Overflatebehandling av konkursboer

ved både retten og bostyrerne Av Dommer Bernhard Halvorsen, Nord-Troms herredsrett

Jeg holder denne innledningen som erstatning for den fagansvarlige for konkurs hos oss. Når jeg først står her, er det like greit å får lettet min samvittighet for alle de feil jeg gjør - et faktum som faktisk stadig plager meg. Hvorfor bringe inn bostyrerne? Jo fordi de feil de gjør - og som jeg lar passere også hører til mitt dommeransvar.

Etter mer enn 20 år som bostyrer bærer jeg vel mer preg av virket som bostyrer enn mine 5 år som dommer. Fordelen med å være bostyrer var at da kunne jeg innestå for mitt eget produkt. Som dommer er jeg ikke lenger i fronten i forhold til skyldner og kreditorer - og jeg er stadig urolig for at boene ikke får den behandling som de fortjener.

Først vil jeg dele med dere noen generelle betraktninger - for deretter å ta opp enkelte helt konkret forhold.

Hos oss, og ved de fleste domstoler i Troms, har vi stort sett tomme bo - hvor det vanligvis bare blir gjennomført en svært summarisk gransking av mulige omstøtelige og straffbare forhold - og så blir boet innstilt pga manglende midler. De fleste av oss tror likevel at hadde man hatt energi, tid og penger til å sjekke også disse boene nærmere, ville det trolig blitt flere omstøtelser, straffesaker og karantener. Og vi må huske på at behandlingen av de små boene må skje med den samme grundighet som de store. Om vi slapper av i de små boene, får vi også flere innstillingsboer enn nødvendig.

La det være sagt at det meste ved konkursbehandlingen går rimelig greit. Det skulle jo bare mangle. Vi snubler nok litt - bade retten og bostyrerne. For bostyrerne er det vel mest irriterende at vi 10 dommere ikke håndterer alle spørsmål likt. Den irritasjonen er høyst forståelig og gir dårlige signaler fra domstolen. Innenfor retten snakker stadig om å bedre på dette - og jeg tror nok vi skal forbedre oss innen rimelig tid. I går hadde vi et nyttig minikollokvium med Finn Kløvstad - som ga oss gode tips. Stort sett innebærer de at vi ikke bare skal stille større krav til oss selv, men klart større krav til bostyrerne.

Det engasjementet dommerne i dag har i konkursbobehandlingen minner bare svakt om bostyrerens. I hovedsak må det antakelig være slik. Hovedårsaken til det er at verken skyldnerens eller kreditorenes krav på ordentlig behandling blir ivaretatt dersom dommeren opptrer som en aktiv forlengelse av bostyreren. På den annen side er jeg rimelig sikker på at boene, og de interesser som er knyttet til dem, blir direkte skadelidende fordi dommeren ikke har samme innlevelsen i boene som i de andre sakene vi behandler.

For meg er det et alvorlig tankekors at dommeres innsats er så ekstremt vidt forskjellig i sivile formuessaker og konkursbobehandling. I en ordinær sivil tvist om f.eks. kr. 30.000, har vi full hovedforhandling, to advokater og minst en dommer som setter seg grundig inn i faktum og rettsregler og bruker mye tid på fundering og premisskriving. Det er omtrent samme situasjon når vi behandler straffesak om trygdemisbruk for kr. 25.000. Motsetningen er dommerinnsatsen i konkursboene. Selv små konkursboer har gjerne en minimumsgjeld på ca. 2 millioner kroner samt diverse straffbare forhold og skjulte omstøtbare forhold - og en dommer som så vidt er med i behandlingen.

Her er det noe alvorlig galt med prioriteringen av dommernes innsats! Dette bør vi alle gripe tak i - og få rettet på - så lenge samfunnet har valgt å la konkursbehandlingen fortsatt skje i regi av domstolene.

Selvfølgelig er det mange forklaringer på dette misforholdet. Jeg har en mening om de også, men det meste av det får ligge denne gangen - bortsett fra en.

Vi arbeider under et betydelig tidspress for å ta alle sakene fort unna. Det medfører ofte at vi kutter svingene der hvor motstanden er minst. Et av de områdene er konkursbobehandlingen som dermed får på langt nær den oppmerksomhet og faglige oppfølgningen, fra dommerens side, som boene fortjener. Slik tror jeg det stort sett er – og et stykke på vei trolig vil være- ved fullfaglige domstoler. Og ikke bare det, det kan være at noen av bostyrerne synes at det er like greit at en dommer, som likevel kan lite bobehandling, holder seg unna stort annet enn å underskrive ferdigskrevne rettsbøker. Denne utviklingen føler mange av oss er så utilfredsstillende at vi nok vil gjøre stadige forsøk på å forbedre oss.

Det jeg har vært gjennom til nå, forventer jeg at advokatene, her representert ved bostyrerne, har bestemte meninger om - og pakk dem ikke inn i bomull. Vi dommere har bare godt av å høre det andre måtte oppfatte som negative sider ved vårt arbeide - slik at vi kan få rettet feil vi gjør.

Et lyspunkt har vært Konkursrådet og heftene som utgis - samt boka "Konkurs i praksis". Dertil kommer www.konkursradet.no. Alt dette er utvilsomt svært gode hjelpemidler - hvorav internettsidene, i praksis stort sett er ukjente for dommerne - og muligens for en del av advokatene. Takk for gode bidrag fra Konkursrådet så langt - og ikke minst for besøket her i Tromsø. Men nå tror jeg at det er særdeles viktig at Konkursrådet fremover anstrenger seg for å legge større vekt på løpende internopplæring for dommerne for å sikre seg at de nye hjelpemidlene også blir brukt av dommerne - slik at ikke avstanden mellom advokatenes og dommernes kunnskap om bobehandling bare øker. Det er viktig at dommerne nå ikke kommer enda mer på sidelinja enn vi allerede er.

Nå tar jeg for meg konkrete forhold som jeg synes bør bli bedre ved konkursbehandlingen. Det betyr at jeg bruker resten av tida på en del forhold ved den daglige konkursbehandlingen - og som jeg synes er mindre bra - og som nok er resultat av den noe overfladiske bobehandlingen jeg mener at vi ofte har.

Innledningsvis må det sies at jeg ikke vet konkret hvorledes alle mine kolleger håndterer boene, men jeg antar at det er omtrent som meg. For ikke å trå noen på tærne holder jeg meg til egne erfaringer - på godt og ondt. Det betyr at mine innvendinger ikke udelt er representative for domstolen, men jeg håper de i alle fall kan være stikkord for diskusjon.

 

Først:

 

Skriving av rettsbøker:

Åpningskjennelsen - er vi nødt til å skrive selv – heldigvis.

Rettsbøkene for de etterfølgende rettsmøtene blir imidlertid regelmessig ført i pennen av bostyreren - som legger frem utkast. Selv om det hender at dommeren ber om endringer, er det som oftest mindre endringer. Det kan ikke være tvil om at denne ordningen medfører at bostyreren får en større innflytelse på rettsbokenes innhold enn han bør ha. Hvem som, en gang i overgangen mellom 80 og 90-taller, fant på at bostyreren skal lage utkastet til rettsbokene for skiftesamlingene, vet ikke jeg. Da jeg i sin tid, som bostyrer fikk det påbudet fra retten, må jeg erkjenne at jeg stusset. Tidligere var det jo utenkelig, ja rett og slett uhørt, at en av sakens aktører skulle skrive dommerens rettsbok. Men også jeg trakk på skuldrene - og økte selvsagt salærkravet - nå også for skriving av rettsbøker. Denne ordningen bør man vurdere på nytt - selv om det er positivt at vi klart sparer en del tid på dagens ordning. Det negative er at denne ordningen åpenbart har en tendens til å bidra til ytterligere å passifisere skiftedommeren ved at rettsmøtene derved går kvikt og greit unna uten for mange inngående spørsmål – og uten at dommeren får særlig anledning til å leve seg inn i boet. Dette forventer jeg at også andre her sier noe om.

Endog salærfastsettelsene har blitt fremlagt av bostyreren i utkast - hvilket vi har blitt enige om ikke skal forekomme - selv om en og annen bostyrer fortsatt forsøker seg. På den annen side fremgår det av Konkursrådets forslag til standardiserte rettsbøker at salærfastsettelsen skjer samtidig med boets avslutning ved at selve salærfastsettelsen er inntatt som en del av innstillings- og slutningsrettsbøkene. Om bobestyreren også her lager utkast til rettsboka, vil det medføre at bostyreren da lager forslag til rettens fastsettelse av hans eget salær. Det er åpenbart at bostyreren ikke bør lage slikt utkast til egen salærfastsettelse - han får nøye seg med arbeidsoppgaven. Og skal salærfastsettelsen medtas i den avsluttende rettsboka, må konsekvensen av det nødvendigvis bli at hele rettsboka skrives av dommeren selv.

 

Boregnskapet
er de fleste dommere svært lite glad i. Vi får ikke ført det selv og mange av oss har aldri hatt noe forhold til et boregnskap. Resultatet er at mange av oss har et uklart forhold til regnskapet. Problemet er at det står i loven at vi skal godkjenne det (§§ 122. 2. ledd og 128). Det må vi finne en ordning på.

 

For å kvalitetssikre boregnskapet, vil det nok komme et ubetinget krav til enten kreditorutvalg og borevisor - eller begge deler - og at det blir bostyrers ansvar å få dette på plass til første skiftesamling.

Når det gjelder kreditorutvalg, har retten opplevd at offentlige (aldri private) kreditorrepresentanter har nektet å påta seg vervet uten garantert godtgjøring (som er langt over Oslo-nivå) - trass i at boet jo normalt har forsikret dem mot ansvar og at de utfører det ofte minimale arbeidet i sin arbeidstid. Om disse kreditorrepresentantene ikke endrer denne negative holdningen til konkursbehandlingen, må de regne med å bli satt på sidelinja. Det er allerede delvis satt i drift egen ordning, i samarbeide med Universitetet for å avhjelpe situasjonen.

Dertil kommer Kløvstads forslag på gårsdagens kollokvium om at bostyrer ordner med at bostyrers egen revisor nokså rutinemessig påtår seg å la seg oppnevne også som borevisor - for en beskjeden sum. Beskjeden - rett og slett fordi de fleste boregnskap jo er svært små og oversiktelige og revideres av en revisor på maksimalt 30 - 60 minutter dersom bostyreren legger alt til rette for det. Store boer vil vanligvis ha et større regnskap - som krever mer arbeide for revisor, men de boene får regelmessig også penger til å betale for mer revisjonsarbeide.

Som hjelpemiddel til at jeg selv følger mer med i boets liv, vil jeg forsøke, i tiden fremover, å be om at bostyrer tar med seg boregnskapet til retten av og til. Sidevirkningen med det er, etter fattig evne, å bidra til at bostyrerne alltid husker på å føre et oversiktelig og løpende regnskap.

Ellers er det viktig a huske på at ikke bare skal boregnskapet og sluttregnskapet være påført påtegning fra revisor og/eller kreditorutvalget, men det må et eller annet sted fremgå at sluttregnskapet har vært sendt til fordringshaverne – og at de har hatt en uttalelsesfrist på minst to uker og at de eventuelt ikke får uttalt seg, jfr. § 122, 2. ledd - sml § 128. 2. ledd for slutningen. Her svikter det av og til.

Endelig minner jeg om de strenge kravene som stilles til dokumentasjon for uttellingen. jfr. § 132.

Fasiten er at bostyrerne må regne med at retten vil stille større krav til både seg selv og til bostyrerne når det gjelder kvalitetssikring av alt som har med regnskap å gjøre. Dette regner jeg med et positivt samarbeide om.

 

Når bokassa er tom, men appetitten på boet fortsatt er til stede

 

kommer spørsmålet om å finne noen som vil betale den fortsatte behandlingen - som alternativ til innstilling etter § 135. For det første må en ha klart for seg at boet må innstilles om det ikke er dekning for fortsatt behandling, jf. § 135. Det nytter ikke å fortsette å bobehandle i håpet om at retten likevel dekker regningen. Tilsagn om dekning skal bostyreren ha på forskudd.

Garantispørsmålet er et tilbakevendende spørsmål som noen bostyrere håndterer direkte klønete - trass i meget gode anvisninger, jfr. bl.a Konkursråd nr. 1 (1994) og tillegget som er i nr. 10 (1997). Dette må leses og følges opp. Det nytter jo ikke å søke om midler avsatt til avdekking av økonomisk kriminalitet når en anfører at formålet er å skaffe penger til fordel for boets kreditorer. Andre søker bare om midler - uten å angi hva slags formål og garantiordning de egentlig tenker på - eller å angi snev av plan for det arbeidet de vil ha finansiert. Det finnes en del offentlige midler for å fortsette behandlingen, men det stilles krav for å få brukt dem. Om bostyreren ikke oppfyller kravene, kan vedkommende ikke bebreide det offentlige for ikke å ville bidra.

Dertil bør bostyreren utvise større kreativitet for pengebidrag fra andre enn retten. Allerede snart etter boets åpning bør bostyrer sjekke om det kan ligge an til at panthavere kan bidra til bokostnadene med det formål å få en ordnet avvikling av skyldnerens pantsatte aktiva - i stedet for at de bare "etterlates" som abandonert. Her får man § 117 a (om salg av overbeheftede eiendeler) og i tillegge § 117 c (uegentlig abandonering) som nyttige instrumenter. Både boet, samfunnet og panthaverne kan her ha felles interesse - og det er ikke uvanlig at panthaver vil bidra til at bostyrer håndterer pantsatte aktiva mot at kostnadene ved det dekkes av panthaver - nettopp fordi panthaver ser fordelen med å la bostyreren ordne opp i dette. Jeg minner de tilstedeværende panthaverrepresentantene om denne muligheten til å få bostyreren til å utfore arbeide for seg - et arbeide som det er besparende skjer i forbindelse med konkursen.

I tvistespørsmål, f. eks. om omstøtelse, kan man faktisk oppnå saksomkostningsavtale på forhånd med motparten om at den som vinner tvisten - og dermed verdiene - skal betale alle saksomkostninger. Slik avtale vil gjøre tomme bo i stand til å få prøvd spørsmål som eller blir liggende uløst - samtidig som også tomme bo får ytterligere en mulighet til å få tak i mer aktiva.

Om en kreditor føler seg bedratt av skyldneren, kan bostyrer vurdere å tilby seg å utrede dette noe – hvilket jo også er i boets interesse - mot at den forurettede kreditor betaler for det.

Dertil - spill ut kemneren, trekkontrolløren og skattefogden og likningsetaten for ettersyn hos skyldneren - et ettersyn som ikke bare er gratis, men som ofte gir bostyreren løse ender å nøste videre på - og som uansett sparer boet for selv å utføre halvhjertet gransking av regnskaper.

I det hele tatt - bruk fantasien - det kreves av en god bostyrer. Det er jo nettopp det at man kan bruke fantasien til kreative og praktiske løsninger som gjør bostyrervervet så interessant.

Det er nærliggende å tro at det er for lite omstøtelsesspørsmål som behandles i boene av f.eks. betaling med usedvanlig betalingsmiddel, pantsettelse for eldre gjeld og diverse unndragelseshandlinger. I min bostyrertid dukket dette relativt ofte opp - og ga penger i kassa. Her i Tromsø ser jeg dette sjeldent.

 

Konkurskarantene

 

har jeg ikke oversikt over bruken av. Det jeg vet, er at dommeren ofte sukker litt når begjæringen kommer. Den krever jo ytterligere arbeid av en dommer som på grunn av sin passive stilling under bobehandlingen, vet rimelig lite om boet. Dertil kommer jo begjæringen regelmessig på det tidspunktet da boet skal avsluttes - og bidrar gjerne til forsinkelse av avslutningen.

Dertil er begjæringene, trass i gode anvisninger i Konkursråd nr. 9 ( 1997) ofte mangelfulle. Det betyr at enten får retten bare si nei, eller begynne en langsommelig prosess for å få begjæringen i den stand den skal være. Det er ikke lystbetont å begynne å flikke på ufullstendige begjæringer. Og det skal ikke være nødvendig at dommeren skal bruke tid på å få rettet på slike begjæringer. Dertil medfører en rettingsprosess at salæret øker unødvendig - fordi jeg går ut fra at bostyreren tar seg betalt også for å rette sine tidlig mangler. Dessuten - når bostyrer først har hatt arbeidet med å utarbeide en karantenebegjæring, er det direkte synd at det arbeidet kan delvis falle i fisk pga at bostyreren ikke følger de meget gode anvisningene i Konkusråd nr. 9/1997 - om utformingen av begjæringene.

Karantenespørsmålet må sees i sammenheng med innberetningens post om mulige straffbare forhold begått av skyldneren. Det er rimelig å anta at jo mer arbeide man legger i denne posten, desto flere karantenebegjæringer. Jeg tror det er alt for få karantenebegjæringer. En grunn til at denne delen av bobehandlingen kanskje ikke blir prioritert av bostyrere, synes jeg bostyrerne bor si noe om selv - og da kanskje også om forholdet til påtalemyndigheten.

 

Salæret

 

Vi hår lagt oss på fra kr 750 til kr 850 - som en normal timesats - varierende etter vanskelighetsgrad. Mange bostyrere synes å ha oppfattet dette som kr. 850. Uansett - det er tale om mange penger. I 1999 var det tale om bostyresalærer for over kr 3.5 millioner og for 2000 for ca. kr 2.175.000. Tallene nevner jeg for å vise at dette er et godt levebrød for flinke bostyrere som i tillegg har et spennende virke. Det er mulig vi bør ha færre faste bostyrere slik at de som brukes kan ansette fullmektiger som kan læres opp til boarbeide. Dette arbeidet er jo et håndtverk - som krever sin læretid.

Salærspørsmål er ofte ømtålelig. Da jeg selv vår bostyrer, gremmet jeg meg over at en uerfaren dommerfullmektig skulle sitte i ettertid og vurdere mitt ofte langvarige arbeide som vedkommende ikke hadde noen realistisk forestilling om verken innhold eller kvalitet av. Derimot fikserte vedkommende gjerne på at det var tale om mange penger.

Det må erkjennes at heller ikke embetsdommere alltid har store forutsetninger for å vurdere salærkravet. Det følger nærmest automatisk av vår svært tilbaketrukne holdning i boene. Timesatsen kan vi alltids gange ut med antall timer. Det er verre med spørsmålene om

- var timene nødvendige/rimelige

- burde ikke dette vært utført av sekretær i stedet for advokat - med tilsvarende lav timesats?

Det er min bestemte oppfatning at alt for få bostyrerne her i Tromsø utnytter den kapasiteten som ligger i flinke sekretærer - for å kunne håndtere flere boer – og endog øke kvaliteten av bobehandlingen.

Når jeg skal fastsette salæret, ser jeg alt for ofte at bostyreren ikke har gitt skyldner og kreditorene uttalelsesfristen sin, jfr. kkl. § 157, 3 ledd jfr. § 122, 2 ledd, eller at det i alle fall ikke klart fremgår at slik frist er gitt.

 

Interessen for bobehandlingen blant advokatene

 

er varierende - og litt vanskelig å forholde seg til.

Mange synes å ville stå på listen over faste bostyrere, men det er ofte vanskelig å få enkelte til å påta seg oppdrag. Det er forståelig at bostyrer av og til må si nei for ikke å påta seg mer enn vedkommende klarer med, men på den annen side medfører det å stå på listen at vedkommende må strekke seg langt når retten trenger bostyrer.

De som står på lista, må betrakte retten på lik linje med en stor og verdifull fast klient - og være forberedt på å stå ekstra på når retten får bruk for bistand. Alternativet blir at retten må se seg om etter andre.

En sjelden gang stopper behandlingen opp for bostyreren. Heldigvis skjer det ikke ofte. Det er vanskelig å håndtere. Men når det skjer, er det beste rådet at vedkommende tar det opp med retten for å se om vi ikke kan finne en løsning på dette.

 

Nå avslutter jeg. Håper det ikke ble for negativt - husk det meste går jo bra. Men skal vi rette opp i hverandres feil, må vi snakke oppriktig sammen. Og dette er jo en så fin anledning at jeg nesten måtte bruke den når jeg først fikk muligheten. Håpet er at vi skal fremstå som selvstendige dommere og ikke bostyrerens lovpålagte vedheng - hvis viktigste oppgave er å attestere regningen.

 

Takk for meg.

 

Opprettet 17.10.01

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS