke enorme krav det samlet er meldt inn i boene. Til sammen er det meldt krav i boene på utrolige drøye 141 millioner kroner, altså i konkursbo hvor boet mener at det har blitt begått straffbare handlinger. Dette er jo stort sett penger noen har tapt, og da i hovedsak det offentlige. Enorme summer, og det er da en ser viktigheten av, og nødvendigheten i, at bobehandlingen og den etterfølgende behandling hos politiet og rettsystemet fungerer. Slik at de som spekulerer og selv beriker seg på denne type kriminalitet stoppes, og ikke rett etter en konkurs får starte opp nye selskaper som ender på samme måte.

Går man inn på resultatet fra disse ser vi at de fleste sakene ender med en straffereaksjon. En hører stadig, også fra noen bostyrere, at "saken blir vel bare henlagt", men dette er nok etter hvert blitt en myte. 10 saker er henlagt etter bevisets stilling og seks av kapasitetshensyn. Seks saker grunnet foreldelse/dødsfall (3/3), og da stort sett fordi politiet har mottatt boinnberetning for sent. 19 saker er under etterforskning og vil, stort sett føre til en reaksjon, da foreløpige vurderinger i sakene allerede er gjort. Det samme gjelder de 13 sakene som nå er til påtalemessig behandling hos våre jurister. Hvilket vil si at kun rundt 20 % av konkurssakene ender opp med henleggelse.

Hvilke overtredelser er så de vanligste i disse sakene ?
Når vi får sakene til behandling, foretar vi en gjennomgang og avgrensing av saken, og bestemmer oss for hvilke overtredelser vi skal konsentrere etterforskningen rundt. Vi har ikke kapasitet til å gå til bunns i alt, noe som heller ikke er hensiktsmessig, både ut fra ressursbruk og saksbehandlingstid. Helt utvilsomt er det alvorlige regnskapsovertredelser som er gjennomgående lovbrudd i sakene. I over 80 av de 100 sakene er det avdekket vesentlige overtredelser av regnskapslovgivningen. Det klassiske er at det i en periode forut for konkurs, ofte en lengre periode, overhodet ikke er ført noen form for regnskap i selskapet. Ikke noe regnskapsførsel i det hele, i den mest kritiske perioden og hvor regnskapsinformasjonen er særdeles viktig for forretningsforbindelser og eksterne, både offentlige og private, brukere. Unnlatelse av å føre regnskap den siste tiden forut for konkurs representerer vel i høyeste grad brudd med de grunnleggende formål regnskapsreglene ivaretar. I de 80 konkursene der det har vært brudd på regnskapsbestemmelsene, snakker vi om vesentlige overtredelser. Unnlatt regnskapsførsel over tid representerer i seg selv alvorlige straffbare forhold, uansett om de skjuler andre lovovertredelser eller ikke. Men når regnskaper ikke føres og bilag ikke fremskaffes, hindrer det også innsyn i andre mulige straffbare forhold. Unnlatelsen kan sågar føre til at vedkommende unngår forfølgning for straffbare forhold som andre - med regnskapene i orden - kan bli utsatt for. Regnskapsovertredelser kan i så måte lønne seg.

Lovgiver har med endringene i regnskapsloven i 1999 og med en dobling av strafferammene tilkjennegitt strengere syn på alvorlige regnskapsovertredelser. Noe som vi imidlertid i praksis i Kristiansand så absolutt ikke har sett resultatene av. De forventede strengere straffer for disse overtredelsene har uteblitt. Politiet påstår i manges øyne ofte en altfor lav straff, resultatet blir imidlertid at retten stort sett reduserer straffen i forhold til påstanden. Og straffenivået synes klart å ha gått nedover de siste par åra, noe som er stikk i strid med lovgivers og samfunnets ønsker.

Eksempler;
1. En tidligere ustraffet forretningsmann som var daglig leder og styreformann i et AS, unnlot all regnskapsførsel de siste 18 månedene før konkurs. Etterforskningen avdekket omsetning i samme periode på ca kr 1.000.000,-, og det ble i samme periode unndratt mva. på ca kr 250.000,-. Politiets påstand var 90 dager ubetinget fengsel. Ble i forhørsretten dømt til 60 dager ubetinget. Dommen ble anket, og byretten reduserte straffen til 45 dager ubetinget.

2. En tidligere ustraffet person som var daglig leder og styreformann i et AS, unnlot all regnskapsførsel de siste 2 årene for konkurs. Etterforskningen avdekket omsetning i samme periode på ca 3,5 mill. Unndro ca kr 160.000,- i mva. i samme periode. Politiets påstand var 60 dager ubetinget, forhørsretten reduserte til 30 dager ubetinget.

Andre alvorlige forhold som vi ser i konkurssaker, gjerne i saker av større omfang, er at sentrale personer i selskapet har ulovlige lån. Som stort sett har oppstått ved at de har benyttet selskapets konto som sin egen lommebok, og uttakene har blitt ført på en mellomregningskonto som siden er omgjort til lån. Dette rammes ikke bare av aksjeloven som ulovlig lån, men har i flere saker resultert i domfellelse for økonomisk utroskap, strl § 275.

Vi ønsker å få oversendt konkursbo hvor det er mistanke om straffbare handlinger på et så tidlig tidspunkt som mulig. Dette gjelder særlig i de større sakene. Selv om bobehandlingen fortsatt pågår, kan vi starte etterforskning parallelt. Jeg tror ikke at vi med dette vil forkludre bobehandlingen, tvert imot vil vi nok ha gjensidige fordeler med å jobbe på en slik måte. Dersom dere er i tvil om det er en sak for politiet, eller ønsker å "lufte" saken med oss før en anmeldelse sendes, anbefaler jeg meget at dere tar en telefon eller på annen måte henvender dere til oss.


Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS