Omstøtelse av factoringpant

Studentavhandling av Lars-Petter Liland: De objektive omstøtelsesreglers anvendelse på avtaler etter panteloven § 4-10.

”Stor masteravhandling, 5. avdeling”

Veileder: Jens Edvin A. Skoghøy



1.   Innledning

1.1.     Presentasjon av emnet og problemstillingen, samt avgrensinger

Som det fremgår av avhandlingens tittel, vil temaet i det følgende være omstøtelse av pant for eldre gjeld i enkle pengekrav, og særlig factoringpant. Oppgaven vil således beskjeftige seg med både panterettslige og konkursrettslige problemstillinger. En næringsdrivende vil i de fleste tilfeller, en eller flere ganger, måtte oppta lån for enten å kunne starte opp eller fortsette sin drift. Det være seg lån for etablering i nytt lokale, investering i nye maskiner eller nytt utstyr, eller rett og slett for å kunne opprettholde den eksisterende driften. Låneinstitusjonene gir sjelden eller aldri lån uten sikkerhet. For en næringsdrivende som allerede har pantsatt den faste eiendommen og sitt løsøre og/eller driftstilbehør, kan det derfor by på problemer med å oppta ett nytt lån, eventuelt refinansiere et eksisterende. Gjennom panteloven § 4-10 er næringsdrivende, på visse vilkår, gitt muligheten til å pantsette nåværende og fremtidige enkle pengekrav, og de kan på denne måten stille sikkerhet for lånet. For deler av næringslivet, særlig handels- og oppdrettsnæringen, vil utestående fordringer være ett av få sikkerhetsobjekter.

Ved en konkurs hos den næringsdrivende vil konkursboet ta beslag i konkursskyldnerens midler etter dekningsloven § 2-2. Systemet i norsk rett er imidlertid at de med en panterett vil ha en særrett til dekning, en fortrinnsrett i forhold til konkursboet, jfr. panteloven § 1-1 første ledd. Man må derfor avgjøre om de pantsatte enkle pengekravene inngår i panthavers særrett til dekning, eller om de kan beslaglegges av konkursboet og gi dekning til den næringsdrivendes alminnelige usikrede kreditorer. Normalt byr denne grensedragningen ikke på problemer, men problemer kan oppstå. Det kan være tilfeller der den næringsdrivende har krav på vederlag for helt eller delvis uoppfylte kontrakter ved konkursåpningen. Dette vil være utestående fordringer og spørsmålet er om disse inngår i factoringpantavtalen. Videre kan det i enkelte tilfeller være problematisk å avgjøre om panteretten er gyldig stiftet og har fått rettsvern. Etter det panterettslige legalitetsprinsippet kan ikke panterett stiftes foruten der det er hjemlet i lov.[1] Har panteretten ikke fått rettsvern, kan den ikke gjøres gjeldende ovenfor konkursboet. Og til sist, kan panteretten omstøtes? Kan den det, vil dermed de enkle pengekrav kunne beslaglegges av konkursboet.

For ikke å sprenge rammene på avhandlingen, kan ikke alle de ovennevnte spørsmål tas opp. Det jeg skal konsentrere meg om er omstøtelsesspørsmålet. Ved en rettsdogmatisk undersøkelse av omstøtelsesreglenes anvendelse på pant i enkle pengekrav, og da særlig factoringpant, må også rettsvernsspørsmålet vies oppmerksomhet. Disse spørsmålene har en nær sammenheng. Forutsetningen i det følgende er at den næringsdrivendes enkle pengekrav er av en slik art at de inngår i panteavtalen. Undersøkelsen vil videre begrense seg til selve sikkerhetsstillelsen. Det er sikkerhetsstillelsen som skal vurderes i lys av omstøtelsesreglene. Jeg vil derfor avgrense mot omstøtelse av innbetalinger som følge av factoringkontrakten, slik som tilfellet var i Rt-2001-1136, Kjells Markiser-dommen.[2] Siden den subjektive omstøtelsesregel i dekningsloven § 5-9 ikke reiser særlige spørsmål i relasjon til sikkerhetsstillelse etter panteloven § 4-10, vil en summarisk undersøkelse av dekningsloven § 5-9 ikke bli foretatt.

Foruten en gjennomgang av det materielle i omstøtelsesreglene, må jeg og ta stilling til hvilken av de objektive omstøtelsesreglene som regulerer omstøtelsesadgangen der panteobjektet er enkle pengekrav. Pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer anses som betaling i forhold til dekningsloven § 5-5. Dette følger av ordlyden i bestemmelsens fjerde ledd. Dette betyr at pantsettelse av enkle fordringer, herunder factoringpant, eventuelt må omstøtes etter nærværende bestemmelse og ikke dekningsloven § 5-7 som gjelder omstøtelse av pantsettelse eller annen sikkerhetsstillelse, og som må anses for hovedregelen for omstøtelse av pant for eldre gjeld. Formuleringen i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd innebærer at enkle fordringer tilsynelatende står i en særstilling hva gjelder omstøtelse i forhold til andre panteobjekter siden denne regel er mer lempelig enn dekningsloven § 5-7.

Ser man hen til dekningslovens forarbeider, kan det virke som regelen i fjerde ledd tar sikte på de tilfeller der panthaver overtar kreditorbeføyelsene over de pantsatte krav allerede fra tidspunktet for pantsettelsen. Dette omtales ofte som pantelovens normalrådighetsmodell, og følger av panteloven § 4-6 første ledd. Videre er det i forarbeidene også uttrykt at dekningsloven § 5-5 fjerde ledd skal få anvendelse på tradisjonell factoring. For factoringpant der pantsetter fortsatt har rådighet over de pantsatte krav, altså en underpantordning, er spørsmålet om omstøtelse tilsynelatende ikke tatt opp. Når bestemmelsens ordlyd likevel er såpass klar, er spørsmålet om man på ovennevnte eller annet grunnlag kan tolke ordlyden innskrenkende slik at pantsettelse av enkle pengekrav må omstøtes etter samme regel som andre panteobjekt, nemlig dekningsloven § 5-7, eller om man tvert imot finner hensyn som taler for at enkle pengekrav skal stå i en særstilling hva gjelder omstøtelse.


1.2.     Introduksjon til begrepsbruken

Innledningsvis kan det være hensiktsmessig å gi en kort introduksjon til begrepene som vil gå igjen i avhandlingen. Når jeg snakker om factoringpant, mener jeg en samlet pantsettelse av en næringsdrivendes utestående enkle pengekrav. Hjemmel for dette finnes i panteloven § 4-10. Det finnes variasjoner over panteobjektets omfang og art, men det vil belyses utover i oppgaven der det er nødvendig. Det som foreløpig er viktig å legge merke til, er at når jeg snakker om factoringpant, er det en pantsettelse av fordringene jeg referer til. Panteloven

 § 4-10 gir og hjemmel for samlet å overdra fordringer, samt for å sikringscedere fordringer.

I det videre vil jeg bruke begrepene pantsetter, skyldner og konkursskyldner om hverandre. Panthaver vil være låneinstitusjonen eller bare banken der det er naturlig. Konkursboet kan bli omtalt bare som boet, og kreditorene til pantsetteren som ikke har panterett etter panteloven § 4-10 vil bli omtalt som de alminnelige kreditorer eller bare kreditorer. Debitor etter den pantsatte fordring vil bli omtalt som nettopp dette, eller debitor cessus eller bare cessus.

1.3.     Kort om omstøtelse

Omstøtelsesreglene i dekningsloven kapittel 5 er verneregler for kreditorfellesskapet.[3] På visse vilkår kan disposisjoner som er foretatt før boåpningen, settes til side. De kan tilbakeføres konkursboet. Omstøtelsesreglene beskjærer derfor debitors handlefrihet på et tidspunkt der hans økonomi anses for å være svak, i den hensikt å vareta kreditorsfellesskapets interesser. Etter dekningsloven § 5-10 forutsettes det at disposisjonen har fått rettsvern for at omstøtelsesreglene skal få anvendelse. At ordlyden i dekningsloven § 5-10 anvender uttrykket ”ordinært rettsvern”, betyr neppe noe mer enn rettsvern etter vedkommende formuesgodes aktuelle rettsvernsregel.[4] For factoringpantavtaler vil det bety at disse må være tinglyst i Løsøreregisteret etter panteloven § 4-10 annet ledd, eller ved melding til cessus etter panteloven § 4-5. Dette medfører videre at omstøtelsesreglene er subsidiære i forhold til rettsvernsreglene. Dersom factoringpantavtalen ikke har rettsvern, behøver den ikke respekteres av boet, og omstøtelse vil ikke være nødvendig. Er avtalen ikke gyldig partene i mellom, enten hva gjelder avtalerettslige mangler eller panterettslige mangler, blir resultatet det samme. Disposisjonen blir uvirksom overfor boet. Vi ser her at kreditorfellesskapet har en rekke regelsett som beskytter dem, og omstøtelsesreglene vil her komme inn i siste fase. Boet antas videre å ha beskyttelse i de alminnelige erstatningsreglene, men disse vil i stor grad subsumeres under den subjektive omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-9.

Selv om omstøtelsesreglene og rettsvernsreglene på mange måter har samme formål, er rekkevidden og virkeområdet for regelsettene ulike. Omstøtelsesreglene kan sies å favne videre. Har disposisjonen fått rettsvern, vil den være uangripelig etter rettsvernsreglene. Etter omstøtelsesreglene vil disposisjonen derimot kunne angripes. Og ikke nok med det, i forhold til hovedregelen om kreditorenes beslagsrett i dekningsloven § 2-2, er boet gitt mulighet til å beslaglegge formuesgoder opptil tre måneder forut for denne.                                                   (Ti år etter dekningsloven § 5-9). Dette følger av de enkelte omstøtelsesreglene som anvender formuleringer som ”tre måneder før fristdagen”.[5] Omstøtelsesreglene gir derfor boet et nokså sterkt vern mot disposisjoner som minsker boets verdi eller begunstiger kreditorene.

1.3.1.       Må boet lide et økonomisk tap etter de objektive omstøtelsesreglene

I motsetning til den subjektive omstøtelsesreglene i dekningsloven § 5-9, der det nokså sikkert er inntatt ett tapsvilkår (følger av dekningsloven § 5-12, ”…erstatter det tap det er blitt tilføyd ved den omstøtelige disposisjon.”), kan tilsvarende neppe utledes av de objektive reglene. Bestemmelsen om rettsvirkninger av omstøtelse etter de objektive reglene snakker ikke om tap, men berikelse den andre part har oppnådd.[6] Spørsmålet er om det likevel må oppstilles ett tapsvilkår for å kunne omstøte etter de objektive reglene. Reidar Myhre konkluderer i TfR 1992, s. 84-151 med at det neppe kan utledes noe generelt tapsvilkår fra dekningslovens bestemmelser (s. 87), og at det heller neppe er behov for ett tapsvilkår (s. 149).

I NOU 1993:16 foreslår utvalget en lovfesting av ett tapsvilkår, først og fremst fordi omstøtelse kan virke urimelig der boet ikke har lidd noe tap av den omstøtelige disposisjonen.[7] Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp av departementet som først og fremst begrunnet dette rettstekniske hensyn.[8] På denne bakgrunn må boet neppe lide ett økonomisk tap for å kunne omstøte etter de objektive reglene.

1.3.2.    Objektive og subjektive omstøtelsesregler

Dekningsloven skiller mellom objektive og subjektive omstøtelsesregler. Begrepene er ikke anvendt i lovteksten, men henspeiler seg på forhold som kan tilskrives skyldnerens medkontrahent. I forarbeidene er imidlertid begrepene nevnt, og disse er godt innarbeidet i juridisk teori og praksis.[9] Interessant i relasjon til omstøtelse av factoringpant vil være de objektive reglene i dekningsloven § 5-5 og § 5-7. Den subjektive regel i dekningsloven § 5-9 vil naturligvis supplere disse. Dette følger av dekningslovens oppbygging. De objektive reglene er en rettsteknisk forenkling i forhold til de til dels kompliserte erstatningskonstruksjonene, og formoder at visse disposisjoner er kreditorskadelige uten at det stilles vilkår om kunnskap om dette hos medkontrahenten.[10] Dersom vilkårene for omstøtelse er tilstede etter dekningsloven § 5-5 eller § 5-7, kan boet kreve at den annen part fralegger seg den berikelsen han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjonen, jfr. dekningsloven § 5-11. Dette uavhengig av hva den annen part visste eller burde vite om skyldnerens økonomiske situasjon. Dette medfører en vesentlig forenkling i bevistemaet, og forsterker det vern kreditorfellesskapet er gitt i medhold av omstøtelsesreglene.

Omstøtelsesreglene kan neppe omgås ved avtale mellom skyldner og medkontrahent. Selv om dette ikke følger direkte av ordlyden, må det være forutsatt som følge av formålet med reglene.[11] Om det hadde vært adgang til å omgå reglene ved avtale, ville de hensyn dekningslovens kapittel fem skal i vareta blitt illusoriske. Disse hensyn kan kort oppsummeres med begrepene; reparasjon, et velkjent begrep fra erstatningsretten som i denne sammenheng kommer til uttrykk i dekningsloven § 5-11 og § 5-12, samt prevensjon. Også dette er velkjent fra erstatningsretten. Det faktum at reglene er der og i stor grad påberopes av konkursboet, hindrer også debitor fra å foreta disposisjoner som er kreditorskadelige.

1.4.     Rettskildesituasjonen

Avhandlingens tema er lovregulert. Både panteloven og dekningsloven inneholder regler som regulerer en factoringpantavtales liv i en konkurs. Begge lovene har forarbeider som er godt gjennomarbeidet, og er gjennom rettspraksis innarbeidet i tolkningen av de ulike bestemmelsene. Særlig omstøtelsesspørsmålet har vært oppe i rettspraksis, og dekningslovens bestemmelser vedrørende omstøtelse er i stor grad kodifisering av eldre praksis og teori slik at eldre rettspraksis fortsatt har betydning for innholdet av de nye rettsreglene. Konkurs- og dekningsloven er blitt til gjennom et nordisk samarbeid, slik at Sverige og Danmark på mange områder har tilsvarende lovgivning. Om utenlandsk rett som rettskildefaktor vil jeg henvise til kapittelet nedenfor om metode. Også juridisk teori har viet avhandlingens tema oppmerksomhet. Jens Edvin Andreassens doktorgradsavhandling ”Factoringpant” tar opp omstøtelsesproblemet i kapittel 7. I de fleste panterettslige fremstillinger er factoringpantordningen redegjort for, mens de fleste konkursrettslige fremstillinger for så vidt nevner omstøtelsesproblematikken i forbindelse med en samlet pantsettelse av enkle pengekrav. Fremstillingene er imidlertid ikke inngående, foruten i Andreassens bok, og bortsett fra ett kapittel i denne, er temaet ikke behandlet samlet. Sett på bakgrunn av den nære sammenhengen mellom panterett og konkursrett og da særlig kanskje factoringpant og konkurs, er det på sin plass med en samlet fremstilling av temaet. Avtaler om factoringpant blir i stor utstrekning benyttet i det praktiske næringsliv og antallet konkurser åpnet i Norge er stort. I 2004 ble det åpnet 4 267 konkurser i Norge.[12] I 2003 var antallet tinglyste factoringavtaler 8 389.[13]

1.4.1.    Avhandlingens metode

Avhandlingens hovedmål er å plassere pant i enkle pengekrav der de hører hjemme i omstøtelsessammenheng. Ved denne øvelsen vil det være nødvendig å analysere de to objektive omstøtelsesreglene som kan tenkes anvendt ved omstøtelse av pant i enkle pengekrav. Jeg er av den oppfatning at spørsmålet ikke er løst ved dom, slik at fremstillingen vil være et forsøk på gjøre rede for det som kan kalles gjeldende rett på dette område. Gjeldende rett er ofte ikke noe endelig fastslått i den forstand at selv om det hadde foreligget en høyesterettsdom som løste avhandlingens problemstilling, er ikke det ensbetydende med at det må være slik i senere tilfeller. Høyesteretts kompetanse strekker seg neppe lengre enn til å fastsette resultatet i en bestemt sak, og det finnes eksempler der høyesterettsdommer oppfattes som uriktige.[14] Men på bakgrunn av blant annet domstolenes oppbygning og forfatningsmessige grunnlag er Høyesteretts uttalelser riktignok blant de mest tungtveiende rettskilder.[15] Gjeldende rett i denne sammenhengen må derfor bety den løsning jeg som rettsanvender faller ned på etter en analyse og tolkning av de relevante rettskilder på området, og etter at disse rettskildene, ved hjelp av juridisk metode, er anvendt på avhandlingens problemstilling. Nedenfor vil jeg presentere metoden som anvendes i avhandlingen.

Privatrettens karakter kjennetegnes i stor grad ved partenes kontraktsfrihet. Rettssubjekter har evne til å binde seg selv gjennom avtale med andre rettsubjekter. Det finnes mye lovtomt rom på privatrettens område, slik at rettslige reguleringer partene i mellom styres av den inngåtte avtale, eventuelt supplert ved lovgivning. Dette gjelder også for formuesretten. Som nevnt er problemene jeg berører i avhandlingen, regulert av lover. Lovtolkning vil derfor selvsagt utgjøre sentrale deler av den rettsdogmatiske fremstillingen. På panterettens område vil panteloven sette skranker for rettsubjektenes kontraktsfrihet. Som nevnt finnes et panterettslig legalitetsprinsipp som er nedfelt i panteloven § 1-2 annet ledd. Denne bestemmelsen setter ikke bare skranker for partenes kontraktsfrihet, men får og betydning for rettsanvenderen når denne skal tolke bestemmelsene i panteloven. På grunn av legalitetsprinsippet må rettsanvenderen generelt være forsiktig med utvidende anvendelse av pantelovens bestemmelser, samt analogibetraktninger.

For omstøtelsesreglene er det ikke utrykkelig uttalt at de ikke kan fravikes ved avtale, slik panteloven § 1-2 annet ledd gjør for pantelovens bestemmelser. Dette må imidlertid underforstås ved anvendelsen av reglene. Som nevnt vil de hensyn omstøtelsesreglene skal i vareta, ikke ha noen verdi om reglene kunne omgås ved avvikende avtale.

Både panteloven og dekningsloven har forholdsvis omfattende og grundige forarbeider. I tråd med den norske rettstradisjon vil forarbeidene gi viktige bidrag når man skal klarlegge det materielle innholdet i en lovbestemmelse. Å ikke ta forarbeidene i betraktning når man skal utlede en rettsregel fra en lovbestemmelse, vil føre til at det blir et hull i rettsanvendelsesprosessen. I avhandlingen har jeg brukt forholdsvis mye tid og plass på forarbeidene. Dette fordi de i all hovedsak oppgir forutsetningene for hvorfor lovteksten er som den er, samt at de legger føringer for hvordan lovteksten skal forstås.

Ved tolkning av forarbeidene vil jeg som utgangspunkt, legge de samme prinsipper til grunn som ved tolkning av lover. Konteksten og sammenhengen i tolkningsmaterialet er imidlertid mer omfattende enn ved arbeidet med en lovtekst, og man kan på grunn av dette neppe legge så stor vekt på enkelte ord og uttrykk i forarbeidene.[16]

 

Av rettspraksis har jeg brukt mye tid på en voldgiftsdom. Grunnen til dette er fordi denne dommen behandler avhandlingens problemstilling. Det finnes ikke høyesterettspraksis som behandler problemet jeg tar opp direkte, men det finnes dommer som beskjeftiger seg med tilstøtende problemer. Det at jeg vier en voldgiftsdom såpass stor plass i fremstillingen, betyr ikke at jeg anser dommen som en autoritativ rettskilde med tilnærmet prejudikatsverdi. Dette vil framkomme i de avsnittene voldgiftsdommen undersøkes.

Av rettspraksis er jeg av den oppfatning at det bare er Høyesteretts avgjørelser som kan være en direkte rettskilde ved arbeidet med å utlede en rettsregel fra en bestemmelse.[17] Dersom Høyesterett har uttalt seg om noe som kan overføres til det problemet man selv behandler, må dette tilleggs vekt, rett og slett fordi det er Høyesterett som uttaler det. Hvor stor vekt uttalelsen skal ha, beror blant annet på kvaliteten på resonnementet retten har gjort for å komme med uttalelsen.[18] Det samme gjelder ikke for underrettsdommer eller voldgiftsdommer. I disse tilfellene må svaret på spørsmålet om den rettskildemessige betydning søkes i argumentasjonen og vurderingene som er gjort, for å komme frem til løsningen. Om argumentasjonen er basert på avveining av hensyn og overveielser som er gode, vil disse kunne gi bidrag til å bestemme innholdet i rettsregelen. [19] Det at uttalelsene kommer fra underrettspraksis, gjør dem ikke automatisk til autoritative rettskilder slik tilfellet er for høyesterettspraksis.

Også hensynsvurderinger må foretas når man arbeider med lovtekst. Noen ganger kan de hensynene og målene lovteksten er ment å fremme, ha fått uttrykk i forarbeidene. Dette fordrer til en etterprøving av disse. Lovteksten er ofte et utrykk for ulike hensyn som er veid mot hverandre. Rettsregelen som til slutt skal utkomme av lovteksten, må være det som kan kalles en god regel. En god regel generelt, samt en god regel i dette konkrete tilfellet. For å komme frem til regelen, må man som oftest gjøre noen avveininger mellom ulike hensyn. For avhandlingens problemstilling vil hensynene som må tas i betraktning, være hensynet til kreditorfellesskapet på den ene side, og hensynet til det alminnelige omsetningslivet på den andre. Et annet hensyn som vil være retningsgivende for hvordan jeg vil tolke bestemmelsene, er hensynet til forutberegnelighet og system. På formuesrettens område må disse forsøkes ivaretatt i størst mulig grad, selvfølgelig uten at det går på bekostning av en konkret god regel.

Som nevnt ovenfor, finnes det noe juridisk teori som behandler avhandlingens problemstilling. Uttalelser i juridisk teori kan betegnes som sekundære eller avledede rettskilder.[20] Det vil si at de bygger på såkalte primærkilder, eller autorative rettskilder.[21] Når det, som i denne avhandlingen, er såpass mange primære rettskilder som kan gi bidrag til løsning av avhandlingens problemstilling, vil det etter mitt syn være naturlig å nedtone juridisk teori som bidragsyter i rettsanvendelsesprosessen ved avhandlingsarbeid. Juridisk teori er derfor i hovedsak benyttet som referanser og til illustrasjon.

På bakgrunn av at konkurslovsreformen var et nordisk samarbeid, kan det være naturlig å innta referanser til de tilsvarende nordiske bestemmelsene og forståelsen av disse.[22] Det er fremhevet i den norske innstilling at samarbeidet særlig har omfattet de materielle reglene, herunder omstøtelsesreglene.[23] For løsningen av avhandlingens problemstilling kan derfor svensk og dansk teori og praksis være av interesse.[24] Dersom man tolker bestemmelsene ulikt i de forskjellige landene, vil lovsamarbeidet tape mye av sin funksjon. Avgjørende rettskildemessig betydning kan de andre nordiske rettsreglene neppe ha, men de kan etter mitt syn likefullt gi bidrag til forståelsen av de norske bestemmelsene.[25] Selv om omstøtelsesreglene i hovedsak tilsvarer de norske bestemmelsene, er adgangen til å foreta en samlet sikkerhetsstillelse med enkle pengekrav svært avvikende i de nordiske lands lovgivning. En kort presisering av disse reglene vil foretas nedenfor i petit. Som utgangspunkt vil referanser til svensk og dansk rettstilstand benyttes ved drøftelser av mer generelle omstøtelsesspørsmål siden factoringpant er et norsk fenomen. Svensk og dansk teori og praksis vil som nevnt kun tjene som illustrasjon, og muligens gi bidrag til argumentasjonen. Noe behov for en inngående undersøkelse av de svenske og danske regler er derfor ikke til stede. Det vil også være begrenset med selvstendig arbeid i undersøkelsen av svensk og dansk rett.

1.5.      Sikkerhet i enkle fordringer etter svensk og dansk rett

I Sverige finnes bestemmelser om sikkerhetsstillelse med enkle fordringer i det som tilsvarer den norske gjeldsbrevlov, ”skuldebrevslagen”.[26] Også i Sverige antas bestemmelsene om enkle gjeldsbrev å gjelde analogisk på fordringer som ikke er kommet til uttrykk i gjeldsbrevs form.[27] Rettsvern oppnås på samme måte som etter gjeldsbrevloven § 29 og panteloven § 4-5, ved underretning til skyldneren etter den pantsatte fordring, jfr. skuldebrevslagen § 31.[28] En samlet pantsettelsesadgang slik som etter panteloven § 4-10 finnes derimot ikke, men den tradisjonelle factoringvirksomhet slik vi kjenner den fra Norge finnes også i Sverige. Factoringordningen følger de samme regler som enkeltvis pantsettelse av enkle krav i skuldebrevslagen.[29] Rettsvern for fakturafordringene som inngår i en factoringavtale oppnås ved underretning til skyldneren etter skuldebrevslagen § 31, gjerne ved påstempling på fakturaen.[30] En adgang til å underpantsette fordringer kan dette neppe gi.

En sikkerhetskonstruksjon som gir adgang til underpantsettelse av blant annet fordringer finnes i det som kalles foretakshypotek. Denne konstruksjonen gir en mulighet til å blant annet etablere en sikkerhetsrett i den næringsdrivendes ”lösa egendom”, herunder enkle fordringer, jfr. lov om foretakshypotek §§ 1:1 og 2:1. [31] Sikkerheten er imidlertid mye mer omfattende og kompleks, en det som er tilfelle for sikkerhet etter panteloven § 4-10.[32] For å kunne etablere en slik sikkerhet må den næringsdrivende registrere seg, og overlevere et hypoteksbrev til hypotekshaverne som sikkerhet, jfr. lovens § 1:3.[33]

For dansk retts vedkommende finnes også bestemmelser om sikkerhet i enkle fordringer i det som tilsvarer den norske gjeldsbrevloven, ”gældsbrevsloven”.[34] Også som tilfellet er i norsk rett, er det alminnelig antatt at reglene om enkle gjeldsbrev i gældsbrevsloven gjelder pr. analogi for enkle fordringer som ikke anses som enkle gjeldsbrev.[35] Rettsvern oppnås ved underretning til skyldneren av den overdratte fordring, jfr. gældsbrevsloven § 31.[36] Som for Norge og Sverige aksepteres også i Danmark den tradisjonelle factoring, der rettsvern oppnås ved underretting til debitor etter gældsbrevsloven § 31.[37] En adgang til å underpantsette fordringer synes ikke være mulig i dansk rett.[38] Dette følger av den danske tinglysningslov § 47 stk. 5.[39]

1.6.     Den videre fremstilling

Første del av avhandlingen vil beskjeftige seg med panterettslige spørsmål. Jeg vil her se på enkle pengekrav som panteobjekt, og trekke noen linjer tilbake til før panteloven av 1980. Dette fordi man ikke fikk hjemmel for å pantsette enkle pengekrav før panteloven av 1980. Enkle pengekrav har imidlertid vært anvendt som sikringsobjekt før 1980, og jeg vil derfor redegjøre for situasjonen fra tiden før 1980-loven. Også begrepet enkelt pengekrav vil bli gjenstand for undersøkelse i denne delen.

I den andre delen blir omstøtelsesproblematikken tatt opp. Jeg vil her sette pant i enkle pengekrav inn i omstøtelsesrettslig sammenheng samtidig som de materielle konsekvensene av omstøtelsesreglene gjøres rede for. Ved denne analysen av omstøtelsesreglene er det panterettslig perspektiv som legges til grunn slik at det for så vidt ikke bare foretas en generell undersøkelse av omstøtelsesreglene. Målet for denne delen er å avgjøre hvilken av de objektive omstøtelsesreglene som skal anvendes i tilfeller der tvistetemaet er pant i enkle pengekrav, samt hvorledes omstøtelsesregelen skal anvendes.


2.   Pant i enkle pengekrav

2.1.     Innledning

Ved undersøkelsen av avhandlingens problemstilling står selvsagt de to objektive omstøtelsesreglene sentralt. Ved tolkningen av disse må man imidlertid i stor grad trekke inn panterettslige hensyn i tillegg til de konkursrettslige, og det er av denne grunn hensiktsmessig å trekke noen linjer tilbake til rettsstillingen før panteloven av 1980, idet man før denne ikke hadde hjemmel for pantsettelse av rettsvernet pant i enkle pengekrav. Omstøtelsesreglene er imidlertid i all hovedsak videreføring av tidligere rett slik at hensyn og rettskilder fra før dekningsloven vil bli benyttet og kommentert underveis.[40] Å redegjøre for rettstillingen på omstøtelsesområdet fra før dekningsloven er derfor ikke hensiktsmessig slik det er på panterettens område. Der dekningsloven har ment å endre rettstillingen i forhold til tidligere, vil dette selvsagt påpekes der det er nødvendig.

Både i panteloven § 4-4 og § 4-10 er panteobjektet angitt til å være enkle pengekrav. I panteloven § 4-4 (2) gis det en definisjon på hva som skal anses som enkle pengekrav i relasjon til første ledd. Annet ledd har denne formulering; ”Som enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister eller innløsningspapir.” Verdipapir kan pantsettes etter panteloven § 4-1 første, jfr. annet ledd. Finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister kan pantsettes etter panteloven § 4-1 tredje ledd, og i panteloven § 4-2 gis den nødvendige hjemmel for pantsettelse av innløsningspapir.[41] I panteloven § 4-10 er panteobjektet også angitt til å være ”enkle pengekrav”.

Før jeg går nærmere inn på de to ovennevnte bestemmelsene må jeg klarlegge innholdet i begrepet enkle pengekrav slik det har kommet til uttrykk i norsk rett. Dette gjøres nedenfor i kapittel 2.1.1. Deretter vil jeg i kapittel 2.1.2 se på hvilken adgang det har vært til å pantsette enkle pengekrav. I kapittel 2.1.2.1 gis en kort presentasjon av instituttet sikringscesjon før jeg i kapittel 2.1.2.2 presenterer panteloven av 1980 og hjemlene som regulerer pantsettelse av enkle pengekrav i dag.

2.1.1.    Begrepet ”enkle pengekrav”

Pengekrav og pengefordring er ulike betegnelser med samme betydning. Når vi anvender uttrykkene krav eller fordring, er det fra kreditors synsvinkel. For debitor vil de tilsvarende uttrykkene være forpliktelse eller gjeld. Pengekrav kan deles i to hovedgrupper; lånegjeld, det vil si en plikt til å betale tilbake penger man har lånt, og vederlagskrav, en plikt til å betale for en ytelse man har kjøpt eller leid.[42] Dette er imidlertid ikke mer enn ett upresist utgangspunkt. I prinsippet må alle krav på betaling av penger regnes som pengekrav. Etter dette vil også krav på erstatning for skadeforvoldelse regnes som pengekrav, og erstatning i forbindelse med kontraktsbrudd.

Den rettslige reguleringen av pengekrav knytter seg primært til hvordan forpliktelsen kommer til uttrykk, eller sagt på en annen måte, hvilket dokument kravet er knyttet til. Rettsreglene om dette finnes først og fremst i lov om gjeldsbrev av 17. februar 1939 nr. 1. Man kan her skille mellom to dokumenttyper; omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Loven selv gir ingen definisjon på hva et enkelt gjeldsbrev er, men sier i gjeldsbrevloven § 24 at med enkle gjelsbrev menes navnegjeldsbrev som ikke går inn under gjelsbrevloven § 11 nr. 3 eller 4. Dette betyr at gjeldsbrev som ikke er omsetningsgjeldsbrev, er enkle gjeldsbrev. Det kravet som det enkle gjeldsbrevet gir uttrykk for, må betegnes som et pengekrav, og et enkelt sådan. Dette kan også utledes fra forarbeidene til panteloven. I Ot. prp. nr. 39 på side 64 sies det indirekte at krav som ikke er knyttet til et omsetningsgjeldsbrev, betegnes som enkle pengekrav. Videre er det i forarbeidene til gjeldsbrevloven uttalt hva som kan betegnes som gjeldsbrev. Fra Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 side 13 hitsettes:

”I tilslutning til tradisjonell oppfatning både hos oss og annetsteds er det først og fremst skriftlig og i det ytre selvstendige løfter om å betale penger som kan kalles gjeldsbrev. Det gjør utvilsomt samme nytten om forpliktelsen ikke er formet som et løfte, men som en erkjennelse av å være penger skyldig.

Vi ser at det først og fremst er skriftlige fordringer som er gjeldsbrev. Dette er opplagt. I forhold til begrepet enkle pengekrav er det derimot ikke nødvendig at pengekravet tilfredsstiller ovennevnte. Et krav som ikke er skriftlig og dermed ikke et gjeldsbrev, er like fullt et pengekrav. Videre er et krav som har kommet skriftlig til uttrykk, trenger heller ikke være gjeldsbrev, men er like fullt pengekrav. Disse fordringene blir ofte kalt for muntlige fordringer. Det kan være litt misvisende å anvende uttrykket muntlige fordringer på denne typen krav siden de som oftest har ett skriftlig grunnlag, men det er likevel vanlig i norsk rett. Et krav det utstedes faktura for, vil være en muntlig fordring på bakgrunn av ovennevnte, selv om kravet i og for seg er skriftlig. En faktura vil ikke ha debitors selvstendige løfte om å betale penger, slik det i motivene til gjeldsbrevloven er forutsatt at krav som skal betegnes som gjeldsbrev skal ha. Etter dette må det legges til grunn at enkle pengekrav er ethvert pengekrav som ikke er negotiabel etter gjeldsbrevlovens regler. [43]

At det utstedes et enkelt gjeldsbrev for et enkelt pengekrav, vil som utgangspunkt ikke forandre kravets rettslige stilling, men det finnes unntak. Eksempelvis vil en foreldet fordring ”gjenoppstå” om det utstedes et enkelt gjeldsbrev med kunnskap om foreldelsen.[44]

Selv om gjeldsbrevlovens kapittel 1 og 3 gjelder for enkle gjeldsbrev, er det antatt at reglene også får analogisk anvendelse på andre ikke-negotiable krav, nemlig enkle pengekrav.[45] Dette er for det første forutsatt i motivene til gjeldsbrevloven, der det understrekes at lovens regler på ingen måte pretenderer å være uttømmende.[46] I Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 side 16 og 17 heter det således:

”Vi nevnte ovenfor at utkastets regler ikke sikter på å være uttømmende, men at det derimot i stor utstrekning kan bli tale om å bruke dem analogisk. Fortrinsvis vil dette bli tilfelle for fellesreglenes vedkommende, idet disse i hovedsaken bare er anvendelse av de almindelige rettsgrunnsetninger på dette området, og derfor naturlig kan overføres også til andre fordringer som ikke har gjeldsbrevs form.”

For det andre har Høyesterett lagt dette til grunn i blant annet Rt-1957-778, Sirkusteltdommen. På side 781 sier førstvoterende:

 

”Før gjeldsbrevloven var regelen hos oss at når en muntlig fordring var overdradd til flere som var i god tro, var tiden for overdragelsen avgjørende for prioriteten. Noen underretning til skyldneren var ikke nødvendig. I §29 annet ledd i gjeldsbrevloven fikk vi så den regel at når et krav er « avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om ». Denne regel gjelder direkte for enkle gjeldsbrev, men jeg finner - under tvil - at regelen må tolkes slik at den også kommer til anvendelse på den fordring som det dreier seg om i vår sak. Etter min mening taler nemlig sterke reelle grunner for at regelen i §29 annet ledd også skal gjelde for overdragelse av pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Når underretningen til skyldneren er avgjørende, bygges det på et ytre faktum som det er lettere å føre bevis for. Det er på den måten større mulighet for å unngå tvistigheter og antedaterte transporter. Den som erverver en muntlig fordring, har også normalt særlig oppfordring til å sørge for at skyldneren får underretning om overdragelsen for å hindre at skyldneren betaler til overdrageren. Det står i det hele for meg som lite naturlig at man i den relasjon som det her gjelder, skal ha forskjellige regler for ikke negotiable gjeldsbrev og for pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev.”

Også i Rt-1992-504, Factoring Finans-dommen, er det forutsatt at gjeldsbrevlovens regler skal gjelde for enkle fordringer. Retten bemerker på side 507:

”[S]aken gjelder enkle fordringer oppstått i forbindelse med to tilvirkningskontrakter. Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevloven regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike fordringer, herunder loven §26 om motregning. Dette synes også forutsatt i panteloven, jf henvisningene i §4-6 og §4-10.”

 

Avslutningsvis kan man etter dette konkludere med at med enkle pengekrav menes i alle fall krav som går ut på en plikt til å betale penger. Grunnlaget for kravet er irrelevant. Kravet kan komme skriftlig til uttrykk, men det er ikke nødvendig. Krav som ikke følger negotiabilitetsreglene i gjeldsbrevloven, er enkle pengekrav, og lovens bestemmelser i kapittel 1 og 3 kan anvendes analogisk på slike krav.

2.1.2.    Fra overdragelse til pantsettelse av enkle pengekrav

Enkle pengekrav kan som utgangspunkt avhendes fritt.[47] I norsk rett kan man si at regelen om adgang til fritt å omsette enkle pengekrav, følger av det vi kan kalle et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp.[48] En fri overdragelsesadgang av enkle fordringer er også lagt til grunn av flertallet i Rt-1992-492, der det uttaler:

”Utgangspunktet etter norsk rett er at enkle fordringer kan overdras. Med mindre det er særlige holdepunkter for noe annet i rettsgrunnlaget for fordringen, må debitor respektere overdragelsen og cesjonaren blir rette innehaver av kravet.”[49]

Det er således ikke tvilsomt at enkle pengekrav kan avhendes. Begrensinger i adgangen til å avhende fordringen kan følge av særlige lovbestemmelser eller utspringe av en avtale mellom partene.[50] Videre er det heller ikke tvilsomt at kravet kan skifte eier på andre måter enn avhending. En gjennomgang av dette er ikke nødvendig i forhold til avhandlingens tema, men jeg kan nevne at enkle pengekrav ikke står i noen særstilling i forhold til andre formuesgjenstander hva gjelder overdragelsesmåter. På grunnlag av setningen ”fra det mer til det mindre” burde man kunne anta at enkle pengekrav også kan pantsettes, selv om man selvsagt ikke kan utlede noe rettslig av den ovennevnte setning. For debitor cessus vil en pantsettelse ikke medføre noen større byrder enn en regulær cesjon vil gjøre. Et eventuelt forbud mot pantsettelse av enkle krav kan derfor vanskelig begrunnes ut fra hensynet til cessus. Regelen i norsk rett var imidlertid, før panteloven av 1980, at enkle pengekrav ikke kunne pantsettes med rettsvern. Før jeg behandler panteloven §§ 4-4 og 4-10, vil jeg trekke noen linjer tilbake til rettstilstanden før panteloven av 1980.

2.1.2.1.     Sikringscesjon

Enkle pengekrav er på mange måter et velegnet panteobjekt. For kreditor vil en pantsettelse av utestående krav ikke medføre større begrensinger av hans handlefrihet i forhold til andre panteobjekter. Det vil tvert imot være meget gunstig for ham å kunne reise kreditt på utestående krav. Kreditor vil på denne måte få tilført kapital på et tidligere tidspunkt enn han ville fått dersom han måtte vente til kravet er forfalt.

Før panteloven av 1980 kunne man ikke pantsette enkle pengekrav med rettsvern. Panteloven av 1857 § 1 satte en stopper for dette. Heller ikke gjeldsbrevloven ga hjemmel for pantsettelse av enkle krav, slik tilfellet er i Sverige og Danmark. Et forslag om å gi hjemmel til pantsettelse av enkle fordringer ble av departementet stoppet i Ot.prp. nr. 38 1938 side 4 flg. først og fremst av hensynet til personalkreditten. Den gjennomgående tanken bak panteloven av 1857 var å begrense mulighetene til pantsettelse av hensynet til personalkreditten. For andre formuesgoder enn fast eiendom og retter i denne kunne rettsvern for pantsettelsen, dersom det ikke fantes særlig hjemmel for annet, bare oppnås ved overlevering av det pantsatte, den såkalte håndpantregelen. Dette var en effektiv begrensing av muligheten for pantsettelse. For enkle pengekrav er håndpant upraktisk idet kravene ikke behøver være knyttet til noe fysisk som kan overleveres. Pengekravet trenger ikke en gang ha kommet skriftlig til uttrykk for at det skal kunne subsumeres under begrepet enkle pengekrav. Er det utstedt gjeldsbrev for kravet, er det for så vidt et dokument som kunne tenkes overlevert. Dersom gjeldsbrevet ikke er et omsetningsgjeldsbrev, knyttes det imidlertid ingen rettslige virkninger til rådigheten over selve dokumentet, og krav som er kommet til uttrykk i slike dokument, er ikke knyttet til dokumentet på en slik måte at det kan pantsettes ved overlevering.[51]Dette medførte at enkle pengekrav ikke kunne overleveres slik panteloven av 1857 foreskrev og at rettsvern kunne ikke oppnås. Dette ble slått fast i Rt-1904-321 der saken gjaldt prioritetskonflikt mellom cesjonar og utleggstaker. Objektet for konflikten var en transportert brannpolise. Retten bemerket:

”[M]en er Erklæringen at anse som en Pantsættelse, har den som Pantsættelse af en mundtlig Fordring ingen Gyldighed ligeoverfor Tredjemand, som maatte have noget at fordre af Jacobson. Og da det Offentlige under 7 Juli 1893 har gjort Udpantning i Assurancesummen, maa Davidsons Krav paa Selskabet ubetinget staa tilbage for det Offentliges.”

De negotiable fordringene kunne imidlertid overleveres, og man oppnådde da rettsvern etter panteloven av 1857 § 1. Mellom partene derimot ble det antatt at en pantsettelse med enkle pengekrav som panteobjekt var gyldig.[52] Det faktum at den ikke kunne oppnå vern mot pantsetters kreditorer eller suksessorer, gjorde imidlertid sikkerhetsretten verdiløs. Behovet for å anvende fordringer som sikkerhetsrett var imidlertid til stede og det ble som Arnholm uttrykker det, ”sprengt seg frem til en ordning som gjør det mulig å utnytte almindelige fordringer til sikringsobjekt”.[53] Denne ordningen ble, og blir kalt for, sikringscesjon.[54] Instituttet kjennetegnes ved at kreditor overdrar et krav han har på debitor til kredittyter. Cesjon av enkle fordringer er som nevnt ovenfor tillatt. Lånegiver eller cesjonar blir da eier av kravet. Rettsvern oppnås ved notifikasjon til debitor etter den overdratte fordring, cessus, etter gjeldsbrevloven § 29 første ledd. Rettsforholdet mellom cedenten og cesjonaren stopper imidlertid ikke her. Seg imellom kunne de avtale at cedenten skulle hefte som selvskyldnerkausjonist for kravet. Dette er også tillatt etter gjeldsbrevloven §§ 9 og 10. Cedenten har dermed risikoen og ansvaret for cessus’ betalingsvilje og betalingsevne. Videre ble det avtalt at partene skulle foreta et etteroppgjør når cessus innfridde den overdratte fordring. En eventuell differanse mellom det cesjonaren mottok og det beløpet han hadde betalt cedenten, skulle justeres. I realiteten har dette opplegget samme funksjon som en pantsettelse. Den overdratte fordring tjener som sikkerhet for kredittytelsen. Dersom cesjonen framstod som en overdragelse til eie, godtok rettsordenen dette.[55]

Sikringscesjon ble også satt i system gjennom det man kaller factoringavtaler. Denne ordningen ble gjerne benyttet av næringslivet for å reise kreditt på utestående fordringer. Ordningen går kort fortalt ut på en planmessig overdragelse av fordringer til et finansieringsselskap (factor) mot kontant betaling. Factor overtar ved cesjonen de administrative oppgavene med fordringene så som innkreving, regnskapsførsel med mer. Debitor cessus etter fordringene er blitt notifisert om overdragelsen, gjerne med påstempling av fakturaene, og innbetaling skal skje til factor. For den næringsdrivende (klienten) betyr dette at han får frigjort kapitalen i fordringene og slipper de administrative oppgavene. Mellom den næringsdrivende og factor skal det foretas ett etteroppgjør når man ser hva de tiltransporterte fordringene innbringer.[56] En redegjørelse for factoringinstituttet som sådan vil ikke bli foretatt i denne avhandlingen.[57]

2.1.2.2.     Panteloven av 1980

Ved panteloven av 1980 ble det som kjent gitt klar hjemmel for å kontraktspantsette enkle pengekrav. Ved enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav finnes hjemmel for dette i panteloven § 4-4. Rettsvern oppnås ved notifikasjon (varsel) til debitor for de pantsatte krav. Bestemmelsen gir den nødvendige hjemmel for å kontraktspantsette enkle pengekrav pantsetter har eller kommer til å få i et nærmere angitt rettsforhold. For næringsdrivende gir loven adgang til samlet pantsettelse av enkle pengekrav ”på vederlag for varer eller tjenester”. Pantsettelsen kan omfatte krav den næringsdrivende har eller får, eller begge deler. Rettsvern oppnås ved tinglysing i Løsøreregisteret. Dette reguleres av panteloven § 4-10.

En nærmere redegjørelse for ovennevnte bestemmelser vil ikke bli gjort innledningsvis idet dette foretas i tilknytning til omstøtelsesbestemmelsene underveis i oppgaven. Her vil jeg bare presentere hva de ulike pantsettelsesalternativene bestemmelsene gir mulighet for. For det første kan enhver pantsette enkle pengekrav som han har. For det andre kan enhver pantsette enkle pengekrav som han får. For det tredje kan enhver både pantsette enkle pengekrav som han har og får. For næringsdrivende kan dette gjøres samlet idet rettsvernet ikke er betinget av notifikasjon, mens for andre må pantsettelsen skje enkeltvis for å kunne oppnå rettsvern. I forhold til omstøtelsesspørsmålet kan resultatet bli ulikt etter de forskjellige alternativene. Det er blant annet dette det skal redegjøres for i det følgende, samt undersøke de grunnleggende omstøtelsesspørsmålene; når en pantsettelse kan anses som foretatt og når man kan anse gjelden for pådratt.


3.      Når er pantsettelsen foretatt

3.1.     Innledning

Dersom pantsettelsen skal kunne omsøtets etter de objektive reglene, er det et vilkår at pantsettelsen (eller betalingen) må ha funnet sted ”senere enn tre måneder før fristdagen”. Dette gjelder både i forhold til dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7. Fra hvilket tidspunkt fristdagen starter å løpe, er regulert i dekningsloven §§ 1-1 til 1-3. Det avgjørende for om pantsettelsen har funnet sted innenfor tremånedersfristen, er om den er ”foretatt” da. Også dette er likt for begge bestemmelsene. Videre er det ett vilkår for omstøtelse at pantsettelsen har skjedd etter gjeldstiftelsen. Det er bare i disse tilfellene pantsettelsen kan omstøtes. Er pantsettelsen foretatt før eller samtidig med gjeldstiftelsen, er det ikke tale om pant for eldre gjeld, men tvert imot, pant for ny gjeld. Slik pantsettelse kan verken omstøtes etter dekningsloven § 5-5 eller etter dekningsloven § 5-7. I forhold til dekningsloven § 5-5 har tidspunktet også betydning for om sikkerheten er etablert ”før normal betalingstid” for hovedkravet. Det som skal undersøkes i det følgende, er når pantsettelsen kan være ansett for ”foretatt” i forhold til omstøtelsesreglene.

3.2.     Gjeldsbegrepet i dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7

Både dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 gjelder betaling av eller sikkerhetsstillelse for gjeld. I dekningsloven § 5-7 er det presisert at det må dreie seg om eldre gjeld for at omstøtelse skal bli aktuelt. I dekningsloven § 5-5 må det samme være forutsatt selv om det ikke uttrykkelig følger av ordlyden slik det gjør i dekningsloven § 5-7. Når dekningsloven § 5-5 anvender formuleringen ”betaling av gjeld” må det forstås som gjeld pådratt før den eventuelle omstøtelige betaling skjer. Dette må bety at regelen ikke kan anvendes ved kontantkjøp. Ordet ”gjeld” i dekningsloven § 5-5 må etter dette forstås som eldre gjeld. Det er ved sikkerhetsstillelse for eller betaling av slik gjeld den kreditorskadelige disposisjonen gjennomgående skjer.

Gjeld vil i alminnelighet bety en forpliktelse til å betale penger, men ordlyden er neppe begrenset til å gjelde for pengegjeld. Også andre forpliktelser enn tilbakebetaling av penger må kunne omfattes av begrepet gjeld. I dekningslovens forarbeider er det sagt, riktignok i forbindelse med dekningsloven § 5-13, at gjelden også kan omfatte levering av varer.[58] Det er neppe meningen å operere med forskjellig innhold av begrepet gjeld i forhold til omstøtelsesreglene. Gjeld må etter dette bety både pengeforpliktelser og plikt til å yte i naturalia.[59]

3.3.     Fristberegningen

Som nevnt innledningsvis har tidspunktet for pantsettelsen betydning for omstøtelsesadgangen i forhold til begge de objektive omstøtelsesreglene. Et grunnleggende vilkår for omstøtelse er at sikkerhetsstillelsen er ”foretatt senere enn tre måneder før fristdagen”. For at det i det hele tatt skal bli tale om omstøtelse, må sikkerhetsstillelsen for det første være gyldig mellom partene. Dersom panteavtalen ikke er gyldig mellom partene, er det selvsagt at konkursboet ikke er forpliktet i henhold til avtalen. For panteavtaler, som for andre avtaler, gjelder de alminnelige avtalerettslige reglene om ugyldighet. Disse skal ikke forfølges i nærværende fremstilling. I tillegg må panteavtalen være panterettslig gyldig. Det vil si at panteretten må ha hjemmel i henhold til det panterettslige legalitetsprinsipp, samt at panteretten må holde seg innenfor de rammene den aktuelle bestemmelse gir. Heller ikke dette skal i nevneverdig grad forfølges i avhandlingen.

Den gyldige panteavtalen må videre ha oppnådd vern mot tredjemann for at det skal kunne bli tale om omstøtelse. Det finnes ulike tredjemannsgrupper og i dette tilfellet er det pantsetters kreditorer avtalen må ha rettsvern mot. Rettsvern av pant i enkle pengekrav oppnås som kjent ved notifikasjon til debitor cessus etter panteloven § 4-5 eller ved tinglysning i Løsøreregisteret etter panteloven § 4-10 annet ledd.

Med bakgrunn i det ovennevnte må sikkerhetsstillelsen anses som foretatt i relasjon til fristberegningen i dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 på det tidspunkt den gyldige panteavtalen har oppnådd vern mot pantsetters kreditorer. Det er først etter dette tidspunktet panteavtalen kan oppfylle sin funksjon, nemlig å gi en særrett til dekning for panthaver.[60] I dekningsloven § 5-10 finnes en generell bestemmelse som fastlegger tidspunktet for når en disposisjon skal anses for foretatt ved anvendelse av omstøtelsesreglene. En disposisjon som får ”ordinært rettsvern ved tinglysing eller annen sikringsakt”, anses ikke som foretatt før sikringsakten for vedkommende disposisjon er ”iverksatt”. Ved sikkerhetsstillelse med enkle pengekrav er sikringsakten som nevnt notifikasjon eller tinglysning i Løsøreregisteret. Uttrykket ”ordinært rettsvern” er forutsatt å bety det som i alminnelighet omtales som rettsvern. Motsetningen til ordinært rettsvern vil i denne sammenheng være fullt rettsvern, altså rettsvern og uomstøtelighet.[61] For enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav etter panteloven § 4-4 vil disposisjonen anses foretatt idet notifikasjon er iverksatt. For samlet pantsettelse etter § 4-10 må disposisjonen anses foretatt idet tinglysing av panteavtalen eller notifikasjon, er iverksatt.[62] Å ”iverksette” må i denne sammenheng bety det samme som å fullbyrde og ikke det samme som å sette i gang. Dette betyr at pantsettelsen anses for foretatt idet pantsettelsen har oppnådd vern mot pantsetters kreditorer. Sikringsakten må være fullført, og panteavtalen må ha rettsvern. Dette er for så vidt et panterettslig problem, og skal drøftes nedenfor.

3.3.1.    Når har avtalen rettsvern mot pantsetters kreditorer[63]

Dersom rettsvern er betinget av tinglysning i Løsøreregisteret, vil dette være i orden den dagen dokumentet om tinglysing kom inn til tinglysing, det vil si ved dagbokføringen. Dette følger av tinglysingsloven § 34 sammenholdt med samme lovs §§ 20 og 23.[64] Fra dette tidspunkt vil panteavtalen ha oppnådd vern mot pantsetters kreditorer. Ved notifikasjon kan det imidlertid være større tvil. Etter ordlyden i panteloven § 4-5 oppnås rettsvern ved at ”skyldneren får melding om pantsettelsen”, eller tilsvarende i gjeldsbrevloven § 29; ”har fått melding”. Av hensyn til system og forutberegnelighet i lovverket må både panteloven og gjeldsbrevloven på dette punkt gis samme innhold.[65] Rettsvern kan etter dette tenkes oppnådd når slik melding er sendt. Dernest kan det avgjørende tidspunktet være når slik melding kommer fram, eller endelig, når skyldneren får kunnskap om meldingen. Formuleringen ”får melding” i panteloven § 4-5 og den tilsvarende formulering ”har fått melding” i gjeldsbrevloven § 29 vil etter min oppfatning utelukke det første tidspunktet. Dersom melding om pantsettelse sendes til skyldneren i posten, kan man umulig si at han har fått meldingen idet pantsetter postlegger den. Vi må etter dette i hvert fall kreve at varselet er kommet frem til skyldneren. Dette synes også forutsatt i forhold til gjeldsbrevloven § 29.[66] Notifikasjonen må rubriseres som et avtalerettslig påbud. Dette medfører at varselet får virkning for pantsetter når det er kommet frem til skyldneren. Dette følger av avtaleloven §§ 2 og 3.[67] Med kommet frem må man legge til grunn at skyldneren har en objektiv mulighet til å gjøre seg kjent med varselet. Ett eksempel på dette er at varselet er kommet frem til skyldnerens postkasse. Man trenger ikke kreve at skyldneren virkelig har gjort seg kjent med varselet og dets innhold. Hadde regelen oppstilt et krav til kjennskap, kunne cessus forholdt seg intetanende til varselet i forståelse med cedenten, og på denne måte legge til rette for omgåelse. I forhold til rettsvernskravet i panteloven § 4-5 antar jeg at det er dette som ligger i formuleringen ”får melding”. Rettsvernet har til hensikt å skape notoritet og publisitet over pantsettelsen og ikke nødvendigvis å frata pantsetter rådigheten over det pantsatte.[68] I forarbeidene til rettsvernsregelen i panteloven § 4-5 er det riktignok sagt at pantsettelsen må ”oppfattes som håndpantsettelse”, men at det ikke spiller noen rolle ”hvorledes man oppfatter pantsettelsen av den enkle fordring, idet reglene i [panteloven] kapittel 4 er utformet slik at man ikke er avhengig av underpant/håndpant-definisjonene.”[69] Sett i forhold til omstøtelsesreglene er det også notoriteten og publisiteten som skal ivaretas med rettsvernsakten. Dette taler for at tidspunktet da varselet er kommet frem bør legges til grunn.[70]

I de tilfeller der samlet pantsettelse av enkle pengekrav etter panteloven § 4-10 får rettsvern ved notifikasjon, må rettsvernet også anses etablert når skyldneren får melding om pantsettelsen jfr. ovenfor. Både rettstekniske hensyn og hensynet til sammenheng i regelverket taler for en slik løsning.[71] Meldingen må komme fra en av de involverte parter. Dette er utrykkelig sagt i gjeldsbrevloven § 29, og må av hensyn til konsekvens og forutberegnelighet gjelde analogisk for panteloven § 4-5. Det er etter dette neppe tilstrekkelig at cessus får rede på pantsettelsen på annen måte. Etter de alminnelige fullmaktsregler kan selvsagt det ovennevnte fravikes. Ordlyden stiller intet skriftlighetskrav til varselet. En muntlig melding vil etter dette være nok i forhold til regelen i panteloven § 4-5.

I Rådsegn 8 1970 om pant gikk det opprinnelige forslag til Sivillovbokutvalget ut på ett skriftlighetskrav for varselet. Formålet med et krav til skriftlighet var i hovedsak å sikre notoritet og garanti mot antedatering og ”anna svikferd.”[72] Skriftlighetskravet ble imidlertid tatt ut i departementsproposisjonen.[73]

Etter dette må ”foretatt” i dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 bety tidspunktet da factoringpantavtalen ble dagbokført dersom tinglysing er rettsvernsakten, mens det i de tilfellene der rettsvernet er betinget av notifikasjon til skyldneren, må bety idet melding kom frem til skyldner slik at han har en objektiv mulighet å gjøre seg kjent med meldingen. Har pantsettelsen fått rettsvern ”senere enn tre måneder før fristdagen”, kan denne omstøtes så fremt de andre vilkårene i dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 er oppfylt.

3.4.     Sikkerhetsstillelse for eldre gjeld

Tidspunktet for pantsettelsen har som nevnt betydning i flere sammenhenger enn for omstøtelsesfristen. Ett ytterligere vilkår for at omstøtelsesreglene skal få anvendelse, er at sikkerhetsstillelsen er stilt for eldre gjeld. Det vil si at sikkerhetsretten må være etablert før eller senest samtidig med betalingsforpliktelsen dersom den skal stå seg mot omstøtelse etter nærværende bestemmelser. I det følgende skal jeg se på når sikkerhetsretten kan anses etablert i forhold til gjeldsstiftelsen. I motsetning til ovenfor om fristberegningen kan spørsmålet om pantsettelsen har funnet sted senest samtidig med gjeldsstiftelsen, måtte vurderes ulikt etter dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7. Først vil jeg vurdere spørsmålet i forhold til dekningsloven § 5-7.

3.4.1.    Dekningsloven § 5-7

Ved spørsmålet om pantsettelsen har funnet sted senest samtidig med gjeldsstiftelsen, må utgangspunktet tas på det tidspunktet sikkerhetsretten ble ”avtalt” jfr. dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav a.[74] Dette kan kalles for samtidighetskravet. Dekningsloven § 5-7 første ledd skal innholdsmessig svare til den gamle konkurslovs § 45 første ledd. Ordlyden har imidlertid fått en mye klarere utforming hva gjelder samtidighetskravet.[75] Etter den gamle konkursloven § 45 første ledd kom det ikke klart frem om bestemmelsen bare tok sikte på å ramme sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Det var imidlertid enighet om at bestemmelsen ikke skulle ramme de tilfeller der sikkerhetsretten ble etablert før gjelden ble pådratt. Bestemmelsen måtte i disse tilfeller tolkes innskrenkende.[76]

I konkurslovutvalgets innstilling synes det avgjørende tidspunktet for samtidighetskravet å være når sikkerhetsretten ble ”tilsagt”.[77] Dette ble av departementet forandret til ”avtalt”.[78] Endringen av ordlyden på dette punkt må ha vært gjort for klarere å få frem at det ikke er nok med et løfte om å stille sikkerhet. Det er nødvendig med noe mer enn et løfte fra debitor om sikkerhetsstillelse. I den tilsvarende danske formulering anvendes uttrykket ”tilsagt”, men det antas at det ikke er tilstrekkelig med et løfte om panterett.[79] For svensk retts vedkommende synes det avgjørende tidspunktet å være når sikkerheten er ”betinget”, men det fremgår at med det menes tidspunktet for ”överenskommelsen”.[80] Det avgjørende tidspunkt blir etter dette når sikkerhetsretten er avtalt mellom partene. På grunn av bestemmelsen i bokstav b, kan man ikke legge rettsvernstidspunktet til grunn slik som ved fristberegningen. I forhold til spørsmålet om sikkerhetsretten er etablert senest samtidig med gjelden, må man legge til grunn det tidspunktet da avtalen om pantsetting ble bindende for partene.

Både de avtalerettslige regler generelt og de panterettslige reglene om panteavtaler spesielt, må være fulgt. Hvis vi forutsetter at de materielle reglene i panteloven er fulgt, vil bindende avtale være inngått idet tilbudet om å stille sikkerhet er kommet til medkontrahentens kunnskap jfr. avtaleloven § 7 og denne har akseptert tilbudet jfr. avtaleloven §§ 2 eller 3.[81] Dette tidspunktet blir det avgjørende for vurderingen om sikkerhetsstillelsen er avtalt senest samtidig med at gjelden er pådratt og om panteretten er pant for eldre gjeld. Ordlydens formulering tyder på at samtidighetskravet må praktiseres strengt. Dersom gjelden er pådratt må det i forhold til de objektive omstøtelsesreglene, være for sent å stille sikkerhet. Man kan ikke komme dagen etter gjeldstiftelsen og inngå en avtale med kredittyter om at denne nå skal få sikkerhet. De objektive omstøtelsesreglene tar sikte på å ramme nettopp disse tilfellene.[82] En sikkerhetsstillelse på dette tidspunkt vil innebære en begunstigelse av denne kreditoren på bekostning av de andre. Også fra ett panterettslig synspunkt må denne type disposisjon rammes. En begrunnelse for panteretten som sådan er at denne muliggjør kredittilførsel for debitor. Dette vil komme hele hans kreditorfellesskap til gode. Der kredittyter ikke har betinget seg pant som vilkår for kreditten, vil en senere sikkerhetsstillelse kun begunstige denne kredittyteren, og man er tilbake til de tilfellene omstøtelsesreglene tar sikte på å ramme.

Dersom panteretten er uomstøtelig etter bokstav a fordi sikkerhetsstillelsen er avtalt før eller samtidig med at gjelden er pådratt, kan disposisjonen ikke omstøtes etter denne bestemmelse. I dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav b er det imidlertid nok ett vilkår som må være oppfylt for at sikkerhetsstillelsen skal gå klar av omstøtelse. Pantsettelsen må ha fått rettsvern ”uten unødig opphold” etter at gjelden ble pådratt. Starttidspunktet for rettsvernsfristen er ikke når sikkerhetsretten er avtalt, men når gjelden er pådratt. Dette følger klart av ordlyden i bokstav b. Dersom pantsetter eller panthaver ikke får rettsvern for disposisjonen, trenger ikke konkursboet å respektere denne. Og videre, dersom det går en viss tid fra sikkerhetsstillelsen og tidspunktet for den pådratte gjelden til rettsvernet er i orden, kan det tyde på at regelen i bokstav a er forsøkt omgått.[83]

Bestemmelsen er imidlertid ikke begrenset til bare å gjelde de tilfeller der bokstav a er forsøkt omgått. Det ville rettsteknisk vanskelig la seg gjøre. De objektive omstøtelsesreglene skal lette bevisbyrden i forhold til den subjektive regel, og av denne grunn vil bokstav b også kunne ramme disposisjoner som ikke er ett forsøk på å omgå regelen i bokstav a. Det trenger ikke være noe svikaktig ved disposisjonen selv om rettsvernet ikke er brakt i orden umiddelbart. At regelen også rammer disse disposisjonene må derfor begrunnes ut fra notoritets- og publisitetshensyn. I det alminnelige kredittliv er dette hensyn som veier tungt. På denne bakgrunn må altså rettsvernet være brakt i orden ”uten unødig opphold” etter gjelden er pådratt.

Etter den gamle konkursloven var samtidighetskravet for rettsvernet strengt.[84] I den nåværende bestemmelse er dette kravet lempet litt på. Det kreves ikke samtidighet mellom gjeldstiftelse og rettsvern.[85] I de tilfeller der rettsvern oppnås ved tinglysing må man godta den tid tinglysingsmyndighetene normalt bruker for å få dagbokført pantsettelsen.[86] Dette forutsatt at pantsetter eller panthaver, alt ettersom hvem som skal bringe rettsvernet i orden, leverer dokumentet til tinglysing uten unødvendig tidsspille. Dersom dokumentet sendes med post må man godta den tid posten bruker.

I Sverige finnes det et tredje ledd i konkursloven 4:12 (omstøtelse av sikkerhet for eldre gjeld) som utrykkelig setter en frist for hva som er ”unødig opphold” dersom rettsvernet er betinget av ”innskrivning”. Dersom registreringen er foretatt ”senare än på den inskrivningsdag som inträffar näst efter två veckor från skuldens tillkomst”, er dette et unødig opphold. I tilfeller der rettsvernet ikke er betinget av registrering, men av melding til skyldneren, må det gis ”så fort som det är praktisk möjligt.”[87]

Selv om ordlyden i dekningsloven § 5-7 gir anvisning på at det er selve rettsvernet som må være ”brakt i orden uten unødig opphold”, antar jeg det er tilstrekkelig at pantsetter eller panthaver iverksetter de nødvendige handlinger for å få dokumentet tinglyst ”uten unødig opphold”. Ved notifikasjon må det samme gjelde der varselet sendes skriftlig. Ved et muntlig varsel må man derimot kreve at dette blir foretatt nokså umiddelbart idet dette ikke medfører store forberedelser fra den som forestår notifikasjonen.

3.4.2.    Dekningsloven § 5-5

I motsetning til dekningsloven § 5-7, kan det ved vurderingen om sikkerheten er etablert før gjeldsstiftelsen i forhold til dekningsloven § 5-5 tilsynelatende ikke tas utgangspunkt i tidspunktet da sikkerhetsretten ble avtalt. På grunn av ordlyden i dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav a, samt rettsvernsvilkåret i bokstav b, kan ikke sikkerhetsstillelsen anses som foretatt i forhold til spørsmålet om det er eldre gjeld pantsettelsen sikrer på rettsvernstidspunktet. Dekningsloven § 5-5 har imidlertid ikke den samme utforming. Spørsmålet er da om det er avtaletidspunktet, rettsvernstidspunktet eller eventuelt tidspunktet for avtalen, så fremt rettsvernet ble brakt i orden uten unødig opphold, slik det er etter dekningsloven § 5-7.

Det må være klart at avtaletidspunktet alene ikke kan være avgjørende. Det vil gi en lite tilfredsstillende notoritet og publisitet, og faren for antedatering og annen svikaktig fremferd hos pantsetter blir objektivt for stor. Rettsvernstidspunktet vil sikre at ovennevnte hensyn blir i varetatt. Dersom man legger dette tidspunktet til grunn, vil det for dette spørsmål bli samme løsning som for fristberegningen. Den siste løsning er at man legger avtaletidspunktet til grunn, forutsatt at rettsvernet er brakt i orden uten unødig opphold, slik som for dekningsloven § 5-7.  Pantsetter kan da åpne kreditten umiddelbart og trenger ikke vente til sikkerhetsstillelsen har fått vern. En slik forskyvning av fristen kan forankres i ordinærreservasjonen i dekningsloven § 5-5, slik at man unngår uttrykkelig analogisering fra dekningsloven § 5-7.[88] Det at det går en viss tid fra sikkerhetsstillelsen er avtalt til rettsvernet er brakt i orden, behøver ikke være ekstraordinært. Man kan på denne måte inkorporere de hensyn som dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav b bygger på, inn i ordinærreservasjonen.

Jeg antar at man på denne bakgrunn kan legge tilsvarende til grunn ved spørsmålet om panteretten sikrer eldre gjeld i forhold til dekningsloven § 5-5, som i forhold til dekningsloven § 5-7. Dette skaper konsekvens og forutberegnelighet i regelverket, noe som bør søkes opprettholdt på formuesrettens område.


4.      Når er gjelden pådratt

4.1.     Innledning

Både dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 gjelder omstøtelse av disposisjoner som er betaling av, eller sikkerhetsstillelse for gjeld som allerede er pådratt. I det følgende skal det drøftes når en gjeldsforpliktelse kan anses stiftet i forhold til de ovennevnte bestemmelsene. Dette er av betydning for om sikkerhetsstillelsen eller betalingen er for eldre gjeld. Drøftelsen vil ta utgangspunkt i forpliktelser stiftet ved avtale.

4.1.1.    Dekningsloven § 5-7

Det avgjørende tidspunkt for om sikkerhetsstillelsen er for eldre gjeld, er om den er stilt for gjeld som er ”pådratt” før sikkerhetsretten ble avtalt. I den gamle konkurslov § 45 var det avgjørende når gjelden var ”stiftet”. I motivuttalelsene til dekningsloven § 5-7 er det fremholdt at utkastet ikke ”regulerer […] spørsmålet om når en gjeld skal sies å være ”pådradd” i relasjon til nærværende paragraf; den praksis som foreligger i tilknytning til kkl. § 45, jfr. Brækhus II s. 105-113 og 118-120, vil derfor fortsatt være relevant på disse punkter.”[89] Det er videre fremholdt i forarbeidene at dekningsloven § 5-7 ”[f]ørste ledd svarer innholdsmessig nøye til kkl. § 45.1…”[90] ”[P]ådratt” må derfor tilsynelatende gis samme betydning som ”stiftet”. Heller ikke ordlyden i dekningsloven § 5-7 gir svar på når en gjeldspost kan anses som stiftet. Umiddelbart kan man få forståelse av at ”stiftet” henspeiler seg på avtaletidspunktet, altså idet bindende avtale om lån eller kreditt er kommet i stand. Formuleringen ”pådratt” derimot virker som den henspeiler seg på en ytre begivenhet, uavhengig av stiftelsesgrunnlaget, og er kanskje en henvisning til de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene om når en forpliktelse er pådratt. Også dette vil være avtaletidspunktet.

I de fleste tilfeller vil det gå en viss tid mellom bindende kredittavtale er inngått og kreditten utbetales (effektueres). Det er derfor viktig å fastslå ett eksakt tidspunkt for når gjelden kan anses pådratt i relasjon til omstøtelsesreglene. Legger man førstnevnte tidspunkt til grunn, kan det medføre at disposisjonen ikke kan omstøtes fordi man er utenfor omstøtelsesfristen, mens ved sistnevnte tidspunkt kan disposisjonen falle innenfor omstøtelsesfristen.

4.1.1.1.     Avtaletidspunktet eller effektueringen

Som nevnt er vurderingstemaet i det følgende når en gjeldspost kan sies å være pådratt for debitor. Man kan neppe si at gjelden er pådratt allerede ved inngåelse av kredittavtalen. Dette bør nå komme klarere frem i og med at formuleringen ”pådratt” har erstattet ”stiftet”. Det en kredittavtale gjennomgående regulerer, er kredittvilkår og lignende. Det er ikke oppstått noen betalingsforpliktelse for debitor i og med kredittavtalen, og notoriteten ved gjeldsforholdet kan lettere manipuleres dersom man legger avtaletidspunktet til grunn, samt at publisiteten blir begrenset. Betalingsforpliktelsen oppstår først idet lånet utbetales debitor, eller stilles til hans rådighet. Som nevnt er ikke begrepet gjeld begrenset til bare pengegjeld. Det kan også være andre formuesgoder, men for spørsmålet om når gjelden er pådratt er vurderingstemaet likt uansett hvilken ytelse forpliktelsen gjelder.

Meget taler for å sette tidspunktet for når gjelden er pådratt til det tidspunktet da debitor mottar kreditors ytelse. Det er fra dette tidspunkt gjelden effektueres.[91] Før dette tidspunkt har det ikke skjedd en kreditorbegunstigelse, og boet som sådan er ikke påført noe tap. Formålsbetraktninger taler derfor også for en slik løsning. Debitor kan sies å ha mottatt ytelsen idet kreditors stansings- og hevingsrett er opphørt. Samme regel er lagt til grunn i den nedenfor nevnte voldgiftsdommen inntatt i RG-1990-299. Retten har uttalt at i forbindelse med dekningsloven § 5-7 ”kan debitor først sies å ha ”pådratt” seg gjeld når det er oppstått en effektiv forpliktelse for ham.”[92]

Det kan tenkes tilfeller der sikkerheten ikke er betinget ved inngåelse av kredittavtalen, men før kreditten effektueres. Ved avtaler av denne art har ikke sikkerheten hatt innvirkning på kredittytelsen. Hensynene som ligger bak panteretten som sådan, at den er kredittskapende, vil i slike tilfeller ikke slå inn. Det kan da være riktig å utvise forsiktighet med å anerkjenne panteretten. I forhold til omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-7 er imidlertid ikke sikkerheten stilt for eldre gjeld dersom den betinges før effektueringen. Gjelden er som nevnt først ”pådratt” idet den effektueres. En formålstolkning av dekningsloven § 5-7 kan imidlertid løse dette. Ved avtalen er det gitt løfte om personlig kreditt. Dette betyr at kreditor stiller likt med alle de andre usikrede kreditorene. Ved at det senere blir betinget en panterett, fører til at denne kreditor går fra å være personlig kreditor til realkreditor uten at det har hatt betydning for kredittytelsen. Nevnte kreditor stiller da sterkere enn de andre i en eventuell konkurssituasjon for debitor. Realiteten i dette er at det har skjedd en begunstigelse av en kreditor på bekostning av de andre. Har slik begunstigelse skjedd i den kritiske perioden, er vi inne i kjerneområdet til omstøtelsesreglene, og det riktige må være å statuere en omstøtelsesadgang i slike tilfeller selv om sikkerhetsstillelsen formelt ikke er for eldre gjeld.[93]

En situasjon som beskrevet ovenfor er imidlertid ikke særlig praktisk. Dersom kredittyter ser at debitor vil ha vansker med å innfri sine tilbakebetalingsforpliktelser i henhold til kredittavtalen, kan han i medhold av dekningsloven § 7-2 vente med å utbetale lånet ”inntil sikkerhet blir stilt for motytelsen.” En slik sikkerhetsstillelse kan neppe anses som sikkerhet for eldre gjeld i relasjon til dekningsloven § 5-7. Hadde så vært tilfelle, ville omstøtelsesregelen slå ut dekningsloven § 7-2, noe som helt sikkert ikke er meningen. Vi ser her at selv om begrunnelsen for panteretten, at den er kredittskapende, ikke slår til i tilfeller av ovennevnte art, kan den like fullt gjøres gjeldende. Dette beror for det første på regelen i dekningsloven § 7-2, samt det at gjelden ikke kan anses ”pådratt” før den er effektuert.

4.1.2.    Dekningsloven § 5-5

Som nevnt tidligere, må ordet ”gjeld” i dekningsloven § 5-5 bety det samme som eldre gjeld. For at det skal det bli tale om omstøtelse etter nærværende bestemmelse, må altså pantsettelsen ha funnet sted etter at debitors betalingsforpliktelse har inntrådt. Det er først da pantsettelsen fremstår som en begunstigelse av denne kreditor, samt at panteretten ikke er kredittskapende. Ved spørsmål om når gjelden kan anses pådratt, må de samme retningslinjer som etter dekningsloven § 5-7 legges til grunn. Det finnes ingen holdepunkter for anvende andre kriterier etter dekningsloven § 5-5 på dette punkt.[94]

4.2.          Fluktuerende gjeld, kassakreditt 

I praksis er det først og fremst kredittyterinstitusjoner som banker som anvender factoringpant som en sikkerhetsrett. De personelle kravene som følger av panteloven § 4-10, medfører imidlertid ingen begrensinger i så henseende. Også andre kan betinge seg sikkerhet i debitors utestående fordringsmasse. Den eneste begrensingen bestemmelsen oppstiller, er at det bare er ”næringsdrivende” som kan inngå avtale om factoringpant.[95] Denne personelle begrensingen gjelder bare for pantsetter. Når det gjelder hvilket underliggende forhold panteretten skal sikre, medfører panteloven § 4-10 tilsynelatende ingen begrensinger. I prinsippet kan derfor ethvert krav sikres ved avtale om factoringpant. Eventuelle begrensinger av hvilke krav panteretten skal sikre, har støttet seg på paragrafoverskriften samt forarbeidene i forbindelse med panteloven § 4-10. Det har i denne sammenheng vært fremholdt at paragrafoverskriften ”factoring” medfører at kravene panteretten skal sikre, må være driftskreditt.[96] Dette fremkommer også i motivuttalelsene til panteloven § 4-10 der det gjennomgående tales om sikring av driftskreditt.[97] Det er imidlertid ingenting som tyder på at factoringpant er begrenset til å måtte sikre driftskreditt. Rettsteknisk vil en slik regel bli vanskelig å praktisere siden man må kontrollere hva debitor anvender lånet til. Dette fremgår også av forarbeidene.[98]

I praksis er neppe ovennevnte sondring særlig nyttig. I de fleste tilfeller er det nettopp driftskreditt som blir sikret med factoringpant, og da gjerne gjennom en kassakredittkonto. På denne kontoen vil saldoen forandre seg over tid, alt ettersom hvor mye som trekkes og innbetales. Gjeldsforholdet kan derfor karakteriseres som et fluktuerende gjeldsforhold. Når debitor har en kassakredittkonto som det trekkes og innbetales til over en viss tid, kan det oppstå spørsmål om hva som skal anses som ny gjeld i forhold til omstøtelsesreglene. Også det faktum at selve sikkerhetsretten fluktuerer, gir grunnlag for en nærmere undersøkelse i forhold til omstøtelsesreglene. Jeg vil nedenfor først se på gjelden og komme tilbake til sikkerhetsretten senere.

Et kassakredittforhold er på mange måter likt et såkalt kontokurrantforhold. I begge tilfeller vil partene, i denne sammenheng kredittyteren som i det følgende vil bli omtalt som banken, og pantsetter eller debitor, stå i ett løpende forretningsforhold. Factoringpant vil som oftest sikre driftskreditt, selv om som påpekt ovenfor, ordlyden ikke begrenser hovedkravets art. Denne driftskreditten vil bankene gjennomgående foretrekke å utbetale på en såkalt kassakredittkonto. Det som særpreger kassakredittforhold i motsetning til kontokurrantforhold, er at debitor som regel disponerer over kontoen. For vår problemstilling om hva som skal anses som henholdsvis ny og eldre gjeld, er problemstillingen den samme uansett kontoforhold, og oppstår siden debitors innbetalinger ikke svarer til en konkret gjeldspost.[99] Forutsetningen for denne drøftelsen er at det er etablert et tinglyst underpant i debitors fordringer etter panteloven § 4-10, og at denne sikkerheten er etablert etter at det har vært bevegelser på kassakredittkontoen. Dersom sikkerheten er etablert senest samtidig med effektueringen, vil man ikke kunne omstøte etter dekningsloven § 5-7 så fremt rettsvernet er brakt i orden uten unødig opphold. Spørsmålet blir altså om hva som kan regnes som henholdsvis ny og eldre gjeld i forhold til omstøtelsesreglene når partene står i ett løpende forretningsforhold og debitor disponerer en kassakredittkonto.

Med utgangspunkt i ordlyden i dekningsloven § 5-7 og forutsetningsvis i dekningsloven § 5-5, må eldre gjeld forstås som gjeld som er pådratt før sikkerhetsretten er avtalt, eventuelt har fått rettsvern. Gjelden må altså effektueres senest samtidig med pantsettelsen. I kassakredittforhold vil det medføre at en økning av gjelden som finner sted etter sikkerhetsstillelsen, må anses som ny gjeld i relasjon til omstøtelsesreglene. På tidspunktet for sikkerhetsstillelsen vil den gjelden som debitor allerede svarer for, naturligvis være eldre gjeld og omstøtelse kan skje for denne del.[100] Dette følger direkte av ordlyden og begrepet ”eldre gjeld”, og må anses som hovedregelen.[101] I Rt-1958-1181 uttaler førstvoterende i relasjon til den gamle konkurslov § 45 at;

”[d]et avgjørende må være i hvilket omfang den gjeld som pantet påstås å hefte for, faktisk er stiftet før pantsettelsen og i hvilket omfang den er stiftet ved og etter denne. Det er mulig at det i det enkelte tilfelle kan by på vansker å avgjøre dette, men i den utstrekning det kan fastslåes at det dreier seg om samtidig eller senere stiftet gjeld er man etter min mening utenfor virkeområdet for konkursloven §45.”[102] Som vi ser av dette utsagnet, må tidspunktet for pantsettelsen legges til grunn som skjæringstidspunkt for ny og eldre gjeld også i løpende forretningsforhold.

I Rt-1966-636 fremkommer det uttalelser som støtter synspunktet om at en gjeldsøkning etter sikkerhetsstillelsen må anses som ny gjeld. Selv om denne dommen tar opp spørsmålet i forbindelse med omstøtelse etter den subjektive regel, samt at forretningsforholdet mellom kreditor og debitor var nokså spesielt, finner jeg at uttalelsen må tillegges vekt også for forhold som ovenfor skissert. Som en hovedregel i løpende forretningsforhold har retten tatt som utgangspunkt at ”bare netto gjeldsøkning etter pantsettelsen nyter godt av forlagspantet.”[103] Som begrunnelse for denne regel har retten pekt på en del hensyn som både måtte tillegges vekt i denne konkrete sak, men som også må ha gyldighet generelt.[104] Når retten ikke har valgt å legge vekt på bankens anførsel om at de hadde rett til å avskrive innbetalingene på kassakredittkontoen på den eldre delen av gjelden, beror det på det grunnleggende hensynet bak omstøtelsesreglene, nemlig hensynet til likebehandling av kreditorene. Uavhengig av denne saks spesielle forhold mellom partene, kan man neppe godta en regel der kreditors valgrett av hvilke poster innbetalingen skal avskrives på, skal beskjære adgangen til omstøtelse. En slik regel vil være preget av tilfeldigheter, og en oppmerksom kreditor kan på denne måte i stor grad medvirke til at en i utgangspunktet omstøtelig disposisjon blir uomstøtelig. Som en hovedregel i kassakredittforhold kan man på denne bakgrunn si at en gjeldsøkning etter sikkerhetsstillelsen må anses som ny gjeld i omstøtelsessammenheng.

Denne hovedregel må imidlertid modifiseres med den tidsforskyvningen dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav b åpner for. En gjeldsøkning i perioden mellom avtaletidspunktet og rettsvernstidspunktet må derfor anses som eldre gjeld om de to tidspunktene ligger unødig langt fra hverandre. Og tilsvarende, om tidsspillen mellom avtalen og rettsvernsakten ikke kan anses som ett ”unødig opphold”, må en gjeldsøkning i denne periode anses som ny gjeld, og gå klar av omstøtelse etter de objektive omstøtelsesreglene.

Bemerkninger om dette finnes i den nedenfor omtalte voldgiftsdom inntatt i RG-1990-299. Voldgiftsretten har der vist til Bækkhus’ ”Konkursrett” side 107-109 og uttaler ”at man må ta utgangspunkt i debetsaldoen på pantsettelsestidspunktet og sammenligne denne med debetsaldoen ved konkursåpningen, og at man som ”ny gjeld” bare kan godta det beløp hvormed det sistnevnte beløp overstiger det førstnevnte.”[105] Dette er i tråd med det som er sagt ovenfor.

Når det gjelder tidsforskyvningen i relasjon til dekningsloven § 5-7 første ledd bokstav b, har ikke retten behøvd å ta standpunkt til dette, men kommer likevel med en bemerkning i samsvar med det jeg ovenfor sier om dette. At reglen må oppfattes slik følger etter min mening av ordlyden, og bør ikke by på større vanskeligheter enn samtidighetsvurderingen i andre forhold enn kassakredittilfellene.[106]

Det som ovenfor er fremholdt, gjelder som hovedregel i kassakredittforhold. Debitors innbetalinger på kassakredittkontoen etter sikkerhetsstillelsen vil begrense hans gjeldspost, men som følge av forretningsforholdets art vil debitor i de fleste tilfeller også trekke på samme konto. Dersom debitor ikke trekker på kontoen, men innbetalingene må anses som nedbetaling av gjelden, kan løsningen av spørsmålet om hva som skal anses som ny gjeld bli annerledes. I tilfeller der debitor betaler inn på kontoen for utelukkende å redusere saldoen, og innbetalingen har preg av å være definitiv, må det være nærliggende å legge saldoen etter nedbetalingen til grunn som skjæringsbeløp for ny og eldre gjeld.[107] Denne vurderingen blir langt på vei et spørsmål om man står ovenfor et nytt gjeldsforhold etter nedbetalingen. Dette skal behandles nedenfor.

4.2.1.    Ombytting av gjeld

Et allerede etablert gjeldsforhold kan bli omdannet til et annet gjeldsforhold. Spørsmålet i dette avsnittet er om, og eventuelt når, en slik ombytting kan ses på som ny gjeld i forhold til omstøtelsesreglene. Som et sikkert utgangspunkt kan man si at rene konverteringstilfeller av gjelden må rammes. En omdanning av det opprinnelige gjeldsforhold, denne gangen mot realsikkerhet, vil måtte subsumeres av dekningsloven § 5-7 (og forutsetningsvis dekningsloven § 5-5.).[108] Det avgjørende i relasjon til dekningsloven § 5-7 (og dekningsloven § 5-5) er om sikkerheten er stilt for ”eldre gjeld”. Det må være klart at det er det reelle gjeldsforholdet ordlyden sikter til. Om en bank har ytet usikret driftskreditt og oppdager at debitor står svakt økonomisk og av denne grunn vil betinge seg sikkerhet, vil en sikkerhetsstillelse på dette tidspunkt være sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.[109] Det samme må legges til grunn om partene sier opp den opprinnelige driftskreditten og inngår en ny avtale, denne gangen mot factoringpant. Her er tilknytningsforholdet mellom gjeldsforholdet så sterkt at det er naturlig å se på forholdet som en fortsettelse av de eldre gjeldsforhold.

Dersom et pantesikret lån opptas i en ny bank, og dette benyttes for å nedbetale usikret eldre gjeld til en annen kreditor, kan det være litt usikkert om forholdet rammes av de objektive omstøtelsesreglene. Dersom den nye låneyter er klar over at lånet skal benyttes til å betale ned usikret gjeld, for eksempel fordi det er en forutsetning eller betingelse for lånet, eller at han burde vite det, bør omstøtelse kunne skje, men, etter min mening, neppe etter de objektive omstøtelsesreglene.[110] I slike tilfeller er ikke pantet stilt for eldre gjeld, men for gjeld som er pådratt samtidig eller før sikkerhetsstillelsen. At partene vet eller burde vite at lånet skal benyttes til å betale ned usikret gjeld, kan neppe forandre det faktum at det for denne disposisjonen ikke er tale om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld.

Man kan spørre seg om ikke det hadde vært nærliggende å anvende de objektive reglene analogisk på slike tilfeller, noe som etter min mening må besvares benektende. Tilfeller som skissert ovenfor, vil uten tvil kunne subsumeres under den subjektive omstøtelsesregel i dekningsloven § 5-9, og bør derfor plasseres der. At den subjektive regels vilkårsdel til dels er mer avansert enn de objektive reglers, kan neppe begrunne analogislutninger.


5.       Hvilken bestemmelse regulerer omstøtelsesadgangen

Bestemmelsen i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd medfører at pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer skal, i forhold til nærværende bestemmelse, anses som betaling. Begrepet enkle fordringer må gis samme innhold som enkle pengekrav jfr. ovenfor. Rekkevidden av denne bestemmelsen er ikke helt entydig. Selv om ordlyden i fjerde ledd er nokså klar, er det i både juridisk teori og rettspraksis ikke helt klart i hvilke tilfeller bestemmelsen får anvendelse. Umiddelbart kan det virke som bestemmelsen medfører at all pantsettelse etter panteloven § 4-10 skal omstøtes etter denne bestemmelse, så fremt vilkårene i dekningsloven § 5-5 er oppfylt. Dette betyr som sagt at pant i enkle pengekrav i omstøtelsessammenheng står i en særstilling i forhold til andre panteobjekter. Denne særbehandlingen krever nærmere begrunnelse, og jeg skal i det følgende undersøke hvilke holdepunkter man har for å hensette omstøtelse av sikkerhet for eldre gjeld til betalingsregelen i dekningsloven § 5-5 og ikke hovedregelen i dekningsloven § 5-7.

5.1.    Hvilken betydning har det om man plasserer en disposisjon til dekningsloven § 5-5 contra dekningsloven § 5-7

Omstøtelsesreglene i dekningsloven femte kapittel er stort sett utformet med hensyn til det eller de objektene som det kan bli snakk om å omstøte. De ulike reglene gjelder ulike arter av disposisjoner og objekter, foruten den subjektive regel i dekningsloven § 5-9 som gjelder generelt for disposisjoner som svekker boets stilling på en utilbørlig måte. De to objektive omstøtelsesreglene som er interessant i relasjon til avhandlingens problemstilling, kan i utgangspunktet karakteriseres som artsbestemte eller spesielle regler.[111] Objektet for omstøtelse er etter dekningsloven § 5-5 betaling av (eldre) gjeld, mens etter dekningsloven § 5-7 pantsettelse eller annen sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Som det fremgår av avhandlingens hovedproblemstilling, er ovennevnte utgangspunkt modifisert i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, idet det her tilsynelatende bestemmes at pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer også skal følge betalingsregelen. I dette avsnittet skal det undersøkes hvilken betydning det har om sikkerhetsstillelse og pantsettelse av enkle fordringer hensettes til den ene eller andre omstøtelsesregel.

Ser man først på bestemmelsenes virkningsdel, er disse like.[112] Rettsvirkningene av begge bestemmelsene er enten omstøtelse eller ikke omstøtelse. I dekningsloven § 5-5 kommer virkningsdelen til syne i første ledd der det fastsettes at betaling av (eldre) gjeld som debitor har foretatt innenfor omstøtelsesfristen ”kan omstøtes”. Og tilsvarende i dekningsloven § 5-7 der det fremholdes at pantsettelse eller annen sikkerhetsstillelse debitor har foretatt innenfor omstøtelsesfristen ”kan omstøtes”. I dekningsloven § 5-11 finner vi videre bestemmelsen som regulerer gjennomføringen av omstøtelsen. Denne regel gjelder både for dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7. Av dette ser vi at det etter rettsvirkningene er uten betydning hvilken regel som får anvendelse.

Forskjellen mellom de to bestemmelsene finner vi i vilkårsdelen. Etter dekningsloven § 5-7 kan omstøtelse skje dersom pantet eller sikkerheten er stilt for gjeld som er pådratt før sikkerhetsstillelsen. Dette er etter min mening en ren objektiv regel uten et fremtredende vurderingsskjønn på vilkårssiden. Regelen er absolutt i den forstand at er vilkårene oppfylt, må disposisjonen omstøtes. For dekningsloven § 5-7 bokstav b vil rettsvernsvilkåret ”uten unødig opphold” gi rom for vurderinger, men ikke på langt nær i så stor grad som bestemmelsen i dekningsloven § 5-5.

At dekningsloven § 5-7 er en absolutt regel fremkommer også i motivuttalelsene i forbindelse med drøftelsen av sikringscesjon, der det snakkes om en ”ubetinget adgang til omstøtelse”.[113] I forbindelse med motivuttalelsene til dekningsloven § 5-5 benyttes betegnelsen absolutt i den forstand at ”verken bevis for debitors solvens på betalingstiden eller for kreditors gode tro i så henseende kan altså forhindre omstøtelse.”[114] Med absolutt forstår jeg at vilkårsdelen ikke innholder vurderingstema i det hele, altså en ”ubetinget adgang til omstøtelse”.

I dekningsloven § 5-5 er vilkårsdelen mer sammensatt og vurderingspreget. Man har for det første en ordinærreservasjon som uten tvil kan føre til at disposisjoner som ville omstøtes etter dekningsloven § 5-7 fordi de sikret eldre gjeld, vil gå klar fordi de likevel fremtrådte som ordinær.

I Sverige ble det ved proposisjon av 2001/02:57 inntatt en ordinærvurdering i konkursloven § 4:12 (sikkerhetsstillelse for eldre gjeld). Bakgrunnen for endringen var først og fremst at sikkerhetsstillelser i den kritiske fase ofte var ordinære, og omstøtelsesadgangen ble derfor for vid.[115] I Danmark har det vært argumentert for en innfortolkning av en ordinærreservasjon i konkursloven § 70 (sikkerhetsstillelse for eldre gjeld), noe som til en viss grad er blitt lagt til grunn i rettspraksis, men som neppe fremkommer av ordlyden isolert.[116] For norsk retts vedkommende kan tilsvarende neppe fremholdes.

I relasjon til dekningsloven § 5-5 og avhandlingens problemstilling er det vurderingen om fordringstransport kan anses som betaling med ”usedvanlige betalingsmidler” med påheng av ordinærreservasjonen som er aktuell. Dette spørsmålet har ofte vært vurdert av Høyesterett,[117] samt vurdert i juridisk teori.[118] I hvilke tilfeller en fordringstransport kan ses på som usedvanlig, er for så vidt ikke av avgjørende betydning for avhandlingens problemstilling, men det som i hvert fall er klart er at dekningsloven § 5-5 med sin utforming vil ”slippe gjennom” flere fordringstransporter enn dekningsloven § 5-7. Det vil derfor være av betydning å avgjøre hvilken bestemmelse som skal regulere omstøtelsesadgangen for sikkerhetsretter avtalt i medhold av panteloven § 4-10. At samme disposisjon skal kunne rammes av begge reglene kan på bakgrunn av ovennevnte ikke antas.

Oppbygningen av dekningsloven § 5-5 kan umiddelbart virke litt merkelig. Her forutsettes det at betaling med ”usedvanelige betalingsmidler” kan i noen tilfeller fremstå som ordinær. At loven imidlertid ikke kan forstås slik fremkommer i motivuttalelsene. Her sies det i forbindelse med vilkåret om usedvanlig betalingsmiddel at ”det negative vilkår om betaling som ”allikevel.. fremtrer som ordinær”, sier neppe mer enn det som ligger i at betalingsmidlet skal være ”usedvanlig””.[119] Det skal etter dette foretas en vurdering av betalingsmidlets art.[120]

5.2.     Bakgrunn for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd og introduksjon til problemet

I motivene til dekningsloven § 5-7 er det forutsatt at dersom omstøtelsesadgangen reguleres av denne bestemmelsen, må sikringscesjon av enkle pengekrav innen tremånedersfristen omstøtes uten videre så fremt cesjonen sikrer eldre gjeld.[121] Som nevnt er omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-7 nokså firkantet og absolutt. All sikkerhetsstillelse foretatt innen omstøtelsesfristen omstøtes så fremt den sikrer gjeld som ikke er pådratt senest samtidig med sikkerhetsstillelsen. Når sikringscesjonen blir satt i system, som nevnt ovenfor, kaller man ofte det for factoring. I de tilfellene der sikringscesjonen har kommet til utrykk gjennom factoringordningen, var Konkurslovutvalget i tvil ”om hvorvidt det er riktig å statuere en ubetinget adgang til omstøtelse i disse tilfellene.[122] Konsekvensen av at disse tilfellene skulle omstøtes etter dekningsloven § 5-7, ville vært at ”en sikringscesjon – f. eks. i forbindelse med factoring som har funnet sted i de siste tre måneder før fristdagen, uten videre kan omstøtes i den utstrekning den sikrer eldre gjeld.”[123] På denne bakgrunn ville utvalget ta inn en bestemmelse i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd som gjorde at sikringscesjonen bare kunne omstøtes i de tilfellene den ikke fremtrådte som ekstraordinær.[124] Ordlyden i forslaget tilsvarte ordlyden slik den nå er kommet til uttrykk i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd. Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp i utvalgets innstilling.[125] Grunnen var at verken svenskene eller danskene støttet et slik forslag, og av hensyn til nordisk rettsenhet ble det altså oppgitt fra norsk side også.

I departementets vurdering kom imidlertid fjerde ledd inn igjen i tråd med utvalgets opprinnelige forslag. På bakgrunn av høringsinstansenes merknader til omstøtelsesadgangen etter dekningsloven § 5-7, ble det opprinnelige forslaget tatt inn igjen. Departementet mente, i tillegg til utvalgets begrunnelse, at ”dette harmonerer best med reglene i den nye panteloven av 1980, som går ut på at reglene om overdragelse, herunder overdragelse i sikringsøyemed og pantsetting av enkle fordringer er parallelle slik at avgrensingsvansker unngås.”[126] Resultatet ble at bestemmelsen i fjerde ledd ble inntatt i loven.[127]

Sett på bakgrunn av ordlyden i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd kan man neppe isolert tolke denne innskrenkende. Den sidestiller pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle fordringer med betaling. Dette skulle bety at all sikkerhetsstillelse etter panteloven der enkle pengekrav er objektet, må omstøtes etter dekningsloven § 5-5. Denne slutningen blir imidlertid for lettvint. Ved lovtolkning må man også ta i betraktning de andre rettskildefaktorer som kan være relevante, i denne sammenheng først og fremst forarbeidene og rettspraksis, samt konsekvens- og forutberegnelighetshensyn.

 

Dersom man ser nærmere på forarbeidene til dekningsloven, er ikke det tolkingsresultatet jeg kom til ovenfor like innlysende. De vurderingene utvalget har gjort, virker å knytte seg til sikringscesjon av enkle fordringer, samt denne sikringscesjonen satt i system, den såkalte factoring. Utvalget uttaler i innstillingen i forbindelse med dekningsloven § 5-7 at ”sikringscession av enkle fordringer [vil] kunne rammes av nærværende omstøtelsesregel.” En slik vid omstøtelsesadgang for disse tilfellene ønsket ikke de norske lovgivere, og hensatte slik cesjon til den mer lempelige regel i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd.

Dette synspunktet var imidlertid ikke noe nytt. Også etter den gamle konkurslov var det antatt at sikringscesjon av enkle fordringer måtte omstøtes etter § 44 første ledd, regelen om betaling med usedvanlige betalingsmidler. Årsaken til dette synspunktet er for så vidt innlysende. Som kjent satte håndpantregelen i den gamle panteloven skranker for muligheten til å anvende enkle pengekrav som sikringsobjekt. Når man da likevel fant frem til en ordning som gjorde det mulig å stille sikkerhet med enkle pengekrav uten at det hadde hjemmel i panteloven, kunne man umulig hensette slike disposisjoner til den gamle konkurslov § 45 i omstøtelsessammenheng. Denne bestemmelse gjaldt omstøtelse av panteretter, jfr. formuleringen ”gitt pant”. Når panteloven av 1980 åpner for sikkerhetsstillelse med enkle pengekrav, og samtidig likestiller sikringscesjon og pantsettelse, må konsekvens- og forutberegnlighetssynspunkt føre til at likestillingen overføres til omstøtelsesreglene. Dette må i sin tur medføre at det er dekningsloven § 5-7 som må få anvendelse på slike disposisjoner. Det er denne bestemmelse som regulerer omstøtelsesadgangen for pant eller annen sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. At sikringscesjon er ”annen sikkerhetsstillelse” er ikke tvilsomt.[128]

Lovgrunnen for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd kan oppsummeres og deles i to på følgende måte: For det første, når det er gitt sikkerhet i enkle fordringer og denne sikkerheten ikke er begrenset til eksisterende fordringer, men også fordringer som vil oppstå i fremtiden, vil de fordringene som oppstår etter at gjelden er pådratt, være sikkerhet for eldre gjeld. En ubetinget omstøtelsesadgang i slike tilfeller er ikke ønskelig, noe man kan unngå ved å gi dekningsloven § 5-5 anvendelse på slike tilfeller. For det andre, panteloven skiller ikke mellom sikringscesjon og pantsettelse, noe omstøtelsesreglene heller ikke bør gjøre.

Den sistnevnte begrunnelse er enkel å slutte seg til og behøver neppe kommenteres nærmere. Det som imidlertid ikke er sikkert, er at førstnevnte begrunnelse slår til ved anvendelsen av dekningsloven § 5-7. Hvis så er tilfelle, synes det mest nærliggende å omstøte sikkerhetsretter med hjemmel i panteloven § 4-10, etter dekningsloven § 5-7. Nedenfor skal holdbarheten av lovgrunnene underlegges en undersøkelse. Først skal jeg se på problemet i forhold til fremtidige fordringer, for dernest undersøke sikringscesjon og panteforhold som ikke er nevnt i forarbeidene.

5.3.     Omstøtelse av sikkerhet i fremtidige fordringer

Panteloven av 1980 gir i stor grad hjemmel for at formuesgoder som ennå ikke eksisterer på pantsetters hånd, kan stilles som sikkerhet. Det kan være objekter pantsetter ikke har ervervet ennå, eller objekter som enda ikke finnes. I Rådsegn 8 1970 på side 33 ble pant i fremtidige fordringer blant annet diskutert, og konklusjonen ble at det ikke var ”tilrådeleg” og generelt ”stengjå pantsetjing for fremtidige krav…” Etter panteloven § 2-2 omfatter kontraktspant i fast eiendom også hus, byggverk og anlegg som pantsetter eier eller senere lar oppføre på grunnen etter pantsettelsen. Det vil si at panteretten på pantsettelsestidspunktet ikke bare omfatter de byggverk og lignende som allerede er oppført på grunnen, men også de som senere oppføres der. Også for løsøre kan det tenkes at pantsetter kan stille sikkerhet med formuesgoder han ennå ikke har. Selv om hovedregelen for å få rettsvern for løsøre er håndpantregelen i panteloven § 3-2, åpner den for pantsettelser av løsøre som pantsetter for eksempel ikke har ervervet ennå, i dens tredje ledd. For driftstilbehør og varelagerets vedkommende, kan disse panteobjektene pantsettes som tingsinnbegrep. Dette vil naturligvis også omfatte objekter som ennå ikke er kommet til eksistens på pantsetters hånd.

Som vi har sett ovenfor, har panteloven også åpnet for at enkle pengekrav kan pantsettes, selv om de ikke eksisterer på pantsettelsestidspunktet. Temaet i det følgende er når man kan anse pantsettelsen for å ha funnet sted i relasjon til omstøtelsesreglene, samt peke på noen spørsmål som kan oppstå når pantemassen ikke er konstant. Vurderingene i tilknytning til det ovennevnte kan bli ulike alt ettersom hvilken form pantsettelsen har. Dersom man anser pantet for ett tingsinnbegrep, får det som konsekvens at det er tinglysingstidspunktet som er bestemmende for om pantet sikrer eldre gjeld og om det er stilt i omstøtelsesfristen, jfr. nedenfor. Dersom pantet ikke er tinglyst, kan ikke tingsinnbegrepsynspunktet opprettholdes. I det følgende skal jeg se på tilfeller der det er inngått en panteavtale, utenfor omstøtelsesfristen og samtidig som gjelden er pådratt, som omfatter fremtidige fordringer som oppstår innenfor omstøtelsesfristen.

Etter min oppfatning er resultatet av denne undersøkelsen langt på vei avgjørende for berettigelsen av unntaket i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, idet dens lovgrunn i all hovedsak er at de fordringene som oppstår under omstøtelsesfristen uten videre må omstøtes etter dekningsloven § 5-7, noe som er uheldig.[129] Konkurslovutvalget har nemlig uten noen nærmere begrunnelse lagt til grunn at fordringene som oppstår under omstøtelsesfristen er nytt pant for eldre gjeld.

5.3.1.    Litt om tidfestningen av rettsvernet i omstøtelsesreglene

Både for spørsmålet om sikkerhetsstillelsen finner sted innenfor omstøtelsesfristen og for spørsmålet om den sikrer eldre gjeld, er det avgjørende å tidfeste pantsettelsen. Fremgangsmåten er den samme for begge tidspunkter, og det vil ikke bli sondret mellom dette nedenfor. Det er panterett i fordringer som enda ikke er oppstått på avtaletidspunktet som er tvistetemaet, i motsetning til den mer generelle drøftelsen i kapittel 3.

I realiteten er det tre tidspunkter som kan anses som sikkerhetsstillelsestidspunktet. For det første kan man legge avtaletidspunktet til grunn. Man kan si at idet bindene avtale er inngått av de kontraherende parter, er det etablert en panterett i alle fordringer som oppstår. Avtaletidspunktet gir som kjent en meget begrenset notoritet og publisitet og må forkastes. Det som gjenstår da, er enten tidspunktet for panterettens rettsvern eller tidspunktet da fordringene kommer til rettslig eksistens, altså idet de oppstår. Legger man sistnevnte tidspunkt til grunn, vil de fordringene som oppstår etter gjelden er pådratt, være sikkerhet for eldre gjeld og følgelig omstøtes etter dekningsloven § 5-7 eller dekningsloven § 5-5 om de ikke går klar som følge av ordinærreservasjonen, slik som forarbeidene forutsetter.

Man kan videre argumentere for at fordringene er oppstått allerede i og med den opprinnelige panteavtalen. Dette er for så vidt en obligasjonsrettslig problemstilling om tidfesting av forpliktelser og krav. Dersom man anser fordringene for oppstått allerede da, vil man i forhold til omstøtelsesproblematikken som oftest være utenfor omstøtelsesfristen, og man unngår problemet. Som det fremgår av motivuttalelsene til dekningsloven, er dette tidspunktet ikke lagt til grunn.

For dansk rett har Christensen argumentert for å legge det opprinnelige avtaletidspunktet til grunn som tidspunkt for fordringens oppstående, og aviser dermed forhåndsnotifikasjonen som skjæringstidspunkt i relasjon til konkursloven § 70 (dekningsloven § 5-7). Synspunktet modifiseres imidlertid ved at han oppstiller en regel om at det opprinnelige avtaletidspunkt bare legges til grunn i tilfeller der det ikke er ”mulighed for vilkårligt at påvirke omfanget af panteretten.” For tilfeller som ikke oppfyller ovennevnte, må det senere tidspunkt for fordringens oppstående legges til grunn.[130] Resultatet bør ikke bli så ulikt ved å legge rettsvernstidspunktet til grunn jfr. kapittel 5.3.2.1 nedenfor.

Som vi har sett ovenfor, må man anse sikkerhetsstillelsen i relasjon til omstøtelsesreglene som foretatt idet den nødvendige ”sikringsakt er iverksatt”. Dette generelle utgangspunkt presiseres av ordlyden i dekningsloven § 5-7 bokstav b som sier at rettsvernet må være brakt i orden (uten unødig opphold) for at disposisjonen skal anses som foretatt. Som vi så i kapittel 3 var det ingen harmoniseringsproblemer mellom de to reglene om når pantsettelsen skulle anses som foretatt. Når objektet for denne drøftelsen er pant i fremtidige fordringer må imidlertid innholdet i de to reglene presiseres. I drøftelsen i kapittel 3 har jeg langt på vei tatt det for gitt at det er tidsmessig samsvar mellom handlingen (sikringsakten) og rettsvirkningene av denne. Det var da ikke nødvendig å sondre mellom tidspunktene. For problemet jeg nå beskjeftiger meg med, er det i motsetning til ovenfor, nødvendig med en sondring.

Dekningsloven § 5-10 anvender uttrykket ”sikringsakt” som bestemmende for når pantsettelsen skal anses for å ha fått ”rettsvern”. Selv om ordlyden på dette punkt kunne vært klarere, må det legges til grunn at det avgjørende tidspunktet i relasjon til omstøtelsesreglene er idet sikringsakten er iverksatt, altså en henvisning til handlingen og ikke rettsvirkningen. I dekningsloven § 5-7 bokstav b er det avgjørende tidspunkt idet rettsvernet er brakt i orden. Dette vil etter min mening referere seg til tidspunktet for rettsvernet inntreden, altså rettsvirkningen. Forarbeidene til bestemmelsen gir imidlertid anvisning på at det også her er sikringsakten som er avgjørende.[131] Når vi i tillegg vet at hovedgrunnen for å tillegge rettsvernstidspunktet avgjørende vekt ved anvendelse av omstøtelsesreglene, er hensynet til notoritet og publisitet, trekker nok dette i retning av at sikringsakten som handling er det avgjørende.[132] For å kunne tidfeste, samt offentliggjøre en disposisjon, er det ikke nødvendig å legge rettsvernets inntreden til grunn. Sikringsakten som handling vil oppfylle målene i så måte.

Når forarbeidene til dekningsloven bygger på at fordringer som oppstår under omstøtelsesfristen uten videre måtte omstøtes, må det etter min mening være fordi man har tatt for gitt at rettsvern først kan oppnås for fordringene idet de oppstår. I tilfeller der pantsetter kan gi en forhåndsnotifikasjon, vil det bety, på bakgrunn av forutsetningene i forarbeidene, at rettsvirkningene av rettsvernet ikke inntrer før fordringen er oppstått. Det er således tidsmessig forskjell på handling og rettsvirkning, og hovedregelen om sikringsakten som tidsmessig skjæringstidspunkt er fraveket. Dette kan bero på at man ikke tenkte seg tilfeller der det ikke var tidsmessig sammenfall mellom handlingen og rettsvernets inntreden. Hvis så er tilfellet, kan synspunktet i forarbeidene neppe opprettholdes dersom man kan oppnå rettsvern på forhånd også utenfor tingsinnbegrepstilfellene.

5.3.2.    Kan det oppnås rettsvern på forhånd foruten ved tinglysning

I panteloven § 4-10 annet ledd sies det at factoringpantavtaler får rettsvern ved tinglysning i Løsøreregisteret. Tinglysningen gir imidlertid bare vern mot pantsetters kreditorer, og ikke dennes suksessorer. For å oppnå rettsvern overfor pantsetters suksessorer, må debitor etter den pantsatte fordring underrettes om pantsettelsen etter panteloven § 4-5. Det kan neppe være meningen at factoringpant ikke skal kunne oppnå et fullverdig rettsvern, slik at panteavtaler etter panteloven § 4-10 ikke bare kan få rettsvern ved tinglysning, men også ved notifikasjon. Rettsvernsregelen i panteloven § 4-5 omtaler panterett i enkle pengekrav generelt, og panteobjektet i panteloven § 4-10 er som kjent nettopp enkle pengekrav.

I en dom inntatt i Rt-1989-1209 (Karmøy Montering-dommen) var det ene tvistespørsmålet om det var tilstrekkelig å underrette cessus om overdragelsen av fordringene for å oppnå rettsvern overfor cedentens kreditorer, eller om tinglysning var nødvendig. Konkursboet hevdet at noe ”alternativ til tinglysning for å oppnå rettsvern i forhold til kreditorene, gir bestemmelsen [panteloven § 4-10 annet ledd.] ikke.”[133] Dette var retten ikke enig i, og uttaler på side 1214 at ”factor oppnår rettsvern i forhold til medkontrahentens kreditorer ved at debitor, her Teknisk Isolering, underrettes om overdragelsen uten hensyn til om factoringavtalen er tinglyst.”[134]

For factoringpantavtale som får rettsvern ved notifikasjon til cessus, må som utgangspunkt det samme gjelde som når avtalen tinglyses. Det er ingenting i veien for å gi en forhåndsnotifikasjon. Både panteloven § 4-10 og panteloven § 4-4 gir hjemmel for pant i fordringer som ikke er oppstått, og dersom man vet hvem som skal underrettes, må dette kunne gjøres på forhånd. I et obiter diktum i Rt-1993-1295 (Fokus Finans) uttalte kjæremålsutvalget at de var enige med lagmannsretten i at ”overdragelse av fordringer som ennå ikke er oppstått, men som overdrager fremtidig måtte erverve i sin virksomhet, bare kan få rettsvern ved tinglysning.”[135] Dette har ingen støtte verken i panteloven eller i dens forarbeider og kan neppe ses på som et uttrykk for gjeldende rett. I denne sammenheng kan også Rt-1963-893 nevnes der førstvoterende uttaler:

”Det har vært reist spørsmål under saken om en cesjon i sikringsøyemed av fremtidige tilgodehavender overhodet er rettsgyldig i forhold til tredjemann. Under henvisning til rettspraksis antar jeg som førstvoterende at spørsmålet bør besvares bekreftende, men jeg antar samtidig at det etter forholdets art er grunn til å vise tilbakeholdenhet når det gjelder å fastslå rekkevidden i det enkelte tilfelle av en slik transaksjon.”[136]

Det at sikringscesjon av fremtidige fordringer er ”rettsgyldig i forhold til tredjemann”, må bety at disposisjonen har oppnådd rettsvern. Når man ser panteloven § 4-4, som gir hjemmel til å pantsette fremtidige fordringer, i sammenheng med panteloven § 4-5, er det klart at forhåndsnotifikasjon kan gis. Og når det kan oppnås rettsvern for avtaler etter panteloven § 4-10, ikke bare ved tinglysning, men også ved notifikasjon, er det ingen grunn til å begrense denne regelen til bare å gjelde for fordringer som eksisterer. Dette ville gi liten konsekvens i regelverket. Også for samlet pantsettelse av fremtidige enkle pengekrav etter panteloven § 4-10 kan det gis en forhåndsnotifikasjon, og oppnås rettsvern.[137]

5.3.2.1.     Omstøtelsesreglenes anvendelse på disse tilfeller

I tilfeller der rettsvernet er betinget av notifikasjon, kan panteavtalen neppe ses på som et tingsinnbegrep. Fra et formalistisk synspunkt vil de fordringene som oppstår etter gjelden er blitt pådratt, ses på som nytt pant for eldre gjeld. Etter ordlyden i dekningsloven § 5-7 vil disse pantsettelsene måtte omstøtes, og grunnga som nevnt unntaket i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd. I forarbeidene til dekningsloven er det uttalt at factoringkontrakten, i omstøtelsessammenheng, bør ses på som en helhet.[138] Denne uttalelsen må også få betydning når det gjelder fordringer som ikke er oppstått. Helhetssynspunktet er ikke begrenset til avtaler som oppnår rettsvern ved tinglysning, slik at også avtaler som oppnår rettsvern ved notifikasjon, bør ses på som en helhet. Dette fremkommer klart av forarbeidene.[139] Det virker derfor merkelig at man på den ene side gir anvisning på en isolert vurdering av fordringene, mens man på den annen side fremholder et helhetssynspunkt, tilsynelatende også utenfor tingsinnbegrepstilfellene.

I tilfeller der man vet hvem man kan notifisere, må tidspunktet for sikkerhetsstillelsen anses å være idet meldingen er kommet frem. Det er notifikasjonen som er den nødvendige sikringsakt. Om fordringen ennå ikke er oppstått kan det neppe ha betydning for om det er sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Siden panteloven gir adgang til å oppnå rettsvern på forhånd, kan det neppe være meningen at rettsvernet skal begrenses av omstøtelsesreglene. Dersom panteretten for de kravene som oppsto i omstøtelsesfristen kunne omstøtes, ville det bety at forhåndsrettsvern ikke ga fullt vern, noe som vil stride mot ordlyden og systemet i omstøtelsesreglene, jfr. ovenfor om tidsfestningen av rettsvernet, samt være uheldig sett fra et panterettslig synspunkt. Dette kan ikke antas, og på bakgrunn av dette faller mye av lovgrunnen for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd bort.

Når man nå har tatt bort det konkurslovutvalget bygde sin forutsetning på, blir spørsmålet om det finnes andre hensyn som berettiger unntaket fra hovedregelen. Begrunnelsen for forutsetningen kan muligens finnes i de grunnleggende verdihensyn omstøtelsesreglene bygger på. Reglene har som formål å reversere disposisjoner som ”antas å være illojale overfor kreditorene.”[140] For vår problemstilling er det særlig hensynet til kreditorfellesskapet som er interessant, idet forutsetningen i forarbeidene bygger på at fordringene som oppstår under omstøtelsesfristen i realiteten begunstiger panthaver på ett tidspunkt der insolvens som oftest presumeres, samt at fordringen i realiteten dekker eldre gjeld. Disse hensynene må imidlertid, etter min mening, veies mot omsetningslivets behov for å anvende fremtidige fordringer som dekningsobjekt. Disse verdivurderingene er blitt nedfelt i blant annet panteloven som uttrykkelig gir mulighet for pantsettelse av fremtidige fordringer. Når slike disposisjoner kan oppnå forhåndsrettsvern, synes det lite konsekvent å la omstøtelsesreglene beskjære dette rettsvernet.

I tilfeller der panteobjektet ikke eksister på pantsettelsestidspunktet, men er suspensivt betinget, har pantsetter nokså stor grad av kontroll over den fremtidige fordring. Tenker man seg at pantsetter er tjenesteyter, vil han kunne yte tjenester på kreditt som i sin tur utløser en betalingsplikt for tjenestemottakeren. Dersom dette rettsforholdet er av en slik art panteloven aksepterer, ser vi at pantsetter i stor grad kan styre den suspensivt betingende fordrings oppstående. Denne styringsmuligheten kan selvsagt anvendes slik at pantsetter begunstiger sin panthaver, og det til de grader på de alminnelige kreditorers bekostning ved at han først flytter midler ut av boet for så å skape panthaver midler til dekning i fordringen. Sett på denne bakgrunn, er det naturlig å la omstøtelsesreglene få anvendelse.

I slike tilfeller vil imidlertid pantsetters kreditorer ha beskyttelse av den subjektive omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-9. En aktiv tømming av boet, for utelukkende å skape utestående fordringer som inngår i factoringpantavtalen, er jo et lærebokeksempel på en illojal disposisjon som dekningsloven § 5-9 skal ramme. Det faktum at de objektive reglene presumptivt er enklere å anvende enn dekningsloven § 5-9, kan på ingen måte berettige at man drar i de objektive reglene, for så å presse flest mulig tilfeller inn i disse.

I NOU 1993:16 side 124 er det foreslått en ny bestemmelse i dekningsloven § 5-7 bokstav a, som tar sikte på å ramme disposisjoner som beskrevet ovenfor. Der er det blant annet fremholdt at ”[s]like disposisjoner må kunne rammes av den subjektive omstøtelsesregel i § 5-9 hvis de forringer kreditorfellesskapets stilling. I praksis kan det imidlertid være problematisk å nå frem med et krav om subjektiv omstøtelse. Det kan særlig være vanskelig å påvise vilkåret om ond tro hos pantekreditor.” Disse problemene er vel helst en innvending mot den subjektive regels vilkårsinnhold og beviskrav, og ikke en utilstrekkelighet i dekningsloven § 5-7.

Dersom panteavtalen var blitt tinglyst, og på denne måte gjort de fremtidige fordringene til et tingsinnbegrep, måtte slike illojale disposisjoner som beskrevet ovenfor omstøtes etter den subjektive regelen i dekningsloven § 5-9. Det er da lite konsekvent å ikke la det samme gjelde der avtalen har fått rettsvern ved forhåndsnotifikasjon.

5.3.2.2.     Tilfeller der det ikke kan forhåndsnotifiseres

For factoringpantavtaler etter panteloven § 4-10 er det ikke et nødvendig vilkår at skyldneren navngis. Dette følger av første ledd første punktum. Dette utsagnet er nok knyttet til tinglysningsalternativet som rettsvernsakt, i tillegg til at det medfører mulighet for å pantsette flere fordringer slik at det også er bestemmende for det materielle innholdet i regelen. Det er således ikke nødvendig at partene i factoringpantavtalen vet hvem som er skyldnere etter de pantsatte krav slik som tilfellet er for enkeltvis pantsettelse etter panteloven § 4-4. I tilfeller der rettsvernet oppnås etter panteloven § 4-5, må imidlertid skyldneren være identifiserbar. Et absolutt vilkår for at det skal kunne gis en forhåndsnotifikasjon, er at man vet hvem man skal notifisere. Dette følger direkte av ordlyden i panteloven § 4-5 idet rettsvern oppnås ”ved at skyldneren får melding om pantsettelsen”. Vet man ikke hvem man kan notifisere, kan selvsagt ikke rettsvern oppnås ved forhåndsnotifikasjon. En naturlig konsekvens av dette er at partene er henvist til å tinglyse panteavtalen for å oppnå rettsvern. Tinglysningen gir som kjent kun rettsvern mot pantsetters kreditorer, men i omstøtelsestilfellene er det nettopp denne tredjemannsgruppe avtalen behøver vern mot.

Ved tinglysningen blir det etablert et tingsinnbegrep. Pant i tingsinnbegrep må eventuelt omstøtes etter dekningsloven § 5-7 dersom det er etablert innenfor fristen og sikrer eldre gjeld, jfr. nedenfor i kapittel 5.5. For å oppnå rettsvern overfor godtroende erververe, er partene henvist til å notifisere så snart de får greie på hvem cessus, etter den pantsatte fordring, er.

Spørsmålet man da kan stille seg, er om denne notifikasjonen kan ses på som en ny disposisjon i relasjon til omstøtelsesreglene slik at denne må omstøtes om den foretas innen fristen. Dersom notifikasjonen ses på som en ny disposisjon, er det klart at den sikrer allerede pådratt gjeld. Et synspunkt som dette kan neppe fremholdes. Dette tilfellet kan sammenlignes med rettssetningen i den nedenfor omtalte voldgiftsdom inntatt i RG-1990-299 der voldgiftsretten anså tiltredelsen av panteretten som en ny disposisjon.[141] Dersom notifikasjonen skal ses på som en ny disposisjon, vil panteretten gå fra å være et tingsinnbegrep til et regulært panteobjekt bare på grunn av at partene ønsker et fullverdig rettsvern, noe som ikke kan antas. Videre vil det i forhold til omstøtelsesreglene starte en ny frist uten at det har skjedd noe endring i verken bomassen eller pantemassen. Vi ser her at hensynene bak omstøtelsesreglene ikke slår inn i slike tilfeller, og en slik regel kan ikke oppstilles. Man må legge tinglysningstidspunktet til grunn, og ikke det senere tidspunktet for notifikasjonen.

Et ikke særlig praktisk tilfelle kan være at factoringpantavtalen ikke tinglyses, samt at cessus ikke kan gis forhåndsvarsel fordi man ikke vet hvem som er skyldner før fordringen oppstår. Realiteten i dette er at panteavtalen ikke har rettsvern før skyldneren får melding etter panteloven § 4-5, altså idet fordringen oppstår og melding kan gis. Dersom panteretten er avtalt før eller samtidig med gjeldens effektuering, blir spørsmålet, i forhold til dekningsloven § 5-7, om ”rettsvernet er brakt i orden uten unødig opphold” dersom notifikasjonen gis så snart det er mulig, altså når fordringen oppstår. I dette eksemplet ser vi at det kan gå betydelig tid fra gjelden er pådratt til rettsvernet kan bringes i orden.

Ovenfor i kapittel 3.4.1 har jeg konkludert med at det, i de tilfeller der sikringsakten er notifikasjon, må kreves en nokså umiddelbar melding. Dette må selvsagt også gjelde i ovennevnte tilfelle, og omstøtelse må statueres. Hensetter man en slik disposisjon til dekningsloven § 5-5, kan ordinærreservasjonen føre til et annet resultat. Dersom det var slike tilfeller konkurslovkonsipistene tenkte på ved drøftelsen av unntaksbestemmelsen i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, kan unntaket berettiges, men eksemplet er helt upraktisk og i tillegg har partene full mulighet til å unngå omstøtelses etter også dekningsloven § 5-7 ved ganske enkelt å tinglyse factoringpantavtalen. Lovgrunnen for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd slår rett og slett ikke til som forarbeidene forutsetter, samt at samme resultat kan oppnås ved en tolkning av hovedregelen om omstøtelse av pant for eldre gjeld, dekningsloven § 5-7.

 

5.4.     Omstøtelse av sikringscesjon

5.4.1.    Introduksjon

Panteloven § 4-10 gir mulighet for tre ulike alternativer for sikkerhetsstillelse med enkle pengekrav. For det første kan den næringsdrivende slutte avtale om avhendelse av enkle fordringer. For det andre kan slik avhendelse skje i sikringsøyemed, og endelig, den næringsdrivende kan kontraktpantsette enkle pengekrav. Disse typer avtaler skal i det følgende settes inn i en konkursrettslig vurdering.

5.4.2.    Avhendelse, sikringscesjon

Panteloven § 4-10 gir hjemmel for en næringsdrivende til å slutte avtale om avhendelse av enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. Spørsmålet i det følgende er hvordan man skal plassere denne overdragelsen i omstøtelsessammenheng. Av ordlyden i dette alternativet følger det naturlig at fordringene overdras. Det må videre bety at kreditor overtar rådigheten over fordringene. Ved realisasjon av fordringens pålydende må debitor cessus dermed betale til cesjonaren, så fremt denne har fått rettsvern. Ved tinglysing av slik avtale må det krysses i rubrikken for ”avhendelse” ved ”avtalen gjelder” på blankett ”GA-4364, avtale om factoring etter panteloven § 4-10”.

Cessus kan imidlertid etter gjeldsbrevlovens regler i § 27, med befriende virkning, betale til cedenten så fremt denne var legitimert som rette vedkommende og cessus var i aktsom god tro på betalingstidspunktet. At disse reglene gjelder ved avtaler etter panteloven § 4-10 fremgår av henvisningen i samme bestemmelse tredje ledd, jfr. panteloven § 4-6 tredje ledd. Er avtalen tinglyst i løsøreregisteret har cesjonaren vern mot cedentens kreditorer. Mot cedentens suksessorer har imidlertid tinglysningen ikke uten videre rettsvernsvirkninger. Dette følger av panteloven § 4-10 annet ledd, samt panteloven § 1-2 fjerde ledd. I forhold til legitimasjonsregelen i gjeldsbrevloven § 27 må dette få betydning. At avtalen er tinglyst i Løsøreregisteret kan ikke uten videre frata cedentens hans legitimasjon som rette vedkommende til å motta betaling ovenfor cessus.[142]

I forhold til vanlig factoring, den planmessige diskonteringen av fordringer, vil denne falle inn under avhendelsesalternativet. Dette er forutsatt i Sivillovbokutvalgets innstilling på side 108 der det fremføres at ”[d]ei fleste avtaler som går inn under paragrafen, vil truleg vera avtaler om såkalla factoring.”[143] Uttalelsen er ikke direkte knyttet til overdragelsesalternativet, men den må tolkes dit hen. Denne tolkningen støttes av uttalelsen i andre spalte på samme side som åpenbart knytter seg til pantsettelsesalternativet. Utvalget sier her at ”[e]ndå paragrafen nok vil få mest å seia for factoringavtaler, femner han vidare og grip om liknande avtaler der sikringsføremålet er einerådande.”[144] Med factoringavtale må forstås det som tradisjonelt omtales som den egentlige factoring. En slik sikringscesjon vil være ”annen sikkerhetsstillelse”, og kan derfor subsumeres under dekningsloven § 5-7.

Som vi ser av dette kan det være litt misvisende å anvende utrykket ”avhendelse” om slike avtaler, men dette kan kanskje forklares med grunnlag i den eldre rettstilstand, der en betingelse for ordningens gyldighet var beroende på om fordringen var overdratt til eie. Som regel opprettes det en såkalt marginkonto som dekker de tap factor måtte lide på de overdratte fordringer, i tillegg til at klienten hefter som selvskyldner for kravet. Realiteten i denne ordningen er, etter min mening, det som kjennetegner en sikringscesjon eller avhendelse i sikringsøyemed. Fra et panterettslig ståsted har ikke en sondring mellom begrepene lenger noen avgjørende betydning, i og med panteloven § 4-10 gjelder for begge alternativene. For omstøtelsesspørsmålet må likestillingen også antas.

Som nevnt må det ved tinglysing av slik avtale, krysses av for alternativet avhendelse på tinglysingsblanketten. Dette betyr at cesjonaren vil overta beføyelsene over det cesjonerte kravet. Det er også pantelovens utgangspunkt hva gjelder rådigheten. Dette fremgår av panteloven § 4-6 første ledd. Med mindre det foreligger en avtale som gir anvisning på noe annet, vil cesjonaren overta alle beføyelser over kravet. Dersom partene avtaler at cedenten fortsatt skal ha rådigheten over kravene på sikringsstadiet, men at cesjonaren skal kunne overta denne ved for eksempel mislighold av det kravet overdragelsen skal sikre, kan avtalen neppe ses på som en overdragelse. I slike tilfeller har avtalen karakter av en pantsettelse. Dette gjelder selv om partene på tinglysningsblanketten har krysset av for avhendelse.[145] Der den næringsdrivende i medhold av panteloven § 4-10 inngår avtale med finansieringsinstitusjoner om tradisjonell factoring, er det vanlig å anvende avhendelsesalternativet. Factoringselskapet overtar da, både i henhold til avtalen og etter panteloven normalrådighetsmodell, beføyelsene for de overdratte kravene. Rettsvern fås ved tinglysing etter panteloven § 4-10 annet ledd, men i praksis gis det også notifikasjon til debitor etter de overdratte fordringene.

I forhold til reglene om omstøtelse for eldre gjeld var det nok nettopp slike avtaler dekningslovkonsipistene ikke ville hensette til regelen i dekningsloven § 5-7, idet de var i ”tvil om hvorvidt det er riktig å statuere en ubetinget adgang til omstøtelse[…]”.[146] Men som vi har sett ovenfor, behøver ikke dette stemme, og det riktige må derfor være å plassere disposisjonen der den hører hjemme, nemlig ved å anvende dekningsloven § 5-7.

I juridisk teori ble tilsvarende synspunkt fremmet på bakgrunn av en uttalelse i Rt-1963-893.[147] Dommen gjaldt i hovedsak legitimasjonsspørsmål for fordringstransport, en transport som av retten betegnes som ”en cesjon i sikringsøyemed[…]”.[148] Denne cesjonen ble videre karakterisert som en irregulær pantsettingsform.[149] På bakgrunn av denne uttalelsen ville Brækhus hensette sikringscesjon til omstøtelsesregelen i den gamle konkurslov § 45. Synspunktet er ikke tatt til følge i etterfølgende praksis.

I Rt-1974 side 631, den såkalte Kikutdommen, gjaldt saken omstøtelse av en transporterklæring. Kikuts entreprenørforetning var kommet i økonomiske vanskeligheter, og transporterte deler av et krav mot kommunen til sin leverandør, Stalhelle Sagbruk Høvleri. De økonomiske problemene for entreprenøren var imidlertid så alvorlige at det ble åpnet akkordforhandling som førte til konkurs. Den nevnte transporten var foretatt senere enn tre måneder før akkordåpningen slik at disposisjonen lå innenfor omstøtelsesfristen. Konkursboet mente transporten primært måtte omstøtes etter den objektive omstøtelsesregelen i den gamle konkursloven § 44 første ledd bokstav a, som betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Boet anførte alternativt at transporten måtte omstøtes etter den gamle konkurslov § 45 som sikkerhetsstillelse for eldre gjeld, idet ”[f]orholdet har mange trekk som ligger nærmere pantsetting enn betaling.”[150] Retten behøvde ikke ta stilling til denne anførselen. Som vi skal se nedenfor hadde neppe forholdet mange trekk som ligger nærmere pantsetting enn betaling.

Førstvoterende viser på side 634 til lagmannsrettens begrunnelse hva gjelder omstøtelsesgrunnlaget. Av denne fremgår det at transporten var en cesjon av fordringer, og videre at det var forutsatt ett etteroppgjør mellom partene.[151] Saken gjelder i så måte tilsynelatende omstøtelse av en sikringscesjon. Førstvoterende fremholder så at i likhet med byretten og lagmannsretten, ser han på sikringscesjonen ”som en form for betaling, hvis holdbarhet etter konkursloven må bedømmes etter lovens § 44 første ledd litra a.”[152] Det som etter min mening er avgjørende for at denne sikringscesjonen ikke ble hensatt til omstøtelsesregelen i den gamle konkurslov § 45, er at den ble ansett som en oppgjørsform for tidligere pådratte forpliktelser. Retten har uttalt, i forbindlese med spørsmålet om transporten kunne anses som sedvanlig, at: ”Avgjørende for mitt standpunkt vil være om materialkjøperen – Kikut – innlot seg på en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel ved å akseptere og gjennomføre ordningen med betalingstransport som oppgjørsform overfor leverandøren.”[153]

Retten har videre fremholdt at ”krav etter forskuddsnotaer av den art vi her har å gjøre med, i alminnelighet må anses lite kurante og mindre egnet som betalingsmiddel[…]”.[154] Når retten omtaler transportene på en slik måte, må jo det bety at cesjonen anses som en betaling datio in solutum, altså en betaling med annet enn avtalt betalingsmiddel. Dersom dette skal anses som en sikringscesjon etter panteloven § 4-10, må man etter min mening kreve at Kikut hadde påtatt seg risiko og ansvar for riktig oppfyllelse av de cesjonerte fordringer, jfr. ovenfor i kapittel 2.1.2.1 om sikringscesjon. Noe slikt ansvar kan jeg ikke se Kikut hadde påtatt seg og fordringene gikk i realiteten til betaling av leveranser og eldre gjeld.[155] I lagmannsrettens premisser fremgår det riktig nok at det skulle foretas et oppgjør med Kikut etter at bygget var ferdig, men dette må ses på som en naturlig følge av hele tilvirkningskontrakten mellom partene, og ikke spesielt til fordringstransporten.[156] Retten har også lagt til grunn at ”det ikke var sikkerheten som var avgjørende for [Stalhelle Sag & Høvleri].”[157] Begrepet sikringscesjon er heller ikke anvendt i dommen uten at det isolert sett, kan ha avgjørende betydning for de rettslige følgene av fordringstransporten. Alt i alt må det etter dette legges til grunn at fordringstransportene skulle tjene som betaling for leveranser og pådratt gjeld, og ikke tjene som sikkerhet. En eventuell omstøtelse måtte naturligvis skje etter betalingsregelen i den gamle konkurslov § 44 første ledd bokstav a.

Også i Rt-1982 side 1232, Ruud & Ziener I-saken, kom spørsmålet om omstøtelse av transport av krav opp. Det var oppstått uenighet om betalingen for et større bygg som entreprenørfirmaet Ruud & Ziener hadde under oppførelse, og byggherren betalte bare delvis de fakturaer som ble utstedt. For å få midler til å fullføre bygget, fikk Ruud & Ziener anledning til å trekke de nødvendige beløp på kassakreditten av sin faste bankforbindelse Kråkstad og Ski Sparebank. Banken forbeholdt seg imidlertid å få transport på fakturaer entreprenørfirmaet utstedte i forbindelse med bygget. De beløp som ble betalt, ble kanalisert over til kassakredittkontoen. Det ble åpnet konkurs hos Ruud & Ziener, og det oppsto tvist mellom konkursboet og banken om de fakturaer som var transportert til banken i omstøtelsesperioden. Konkursboet anførte primært den subjektive omstøtelsesregel som grunnlag, og subsidiært omstøtelse etter de objektive reglene i den gamle konkursloven §§ 45 og 44 første ledd bokstav a.

Både i herredsretten på side 1243, som førstvoterende viser til på side 1236, og av Høyesterett ble det lagt til grunn at overdragelsene av fordringene til banken er en såkalt sikringscesjon. Videre fremholder førstvoterende at ”sikringscessioner vurdert ut fra synsvinkelen betalingsmiddel som eventuelt kan være usedvanlig, harmonerer best med den rettspraksis som foreligger.”[158] Den gamle konkurslov § 45 ble ikke funnet anvendelig på bakgrunn av rettsvitenskapens regel om at enten var en cesjon en pantsettelse og dermed uten rettsvern, eller så var det en overdragelse til eie, og måtte av den grunn falle utenfor regelen i § 45.[159]

I denne sak ble de transporterte fordringene kanalisert over til kassakredittkontoen Ruud & Ziener hadde i banken (som stod i minus). Fordringene tjente ikke som betaling for ytelser, men i første omgang som nedbetaling av tidligere pådratt gjeld. På grunn av kontoforholdets art kunne Ruud & Ziener naturligvis trekke på kontoen igjen slik at realiteten i dette forholdet var at innbetalingene var gjenstand for utlåning på ny. Fordringstransportene tjente altså ikke som sikkerhet for kreditten fra banken, men muligjorde videre trekk på kassakredittkontoen. På denne bakgrunn må transporten ses på som betaling, og i omstøtelsessammenheng vurderes etter betalingsregelen i den gamle konkurslov § 44 første ledd bokstav a.

Det blir derfor, etter min mening, litt misvisende å karakterisere fordringstransporten som en sikringscesjon når det i realiteten, som i dommene ovenfor, er snakk om innbetaling der betalingsmiddelet er fordringer. Sikringscesjon kjennetegnes jo blant annet ved cedentens risiko og ansvar for riktig oppfyllelse av det underliggende forhold, altså det forhold cesjonen skal sikre. Dersom dette hadde vært tilfelle, ville disposisjonen hatt preg av å være sikkerhetsstillelse og det riktige måtte vært å anvende den gamle konkursloven analogisk, samt å anvende dekningsloven § 5-7 på forholdet i dag. Ved å tolke dekningsloven § 5-7 slik jeg har gjort ovenfor i kapittel 5.3, vil resultatet uansett ikke avvike i nevneverdig grad, uavhengig av hvilken omstøtelsesregel som anvendes. Skillet mellom pantsettelse, sikringscesjon og overdragelse til eie, vil av denne grunn miste mye av sin betydning, noe som helt klart må medføre fordeler. Det er heller ikke innlysende at ”sikringscesjoner” ble omstøtt etter betalingsregelen før den nye panteloven og dekningsloven, slik at det neppe vil være snakk om en endring av rettstilstanden om man hensetter disposisjonen til den omstøtelsesregel den hører hjemme under, nemlig dekningsloven § 5-7.

5.4.2.1.     Oppsummering og konklusjon

Undersøkelsen av dommene ovenfor viser at man tidligere måtte skille mellom, og plassere, fordringstransport som enten overdragelse (datio in solutum), overdragelse i sikringsøyemed (sikringscesjon) eller pantsettelse. Plasseringen av fordringstransporten fikk i sin tur betydning for valget av omstøtelsesregel. Dette skillet er som nevnt ikke opprettholdt i panteloven av 1980, noe som helt klart er en forenkling av reglene idet sondringen ikke var helt enkel å få taket på. I relasjon til dekningsloven § 5-5 fjerde ledd var det sikringscesjonen som primært skulle hensettes dit i omstøtelsessammenheng, men panteloven § 4-10 medførte at også de andre disposisjonene måtte følge etter. Som vi har sett ovenfor, kan samme resultat oppnås ved tolkning av hovedregelen i dekningsloven § 5-7, slik at sikringscesjon, både i forbindelse med tradisjonell factoring og utenfor denne ordning, kan følge samme regel som omstøtelse av panterett i enkle pengekrav, jfr. nedenfor. Overdragelser av fordringer som betaling, må derimot følge betalingsregelen i dekningsloven § 5-5, jfr. ovenfor. Til dette behøver man ikke fjerde ledd, da det samme følger av bestemmelsens ordlyd uten siste leddet. En endring av rettstilstanden er dette neppe.

5.5.    Omstøtelse av pantsettelse

Panteloven § 4-10 gir en næringsdrivende hjemmel til å pantsette enkle pengekrav han har eller får i sin næringsvirksomhet. Som nevnt ovenfor, kan det ikke være avgjørende for om avtalen er en avtale om overdragelse eller pantsettelse, hva partene krysser av for på tinglysingsblanketten. Det avgjørende er det reelle rettsforholdet som må avgjøres ved tolking av en eventuell ekstraavtale partene har inngått i medhold av panteloven § 4-6. Dersom det er avtalt at pantsetter skal beholde rådigheten over kravene inntil videre, står vi her ovenfor en pantsettelse etter pantelovens regler. Etter panteloven § 1-1 annet ledd må panteforholdet omtales som et underpant. I de tilfeller avtaleforholdet er av denne art, vil det være enda vanskeligere å finne likhetstrekk med betaling slik man har forsøkt med avtaler om tradisjonell factoring. I det følgende vil jeg undersøke hvor man skal plassere en slik avtale i omstøtelsessammenheng. For at omstøtelsesspørsmålet i det hele skal oppstå, må det selvsagt forutsettes at avtalen er gyldig mellom partene, både avtale- og panterettslig, samt at avtalen har rettsvern overfor pantsetters kreditorer.

Omstøtelsesreglenes subsidiærere karakter i forhold til rettsvernsreglene er ofte uttrykt i rettspraksis, idet man før spørsmålet om omstøtelse tas opp, må undersøke om avtalen har rettsvern. Som eksempler på dette kan nevnes; Rt-1989-1209 og RG-1990-299.

En underpantordning byr på mange fordeler både for finansieringsinstitusjonen (panthaver) og den næringsdrivende (pantsetter). I praksis anvendes slike avtaler i stor utstrekning. For pantsetter vil det normalt være en fordel å opprettholde kontakten med sine forretningsforbindelser. Ved at han fortsatt står for innfordring av de utestående kravene vil dette kunne bidra til kontakten. Den næringsdrivende er avhengig av ett godt og nært kundeforhold med sine medkontrahenter, og ved å oppgi rådigheten over sine utestående fordringer til ett finansieringsselskap vil mye av kontakten med medkontrahentene falle bort. En overføring av fordringer til ett finansieringsselskap kan også skape uheldig signaleffekt overfor pantsetters kunder. En slik overføring kan for dem fortone seg som om den næringsdrivende er i økonomiske vanskeligheter. Dette kan igjen føre til at betalingsviljen hos pantsetters medkontrahenter minker. Dersom det fremstår som om pantsetteren sliter økonomisk, kan det tenkes at kundene frykter en eventuell konkurs hos den næringsdrivende. Villigheten til å gjøre opp for seg vil da falle betraktelig idet kundene ofte ikke vil forvente at foretningsforholdet skal løpe videre. Ved en underpantsettelse vil forretningsforholdet fortsette å løpe som normalt. Og i de tilfeller der pantsetter ikke er i økonomiske vanskeligheter, må dette være en klar fordel. Alle bedrifter er helt avhengig av innbetaling for ytte tjenester eller levering av varer og lignende, og en nedgang i betalingsviljen hos deres debitorer kan bety økonomiske vansker og i verste fall konkurs for den næringsdrivende.

På den annen side kan det ha en positiv betydning at pantsetters debitorer oppdager de økonomiske vanskelighetene pantsetter kan være i. Pantsetter vil som regel prøve å holde det gående så lenge som mulig, noe som fører til en utstrakt tapping av boet. Utestående fordringer vil ofte være det eneste aktivumet for den næringsdrivende, og ved pantsettelse av disse vil boet bli bunnskrapt. Det at forretningsforbindelsene til pantsetteren oppdaget faresignalene i tide, kan derfor føre til en større dekningsprosent for konkurskreditorene, noe som åpenbart er ønskelig ut fra samfunnsmessige hensyn. Disse hensynene bør imidlertid ikke ivaretas gjennom pantelovgivningen alene, og ved utformingen av panteloven har disse hensynene vært vurdert. Konklusjonen ble at hensynet til kredittlivet som sådan bør veie tyngre. Fordelene ved å kunne underpantsette enkle fordringer er større enn ulempene, og realiteten er at fordringer blir underpantsatt. De negative konsekvenser slik pantsettelse har for de alminnelige konkurskreditorer, må derfor søkes løst på annet grunnlag, for eksempel gjennom omstøtelsesreglene. Temaet for det følgende er nettopp omstøtelse av underpantsettelse av enkle fordringer den næringsdrivende har og får på vederlag for varer eller tjenester i sin virksomhet etter panteloven § 4-10.

5.5.1.    Omstøtelse av underpant i enkle pengekrav

Som nevnt kan det etableres underpant i enkle pengekrav, ved at pantsetter og panthaver inngår avtale om at pantsetter beholder rådigheten over de pantsatte krav. Hjemmel for en slik ordning finnes i panteloven § 4-6 jfr. panteloven § 4-7 og er akseptert av Høyesterett i Rt-1987-35.[160]

Ved enkeltvis pantsettelse av enkle krav etter panteloven § 4-4 kan man ikke godt tenke seg en ren underpantordning. Dette på grunn av rettsvernsregelen i panteloven § 4-5. Vi har sett at notifikasjonsregelen ikke medfører at pantsetter mister rådigheten over fordringen. For å oppfylle rettsvernsvilkåret er det nok at meldingen om pantsettelsen er kommet fram til cessus. Dette er bare et formelt synspunkt. I realiteten vil imidlertid pantsetter/cedenten være fratatt rådigheten over fordringene. Etter panteloven § 4-6 tredje skal gjeldsbrevloven §§ 25 til 28 gjelde tilsvarende ved pantsettelse av enkle krav. I forhold til regelen i gjeldsbrevloven § 27 vil pantsetter/cedent miste den kvitteringslegitimasjon han har i medhold av bestemmelsen, såfremt melding om pantsettelsen er kommet frem til cessus.[161] I tillegg må det avtales avvik fra hovedregelen i panteloven § 4-6 om underpant skal bli aktuelt. For enkeltvis pantsettelse er dette ikke praktisk. Et rent underpant er derimot mulig og praktisk ved samlet pantsettelse etter panteloven § 4-10 idet rettsvernet ikke er betinget av notifikasjon, men kan oppnås ved tinglysing.

5.5.2.    Tingsinnbegrep

I forhold til omstøtelsesreglene vil det ha betydning om panteretten skal anses som ett tingsinnbegrepspant eller ikke. Dersom factoringpant ikke anses som et pant i tingsinnbegrep, vil det med forarbeidenes forutsetning, få den konsekvens at de fremtidige enkle pengekrav som omfattes av factoringpantavtalen, ikke kan anses som oppstått ved etablering av panteretten, men på samme måte som ved enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav, idet de kommer til rettslig eksistens.[162] Dette betyr at kravene må vurderes isolert, og at det i forhold til omstøtelsesreglene må legges til grunn at de krav som kommer til rettslig eksistens innenfor tremånedersfristen, kan omstøtes så fremt vilkårene for omstøtelse er til stede. Som følge av uttalelsene i forarbeidene er det også slike tilfeller dekningsloven § 5-5 fjerde ledd er ment å ramme. Skulle omstøtelse i ovennevnte tilfelle skje etter dekningsloven § 5-7, ville det få som konsekvens at alle kravene som oppsto innenfor tremånedersfristen kunne omstøtes. Ved heller å anvende dekningsloven § 5-5, vil man få en ordinærvurdering som i de fleste tilfeller fører til at disposisjonene går klar av omstøtelse. Som påvist ovenfor, behøver ikke forutsetningen for unntaket i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd være riktig. Dette standpunkt skal videreføres nedenfor.

Det som ikke kan være riktig, er at en samlet underpantsettelse etter panteloven § 4-10, i omstøtelsessammenheng, skal ses på som en rekke overføringer av fordringer. Et tingsinnbegrepspant kjennetegnes ved at panteobjektet er en samling av objekter som rettslig ses på som en helhet. Panteobjektet er denne samlingen av objekter slik det til enhver tid er. Driftstilbehørspant og varelagerpant er eksempler på dette. I henholdsvis panteloven § 3-4 fjerde ledd og panteloven § 3-11 tredje ledd sies det uttrykkelig at panteretten må gjelde driftstilbehøret eller varelageret i sin helhet, slik det til enhver tid er. I panteloven § 4-10 er ikke dette uttrykkelig sagt. Spørsmålet er derfor om samlet pantsettelse av enkle pengekrav kan anses som et tingsinnbegrepspant på lik linje med driftstilbehørpant og varelagerpant.

Ordlyden i panteloven § 4-10 gir hjemmel for å pantsette kravene samlet. Når det i tillegg er gitt hjemmel for å pantsette fremtidige krav, må det bety at panteobjektet må ses på som en helhet. Alle fordringene, både de eksisterende og fremtidige, går inn i pantemassen så fremt ikke annet er avtalt. Hadde dette ikke vært tilfelle, kunne man likegodt ha pantsatt de enkle pengekravene etter panteloven § 4-4. Dette medfører at panteretten etter panteloven § 4-10 må ses på som et pant i tingsinnbegrep, så fremt rettsvernet ivaretas ved tinglysning. For den næringsdrivende medfører pantsettelse av tingsinnbegrep praktiske fordeler, og begrunnelsen for pantsettelse etter panteloven § 4-10 er blant annet at ordningen gir muligheten for en ordnet driftskreditt.[163] Når det i tillegg er anledning til å avtale at pantsetter beholder rådigheten over de pantsatte krav på sikringsstadiet, et underpant, må det være mest nærliggende å anse factoringpantet som ett pant i tingsinnbegrep når det er avtalt at pantsetter skal beholde rådigheten. Overtar panthaver rådigheten over de pantsatte krav, er det ikke mulig å tillegge panteretten tingsinnbegrepsvirkninger.

5.5.2.1.     Tingsinnbegrepssynspunktet som grunnlag for innskrenkende tolkning av dekningsloven § 5-5 fjerde ledd

Ved pant i tingsinnbegrep vil panthaver ha etablert sikkerheten i den til enhver tid bestående pantsatte formuesmasse til pantsetter. For de fremtidige formuesgoder som oppstår på pantsetters hånd, vil disse inngå i pantemassen (tingsinnbegrepet) etter hvert som de oppstår. Panthaver behøver ikke foreta en ny sikringsakt for hvert nye panteobjekt som inngår i tingsinnbegrepet. Det er nettopp dette som gjør tingsinnbegrepspant til ett praktisk velegnet pantsettelsesalternativ. Formueskomplekset vil ha rettsvern fra det tidspunktet den opprinnelige sikringsakt er foretatt. For factoringpant som får rettsvern ved tinglysing, vil det være dagbokføringen av tinglysingsdokumentet.

I forarbeidene til dekningsloven har utvalget langt på vei forutsatt at en factoringkontrakt må ses på som en helhet. De uttaler ”[s]er man factoringkontrakten som en helhet, kan det jo sies at det dreier seg om en regulær kortsiktig kredittordning, hvor sikkerheten har visse likhetstrekk med sikkerhet i et tingsinnbegrep.”[164] Dette er imidlertid knyttet til den kredittordningen som var vanlig da, det tradisjonelle factoringinstituttet, og ikke det som kan kalles factoringpant. Når man nå vet at den næringsdrivende kan underpantsette de utestående fordringene sine og få rettsvern ved tinglysing, må i alle fall kontrakten ses på som en helhet, og en helhet som ikke bare har ”visse likhetstrekk med sikkerhet i et tingsinnbegrep”, men som må anses som sikkerhet i et tingsinnbegrep, jfr. ovenfor. Konsekvensen av dette blir at ingen avtaler som oppnår rettsvern før omstøtelsesfristen, kan omstøtes etter de objektive omstøtelsesreglene. Motivuttalelsene som i all hovedsak er lovgrunnen for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, vil da ikke slå til. Når utvalget uttaler at ”[i] den utstrekning senere diskonterte fordringer hefter til sikkerhet for utbetalinger til bedriften på tidligere diskonterte fordringer som ikke blir innfridd av debitor cessus, foreligger det sikkerhetsstillelse for eldre gjeld som rammes av nærværende paragraf, [dekningsloven § 5-7]”, må det bety at de ikke har sett på ordningen som et tingsinnbegrep, men som en rekke enkeltoverdragelser.[165] I tilfeller der overdragelsene skjer innenfor omstøtelsesfristen, må disse uten videre omstøtes. For å unngå en ”ubetinget adgang til omstøtelse i disse tilfellene”, ville man hensette slike ordninger til regelen om betaling med usedvanlig betalingsmiddel idet omstøtelsesadgangen formodentlig ville bli snevrere med en ordinærvurdering.

Anlegger man et tingsinnbegrepssynspunkt, vil ikke de kravene som oppstår innenfor omstøtelsesfristen måtte omstøtes som sikkerhet for eldre gjeld. Sikkerheten er da etablert i den til enhver tid utestående fordringsmasse til den næringsdrivende som i forhold til omstøtelsesreglene må anses som oppstått ved tidspunktet for rettsvernsakten.[166]

På bakgrunn av uttalelsene i dekningslovens forarbeider må det være klart at man ved anvendelse av omstøtelsesreglene ved pant i enkle pengekrav skal søke å se panteavtalen som en helhet. I de tilfeller der pantsetter beholder rådigheten over de pantsatte fordringene på sikringsstadiet, samt velger tinglysingsalternativet som rettsvernsakt, må man se på ordningen som et pant i tingsinnbegrep. Ved en eventuell omstøtelse av en slik disposisjon må det være riktig å tolke dekningsloven § 5-5 fjerde ledd innskrenkende, og hensette disposisjonen dit den hører hjemme, nemlig dekningsloven § 5-7. Lovgrunnene for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd slår som nevnt ikke inn i disse tilfellene. Det ble også påpekt i Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v. at ”bestemmelsen blir forøvrig i dag tolket innskrenkende.”[167] Som begrunnelse for dette utsagnet viser utvalget til en voldgiftsdom avsagt av Sjur Brækhus inntatt i RG-1990-299. Denne dommen skal undersøkes nedfor.

5.5.3.    RG-1990-299, Bygg & Bo

Som nevnt ble dekningsloven § 5-5 fjerde ledd tolket innskrenkende i RG-1990-299, Bygg & Bo-dommen. Saken gjaldt i korthet ett kassakredittforhold som ble sikret med pant i varelager etter panteloven § 3-11 og fordringer etter panteloven § 4-10. Ved selskapets konkurs oppsto det tvist mellom konkursboet og banken som i all hovedsak gjaldt omstøtelse av sikkerhetsstillelsen. Av betydning i forhold til avhandlingens problemstilling er først og fremst tvisten knyttet til omstøtelse av factoringpantet. Det bemerkes at factoringpantet var et såkalt underpant.

Innledningsvis i begrunnelsen for resultatet gjør retten rede for forhold som må anses som betaling i relasjon til omstøtelsesreglene. Det er uttalt på side 305 at transport av fordringer som skal tjene til oppgjør av et gjeldsforhold, må anses som betaling og subsumeres under betalingsregelen i dekningsloven § 5-5. Retten bemerker ”[a]t en slik ”datio in solutum” må anses som betaling i relasjon til dekningsl. §5-5, er helt klart; det har lovgiveren ikke funnet det påkrevd å si uttrykkelig.” Hensikten med å oppfylle forpliktelsen med noe annet enn det avtalte, og annet enn penger, er jo selvsagt å dekke gjelden. Dette er på ingen måte en sikkerhetsstillelse, men betaling. At transport av fordringer derfor må ses på som betaling, er klart. Videre fremholder retten at sikringscesjon (overdragelse i sikringsøyemed) også må anses som betaling i omstøtelsessammenheng.[168] Dette synspunktet kan jeg ikke ubetinget slutte meg til, jfr. kapittel 5.4. Det interessante i dommen for vår problemstilling fremkommer imidlertid lenger ned på side 306 der retten uttaler:

”Problemene melder seg derimot hvor pantsetter med hjemmel i pantel. §4-7 forbeholder seg full fortsatt rådighet over de pantsatte krav, særlig hvor dette kombineres en en bloc pantsettelse av alle de enkle krav som pantsetteren har eller får i sin næringsvirksomhet, jfr. pantel. §4-10 og Rt-1987-35, hvor denne kombinasjon ble godkjent av Høyesterett.”

Voldgiftsretten har lagt til grunn at det er panteloven § 4-7 som gir hjemmel for å fravike pantelovens normalordning med hensyn til rådigheten, nemlig at panthaver overtar kreditorbeføyelsene over de pantsatte krav.[169] Dette kan neppe være riktig. Det bestemmelsen regulerer, er hvordan et eventuelt avvik fra normalrådighetsmodellen får rettsvern overfor panthaverens kreditorer og godtroende suksessorer, samt debitor cessus.[170] Bestemmelsen forutsetter at det allerede foreligger en avtale som ”utelukker, begrenser eller setter vilkår for panthaverens rett til å disponere rettslig over et pantsatt enkelt krav.”. Formuleringen ”enkelt krav” må i denne sammenheng bety det samme som enkelt pengekrav. Hjemmel for den avvikende avtale må altså finnes annet steds, nemlig i panteloven § 4-6. I denne bestemmelse sies det at panthaver overtar de rettslige beføyelsene over de pantsatte enkle pengekrav, så fremt ”ikke annet følger av det som er avtalt”. Bestemmelsen åpner altså for avvikende avtale enn hovedregelen.

Voldgiftsretten tar videre utgangspunkt i ordlyden i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd og uttaler at; ”[a]vtaler som denne er utvilsomt avtaler om ”pantsettelse… av enkle fordringer.”[171] Men voldgiftsretten har vanskeligheter med å se hvordan en slik underpant kan likestilles med betaling og fremhever at ”[s]ålenge pantsetteren betjener det underliggende gjeldsforhold kontraktsmessig, vil de pantsatte fordringer ikke gi noe bidrag til dekning av pantsetterens forpliktelse overfor panthaveren, og kan da ikke sies å tjene som betaling av denne forpliktelse.”[172] Det er nettopp denne situasjonen som, etter min mening, skaper en logisk brist i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, samt dens motiver. Dersom avtalens art er som i denne sak, kan man ikke se på kravene isolert, men som et tingsinnbegrep. De problemene i forhold til den planmessige diskonteringen av fordringer som dekningslovkonsipistene ville unngå ved å innføre dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, oppstår rett og slett ikke i slike tilfeller. Så lenge sikkerheten er etablert i den til enhver tid utestående fordringsmasse som et hele, og ikke etablert senere enn tre måneder før fristdagen, kan ikke disposisjonen omstøtes etter noen av de objektive reglene. Dette gjelder uavhengig av når hvert enkelt krav oppstår.

I tillegg til ovennevnte har voldgiftsretten anført at uttalelsen fra departementet om at regelen i dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ”harmonerer best med reglene i den nye panteloven av 1980, som går ut på at reglene om overdragelse, herunder overdragelse i sikringsøyemed og pantsetting av enkle fordringer er parallelle, slik at avgrensningsvansker unngås. Dette harmoniseringssynspunkt passer overhodet ikke inn når det gjelder det tinglyste underpant efter pantel. §4-10, et pant som på et helt sentralt punkt adskiller seg fra sikringscessionen: §4-10-panthaveren får ikke, som sikringscessionaren, rådighet over de fordringer som det gjelder.”[173] Som vi ser her er også pantelovens sondringer mellom de ulike sikkerhetskonstruksjonene, eller egentlig harmoniseringen av disse, med enkle pengekrav som objekt, anført som begrunnelse for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd.

Det som neppe er ubetinget treffende, er uttalelsen fra departementet om at ”reglene om overdragelse, herunder overdragelse i sikringsøyemed og pantsetting av enkle fordringer er parallelle…”[174] Ved pantsettelse av enkle krav samlet etter panteloven § 4-10 kan rettsvern oppnås ved tinglysing i løsøreregisteret. Dette gjelder ikke for enkeltvis pantsettelse eller overdragelse der rettsvern er betinget av notifikasjon til cessus etter panteloven § 4-5 eller gjeldsbrevloven § 29. Ved overdragelse til eie eller ved sikringscesjon er det ikke praktisk å fravike pantelovens normalrådighetsmodell slik det er ved pantsettelse etter panteloven § 4-10. Det er nettopp en sikringscesjonsmodell som kommer til uttrykk i panteloven § 4-6 om hovedregelen om rådigheten. Dette betyr at på mange viktige områder er ikke reglene parallelle, noe som og må få betydning for omstøtelsesreglene. Der panteavtalen har en form som i Bygg & Bo-dommen, er ikke reglene parallelle og noe av lovgrunnen for dekningsloven § 5-5 fjerde ledd faller da bort. Dette tar retten konsekvensen av, og tolker dekningsloven § 5-5 fjerde ledd innskrenkende.[175] Omstøtelse av factoringpantet må derfor skje i medhold av dekningsloven § 5-7, regelen om omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Så langt er dommen i tråd med argumentene som er anført i avhandlingen.

Men retten har gått ett skritt lenger og uttaler at ”[f]ørst fra det tidspunkt da panthaveren ”tiltrer” sitt pant, eller, mer nøyaktig, først fra det tidspunkt da de respektive debitorer er notifisert efter pantel. §4-5, slik at rådigheten over vedkommende fordringer er gått over til panthaveren, ansees pantsettelsen å innebære en betaling undergitt omstøtelsesregelen i dekningsl. § 5-5.”[176] Dette kan neppe være riktig.[177] Man kan ikke legge til grunn at en og samme disposisjon i det ene øyeblikk skal subsumeres under dekningsloven § 5-7 for så i det neste subsumeres under dekningsloven § 5-5 fjerde ledd. Dersom man legger setningen i dommen til grunn, vil panthaver sitte med ”bukta og begge ender” og kunne styre omstøtelsesadgangen. Et tinglyst underpant som sikrer eldre gjeld som er etablert innenfor omstøtelsesfristen, kan omstøtes etter dekningsloven § 5-7 jfr. ovenfor. Når konkursboet fremmer omstøtelseskravet, kan panthaver, dersom man legger ovennevnte til grunn, tiltre sin panterett, og vurderingen av omstøtelse må da bygge på dekningsloven § 5-5 fjerde ledd. I denne bestemmelse er det som kjent en ordinærvurdering som gjør omstøtelsesadgangen mindre. At panthaver tiltrer sin panterett, kan neppe ses på som ekstraordinært. Det er snarere tvert om nettopp dette panteretten har som formål, og omstøtelse kan da gjennomgående ikke skje.

Nå er imidlertid ovennevnte scenario ikke særlig praktisk. Normalt er det seneste tidspunkt panthaver vil gjøre nytte av sin panterett (tiltre), ved konkursåpningen. Resultatet er imidlertid det samme som ovenfor. En omstøtelig panterett etter dekningsloven § 5-7 kan gjøres uomstøtelig etter dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ved at panthaver tiltrer. Denne løsningen er ikke heldig og preges av tilfeldigheter. Man kan også snu på dette og si at panteretten er etablert utenfor omstøtelsesfristen. Panteretten er uomstøtelig etter dekningsloven § 5-7. Dersom panthaver da tiltrer, vil en ny omstøtelsesfrist starte å løpe, denne gang etter dekningsloven § 5-5. Også denne løsning er uheldig og preges av tilfeldigheter.

Dersom man legger rettssetningen om tiltredelse i dommen til grunn, vil tingsinnbegrepssynspunktet gå i oppløsning. Man får da en situasjon som gjør at panteretten er et tingsinnbegrep på sikringsstadiet, men ikke på dekningsstadiet. Dette kan heller ikke være riktig. Det er nettopp ved mislighold av det underliggende kravet at panteretten fyller sin funksjon, og når panteretten er et pant i tingsinnbegrep fra etableringen, må det samme legges til grunn når panthaver skal søke dekning. Man må etter dette si at dommen, hva gjelder tiltredelse, ikke er riktig.[178] Dersom panteretten er et tinglyst underpant må det legges til grunn at en eventuell omstøtelse må subsumeres under dekningsloven § 5-7, også etter at panthaver har tiltrådt pantet. En løsning hvor en for panthaver uomstøtelig panterett etter dekningsloven § 5-7 skal bli omstøtelig etter dekningsloven § 5-5, og for boet en omstøtelig panterett etter dekningsloven § 5-7 skal bli uomstøtelig etter dekningsloven § 5-5 kan ikke legges til grunn.

 

5.5.3.1.     Dommens rekkevidde

Spørsmålet i dette avsnittet er ikke hvorvidt voldgiftsdommen kan tillegges selvstendig rettskildemessig betydning for løsning av tilsvarende rettsspørsmål.[179] Dette ville ha sprengt alle rammer for fremstillingen. Generelt kan en vel si at voldgiftspraksis må vurderes på samme måte som underrettsdommer. Disse er ikke bindende for Høyesterett, noe selvsagt ikke voldgiftspraksis heller er. Som rettskilde kan den da neppe gi nevneverdig direkte bidrag. På visse rettsområder er imidlertid voldgift den rådende tvisteløsningsmåten, og for en rettsanvender som ikke tar hensyn til tidligere voldgiftspraksis, kan det bære galt av sted.

For å ta Bygg & Bo-dommen konkret kan den neppe, som Nygaard utrykker det, være primært rettsgrunnlag alene.[180] Rettsanvenderen kan neppe begrunne sin løsning av avhandlingens problemstilling slik som i Bygg & Bo-dommen fordi det står i dommen. Det man imidlertid må kunne, er å anvende argumentasjonen som er framført i dommen som begrunnelse for løsningen av problemstillingen. Ikke fordi den er kommet til utrykk i en voldgiftsdom, men fordi løsningen i dommen bygger på veloverveide hensyn og juridiske metode anvendt på problemet. Som vi har sett, bygger argumentasjonen og resonnementet som fører til den innskrenkende tolkningen av dekningsloven § 5-5 fjerde ledd først og fremst på motivuttalelsene. Disse sammen med rettstekniske- og reelle hensyn fører til at en samlet underpantsettelse av utestående fordringer må subsumeres under dekningsloven § 5-7 hva gjelder omstøtelse. Når dommen ikke stopper der, men argumenterer videre for at panthavers tiltredelse av pantet må ses på som en selvstendig disposisjon og føre til at omstøtelsesspørsmålet må subsumeres under betalingsregelen i dekningsloven § 5-5, noe som påvist ovenfor ikke kan være riktig, kan man spørre om dette er av slik betydning for det første subsumsjonsspørsmålet slik at dette heller ikke kan være riktig.

Dette spørsmålet kan etter min mening løses på to måter. Man kan for det første tolke dommen med sikte på nettopp forholdet mellom de to resonnementene. Dette vil føre til at man enten kan svare ja eller nei på om det ”uriktige” resonnementet har betydning for det ”riktige”. Man kan for det andre se bort fra det ”uriktige” resonnementet fordi det ”riktige” bygger på hensyn som uavhengig av det ”uriktige” må tillegges vekt ved løsningen av avhandlingens problemstilling. Sistnevnte løsning synes mest nærliggende i denne sammenheng.

5.5.4.    Mer om tingsinnbegrep og flytende pantemasse

Dersom panteloven gir mulighet for å bringe rettsvernet i orden før eller senest samtidig med at gjelden er pådratt, kan det neppe statueres omstøtelse etter de objektive reglene. For factoringpantets vedkommende betyr det at der panteavtalen omfatter krav som den næringsdrivende også ”får i sin virksomhet”, og denne er tinglyst i Løsøreregisteret etter panteloven § 4-10 annet ledd, må tinglysingstidspunktet legges til grunn ved anvendelse av omstøtelsesreglene selv om fordringene ikke er oppstått på avtaletidspunktet. Dette tilfellet er drøftet ovenfor.

Et ikke særlig praktisk, men like fullt tenkbart tilfelle, kan være at det rett og slett ikke oppstår noen fordringer som inngår i factoringpantavtalen. Panteretten vil da være illusorisk og ikke ha noe reell verdi. Dersom pantsetter skulle gå konkurs, vil factoringpanthaver ikke ha noen objekter og søke dekning i, og vil måtte innfinne seg i å stille på lik linje med de usikrede kreditorer. På denne bakgrunn kan man hevde at det ikke er naturlig å anse panteretten som oppstått ved rettsvernstidspunktet, men først fra det tidspunkt kravet oppstår og panthaver får en reell dekningsmulighet.[181] For en tinglyst factoringpantavtale kan et slik synspunkt ikke være riktig. Panteavtaler av en slik art har som nevnt ovenfor preg av å være et pant i tingsinnbegrep. Tingsinnbegrepet kjennetegnes av at pantemassen er en samling av objekter slik det til enhver tid er. Objekter som kommer inn under panteretten etter rettsvernstidspunktet, vil nyte godt av det tidligere etablerte rettsvern, og må i omstøtelsessammenheng ses på som etablert fra det tidspunktet. Fordringer som oppstår innefor tremånedersfristen, kan derfor ikke omstøtes etter de objektive reglene selv om det formelt sett vil være sikkerhet for eldre gjeld.[182]

Når det blir gitt sikkerhet i enkle pengekrav, og sikkerheten ikke er begrenset til å omfatte eksisterende krav, men også fremtidige fordringer, vil pantemassen ikke være konstant. Det kan være vanskelig å forutse i hvor stor grad det vil oppstå fordringer som omfattes av pantet. For panthaver er dette momenter som vurderes idet han inngår panteavtalen. Kredittgivningen baseres ikke bare på omfanget av pantemassen på avtaletidspunktet, men det tas høyde for at sikkerheten kan variere. Dersom pantemassen ikke øker i den grad panthaver hadde regnet med, er det noe han selv må bære risikoen for. På samme måte bør han selvsagt nyte godt av en uventet økning.[183] Dersom factoringpantavtalen er tinglyst, er det naturlig å anse pantet som et tingsinnbegrep. I tilfeller der tingsinnbegrepet øker etter gjeldstiftelsen, vil det fra et formelt synspunkt være nytt pant for eldre gjeld. At en slik økning skal rammes av omstøtelsesreglene, vil imidlertid undergrave mye av formålet med pant i tingsinnbegrep, og kan neppe antas.[184] Man kan videre anlegge det synspunktet at det ikke er de enkelte fordringene som er sikkerhetsobjekt, men selve tingsinnbegrepet.[185] Tingsinnbegrepet må i tilfellet omstøtes etter dekningsloven § 5-7 om det er tinglyst innen omstøtelsesfristen, og de andre vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, jfr. ovenfor.


6.   Vurdering av reformforslag

6.1.    Falkangerutvalgets forslag og konsekvensen av disse

Justisdepartementet opprettet i 1990 et utvalg som skulle foreta en etterkontroll med blant annet dekningsloven og panteloven. For avhandlingens problemstilling var forslagene om å oppheve adgangen til å kontraktpantsette den næringsdrivendes utestående fordringer, altså å fjerne panteloven § 4-10 (sikringscesjon skulle fortsatt være tillatt), samt forslaget om å oppheve dekningsloven § 5-5 fjerde ledd som er interessant. I departementsvurderingen ble ingen av de ovennevnte endringer tatt til følge, men det fremkommer en rekke betraktinger om sondringen mellom sikringscesjon og pantsettelse og disse disposisjonenes konsekvenser for de objektive omstøtelsesreglene, både i Falkangerutvalgets innstilling og den etterfølgende odelstingsproposisjon.[186] Disse betraktingene bør undersøkes litt nærmere idet jeg er av den oppfatning at dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ikke bør anvendes på sikkerhetsstillelser etter panteloven § 4-10. Som vi har sett ovenfor i avhandlingen, lar det seg gjøre å hensette disse disposisjonene dit de hører hjemme, nemlig til hovedregelen om omstøtelses av panteretter og andre sikkerhetsretter, og oppnå samme resultat som motivene til dekningsloven gir anvisning på.

6.1.1.    Bør dekningsloven § 5-5 fjerde ledd oppheves

I Falkangerutvalgets utredning ble det foreslått å oppheve dekningsloven § 5-5 fjerde ledd.[187] Grunnlaget for dette standpunkt var et ønske om å la sikringscesjon følge samme regelsett som annen pantsettelse, for på denne måte vektlegge moment som ”[l]ikehetshensyn og konsekvens i regelverket”.[188] Utvalget har ved denne uttalelsen langt på vei forutsatt at pantsettelse av enkle pengekrav følger dekningsloven § 5-7 og ikke dekningsloven § 5-5, uten å presisere dette nærmere. Som vi har sett ovenfor, er denne forutsetningen neppe så klar som man kan få inntrykk av i utvalgets utredning. Uansett er forslaget i tråd med avhandlingens argumenter, og det må jo være ubetinget positivt at all sikkerhetsstillelse etter panteloven § 4-10 følger samme omstøtelsesregel, nemlig dekningsloven § 5-7.

Utvalget har videre lagt til grunn Konkurslovutvalgets (1972) argumentasjon hva gjelder omstøtelsesadgangen etter dekningsloven § 5-7, og konkludert med at et endringsforslag vil medføre ”en utvidelse av adgangen til å omstøte fordringer overdratt i sikringsøyemed.”[189] Som det fremgår av kapittel 5 i avhandlingen, medfører dette neppe riktighet. Omstøtelsesadgangen beror i stor grad på tidspunktet for sikringsakten, og ved å legge dette til grunn vil bestemmelsen i dekningsloven § 5-7 ikke ramme ”tilfellet hvor senere diskonterte fordringer hefter til sikkerhet for utbetalinger til klienten på tidligere diskonterte fordringer som ikke blir innfridd av debitor cessus.”[190]

Falkangerutvalget ønsker videre å innføre et nytt fjerde ledd i dekningsloven § 5-7 som presiserer at sikringscesjon skal følge denne regel. Det innrømmes imidlertid at dette er i hovedsak for å avklare at sikringscesjon skal følge samme regel som annen pantsettelse, samt at den nye bestemmelse vil ha et pedagogisk formål.[191] Denne presiseringen er etter min mening unødvendig. Det er vel neppe tvilsomt at sikringscesjon subsumeres under ordlyden i dekningsloven § 5-7 første ledd, alternativet om ”annen sikkerhetsstillelse”. En presisering av anvendelsen av bestemmelsen bør imidlertid foretas slik at man får klart frem at det er sikringsaktstidspunktet som er avgjørende for omstøtelsesadgangen. Selv om dette fremkommer direkte av dekningsloven § 5-10 og forutsetningsvis av dekningsloven § 5-7, har konsekvensen av dette ikke blitt oppdaget.

I departementsvurderingen av Falkangerutvalgets innstilling om å oppheve dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ble de ovennevnte forslagene ikke tatt til følge. Dette berodde for det første på at det ikke var ønskelig å utvide omstøtelsesadgangen i de tradisjonelle factoringtilfellene.[192] Denne oppfattelsen av omstøtelsesadgangen bygger, etter min mening, på en feilaktig tolkning av når en disposisjon er kan anses for foretatt i forhold til omstøtelsesreglene, jfr. kapittel 5.3. For det andre mente departementet at en opphevelse av dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ville ”skape et vanskelig skille mellom endelige eller reelle overdragelser av enkle pengekrav som fortsatt skal følge § 5-5, og overdragelser i sikringsøyemed eller pantsettelser av slike krav som heretter skal reguleres av § 5-7.”[193] Denne grensedragningen mener departementet vil skape vanskeligheter for overdragelser som ledd i den tradisjonelle factoringvirksomhet, og kommer til at omstøtelsesreglene vil være ”enklere å praktisere dersom alle overdragelser av enkle pengekrav følger bestemmelsen i § 5-5”.[194] Problemene med en grensedragning mellom overdragelser til eie kontra en overdragelse i sikringsøyemed beskrives i høringsuttalelsen til Finansieringsselskapenes Forening der de fremholder at det, ved en opphevelse av dekningsloven § 5-5 fjerde ledd, vil kunne føre til ”en rekke konflikter mellom factoringselskapene og klientens kreditorer m.h.t. om det har skjedd en reell overdragelse eller ikke, og om det er § 5-5 eller § 5-7 som skal anvendes på fordringsmassen”.[195] Denne frykten for konflikten beror på en oppfatning av at omstøtelsesadgangen er ulik for de to bestemmelsene, noe vi har sett den ikke er. En annen ting er at det ikke spiller noen rolle for omstøtelsesadgangen om objektet er en fordring som er overdratt til eie eller i sikringsøyemed. På denne måten vil man unngå å legge opp til at partene i en avtale etter § 4-10 forsøker å manipulere rettsforholdet for på denne måte å styre omstøtelsesadgangen. Rettsforholdet kan derfor kalles for det det er, og man oppnår en større åpenhet omkring sikkerhetsstillelser etter panteloven § 4-10, noe som er ubetinget positivt.

På bakgrunn av dette ser vi at innvendingen mot å oppheve dekningsloven § 5-5 fjerde ledd ikke kan føre frem, og av hensyn til forutberegnelighet og konsekvens og system i regelverket bør sikkerhetsstillelse etter panteloven § 4-10 omstøtes etter dekningsloven § 5-7 slik som andre sikkerhetsstillelser.


7.   Kilder

7.1.    Litteratur

Andenæs – Konkurs, Mads Henry Andenæs, 2. utgave, Oslo 1999.

Andersen, Hansen, Ørgaard - Gældsbrevsloven med kommentarer, Lennart Lynge Andersen, Peter Møgelvang-Hansen, Nils Ørgaard, 1.udgave, GadJura København, 1997.

Andreassen – Factoringpant, Jens Edvin Andreassen, Universitetsforlaget 1990.

Arnholm – Panteretten, Carl Jacob Arnholm, 3. utgave, Johan Grundt Tanum, 1968.

Augdahl – Den norske obligasjonsretts almindelige del, Per Augdahl, 5. utgave, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1978.

Bergo – Høyesteretts forarbeidsbruk, Knut Bergo, Cappelen Akademisk Forlag 2000.

Bergsåker – Pengekravsrett, Trygve Bergsåker, 1. utgave, 2. opplag, Juridisk Forlag 1995.

Brækhus – Konkursrett utvalgte emner, Sjur Brækhus, Universitetsforlaget 1970.

Brækhus - Nordisk gjenklang, Sjur Brækhus, Festskrift til Carl Jacob Arnholm, Johan Grundt Tanum 1969.

Brækhus – Omsetning og kreditt 2, Sjur Brækhus, (Pant og annen realsikkerhet) 2. utgave, Universitetsforlaget 1994.

Christensen - Fremtidige fordringer – særlig med henblik på omstødelse, Lasse Højlund Christensen, Jurist- og Økonomforbundets forlag, København 1999.

Clausen - Sikkerhed i fordringer, Nis Jul Clausen, 4. udgave, Forlaget Thomson, GadJura København, 2003.

Eckhoff – Rettskildelære, Torstein Eckhoff, 5. utgave ved Jan E. Helgesen, Universitetsforlaget 2000.

Fleischer – Rettskilder og juridisk metode, Carl August Fleischer, Ad Notam Gyldendal 1998.

Hagstrøm – Obligasjonsrett, Viggo Hagstrøm i samarbeid med Magnus Aarbakke, Universitetsforlaget 2003.

Hov - Avtaleslutning og ugyldighet, Jo Hov, Papinian 1998.

Huser – Omstøtelse, Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs bind 3, Grafisk Hus AS 1992.

Krüger – Pengekrav, Kai Krüger, 2. utgave, Universitetsforlaget 1984.

Lennander - Återvinning i konkurs, Gertrud Lennander, 3. upplagan, Norstedts Juridik 2004.

Martinson - Kreditsäkerhet i fakturafordringar-en förmögenhetsrättslig studie, Claes Martinson, Iustus Förlag, 2002.

Munch - Konkursloven med kommentarer, Mogens Munch ved Lars Lindencrone Petersen, Anders Ørgaard, 9. udgave, Forlaget Thomson A/S, København 2001.

Nygaard - Rettsgrunnlag og standpunkt, Nils Nygaard, Universitetsforlaget 1999.

Sandvik – Materiell konkursrett, Tore Sandvik, (Lærebok i materiell konkursrett, utdrag) Universitetsforlaget Oslo 1985.

Sandvik, Krüger, Giertsen - Norsk panterett, Tore Sandvik, Kai Krüger, Ole Johan Giertsen, 2. utgave, Universitetsforlaget 1982.

Skoghøy – Panteloven, Jens Edvin A. Skoghøy, 2. utgave Gyldendal 2003.

Skoghøy – Nybrott og odling, Jens Edvin A. Skoghøy, Festskrift til Nils Nygaard, Fagbokforlaget 2002.

Sæbø – Motregning, Rune Sæbø, Fagbokforlaget 2003.

Villars-Dahl – Gjeldsbrevloven og deponeringsloven, kommentarutgave, L. Villars-Dahl. 5. utgave, Universitetsforlaget 1982.

Von Eyben - Panterettigheder, W.E. von Eyben, 8. udgave ved Henning Skovgaard, Akademisk Forlag, 1987.

Walin - Lagen om skuldebrev m.m., Gösta Walin, 2. omarbetade upplagan, Norstedts Juridik, 1997.

Walin - Om Företagshypotek, Gösta Walin, 1. upplagan, Norstedts Juridik, 1995.

Walin - Panträtt, Gösta Walin, 2. upplagan, Norstedts Juridik, 1998.

Ørgaard – Konkursret, Anders Ørgaard, 8. utgave, Jurist- og Økonomforbundets forlag, København 2003.


7.2.    Artikler

Falkanger - Kjells Markiser: En høyesterettsdom om kassekreditt, pant og omstøtelse – Rt.2001 s. 1136, Thor Aage Falkanger, LoR nr. 9/10 2002 side 564 flg.

Kjelstrup - Litt om pantelovens §4-10 (factoring), Carl-Bernhard Kjelstrup, Lov og Rett 1982 s. 371-380.

Myhre - Må boet lide et tap for å kunne omstøte etter de objektive omstøtelsesregler?, Reidar Myhre, TfR nr. 1/2 1992 side 84 flg.

Skoghøy - Rett, politikk og moral, Jens Edvin A. Skoghøy, TfR 1994 side 837 flg.

Skoghøy – Factoring og factoringpant, Jens Edvin A. Skoghøy, Jussens Venner 1996 side 1 flg.

Skjerdal - Omstøtelsesgrunnlag for pant i enkle pengekrav – betaling eller sikkerhetsstillelse?, Nicolai Vogt Skjerdal, LoR 1995 side 262 flg.


7.3.    Forarbeider

Utkast til lov om gjeldsbrev, 1935.

Ot.prp. nr. 38 1938, Um lov um skuldbrev og lov um deponering i skuldhøve.

Rådsegn 8 frå Sivillovbokutvalet. Om pant, 1970.

NOU 1972:20, Gjeldsforhandling og konkurs.

Ot.prp. nr. 39 1977-78, Om pantelov.

Innst. O. nr. 19 1979-80, Innstilling fra justiskomitéen om pantelov og lov om endringer i lov av 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing og i en del andre lover.

Ot.prp. nr. 50 1980-81, Om A) lov om gjeldsforhandling og konkurs B) lov om fordringshavernes dekningsrett C) lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m.m.

Innst. O. nr. 56 1983-84, Innstilling fra justiskomitéen om A) lov om gjeldsforhandling og konkurs B) lov om fordringshavernes dekningsrett C) lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m.m.

NOU 1993:16, Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v.

Ot.prp. nr. 26 1998-99, Om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.

NOU 1999:23, Forbrytelser i gjeldsforhold.

Prop. 2001/02:57 (Sverige)

Ot.prp. nr. 23 2003-04, Om lov om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og i enkelte andre lover.

Innst. O. nr. 59 2003-04, Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og i enkelte andre lover.

[1] Se panteloven § 1-2 annet ledd.

[2] Se Falkanger, Kjells Markiser: En høyesterettsdom om kassekreditt, pant og omstøtelse – Rt.2001 s. 1136 i LoR nr. 9/10 2002 side 564 flg.

[3] Se Rt-1992-1144 side 1148.

[4] Se NOU 1972:20 side 299.

[5] Se den svenske konkurslagen § 3:3 som tilsvarer dekningsloven § 2-2, der dette er kommet til uttrykk.

[6] Se dekningsloven § 5-11.

[7] Se NOU 1993:16 side 113.

[8] Se Ot.prp. nr. 26 1998-99 side 153.

[9] Se NOU 1972:20 side 281-282.

[10] Se NOU 1972:20 side. 281.

[11] For forsikringsavtaleloven § 16-2 følger det direkte av samme lov § 10-3.

[12] Tall fra Brønnøysundregisterets nettsted,  http://www.brreg.no/presse/pressemeldinger/2005/01/konkurs2004.html.

[13] Tall fra Brønnøysundregisterets nettsted, http://www.brreg.no/statistikk/2003/loes1.html.

[14] Om Høyesteretts kompetanse se for eksempel Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt side 44-46

[15] Se for eksempel Skoghøy, Nybrott og odling side 323 på side 325.

[16] Om tolkning av forarbeider, se for eksempel Bergo, Høyesteretts forarbeidsbruk side 167 flg.

[17] Se for eksempel Skoghøy, Rett, politikk og moral, TfR 1994 side 837, på side 842.

[18] Om rettspraksis vekt se for eksempel Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt side 281-285, Eckhoff, Rettskildelære side 155-163, Fleischer, Rettskilder og juridisk metode side 177 flg. Skoghøy, Nybrott og odling side 323 på side 333-342.

[19] Se Skoghøy, Nybrott og odling side 323 på side 326.

[20] Se Skoghøy, Rett, politikk og moral, TfR side 837 på side 839 og 849-850.

[21] Se Skoghøy, Rett, politikk og moral, TfR side 837 på side 840-849.

[22] Se Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt side 47 jfr. side 89.

[23] Se NOU 1972:20 side 21.

[24] Se tendensene i for eksempel Sæbø, Motregning side 44. Huser, Omstøtelse side 129 og 130, Hagstrøm, Obligasjonsrett side 6 der dette fremholdes, samt Eckhoff, Rettskildelære side 284.

[25] Se Skoghøy, Nybrott og odling side 323 på side 331 i forbindelse med utenlansk rettspraksis.

[26] Lag (1936:81) om skuldebrev. Som for konkurs- og dekningslovens vedkommende, var også gjeldsbrevloven gjenstand for et nordisk samarbeid.

[27] Se Walin, Lagen om skuldebrev m.m. side 198.

[28] Se Walin, Lagen om skuldebrev m.m. side 201-208, Martinson, Kreditsäkerhet i fakturafordringar - en förmögenhetsrättslig studie side 108-109.

[29] Se Martinson, Kreditsäkerhet i fakturafordringar - en förmögenhetsrättslig studie side 109-111, Walin, Päntrett side 191-195.

[30] Se Martinson, Kreditsäkerhet i fakturafordringar - en förmögenhetsrättslig studie side 110.

[31] Lag (1984:649) om företagshypotek.

[32] Om foretakshypotek se for eksempel Walin, Om företagshypotek, samt Andreassen, Factoringpant side 48-51.

[33] Om registrering, se lov om foretakshypotek kapittel 3.

[34] Lov om gældsbreve av 1938.

[35] Se for eksempel Andersen, Hansen, Ørgaard, Gældsbrevsloven med kommentarer side 165 og 166.

[36] Se for eksempel Andersen, Hansen, Ørgaard, Gældsbrevsloven med kommentarer side 201-217 og Clausen, Sikkerhed i fordringer side 54 flg.

[37] Se Clausen, Sikkerhed i fordringer side 105 flg.

[38] Se Von Eyben, Panterettigheder side 343 og 345.

[39] Lov om tinglysning nr 622 av 15/09/1986.

[40] Se kommentarene til dekningsloven § 5-5 og dekningsloven § 5-7 i NOU 1972:20 på side 291 og 294.

[41] Mer om dette, se Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 369-383.

[42] Se Bergsåker, Pengekravsrett side 20.

[43] Slik også Andreassen, Factoringpant side 116.

[44] Se for eksempel Hagstrøm, Obligasjonsrett side 83.

[45] Se for eksempel Villars-Dahl, Gjeldsbrevloven og deponeringsloven med kommentarer side 26.

[46] Se Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 side 16.

[47] Se for eksempel Krüger, Pengekrav side 110, Augdahl, Alm. Obligasjonsrett side 308

[48] Se Hagstrøm, Obligasjonsretten side 857.

[49] Dissensen gjaldt selvsagt ikke dette.

[50] Mer om dette: Krüger, Pengekrav side 110-114 og Hagstrøm, Obligasjonsretten side 858-860.

[51] Se Ot.prp. nr. 39 1977-78 side 64.

[52] Se Arnholm, Panterett side 285.

[53] Se Arnholm, Panterett side 285.

[54] Se panteloven § 4-9.

[55] Se Brækhus, Nordisk gjenklang side 344.

[56] Mer om dette i Brækhus, Nordisk gjenklang side 331 flg.

[57] Om factoring se f. eks. Brækhus, Nordisk gjenklang side 331 flg., Falkanger, JV 1984 side 275, Kjelstrup, LoR 1982 side 371.

[58] Se NOU 1972:20 side 303.

[59] Slik også Sandvik, Materiell konkursrett side 35, Huser, Omstøtelse side 221 og Andenæs, Konkurs side 239. Tilsynelatende annerledes Andreassen, Factoringpant side 427.

[60] Jfr. panteloven § 1-1 første ledd.

[61] Se NOU 1972:20 side 299.

[62] Om rettsvern for factoringpantavtale, se Andreassen, Factoringpant side 316 flg.

[63] Se kapittel 5.3.1 nedenfor for en mer inngående analyse av dette i forbindelse med pant i fremtidige fordringer.

[64] Lov av 07.06.1935 om tinglysing.

[65] Se også Ot.prp. nr. 39 1977-78 side 129.

[66] Se Villars-Dahl, Gjeldbrevloven og deponeringsloven med kommentarer side 117.

[67] Lov av 31.05. 1918 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer.

[68] Tilsynelatende motsatt i Sandvik, Krüger, Giertsen, Norsk panterett side 196.

[69] Se Inst. O. nr. 19 1979-80 side 5.

[70] Slik også i Sverige og Danmark, se Walin, Lagen om skuldebrev m.m. side 203 og Andersen, Hansen, Ørgaard, Gældsbrevsloven med kommentarer side 205.

[71] Slik også Andreassen, Factoringpant side 324 og 325, mens motsatt Sandvik, Krüger, Giertsen Norsk panterett side 195 og 196.

[72] Se Rådsegn 8 1970 side 107.

[73] Se Ot.prp. nr. 39 1977-78 side 20 og 21, samt side 129.

[74] Bestemmelsen får bare anvendelse på avtalepant. Panterett stiftet ved utlegg reguleres av dekningsloven § 5-8.

[75] Se NOU 1972:20 side 294.

[76] Se for eksempel Huser, Omstøtelse side 383 og Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 102 med henvisninger til rettspraksis.

[77] Se NOU 1972:20 side 413.

[78] Se Ot.prp. nr. 50 1980-81 side 268.

[79] Se Christensen, Fremtidige fordringer – særlig med henblik på omstødelse side 29.

[80] Se Prop. 2001/02:57 side 7. Se dog Lennander, Återvinning i konkurs side 298 der rettsvernet tilsynelatende er skjæringstidspunkt, ikke bare i forhold til omstøtelsesfristen, men også i forhold til spørsmålet om sikkerheten er stilt for eldre gjeld.

[81] Mer om dette i Hov, Avtaleslutning og ugyldighet side 87 flg.

[82] Se for eksempel Ørgaard, Konkursret side 103 som treffende utrykker at bestemmelsen ”rammer kort sagt enhver panteret, der ikke har udløst en kreditfacilitet.”

[83] Se NOU 1972:20 side 294.

[84] Om dette, se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 113 til 119.

[85] Se NOU 1972:20 side 294.

[86] Slik også i Danmark, se Munch, Konkursloven med kommentarer side 473 med henvisning til forarbeidene.

[87] Se Lennander, Återvinning i konkurs side 300 med henvisninger.

[88] Se Andreassen, Factoringpant side 435 og 436 som er avisende til å gi dekningsloven § 5-7 anvendelse pr. analogi.

[89] Se NOU 1972:20 side 294.

[90] Se NOU 1972:20 side 294.

[91] Se Huser, Omstøtelse side 379, Andreassen, Factoringpant side 429 og Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 105-106. Slik også i Danmark, se Ørgaard, Konkursret side 103 og Sverige se Lennander, Återvinning i konkurs side 286 som henviser til forarbeidene. For disses lands del, må det samme følge av kravet til tap for boet som vilkår for omstøtelse.

[92] Se RG-1990-299 side 303.

[93] Se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 106 der tilsvarende synes lagt til grunn, samt Andreassen, Factoringpant side 429.

[94] Se Andreassen, Factoringpant side 431.

[95] Se Andreassen, Factoringpant side 90-110, Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 426 jfr. 252 til 257.

[96] Se Brækhus, Omsetning og kreditt 2 side 147 og 148 om begrensinger i panteloven § 4-10.

[97] Se Rådsegn 8 1970 side 106.

[98] Se Rådsegn 8 1970 side 93.

[99] Se Huser, Omstøtelse side 395 og forutsetningsvis Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 107 som NOU 1972:20 side 294 henviser til.

[100] Slik også i Sverige og Danmark, se Lennander, Återvinning i konkurs side 284 og 285 og Ørgaard, Konkursret side 103.

[101] Slik Andreassen, Factoringpant side 430, Huser, Omstøtelse side 395 og Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 109.

[102] Se Rt-1958-1181 side 1183.

[103] Se Rt-1966-636 side 641.

[104] Se Rt-1966-636 side 641.

[105] Se RG-1990-299 side 304.

[106] Tilsynelatende annerledes Andenæs, Konkursrett side 266.

[107] Slik Andreassen, Factoringpant side 430 og Huser, Omstøtelse side 398.

[108] Se Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 446, Andreassen, Factoringpant side 429, Huser, Omstøtelse side 384.

[109] Se dog kapittel 4.1.1.1, siste avsnitt.

[110] Motsatt Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 112 og delvis motsatt Andreassen, Factoringpant side 429 og 430.

[111] Se Huser, Omstøtelse side 60.

[112] Om virknings- og vilkårsdel i rettsregler se Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt side 73 flg.

[113] Se NOU 1972:20 side 295.

[114] Se NOU 1972:20 side 292.

[115] Se Prop. 2001/02:57 side 9.

[116] Se Christensen, Fremtidige fordringer – særlig med henblik på omstødelse side 65 jfr. 55 flg.

[117] Se for eksempel Rt-1910-309, Rt-1969-624, Rt-1974-631, Rt-1982-1232, og Rt-1989-1209.

[118] Se for eksempel Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 450-452, Andreassen, Factoringpant side 436-442, Huser, Omstøtelses side 272 flg., Krüger, Pengekrav side130-137.

[119] Se NOU 1972:20 side 291.

[120] Se for eksempel Krüger, Pengekrav side 132.

[121] Se NOU 1972:20 side 295. Også slik i Danmark, se Christensen, Fremtidige fordringer – særlig med henblik på omstødelse side 116. I Sverige som utgangspunkt tilsvarende, se Lennander, Återvinning i konkurs side 306, som imidlertid anser slike tilfeller for ”återvinningsbar”. Dette antar jeg er fordi disposisjonen kan gå klar av omstøtelse som følge av ordinærreservasjonen i konkursloven § 4:12.

[122] Se NOU 1972:20 side 295.

[123] Se NOU 1972:20 side 295.

[124] Se NOU 1972:20 side 295

[125] Se NOU 1972:20 side 458 og 459.

[126] Se Ot.prp. nr. 50 1980-81 side 167 og 168.

[127] Se Ot.prp. nr. 50 1980-81 side 267.

[128] Se NOU 1972:20 side 294.

[129] Se NOU 1972:20 side 295.

[130] Se Christensen, Fremtidige fordringer – særlig med henblik på omstødelse side 116.

[131] Se NOU 1972:20 side 294 som angir formålet til å blant annet være hensyn til notoritet og publisitet.

[132] Se NOU 1972:20 side 299 om begrunnelsen for dekningsloven § 5-10.

[133] Se Rt-1989-1209 side 1211.

[134] Se Rt-1989-1209 side 1214.

[135] Se Rt-1993-1295 side 1297.

[136] Se Rt-1963-893 side 897.

[137] Se Skoghøy Jussens Venner 1996 side 1, Factoring og factoringpant, på side 33.

[138] Se NOU 1972:20 side 295.

[139] Se NOU 1972:20 side 295.

[140] Se NOU 1972:20 side 281.

[141] Se kapittel 5.5.3.

[142] Mer om dette Skoghøy, Panteloven side 444. Andreassen, Factoringpant side 356-360. Se også Rt-1992-492.

[143] Se Rådsegn 8 1970 side 108.

[144] Se Rådsegn 8 1970 side 108.

[145] Se Andreassen, Factoringpant side 272.

[146] Se NOU 1972:20 side 295.

[147] Se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 104 og 105.

[148] Se Rt-1963-893 side 897.

[149] Se Rt-1963-893 side 897.

[150] Se Rt-1974-631 side 632.

[151] Se Rt-1974-631 side 639.

[152] Se Rt-1974-631 side 634.

[153] Se Rt-1974-631 side 634.

[154] Se Rt-1974-631 side 635.

[155] Se Rt-1974-631 side 635.

[156] Se Rt-1974-631 side 639.

[157] Se Rt-1974-631 side 639.

[158] Se Rt-1982-1232 side 1236.

[159] Se Rt-1982-1232 side 1243 som Høyesterett ”helt ut” har sluttet seg til på side 1236.

[160] Se Rt-1987-35 side 37.

[161] Se Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 414.

[162] Se Andreassen, Factoringpant side 400 til 403, men motsatt konklusjon i kapittel 5.3.

[163] Se Rådsegn 8 1970 side 106.

[164] Se NOU 1972:20 side 295.

[165] Se NOU 1972:20 side 295.

[166] Slik også Andreassen, Factoringpant side 425 og 426.

[167] Se NOU 1993:16 side 123.

[168] Se Rg-1990-299 side 306.

[169] Slik også Andenæs, Konkurs side 244.

[170] Se Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 416.

[171] Se Rg-1990-299 side 306 og 307.

[172] Se Rg-1990-299 side 307.

[173] Se Rg-1990-299 side 307. (I dommen refereres det til Ot.prp. nr. 59, men det menes åpenbart nr. 50.)

[174] Se Ot.prp. nr.50 side 168.

[175] Se RG-1990-299 side 307.

[176] Se RG-1990-299 side 307.

[177] Se Skjerdal, Omstøtelsesgrunnlag for pant i enkle pengekrav – betaling eller sikkerhetsstillelse? i LoR 1995 side 262, der han kritiserer dommen på side 272 og 273.

[178] Slik også RG-1997-1108 på side 1113.

[179] Om dette se f. eks. Brækhus, Den urett som ikke rammer deg selv side 447 flg.

[180] Se Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt.

[181] Se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 120 og 121.

[182] Se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 121.

[183] Se Skoghøy, Panteloven med kommentarer side 448, Andreassen, Factoringpant side 433.

[184] Se Brækhus, Konkursrett utvalgte emner side 121.

[185] Se Andenæs, Konkurs side 270.

[186] Falkangerutvalgets innstilling er publisert i NOU 1993:16, mens departementets proposisjon er inntatt i Ot.prp. nr. 26 1998-99.

[187] Se NOU 1993:16 side 123.

[188] Se NOU 1993:16 side 123.

[189] Se NOU 1993:16 side 123.

[190] Se NOU 1993:16 side 123, samt NOU 1972:20 side 295.

[191] Se NOU 1993:16 side 124.

[192] Se Ot.prp. nr. 26 1998-99 side 155.

[193] Se Ot.prp. nr. 26 1998-99 side 155.

[194] Se Ot.prp. nr. 26 1998-99 side 155.

[195] Se Ot.prp. nr. 26 1998-99 side 155.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS