Ny avgjørelse fra Høyesterett om selvinkriminering i konkurssaker

HR-2007-01043-A gjelder blant annet spørsmål om krenkelse av vernet mot selvinkriminering ifm. forklaringsplikten etter konkursloven, samt pågripelse etter konkursloven § 105, m.m.

A gikk konkurs. Under bobehandlingen overholdt han ikke forklaringsplikten etter konkursloven § 101, og han ble pågrepet og holdt i fengslig forvaring etter § 105. Dagen etter pågripelsen ble han løslatt og fremstilt for bevisopptak i skifteretten.

A ble senere tiltalt for bounndragelse (dagjeldende § 281) og kreditorbegunstigelse (dagjeldende § 284). Grunnlaget for tiltalen for bounndragelse var: A hadde kort tid etter konkursåpning mottatt kr 469 000 fra sin mor i oppgjør for en leilighet. Dette opplyste han verken til bostyrer eller under bevisopptaket. Grunnlaget for tiltalen for kreditorbegunstigelse var: Et par uker før konkursåpning hadde han innfridd to lån på til sammen kr 170 000, med den konsekvensen at dekningen til fordringshavere i klasse 2 gikk fra 90 % til 0.

A ble i tingretten dømt til en straff av fengsel i 90 dager, og til å tåle inndragning med kr 469 000. Anken (over straffutmålingen og inndragningen) ble forkastet av lagmannsretten. Han fikk heller ikke fradrag i fengselsstraffen for varetektsoppholdet.

A anket til Høyesterett, og Høyesterett kom til følgende:
I drøftelsen av vernet mot selvinkriminering, (innfortolket i kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1, uttrykkelig uttalt i SP art. 14 nr. 3 bokstav g, jf. bl.a. også strpl. § 90 i norsk intern rett), viste Høyesterett til bølgepappkjennelsen (Rt. 1994 s. 610) og EMD-avgjørelsen Saunders mot Storbritannia, og uttalte at fremleggelse av forklaringer avgitt under forklaringsplikt kan bryte med selvinkrimineringsvernet etter en helhetlig vurdering av bruken av forklaringene. I denne saken fant Høyesterett at vernet mot selvinkriminering ikke var krenket, og la avgjørende vekt på at forklaringen hadde en beskjeden bevismessig betydning. Høyesterett mente imidlertid at det var en saksbehandlingsfeil å legge fram forklaringene under hovedforhandlingen, i stedet for å lese fra dem (jf. strpl. §§ 290, 296 og 297), men at denne feilen ikke var avgjørende for om det forelå en rettferdig rettergang. Dokumenter og bevis som eksisterer uavhengig av den tiltaltes vilje, kan legges frem i saken uten å krenke vernet mot selvinkriminering.

Et annet spørsmål for Høyesterett var om inndragningen av kjøpesummen på kr 469 000 kunne skje etter § 34. Forsvarer hevdet at den straffbare handlingen – brudd på informasjonsplikt – ikke var egnet til å gi utbytte som kunne inndras. Dette avviste Høyesterett, under henvisning til vilkårene i § 281. Forsvareren hevdet videre at beløpet ikke kunne regnes som utbytte fordi A skyldte kreditorene det samme beløpet netto. Også dette avviste Høyesterett og uttalte at det i det minste forelå en uberettiget kreditt.

Høyesterett opprettholdt straffen på 90 dagers fengsel. I tingretten var A ikke gitt varetektsfradrag (strl § 60) for perioden fra pågripelse og frem til fremstilling for skifteretten. Høyesterett kom til at frihetsberøvelsen hadde skjedd ”i anledning av saken”. Selv om informasjonen primært ble innhentet i kreditorenes interesse var den sentral i den senere straffeforfølgingen av A.

Les avgjørelsen her


Tips en venn Skriv ut