Omtale av endringen i konkurs- og pantelovgivningen fra 1999 m.v.

Lov av 03.09.99 nr 72 Av dommerfullmektig Reidar Myhre

Innhold:

1. Innledning
2. Endringer i konkurslovens andre del om konkurs
3. Endringer i konkurslovens første del om gjeldsforhandling
4. Endringer i dekningsloven
5. Endringer i panteloven
6. Endringer i andre lover

1. Innledning

Ved lov 3. september 1999 nr 72 er det vedtatt en rekke endringer i konkursloven, dekningsloven, panteloven og endel andre tilgrensede lover. Endringene trer i kraft 1. januar 2000 (jf kgl res 03.09.99).

Endringene er dels av prosessuell, dels av materiell og dels av mer lovteknisk art. Lovstoffet er omfattende. Bare i konkursloven er det f eks gjort endringer i over 80 paragrafer.

I denne artikkelen gis en oversikt over de endringer som må antas å ha størst betydning for dem som til daglig steller med konkursspørsmål, særlig skifteretter og bostyrere. Utvalget av endringer og vekten som blir lagt på dem, må bli skjønnsmessig og noe tilfeldig. For en nærmere redegjørelse for endringene, vises til forarbeidene til endringsloven: NOU 1993: 16, Ot prp nr 26 (1998-99) (heretter bare kalt Ot prp) og Innst O nr 77 (1998-99).

Endringene i konkursloven (kkl) knytter seg i første rekke til lovens andre del om konkurs. Det er her gitt en rekke prosessuelle endringer som særlig tar sikte på å forenkle og effektivisere bobehandlingsrutinene. Langt på vei innebærer nok endringene bare en lovtilpasning av de rutiner som allerede i dag praktiseres i mange boer med hjemmel i regelen om forenklet bobehandling i kkl § 141 . Denne bestemmelsen oppheves nå, og de forenklinger den gir anvisning på, er i stedet innarbeidet i lovens øvrige paragrafer. Det legges samtidig stor vekt på sikre muligheten for en mer omfattende organisering av bobehandlingen i de tilfeller hvor dette er nødvendig. Det er imidlertid også gitt en del helt nye regler om konkursprosedyren, bl a om salg av pantsatte eiendeler, abandonering og overføring til panthaver.

Endringene i konkurslovens første del om gjeldsforhandling er også først og fremst av prosessuell art. Reglene tar sikte på å gjøre gjeldsforhandlingsinstituttet mer attraktivt enn det har vist seg i dag.

I dekningsloven (deknl) er det bl a gitt en omfattende regulering av arbeidsavtalers stilling i konkurs (ny § 7-11). Det er også innarbeidet regler om uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling.

I panteloven (pantel) er det stort sett bare foretatt mindre justeringer. Adgangen til å stifte salgspant er blitt begrenset, idet salgspant heretter vil være utelukket i alle varer bestemt for videresalg.

De foreliggende lovendringene er et resultat av en omlag ti år lang lovgivningsprosess. Denne startet med oppnevnelsen av et utvalg ledet av professor Thor Falkanger (Falkanger-utvalget) høsten 1990. Utvalget fikk et nokså bredt mandat. Foruten å foreta en generell etterkontroll av konkursloven og dekningsloven av 1984, ble utvalget bedt om å utrede forskjellige muligheter for å tilføre konkursboene økte midler, bl a gjennom begrensninger i pantsettelsesadgangen. Bakgrunnen for dette var økningen i antall konkurser (særlig "0-boer") en opplevde på slutten av 1980-tallet. Utvalgets utredning forelå i april 1993 (NOU 1993: 16; Etterkontroll av konkurslovgivningen m v).

For en stor del bygger lovendringene på Falkanger-utvalgets forslag. Utvalget foreslo imidlertid visse andre, mer kontroversielle endringer som ikke ble fulgt opp i den videre lovgivningsprosessen. Av særlig betydning var forslaget om å avskaffe varelager- og factoringpantet, samt forslaget om å innføre et legalpant for konkursboet (hvoretter fem prosent av verdien av skyldnerens pantsatte aktiva skulle tilfalle boet). Drastisk var også forslaget om å oppheve fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav (jf deknl § 9-4 ).

De nevnte forslagene fikk ganske bred tilslutning i den etterfølgende høringsrunden. Det ble imidlertid reist innvendinger mot forslaget om å avskaffe varelager- og factoringpantet, særlig fra bankforeningene og næringslivsorganisasjonene. Forslaget om å oppheve fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav møtte også motbør, bl a fra Finansdepartementet.

Justisdepartementet gikk i proposisjonen inn for å beholde både varelager- og factoringpantet og fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav. Utvalgets forslag om å innføre et legalpant for konkursboet ble derimot videreført.

I Stortinget sluttet man seg i hovedsak til departementets lovutkast. De mange prosessuelle endringene i konkursloven ble dermed vedtatt. Varelager- og factoringpantet og fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav ble også opprettholdt. Til skuffelse for dem som hadde forventet at lovrevisjonen skulle bidra til å styrke boenes og de usikrede kreditorenes stilling, fulgte Stortinget imidlertid ikke opp forslaget om et legalpant for konkursboet. Stortinget valgte i stedet å be regjeringen "utrede ulike måter å sikre at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en forsvarlig bobehandling". Regjeringen ble samtidig bedt om å fremsette forslag til endringer i rettsvernsreglene for driftstilbehørspant, slik at rettvern for slik pantsettelse oppnås ved registrering i Løsøreregisteret og ikke i grunnboken. En må forvente at driftstilbehørspantreglene vil bli endret om ikke lenge, slik Stortinget har bedt om. I praksis vil nok denne omlegningen føre til at skyldneres driftstilbehør sjeldnere vil inngå som frie midler i boene.

Sammenfatningsvis har lovgivningsprosessen altså endt med at varelager- og factoringpantet opprettholdes, at det ikke innføres et legalpant for konkursboet og at rettsvernsreglene for driftstilbehørspant vil bli endret slik at driftstilbehør i større utstrekning vil bli unndratt boenes beslag. Realiteten i dette er at panthavernes stilling i konkurs er blitt ytterligere styrket, for så vidt det stikk motsatte av det som var intensjonen da Falkanger-utvalget ble oppnevnt for ti år siden!

2. Endringer i konkurslovens andre del om konkurs

2.1 Oppnevnelse av bostyrer

Ordningen med midlertidig bostyrer opphører (§ 77 femte ledd). Skifteretten skal heretter alltid oppnevne bostyreren (den faste) umiddelbart etter konkursåpningen og altså ikke først etter at første skiftesamling er avholdt. Endringen er begrunnet med at det i praksis svært sjelden skjer at den midlertidige bostyrer ikke blir oppnevnt som fast bostyrer. I forarbeidene antas at reglene i § 91 første ledd, jf §§ 12 og 13, vil gi tilfredsstillende muligheter for å skifte ut bostyreren hvis det under bobehandlingen viser seg å være behov for det (Ot prp s 221).

Det er ellers ikke er gjort noen endringer mht kravene som stilles til bostyreren eller kriteriene som skifteretten skal legge til grunn ved oppnevnelsen. Fortsatt skal bostyreren "som regel" være en advokat (§ 77 første ledd). I forarbeidene understrekes for øvrig at "det er fullt legitimt av skifteretten å velge de advokater til bostyreroppdrag som gjør den beste og billigste jobb". Det heter videre at skifterettene ikke har plikt til å fordele bostyreroppdragene jevnt blant de stedlige advokater, uten hensyn til dyktighet i denne typen arbeid. En annen sak er at skifterettene i rimelig utstrekning bør gi interesserte advokater mulighet til å vise at de egner seg for bostyreroppdrag (Ot prp s 65-66).

2.2 Bruken av kreditorutvalg

Dagens lov forutsetter at det skal oppnevnes kreditorutvalg i alle boer. Forenklingsregelen i § 141 første ledd nr 2 gir i utgangspunktet ikke hjemmel for helt å unnlate å oppnevne kreditorutvalg. En annen sak er at alle skifteretter nok ikke alltid har praktisert kravet om kreditorutvalg like strengt.

Endringene innebærer en viss justering og oppmykning av reglene om kreditorutvalg. Skifteretten skal heretter oppnevne kreditorutvalg bare dersom "boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det" (§ 83 første ledd). Denne formuleringen er skjønnsmessig og gir nok skifterettene en vid valgfrihet i vurderingen av om kreditorutvalg skal oppnevnes. I forarbeidene heter det at "kreditorutvalg bør oppnevnes i mindre utstrekning enn det loven legger opp til i dag". Videre påpekes at det særlig "i ordinære innstillingsboer, som utgjør de fleste boer i dag, synes (...) å være lite behov for kreditorutvalg" (Ot prp s 68).

Behovet for kreditorutvalg må ses i sammenheng med spørsmålet om oppnevnelse av borevisor. Som nevnt i punkt 2.9 nedenfor, er endringene i § 90 fra lovgivers side ment å bidra til en noe hyppigere bruk av borevisor i boene. Borevisors oppgave er bl a å føre kontroll med bostyrer (boet), gjennom å revidere boets regnskap og å kontrollere dets utbetalinger (§ 90 annet ledd nr 2). Kontroll av bostyrer vil samtidig være en av kreditorutvalgets oppgaver (§ 88 annet ledd, som ikke er endret). Oppnevnelse av borevisor kan derfor redusere behovet for kreditorutvalg. Omvendt vil behovet for kreditorutvalg øke, hvis det ikke oppnevnes en borevisor. At det ikke oppnevnes borevisor (til bl a å føre kontroll med bostyreren) vil vel i praksis gjerne bety at det foreligger slike "øvrige forhold" som gir grunnlag for å oppnevne kreditorutvalg etter § 83 første ledd.

Ellers bestemmer § 83 første ledd at kreditorutvalg nå alltid skal oppnevnes av skifteretten og ikke velges blant kreditorene. I praksis innebærer denne endringen lite nytt. Også i dag skal kreditorutvalg oppnevnes av skifteretten, hvis oppmøtet av kreditorer på første skiftesamling er lavt (sml gjeldende § 83 siste punktum), hvilket som oftest er tilfelle.

I utgangspunktet skal kreditorutvalget, slik som i dag, oppnevnes på første skiftesamling, etter at kreditorene er gitt anledning til å uttale seg om spørsmålet. Det er nå presisert i loven at skifteretten bør innhente bostyrerens syn på spørsmålet (§ 83 tredje ledd). I praksis vil vel ofte skifteretten be bostyreren fremsette forslag til navn på en eller flere personer som kan sitte i kreditorutvalget.

Skifteretten skal fortsatt kunne oppnevne kreditorutvalg straks etter konkursåpningen, såfremt "særlige grunner" foreligger (§ 77 annet ledd, som har en parallell i gjeldende § 77 tredje ledd). Ikke sjelden bør denne muligheten benyttes. I dag er det f eks gjerne slik at konkurs begjæres av offentlige kreditorer (kemneren eller skattefogden) som regelmessig påtar seg å sitte i kreditorutvalg. Disse kreditorene kan sitte med verdifull informasjon om skyldneren og dennes virksomhet som boet kan ha nytte av i en tidlig fase av bobehandlingen, dvs før første skiftesamling. Hvis skifteretten oppnevner kreditorutvalg straks etter konkursåpningen, er imidlertid dette ment å være permanent. Utvalgets sammensetning vil eventuelt kunne endres etter reglene i § 91 annet ledd.

Skifteretten skal også fortsatt kunne gjøre oppnevnelse av kreditorutvalg betinget av at den som oppnevnes, er villig til å påta seg vervet uten godtgjørelse (§ 83 tredje ledd). Videre kreves fortsatt ikke at kreditorutvalgsmedlemmer skal være forsikret (i motsetning til det som gjelder for bostyreren, jf § 87). Den generalpoliseordning som i dag er etablert ved mange av landets skifteretter, og som anbefales brukt i forarbeidene (jf Ot prp s 228), dekker imidlertid også ansvar som medlemmer av kreditorutvalget måtte pådra seg i forbindelse med bobehandlingen.

2.3 Skiftesamlingens rolle

Endringene her tar sikte på å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen. Dette bygger på en erkjennelse av at kreditorene i dag sjelden finner det bryet verdt å møte opp på skiftesamlingene. Lovens forutsetning om skiftesamlingen som et møte hvor kreditorene skal diskutere, avgjøre og bli orientert om viktige sider ved bobehandlingen, har altså ikke slått til i praksis.

Den første, obligatoriske skiftesamlingen, som ifølge § 78 første ledd nr 3 bør holdes senest tre uker etter kunngjøringen av konkursåpningen, er imidlertid beholdt. (Falkanger-utvalget foreslo å fjerne også denne.) De vedtatte endringene mht skiftesamlingen innebærer nok i praksis at det i de fleste boene bare vil bli avholdt én skiftesamling; den første obligatoriske.

Kreditorenes adgang til å begjære skiftesamling, jf § 92, er ikke endret. Skifteretten skal også fortsatt kunne innkalle til skiftesamling når den finner behov for det.

Kkl har i dag en rekke bestemmelser hvor skiftesamling er "særskilt påbudt". Mange av disse bestemmelsene er endret (§§ 106, 111, 124, 128, 135 og 141) med den følge at skiftesamlingen vil være obligatorisk i langt færre tilfeller enn i dag. Tvilsomme spørsmål om boets beslagsrett skal imidlertid fortsatt forelegges skiftesamlingen (§ 118).

Endringene i reglene om fordringsprøving, slutning og utlodning innebærer også at skiftesamlingens rolle som boorgan nedtones (se punkt 2.4 og 2.5 nedenfor).

Endringene som berører skiftesamlingen vil i praksis neppe medføre store endringer i forhold til gjeldende rutiner. Forenklingsregelen i § 141 første ledd nr 5 benyttes ofte i dag, med den følge at kompetansen som er tillagt skiftesamlingen, overføres til skifteretten eller bostyret etter at første skiftesamling er avholdt.

2.4 Anmeldelse og prøving av fordringer

Dagens nokså kompliserte og omstendelige regler om anmeldelse og prøving av fordringer i §§ 110 flg, er vesentlig endret. Også på dette punktet innebærer nok endringene langt på vei bare en lovfesting av den praksis mange skifteretter i dag fører med hjemmel i § 141. Siktemålet med endringene er å forenkle reglene uten at kreditorenes muligheter til å reise innsigelser både mot egne og andres fordringer reduseres på en betenkelig måte.

Gjeldende § 110 bygger på at boet må foreta en foreløpig prøving av alle anmeldte fordringer og medta disse i innstillingslisten. I § 110 tredje ledd er det innført forenklinger av dette arbeidet. Bostyrer slipper nå å innstille (og dermed også å prøve) fordringer som åpenbart ikke vil oppnå dekning eller eventuell minimumsdekning fastsatt etter § 130 annet ledd, selv om anmeldelsen legges til grunn. At slike fordringer ikke skal innstilles, innebærer at bostyrer slipper å foreta en nærmere realitetsvurdering av dem. Slike fordringer vil heller ikke være omfattet av den senere formelle prøvingen. § 110 tredje ledd åpner nå også for at man kan unnlate å innstille og prøve f eks fortrinnsberettigede fordringer når det er åpenbart at heller ikke slike fordringer vil få noen dekning. Hvis det f eks bare er utsikter til dekning av fortrinnsberettigede fordringer av første klasse (sml deknl § 9-3 ), kan boet nå også unnlate å innstille fordringer som er anmeldt med krav om fortrinnsrett av annen klasse (sml deknl § 9-4 ). Ordlyden i dagens § 111 tredje ledd åpner ikke for slike forenklinger.

Endringene i § 111 tar sikte på å forenkle prosedyren for prøving av fordringer. Den vesentligste endringen består i at fordringsprøvingen som hovedregel blir en oppgave for bostyreren, eller for bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, og ikke for skiftesamlingen. Kreditorer kan riktig nok på vilkår som nevnt i § 92 kreve at prøvingen skal skje i skiftesamling, men også i slike tilfeller vil beslutningsmyndigheten være tillagt bostyreren eller et eventuelt bostyre. (Skifteretten kan imidlertid bli trukket inn hvis en fordring bestrides, jf § 114 og omtalen av denne straks nedenfor.)

Det er bare innstilte fordringer som skal prøves. Skyldneren, kreditorer som har fått innstilt sine fordringer og (en eventuell) borevisor, har rett til å uttale seg og være til stede under prøvingen. Disse skal varsles om tid og sted for prøvingen og skal tilsendes innstillingen minst åtte dager før fordringen prøves. Hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, skal fordringsprøvingen finne sted i et bostyremøte (§ 89). Tilsvarende må bostyreren, hvis det ikke er oppnevnt kreditorutvalg, sette av et tidspunkt og finne et egnet sted - f eks sitt eget kontor - hvor den formelle prøvingen skal skje. Prøving kan skje selv om innstillingen ikke har foreligget de påbudte åtte dagene før prøvingen, forutsatt at dette finnes ubetenkelig. For øvrig videreføres i § 111 tredje ledd annet punktum ordningen med at prøvingen om nødvendig kan fortsettes ved en senere anledning, dvs enten på ny skiftesamling, på et nytt bostyremøte eller ved ny prøving i regi av bostyreren alene.

Resultatet av prøvingen skal alltid protokolleres (§ 111 tredje ledd tredje punktum). Det er ikke gitt nærmere regler om hva som skal protokolleres, men i forarbeidene forutsettes at man i det minste må angi det beløp og den prioritet den enkelte fordring er anmeldt og godkjent med (Ot prp s 232). Protokollen må videre angi hvilken dato prøvingen for de forkjellige fordringene er avsluttet. Loven oppstiller ingen uttrykkelig plikt for bostyreren/bostyret å sende ut kopi av protokollen til skyldneren og kreditorene, men i forarbeidene forutsettes at dette ofte vil være naturlig. Skifteretten bør i alle fall motta kopi av protokollen.

Bestemmelsen i § 111 fjerde ledd er ny, og regulerer tilfeller hvor prøvingen beror på omstendigheter som ikke er kjent når fordringen prøves. Fordringen kan her godkjennes eller avvises på den betingelse at bostyreren senere finner et nærmere angitt forhold godtgjort. En slipper dermed å avholde bostyremøte eller skiftesamling senere når betingelsen inntrer.

Endringene i § 114 tar sikte på å forenkle prosedyren for behandling av bestridte fordringer. Det er bare kreditorer som har fått innstilt sine fordringer som kan reise innsigelser mot fordringen. Bostyreren skal underrette anmelderen om at fordringen er innstilt som ikke godkjent eller at det fra annet hold er reist innsigelse mot fordringen. Anmelderen må i den forbindelse informeres om hva innsigelsen går ut på. Bostyreren (og ikke skifteretten som i dag) skal gi anmelderen adgang til begrunne anmeldelsen nærmere innen en fastsatt frist. Hvis fristen oversittes, skal bostyreren innberette forholdet til skifteretten. Det samme gjelder hvis anmelderen overholder fristen, men bostyrers innstilling eller innsigelsen som er reist, likevel fastholdes. Hvis andre har reist innsigelser mot fordringen, forutsettes i forarbeidene at bostyreren gjør vedkommende kjent med den nærmere begrunnelsen, slik at innsigelsen eventuelt kan trekkes tilbake (Ot prp s 233). Dagens lov har nokså kompliserte regler om hva som skal skje dersom anmelderen fastholder anmeldelsen eller forholder seg passiv til begrunnelsen som skal gis. Endringene i § 114 annet ledd innebærer her en enklere prosedyre som går ut på at det er den som får bestridt sin fordring, som må reise tvist innen en frist fastsatt av skifteretten. Fristen må være på minst tre uker, og den er preklusiv, dvs at innstillingen eller innsigelsen som er reist mot fordringen, uten videre legges til grunn for prøvingen, dersom fristen oversittes. I § 114 tredje ledd er det gitt avklarende regler om hvem som skal anses som parter i en slik tvist og om dekning av saksomkostninger i den forbindelse.

2.5 Slutning og utlodning

Endringene i §§ 127 til 132 innebærer en viss omlegning av prosedyrene for slutning og utlodning. Skifteretten skal nå kunne ta boet opp til slutning uten at det avholdes egen skiftesamling (§ 128 første ledd). Det er presisert at slutning først kan skje etter at revidert boregnskap er godkjent. Revisjonen skal utføres av enten borevisor, skifteretten, kreditorutvalget eller særskilt oppnevnt revisor og skal godkjennes av skifteretten. På forhånd skal bostyrer ha sendt boets sluttregnskap og sluttredegjørelse til alle kreditorene (§ 122 annet ledd). Kreditorene skal samtidig forelegges forslag til godtgjørelse for bostyrer og et eventuelt kreditorutvalg. Kreditorene skal gis en frist på minst to uker til å reise innsigelse mot at regnskapet godkjennes eller at boet sluttes. (Dagens § 122 annet ledd fastslår derimot at kreditorene skal få tilsendt slikt materiale etter at boet er sluttet.)

Beslutningen om å slutte boet skal bare meddeles kreditorer som har reist innsigelser mot dette. Det er ikke gitt nærmere regler om hva som skal skje dersom skifteretten, f eks basert på fremsatte innsigelser, ikke tar opp boet til slutning. I noen tilfeller må bostyreren gis mulighet til å rette opp de forholdene som er til hinder for at boet sluttes. I andre tilfeller vil mangelen være av en slik art at skifteretten bør be bostyreren utarbeide nytt sluttregnskap og ny sluttredegjørelse, som påny forelegges kreditorene i tråd med § 122 annet ledd.

Så snart skifteretten har sluttet boet, skal bostyrer foreta sluttutlodningen. I dag besørges dette av skifteretten i rettsmøte. Sluttutlodningen kan påklages (ikke påkjæres, som i dag) til skifteretten etter regler gitt i § 130. Klagefristen er én måned regnet fra det tidspunkt meddelelsen om utlodningen ble gitt av bostyreren. Bare kreditorer som har fått godkjent sin fordring, kan klage. Skifteretten treffer sin avgjørelse ved kjennelse etter at bostyreren er gitt anledning til å uttale seg. Kjennelsen kan påkjæres etter vanlige regler.

Bostyreren kan i utgangspunktet først utbetale dividende når klagefristen er utløpt og eventuelle klager er rettskraftig avgjort (§ 132 første ledd). Når utbetaling er gjennomført skal bostyreren sende utbetalingslisten til skifteretten sammen med dokumentasjon for og bekreftelse fra borevisor, eventuelt den som i stedet skal revidere boet (dvs enten skifteretten, kreditorutvalget eller særskilt oppnevnt borevisor, sml § 90 fjerde ledd) på at utbetaling er skjedd i samsvar med listen (§ 132 tredje ledd).

Etter § 128 fjerde ledd skal bostyreren meddele utlodningen til alle kreditorer som har fått godkjent sine fordringer (jf § 113) med opplysning om klageretten etter § 130. Merk at utlodningen nå ikke lengre skal kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet, slik som bestemt i gjeldende § 130 tredje ledd. Tanken er at en slik kunngjøring fremstår som unødvendig så lenge kreditorene på forhånd er varslet individuelt om utlodningen. Endringen vil spare det offentlige (Konkursregisteret) for betydelige utgifter.

2.6 Innstilling av bobehandlingen etter kkl § 135

Prosedyren for innstilling av bobehandlingen er også endret på noen punkter. Dagens § 135 bestemmer at skifteretten skal innkalle til skiftesamling, dersom den midlertidige bostyrer eller bostyret mener bobehandlingen skal innstilles fordi boets midler ikke kan dekke omkostningene ved dets fortsatte behandling. Siktemålet med skiftesamlingen er å avklare om noen kreditorer er villig til å stille sikkerhet for fortsatt bobehandling.

Endringene i § 135 første ledd innebærer at det ikke lengre kreves skiftesamling før bobehandlingen kan innstilles. (En slik ordning blir nok praktisert i stor utstrekning også i dag, med hjemmel i § 141.) Loven fastslår nå at bostyreren, hvis innstilling etter § 135 er aktuelt, skal vurdere å kontakte kreditorer eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for fortsatt bobehandling. Bostyreren pålegges ingen ubetinget plikt til å kontakte slike parter; han skal bare vurdere en slik runde. Ifølge forarbeidene må bostyreren her utvise et forsvarlig skjønn. I noen tilfeller kan fortsatt bobehandling uansett virke uaktuelt, f eks hvis boet bare består av mange småkreditorer som klart ikke vil være villige til å påta seg garantiansvar eller hvis boet er så beskjedent at fortsatt bobehandling i alle fall virker uhensiktsmessig (Ot prp s 246). Skifteretten kan på den annen side overprøve bostyrerens hensiktsmessighetsvurdering. I forarbeidene påpekes ellers at bostyreren normalt bør ta kontakt med de største kreditorene, dvs de som har mest å tape ved en innstilling. Dette kan skje helt formløst, men vedkommende må om nødvendig gis en rimelig frist til å vurdere om sikkerhet skal stilles.

Det understrekes at alle kreditorene, også de som ikke kontaktes særskilt etter regelen i § 135, alltid skal varsles om og gis mulighet til å protestere mot en forestående innstilling av bobehandlingen i forbindelse med at bostyrerens sluttredegjørelse og sluttregnskap foreligger (§ 122 annet ledd). Etter omstendighetene må det være tilstrekkelig at bostyreren i sluttredegjørelsen medtar en generell oppfordring til alle kreditorene om å vurdere å stille sikkerhet for fortsatt bobehandling. Normalt bør imidlertid bostyreren gjøre mer aktive og individuelt rettede forsøk på å få de aktuelle kreditorene på banen.

Hvis bostyreren ikke finner grunn til å ta kontakt med kreditorene, eller ingen sikkerhet blir stilt, skal bostyreren avgi innstilling til skifteretten om at bobehandlingen skal innstilles. Normalt vil det være hensiktsmessig å ta innstillingen inn i sluttredegjørelsen som skal sendes alle kreditorene iht § 122 annet ledd.

Hvis skyldnerens regnskapsmateriale ikke er sikret eller hvis skyldnerens forretningsførsel ikke er gjennomgått, skal det i innstillingen gis en særskilt redegjørelse for hvorfor dette ikke er skjedd. I forarbeidene understrekes at bostyreren normalt bør prioritere innsatsen mot nevnte oppgaver også i innstillingsboene, men at det kan forekomme tilfeller hvor dette ikke lar seg gjøre med tilgjengelige midler (Ot prp s 246).

I innstillingen til skifteretten skal det, slik som i dag, fortsatt redegjøres for mulige straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet (§ 135 annet ledd annet punktum). Loven presiserer nå at det også skal redegjøres for hvilke undersøkelser som er gjort i den forbindelse. Påtalemyndigheten og/eller Kredittilsynet vil for øvrig allerede ha mottatt slike opplysninger iht ny § 122a (jf punkt 2.13 nedenfor).

Når bostyreren har gitt sin innstilling og sluttredegjørelsen dessuten har vært forelagt skyldneren og kreditorene etter § 122, kan skifteretten beslutte enten at bobehandlingen skal innstilles eller at det skal innkalles til skiftesamling til drøftelse av innstillingsspørsmålet (§ 135 tredje ledd). Forarbeidene forutsetter at den skriftlige prosedyren som § 122 annet ledd gir anvisning på, normalt vil være tilstrekkelig til å forberede grunnlaget for en innstilling av bobehandlingen, slik at det altså ikke blir nødvendig med en skiftesamling (Ot prp s 246-247).

Heller ikke en innstilling av bobehandlingen skal lengre kunngjøres i Norsk lysingsblad eller i en avis alminnelig lest på stedet. Bakgrunnen er at en slik kunngjøring fremstår som unødvendig så lenge kreditorene på forhånd er gjort kjent med både konkursåpningen, fordringsanmeldelsesfristen og bostyrers sluttredegjørelse og forslag til sluttregnskap. Det er bare kreditorer som har reist innsigelser mot bostyrers forslag til innstilling, som skal underrettes særskilt om skifterettens innstillingskjennelse (§ 135 siste punktum).

2.7 Fritak for gebyr ved oppbudsbegjæringer

Kkl § 67 nytt fjerde ledd fastslår at en skyldner som begjærer oppbud, skal være fritatt fra å betale forskudd. I dag har skifterettene bare en begrenset adgang til å frita for gebyr i oppbudstilfellene. Formålet med endringen er å bidra til at skyldnere begjærer oppbud tidligere enn hva som gjerne ville være tilfelle, til fordel for skyldneren selv og kreditorene. Endringen må forventes å føre til at færre konkurser vil bli åpnet på bakgrunn av begjæring fra arbeidstakere. Gjeldende § 67 tredje ledd fritar nemlig slike arbeidstakere for kravet om forskuddsbetaling, og i mange tilfeller har nok dette ført til at arbeidsgiveren, i stedet for selv å begjære oppbud og betale forskuddsbeløpet, har fått en arbeidstaker til å begjære konkurs. Denne omgåelsesmuligheten bortfaller altså nå.

2.8 Regnskapsførers og revisors bistandsplikt

Det er nå lovfestet en regel om at skyldnerens regnskapsfører og revisor plikter å bistå boet, jf § 101 fjerde ledd, jf § 18 a. Bistandsplikten innebærer at disse personene plikter å utlevere regnskapsmateriale og å gi opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsforhold. Dette skal kunne skje uhindret av eventuell taushetsplikt.

Etter gjeldende rett er det noe uklart hvorvidt revisor og regnskapsfører har tilbakeholdsrett i skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale, hvis vedkommende ikke har fått oppgjør. Det presiseres nå uttrykkelig i loven at utleverings- og opplysningsplikten gjelder selv om honorar for utført arbeid ikke er betalt. Av forarbeidene fremgår likevel at regnskapsfører og revisor har tilbakeholdsrett i egenprodusert regnskapsmateriale når vedkommende ikke har fått oppgjør eller det ikke er stilt sikkerhet for vederlaget for utført arbeid (Ot prp s 80). Hvis situasjonen skulle tilspisse seg, er boets krav på utlevering gjort til særskilt tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

2.9 Bruken av borevisor

Hovedregelen i dagens lov er at det skal oppnevnes borevisor i alle boer (§ 90). Forenklingsregelen i § 141 første ledd nr 3 og 4, som åpner for at skifteretten helt kan unnlate å oppnevne borevisor, innebærer likevel at den faktiske hovedregel i dag er at det ikke oppnevnes borevisor.

Borevisorspørsmålet sto sentralt under den foreliggende lovrevisjonen. Falkanger-utvalget mente at unntaksregelen i § 141 ble benyttet for ofte i praksis. Utvalget foreslo derfor at borevisor skulle være obligatorisk i alle boer, likevel slik at revisjonen av boets regnskaper skulle kunne overlates til andre. Generelt mente utvalget at en borevisor hadde mye å tilføre bobehandlingen. Tanken var videre at forslagene om begrensninger i pantsettelsesadgangen og innføring av et legalpant for konkursboet, ville bidra til å finansiere en slik utvidet bruk av borevisorer.

I høringsrunden fremkom endel innvendinger (bl a fra Den norske Dommerforening) mot forslaget, særlig begrunnet med kostnadene ved en slik omlegning.

En kan si at departementets forslag, som Stortinget senere sluttet seg til, innebar en slags mellomløsning mellom Falkanger-utvalgets forslag og det som i dag er den faktiske hovedregel. Det fremgår således av endringene i § 90 første og annet ledd at det i utgangspunktet skal oppnevnes borevisor i alle boer. Borevisor skal (som tidligere) ha to oppgaver: han skal gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og utarbeide en revisjonsberetning i den utstrekning bostyreren antar det har betydning for utarbeidelse av innberetning etter § 120 ( jf § 90 første ledd nr 1), og han skal revidere boets regnskaper i henhold til god revisjonsskikk og kontrollere utbetalinger fra boet (§ 90 første ledd nr 2). Det fremgår av § 90 tredje ledd at skifteretten ved oppnevnelsen eller senere kan begrense (men ikke helt frita) revisors oppgaver etter første ledd nr 1. Skifteretten kan også frita revisor for oppgavene etter annet ledd nr 2.

Regelen i § 90 fjerde ledd åpner for at skifteretten helt kan unnlate å oppnevne borevisor. Dette kan skje hvis "boet er enkelt og oversiktlig eller dets midler så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse". Hvis det ikke oppnevnes borevisor, eller hvis en slik borevisor er fritatt for oppgavene som følger av annet ledd nr 2, skal imidlertid disse oppgavene utføres av noen andre; enten skifteretten, et kreditorutvalg eller en særskilt oppnevnt revisor etter instruks fra skifteretten.

Unntaksregelen i § 90 fjerde ledd er skjønnsmessig utformet og gir dermed skifterettene nokså fritt spillerom ved vurderingen av om borevisor skal oppnevnes. Lovgiver ser for seg en økt bruk av borevisor. Justiskomiteen uttaler f eks at "hovedregelen bør være at det oppnevnes revisor" (Innst O nr 77 (1998-99) s 15). Det gjenstår likevel å se om praksis vil utvikle seg i tråd med denne intensjonen. Det er ikke utenkelig at unntakshjemmelen vil bli benyttet i svært mange boer, særlig i de mange innstillingsboene. (Disse utgjorde f eks ca 75 % av alle boene i 1997.) Boene har her gjerne bare kr 20.000,- (dvs rekvirentbeløpet) å rutte med, og av dette fragår kr 6.625,- i gebyr til skifteretten. I og med at bostyreren fortsatt skal utføre sine lovpålagte oppgaver og ha sitt salær, vil det i slike boer ganske enkelt ikke finnes tilgjengelige midler til å finansiere en borevisor.

Behovet for en borevisor må videre ses i sammenheng med bruken av kreditorutvalg. Som nevnt under punkt 2.2 er en av kreditorutvalgets oppgaver nettopp å føre kontroll med bostyreren. Samtidig åpner altså den nye regelen i § 90 tredje ledd for at borevisors oppgaver etter annet ledd nr 2 (dvs revisjon av boets regnskaper og kontroll med dets utbetalinger) i stedet kan utføres av kreditorutvalget. I de mange småboene vil vel bruk av kreditorutvalg ofte fremstå som det rimeligste og fornuftigste alternativet, fremfor å oppnevne en egen borevisor.

Lovgivers vegring mot å innføre et obligatorisk krav om borevisor i alle boer, må ses i lys av skjebnen som Falkanger-utvalgets forslag til endringer i pantsettelsesadgangen fikk under lovbehandlingen. I og med at varelager- og factoringpantet ble beholdt og forslaget om et legalpant for konkursboet ikke ble videreført, ble det vanskelig å oppfylle intensjonen om å tilføre boene økte midler. Kostnadssiden ved en obligatorisk borevisorordning kom dermed på spissen. Det må antas at kostnadsproblemet også vil stå sentralt for skifterettene når de heretter skal ta stilling til om det skal oppnevnes borevisor. Beløpet som konkursrekvirenten må betale i forskudd til skifteretten - kr 20.000,- - har stått uendret siden 1989, og i realiteten innebærer dette at den økonomiske handlefriheten iallfall i innstillingsboene er blitt gradvis mindre fram til i dag. En kan etter dette ikke se bort fra at unntakshjemmelen i § 90 fjerde ledd vil bli benyttet i stor utstrekning, med den følge at det også i årene som kommer ikke vil bli oppnevnt borevisor i de fleste boene. Den nye borevisorordningen vil i så fall ikke representere noe nytt. En borevisor vil fortsatt fremstå som et alternativ i første rekke for de større boene, de som om ikke annet har endel frie midler utover rekvirentbeløpet.

2.10 Oppbevaring av skyldnerens regnskaper etter konkursen

Kkl har i dag ingen regler om hva som skal skje med skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale etter konkursens avslutning. Etter gjeldende rett antas at boet ikke har plikt til å sikre og oppbevare slikt materiale etter konkursen. Disse oppbevaringsspørsmålene er nå blitt lovregulert, jf ny § 122 b. Ordningen går i korthet ut på at bostyreren - når regnskapsmaterialet ikke lengre kan anses å ha betydning for bobehandlingen - skal varsle skyldneren, påtalemyndigheten, skatte- og avgiftsmyndighetene og eventuelt andre kreditorer om at regnskapsmaterialet vil bli makulert, så fremt ingen innen en nærmere bestemt frist avhenter materialet eller påtar seg å dekke utgiftene til oppbevaring. Boet belastes altså ikke oppbevaringsutgiftene, som etter forholdene kan bli betydelige.

Tanken er at man med nevnte ordning oppnår både at regnskapsmaterialet bevares i de tilfeller hvor det er reelt behov for det, og at kostnadsansvaret plasseres hos dem som faktisk har nytte av materialet. At enkelte av kreditorene kan ha bruk for regnskapsmaterialet - f eks skatte- og avgiftskreditorene til bruk for senere inndrivelse av restgjeld - skal ifølge forarbeidene ikke være nok til å pålegge boet en oppbevaringsplikt (Ot prp s 242). Med "skatte- og avgiftsmyndighetene" siktes til kemneren, skattefogden og fylkesskattekontoret. Varslingen behøver ikke skje skriftlig, selv om dette ofte vil være naturlig. Når det gjelder fristens lengde, forutsettes at adressatene for varslet får en reell mulighet til å ta stilling til om regnskapsmaterialet skal overtas. Loven sier ingenting om hvem som skal overta materiale dersom flere interessenter melder seg. I forarbeidene forutsettes at en slik (noe hypotetisk) situasjon blir løst i praksis (Ot prp s 243). Eventuelle utgifter til makulering eller til oppbevaring (der hvor dette har betydning for bobehandlingen) dekkes for øvrig som massefordringer, jf deknl § 9-2 første ledd nr 2.

2.11 Salg av pantsatte eiendeler, abandonering og overføring til panthaver

En har nå lovregulert to praktisk viktige realisasjonsformer i konkurs: abandonering (ny § 117 b) og overføring til panthaver (ny § 117 c). Et stykke på vei innebærer denne lovreguleringen bare en kodifisering av gjeldende, ulovfestet rett. Lovreguleringen er ment å bidra til å skape større klarhet om omfanget av boets rettigheter og plikter ved disse realisasjonsformene.

Det er videre gitt en regel som på visse vilkår gir boet rett til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser (ny § 117 a). Denne ordningen har ingen parallell i gjeldende rett.

Kkl § 117b gir dels en uttrykkelig hjemmel for at boet kan abandonere eiendeler uten økonomisk interesse for boet, dels regler om den nærmere fremgangsmåten ved slik abandonering. Det er her tale om opphevelse av konkursbeslaget til fordel for skyldneren (såkalt egentlig abandonering). Det er bostyreren som i utgangspunktet er kompetent til å beslutte abandonering, men dreier det seg om større eiendeler, kan abandoneringsbeslutningen være av en slik betydning at den må treffes i samråd med et eventuelt kreditorutvalg (§ 85 annet ledd).

Abandoneringsadgangen er generell og omfatter således alle typer eiendeler. Det kreves ikke at eiendelen er overbeheftet. I forarbeidene forutsettes således at en eiendel vil være "uten økonomisk interesse for boet" hvor den nok kan gi et visst overskudd til boet, men hvor det knytter seg såvidt store utgifter til å sitte med eiendelen at boet samlet sett ikke vil være tjent med dette (Ot prp s 236). Et ønske om å spare utgifter vil altså kunne begrunne abandonering. I utgangspunktet oppstilles bare en rett for boet til abandonere, men en plikt til å abandonere kan følge av regelen i § 85 som pålegger bostyrer en alminnelig plikt til å drive rasjonell og lønnsom bobehandling.

Abandoneringen gjennomføres ved at bostyrer avgir en skriftlig erklæring til skyldneren om at eiendelen er abandonert. Virkningene av abandoneringen regnes fra avgivelsestidspunktet. Fra samme tidspunkt skal eiendelen stilles til skyldnerens rådighet. Bostyreren pålegges videre å slette tinglyste meldinger om konkursen dersom disse berører abandonerte eiendeler (§ 79 sjuende ledd). Bostyrer bør (men må ikke) varsle rettighetshavere i eiendelen før abandonering gjennomføres. I forarbeidene forutsettes at varsel gis hvor dette kan skje uten store vansker for bostyrer (Ot prp s 237).

§ 117 b tredje ledd gir regler om omgjøring av en abandoneringsbeslutningen, men er ikke ment som en uttømmende regulering av omgjøringsadgangen. Det er videre uttrykkelig slått fast at bostyreren kan inndra et eventuelt overskudd som skyldneren oppnår ved salg eller bortleie av eiendelen eller på annet vis. (Dette spørsmålet har hittil vært omtvistet.) Videre nevnes at bostyrer nå er pålagt en plikt til å gi melding så tidlig som mulig dersom virksomheten antas å kunne medføre ulovlig forurensning, jf § 85 første ledd nr 8. Forurensningsmyndighetene må f eks varsles hvis det på eiendommen som ønskes abandonert, viser seg å være lagret miljøfarlige gifter. Verdt å merke seg er at det ikke er lovfestet regler om hvem som skal dekke utgiftene forbundet med en eventuell opprydning i slike tilfeller.

Regelen i ny § 117 c om overføring til panthaver (uegentlig abandonering) vil nok ha størst praktisk betydning, idet det er svært vanlig at en panthaver overtar eiendomsretten til pantobjekter når boet ikke har noen økonomisk interesse i dem. Bestemmelsen tar sikte på å regulere de viktigste elementene i denne avviklingsformen. I stor grad er reglene deklaratoriske og kan dermed fravikes i avtale mellom boet og panthaveren.

Overføring til panthaver kan skje dersom eiendelen er "uten økonomisk interesse for boet". Også her må uttrykket forstås vidt; et ønske om å spare utgifter må således være tilstrekkelig, selv om eiendelen isolert sett ville kunne gi et overskudd til boet. Det er videre et vilkår for overføring at panthaver samtykker i overføring. Boet kan altså ikke pålegge panthaver å overta en eiendel. Overføringen skal skje til "pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet". Det er her den faktiske verdi uten fradrag for eventuelle heftelser som skal legges til grunn. I utgangspunktet skal bostyreren verdsette objektet. Bostyrer kan imidlertid velge å legge til grunn den prisen som et salg av eiendelen utbringer. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig at verdien settes lik prisen som oppnås ved et etterfølgende salg. Forarbeidene forutsetter at bostyreren skal ha betydelig skjønnsfrihet på dette punktet (Ot prp s 238).

Verdsettelsen av pantet har betydning i to sammenhenger. For det første skal verdien legges til grunn ved beregningen av den dividende panthaveren kan melde i boet etter deknl § 8-14 . For det andre skal verdien legges til grunn for avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren. Overføringen får i seg selv ikke virkning for eventuelle heftelser i eiendelen. Overføringen innebærer altså ingen tvangsmessig slettelse av heftelser som ligger utenfor den fastlagte verdi.

§ 117 c tredje ledd regulerer situasjonen hvor flere panthavere ønsker pantet overført til seg. I fjerde ledd er presisert at omkostninger som påløper i forbindelse med overføringen, herunder krav på offentlige gebyrer og avgifter, skal dekkes av panthaveren.

I ny § 117 a gis boet en begrenset rett til å selge pantsatte eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Bestemmelsen innebærer en viss svekkelse av panthavernes stilling, idet den begrenser panthavernes rett til selv å bestemme når pantet skal selges og til hvilken pris. Boet kan dermed gjennomtvinge et salg hvor man er uenige om hvorvidt et bestemt kjøpetilbud reflekterer markedsverdien på salgstidspunktet. Panthavere som får sine heftelser slettet gjennom salget, vil heller ikke nyte godt av en eventuell senere verdiøkning på pantet.

Bestemmelsen gjelder for overbeheftede eiendeler, dvs eiendeler hvor de samlede heftelsene må antas å overstige markedsverdien. Den gjelder videre for alle pantobjekter og panteretter.

Boets salgsrett gjelder i to situasjoner. For det første kan salg skje hvis "salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg forventes å gi større utbytte for boet enn et salg av eiendelene enkeltvis" (§ 117 a første ledd nr 1). En har her særlig ment å fange opp tilfeller hvor det er en nær tilknytning mellom ulike eiendeler i boet, f eks mellom en fast eiendom og driftstilbehøret (Ot prp s 234). Pantel § 3-7 er endret slik at panthaverens samtykke ikke er nødvendig for et slikt salg. Det er overlatt til bostyrer, eventuelt i samråd med kreditorutvalget, å ta stilling til om et samlet salg vil gi en bedre pris enn enkeltvis salg. For det andre kan boet foreta salg hvor "salget skjer som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter konkursen" (jf første ledd nr 2). Det er hensynet til fortsatt drift som her er avgjørende, ikke om boet forventes å få et større utbytte ved et slikt salg. I forarbeidene tenkes det særlig på produksjonsbedrifter hvor nye interessenter overtar "innmaten" av bedriften i sin helhet for å dra nytte av både produksjonslokaler, produksjonsmidler, administrasjonen, distribusjonsnett m v, samtidig som det skjer en tilføring av egenkapital for å sikre lønnsom drift (Ot prp s 234). Bestemmelsen åpner også for at det kan skje et samlet salg av deler av virksomheten.

§ 117 a annet ledd gir nærmere regler om forholdet til de enkelte heftelsene i eiendelen. Heftelser som ligger innenfor kjøpesummen vedblir å hefte på eiendommen (såfremt de ellers har rettsvern overfor boet). Andre heftelser enn pengeheftelser overtas av kjøperen utenfor kjøpesummen, med mindre de må settes til side for å gi dekning til pengeheftelser med bedre eller lik prioritet.

Ved salg av realregistrerbare eiendeler, typisk fast eiendom, fremgår det av § 117 a tredje ledd at skifteretten ved kjennelse skal stadfeste salget, hvis ikke alle berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. Reglene i tvfbl §§ 11-29 til 11-35 er gitt tilsvarende anvendelse for skifterettens nærmere håndtering av salget. Skifteretten skal bl a utstede skjøte hvor det må fremgå klart hvilke heftelser som fortsatt skal hvile på eiendommen. I forarbeidene forutsettes imidlertid at bostyrer gjør en viss innsats for å få i stand et salg på slike betingelser at de berørte rettighetshaverne godtar en frivillig sletting av udekkede heftelser (Ot prp s 235). Skifterettens befatning med disse salgene er altså ment å være noe sekundær. Bostyreren må derfor normalt kontakte rettighetshaverne og rådføre seg med dem. Hvis skifteretten ikke blir involvert (fordi berørte rettighetshavere samtykker i salget), må bostyrer sørge for at salget blir gjennomført på vanlig måte og at en eventuell kjøpesum blir fordelt mellom de rettighetshavere som har sine pantheftelser i behold. Bostyrer må også utstede skjøte og medvirke til at aktuelle heftelser blir slettet. Nødvendige endringer i grunnboken skal i den forbindelse kunne foretas uten rettighetshavernes medvirkning, jf endringen i tinglysingsloven § 32 tredje ledd.

Ved salg av overbeheftet løsøre skal bostyreren sende et skriftlig varsel til de rettighetshaverne som kan bli berørt ved salget (§ 117 a fjerde ledd). Disse skal varsles om at belutningen om salg kan omgjøres av skifteretten etter kkl § 99 . Salget kan gjennomføres tidligst 14 dager etter at varsel er blitt gitt.

I § 117 a siste ledd er det gitt visse regler om gjennomføringen av salget. Hvert enkelt pantobjekt skal spesifiseres i salgsavtalen.

2.12 Offentlige garantiordninger for fortsatt bobehandling

Det finnes i dag tre forskjellige offentlige garantiordninger som kan benyttes for å skaffe midler til fortsatt bobehandling: en tilsagnsordning som administreres dels av Skattedirektoratet og dels av Toll- og avgiftsdirektoratet, en lønnsgarantiordning som administreres av Direktoratet for arbeidstilsynet og en særlig garantiordning som administreres av Justisdepartementet. For en utførlig omtale av disse ordningene vises til Konkursråd nr 1 (1994) og Konkursråd nr 10 (1997).

Her nevnes at det i forbindelse med den foreliggende lovrevisjonen ble besluttet å utvide Justisdepartementets eksisterende garantiordning. Denne ordningen har i dag som hovedformål å bidra til å avdekke økonomisk kriminalitet som kan danne grunnlag for en videre strafferettslig oppfølgning fra påtalemyndighetens side. Ordningen skal nå utvides til også å omfatte kostnader i forbindelse med sivilrettslig forfølgning (omstøtelse, erstatning m v). Bakgrunnen for denne utvidelsen er en tro på at sivilrettslig forfølgning i mange tilfeller kan virke vel så effektivt i kampen mot konkursmisligheter som det strafferettslige ansvaret. Konkursboer med manglende midler gis dermed mulighet til å forfølge f eks et omstøtelseskrav mot en kreditor uavhengig av om det aktuelle forholdet kan eller vil bli strafferettslig forfulgt. Om ikke annet skulle mulighetene for et tjenlig forlik bedres betraktelig når trusselen om videre pågang på denne måten blir reell. Av betydning her er også at skifterettene heretter skal kunne avgjøre spørsmål om omstøtelse, jf kkl § 145 annet ledd og punkt 2.14 nedenfor.

En nærmere beskrivelse av den nye garantiordningen er gitt i Ot prp s 124-125. Av budsjettmessige årsaker vil den utvidede garantiordningen ikke være på plass allerede fra ikrafttredelsen av de foreliggende lovendringene (dvs 1. januar 2000).

2.13 Bekjempelsen av konkurskriminalitet, herunder om konkurskarantene

Diskusjonen om bekjempelse av konkurskriminalitet sto sentralt under arbeidet med den foreliggende lovrevisjonen. Selv om både Falkanger-utvalget, høringsinstansene, departementet og Stortinget har vært nokså enige om behovet for en økt innsats på dette feltet, har dette i liten grad resultert i nye lovgivningstiltak. Av nye bestemmelser nevnes at boets informasjons- og bistandsplikt overfor påtalemyndigheten er blitt noe utvidet og presisert. Tanken er disse endringene kan bedre kommunikasjonen mellom boet og påtalemyndigheten og dermed innebære et bidrag i bekjempelsen av konkurskriminalitet. Innberetningsplikten i kkl § 120 første ledd nr 5 er utvidet til å gjelde straffbare forhold generelt i forbindelse med næringsvirksomheten, ikke bare forhold som rammes av straffeloven §§ 281 til 286, jf § 288. Boets opplysningsplikt mht mulige straffbare forhold er nedfelt i ny § 122 a, og er blitt tilsvarende utvidet. Nytt er også at boet pålegges å underrette Kredittilsynet, dersom det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner mot skyldnerens revisor.

En kan merke seg at det ikke er foretatt endringer eller justeringer av reglene om konkurskarantene (§§ 142 flg). Et flertall i Falkanger-utvalget gikk inn for å oppheve hele karanteneinstituttet. Forslaget møtte imidlertid sterk motstand i høringsrunden, og departementet kom også til at karantenereglene skulle beholdes uendret. Stortinget sluttet seg til dette. I den forbindelse uttalte Justiskomiteen "at man heller må bestrebe seg på en mer utstrakt bruk av karantenen, framfor å oppheve denne muligheten" (jf Innst O nr 77 for 1998-99 s 21). Dette må vel oppfattes som et signal fra lovgiver om at karanteneinstituttet hittil har vært benyttet for sjelden.

For øvrig opprettholdes også Konkursregisteret i sin nåværende form.

2.14 Omstøtelsesspørsmål kan avgjøres av skifteretten

Skifterettene er nå gitt kompetanse til å avgjøre spørsmål om omstøtelse, jf § 145 annet ledd. Forutsetningen er at spørsmålet ikke hører under en annen domstol etter en ufravikelig vernetingsregel.

Denne regelen kan få stor praktisk betydning. I dag må boene forfølge omstøtelseskrav gjennom ordinære søksmål. Kostnadene ved slike søksmål betyr at boene ofte vil vegre seg mot dette. At omstøtelsestvister heretter skal kunne avgjøres av skifteretten, innebærer at de enklere skifteprosessuelle reglene får anvendelse (sml skifteloven § 24 første ledd). Med dette skulle en spare både tid og omkostninger.

3. Endringer i konkurslovens første del om gjeldsforhandlinger

Det er gjort endringer i en rekke paragrafer i konkurslovens første del om gjeldsforhandling. Endringene er i første rekke av prosessuell art. Lovgiver har erkjent at gjeldsforhandlingsinstituttet i dagens lov av flere grunner ikke har fungert etter sine intensjoner. Endringene er ment å forenkle og effektivisere gjeldsforhandlingsprosedyrene slik at det blir mer aktuelt å benytte instituttet i praksis. Grunntrekkene i gjeldende ordning foreslås likevel opprettholdt.

Det er vanskelig å forutsi om de vedtatte endringene vil føre til at gjeldsforhandlingsinstituttet vil bli benyttet oftere. Ved de fleste av landets skifteretter åpnes det i dag praktisk talt aldri gjeldsforhandlinger etter kkl. (Til illustrasjon nevnes at Sandnes skifterett bare har åpnet 3 gjeldsforhandlinger siden kkl trådte i kraft i 1986, mens denne domstolen iallfall de siste årene har åpnet mellom 50-70 konkurser hvert år.) De betydelige utgiftene ved slike gjeldsforhandlinger har vært sett på som hovedgrunnen til den beskjedne bruken. Når en bedrift først når det stadium at gjeldsforhandlinger vil være aktuelt, finnes som regel ikke tilgjengelige midler igjen som kan finansiere en gjeldsforhandling. En av Falkanger-utvalgets motiver for å oppheve varelager- og factoringpantet var å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet. Tanken var at gjeldsforhandling oftere ville fremstå som et reelt alternativ til konkurs, dersom en viss mengde av skyldnerens eiendeler var fri for panteheftelser; en akkord vil da lettere kunne oppfylles og kreditorene vil samtidig lettere kunne godta et akkordforslag når de vet at det vil finnes frie midler til dividende ved en eventuell senere konkurs. Som nevnt ble imidlertid ikke utvalgets forslag til pantsettelsesbegrensninger fulgt opp under den senere lovbehandlingen. En må etter dette forvente at mangelen på frie midler hos skyldneren fortsatt i stor grad vil medføre at gjeldsforhandlingsinstituttet ikke vil bli benyttet.

De kanskje viktigste endringene i konkurslovens første del knytter seg til panthavernes stilling under gjeldsforhandling, sml § 17. Disse endringene tar primært sikte på å gi skyldneren og gjeldsnemnda større handlefrihet, slik at mulighetene til å sikre videre drift av skyldnerens virksomhet bedres.

Panthavernes adgang til å tvangsrealisere pantet under gjeldsforhandling er således blitt ytterligere begrenset. Gjeldende § 17 annet ledd forbyr, uten gjeldsnemndas samtykke, tvangssalg av skyldnerens faste eiendommer, bruksretter til fast eiendom og driftstilbehør de første seks månedene etter gjeldsforhandlingsåpningen. Tvangssalgsforbudet er nå utvidet til å gjelde alle skyldnerens eiendeler (§ 17 annet ledd). Størst betydning her har nok skyldnerens varelager. I seksmånedersperioden kan panthaverne heller ikke, uten gjeldsnemndas samtykke, gjennomføre tvangsbruk av eiendeler som skyldneren trenger i sin næringsvirksomhet.

Av § 17 tredje ledd fremgår at eiendeler som skyldneren erverver etter gjeldsforhandlingsåpningen, bare omfattes av panteretter stiftet før dette tidspunktet, dersom gjeldsnemnda samtykker. (Etter gjeldende rett er det tvilsomt om slike eiendeler omfattes av eksisterende pantavtaler.)

Videre er det nå åpnet for at skyldneren kan selge pantsatt varelager og driftstilbehør under gjeldsforhandling (§ 17 fjerde ledd). I dag kan slikt salg alltid forbys av en panthaver som har tiltrådt sitt pant (jf pantel §§ 3-7 og 3-13). Den nye salgsretten for skyldneren er imidlertid begrenset. Gjeldsnemndas samtykke kreves alltid. Videre kan salg bare skje "innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet". Et ytterligere vilkår er at "panthavernes sikkerhet ikke blir vesentlig forringet". Skifteretten kan etter begjæring fra en panthaver forby salg som ikke oppfyller disse vilkårene. Skifterettene kan nok her bli stilt overfor vanskelige vurderinger. Den nye salgsretten for skyldneren skal legge til rette for at skyldneren kan foreta normale salg og utskiftninger av eiendeler, slik at den ordinære driften kan fortsette under gjeldsforhandlingen. Det fremgår av forarbeidene at meningen ikke har vært å gi skyldneren en særskilt rett til å avvikle virksomheten på bekostning av panthaverne (Ot prp s 211). At salget ikke skal forringe panthavernes sikkerhet vesentlig, innebærer videre at panthaverne normalt kan kreve at skyldneren kjøper inn nye eiendeler i samme størrelsesorden som de som selges ut. Dette forutsetter samtidig at gjeldsnemnda samtykker i at de nye eiendelene skal omfattes av eksisterende panteretter (jf § 17 tredje ledd). Hvis skyldneren ikke foretar tilsvarende nyinnkjøp, eller hvis gjeldsnemnda ikke samtykker i at nyinnkjøpte eiendeler inngår i eksisterende pant, forutsettes at panthaveren i utgangspunktet har rett til deler av vederlaget for varer og driftstilbehør som selges ut. Ifølge forarbeidene skal kravet om at forringelsen ikke må være vesentlig, ikke tilstrebe noen millimeterrettferdighet (Ot prp s 211). Selv om utgangspunktet er at det som selges ut skal erstattes med nyinnkjøpt eiendeler, må panthaveren godta en viss forringelse i sikkerheten, så lenge denne altså ikke kan anses som vesentlig.

De nevnte reglene i § 17 tredje og fjerde ledd er nyskapninger som innebærer at gjeldsnemnda til en viss grad får styrket sin posisjon under gjeldsforhandlingen på bekostning av panthaverne. Panthavernes interesser er ment ivaretatt gjennom den plan som gjeldsnemnda har plikt til å utarbeide etter § 17 femte ledd. Loven sier ikke noe om hva planen nærmere skal inneholde. I forarbeidene understrekes likevel at planen bl a må redegjøre for hva som ønskes solgt under gjeldsforhandlingen, hvilke nyinnkjøp som er planlagt, om de nye eiendelene skal inngå i eksisterende panteretter og om og eventuelt i hvilken utstrekning panthaverne skal få dekning i salgssummen. Forarbeidene forutsetter videre at det ved utarbeidelsen av planen er naturlig med en viss grad av kommunikasjon og samarbeid mellom skyldneren, gjeldsnemnda og panthaverne (Ot prp s 211).

I konkurslovens første del er det videre innført en ny regel om at pantheftelser som ligger utenfor pantets verdi, bortfaller bort ved tvangsakkord, jf § 31 første ledd. Endringen er ment å bidra til å sikre et bedre økonomisk grunnlag for videre drift av skyldnerens virksomhet, noe som igjen kan føre til flere vellykkede gjeldsforhandlinger. Også i dag vil for øvrig gjeldsnemnda og panthaverne ofte bli enige om en løsning som samsvarer med den som nå lovfestes. Bortfall av panterett ved tvangsakkord innebærer nok et visst inngrep i panthavernes rettigheter. Disse vil således komme dårligere ut enn etter dagens regler, dersom pantobjektene stiger i verdi etter at tvangsakkorden er gjennomført.

Ordningen med bortfall av pantheftelser ved tvangsakkord gjelder for alle typer pantobjekter og panteretter. Ordningen forutsetter at pantet må verdsettes. Dette er en oppgave for gjeldsnemnda (§ 31 annet ledd). En panthaver med sikkerhet utenfor pantets antatte verdi, kan imidlertid bringe verdsettelsen inn for skifteretten med begjæring om at det avholdes skiftetakst. Panthaveren må bære kostnadene ved denne skiftetaksten, hvis gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn 10 %. Panthaveren skal også kunne begjære skifteovertakst etter skiftelovens regler. I utgangspunktet skal de vanlige satsene for godtgjørelse av skjønnsmenn ved skiftetakst og skifteovertakst gjelde. Det er likevel åpnet for at skifteretten i særlige tilfeller kan fravike disse satsene (§ 31 annet ledd). Bakgrunnen for dette er at taksering av næringseiendommer, varebeholdning eller driftstilbehør vil kunne nødvendiggjøre bruk av særlig kvalifiserte skjønnsmenn.

En har videre fjernet kravet om at det alltid skal avholdes avstemningsmøter til behandling av skyldnerens akkordforslag (jf §§ 35, 38 a og 40). Et absolutt krav om slike avstemningsmøter virker unødvendig tungvint og formalistisk, så lenge det i praksis sjelden møter kreditorer på møtene. Loven bestemmer nå at avstemningsmøte bare skal avholdes når skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer det. Nytt er imidlertid at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte i gjeldsnemndas regi, der kreditorene kan stille spørsmål og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi (ny § 38 a). Tanken er at ett slikt møte ivaretar hensynet til kreditorene, samtidig som den er mer fleksibel enn dagens ordning.

Av andre endringer i gjeldsforhandlingsreglene nevnes at kravet om forhåndssamtykke ved tvangsakkord (gjeldende § 31) er fjernet. Innhenting av slikt forhåndssamtykke har vært betraktet som en unødvendig og kostbar fremgangsmåte. Det er også innført en regel om at skifteretten skal innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen seks måneder etter at den ble åpnet eller innen en lengre frist som skifteretten har satt etter anmodning fra gjeldsnemnda (§ 57 første ledd nr 4). I ny § 18 a pålegges videre skyldnerens revisor og regnskapsfører å utlevere skyldnerens regnskapsmateriale og å gi opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsforhold til gjeldsnemnda, tilsvarende den bistandsplikten disse personene nå er pålagt overfor konkursboer (sml punkt 2.8 ovenfor).

For øvrig skal fortsatt bare skyldneren (og ikke f eks kreditorene) kunne begjære åpning av gjeldsforhandlinger. Det er heller ikke gjort noen innskrenkninger i adgangen til å inngå utenrettslige gjeldsordninger. De nærmere vilkårene for å åpne gjeldsforhandling er også videreført. Falkanger-utvalgets forslag om at insuffisiens skulle være tilstrekkelig for å åpne gjeldsforhandlinger, er f eks ikke fulgt opp.

4. Endringer i dekningsloven

4.1 Arbeidsavtalers stilling i konkurs; deknl § 7-11

En har nå omsider fått en lovregulering av arbeidsavtalers stilling i konkurs. Bestemmelsen er plassert i deknl § 7-11, som for øvrig har stått ledig i påvente av en slik innarbeidelse siden loven ble gitt i 1984. Den nye bestemmelsen svarer til departementets utkast, som på sin side i hovedtrekk bygger på Falkanger-utvalgets forslag.

Bestemmelsen bygger på prinsippet om automatisk inntreden; boet trer uten særskilt vedtakelse inn i arbeidsavtaler i skyldnerens ervervsvirksomhet. Dette gjelder likevel ikke dersom boet senest tre uker etter konkursåpningen erklærer at det ikke vil tre inn i arbeidsavtalen. En slik erklæring skal være skriftlig. Den skal opplyse om arbeidstakernes rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. Det presiseres i loven at arbeidstakeren har plikt til å stå til disposisjon for konkursboet i perioden før konkursboet har tatt stilling til spørsmålet om inntreden.

§ 7-11 annet ledd regulerer situasjonen hvor boet trer inn i avtalen. Inntreden innebærer i utgangspunktet at de øvrige reglene i deknl kap 7 gjelder. Boet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. Lønnskravene må utredes som massekrav fra konkursåpningen. Arbeidstakeren er imidlertid gitt en ekstraordinær adgang til å si opp arbeidavtalen med én måneds varsel. Denne oppsigelsesadgangen må ses i sammenheng med at også boet gis adgang til å tre ut av arbeidsforholdet med én måneds varsel. En har ment at balansen mellom boet og arbeidstakeren ville forrykkes uten en tilsvarende ekstraordinær oppsigelsesadgang for arbeidstakeren. Fristen på én måned regnes fra den dagen varsel gis. Boets særskilte adgang til å tre ut av avtalen med én måneds varsel innebærer et unntak fra utgangspunktet om at boet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. Boets rett til å tre ut refererer seg bare til boets forpliktelse til å betale lønn m v som massefordringer. Arbeidstakeren beholder altså sine rettigheter etter arbeidsavtalen med skyldneren ut hele den ordinære oppsigelsestiden, og behøver dermed ikke å fratre før den ordinære oppsigelsesfristen er ute. Krav på lønn m v i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen og før den ordinære oppsigelsesfristen er utløpt, skal imidlertid bare dekkes som vanlig dividendefordring.

§ 7-11 tredje ledd regulerer tilfellene hvor boet har erklært at det ikke trer inn i arbeidsavtalen. Boet pålegges her å si opp arbeidsavtalen etter de alminnelige reglene i arbeidsmiljøloven (aml). Boets erklæring om å ikke tre inn i avtalen, skal altså ikke i seg selv medføre at avtalen sies opp. (Gjeldende rett er noe uklar på dette punktet.) Oppsigelsesfristen vil etter dette normalt løpe fra første månedsskifte etter at oppsigelsen fant sted (sml aml § 58 nr 4). Lovgiver har ment at det ikke kan være en stor belastning for boet å sende ut en standard oppsigelse etter aml § 57 så snart det har bestemt seg for ikke å tre inn i avtalen. Dette vil samtidig gi boet en oppfordring til å bestemme seg raskt slik at man ikke ikke ukritisk lar arbeidstakerne gå i uvisshet i hele treukersperioden.

Når boet ikke trer inn arbeidsavtalen, skal lønnskravene utredes som dividendekrav fra og med konkursåpningen. En har altså ikke valgt samme løsning som ved leie av fast eiendom, hvor boet pålegges å utrede leien som massekrav for tiden fra konkursåpningen inntil erklæringen om å ikke tre inn kommer fram til utleieren (sml deknl § 7-10 ). Hvis arbeidstakeren derimot har utført arbeid for boet etter konkursåpningen, skal vederlaget utredes som massekrav. Vederlagskravet vil ha massekravsstatus både for arbeid som utføres i tiden etter boåpningen, men før erklæringen om å ikke tre inn kom fram til arbeidstakeren, og for arbeid som utføres i tiden etter at erklæringen kom fram. Det forutsettes i utgangspunktet at arbeidet utføres etter pålegg fra boet. Særlig i den første tiden etter konkursåpningen kan det være uklart hva boet egentlig vil. I forarbeidene forutsettes at vederlag for faktisk utført arbeid skal dekkes som massekrav i slike tilfeller, med mindre arbeidstakeren hadde holdepunkter for at boet ikke ønsket arbeidet utført (Ot prp s 260). Når det gjelder arbeid utført etter at boet har erklært at det ikke vil tre inn i avtalen, bør det kreves klarere holdepunkter for at arbeidet kan anses utført etter pålegg fra boet.

§ 7-11 fjerde ledd regulerer partenes rettigheter og plikter mens oppsigelsesfristen løper, og får anvendelse både hvor boet ikke trer inn og sier opp avtalen, og hvor boet først trer inn i avtalen og deretter trer ut igjen. Det er presisert at arbeidstakeren har rett til å ta annet arbeid i oppsigelsestiden, men han pålegges i så fall å varsle boet snarest mulig. Denne varslingsplikten er ikke undergitt noen sanksjoner. Retten til å ta annet arbeid må ses i sammenheng med at arbeidstakeren pålegges en tapsbegrensningsplikt. Det skal nemlig gjøres fradrag i dividendekravet for annen inntekt arbeidstakeren har hatt i den ordinære oppsigelsestiden eller i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen. Fradraget skal skje i bruttokravet, ikke i dividendeutbetalingen. Arbeidstakeren har i utgangspunktet plikt til å søke annet arbeid når forholdet til konkursboet er avklart. Hvis arbeidstakeren ikke har funnet annet arbeid, kan dividende således bare kreves hvis arbeidstakeren er reell arbeidssøker, slik som angitt i folketrygdloven § 4-5 . Så fremt arbeidstakeren har hatt mulighet til det, kreves også at han har meldt seg som arbeidssøker til arbeidsformidlingen uten ugrunnet opphold.

For øvrig presiserer loven at boet ikke svarer arbeidsgiveravgift av dividendebetalinger vedrørende lønnskrav.

Den nye regelen i deknl § 7-11 gjelder ved konkurs og ikke ved offentlig skifte av insolvent dødsbo. Når det gjelder gjeldsforhandlinger, følger det av deknl ny § 7-3 a at skyldnerens avtaler i utgangspunktet løper videre (sml punkt 4.2 nedenfor).

4.2 Uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling

I dag følger det av deknl § 1-6 annet ledd at reglene om uoppfylte kontrakters stilling i deknl kap 7 gjelder tilsvarende ved gjeldsforhandling, såfremt ikke annet er bestemt. I praksis har denne generelle henvisningen skapt endel tvilsspørsmål. Reglene om uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling er derfor nå innarbeidet direkte i de enkelte bestemmelsene i deknl kap 7. Endringene er i hovedsak av redaksjonell art og vil forhåpentligvis gjøre bestemmelsene enklere å anvende.

Hovedtrekkene i disse endringene kan skisseres slik: Skyldnerens avtaler skal i utgangspunktet løpe videre også etter åpning av gjeldsforhandling. Det kreves ikke en særskilt inntreden eller samtykke fra gjeldsnemnda. Den annen part skal normalt ikke kunne påberope selve åpningen av gjeldsforhandlingen som grunnlag for å heve avtalen. Avtalte forfallstidspunkter skal dermed fortsatt gjelde. Ved utarbeidelsen av forslaget til gjeldsordning må imidlertid skyldneren ta stilling til om avtaler som er inngått før åpningen av gjeldsforhandlingen, skal omfattes av gjeldsordningen. Skyldneren skal her stå fritt til å velge, men en avtale vil bare være omfattet dersom avtaleparten meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning. Den annen part skal ikke, som ved konkurs, ha noen interpellasjonsrett ved åpningen av gjeldsforhandlingen. Utgangspunktet ved gjeldsforhandling er at driften skal fortsette som før, og den annen parts interesser anses da tilstrekkelig ivaretatt gjennom retten til å holde tilbake egen ytelse eller til å kreve sikkerhetsstillelse for skyldnerens ytelse.

4.3 Andre endringer i dekningsloven

Endringen i § 2-12 innebærer at en skyldner, som er under konkursbehandling, nå også kan gi avslag på arv som faller under konkursbehandlingen. I dag tilfaller slikt arvefall kreditorene. Som en naturlig følge av denne endringen, er også deknl § 5-3 endret, slik at arveavslag foretatt før konkursåpningen ikke lengre skal kunne omstøtes.

Omstøtelsesregelen i § 5-4 er gitt en tilføyelse. Det er nå åpnet for omstøtelse av utbetalinger etter kjøps-, leie- og tjenesteavtaler mellom nærstående, såfremt beløpene "åpenbart overstiger det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt". Endringen tar særlig sikte på å fange opp visse arrangementer i styrte konkurser - bl a slike man har sett i restaurantbransjen - hvor et holdingsselskap sitter med en innbringende leieavtale med et driftsselskap, som på sin side belastes alle utgifter i forbindelse med virksomheten. Det har i praksis vist seg vanskelig å anvende dagens omstøtelsesregler (§§ 5-5 og 5-9) på disse tilfellene.

For øvrig er det foretatt noen justeringer av § 9-2 (masssefordringer) og § 9-7 (etterprioriterte fordringer).

5. Endringer i panteloven

Endringen i § 3-15 annet ledd innebærer at salgspant nå vil være utelukket i alle varer bestemt for videresalg, også i slike varer som skal selges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. Endringen innebærer i praksis en utvidelse av varelager- og driftstilbehørspantet, og dermed en styrking av bankenes stilling på bekostning av vareleverandørene. Endringen får bare virkning for salgspantavtaler inngått etter lovens ikrafttredelse.

Det er videre gitt en generell regel om at panteretten også omfatter nødvendige utgifter til bevaring og tilsyn av pantet, når panthaver har dekket slike utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren (§ 1-5 ny bokstav e).

Det er også gitt en utvidet foreldelsesfrist for salgspant til sikkerhet for trygdemyndighetenes lån til anskaffelse av motorvogn, jf § 3-21 første ledd nytt første punktum. Foreldelsesfristen er her satt til 10 år, ikke 5 år som for annet salgspant.

I § 3-9 er det foretatt en mindre justering mht hvilke gjenstander som omfattes av pant i såkalt landbruksløsøre.

Som nevnt er reglene om varelager- og factoringpant beholdt uendret. Det samme gjelder reglene om driftstilbehørspant, men her må en som nevnt forvente at det om kort tid vil bli innført en endring som innebærer at rettsvern etableres ved registrering i Løsøreregisteret, ikke i grunnboken som i dag.

For fullstendighetens skyld nevnes at rettsvernsreglene for salgspant i småbåter og fritidsbåter kan bli endret om kort tid. Et forslag om at slikt salgspant skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret, ble sendt på høring høsten 1998 og ligger for tiden til behandling i Justisdepartementet.

6. ENDRINGER I ANDRE LOVER

Stikkordsmessig nevnes enkelte endringer som er gjort i andre lover i forbindelse med den foreliggende lovrevisjonen.

Kjøpsloven § 63 gir ikke lengre en særregulering av uoppfylte kjøpekontrakters stilling under insolvensbehandling, men viser nå bare til de alminnelige reglene i deknl kap 7. Dagens bestemmelse har skapt visse tolkingsproblemer.

Meldingsreglene i verdipapirsentralloven § 4-2 er justert på noen punkter. Heretter skal bostyreren, og ikke skifteretten, sørge for registrering av konkursåpningen i Verdipapirsentralen. Likeledes skal gjeldsnemnda besørge registrering av åpning av offentlig forhandling om tvangsakkord.

Endringen i rettsgebyrloven § 22 første ledd nr 3 innebærer at gebyrfritaket gjelder generelt for meldinger som skifteretten, gjeldsnemnda eller bostyrer skal tinglyse, anmerke eller registrere i medhold av konkursloven eller panteloven.

De nye reglene om salg av pantsatte eiendeler ( kkl § 117a og om bortfall av pantheftelser ved tvangsakkord ( kkl § 31 ), har medført justeringer bl a i tinglysingsloven § 32 tredje ledd og i sjøloven § 29.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS