Midler til bobehandling - offentlige garantiordninger

Innhold

1. Legalpant for boomkostninger
2. Statens ansvar etter konkursloven § 73 annet ledd
3. Justisdepartementets særskilte garantiordning
4. Finansdepartementets tilsagnsordning
5. Lønnsgarantiordningens garantiordninger

5.1. Rekvirentansvaret
5.2. Garantiordninger
5.3. Lønnsgaranti ved videre drift etter konkursåpning

6. Private garantiordninger

Midler til bobehandling- offentlige garantiordninger.


Det finnes flere offentlige garantiordninger som kan benyttes til konkursbobehandling. Etter det Konkursrådet har erfart er kunnskapen om de ulike ordningene svært variabel blant bostyrerne og tingrettene, og behovet for en samlet informasjon er klart til stede. Formålet med ordningene er forskjellige og gis således ut fra forskjellige kriterier. Hvordan bostyrer skal gå fram i de enkelte tilfeller varierer etter hvilken garantiordning man ønsker å benytte. De offentlige ordningene administreres av Justisdepartementet (via tingretten), Skattedirektoratet (via skattefogden), Toll- og avgiftsdirektoratet (via tolldistriktene), skatteoppkreverne og NAV Lønnsgaranti.

I Justisdepartementets garantiordning er formålet først og fremst avdekking av økonomisk kriminalitet. De øvrige offentlige ordninger går først og fremst ut på å skaffe det offentlige, som kreditor, større dividende. Likevel kan også her mistanke om økonomisk kriminalitet være grunnlag for at det offentlige garanterer for bobehandlingen. Felles for alle ordningene er vilkåret om at boet selv ikke har midler til bobehandlingen og således egentlig skal innstilles etter konkursloven § 135 .

1. Legalpant for boomkostninger

Lovbestemt pant for boomkostninger ble 1. juli 2005 innført ved ny § 6-4 i panteloven.
Etter panteloven § 6-4 første ledd er hovedregelen at konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren, og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Legalpanteretten går foran både avtalepant og utleggspant. Konkursboet har også lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld (realkausjon), når sikkerheten består på åpningstidspunktet.

Det er gjort unntak for en bestemt gruppe formuesgoder:

Etter § 6-4 niende ledd har ikke boet lovbestemt pant i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse som er stilt etter lov 26. mars 2004 om finansiell sikkerhetsstillelse.

Boets legalpanterett er begrenset på to måter. For det første er det satt en øvre grense for panterettens omfang. Hovedregelen er at panteretten utgjør maksimalt fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller det et salg av formuesgodet innbringer.

For realregistrerte formuesgoder er den øvre maksimalgrensen i stedet satt til 700 ganger rettsgebyret. Dersom 5 % av et slikt formuesgodes verdi utgjør mindre enn 700 ganger rettsgebyret, er det 5 %-regelen som blir avgjørende. Grensen på 700 ganger rettsgebyret gjelder også "i enhver utlånsportefølje som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt IV". Finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt IV har regler om obligasjonslån med pantesikkerhet i en utlånsportefølje.

Regler om beregning av verdien fremgår av § 6-4 tredje ledd. Det kan kreves at formuesgodets verdi fastsettes av tingretten. Dette vil være aktuelt når formuesgodet ikke blir solgt, og boet og den som ønsker å innløse pantet, heller ikke blir enige om verdien. Til grunn for verdsettingen kan tingretten innhente takst som dekkes av boet. Det vil ofte være hensiktsmessig at bostyreren bistår retten med det forberedende arbeidet med verdsettingen. Ved verdsettingen er det bruttoverdien som er avgjørende, og det er den antatte markedsverdien som skal legges til grunn. I særlige tilfelle kan tingretten bestemme at verdsettingen skal skje ved skiftetakst etter reglene i skifteloven § 125. Skiftetakst bør bare benyttes unntaksvis. Tingrettens verdsetting vil være en beslutning som kan påkjæres etter alminnelige regler.

Den andre avgrensningen av legalpanterettens størrelse er av skjønnsmessig art. Det følger av § 6-4 første ledd siste punktum at panteretten bare kan benyttes til å dekke "nødvendige boomkostninger". Dersom 5 % av pantobjektenes verdi utgjør mer enn nødvendige boomkostninger, kan ikke hele 5 % benyttes av boet. Det er tingretten som skal avgjøre hvor mye av midlene som omfattes av legalpantet som er nødvendig å benytte under bobehandlingen, jf. § 6-4 syvende ledd første punktum.

Om hva som ligger i begrepet "nødvendige boomkostninger", vises det til Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) på s. 63-64.

Boet vil få tilgang til midlene under legalpantet enten ved at formuesgodet selges eller ved at noen innløser panteretten. Etter § 6-4 annet ledd første punktum kan enhver panthaver eller annen interessert innløse boets panterett. Dersom den som vil innløse og boet ikke blir enige om innløsningssummen, kan formuesgodets verdi kreves fastsatt av tingretten etter § 6-4 tredje ledd. Det følger av § 6-4 fjerde ledd at den som innløser boets panterett, trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Vedkommende får altså første prioritets pant for det beløp som er betalt inn til boet. Innløserens panterett følger reglene for avtalepant i vedkommende formuesgode. Etter § 6-4 fjerde ledd tredje punktum skal bostyreren sørge for at innløserens panterett får rettsvern. Ved innløsning må det fastsettes en frist for innbetaling av innløsningsbeløpet. Det er ikke meningen at tingretten skal kunne godta et lavere innløsningsbeløp enn 5 % av formuesgodets verdi, jf. Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) s. 21.

Etter § 6-4 femte ledd kan boet kreve formuesgodet tvangssolgt etter dekningsloven § 8-15 dersom det sikrede beløpet ikke innbetales av innløseren innen fristen. Boet kan også kreve tvangssalg dersom det er på det rene at ingen vil innløse panteretten. Videre kan boet inngå avtale med de øvrige panthaverne om frivillig salg av formuesgodet. Etter dekningsloven § 8-15 annet ledd første punktum er hovedregelen at salg ikke kan gjennomføres når det viser seg at boet ikke vil få noen andel av salgsutbyttet og panthaverne heller ikke vil få noen dividende. Det er tilføyd et nytt annet punktum i § 8 15 annet ledd som presiserer at når boet krever tvangssalg for å inndrive det lovbestemte pantet, gjelder ikke begrensningene som § 8-15 annet ledd første punktum setter for salgsadgangen.

Det følger av § 6-4 sjette ledd at dersom et pantebeheftet formuesgode er solgt senere enn tre måneder før fristdagen, kan tingretten ved kjennelse beslutte at panthavere som har fått dekning ved salget, men som ikke ville ha fått like stor dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen, skal innbetale inntil fem prosent av salgssummen til boet. Vilkåret er at midlene trengs til dekning av nødvendige boomkostninger. Det er videre et vilkår at salget ikke er foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift. Bestemmelsens formål er å hindre forsøk på omgåelse av legalpantregelen ved salg i den siste tiden før konkursen.

Det er tingretten som avgjør hvor mye av midlene under legalpantet som er nødvendig å benytte under bobehandlingen. Panteloven § 6-4 sjuende ledd fastsetter hvordan overskytende midler skal fordeles. Dersom boets panterett er innløst, og det ved slutningen av boet er midler til helt eller delvis å dekke boomkostningene uten å benytte legalpanteretten, skal det overskytende beløpet tilbakebetales til innløseren. Dersom formuesgodet er realisert, skal det overskytende beløpet tilfalle den eller dem som ville fått dekning dersom legalpanteretten ikke var blitt utnyttet. Dette vil være den eller de lavest prioriterte panthaverne. Dersom flere formuesgoder er realisert, skal beløpet fordeles forholdsmessig på grunnlag av realisasjonssummene. Alle pantobjekter vil ikke være overbeheftet. For objekter som ikke er overbeheftede, vil det overskytende i første omgang tilfalle boet. Boet må deretter fordele dette forholdsmessig til dekning av legalpant innhentet fra andre objekter, jf. NOU 1993: 16 på s. 161.

Legalpanteretten får betydning for adgangen til å innstille bobehandlingen etter konkursloven § 135. I § 135 første ledd er det presisert at det er boets midler medregnet midlene som boet får i medhold av legalpanteretten, som må være utilstrekkelige til å dekke videre bobehandling for at innstilling skal kunne skje etter § 135. Legalpantet skal benyttes før konkursrekvirenten eventuelt belastes innenfor rammen av sitt ansvar, jf. Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) s. 23.

2. Statens ansvar etter konkursloven § 73 tredje ledd.
Etter kkl. § 73 tredje ledd plikter staten å dekke omkostninger ved bobehandlingen som rekvirenten ikke hefter for eller ikke kan betale. I henhold til forskrift av 27. juni 2005 nr. 70 hefter rekvirenten maksimalt for 50 ganger rettsgebyret,-. Dette beløpet er inkl. merverdiavgift. Kkl. § 73 tredje ledd er en garanti for at boorganene får dekket nødvendige omkostninger. Bestemmelsen hjemler ikke en adgang til å fortsette bobehandlingen i større grad enn det boets midler kan dekke. Det følger av kkl. § 135 at bobehandlingen skal innstilles når boets midler er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved fortsatt bobehandling. Det vises til Justisdepartementets uttalelse i forarbeidene til konkursloven Ot. prp. nr. 50 (1980-81) pkt. 5. 2.2 side 116.

Rekvirentansvaret ble i 2005 økt fra kr. 20.000,- til 50 ganger rettsgebyret. At rekvirentansvaret nå er direkte knyttet til rettsgebyrsatsen, medfører at økte gebyrer ikke lenger vil ”spise opp” beløpet der boet er helt uten egne midler. Det foventes dermed at det i en rekke bo vil være mer midler til bobehandling enn tidligere.

Bestemmelsen i kkl. § 73 tredje ledd innebærer at staten kan bli ansvarlig for salær til bostyrer og borevisor i de boer hvor det tar noe tid før man får tilstrekkelig oversikt over boets midler og kan vurdere om bobehandlingen skal fortsette eller innstilles etter kkl. § 135. Plikten til å påse at bobehandlingen ikke pågår lenger enn den bør hviler likevel på bostyrer og bostyret. Vurderingen av boets midler på den ene side og de fremtidige boomkostninger på den annen side er ofte vanskelige og må være skjønnspreget. Bostyret har plikt til etter kkl. § 135 å foreslå innstilling straks det er på det rene at gjennomføringen av bobehandlingen vil legge beslag på samtlige av boets eiendeler.

Ofte kan det være lite midler i boet samtidig som det er vanskelig å fastslå om en fortsatt bobehandling vil kunne avdekke omstøtelige forhold eller aktiva som kan inndras i bobehandlingen. Det har vært noe forskjellig oppfatning og praksis i hvilken grad bostyreren i slike tilfeller skal foreta en foreløpig undersøkelse for å kunne komme med en innstilling overfor kreditorene om hvorvidt det vil være hensiktsmessig å finansiere en fortsatt bobehandling. Konkursrådet er av den oppfatning at bostyreren i alle tilfeller bør foreta en begrenset og rutinemessig gjennomgang av skyldnerens forretningsførsel for å danne seg en oppfatning og lage innberetning til tingretten og kreditorene.

Bostyrerne bør vanligvis foreta følgende undersøkelser:
Man bør innhente og foreta en foreløpig gjennomgang av tilgjengelige regnskaper og regnskapsmateriale, bankkontoutskrifter, offentlige pantattester, selvangivelser for de siste årene samt selskapsdokumenter (styreprotokoller, generalforsamlingsprotokoller m.v.). Man bør avholde møte med debitor (f. eks. daglig leder og styreformann) og andre sentrale ansatte (f. eks regnskapsfører), og man bør innhente nødvendige opplysninger fra virksomhetens revisor og bankforbindelse. Videre bør man innhente relevante opplysninger fra kommunekasserer og skattefogd, samt gjennomgå anmeldte fordringer for å kontrollere om disse kan avdekke ytterligere aktiva som tilhører boet.

Basert på de opplysninger man på denne måten innhenter, bør det gjøres en foreløpig vurdering av om det kan tenkes å foreligge ytterligere eiendeler, erstatningskrav eller omstøtelige disposisjoner.

Samtidig er bostyret etter lov og forskrifter pålagt diverse undersøkelsesplikter av offentligrettslig art.

Etter kkl. § 120 første ledd nr. 5 skal bostyrer gi opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunn til straffeforfølgning mot skyldneren eller noen som har handlet på skyldnerens vegne. Etter kkl § 120 første ledd nr. 6 skal bostyrer gi opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Kredittilsynet overfor skyldnerens revisor etter revisorloven §§ 9-1 og 9-2. Disse bestemmelsen må sees i sammenheng med kkl. § 122 a om plikt til å gi opplysninger til påtalemyndigheten og Kredittilsynet

Videre skal bostyrer etter kkl. § 120 første ledd nr. 7 foreta en vurdering av om det foreligger forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene i § 142. Etter Konkursrådets oppfatning må bostyrer i nødvendig utstrekning foreta en begrenset undersøkelse av disse forhold. Utgifter med disse foreløpige undersøkelsene vil sammen med andre boomkostninger vanligvis være dekket innenfor rammen av rekvirentansvaret. Er ikke dette tilfelle, må utgiftene være garantert av staten etter bestemmelsen i kkl. § 73 tredje ledd. Bestemmelsen hjemler ikke noen vidtgående "etterforskning" i boets regi for å gjøre noen omfattende undersøkelser hvorvidt det foreligger økonomisk kriminalitet. Dette fremgår blant annet av Justisdepartementets rundskriv G-143/85. Boorganenes arbeide for å "etterforske" økonomisk kriminalitet kan imidlertid dekkes av en egen garantiordning, jf. ovenfor.

Hvis konkursboet innstilles etter kkl. § 135, og skyldnerens regnskapsmateriale ikke er sikret eller skyldnerens forretningsførsel ikke er gjennomgått, skal det redegjøres for hvorfor dette ikke er skjedd. Bostyrer skal også redegjøre for straffbare forhold og i hvilken utstrekning det er foretatt undersøkelser omkring dette, jfr. kkl § 135 annet ledd.

I henhold til forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 § 9 og kkl. § 85 første ledd nr. 8 er bostyreren videre pålagt en plikt til å melde fra om typer og mengder spesialavfall som blir etterlatt i forbindelse med en konkurs. Også utgifter til dette arbeidet må dekkes av staten etter kkl. § 73 tredje ledd, dersom utgiftene sammen med andre boomkostninger overskrider rekvirentansvaret.

Konkursrådet mener at kkl. § 73 tredje ledd ikke kan brukes som hjemmel til på statens regning, f. eks. å finansiere et omstøtelsessøksmål eller andre rettergangsskritt for å bringe mer aktiva inn i konkursboet. Dersom det ikke er midler i konkursboet til å drive en slik prosess, må kreditorene garantere videre bobehandling eller velge å føre saken selv i boets navn etter bestemmelsen i kkl. § 118. I enkelte tilfelle kan det være naturlig å henvende seg til staten i egenskap av kreditor for å få en slik garanti. I noen tilfelle kan det imidlertid være aktuelt å bruke tid på undersøkelser omkring eventuelle omstøtelige disposisjoner. Er det i tillegg mistanke om økonomisk kriminalitet bør utgiftene til undersøkelser omkring omstøtelige forhold først søkes dekket gjennom den særskilte garantiordning mot økonomisk kriminalitet, jf. omtale av denne garantiordningen nedenfor.

Konkursrådet er videre kjent med at enkelte tingretter har valgt å operere med et fast beløp som bostyrer kan bruke for rutinebehandling. Det må være full adgang for retten til å sette slik veiledende norm. Konkursrådet ønsker imidlertid å understreke at ingen saker er helt like, og at det må vurderes fra sak til sak hvor mye arbeide det er naturlig å nedlegge før bobehandlingen innstilles. Denne vurderingen må foretas av tingretten etter konferanse med bostyrer.

Konkursrådet understreker at statens ansvar etter kkl. § 73 kun gjelder boomkostninger. Dette begrepet er ikke synonymt med massekrav, jf. deknl. § 9-2.

Konkursrådet viser forøvrig til Justisdepartementets rundskriv G-143/85, G-156/86 og G-101/89.

Statens utgifter i forbindelse med kkl. § 73 tredje ledd skal posteres i den enkelte tingrett på kapittel 475 post 01 underpost 26.

Henvendelser vedrørende praktiseringen av bestemmelsen kan rettes til Justisdepartementet, Sivilavdelingen, Postboks 8005 Dep, telefon 22 24 54 51, telefaks 22 24 27 22, e-post postmottak@jd.dep.no

3. Justisdepartementets særskilte garantiordning.
Justisdepartementet har en ordning hvor det garanteres for fortsatt bobehandling i tilfeller hvor bobehandlingen viser at det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet (Rundskriv G-10/2005).

Formålet med ordningen er å avdekke forhold som kan danne grunnlag for påtalemyndighetens etterforskning/straffeforfølging av saken. Ethvert brudd på lovverket vil ikke automatisk tilsi fortsatt bobehandling. Det må vurderes både hvor sterke indikasjoner på økonomisk kriminalitet som foreligger, og hvor grove overtredelser som kan være inne i bildet. Videre vil det ofte i tilknytning til mistanke om økonomisk kriminalitet foreligge andre forhold som gjør det ønskelig å fortsette bobehandlingen, f. eks. forhold som tyder på at en gransking vil kunne føre til at boet blir tilført midler, f. eks. gjennom et omstøtelsessøksmål. Ordningen utelukker ikke fortsatt bobehandling i disse tilfellene, men Justisdepartementet har understreket at hovedformålet med ordningen er å avdekke økonomisk kriminalitet. Det kreves således forhåndssamtykke fra tingretten i disse tilfellene og det presiseres at det kun unntaksvis vil bli gitt adgang til å bruke garantimidlene på denne måten.

Justisdepartementet har sentralt satt av et særskilt beløp, i en egen pott, til dette formål. Det bevilgede beløp er på kr. 10. mill. pr. år. Det er likevel tingretten som avgjør om det i det enkelte tilfelle skal gis garanti til fortsatt bobehandling. Tingretten må imidlertid før tilsagn om garanti blir gitt, sjekke med Justisdepartementet om det er midler igjen av den særskilte bevilgningen.

I den begrunnede søknaden til tingretten må bostyrer oppgi hvor stort beløp som er nødvendig til den fortsatte bobehandling, og tingretten vil dersom slik garanti blir innvilget, fastsette en ramme for garantibeløpet. Rammen for garantibeløpet skal være inkl. merverdiavgift. Tingretten kan imidlertid bare gi samtykke inntil kr. 100.000,- ,-( inkl. mva.). Beløp utover dette må forhåndsgodkjennes av departementet. Det er i så fall tingretten som avklarer dette med departementet, slik at prosedyren for bostyrer vil være den samme. Søknaden må videre inneholde opplysninger om hva garantibeløpet ønsket brukt til, og det må redegjøres nærmere for mistanken om økonomisk kriminalitet og hva denne mistanken bygger på.

Når bobehandlingen avsluttes i boer hvor det er gitt garanti etter denne ordningen, må det i forbindelse med sluttinnberetningen, gjøres oppmerksom på hvor stort beløp som egentlig er forbrukt, idet det viser seg at forbruket ofte kan være langt lavere enn det gitte garantibeløp. (Det er selvsagt ikke adgang til å bruke mer enn garantibeløpet.) Videre må det fremgå om boinnberetningen er oversendt påtalemyndigheten eller om bobehandlingen på annen måte har ført til politianmeldelse. Det må dessuten gis en kort beskrivelse av hva midlene har vært brukt til. Tingretten gir deretter tilsvarende tilbakemelding til Justisdepartementet.

En gjør oppmerksom på at selv om denne særskilte garantiordningen i utgangspunktet var ment å gjelde kun for konkursboer, har Justisdepartementet i ettertid gitt tilsagn til at garantiordningen også kan benyttes ved tvangsavvikling av aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper etter aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 16-15, dersom vilkårene for øvrig er til stede.

Utgiftene til denne garantiordningen posteres i den enkelte tingrett på Kapittel 475 post 21 underpost 21.

Spørsmål om garantiordningen kan rettes til Justisdepartementet, Sivilavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo, telefon 22 24 54 51, telefaks 22 24 27 22. 4.

4. Finansdepartementets tilsagnsordning for konkursbo.
Finansdepartementet har en tilsagnsordning for konkursboer hvor det foreligger udekkede statlige krav som merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift, toll mv. Fullmakt til å gi tilsagn er delegert til Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet, se Skattedirektoratets melding av april 1999 og Toll- og avgiftsdirektoratets retningslinjer av 1. juni 1999. I tillegg har de kommunale skatteoppkreverne en egen ordning for skattekrav.

Tilsagnsordningen til Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet skal bidra til å sikre og følge opp toll- og avgiftskrav i konkursbo som ledd i det offentlige innkrevingsarbeidet. Tilsagn etter ordningen gis ikke hvis skyldneren bare har udekkede skattekrav, se likevel nedenfor om skatteoppkrevernes mulighet for å stille sikkerhet.

Tilsagn om betinget dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling gis vanligvis når fortsatt bobehandling antas å kunne tilføre boet aktiva, men hvor det enkelte konkursbo ikke har økonomisk evne til å bære risikoen for kostnadene. I særlige tilfeller gis det også betinget tilsagn til dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling når blant annet mistanke om økonomisk kriminalitet tilsier at konkursboet forfølger forholdet. Erfaringer viser at konkursboene ofte blir tilført betydelige midler som følge av tilsagnet, noe som medfører økt dekning til offentlige kreditorer og det øvrige kreditorfellesskapet. Skattedirektoratet eller Toll- og avgiftsdirektoratet stiller etter søknad fra bostyrer, garanti for ansvar for omkostninger ved fortsatt bobehandling ut fra en sivilrettslig og strafferettslig vurdering.

Garantitilsagn gis vanligvis av innfordringsmessige hensyn, fordi oppkreveren som kreditor har en økonomisk interesse i fortsatt bobehandling. Ved garanti for ansvar for omkostninger for fortsatt bobehandling kan deler av garantimidlene gå til revisorgjennomgang av virksomhetens regnskap. Ofte stilles garanti for ansvar for omkostninger ved omstøtelsessøksmål. Garanti for ansvar for saksomkostninger ved søksmål begrenses da normalt til saksomkostninger i 1. instans. Garanti for omkostninger kan også stilles i akutte krisesituasjoner som f. eks. hvor et konkursrammet oppdrettsanlegg med udekkede merverdiavgiftskrav mangler midler til fiskefor. Dersom garantistillelse i et slikt tilfelle kan avverge et tap og derved gi bedre dekningsutsikt for merverdiavgiftskravet, kan garanti stilles for omkostninger til fiskefor.

I konkursboer hvor det er tvilsomt om en garantistillelse vil føre til bedre dekningsutsikter, kan garantistillelse likevel være begrunnet ut fra preventive hensyn f. eks. når betydelige statlige krav som nevnt over gjenstår udekket, og det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet. I slike saker vil det normalt være en forutsetning at bostyrer tar kontakt med påtalemyndigheten om et eventuelt samarbeid.

Resultatet av garantistillelse, herunder om fortsatt bobehandling har tilført boet ytterligere midler, om anmeldelse har ført til påtaleforfølgelse m.v. innrapporteres av skattefogdene til Skattedirektoratet og av tolldistriktene til Toll- og avgiftsdirektoratet.

Søknad om garantistillelse sendes Skattedirektoratet/Toll- og avgiftsdirektoratet via den aktuelle skattefogd/tolldistrikt. Saken skal alltid forberedes hos skattefogden/tolldistriktet. Dersom garantibeløpet antas å ville medføre dekning av krav til flere kreditorer ønskes garantiansvaret fordelt mellom kreditorene. Eksempelvis vil det ofte foreligge krav til forskjellige offentlige kreditorer med prioriterte krav, som Lønnsgarantifondet, skattefogd, kommunekasserer. I slike tilfelle bes søknad om garantistillelse med en proratarisk fordeling av garantiansvaret sendt parallelt til de aktuelle kreditorer.

For en rask behandling av søknadene er det viktig at saken er tilstrekkelig forberedt, og at de enkelte anførsler konkretiseres. Søknaden bør bl.a. inneholde følgende opplysninger:

  • utsikten til å vinne fram ved et eventuelt søksmål
  • søkegodheten til den/de et eventuelt søksmål vil bli rettet mot
  • oversikt over kreditormassen med spesifikasjon av de prioriterte og uprioriterte krav
  • angivelse av ønsket garantibeløp

Ved mistanke om økonomisk kriminalitet må det redegjøres nærmere for hva mistanken bygger på.

Spørsmål om ordningen kan rettes til Skattefogdkontorene eller Skattedirektoratet, Avdeling for innkreving, økonomitjenester og arveavgift, Postboks 6300 Etterstad, 0603 Oslo, telefon 22 07 70 00, telefaks 22 07 71 08 . Spørsmål til Toll- og avgiftsdirektoratet kan rettes til Innkrevings- og regnskapsavdelingen, Postboks 8122 Dep, 0032 Oslo, telefon 22 86 03 00, telefaks 22 86 02 32.

For skattekrav, herunder trekkansvar og arbeidsgiveravgift, som skatteoppkrever har oppkreveransvar for, finnes en lignende ordning med hjemmel i skatteoppkreverinstruksen av 2. mai 2000 § 4-6. Skatteoppkrever kan stille selvstendig sikkerhet for inntil en 1/2-part av folketrygdens grunnbeløp ( G). Med skattefogdens samtykke kan sikkerhetsstillelsen økes inntil 1 G. Dette er likevel kun i tilfeller hvor en sikkerhet antas å kunne bedre skatteoppkreverens dekningsutsikter. Spørsmål om denne ordningen kan rettes til skatteoppkreveren i den enkelte kommune eller Skattedirektoratet.

5. Lønnsgarantiordningens garantiordninger.

 
5.1. Rekvirentansvaret
Arbeidstakere med fortrinnsberettigede krav (jf. dekningslovens regler) som begjærer konkurs åpnet hos arbeidsgiver, er fritatt for å stille sikkerhet for boomkostningene, jf. kkl. § 67 og § 73. Dersom boets midler ikke er tilstrekkelig til å dekke disse omkostningene, vil lønnsgarantien dekke underskuddet i den utstrekning rekvirenten ellers ville ha vært ansvarlig.

Bostyrer sørger i disse tilfelle for at avregning for disse omkostningene blir sendt til Direktoratet for arbeidstilsynet ved boavslutningen, jf. lønnsgarantiforskriften § 7-1.

5.2. Garanti for videre bobehandling.
NAV Lønnsgaranti har i samarbeid med Arbeidsdepartementet, tidligere Kommunal- og arbeidsdepartementet, etablert en praksis for at lønnsgarantiordningen etter en begrunnet søknad fra bostyrer, kan gi garantier som kan bidra til å øke statens dividende i regressomgangen. Garanti gis bare i situasjoner hvor det er overveidende sannsynlig at bomassen ikke vil tåle prosessomkostningen.

Følgende garantiordninger kan benyttes:

5.2.1 Garanti for saksomkostninger ved søksmål

Forutsetningen for garanti for saksomkostninger ved søksmål, er at boet gjennom søksmål har mulighet for å øke bomassen og dermed statens dividende. NAV Lønnsgaranti legger særlig vekt på om boet har en sterk sak juridisk og bevismessig, om saksøkte er søkegod for det omtvistede beløp og på størrelsen på statens dividendekrav i forhold til garantibeløpet. Det kan også ha betydning om andre kreditorer er villige til å delta i en garantiavtale. NAV Lønnsgaranti forutsetter et nært samarbeid med bostyrer i disse sakene.

Garantien begrenses i første omgang til å dekke de nødvendige kostnader for prøving i førsteinstans. Ved tapte saker dekker garantien også ilagte saksomkostninger. Dersom en av partene anker vil lønnsgarantien kunne gi ytterligere garanti. Dette vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, blant annet ut fra resultatet og domspremissene i førsteinstans.

Dersom bostyrer ønsker å søke om garanti for saksomkostninger, må det sendes skriftlig søknad til NAV Lønnsgaranti i god tid før eventuelle frister. Det må i søknaden redegjøres for søksmålsgrunnlaget, fakta, muligheten for å vinne frem med søksmålet, motpartens søkegodhet og for hvor stor sikkerhet som trengs.

5.2.2 Garanti for videre bobehandling

NAV Lønnsgaranti vil også i andre tilfeller kunne stille garanti for fortsatt bobehandling. Forutsetningen er at det er mistanke om at statens dividendeinngang er blitt redusert som følge av illojal boforringelse og/eller kreditorbegunstigelse. NAV Lønnsgaranti legger særlig vekt på motpartens søkegodhet, størrelsen på statens dividendekrav og mulighetene for å vinne frem med et krav som kan gi staten bedre dividende. NAV Lønnsgaranti forutsetter et nært samarbeid med bostyrer i disse sakene.

I en del av disse tilfellene vil både NAV Lønnsgaranti og andre offentlige kreditorer ha utestående krav i boet, og det kan da være aktuelt å dele utgiftene ved en garantistillelse. Dersom tvistesummen er så stor at det kan bli bedre dekning til både førsteprioritetskrav og andre offentlige kreditorers krav, må det således samtidig søkes om tilsagn fra Skattedirektoratet eller Toll- og avgiftsdirektoratet, se ovenfor om Finansdepartementets tilsagnsordning.

Dersom bostyrer ønsker å søke om garanti for videre bobehandling, må det sendes skriftlig søknad til NAV Lønnsgaranti i god tid før eventuelle frister. Det må i søknaden redegjøres for jus, faktum, muligheten for å vinne frem med krav som gi staten bedre dividende, motpartens søkegodhet og for hvor stort garantibeløp som trengs.

5.3. Lønnsgaranti ved videre drift etter konkursåpning
I enkelte tilfeller har lønnsgarantiordningen dekket lønnsomkostninger ved videre drift i boets regi i en kortere periode etter konkursåpning. Dette er krav som i utgangspunktet regnes som massekrav, og således normalt faller utenfor lønnsgarantiordningen. Ordningen er likevel utviklet gjennom en årrekke, og må i dag trolig antas å være forvaltningsmessig etablert. Ordningen innebærer ingen garanti slik som foran under pkt. 5.2.1 og 5.2.2, men er i stedet en form for støtte til boet når nærmere vilkår for dette er til stede.

Forutsetningen er at bostyrer på forhånd har innhentet tilsagn fra NAV Lønnsgaranti. Det må videre foreligge dokumenterte og vektige samfunnsmessige hensyn som gjør det sterkt ønskelig at lønnsgarantiordningen tar ansvaret for lønnsutgiftene ved fortsatt drift i en kortere periode. Støtten gis bare for de krav som ville være dekningsberettiget over lønnsgarantiordningen hvis driften ikke hadde fortsatt. NAV Lønnsgaranti dekker maksimalt lønnskostnadene for drift i en periode på seks uker.

Lønnskostnadene dekkes der hvor det er av samfunnsmessig betydning å videreføre bedriften i hel eller reorganisert form, og hvor det er nødvendig for å få fremforhandlet et nytt driftsgrunnlag at boet makter å holde ”hjulene i gang” etter konkursåpningen. For eksempel vil ønsket om å redde et verdifullt teknologisk miljø, ønsket om å videreføre en hjørnesteinsbedrift og ønsket om generelt å redde arbeidsplasser kunne være vektige samfunnsmessige hensyn som tas i betraktning. Det gis ikke samtykke til dekning i de tilfeller hvor det er tale om å redde verdier for andre interessenter, for eksempel panthavere, som selv er nærmere til å ivareta verdiene i egen interesse.

For at lønnskostnadene ved videre drift skal kunne dekkes etter denne ordningen, må bostyrer omgående etter konkursåpning ta telefonisk kontakt med NAV Lønnsgaranti for å få avtalt og tilrettelagt en hurtig saksbehandling.

Bostyrer må deretter sende en skriftlig søknad hvor det redegjøres for de vektige samfunnsmessige hensyn som måtte foreligge, muligheten for å drive videre, antatt lengde på planlagt driftsperiode, om det finnes mulige interessenter for overtakelse av virksomheten, antall ansatte bostyrer planlegger å bruke, antatte kostnader som påløper og lignende.

Spørsmål om de ulike ordningene som administreres av lønnsgarantiordningen, kan rettes til NAV Lønnsgaranti, postboks 8103 Dep, 0032 Oslo, telefon 78 38 90 40, telefaks 21 06 71 21, e-post nav.lonnsgaranti@nav.no.

6.Private garantiordninger
Enhver kreditor kan i prinsippet garantere for fortsatt bobehandling, dette gjelder såvel private som offentlige kreditorer. Kreditor kan gjøre dette ved enten å stille et visst beløp til boets disposisjon eller ved å forfølge en konkret sak på vegne av boet etter kkl. § 118.

Konkursrådet er i tillegg kjent med at det er etablert en privat garantiordning som kan benyttes til fortsatt bobehandling. Denne private garantiordningen er etablert gjennom Stiftelsen Norsk Konkursfond. Norsk Konkursfond ble stiftet i november 1992. Blant stifterne/medlemmene finnes en rekke av Norges større bedrifter og næringsdrivende. Fondet finansieres ved at den enkelte bedrift betaler inn et innskudd, og hvor størrelsen på innskuddet er avhengig av omsetningen. Stiftelsen består av et råd og et styre. KrediNor i Oslo er sekretariat for Stiftelsen.

Fondets midler er for tiden ca. kr. 1 mill. I utgangspunktet vil midler til bobehandling kunne gis hvor medlemmer/stiftere, er kreditor i et bo, men ordningen utelukker ikke at også andre kan få garanti til fortsatt bobehandling. Dette avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. En begrunnet søknad om midler må rettes til sekretariatet.

Hovedhensikten med Stiftelsen er å være et preventivt element, slik at leverandørene får både mulighet og midler til å sikre sine krav, ved å avdekke gjengangere og konkursryttere. Man ønsker å gjøre et felles løft for å få bukt med de som gang på gang unnlater å gjøre opp for seg. Formålet er å heve den bedriftsøkonomiske moral med hensyn til avvikling av virksomheter. Dette søkes gjort gjennom å yte bidrag til åpning, oppfølging og etterforskning i konkursboer, hvor det er grunn til å tro at det foreligger mislige forhold og hvor boet ikke selv kan dekke kostnadene. Bidrag kan også ytes til dekning av prosesser av prinsipiell art.

Spørsmål om ordningen kan rettes til sekretariatet i Norsk Konkursfond, KrediNor i Oslo, Prinsensgt. 2, Postboks 782 Sentrum, 0152 Oslo, telefon 22 00 92 00, telefaks 22 42 23 71, e-post bsb@kredinor.no

 

Tips en venn
Web levert av CustomPublish AS