Konkursrådets undersøkelse i Oslo

Konkursrådets undersøkelse i Oslo, våren 2003

Av dommerfullmektig Trine Melheim, Oslo skifterett og byskriverembete

1. INNLEDNING

Konkursrådet har tidligere gjennomført regionsbesøk i bl.a. Tromsø, Svolvær og i Kristiansand - fra disse besøkene foreligger det artikler inntatt i Konkursråd. Disse undersøkelsene blir naturlige sammenligningspunkter når de resultater man har registrert i Oslo skal presenteres. Opplegget for presentasjonen er bygget over samme lest som sorenskriver Finn Kløvstads fremstilling av regionbesøket i Kristiansand. Tanken er at en identisk systematisk oppbygning er hensiktsmessig for leseren.

Oslo undersøkelsen bygger på alle boer som er sluttet i perioden 01.07.2001 til 30.06.2002, til sammen 1177 stykker. Hva angår antallet bo som er med i undersøkelsen, skiller Oslo seg klart fra de øvrige undersøkelser Konkursrådet tidligere har gjennomført. Følgende tidsperioder (boenes avslutning) og antall boer gjelder for øvrige regionbesøk:

  • Kristiansand (01.07.99 til 01.05.02) 218 boer
  • Tromsø (01.06.98-29.04.01) 195 boer
  • Svolvær (15.11.96 til 29.04.01) 137 boer.

Gjennomgang av boene ble foretatt av tre team som bestod av to personer, hhv. en jusstudent og en BI-student. Gjennomgangen tok ca. 14 dager. Etter gjennomgangen av sakene var det kontakt med Oslo politidistrikt for å finne ut hva som hadde skjedd med anmeldelsene i de registrerte boene. Fra Konkursrådets side har tidligere medlem statsautorisert revisor Liv Ørbeck gjort en kjempeinnsats i forbindelse med Osloundersøkelsen. Diagrammene og figurene er utarbeidet av studentene som gjennomførte registreringen

Som en avrunding av undersøkelsen i Oslo ble det i regi av Konkursrådet avholdt et plenumsmøte 27.05.2003 hvor tallene ble presentert for bostyrere, borevisorer, representanter for kemnere og skattefogd, lønnsgarantien osv. Også representanter fra Oslo politikammer møtte.


2. STATISTIKKER

Ut fra de data som er registrert, er det en rekke muligheter til å få frem ulike statistikker. Nedenfor skal enkelte sentrale statistikker gjennomgås. Det kan naturligvis være feil i tallgrunnlaget enkelte steder, men jevnt over er det grunn til å tro at statistikken gir et godt bilde av de faktiske forhold. I det følgende gjengis tallene fra statistikken avrundet for å gjøre fremstillingen "lettere".


2.1 ÅRSAK TIL BOBEHANDLINGEN

Grunnlag for bobehandlingen i Oslo totalt

I Oslo er 59 % av boene K-boer, mens 41% er T-boer. Dette skiller seg vesentlig fra Tromsø og Svolvær, men er noe mer på linje med resultatene fra Kristiansand. Finn Kløvstad skriver i sin artikkel om Kristiansand om mulige årsaker - det vises til dette.

Fig 1: Årsak til bobehandlingen.



Konkursboer
Hvem begjærer konkurs i Oslo? Innledningsvis bør det nevnes at i 23% av konkurstilfellene begjærer skyldneren selv oppbud. Ut over det er det ikke overraskende to store rekvirenter: Skattefogden 17% og kemneren 52%. Øvrige rekvirenter svært små: Annen privat kreditor 4,5%, lønnstaker 2% og for øvrig noen få begjæringer også fra andre offentlig myndigheter og banker. I undersøkelsen var det ingen mislykkede gjeldsforhandlinger som gikk over i konkurs.

I Oslo ser vi en annen trend enn i Kristiansand - der var konkurser basert på begjæringer fra kemneren langt lavere (bare 11% mot 52% i Oslo) og skattefogden høyere (31% mot 17% i Oslo). Også tallene fra Tromsø og Svolvær varierer tallene kraftig om det er kemner eller skattefogdbegjæringer som resulterer i flest konkurser. Hva slags konklusjoner man kan trekke ut av tallene, fremstår det som vanskelig å si noe sikkert om, ut over at hva angår begjæringer er kemner og skattefogd uansett sted i Norge de to store rekvirenter. Videre er det slik at for store deler av de boer som er registrert i Oslo, har det vært dataproblemer hos Skattefogden i Oslo og Akershus i forbindelse med innføringen av et nytt datasystem. Dette har medført at det har vært fremmet langt færre begjæringer enn normalt, og at restansene (utestående beløp) har økt jevnt. En mulig årsak til variasjonen i om det er skatteoppkrever eller skattefogden som er den største årsak til bobehandlingen, kan ligge i lokale forskjeller i innfordringspraksis.

Begjæringer fra arbeidstakere alle andre steder enn Oslo er på rundt 10%. Begjæringer fra annen privat kreditor utgjør, med unntak av i Kristiansand hvor tallet er rundt 10 %, en ganske liten andel i øvrige undersøkelser (under 5%). Det er grunn til å tro at bortfallet av plikten til å stille sikkerhet for boomkostningene som trådte i kraft 1.1.2000 har medført en dreining fra arbeidstagerkonkurser til oppbudsbegjæringer. Tidligere ble nok de ansatte i en del tilfeller oppfordret til å begjære selskapet konkurs for at selskapet skulle unngå en sikkerhetsstillelse det kanskje ikke var penger til. Ansatte går gjerne også sammen om en konkursbegjæring.

Gjennomgående alle steder er at andelen oppbud er høy, dog med unntak av Tromsø (11%). For Tromsø og Svolvær må det imidlertid tas i betraktning at mange av boene som er registrert ble åpnet før lovendring som trådte i kraft 01.01.2000, hvor kravet om sikkerhetsstillelse for boomkostninger i oppbudstilfellene bortfalt. Det er rimelig å anta at antallet oppbud økte etter innføringen av denne reformen. Både tallene fra Oslo og Kristiansand synes å reflektere dette (hhv. 23% og 36% oppbud mot 11% og 15% for Tromsø og Svolvær) - tallene fra to sistnevnte må antas i større grad å være fra før lovreformen, mens boene i Oslo og Kristiansand må anta å omfatte ganske mange boer åpnet etter 01.01.2000. Se nærmere om gjennomsnittlig bobehandlingstid under punkt 2.12.

Fig 2: Grunnlag for konkurs.

Tvangsoppløsningsboer (T-boer)
Bakgrunnen for disse boene er meldinger fra Foretaksregister og regnskapsregisteret om mangler ved selskapet. Manglene kan bestå i fire forhold:

  1. Manglende revisor (asl. §16-15)
  2. Manglende regnskap (asl. §16-15)
  3. Manglende styre og/eller daglig leder (asl. §16-15)
  4. Selskapet har ikke gjennomført avvikling den selv har besluttet (asl. §16-14)

I Oslo (41%) og Kristiansand (51%) er manglende revisor hovedårsaken til tvangsoppløsningene. I Tromsø er manglende regnskap dominerende (60%), mens det i Svolvær er ganske lik fordeling mellom regnskap og revisor. Manglende styre/daglig leder er en mindre fremtredende årsak alle steder.

I Oslo og Kristiansand utgjør tvangsavviklingssakene rundt 20% av T-boene, mens denne typen saker er helt fraværende både i Tromsø og i Svolvær. Årsak til dette er omtalt i Finn Kløvstads artikkel om undersøkelsen i Kristiansand (lovendring vedr. "fredning").

Fig 2: Grunnlag for tvangsoppløsning.


2.2 HVEM TAS UNDER BOBEHANDLING?

I Oslo ble det som nevnt foran registrert data fra 692 konkursboer (K-boer) og 485 tvangsoppløsnings og tvangsavviklingsboer (T-boer), til sammen 1177 boer.

Det finnes i tallmaterialet fra undersøkelsen ikke noen fordeling mellom enkeltmannsforetak og personlige boer. I forbindelse med plenumsmøtet 27.05.2003 fikk jeg imidlertid oppgitt følgende tall fra Kemneren i Oslo v/Aga hva angår begjæringer i 2001: Totalt 740 begjæringer hvor 221 (33%) gjaldt AS, 37 (5%) enkeltmannsforetak, 480 (55%) personlig og 2 stiftelser. Andelen begjæringer knyttet til enkeltmannsforetak er overraskende lavt, og innebærer nok at en del innehavere av enkeltmannsforetak har blitt ført opp i gruppen personlig. Fra Konkursregisterets rapport pr. 1. kvartal 2003 fremkommer det at det totalt sett for landet var 494 personlige konkurser( en økning på rundt 70 prosent fra i fjor). 398 (80%) av de personlige konkursene var knyttet til konkurser i enkeltmannsforetak, mens 96 (20%) konkurser skjedde uten tilknytning til enkeltmannsforetak. Disse tallene kan gir trolig en indikasjon på den reelle fordelingen.

Tallene opplyst fra Kemneren er interessante sett opp mot de åpnede boene i Osloundersøkelsen (fig. 4.), og indikerer at nesten halvparten av konkursbegjæringene ikke ender i åpnet konkurs. Av åpnede konkurser viser tallene fra Oslo at enkeltmannsforetak/personlig konkurs utgjør 84%, mens tallene fra kemneren viser at 55% av begjæringene gjaldt disse rettssubjektene. Dette tyder på at aksjeselskapene i langt større grad enn enkeltmannsforetakene/personlige skyldnere klarer å avverge konkurs.

Fig 3: Type rettsubjekt begjært konkurs av Skattefogd og Kemneren i Oslo (behandlingstid i parentes).

Oslo skiller seg på klart fra Kristiansand hva angår hvilke rettsubjekt som blir slått konkurs, i det hele 81% av konkursene i Kristiansand gjaldt AS. I Tromsø var 39% AS, mens det i Svolvær var 46%, og tallene fra disse to undersøkelsene er altså mer på linje med tallene fra Oslo.

På den ene side kan det fremheves at underlagsmaterialet for Oslo er så stort at det muligens gir et bedre bilde av situasjonen enn øvrige undersøkelser som i sammenligning er små populasjoner. På den annen side er det nok grunn til å tro at forholdene i en storby som Oslo kan være annerledes. Hva angår fordeling av konkurser vil også innfordringsprinsipper hos de to store rekvirentene kemner og skattefogd (se om dette nedenfor) være av stor betydning. Hva angår Oslo er det ingen grunn til å tro at innfordringsrutinene er forskjellige avhengig av om man står ovenfor et AS eller en personlig skyldner. Redegjørelse Kemneren i Kristiansand gir i forbindelse med Finn Kløvstads artikkel derfra, gir grunnlag for å tro at det er færre privatpersoner som begjæres konkurs i Kristiansand enn i Oslo.

Fra Konkursregisterets pressemelding av 01.04.2003 kan hitsettes følgende informasjon om hvem som går konkurs/tvangsavvikles:
"Som tidligere er det selskaper med lav eller uten ansvarskapital som har høyest antall konkurser og tvangsavviklinger. Så langt har det vært 536 konkurser i selskaper uten registrert ansvarskapital. Blant selskaper med inntil 100 000 kroner i ansvarskapital var det 459 konkurser og 272 tvangsavviklinger, mens det i skiktet mellom 100 000 og 500 000 kroner i ansvarskapital var 221 konkurser og 72 tvangsavviklinger. Konkursene og tvangsavviklingene skjer hovedsakelig i nye selskaper, de fleste etablert i løpet av de fem-seks siste årene".

Denne informasjonen er ikke innhentet i forbindelse med undersøkelsen, men det er vel ingen ting som tilsier at Oslo på dette punkt skal avvike fra trenden på landsbasis.


2.3 KREDITORUTVALG

Tallene fra Oslo viser ikke overraskende at det er de to store offentlige rekvirenter som i størst grad bekler vervene som kreditorutvalg - de offentlige representanter sitter i kreditorutvalget i 72% av boene. Private kreditorer er bare representert i 6% av boene og i 24% av boene er det andre deltagere. Disse andre deltakerne er vel i første rekke juridiske studenter. At prosentandelen blir over 100% har sammenheng med at kreditorutvalget kan bestå av mer enn en representant.

Ved Oslo skifterett har man utarbeidet en liste over jusstudenter som ønsker å være kreditorutvalgsmedlemmer, og denne listen benytter man der ingen andre er villig til å påta seg vervet.

Også i øvrige undersøkelser er den altoverveiende andel av kreditorutvalgsmedlemmer offentlig ansatte. Ved lovendring som trådte i kraft 01.01.2000 ble kkl. §83 endret slik at det ikke lenger er obligatorisk med kreditorutvalg. Tilsvarende synspunkter om betydningen for tidspunktet for undersøkelsene i Tromsø/Svolvær på den ene side og Kristiansand/Oslo på den andre som redegjort for under punkt 2.1 om oppbud, gjør seg gjeldende også her idet bortfallet av plikten til å stille sikkerhet ved oppbud var en del av den samme lovendringen. Dette skulle tilsi at det var færre boer med kreditorutvalg i Oslo og Kristiansand. Det er tilfelle for Kristiansand, men ikke Oslo. Det som skiller Oslo fra Kristiansand og Tromsø, er at det så å si alltid oppnevnes kreditorutvalg i Oslo. Ved Oslo skifterett er det politikk at det alltid skal oppnevnes kreditorutvalg. Dette har sammenheng med revisjon av regnskapene idet denne oppgaven tilkommer skifteretten der det ikke finnes borevisor eller kreditorutvalg. Det gjøres det imidlertid ikke i Kristiansand: I hele 64% av boene ble det ikke oppnevnt kreditorutvalg. Tilsvarende tall fra Tromsø var 42%, og i Svolvær 11%. Som man ser følges ikke Oslo skifteretts politikk med alltid å oppnevne kreditorutvalg av øvrige retter, selv om Svolvær som det fremgår foran i det altoverveiende av tilfelle oppnevnte kreditorutvalg.


2.4 BOREVISOR - REVISJON

I de 1177 boene som var med i registreringen ved Oslo skifterett var det overraskende nok bare oppnevnt borevisor i 8 boer, mens det i Kristiansand med 218 registrerte boer var borevisor i 7 boer, og for Tromsøs 195 registrerte var det borevisor i 6 tilfeller. Det skal imidlertid bemerkes at det nok i mange av boene i Oslo har vært en revisor inne i bildet - men da ikke som oppnevnt borevisor, men med et særskilt mandat til å gjennomgå konkret forhold vedrørende debitors regnskap - ikke boets.

I 91% av boene i Oslo ble borevisjonen utført av kreditorutvalget. I 8% av tilfellene var det ikke opplyst hvordan revisjon av boregnskapene var innrettet, men det må nok legges til grunn at i størstedelen av disse tilfellene ble revisjonen rent faktisk utført av kreditorutvalget. I bare ett bo var det en særskilt revisor for boregnskapet.

At borevisjonen i så stor grad utføres av kreditorutvalget er spesielt for Oslo. I Kristiansand var andelen bare 21%, i Tromsø 21%, og i Svolvær 56%. Det er mulig at de reelle tallene er høyere også de andre stedene enn Oslo, siden det i stor utstrekning ikke var opplyst hvem som gjennomførte revisjonen. Basert på tallene i punkt 2.3 foran om oppnevnelse av kreditorutvalg, er det grunn til å tro at i mange av de tilfeller det ikke foreligger opplysninger om revisjonen, er det skifteretten som har ansvaret. At så få boer blir revidert av kreditorutvalget utenfor Oslo har naturligvis sammenheng med at man i langt mindre grad oppnevner kreditorutvalg. Tallene fra Oslo må sees i sammenheng med at det nesten uten unntak oppnevnes kreditorutvalg.

Som det fremgår i Finn Kløvstads artikkel fra Kristiansand, har ikke lovendringen med ikrafttredelse 1.1.2000 hvor det ble fokusert på revisjon og oppnevnelse av borevisor, ført til noen økning i bruk av borevisor - heller ikke for Oslos vedkommende.

Bruk av revisor og bobehandlingstid omtales under punkt 2.12.


2.5 KONKURSKARANTENE

Oslo er det sted hvor konkurskarantene forelås i færrest andel av boene, men ikke hvor det ilegges i færrest andel. Diagrammet nedenfor synes å indikere at forslaget om konkurskarantene er mer velbegrunnet i Oslo enn andre steder, hvis ilagte karantener kan anses som et mål på dette. Videre vil man om man sammenligner tallene i punkt 2.6 se at det ikke overraskende er en sammenheng mellom straffbare forhold innberettet til påtalemyndigheten, og forslag om konkurskarantene. Oslo har lavest andel av anmeldelser og også en av de laveste andeler av karanteneforslag/ilagt karantene.

Kløvstad skriver i sin artikkel at en mulig årsak til at Kristiansand ligger lavere enn i øvrige undersøkelser, er at karantene generelt er på retur og at tidsperioden for undersøkelsen i Kristiansand ligger senere i tid. Tilsvarende synspunkt gjør seg gjeldende også i Oslo, og kanskje i enda større grad i det Oslo er enda senere i tidsperioden og bobehandlingstiden i Oslo er ganske mye kortere enn i Kristiansand. Forholdet til EMK og dobbeltstraffproblematikken antas ikke å ha hatt betydning for undersøkelsen i Oslo hensett til aktuell tidsperiode. Å legge karantenesaker på is i påvente av Høyesteretts avgjørelse i saken har nok først vært aktuelt i 2003.

Fig 5: Konkurskarantene - antall bo.


2.6 INNBERETNING TIL PÅTALEMYNDIGHETEN

I 33% av boene i Oslo ble det gitt melding til påtalemyndigheten. Dette er lavere enn Tromsø og Svolvær med hhv. 44% og 53% av boene. Kristiansand ligger mer på linje med Oslo med sine 35%.

I 24% av alle boene i Oslo var regnskapsmangler innberettet. Å behandle boer hvor alle regnskapsmessige forhold er i orden, hører med til sjeldenhetene. Av denne grunn er det vel rimelig å anta at det bare er overtredelser av noe omfang som blir innrapportert til påtalemyndigheten. Det er videre grunn til å bemerke at 17% av alle boene i Oslo (se punkt 2.1 foran) har sin bakgrunn i tvangsoppløsning pga. manglende regnskap. Dette kan indikere at 24% er langt lavere enn det reelle bildet.

Videre ble manglende oppgaver til offentlige myndigheter innrapportert i 18% av boene, og i rundt 10% av boene ble det meldt om andre overtredelser av straffelovens gjeldskapitel og brudd på skattebetalingsloven. I bare 2% av boene ble underslag/utroskap innberettet. Tallene skiller seg ikke vesentlig fra Kristiansand, som nevnt ovenfor har også de en omtrent lik andel av boene hvor anmeldelse skjer. I det anmeldelsesandelen er større i Tromsø og Svolvær, er det også høyere andel av de ulike overtredelsene der. Dette betyr at når det først avdekkes straffbare forhold i et bo, så dreier det seg ofte om flere straffbare forhold. Det gjelder samtlige steder.

Det fremgår av kkl. §122a at bostyrer har plikt til å sende inn innberetningen til påtalemyndigheten der straffbare forhold foreligger. Statsadvokat Holm i Konkursrådet redegjorde i plenumsmøtet 27.05.2003 for at det ikke er opp til bostyrers skjønn å avgjøre anmeldelse - "antas det å foreligge straffbare forhold (§120) skal forholdet innberettes". Basert på tallene i undersøkelsen er det grunn til å tro at det ikke bare er i forbindelse med regnskapsovertredelser det skjer en viss utsiling ut i fra forholdets alvorlighet.

Fig 6: Innberetning oversendt påtalemyndigheten.

Som det fremgår av tabellene nedenfor hvor de ulike straffbare forhold er angitt på type bo, er det ingen signifikant forskjell mellom de ulike typer hva angår hyppigheten av de straffbare forhold. Man kunne kanskje tro at det eks. var en forskjell mellom konkursboer og tvangsoppløsningsboer, men slik er det altså ikke. Overtredelse av bestemmelsene om handleplikt i aksjeloven ved tapt egenkapital var overraskende nok ikke registrert innberettet i noe bo. Slik overtredelse vil svært ofte forekommende i de tilfeller et selskap tas under konkursbehandling

Fig 7: Innberetning til påtalemyndigheten - antall bo fordelt på straffbare forhold.

Som nevnt var Konkursrådets intensjon å følge opp alle anmeldelsene gjennom å konkret undersøke hva som skjedde med de 387 boene i Osloundersøkelsen som var registrert anmeldt til politiet. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre i praksis. Ved Oslo politidistrikt har man bare klart å finne igjen 317 saker. Avviket skyldes trolig at det i en del innberetninger er omtalt straffbare forhold, men at man til tross for dette ikke har sendt innberetningen til politiet - det var nemlig ikke i alle sakene konkret opplyst at dette var tilfelle. Videre ble en del av sakene vanskelig å finne igjen grunnet politiets saksbehandlingssystem, hvor man er avhengig av org.nr/personnummer, hvilket det av innberetningen ikke alltid var mulig å finne ut av.

Av de 317 sakene man fant igjen ved Oslo politidistrikt var status følgende:

  • Ferdigbehandlet: 224
  • Ikke avgjort: 93

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for de avgjorte sakene var 188 dager fra sluttinnberetning ble sendt inn evt. etterforskning startet dersom det skjedde tidligere, til det forelå avgjørelse i saken - enten dom/forelegg eller henleggelse. 188 dager er etter det opplyste bra ut i fra saksbehandlingstiden ved andre domstoler og de målsettinger som foreligger fra riksadvokaten.

De antatte straffbare forhold fordelte seg slik i forhold til antall innberetninger (387):

  • Regnskap: 72%
  • Gjeldskap. 32%
  • Sktbtl.: 28%
  • Off. oppgaver 54%
  • Undersl./utroskap: 7%

Utfallet av de avgjorte sakene (224) er interessant og fordelingen var slik:

  • Tiltalte/siktelse/forelegg: 20%
  • Påtaleunnlatelse: 8%
  • Henleggelse: 72%

En oppfølgning av 20% av sakene med tiltale, siktelse eller forelegg er nok bedre enn mange hadde regnet med. Fordelingen mellom de ulike reaksjonsformer er ikke opplyst, men inntrykket hos de studenter som gjennomførte registreringen var at det var klart mer forelegg.

Når det gjelder henleggelsesgrunnene var de som følger:

  • Bevisets stilling: 43%
  • Intet straffbart bevist: 12%
  • Etterforskningskapasitet: 1%
  • Andre lovbest. Grunner: 16%
  • Ikke rimelig grunn til unders: 23%
  • Avgj. utenfor straffesak 4%
  • Foreldelse: 1%

I plenumsmøtet 27.05.2003 kunne politiet opplyse at i de tilfeller man mottok flere anmeldelser på samme forhold - eks. både fra bostyrer og offentlig myndighet, så henlegges automatisk den ene saken.

I plenumsmøtet 27.05.2003 fremla seniorrådgiver Atle Zerwekh i Skattedirektoratet tall for hva som hadde skjedd med deres anmeldelser:

2001
125 anmeldelser
- 37 saker ikke avgjort (30%)
- 58 saker avgjort ved forelegg (46%)
- 16 saker henlagt (13%)
- 6 saker er avgjort ved påtaleunnlatelse
- 2 saker avgjort med dom på fengsel
- 2 saker er betalt og dermed trukket/henlagt
- 4 saker fant man ikke tilstrekkelige opplysninger
2002
136 anmeldelser
- 62 (45%)
- 58 (43%)
- 7 (6%)
- 1
- 1

-7



Det ser ut til at kontrollmyndigheten har større suksess med sine anmeldelser, enn det bostyrerne har. En viktig årsak til dette er trolig at de saker som kontrollmyndigheten innberetter ofte er enklere bevismessig. Videre gjør nok kontrollmyndigheten en god jobb med å tilrettelegge saken for politiet, slik at de ikke krever så mye etterforskning i alle fall hva angår de objektive straffbarhetsvilkår. I mange av de saker kontrollmyndighetene innberetter er det vel også den subjektive siden normalt relativt grei (ikke overholdt lovbestemte plikter).


2.7 BOENES AKTIVA

Som det fremgår av tabellen er det også i Oslo, som ved de andre undersøkelsene, slik at det i de fleste boene finnes svært begrenset med midler (0-10.000). De fleste boene er små. Ca. 21% av boene i Oslo er middels store (50-500 000), mens bare ca. 4% (48) av boene har aktiva over 500 000. Dette er imidlertid mer enn ved øvrige undersøkelser. Ellers er å bemerke at mellom de ulike undersøkelser er det overraskende små variasjoner i fordelingen på de ulike bostørrelser, og fordelingen synes å gi uttrykk for et mønster som gjelder uavhengig av hvor i landet man befinner seg.

Som det fremgår av tabellen nedenfor var frie aktiva i alle de 1177 boene som var med i undersøkelsen i Oslo ca. 124 millioner kroner. Gjennomsnittet per bo i Oslo er kr 106 000,-, trekker man fra de 10% største boene, blir gjennomsnittet 24 000,- per bo. Dette betyr at det er noen få boer som trekker gjennomsnittet kraftig opp. Dette er en trend også i de andre undersøkelsene. Gjennomsnittet for Oslo -10% største, er det høyeste av alle undersøkelsene Svolvær ligger nest høyest med sitt gjennomsnitt per bo på kr 20 000,-.

I innstillingsboene i Oslo er gjennomsnittlig frie aktiva kr 13 000,-. Her ligger Svolvær høyere enn Oslo med kr 15 000,-. I et gjennomsnittlig utlodningsbo i Oslo er frie aktiva kr 371 000,- og kr 106 000,- om man trekker fra de 10% største. Fratrukket det 10% største er størrelsen på frie aktiva i Svolvær kr 96 000,-, Kristiansand kr 91 000,- , mens i Tromsø er tallet bare 6 000,- som er vesentlig mindre enn i øvrige undersøkelser.

Abandonering/omstøtelse
For Oslo er det opplyst at abandonering fant sted i 8% av boene. Tallet fremstår som lavt hensett til det inntrykk man sitter igjen med etter å ha behandlet en del boer. En mulig årsak til det lave tallet kan være at det ikke alltid har blitt gitt opplysninger i innberetningen om abandoneringen - og at abandoneringen av den grunn ikke har kommet med på statistikken. Det at de reelle tall for abandonering er langt høyere underbygges av at tallet for Oslo er langt lavere enn i de øvrige undersøkelser, hvor det er opplyst abandonering i 30-40% av boene. En mulig årsak til at man i Oslo ikke får registrert antallet abandoneringer, kan være at man kanskje for tidlig godkjenner en innberetning etter kkl. §120. Gjøres det i forbindelse med første skiftesamling vil man ofte ikke ha oversikt, og så glemmer bostyrer å omtale forholdet i sluttinnberetningen. Hva angår tallene for abandonering er det grunn til å bemerke at det ofte kan være tilfeldig om det skjer eller ikke, idet det ikke er aktuelt for boet å abandonere dersom pantet tiltres før konkursåpning.

Videre viser tallene fra Oslo at omstøtelse har blitt gjennomført i 14% av boene. Dette er en høyere prosentandel enn Kristiansand (8%) og Tromsø (5%). I Svolvær var andelen mellom 9 og 10%.

Fig 8: Abandonering/omstøtelse - antall bo i % av totalt antall bo.



2.8 BOENES PASSIVA

Totalt beløp anmeldte krav i alle de 1177 boene som var med i Oslo undersøkelsen var nesten 1,5 milliarder kroner. Hvilket gjennomsnitt dette utgjør og hvorledes fordelingen på type bo er, fremgår av tabellen "Frie aktive og anmeldte krav i hele 1000 kr" ovenfor:

Gjennomsnittlig sum anmeldte krav per bo er ca. 1,2 millioner kroner. Dette gjennomsnittet ligger noe lavere enn gjennomsnittet i Tromsø og Svolvær, som hadde ca. 1,3 millioner i snitt. Kanskje noe overraskende ligger Kristiansand langt over Oslo med sine ca. 2,7 millioner. Trekker man imidlertid fra de 10% største boene, blir imidlertid tallene i alle fire undersøkelsene mer like - i størrelsesorden kr 800 til 850 000 i gjennomsnitt.

Tallene viser at det er et ulikt gjennomsnitt i Oslo for innstillingsboer og utlodningsboer - gjennomgående både i Oslo og i øvrige undersøkelser er at anmeldte krav er høyere i utlodningsboene enn i innstillingsboene. Dette indikerer at det i store boer - målt etter anmeldte krav - stort sett finnes mer frie aktiva enn i de mindre boene - dette stemmer nok også godt med det inntrykk man har hatt av den faktiske situasjonen.

For Oslo fremstår antallet pantesikrede krav og beløpet for dette som overraskende lavt - særlig sammenlignet med øvrige undersøkelser. Hva årsaken til dette kan være fremstår som uklart. Det kan ikke utelukkes at det er registreringspraksis hos bostyrerne som gjør denne forskjellen eller at kreditorene i Oslo er flinkere til å anmelde korrigerte krav når pantet har blitt realisert, evt. at bostyrerne er flinkere til å følge opp innlevering av korrigert fordringsanmeldelse.

Deprimerende lesning vil nok mange synes at tallene som angir forholdet mellom aktiva og anmeldte krav er. Som det fremgår er andelen ikke noe sted over 3% dersom man ser bort i fra de 10 største boene. Også boomkostninger skal fragå før det blir noe til fordeling blant kreditorene. Utdelingen fra boene vil det bli sett nærmere på nedenfor.

Det er imidlertid grunn til å tro at de reelle krav ligger lavere enn de registrerte grunnet dobbeltanmeldelser, reduksjon av kravene som følge av realisasjon av pant/garantier/leasing. Reduseres de anmeldte kravene med rundt 30%, blir tallet rundt 1 milliard. De er også verdt å merke seg at prioriterte krav av type kl. I øker som følge av avviklingen sammenlignet med situasjonen forut for konkursåpning.


2.9 RESULTATET - AVSLUTNING AV BOBEHANDLINGEN

De fleste boer som sluttes i Oslo er, som i øvrige undersøkelser, innstillingsboer. I Oslo er imidlertid andelen med 73% lavere enn noe annet sted, og naturlig nok har Oslo også den høyeste andelen utlodningsboer med 22%. I Svolvær er andelen 18%, mens den i Kristiansand og Tromsø er hhv. 16% og 13%. I Oslo er det også høyest andel tilbakeleveringsboer med ca. 5%.

Avslutning av bobehandlingen i samtlige bo:

Figuren nedenfor viser hvorledes bobehandlingen avsluttes når vi står ovenfor hhv. oppbudsbo og boer hvor konkurs er begjært:

Fig 9: Avslutning av bobehandlingen for hhv. oppbudsbo og begjærte konkurser

Som vi ser gir oppbudsboene i gjennomsnitt mer ut av bobehandlingen - oftere utlodning og sjeldnere innstilling - enn konkursbegjæringsboene. Dette er kanskje noe overraskende. Tallene synes å indikere at oppbud i mange tilfeller begjæres før det som finnes av frie aktiva er borte, og således at i alle fall en del selskaper overholder plikten til å begjære oppbud. Av erfaring vet vi imidlertid at mange ikke følger opp denne plikten. Når det gjelder forskjellen mellom oppbudsbo og begjærte konkurser, er det vel også grunn til å peke på at mange av de begjærte konkurser gjelder privatpersoner, mens oppbudsbegjæringer helt unntaksvis kommer fra andre enn selskaper.

Avslutningen av tvangsoppløsning og tvangsavviklingsbo:

Fig 10: Avslutning av T-boer

Fig 11: Hvilke type bo er innstillingsbo kkl. §135 - type rettssubjekt

Av punkt 2.2 fremgår det at medregnet T-boene er 69% av boene aksjeselskaper og 31% enkeltmannsforetak/personlige boer. Det vel neppe grunnlag for å konkludere med at enkeltmannsforetakene/personlige konkurser etter en forholdsmessighetsbetraktning innstilles særlig oftere enn konkursene i aksjeselskaper: 69% av boene er AS (se pkt. 2.2) og 63% av innstillingsboene er det. 31% av konkursene er enkeltmannsforetak/personlig boer og 36% av innstillingsboene er det Dette kommer muligens som en overraskelse. Ser man på bobehandlingstiden (punkt 2.12) indikerer denne at aksjeselskapene er mer krevende å behandle, men tatt i betraktning antall åpninger gir altså ikke boene til aksjeselskapene oftere uttelling til kreditorene.

Tabellen nedenfor angir hvor stor andel av totalen innstillingsbo den enkelte konkursårsak gir. Her ser man at begjæringer fra kemneren og tvangsoppløsning kommer dårligst ut. Hvor stor del av de totale åpninger disse årsakene har fremgår i punkt 2.2: Begjæringer fra kemner 31% og tvangsoppløsning 33%. Ser man forholdsmessig på tallene er det ingen store overraskelser.


2.10 HVEM MOTTAR DEKNING - DIVIDENDE VED BOBEHANDLINGEN

Fig 12: Snittutbetaling i utlodningsbo (snitt hvis dividende - i hele tusen).

Som det fremgår foran (pkt. 2.9) utbetales det oftere dividende i Oslo, men dividenden i kroner er som det fremgår av figuren ovenfor høyere i Kristiansand enn i Oslo for prioriterte fordringer, se figur 12. Dersom man trekker ut Westamarinboet i Kristiansand - ett helt spesielt bo - viser det seg imidlertid at Oslo har høyere dividendeutbetalinger - se tabellen nedenfor.

Tabellen nedenfor viser snittutbetaling i utlodningsbo (snitt hvis dividende i hele tusen):

I utlodningsboene er boets egne midler tilstrekkelig til å dekke boomkostningene. Der boet ikke selv har midler til å dekke omkostningene, er det interessant å vite hvem som betaler gildet. Det fremgår av tabellen nedenfor:

Ikke overraskende betaler staten en stor del av kostnadene. Behandlingen av T-boer som ikke selv har midler dekkes av staten etter kkl. §73 - og som vi har sett foran i punkt 2.1 har Oslo en høy andel av T-boer (41%), og i punkt 2.9 foran fremgår det at 70-90% av T-boene innstillingsboer.

Hva angår angivelsene dekket av lønnsgarantiordningen og andre garantiordninger, er å bemerke at disse ordningene bare dekker deler av boomkostningene. Summeres tallene for Oslo blir totalen 1029, ikke 857. Differansen gir en indikasjon på hvor mange boer som har fått dekket deler av omkostningene enten fra lønnsgarantiordningen eller annen garanti, men det kan ikke utelukkes at et bo har fått midler både fra eks. lønnsgarantiordningen og garantiordningen mot økonomisk kriminalitet.


2.11 SALÆRER

Overraskende nok har Oslo, med unntak av Tromsø, i gjennomsnitt den rimeligste bobehandlingen.


2.12 BOBEHANDLINGSTIDEN

Oslo har den korteste saksbehandlingstiden i gjennomsnitt - 26% under gjennomsnittet. Bare for tvangsavviklingsboer har Kristiansand og Svolvær noen dager kortere saksbehandlingstid, ellers er Oslo raskest og til dels mye raskere enn øvrige undersøkelser. Årsaken til dette er nok i stor grad den tette oppfølgningen og det krav til prioritering av sakene Oslo skifterett og byskriverembete har.

Fig 13: Bobehandlingstid (gjennomsnittlig antall dager).

Som vi ser nedenfor er bobehandlingstiden gjennomgående ganske mye lenger i de tilfeller det er oppnevnt borevisor. Årsaken til dette må være at det er i de store og kompliserte boer at borevisor oppnevnes. Det er vel også grunn til å tro at med borevisor inne i bildet vil det avdekkes mer aktiva/mulige krav, noe som trolig også vil øke sjansen for tvister som igjen forlenger bobehandlingen.

Fig 14: Bobehandlingstid i antall dager - med og uten borevisor.

Hva angår typen rettssubjekt kan det være verdt å merke seg at bobehandlingstiden for aksjeselskap i gjennomsnitt er vesentlig lenger enn for enkeltmannsforetak/personlige konkurser.


3. SLUTTBEMERKNINGER

Tallene viser videre at Oslo skifterett og byskriverembete som særdomstol utmerker seg ved både kortest saksbehandlingstid og best utbytte av bobehandlingen gjennom flest utlodningsboer, herunder oftest dividende til uprioriterte. Dette til tross for alle storbyproblemene (eks. problemene med å oppnå kontakt, større andel flerkulturelle og fremmedspråklige, antatt dyrere advokater osv). Videre er salærene i Oslo i gjennomsnitt blant de laveste. Dette er neppe tilfeldig at man ser disse resultatene i en særdomstol, contra et embete med full fagkrets hvor også en rekke andre saker stjeler oppmerksomhet. Oslo skifterett har jobbet for å få til gode rutiner hvor dyktige saksbehandlere og dommere jobber sammen , og ser ut til å lykkes godt med det. Videre er det grunn til å fremheve bostyrernes rolle. De som jobber med boer i Oslo får gjerne en viss mengde boer, noe som gjør de mer rutinerte enn bostyrere som sjeldnere arbeider med konkurssaker. At oppdragsmengden har et visst omfang gjør trolig også at det er innarbeidet gode og effektive rutiner ved bostyrernes kontorer.

Det offentlige, enten i form av skatteoppkrever, skattefogd eller Brønnøysundregistrene, er den altoverveiende årsak til bobehandlingen i alle undersøkelsene. Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes øvrige steder i Norge. Ser man på gjennomsnittlig dividende og prioritetsreglene, er det i første rekke de ansatte og de offentlige kreditorene som har noe å hente ved en konkursbehandling. De registrerte realiserte tap som synliggjøres i forbindelse med konkursbehandlingen og tvangsoppløsning/avvikling, er enorme.

Man kan spørre seg om hva det offentliges mål med konkursbehandlingen er, og om det lønner seg, både for den enkelte rekvirent og for samfunnet som sådan. Finnes det andre eller rimeligere løsninger? Tall statsautorisert revisor Liv Ørbeck utarbeidet til plenumsmøtet 27.05.2003 viser at kostnadene med å administrere de boene som ble sluttet i undersøkelsen (1 år), med innleid hjelp var ca. 42 millioner. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv kommer i tillegg andre boomkostninger, garantiordningene, de kostnader som er forbundet med drift av skifteretten, de aktuelle deler av Brønnøysundregisteret osv. Frie aktiva i boene var til sammen ca. kr 124 millioner (se pkt. 2.7). Dividendeutbetalinger i registreringsperioden var ca. kr 54,5 millioner. Etter det jeg har forstått er de offentlige kreditorer av den oppfatning at de får mer ut av de bobehandlingen, enn det de har av utgifter. Dette kan det være interessant å få belyst nærmere. Under plenumsmøtet 27.05.2003 redegjorde de offentlige kreditorer for uttellingen av de garantiordninger de har i forbindelse med bobehandlingen - denne var meget god. Både Kemneren i Oslo og Skattefogden i Oslo og Akershus vil trolig skrive noe om disse problemstillingene og sine strategier i senere utgivelser av Konkursråd, som en oppfølgning av plenumsmøtet i Oslo. Dette er en viktig del av det totale bildet, sett hen til at det i all hovedsak er skatte- og momskrav som er den direkte årsak til at konkurs åpnes.


Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS