Ny kjennelse om norsk internasjonal insolvensrett

Utenlandsk insolvensbehandling hindret ikke enkeltforfølgning av debitors aktiva i Norge, og utleggspant kunne derfor ikke omstøtes.

Spansk selskap under administrasjon begjærte at insolvensbehandling i Spania ble anerkjent i Norge, og at beslutning om utlegg ikke ble gitt virkning. Det ble anført at omstøtelse etter dekningsloven § 5-8 og§ 5-9 også fikk anvendelse for utenlandske boer. I kjennelsen avsagt 24. april 2013 fastslo Høyesteretts ankeutvalg at utenlandsk insolvensbehandling ikke har hindringsvirkninger i norsk rett. Da utenlandsk insolvensbehandling ikke hindrer kreditorers enkeltforfølging av debitors aktiva i Norge. kom Høyesterett til at den heller ikke ga grunnlag for å omstøte utlegg etter dekningslovens regler.

Norsk internasjonal insolvensrett er basert på ulovfestet rett. Spørsmålet om utenlandsk insolvensbehandling kunne gis virkning for kreditorers forfølgelse av debitors aktiva i Norge, har ikke tidligere blitt behandlet i norsk rett. Spørsmålet om anerkjennelse av rettsavgjørelse om åpning av insolvensbehandling i Spania, er heller ikke regulert i avtale mellom Norge og Spania.

Ankeutvalget fant at tradisjonelle rettskilder ikke ga holdepunkter for å akseptere at insolvensbehandling i utlandet hadde hindringsvirkning for debitors eiendeler i Norge, og at heller ikke andre rettskilder eller reelle hensyn kunne begrunne slik hindringsvirkning.

Ankeutvalget viste blant annet til at konkurslovutvalget i NOU 1972:20 ikke åpner for at utenlandsk insolvensbehandling skal gis hindringsvirkning etter norsk rett uten noen særskilt lovhjemmel eller avtale med fremmed stat. Førstvoterende henviste også til norsk juridisk teori, herunder Mads Henry Andenæs’ utredning om norsk internasjonal insolvensrett for Justisdepartementet i 2010, og siterte at ”utgangspunktet i norsk rett er etter vanlig oppfatning at insolvensbehandling åpnet i utlandet ikke uten videre får virkning for skyldnerens eiendeler i Norge”.

I forhold til anførselen om at den utenlandske insolvensbehandlingen bør gis hindringsvirkning på grunnlag av reelle hensyn uttalte førstvoterende at: ”På et område som dette står forutberegnelighet sentralt. Det vil derfor være uheldig om løsningen må baseres på vurderingsbestemte løsninger, der det vil kunne være betydelig usikkerhet om resultatet.”

Videre siterte førstvoterende fra Rt. 2004 s. 1018 om norske domstolers internasjonale kompetanse ved omstøtelse i konkurs: ”Spørsmålet om internasjonal kompetanse for norske domstoler forutsetter en avveining av kryssende interesser som naturlig ligger til lovgiver. I en slik avveining vil inngå om Norge bør etablere ensidig kompetanseutvidelse eller bygge på internasjonalt samarbeid. Som det vil ha fremgått, legger jeg til grunn at en slik vurdering ikke er foretatt ved lovendringen i 1999. På dette området er det etter min mening beskjeden foranledning for domstolene til å gå foran i rettsutviklingen.” Førstvoterende bemerket så at hensynene ”langt på vei” gjør seg gjeldende i det aktuelle spørsmålet om utenlandsk insolvensbehandles skal gis hindringsvirkning etter norsk internasjonal insolvensrett.

Hele kjennelsen finner du her.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS