Ny kjennelse fra Høyesterett om norske domstolers internasjonale kompetanse etter kkl. § 146

Spørsmålet for Høyesterett var om norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne konkurs i utenlandsk selskap med avdeling - et NUF - i Norge. Ankeutvalget uttalte at konkursloven § 146 første ledd første punktum var ment å gi en uttømmende regulering også av norske domstolers internasjonale kompetanse, slik at konkurs bare kan åpnes i Norge når hovedforretningsstedet ligger her.

Bakgrunnen for saken var at et polsk selskap sin filial i Norge (NUF) ikke hadde betalt et krav på merverdiavgift. Filialen var registrert i Foretaksregisteret mens selskapet var registrert i Polen. For Høyesterett var det enighet mellom partene om at selskapet rent faktisk hadde sitt hovedforretningssted i Polen.

Spørsmålet for Høyesterett var om norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne konkurs i utenlandsk selskap med avdeling i Norge (NUF). Dette beror på om konkursloven § 146 første ledd første punktum må anses å gi en uttømmende regulering av kompetansen i slike tilfeller.

Med utgangspunkt i ordlyden uttalte Høyesterett at bestemmelsen uttømmende regulerer den stedlige kompetansen når bobehandlingen hører under norsk rett. Den internasjonale kompetansen er ikke direkte regulert i bestemmelsen, men av forarbeidene følger det imidlertid at bestemmelsen også er tenkt å gjelde i internasjonal sammenheng.

Etter en gjennomgang av NOU 1972:20 side 228 og Ot.prp.nr.50 (1980-1981) side 127, uttalte ankeutvalget at det ikke kan være tvilsomt at konkursloven § 146 var ment å gi en uttømmende regulering også av norske domstolers internasjonale kompetanse, slik at konkurs bare kan åpnes i Norge når hovedforretningsstedet ligger her.

Skatt Øst sin anførsel om at konkurslovens § 149 gir tvistelovens første del anvendelse i konkurssaker, slik at norske domstolers kompetanse reguleres av tvl. § 4-4 tredje ledd, førte ikke frem. Utvalget anså at kkl. § 146 som spesialregel må gå foran tvisteloven § 4-4, samt at § 4-4 etter sin ordlyd gjelder «søksmål». Bestemmelsen hadde sitt forbilde i Brussel- og Luganokonvensjonene, jf. NOU 2001:32 side 694, og disse konvensjonene har unntatt konkurs fra sitt virkeområde, jf. konvensjonenes artikkel 1 nr. 2 litra b.

Anken ble deretter forkastet. Les hele kjennelsen her.

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS