Pengekravs stilling i konkurs

1. Pengekravs stilling i konkurs

1.1 Innledning
1.2 Formålet med konkursbehandlingen
1.3 Gjensidig bebyrdende avtaler
1.4 Krav på annet enn penger
1.5 Uforfalte og betingede krav

2. Fremgangsmåten ved anmeldelse av krav
3. Prøving og godkjennelse av kravene

3.1 Tilfeller hvor fordringer ikke prøves
3.2 Fremgangsmåten ved prøving av fordringer

4. Fordelingen av midlene mellom kreditorene

4.1 Utgangspunktet
4.2 Massekrav
4.3 Fortrinnsberettigede krav av første klasse
4.4 Fortrinnsberettigede krav av annen klasse
4.5 Uprioriterte krav
4.6 Etterprioriterte krav

5. Kreditorer med sikkerhetsrett (panterett mv.)

5.1 Generelt
5.2 Kreditorer med pant i debitors eiendeler
5.3 Kreditorer med pant i tredjemanns eiendeler

6. Kreditorer med motregningsrett
7. Hva skjer med gjelden som ikke dekkes av boets midler


 

1. Pengekravs stilling i konkurs

1.1 Innledning

En kreditor er en person som har et krav mot en annen, f.eks om betaling av penger. Den kravet er rettet mot og som plikter å oppfylle dette, betegnes som debitor eller skyldner.

Kravet kan gå ut på at skyldneren plikter å betale et pengebeløp (typisk ved lån), at han skal utlevere en gjenstand (typisk ved kjøp) eller at han skal utføre en tjeneste (f.eks i form av arbeide) for kreditor. Grunnlaget for kravet vil ofte være en avtale mellom skyldneren og kreditor, men kravet kan også bero på lov (f.eks statens skattekrav mot en arbeidstaker) eller skyldnerens opptreden (f.eks erstatningskrav).

1.2 Formålet med konkursbehandlingen

Når en som har en plikt ikke oppfyller denne frivillig, kan motparten få rettsapparatets hjelp til å få sitt krav oppfylt. Dette skjer etter reglene om tvangsfullbyrdelse.

Dersom skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller og forpliktelsene overstiger verdien av hans eiendeler, jfr. konkursloven § 61, vil han kunne slås konkurs. I så fall er det ikke lenger adgang til å få tvangsfullbyrdet kravene for de enkelte kreditorer. I stedet skal skyldnerens eiendeler gjøres om i penger av konkursboet og midlene skal fordeles mellom kreditorene etter reglene i dekningsloven og konkursloven.

1.3 Gjensidig bebyrdende avtaler

I utgangspunktet er de fleste avtaler gjensidig bebyrdende. Ved kjøp skal f.eks selgeren levere en vare og kjøperen skal betale kjøpesummen. Ved konkurs er situasjonen ofte at den solvente part har oppfylt sin del av avtalen, men konkursskyldnerens oppfyllelse gjenstår. Vareleverandøren har f.eks levert varen, men konkursskyldneren har ikke betalt kjøpesummen. Denne situasjonen er typisk og behandles her.

Situasjonen kan også være at ingen av partene har gjort hva de skal etter avtalen. Selgeren/skyldneren har ikke levert varen, og kjøperen har ikke betalt kjøpesummen. For denne situasjonen henvises leseren til Konkursrådets orientering "Uoppfylte kontrakters stilling i konkurs".

Har skyldneren oppfylt sin del av avtalen før konkursen, men oppfyllelsen fra den annen part gjenstår, vil konkursboet overta skyldnerens krav på oppfyllelse av avtalen.

1.4 Krav på annet enn penger

Alle krav mot skyldneren skal i utgangspunktet omgjøres til pengekrav, se dekningsloven § 6-4.

Dersom f.eks. konkursskyldneren skulle levere en vare som var forskuddsbetalt, vil kjøperens krav på å få utlevert varen bli omgjort til et pengekrav. Dette innebærer at gjenstanden må verdsettes for å finne det riktige pengebeløpet.

I noen tilfeller kan kreditor likevel kreve å få utlevert en gjenstand. Det vil være tilfelle hvis han har rettsvern for sitt krav, s.k. separatistrett, se nærmere "Uoppfylte kontrakters stilling i konkurs". Krav på utlevering av en gjenstand m.v. kan også være massekrav (lenke til pkt. 4.2), jfr. dekningsloven § 9-2.

1.5 Uforfalte og betingede krav

Alle krav på konkursskyldneren anses å forfalle til betaling i og med konkursåpningen, se dekningsloven § 6-2. Betingede krav - dvs. krav som bare skal dekkes hvis en betingelse inntrer, f.eks. en garanti som blir utløst ved at en annen ikke oppfyller sine forpliktelser - annerkjennes også i konkurs. Dividende utbetales imidlertid bare dersom vedkommende betingelse inntrer, se konkursloven § 133.

2. Fremgangsmåten ved anmeldelse av krav

Etter reglene i konkursloven § 78 skal det utferdiges en kunngjøring av at konkurs er åpnet. Dette skjer ved at tingretten oversender rettsboken fra rettsmøtet for åpning av konkurs til Konkursregisteret. Konkursregisteret publiserer konkursåpningen i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon og en mer kortfattet kunngjøring innrykkes i en avis som er alminnelig lest på stedet. Videre skal bostyreren i tillegg sende kunngjøringen til alle kjente fordringshavere.

Kunngjøringen om at konkurs er åpnet skal inneholde en oppfordring til kreditorene om å melde sine krav mot skyldneren til bostyreren. Dette må gjøres innen en angitt frist. Fristen vil normalt være fire til syv uker fra konkursåpningen. Dette følger av konkursloven § 109.

Kreditorene har som utgangspunkt selv ansvar for å sørge for å anmelde sine krav. Oversitter kreditor fristen, er ikke det til hinder for at fordringen likevel blir prøvet, men kreditor kan bli pålagt å erstatte eventuelle meromkostninger som følge av fristoversittelsen. Etter at boet er tatt opp til slutning, se konkursloven § 133 i.f., er det imidlertid ikke lenger adgang til å melde krav.

Anmeldelsesplikten gjelder derimot ikke kreditorer med betryggende sikkerhet i skyldnerens eller tredjemenns eiendeler eller kreditorer med full motregningsrett. Men det anbefales at også slike kreditorer melder sine krav og sikkerhetsrett i boet, bl.a. for at bostyrer skal kunne ta stilling til spørsmålet om abandonering og om vedkommende har rett til å melde restkrav, se dekningsloven § 8-14.

Kreditor må videre dokumentere sitt krav, f.eks. vedlegge kvittering, faktura eller annet bevis som viser at han har tilgodehavende krav mot skyldneren. Kreditor må også dokumentere eventuell sikkerhet for kravet, f.eks. et pantebrev. Unnlater kreditor å gjøre dette, kan det få bevismessige konsekvenser for fordringsprøvelsen. Videre bør kreditor opplyse om hvilken prioritet han mener kravet har i boet.

Et standardskjema for fordringsanmeldelse kan lastes ned fra malsiden (se dokumentet med tittel "Fordringsanmeldelse")

3. Prøving og godkjennelse av kravene

Bostyreren skal sette opp en liste over de fordringer som er blitt anmeldt i boet. Skyldneren og fordringshaverne har rett til å gjøre seg kjent med listen, jfr. konkursloven § 110.

3.1 Tilfeller hvor fordringer ikke prøves

I boer som ikke har midler til utbetaling til kreditorene (innstillingsbo), prøves ikke fordringene. For øvrig innstilles fordringer bare i den utstrekning det er midler til dekning for vedkommende klasse av kreditorer, se konkursloven § 110 tredje ledd og § 130 annet ledd. Fordringer som bare vil kunne oppnå en dekning på beløp mindre enn ett rettsgebyr ved utlodningstidpunktet, kan settes ut av betraktning. Dette innebærer i praksis at det sjelden er aktuelt å prøve uprioriterte og etterprioriterte fordringer.

3.2 Fremgangsmåten ved prøving av fordringer

Prøving av fordringer foretas av bostyrer, eller av bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, se konkursloven § 111. Prøving kan også skje på skiftesamling. Konkursskyldneren, fordringshavere som har fått innstilt sin fordring og borevisor har rett til å uttale seg og være tilstede når fordringene skal prøves.

Dersom bostyreren innstiller på at et krav skal godkjennes og det ikke fremkommer innsigelser, er kravet godkjent, se konkursloven § 113.

Hvis fordringen bestrides av bostyrer, skyldneren eller andre kreditorer, gir konkursloven § 114 regler om vedkommende kreditors rettigheter. For det første skal vedkommende kreditor (anmelderen) gis frist for en nærmere begrunnelse av fordringsanmeldelsen. Dersom det ikke gis en begrunnelse innen fristens utløp, eller bostyrer tross i grunngivningen fastholder sin innstilling, skal bostyrer innberette forholdet til tingretten. Tingretten gir da anmelderen en frist på minst tre uker på å reise tvist. Tingretten skal da opplyse om at bostyrers innstilling legges til grunn dersom tvist ikke reises. Fremgangsmåten ved fordringsprøvelse er nærmere beskrevet i Konkursrådets publikasjon: Tingrettens behandling av konkursbegjæringer og konkursboer pkt. 10.

4. Fordelingen av midlene mellom kreditorene

4.1 Utgangspunktet

Noen kreditorer har pant- eller annen sikkerhetsrett, noe som innebærer at de har en fortrinnsrett til dekning i verdien av de eiendeler de har pant- eller sikkerhetsrett i. Andre kreditorer kan ha separatistrett, se Konkursrådets orientering "Uoppfylte kontrakters stilling i konkurs".

For øvrig skal skyldnerens eiendeler selges og midlene fordeles mellom kreditorene. Dekningsloven kap. 9 inneholder regler om hvordan midlene skal fordeles. Disse reglene skal kort behandles her.

4.2 Massekrav

Krav mot boet som er oppstått etter konkursåpningen kalles massekrav. Dekningsloven § 9-2 gir en fullstendig oppregning av de ulike massekrav. Et praktisk eksempel er omkostninger ved bobehandlingen. Tingrettens gebyr og bostyrerens godtgjørelse er andre typiske massekrav. Driver boet skyldnerens virksomhet videre etter konkursåpningen, er driftsutgifter pådratt etter konkursåpningen massekrav. Massekrav kan videre være krav på noe annet enn penger, f.eks krav på levering av en gjenstand som er solgt av konkursboet. Renter som påløper på massekrav får massekravstatus. Massekravene skal dekkes fullt ut før det resterende av boets midler fordeles til konkurskreditorene.

4.3 Fortrinnsberettigede krav av første klasse

Etter at massekravene er dekket fullt ut, skal krav på lønn eller annet arbeidsvederlag i skyldnerens tjeneste dekkes, se dekningsloven § 9-3. Er det ikke midler i boet til å dekke lønnskravene, er disse etter nærmere regler sikret gjennom den statlige lønnsgarantiordningen. Staten trer inn i lønnskravene ved utbetaling over denne ordningen, se lønnsgarantiloven § 6. For mer informasjon om ansattes rettsstilling hvor arbeidsgiveren går konkurs, se Konkursrådets orientering "Ansatt i virksomhet som går konkurs" og orientering fra NAV Lønnsgaranti på http://www.nav.no/page?id=805311517 .

4.4 Fortrinnsberettigede krav av annen klasse

Etter dekningsloven § 9-4 skal deretter skatt til stat eller kommune av formue eller inntekt og det som utlignes sammen med skatten, merverdiavgift, trukket skatt (etter lovgivningens bestemmelser om ansvar for skattetrekk) og krav på refusjon etter skatteloven § 31 femte ledd når det gjelder personinntekt dekkes. Renter på kravene er imidlertid ikke prioritert. For at kravet skal være prioritert, må fordringenes ordinære forfallstid ikke ligge lenger tilbake enn seks måneder før fristdagen, se dekningsloven §1-2. Eldre krav er uprioriterte. Se nærmere dekningsloven § 9-4 annet ledd om fortrinnsrettens begrensning i tid.

Er boets midler ikke tilstrekkelige til å dekke samtlige krav av annen klasse fullt ut, skal kravene gis forholdsmessig dekning med lik innbyrdes prioritet, se dekningsloven § 9-4 tredje ledd.

4.5 Uprioriterte krav

Det resterende av boets midler skal så fordeles med innbyrdes lik rett på de uprioriterte kreditorene (alminnelige dividendefordringer), se dekningsloven § 9-6. Typiske eksempler er leverandørgjeld, eldre skattekrav og usikrede lån til skyldneren. Krav på renter, som er anmeldt, er uprioriterte frem til konkursåpningen. Det blir sjelden dekning til noen av disse krav i praksis.

Er det flere enn konkursskyldner som hefter solidarisk for gjelden, kan kreditor likevel melde og kreve dividende av det fulle beløp. Delbetaling fra andre medskyldnere reduserer heller ikke ubetinget kreditors dividendekrav i boet. Reglene om dette finnes i dekningsloven §§ 8-7 flg. og de er ganske detaljerte.

Er boets midler ikke tilstrekkelige til å dekke samtlige uprioriterte krav fullt ut, skal kravene gis forholdsmessig dekning med lik innbyrdes prioritet.

4.6 Etterprioriterte krav

I dekningsloven § 9-7 er det skilt ut enkelte typer krav som først blir dekket etter alle andre. Det dreier seg om fem hovedtyper, se nr. 1) - 5), hvor normalt den økonomisk mest betydelige er krav på renter etter konkursåpningen. Bestemmelsen opererer med en intern "prioritetsorden", slik at det f.eks blir ingen dekning til nr. 2) med mindre alle krav nevnt under nr. 1) har fått full dekning.

Alle krav på konkursskyldneren anses å forfalle til betaling i og med konkursåpningen, se pkt. 1.5. Hvis fordringen ikke var rentebærende, vil kreditor da få en tilfeldig gevinst. Loven tar hensyn til dette ved at vanlig dividende av ikke rentebærende fordring bare gis av pålydende minus en beregnet mellomrente som fastsettes av Kongen. Mellomrenten skal beregnes fra konkursåpningen og frem til fordringens opprinnelige forfallsdato, og den er etter dekningsloven § 9-7 nr. 1 litra b etterprioritert.

I praksis vil det normalt ikke være dekning til etterprioriterte krav.

5. Kreditorer med sikkerhetsrett (panterett mv.)

5.1 Generelt

Kreditorer med panterett, tilbakeholdsrett e.l har en særskilt stilling i konkurser. Lovens regler finnes først og fremst i dekningsloven §§ 8-14 til 8-17. For enkelhets skyld begrenser denne orienteringen seg til panthavers stilling i skyldnerens konkurs.

5.2 Kreditorer med pant i debitors eiendeler

Dersom kreditor har gyldig pant med rettsvern (som ikke kan omstøtes) for sitt krav, er han i prinsippet uberørt av konkursen. Det minnes imidlertid om at det anbefales at panthaver melder sitt krav i boet, se pkt. 3.0. Hvis ikke boet trenger å respektere panteretten, f.eks fordi den mangler rettsvern, kan kreditor melde hele kravet i boet som et usikret krav.

Dersom kreditors krav ligger innenfor pantets verdi, vil kreditor kunne få full dekning for hele kravet med tillegg av renter og eventuelle omkostninger. Omkostninger og renter omfattes av panteretten innenfor rammen av panteloven § 1-5 bokstav a) og b). Hvor pantet ikke dekker kreditors krav fullt ut, kan han melde restkravet som dividendekrav, se dekningsloven § 8-14. En forutsetning for dette er imidlertid at panthaveren har en personlig fordring mot skyldneren i tillegg til panteretten, noe han normalt vil ha. Panthaveren har krav på at det forløpig avsettes dividende av det som overstiger den del av fordringen som det er åpenbart at pantet vil gi dekning for. Tvil om pantets verdi skal altså ikke gå utover panthaveren. Selve utbetalingen av dividende har panthaveren ikke krav på før det er klart hvor stor del av fordringen som dekkes av pantet.

Etter panteloven § 1-9 bokstav c) forfaller kravet til betaling dersom det bl.a åpnes konkurs hos skyldneren, selv om ordinær forfallstid ikke er kommet, og selv om skyldneren har betalt renter og avdrag i rett tid. Blir ikke kravet betalt, kan panthaver kreve pantet realisert (tvangssolgt) etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsl.). Denne realisasjonsrretten har imidlertid to begrensinger: For det første gjelder en sperrefrist på seks måneder, se konkursloven §§ 117 og 17, begge annet ledd. For det andre kan boet stoppe et tvangssalg ved å utløse den panthaver som har begjært salget, se dekningsloven § 8-16. Når pantet senere selges, får boet det som ellers skulle tilfalt denne pantekreditor.

Boet har også mulighet til å selge en pantsatt eiendel selv om panthaver ikke får full dekning, se konkursloven § 117a . Dette kan boet gjøre dersom det er hensiktsmessig å selge den pantsatte eiendel sammen med andre ikke pantsatte eiendeler for på den måten å få en høyere salssum, eller salget skjer som ledd i en overdragelse av hele eller deler av virksomheten.

Boet kan også abandonere den pantsatte eiendel til skyldneren, dvs. at konkursbeslaget oppheves og pantet faller tilbake til skyldneren, se konkursloven § 117b. Panthaveren kan da tvangsfullbyrde sitt krav i pantet etter tvangsfullbyrdelseslovens regler eller på annen måte etter avtale med skyldneren.

Bostyrer kan også overføre en pantsatt eiendel til panthaveren, hvis eiendelen er uten økonomisk interesse for boet, se konkursloven § 117c. Slik overføring krever samtykke fra panthaver. Ved overføringen skal eiendelen verdsettes av bostyrer slik at man vet hvor stor restfordring panthaver har. Panthaver må dekke omkostningene som påløper ved overføringen.

Videre kan boet i utgangspunktet når som helst kreve pantsatte eiendeler tvangssolgt gjennom namsmyndighetene, se konkursloven § 117 første ledd og dekningsloven § 8-15. Dette gjelder imidlertid ikke dersom det viser seg at det ikke blir noe overskudd til boet og kreditor av forskjellige grunner heller ikke skal ha noen dividende.

En kreditor med salgspant kan i tilfelle skyldnerens mislighold av betalingen, kreve salgsgjenstanden utlevert fra konkursboet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 9. Ved tilbakeleveringen skal det skje et økonomisk oppgjør mellom boet og kreditor idet kreditors krav skal reduseres i forhold til verdien av gjenstanden.

5.3 Kreditorer med pant i tredjemanns eiendeler

Slike kreditorer kan velge om de vil holde seg til pantsikkerheten, melde kravet (som dividendekrav) i boet eller gjøre begge deler. Kreditor skal dog ikke ha mer enn full dekning av kravet sitt, uansett fremgangsmåte. Selv om kreditor velger å gå på tredjemannspantet først, kan han melde hele kravet i skyldnerens konkursbo, se dekningsloven § 8-13.

6. Kreditorer med motregningsrett

Kreditorer som også skylder penger til konkursskyldneren, stiller i likhet med pantekreditorene sterkt. Kreditor kan da som utgangspunkt motregne sitt krav fullt ut (og ikke bare dividenden av det) i skyldnerens krav som han kunne gjort om konkursen ikke hadde inntrådt. Motregning innebærer at kravene utliknes så langt de dekker hverandre.

For å hindre spekulasjon (f.eks ved at kreditor setter seg i gjeld til skyldneren eller ved å erverve motkrav fra tredjemenn når kreditor aner en nærstående konkurs) er det i dekningsloven §§ 8-2 og 8-3 oppstilt visse begrensninger i motregningsadgangen.

7. Hva skjer med gjelden som ikke dekkes av boets midler

Konkursskyldner vil fortsatt hefte for den del av gjelden som ikke dekkes av boet, se dekningsloven § 6-6. En sanering (sletting) av gjelden må skje etter reglene om gjeldsforhandlinger eller akkord, eller i medhold av gjeldsordningsloven.

Men dersom konkursdebitor er et aksjeselskap eller en annen sammenslutning med begrenset ansvar, blir den faktiske virkningen av konkursen at resterende gjeld slettes når sammenslutningen opphører å eksistere (og slettes i foretaksregisteret, se konkursloven § 138 annet ledd) etter avslutning av bobehandlingen. Regelen om at konkursskyldneren fortsatt hefter for restgjelden, har derfor bare betydning ved personlig konkurs.

Foreldelse av kreditors fordring avbrytes når han anmelder fordringen i boet, se foreldelsesloven § 18. I så fall skjer ingen foreldelse så lenge bobehandlingen pågår, jfr. foreldelsesloven § 21 nr. 1. Dersom fordringen blir godkjent i boet, begynner det imidlertid å løpe en ny foreldelsesfrist på 10 år fra slutningen av boet, jfr. foreldelsesloven § 21 nr. 2. Hvis den anmeldte fordringen ikke blir godkjent, varer virkningen av avbruddet etter foreldelsesloven § 18 i 1 år etter avgjørelsen om ikke å godkjenne eller prøve fordringen, se foreldelsesloven § 22 nr. 2. Fristene blir avbrutt på vanlig måte.

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS