Du er her: Hjem/Fagstoff/Arkiv

Lov om finansiell sikkerhetsstillelse – utvidet vern for panthavere m.v.

Lov av 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse trådte i kraft 1. juli 2004. Loven gjennomfører EU-direktiv 2002/47/EF og bryter på sentrale punkter med vante norske rettsprinsipper. Etter forarbeidenes (Ot.prp. nr. 22 (2003-2004))forutsetninger må loven betraktes som lex specialis i forhold til konkursloven og dekningsloven. I det følgende gis en kort oversikt over visse utslag av loven som panthavere, kreditorer og ikke minst bostyrere bør være oppmerksomme på.

Loven gjelder "avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse", og kommer til anvendelse når både "sikkerhetsstiller" og "sikkerhetshaver" tilhører en gruppe som angitt i loven § 1 tredje ledd eller når slik avtale er inngått mellom enhver juridisk person og slik institusjon som nevnt i tredje ledd, jf. § 1 fjerde ledd. Lovens personelle virkeområde er altså svært vidt, og vil blant annet omfatte avtaler mellom banker, kredittinstitusjoner og offentlige myndigheter på den ene siden og samtlige juridiske personer på den andre siden. Det fremgår av forarbeidene at fysiske personer ikke omfattes.

Med "avtale om finansiell sikkerhetsstillelse" menes avtale om overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet og avtale om pantsettelse av finansiell sikkerhet, jf. § 2 første ledd a). Her behandles kun sistnevnte kategori, hvor pantsettelse av bankinnskudd og aksjer antas å ha størst praktisk betydning. For detaljer vises det til verdipapirhandelloven § 1-2 annet og tredje ledd. Adgangen til pantsettelse av "finansiell sikkerhet" og reguleres i panteloven og følger således ikke i seg selv av den nye loven.

Av lovens § 5 første ledd følger det at avtale om finansiell sikkerhetsstillelse kan inngås, finansiell sikkerhetsstillelse kan stilles og finansiell forpliktelse kan oppstå frem til tidspunktet for åpning av felles gjeldsforfølgning mot sikkerhetsstilleren. Slike disposisjoner kan endog foretas samme dag, men etter tidspunktet for åpning av konkurs og gjeldsforhandling, forutsatt at sikkerhetshaver var i god tro med hensyn til at forfølgning var åpnet. Regelen vil f.eks. ha som utslag at motregningsrett som regulert i § 6, jf. nedenfor, vil kunne ha virkning overfor et konkursbo selv om avtalen er inngått samme dag som, men etter tidspunktet for konkursåpning.

Av § 5 annet ledd fremgår det at en sikkerhetsstillelse ikke kan omstøtes alene på det grunnlag at den er stilt for en finansiell forpliktelse som allerede er pådratt. En sikkerhetsstillelse regnes som foretatt først når rettsvern er etablert, jf. § 2 annet ledd. Forarbeidene konkluderer med at direktivet og dermed regelen i § 5 ikke bryter med dekningsloven § 5-7 første ledd a). Etter lovens ordlyd er ikke dette en opplagt løsning.

Forarbeidene finner derimot at § 5 annet ledd kolliderer med dekningsloven § 5-7 første ledd b). Omstøtelse basert på at rettsvern ikke er brakt i orden uten unødig opphold kan dermed ikke foretas innen lovens virkeområde.

Av forarbeidene fremgår det at loven ikke er til hinder for omstøtelse etter dekningsloven § 5-9, og heller ikke omstøtelse etter deknl. § 5-5 fjerde ledd.

Tradisjonelt har det vært antatt at deknl. § 7-3 om boets rett til inntreden i skyldnerens avtaler har gitt rett til såkalt "cherry-picking", ved at boet har hatt rett til å tre inn de av debitors avtaler det ønsker uten hinder av kreditorers motregningsrett. Lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 6 om sluttavregning endrer dette utgangpunktet på sitt område. Med "sluttavregning" menes at partenes forpliktelser, når en på forhånd avtalt situasjon inntreffer (typisk mislighold), konverteres til pengekrav og gjøres opp ved motregning. Denne motregningsretten går foran boets inntredelsesrett etter deknl. § 7-3, jf. sikkerhetsstillelsesloven § 6 første ledd annet punktum.

Videre går sluttavregningsretten etter § 6 foran dekningsloven § 8-1, hvoretter det kan motregnes uavhengig av om fordringene opprinnelig gikk ut på det samme eller forfaller til samme tid. Bestemmelsen i § 6 utvider med dette området for vphl. § 10-2 som oppstiller en tilsvarende regel innen sitt anvendelsesområde.

Lovens § 7 om fullbyrdelse av krav gir adgang til å inngå skriftlig avtale om realiseringsmåte, og har foranlediget endring av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd. Konkursloven § 117 annet ledd, jf. § 17 annet ledd som forhindrer tvangsdekning i skyldnerens eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 til 12 i de første seks månedene etter fristdagen/åpningen av gjeldsforhandling uten boets/gjeldsnemndas samtykke, forutsetter at tvangsdekning kun kan skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Forarbeidene forutsetter således at de nevnte reglene i konkursloven ikke kommer til anvendelse når partene har avtalt at sikringsobjektet skal realiseres på annen måte enn etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Realisering etter den nye loven § 7 kan dermed foretas i tidsrommet som angitt i kkl. § 117 annet ledd, jf. § 17 annet ledd.

Finansdepartementet har ikke benyttet § 10 til å fastsette overgangsregler for loven. Forarbeidene er tause om dette. Det må derfor bero på en tolkning hvorvidt loven kommer til anvendelse på avtaler og disposisjoner fra før lovens ikrafttredelse.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS