Lagmannsrettsdom om proforma

Borgarting lagmannsrett avsa den 7. februar 2000 dom i en tvist mellom et konkursbo og skyldnerens ektefelle og barn. Boet hadde bl.a. gjort gjeldende at en overdragelse av et landsted til skyldnerens hustru og overdragelse av fordringer, innbo og kunst til skyldnerens hustru og barn samt overdragelse av en bil til skyldnerens hustru var proforma. Dessuten hevdet boet at ektefellen og barna ikke i noe tilfelle hadde rettsvern for eiendomsrett til fordringer, innbo og kunst. Lagmannsretten bemerket generelt at rettsvirkningen av proforma er ugyldighet. Får et konkursbo medhold i at det foreligger proforma, må motparten akseptere boets eiendomsrett og levere de omtvistede eiendeler fra seg. Det er det reelle forhold mellom partene da den aktuelle transaksjonen fant sted som skal legges til grunn ved bedømmelsen av om en transaksjon er proforma eller ikke. Dette gjelder hva enten tvisten står mellom de opprinnelige avtaleparter eller mellom den ene part og den annen parts konkursbo. Den rettspraksis som foreligger på området er tuftet på en konkret vurdering av hva som er partenes intensjoner på tidspunktet for den aktuelle rettshandel. Retten bemerket at det ikke er noe som tilsier at en transaksjon e proforma fordi det er avtalt kreditt eller fordi kjøper ikke gjør opp kjøpesummen til avtalt tid. Et salg vil allikevel ofte måtte betraktes som proforma hvis det var eller burde vært klart for selger at kjøper ikke hadde til hensikt å betale den avtalte kjøpesum eller ikke hadde noen realistisk mulighet til å betale til avtalt tid. Retten fant at overdragelse av landstedet representerte en reell transaksjon mellom partene. Det var utstedt og tinglyst skjøte på eiendommen. Retten fant det bevist at kjøpesummen var betalt. Etter ervervet var eiendommen konsekvent behandlet som hustruens eiendom i forhold til ligningsmyndighetene. Salget av enkle fordringer, innbo og løsøre var foretatt ved en avtale som samme dag ble bekreftet av en advokat ved påtegning på avtalen. Retten fant det bevist at hovedmotivet for avtalen var å tilføre skyldneren hardt tiltrengt likviditet. Det var intet odiøst i at familien i en slik situasjon så seg om etter en motytelse som kunne ha verdi. Retten fant intet rettslig hinder for å overdra enkle pengekrav og løsøregjenstander, herunder innbo, mellom nære familiemedlemmer som ektefelle og barn. Oppgjør av 75 % av kjøpesummen skjedde nokså umiddelbart. Det var ikke sannsynliggjort at resten var gjort opp. Skyldneren hadde i sin selvangivelse ført opp det beløpet han hadde mottatt som gjeld til barna. Tilsvarende var beløpet ført som tilgodehavende for barna i hustruens selvangivelse. Retten fant det ikke tvilsomt at hustruen, som også opptrådte på vegne av de mindreårige barna, var av den faste oppfatning at det ble inngått en avtale om salg, og at hun hadde til intensjon å oppfylle denne etter sin ordlyd. Det var hennes subjektive oppfatning som måtte være avgjørende på kjøpersiden, siden hun opptrådte både på vegne av barna og seg selv. Retten konkluderte med at overdragelsen ikke var proforma. Det påståtte salget av bilen ble derimot satt til side som proforma. Den hadde alle karakteristika som er typisk for en transaksjon som ikke er var ment å være reell. Den fant sted på et tidspunkt hvor faren for konkurs måtte fremstå som overhengende. Den etterfølgende bruk endret seg ikke for skyldneren som følge av salget. Hustruen hadde ikke anvendt bilen etter at hun kjøpte den. Det forelå ingen skriftlig avtale om salget, og kvittering, utferdiget av skyldneren, fantes ikke blant de dokumenter som ble overlatt bobestyrer ved konkursåpningen. Det gikk lang tid fra det påståtte oppgjøret til bilen ble omregistrert, og det var ingen ettervislig sammenheng mellom bilkjøpet og den betaling som ble påstått å representere oppgjøret. Bilen var dessuten av liten interesse for hustruen. Retten fant det bevist at det ikke var ektefellenes mening å gjennomføre en reell salgstransaksjon. Bilen gikk derfor inn i konkursbeslaget etter dekningsloven § 2-2. Det var også tvist om overdragelsen av fordringer, innbo og kunst hadde rettsvern i forhold til selgerens kreditorer. For pengekravene var det foretatt notifikasjon av skyldnerne. For innboet og kunsten bemerket retten at overlevering til kjøper ikke var noe ufravikelig krav i norsk rett. Det sentrale var at reglene måtte stille krav om slik notoritet og publisitet rundt eiendomsovergangen at det var rimelig trygghet for at man fanget opp illojale forsøk på omgåelser av realiteten. I det foreliggende tilfellet var det skapt notoritet rundt avtalen og tidspunktet for denne ved at den var bekreftet av en utenforstående advokat. Retten var i betydelig tvil om hvorvidt kravet til rettsvern for ervervet var tilfredsstilt, særlig fordi individualiseringen av det solgte lett kunne vært gjort bedre. Retten ble stående ved at skyldnerens familie hadde rettsvern for sitt erverv, først og fremst fordi avtalen ble inngått skriftlig og under medvirkning av et profesjonelt vitterlighetsvitne.

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS