Rettens behandling av konkursbegjæringer og konkursboer

Anbefaling vedtatt av Konkursrådet 10.mai 1996. Sist revidert 07.12.2010.

Innhold

TINGRETTENS BEHANDLING AV KONKURSBEGJÆRINGER OG KONKURSBOER.

1. Innledning.

Konkursloven pålegger tingretten en rekke oppgaver før, under og etter konkursbobehandlingen. Tingrettens behandling av konkurssaker består i å avgjøre konkursåpning, fordringstvister og en del andre tvister og søksmål under konkursbobehandlingen. Tingretten har i tillegg vesentlige administrative og kontrollerende oppgaver under konkursbehandlingen.

Tingretten bør ha et strukturert og standardisert opplegg for hurtig og trygg behandling av konkursbegjæringer, oppnevnelse av bostyrer/bostyre og eventuelt borevisor, oppfyllelse av rapporteringsplikter, berammelser og kunngjøringer, samt for rasjonell oppfølging og kontroll av bobehandlingen og fremdriften av denne.

Konkursbehandling prioriteres ulikt og det synes å være store forskjeller i bobehandlingen rundt omkring i landet. Intensjonen med denne anbefalingen er å peke på en del sentrale plikter og forventninger til tingretten, og å gi enkelte anbefalinger med henblikk på mer strukturert og ensartet behandlingspraksis på landsbasis.

Konkursbehandling vil ofte strekke seg over tid og reise spørsmål og praktiske problemstillinger som det ikke med rimelighet kan ventes at relativt uerfarne dommerfullmektiger kan håndtere på en korrekt og hensiktsmessig måte. Det krever også atskillig spesialkunnskap og erfaring for å kunne kontrollere og eventuelt korrigere en bostyrer, og for å vurdere bobehandlingen, treffe pålagte avgjørelser og ta stilling til kostnader og salærforslag. Bobehandling tar ofte lang tid, og det må sørges for kontinuitet i rutinene. Konkursbobehandlingen blir i stor utstrekning delegert til dommerfullmektigene. Det anbefales at domstolen oppnevner en fagansvarlig embetsdommer som dommerfullmektigen kan konferere med om praktiske og juridiske spørsmål knyttet til bobehandlingne.

2. Før konkursåpningen.

2.1. Kontroll av begjæringen. Hjemting

Straks konkursbegjæring innkommer må det kontrolleres at den er fremsatt for korrekt domstol, jf de særlige hjemtingsregler i kkl § 146 , første ledd. Det er bare den stedlig kompetente domstolen som kan beslutte overføring av saken til enannen domstol etter kkl § 146 , annet ledd. Feilsendt konkursbegjæring skal avvises og ikke videresendes til "rett tingrett", dersom den ikke trekkes tilbake, jf NOU 1972:20 s 227. Sp II.

Norge er tilsluttet den nordiske konkurskonvensjon av 7 oktober 1933. Konvensjonens artikkel 1 bestemmer at konkurslandets lovgivning skal anvendes, mens artikkel 2-10 modifiserer dette utgangspunktet.

Hvis skyldneren er registrert i Foretaksregisteret er faktisk lokalisering av hovedforretningssted da begjæringen kom inn til tingretten, normalt avgjørende for hvilken tingrett som er kompetent. Registreringsstedet kan være avgjørende hvis det er flere forretningssteder og det er tvil om hovedforretningssted. Er virksomheten opphørt, og det ikke lenger kan påvises noe forretningssted eller registreringen i Foretaksregisteret har bortfalt, må man falle tilbake på de alminnelige hjemtingsreglene i tvisteloven (tvl.) § 4-4.

De øvrige hjemtingsreglene gjelder ikke for konkursbegjæringer.

Enkelte skyldnere (selskap) har kun postkasseadresse. I mangel av andre opplysninger om forretningssted kan normalt postadressen legges til grunn ved avgjørelsen av hjemting. Tingretten har tilgang til Folkeregisteret og Enhetsregisteret ogvil kunne skaffe seg supplerende opplysninger ved bruk av disse.

Det er saksøkeren som skal fremskaffe relevant faktisk informasjon for behandling av begjæringen, også i relasjon til verneting og eventuelt hvor begjæringen og innkallingen skal forkynnes, jf domstolloven (dl) § 163a tredje ledd. Finner man ikke frem til skyldnerens adresse kan tvl § 4-4 (5) få anvendelse også i relasjon til konkurs, dersom det ikke må antas hjemting i utlandet.

Reglen om hovedforretningssted gjelder også utenlandske foretak. Det kan således ikke åpnes konkurs i filial eller norskregistrert avdeling av utenlandsk selskap. Det har ikke utviklet seg noen praksis for såkalt "nødskompetanse" ved konkurs, i motsetning til hva som oppfattes å være tilfelle ved dødsboskifte, jf NOU 1972:20 s 228 sp II. Tvl § 4-5 gjelder ikke for begjæring om konkurs.

Utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge er registreringspliktige i hht foretaksregisterloven § 2-1, annet ledd. Men i relasjon til kkl § 146 første ledd, 1. pkt er registrering i utenlandsk tilsvarende register likestilt med registrering i Foretaksregisteret. Virksomhetens hovedforretningssted blir avgjørende for om norsk tingrett er kompetent, se NOU 1972:20 s 228 sp I nederst og sp II øverst. Se også RG 2005 s 826.

Ligger hovedforretningsstedet i Norge er det uten betydning om virksomheten bare er registrert i utlandet. Stedlig kompetent norsk rett er den tingrett hvor skyldnerens hovedkontor ligger. Ut fra prinsippet i norsk internasjonal privatrett om skiftets enhet vil kompetansen også omfatte eiendeler og gjeld i utlandet. Problemet knytter seg imidlertid til å få konkursen akseptert og tillagt rettsvirkninger i utlandet. Det kan oppstå problemer hvis flere land etter sin lovgivning har kompetanse til å åpne konkurs i den samme enheten. Se Konkurser over landegrensene, FNs arbeide med modellovgivning og Norsk konkursjurisdiksjon i internasjonalt perspektiv, og Konkurs på tvers av landegrensene.

Konkurshjemtingsreglene er ufravikelige, jf NOU 1972:20 s 228 sp II og 229 sp I. Annet hjemting kan ikke avtales, dog kan konkurssaken allerede på begjæringsstadiet, på vilkår som fremgår av kkl § 146 annet ledd ledd, overføres annen rett. Dette kan ikke antas å være begrenset til annen norsk rett.

Tingretten må av eget tiltak prøve sin kompetanse, jf domstolloven § 36.

Enkeltpersonforetak og sameier er ikke egne rettssubjekter. Konkursbegjæringen må rettes mot innehaver(e), personlig. Saksøker bør på forhånd ha kontrollert med Foretaksregisteret hvorvidt personlig skyldner er registrert som innehaver av foretak. Attest/registerutskrift bør normalt fremlegges som dokumentasjon for fødsels- og organisasjons/-foretaksnummer. Er skyldneren (saksøkte) uforsettlig feil angitt, skal det gis frist for retting i hht tvl § 11-5 og § 16-5 , jf kkl § 149 , første ledd, 1 pkt.

Ved konkursbegjæring mot selskaper bør det kreves dokumentasjon for registrering i Foretaksregisteret, jf aksjeloven (asl) § 2-18 og allmennaksjeloven (asal) § 2-18 , og for styrende organer, hvem det skal forkynnes for (normalt styrelederen). Registrering i Foretaksregisteret kan være avgjørende for at saksøker har krav mot selskapet, jf asl og asal § 2-20. Registrering i Enhetsregisteret er ikke tilstrekkelig. Firma-attest eller registerutskrift bør være helt fersk. Utskrift fra Enhetsregisteret på nettet bør godtas som tilstrekkelig dokumentasjon.

Etter norsk internasjonal privatrett gjelder domisilprinsippet. Konkursbegjæringer mot personer som ikke har registrert foretak i norsk eller utenlandsk foretaksregister, skal fremsettes på vedkommendes bosted. Det kan i en del tilfeller være vanskelig å avgjøre hvorvidt en person er bosatt i Norge eller i utlandet. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering, som i noen grad kan være formålsbestemt. De ulike kriteriene for å avgjøre hvorvidt skyldneren har oppgitt sin bopel i Norge, drøftes inngående i Rt 1988 s 1110, særlig s 1115 flg.

Saksøker skal ved fremsettelsen av konkursbegjæring stille sikkerhet for for gebyrer og omkostninger med 50 ganger rettsgebyret ( i 2010 50 x 860), jf kkl § 67 første ledd og forskrift av 27. januar 2005 nr 70 med mindre det foreligger fritaksgrunn etter kkl § 67 tredje og fjerde ledd. Eventuelt må det gis kort frist for innbetaling, jf rettsgebyrloven , før saken registreres som innkommet og journalføres. Det skal ikke stilles sikkerhet når konkurs begjæres av skyldneren selv (oppbud) eller av en arbeidstaker med fortrinnsberettiget krav etter deknl § 9-3 . Tingretten kan frita for sikkerhetsstillelse når konkurs begjæres av offentlig myndighet eller det må antas å foreligge en vesentlig offentlig interesse i at konkurs blir åpnet.

2.2. Kompetanse til å fremsette konkursbegjæring

Det å fremme en konkursbegjæring er et rettergangsskritt, og må derfor foretas av parten selv, eller av en som har prosessfullmakt til å begjære konkurs, jf tvl § 3-4 . Prosessfullmakten må tilfredsstille kravene i tvl kapittel 3. Konkursbegjæringer på vegne av det offentlige er ofte gjenstand for særlig instruks. Om det offentliges strategi, se Konkursrådets anbefaling: Strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbobehandling. Også innen større selskaper og konserner kan det være gitt instrukser for fremsettelse av konkursbegjæringer. Det er tilstrekkelig at retten påser at den som undertegner og møter på vegne av det offentlige eller et selskap har rett til å opptre som part, eller har nødvendig prosessfullmakt. Advokater innestår selv for å ha nødvendig fullmakt.

2.2.1. Hvem er å anse som part?

Når rekvirenten - saksøkeren - er en person, vil selvfølgelig vedkommende selv være part. En person kan formentlig ikke delegere til en annen å representere seg som part, men kan anta lovlig prosessfullmektig.

For personer som ikke er prosessdyktige og juridiske personer (ikke-personlige rettssubjekter) er den lovlige stedfortreder å anse som partsrepresentant, jf tvistelovens kapittel 3. Om dette vises til Tore Schei: "Tvisteloven med kommentarer, bind I s 97 flg

Partsbeføyelsene for et selskap tilligger prinsipalt styreformannen, jf domstoloven § 191 annet ledd, eller et styremedlem som er oppnevnt av styret som stedfortreder i saken, jf tvl §§ 2-1 og 2-5. Delegasjon av partsstillingen til adm dir eller andre antas det ikke å være adgang til. Det synes derfor som om delegasjonsadgangen er betydelig mindre i det private enn i det offentlige, se nedenfor.

Når Staten er part, er det i utgangspunktet statsministeren eller vedkommende statsråd som er partsrepresentant, jf domstolloven § 191 første ledd og Rt 1975 s 796, hvor delegasjon av adgangen til å møte som lovlig stedfortreder ikke ble godtatt i sak reist mot staten. I sak som reises på vegne av staten blir det annerledes.

For innkreving av skatt og avgift er det bestemt i skattebetalingsloven § 17-1 at Staten er part i alle søksmål om innkreving av skatt og at statens partstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet. Skattebetalingsloven av 17. juni 2005 nr. 67 trådte i kraft 1. januar 2009. Hvem som er innkrevingsmyndighet fremgår av lovens kapittel 2. Hva som omfattes av begrepet skatt og avgift fremgår av legaldefinisjonen i lovens § 1-1 (2). For kommuner og fylkeskommuner er det ordføreren som kan opptre som part på vegne av kommunen, jf kommuneloven § 9 nr 3 og domstolloven § 191 første ledd. Det må antas å være adgang til delegasjon av partsstillingen til både andre folkevalgte og til ansatte.

Når tjenestemannen opptrer som partsrepresentant, og ikke som prosessfullmektig, er det ikke krav om fremleggelse av skriftlig fullmakt, jf Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse Rt 1998 s 152, nevnt foran.

2.2.2. Prosessfullmektig

Dersom parten ikke selv har undertegnet konkursbegjæringen og ikke selv møter i retten, må det benyttes en prosessfullmektig som har nødvendig fullmakt til å begjære konkurs og møte i tingretten ved behandling av konkursbegjæringen. Bare parten eller lovlig stedfortreder kan anta prosessfullmektig.

En advokat vil alltid kunne møte som prosessfullmektig og behøver ikke dokumentere at han har fullmakt til å begjære konkurs. Dette følger av tvl § 3-3 (2) . Advokaten må selvfølgelig ha avklart særskilt med sin klient at det skal begjæres konkurs, men utad innestår advokaten for at han har nødvendig fullmakt.

Alle andre enn advokater må, dersom de skal undertegne en konkursbegjæring på vegne av parten eller møte i retten, ha med seg en skriftlig prosessfullmakt som tilfredstiller kravene i tvl § 3-4 . Rt 1997 s 905 er illustrerende. Inkassofullmakt for avdelingssjef i bank ga ikke anledning til å opptre som prosessfullmektig ved tvangsfullbyrdelse eller rett til å begjære tvangssalg av fast eiendom. Tilsvarende må gjelde ved konkurs. Fullmakten må vise om den er en alminnelig prosessfullmakt som også gir anledning til å begjære konkurs, eller er begrenset til å foreta bestemte prosesshandlinger. Dette gjelder også offentlig ansatte dersom ikke pastsstillingen er delegert, jf uttalelser i den foran nevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg Rt 1998 s 152.

Tvl § 3-3 og kkl § 149 annet ledd regulerer hvem andre enn advokater som kan opptre som prosessfullmektig i forbindelse med behandlingen av en konkursbegjæring.

Både private selskap og det offentlige kan oppnevne egne ansatte som sin prosessfullmektig. Privatpersoner kan dessuten oppnevne nære familiemedlemmer, jf tvl § 3-3 (3).

Verken et inkassobyrå eller bevillingsinnehaveren (som ikke er advokat) kan opptre som prosessfullmektig i forbindelse med en konkursbegjæring. Dette følger av kkl § 149 annet ledd 3 pkt, jf tvl § 3-3.

2.3. Oppbudsbegjæringer

Ved oppbudsbegjæring fra aksjeselskap er kompetansen til å fremsette begjæringen tillagt styret. Det må påses at denne er overensstemmende med lovlig styrevedtak, jf asl § 6-18 og asal § 6-18.

Det følger forutsetningsvis av strl § 284 at styret i visse situasjoner har plikt til å begjære oppbud. Styret behøver ikke forelegge forslag om å gjøre oppbud for generalforsamlingen.

Styrevedtak bør kreves dokumentert. Det bør påses at styret var beslutningsdyktig. Det vises for øvrig til asl § 6-19 , asl § 6-24 , asl § 6-25 og asl § 6-29 og asal § 6-19, asal § 6-24, asal § 6-25 og asal § 6-29.

Når det gjelder andre selskap, foreninger, mv. er det mer uklart om styret har tilsvarende kompetanse. Hva gjelder foreninger skriver Woxholth i 3. utgave av Foreningsrett, utgitt i 2008 av Gyldendal akademiske forlag, at det er naturlig å se hen til de alminnelige reglene om representasjonsrett. Dette tilsier at det er styret - i mangel av motsatt vedtektsbestemmelse-, og altså ikke generalforsamlingen, som kan begjære oppbud eller gjeldsforhandling åpnet. Etter omstendighetene kan det imidlertid være «god foreningsskikk» å forelegge spørsmålet til generalforsamlingen på forhånd. Har selskapet ikke styre kan oppbudsbegjæring formentlig kun fremsettes i henhold til vedtekter, beslutning i selskapsmøte, generalforsamling eller at begjæringen er underskrevet av alle deltakerne/eierne.

Det er imidlertid utvilsomt at det er styret som representerer foreningen som konkursskyldner under konkursbehandlingen, jf. den tilsvarende regel i asl § 6-18 annet ledd og samvirkeloven § 81 annet ledd. Det innebærer at styret har en alminnelig kompetanse til å representere foreningen også under bobehandlingen.

Dersom oppbudsbegjæringen er formelt korrekt fremsatt må retten på vanlig måte vurdere om vilkårene ellers er tilstede for å åpne konkurs, jf kkl § 60 jf § 6l og § 62. Kravene etter § 66 annet ledd må oppfattes som en formforskrift, og ikke et vilkår for å behandle oppbudsbegjæringen, jf NOU 1972:20 s 132 sp I. Imidlertid bør tingretten forsøke å få skyldneren til å fremskaffe de opplysninger som fremgår av bestemmelsen, slik at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Ved oppbudsbegjæring er skyldneren fritatt for sikkerhetsstillelse og omkostningsansvar, jf kkl § 67 fjerde ledd og § 73 annet ledd.

2.4. Fellesbegjæringer. Forening av saker

Det er normalt ikke hensiktsmessig å forene flere konkursbegjæringer mot samme saksøkte til felles behandling, jf tvl § 15-6 , selv om kravene den enkelte saksøker har utspringer av det samme eller likeartet forhold. Begjæringene kan imidlertid med fordel berammes til det samme tidspunkt, og behandles i den rekkefølge retten finner det hensiktsmessig, jf kkl § 69 .

Tidvis fremsetter arbeidstakere felles konkursbegjæring mot sin arbeidsgiver. Det er da like mange saker som ansatte som krever konkurs, og hver sak må føres for seg på eget saksnummer. Fører en av begjæringene frem, faller de øvrige bort. Arbeidstaker som har prioritert krav etter deknl § 9-3 er fritatt for å stille sikkerhet etter kkl § 67 fjerde ledd if og fritatt for omkostningsansvar etter kkl § 73 annet ledd.

Andre kreditorer som eventuelt fremmer en felles begjæring uten at det gjelder det samme kravet, må separeres og alle gebyrbelastes i sin sak.

Konkursbegjæringer mot flere skyldnere kan heller ikke behandles som en sak, selv om det gjelder samme krav og skyldnere med nær indre sammenheng. Er begge ektefellene ansvarlig for gjelden er det to saker og eventuelt to konkursboer. "Fellesboet" er ikke eget rettssubjekt. Tilsvarende blir det ved selskap i konsernforhold. Det blir en sak og eventuelt ett konkursbo for hvert selskap. Det er uten betydning at det eventuelt foreligger rot og sammenblanding. Det hele kan ikke behandles som en enhet, og separeringen kan allerede ved solvensvurderingen for det enkelte selskap være komplisert.

Tilsvarende er det ved konkursbegjæringer mot ansvarlige selskap og eierne. Det kan ikke behandles som en enhet. Hver begjæring må gebyrføres og behandles for seg.

Selv om det ofte kan være hensiktsmessig og kostnadsbesparende å benytte samme bostyrer for alle de sammenhengende konkursboene, må man være særlig oppmerksom på at skyldnerne kan ha motstridende interesser, hvilket forutsetter at det ikke benyttes samme bostyrer.

2.5. Behandlingstempo

Konkursbegjæringer skal forutsetningsvis behandles og avgjøres raskt, jf kkl § 70 annet ledd. Frister for retting av feil må derfor gjøres meget korte, bare unntaksvis mer enn en uke. Fristen bør meddeles pr elektronisk post eller telefaks.

Oppbudsbegjæringer bør og kan behandles straks, jf kkl § 70 tredje ledd. Begjæringen bør umiddelbart ved innleveringen kontrolleres, og om vilkårene er tilstede straks tas under realitetsbehandling med vedkommende til stede.

Som alternativ til oppbud møter skyldneren unntaksvis sammen med en ansatt eller annen kreditor som begjærer konkurs. Saken bør da behandles umiddelbart om dette er mulig. Ellers bør rettsmøte til behandling av begjæringen avtales straks og berammes så snart som mulig. Samtidig bør innkallingen forkynnes for skyldneren og den møtende kreditor. . De øvrige kreditorer innkalles ikke.

Andre konkursbegjæringer skal forkynnes for skyldneren og konkursrekvirenten, og for i størst mulig grad å oppfylle intensjonen i kkl § 70 annet ledd om avholdelse av rettsmøtet innen en uke, bør det inngås særskilte avtaler med stevnevitnet om prioritet for forkynnelse av konkursbegjæringer og innkallinger. Om en del praktiske tiltak for å hindre forsinkelser, se Oslo skifteretts brev 26 mai 1998 og Huskeliste for konkursbegjæringer.

Må et rettsmøte utsettes eller omberammes, bør ikke dette skje etter telefonhenvendelse, i det man da må ut på en ny forsinkende forkynnelsesrunde. Utsettelsespørsmål bør behandles i rettsmøtet.

Man bør være restriktiv med utsettelser, selv om partene er enige, jf kkl § 71 første ledd. På den annen side kan det hvor begge parter begjærer utsettelse, være vanskelig å avslå. Særlig gjelder dette ved realistiske tilbud om betaling eller ordninger som kan indikere at problemene er midlertidige. Det kan være nødvendig å få inn ytterligere opplysninger om situasjonen, og i så fall er vilkårene for utsettelse tilstede.

Utsettelse skjer ved kjennelse, jf kkl § 71. Fristen bør ikke settes lenger enn en uke. Det er meget uheldig å la konkursbegjæringer ligge lenge ubehandlet. Forkynnelse av utsettelseskjennelsen med den nye berammelsen, bør skje i rettsmøtet med partene tilstede. Under maler ligger en standard rettsbok det kan være hensiktsmessig å benytte. Dersom det kun er behov for ytterligere opplysninger, kan det i stedet gis frist for prosesskriv, jf kkl § 71 annet ledd og mal for rettsbok.

Tingrettene bør søke å demme opp for misbruk av konkursbegjæringer som ledd i en grovkalibret inkasso, og retten bør ikke medvirke til utglidning som kan føre til forfordelinger av kreditorene. Man bør derfor være tilbakeholden med utsettelser kun for å gi skyldneren tid til å samle sammen penger til denne ene kreditoren. Foreligger insolvens, og problemet ikke kan bedømmes som midlertidig, bør ikke saken utsettes. Trenger ikke retten ytterligere opplysninger er ikke vilkårene for utsettelse tilstede, jf kkl § 71 . Saksøkeren har i så fall valget mellom å fastholde konkursbegjæringen, eller frafalle denne, jf kkl § 68 . Tilbakekall av konkursbegjæring hindrer ikke fremsettelse av ny begjæring på det samme grunnlag senere. Tvl § 18-4 får ikke anvendelse, jf Rt 1992 s 1173 for så vidt gjelder tvistemålsloven § 67.

2.6. Uteblivelse - gyldig fravær

Har skyldneren eller saksøkeren gyldig fravær skal saken utsettes. Har de ikke gyldig fravær skal saken realitetsbehandles, eventuelt utsettes om vilkårene for det er tilstede, jf kkl § 71 . Saken skal ikke avgjøres ved "fraværskjennelse", jf Rt 1989 s 208. Problemet er ofte i praksis å avgjøre om uteblivelsen kan tillegges skyldneren som uaktsom, jf tvl § 16-6, jf. §16-8.

Uteblir skyldneren, og forkynnelsen ikke har foregått for rette vedkommende personlig, skal det undersøkes om begjæringen og innkallingen har kommet til vedkommendes kunnskap, jf domstolloven § 185 og Rt 1975 s 784, Rt 1986 s 447 og Rt 1988 s 1024. Kan ikke dette straks bringes på det rene, bør saken utsettes. Ved en rekke tingretter er det fast praksis å sende begjæringen og innkallingen som ordinær post parallelt med forkynnelsen. Gjøres dette også ved omberammelsen, og postforsendelsen ikke kommer i retur, kan det være tilstrekkelig tiltak i relasjon til domstolloven § 185 , jf dog tvl § 16-8 . Saksøkeren bør oppfordres til å gjøre nærmere undersøkelser og eventuelt varsle saksøkte for å forebygge uteblivelse. Uteblir likevel skyldneren vil da saksøkers undersøkelser og varsling ha bevisverdi i relasjon til nevnte bestemmelser.

Sykdom eller sykemelding er ikke alltid lovlig forfall. Spørsmålet blir i praksis om skyldneren er i stand til å møte og ivareta sine interesser, eller har hatt tid til å anta prosessfullmektig, jf tvl § 16-6. Attest for arbeidsudyktighet er ikke tilstrekkelig, jf Rt 1992 s 1661. Hindringen må angis konkret. Langvarig, alvorlig sykdom kan ikke hindre sakens behandling. Hvor det er viktig å få skyldnerens forklaring, eller at han av andre grunner er tilstede, kan det unntaksvis være aktuelt å sette rett ved sykesengen. Se forøvrig Sosial- og helsedirektoratets rundskriv IS-9/2006 om krav til gyldig legeerklæring.

Dersom skyldneren ikke finnes til tross for forsvarlige undersøkelser fra saksøkerens side, eller det er grunn til å tro at han har et noe lengre opphold i utlandet, kan forkynnelse unnlates, jf kkl § 70 tredje ledd if. Kjennes oppholdsstedet i utlandet bør skyldneren søkes underrettet på annen måte. Andre som styrer hans forretninger i hans fravær eller innehar prosessfullmakt, bør varsles. Har imidlertid skyldneren tatt fast bopel i utlandet før konkursbegjæringen har innkommet retten, er ikke lenger norsk tingrett kompetent. Det stilles strenge krav for å godta at forretningsdrivende i Norge har oppgitt sin bopel i her, jf Rt 1988 s 1110 flg og pkt 2.1 foran.

2.7. Behandlingsrekkefølge

Er det innkommet flere konkursbegjæringer mot samme skyldner, bestemmer tingretten fritt i hvilken rekkefølge de skal behandles. Det kan være god prosessøkonomi å behandle de minst krevende med enklest bevistema først. Normalt bør også oppbud behandles før andre begjæringer dersom det ikke medfører forsinkelser. Saksforberedelsen må imidlertid straks settes i gang for alle sakene. Begjæringene kan bli trukket tilbake, jf. kkl § 68 . Behandlingsrekkefølgen påvirker ikke fristdagen, jf dekningsloven § 1-2 fjerde ledd.

2.8. Offentlighet. Forholdet til massemedia

Nye regler om kildevern og offentlighet i rettspleien ble innført ved endringer i domstolloven ved lov 4 juni 1999 nr 37, jf Ot prp nr 55 (1997-98) og offentlighet i rettspleien er utgangspunktet. Dette er lovbestemt for rettsmøter, jf domstolloven § 124 . Det er ikke gjort særskilte unntak for konkurssaker. Offentlighet utenom rettsmøtene er ikke lovregulert. Taushetsplikten etter domstolloven § 63a er eneste begrensning. Innst O nr 28 (1998-99). Av Justisdepartementets forskrift 6 juli 2001 om offentlighet i rettspleien fremgår at domstolene skal utarbeide lister over berammede rettsmøter, med angivelse av tid og sted for rettsmøtets art, saksnummer, en kort antivelse v hva saken gjelde og navn på retetns formann, partenes rettslige representanter og bistandsadvokat. Som hovedregel skal også partenes navn opplyses. Det er ikke gjort unntak for berammede konkurs- og gjeldsforhandlingssaker. Hensett til at berammelsen jevnlig skjer før forkynnelse av begjæringen har skjedd, kan det være hensiktsmessig at skyldneren parallelt med utsending til forkynnelse tilstiles begjæringen og innkallingen som A-post, straks berammelsen har skjedd.

Før saken er berammet bør det bevares taushet om den, og det skal da verken bekreftes eller benektes hvorvidt navngitt skyldner er begjært konkurs.

For lukking av rettsmøtet gjelder de alminnelige regler i domstolloven § 125 og § 127 første ledd. Selv om det for personlige skyldnere lett kan påberopes personlige forhold og hensynet til familien og privatlivets fred, og at det offentliges tilstedeværelse generelt ved konkursbegjæringer vil vanskeliggjøre opplysning om forretningsmessige forhold, bør det heller ikke i denne type saker være kurant å beslutte lukkede dører.

Konkursbegjæringer kan medføre betydelige skadevirkninger for skyldneren, jf kkl § 76 om saksøkerens ansvar. Omtale i massemedia kan være helt ødeleggende for videre forretningsdrift, hvilket er et sterkt moment for å holde tilbake andre opplysninger enn dem som omfattes av forskrift om offentlighet i rettspleien helt til få dager før rettsmøtet, hensett til at et betydelig antall konkursbegjæringer trekkes tilbake før rettsmøtet. Massemedia har imidlertid et ansvar for skadevirkninger av det de bringer videre, og særlig i saker hvor det er tvilsomt om begjæringen fører til konkurs, bør retten mane til forsiktighet og minne om ansvaret.

3. Konkursåpningen.

3.1. Rettsboken

Domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa har egne maler for alle typer rettsbøker, som må brukes ved domstolens behandling av konkurs- og gjeldsforhandlingssaker. Systemet tillater endringer og tilføyelser til de standardiserte rettsbøker. Det kan være nødvendig får å tilpasse rettsboken til den konkrete saken.

I forbindelse med behandlingen av konkursbegjæringen bør opplysninger fra saksøkte om eiendeler og gjeld protokolleres. Skyldnerens bør også bes om å opplyse om nåværende bosteds/oppholdsadresse og telefon, eventuelt mobiltelefonnummer. Dette vil være nyttige opplysninger for bostyreren når hun skal kontakte skyldneren. Før det er tatt stilling til en konkursbegjæring vil ofte saksøkte ha en større interesse i å opplyse om alle sine aktiva, enn når disse senere skal registreres i et konkursbo. Det kan være hensiktsmessig å formane saksøkte før hun spørres om eiendeler og andre aktivaposter.

Skyldneren har som part forklaringsplikt. Tvisteloven kap 24 er gitt tilsvarende anvendelse, jf kkl § 149 første ledd. Tvisteloven § 24-8 (4) om forsikring bør således også kunne anvendes, selv om saken ikke er overført til behandling etter allmennprosessens regler, jf kkl § 154. Reelle hensyn må være avgjørende, da forklaringen er grunnlag for viktige avgjørelser.

Tingretten avgjør om det er hensiktsmessig å innføre avgitte forklaringer i rettsboken, jf kkl § 149 første ledd 3 pkt. Protokollasjon bør i så fall skje overensstemmende med tvisteloven § 13-9.

Protokollerte opplysninger om boets aktiva, verdier og muligheter, gjeld mv kan i oversiktlige boer være en tilstrekkelig registrering i henhold til kkl § 80 . Slike nøyaktige nedtegnelser vil også være et hensiktsmessig og ressursbesparende utgangspunkt for bostyrerens senere arbeid, jf Konkursrådets anbefaling om Søking etter boets midler.

Rettsboken fra konkursåpningen skal være registreringsgrunnlag for Konkursregisteret. For å unngå meldingskjemaer er det derfor viktig at slutningen inneholder flest mulig av de relevante opplysninger, og at det øvrige som skal registreres oversiktlig følger deretter, jf forskrift om Konkursregisteret 23. august 1993 § 4 og Justisdepartementets rundskriv G-128/93.

3.2. Bostyrer

Tingretten skal ikke loverta forvaltningen av boet. Det skal straks oppnevnes bostyrer i forbindelse med konkursåpningen, jf kkl § 77 første ledd, jf Ot prp nr 26 (1998-99) s 221 sp II.

Tingretten bør ha et passende antall interesserte advokater bostyreroppdragene fordeles til. For å opparbeide og opprettholde erfaring, kompetanse og hensiktsmessige rutiner som grunnlag for en rasjonell og kostnadseffektiv bobehandling, er det nødvendig at benyttede bostyrere får jevnlig tildeling av boer. Bostyreroppdraget er personlig. Det er ikke adgang til å oppnevne flere bostyrere. Oppnevnelsen skal gjelde en enkeltperson og ikke et advokatfirma, jf NOU 1972:20 s 153 sp 1. Advokatfulmektiger skal ikke oppnevnes, men en advokat med bevilling kan la en advokatfullmektig arbeide med konkursboet under prinsipalens ansvar.

Tingretten står fritt ved oppnevnelsen, jf NOU 1972:20 s 152 sp 1. Ikke enhver interessert advokat bør få tildelt bostyreroppdrag, og man bør være varsom med å etablere turnusordninger eller automatisk tildeling. Det anbefales under enhver omstendighet at det skjer en særskilt vurdering til verv sopm bostyrer i boer som krever særskilte kunnskaper. Bostyrerlisten bør vurderes årlig og det bør skje noen utskiftninger. Ingen har rett til å få bostyreroppdrag eller få anledning til å prøve seg. Om det offentliges strategi på dette området, se Konkursrådets anbefaling om Strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbehandling, kap III B 6.

Det bør fordres at advokatene har tilstrekkelig engasjement og kapasitet til å prioritere oppdragene. De må være villige til å tilpasse seg tingrettens ønsker og rutiner og å utføre vervet innenfor etablert og akseptert honorarnivå, jf Justisdepartementets rundskriv G-143/85 s 27 flg eller kommentert utgave av rundskrivet og artikkel i Lov og Rett 1982 s 191. Det er fullt legitimt av tingretten å velge de advokater til bobehandlingsoppdrag som tingretten er mest tilfreds med,ff Ot prp nr 26 (1998-99) s 65-66, pkt 3.2 if.

Bobestyrelse dekkes ikke av advokaters ordinære forsikringer. Bostyreren skal forsikres for det økonomiske ansvar han kan pådra seg, jf kkl § 87 . Forsikringen skal ikke bare beskytte kreditorenes interesser, men også bostyreren selv. Forsikringspremien anses som en boomkostning og dekkes av boets midler. Domstoladministrasjonen har innført en sentralisert forsikringsordning for bostyrer og bostyremedlemmer, slik at forsikringen trer i kraft fra konkursåpningen.. Se også Konkursrådets anbefaling om Regnskapsførsel og regnskapsavleggelse mv i konkursbo, pkt 5.4.

Det er tingrettens ansvar å sørge for oppnevnelse av en hensiktsmessig bostyrer, normalt en advokat, jf kkl § 77 første ledd. Det må tas hensyn til behov og ønsker om spesiell kompetanse, herunder ha øye for straffbare forhold og bevissikring.

Ved oppnevnelse av bostyrer må det tas hensyn til habilitetsreglene i kkl §§ 12 og 13, og da spesielt § 12 nr 6, jf § 91 første ledd. Oppnevnelsen bør i det enkelte bo skje uavhengig av partenes forslag og ønsker om bestemt person, jf NOU 1972:20 s 144-145 og s 151-153 og Ot prp nr 26 (1998-99) s 65, pkt 3.2. Bostyrer bør ikke ha nær tilknytning til parter eller noen med store særinteresser i boet eller bobehandlingen. Habilitet og uavhengighet er viktig, og bør kontrolleres.

Den aktuelle bostyrer må kunne møte eller ta imot skyldner straks, og ellers ha kapasitet til straks å påbegynne bobehandlingen. Det må etableres rutiner vis á vis bostyrerne som ivaretar kravene om en umiddelbar igangsettelse av bobehandlingen. Det bør også etableres fast rutine for hvem som har ansvaret for tinglysing og meldinger som nevnt i kkl § 79 tredje ledd. Om bostyreren ikke skal ha ansvaret, må ansvarsfordelingen avklares ved oppnevnelsen. Det vises ellers til Konkursrådets anbefaling om Søking etter boets eiendeler s 1.

3.3. Berammelse av skiftesamling

Berammelse av skiftesamling i hht kkl § 78 første ledd nr 3 bør skje allerede i åpningsrettsmøtet, og fremgå av rettsboken. Tidspunktet bør være avtalt med bostyreren i det han forutsetningsvis skal være personlig tilstede. Skiftesamlingen bør berammes til noen dager etter at fristen for å anmelde krav er utløpt, jf kkl § 109.

3.4. Behandlingen av møtende skyldner

Skyldneren bør orienteres og formanes med hensyn til sin plikt i hht kkl § 101 flg til å bistå og å være til stede i rettskretsen. Det vises til de orienteringer til skyldneren som Konkursrådet har utgitt med henblikk på utdeling til skyldneren. En avhandling om Konkursskyldnerens opplysnings- og bistandsplikt etter konkursloven § 101 er publisert av Konkursrådet. Ved konkursåpningen bør skyldneren straks få kjennelsen forkynt for seg, og gjøres kjent med adgangen til anke og fristen for det. Skyldneren bør pålegges å innfinne seg hos bostyreren umiddelbart etter rettsmøtet, eller hvor dette ikke er praktisk mulig, pålegges umiddelbart å sette seg i forbindelse med bostyreren for å avtale møte. I en rekke tilfeller kan det være praktisk og fullt ut forsvarlig at skyldneren tar med seg kopi av sentrale dokumenter fra tingretten til bostyreren.

3.5. Anke

Anke over at konkursbegjæring ikke er tatt til følge medfører ingen litispendens. Tingretten kan endog behandle ny begjæring fra samme saksøker hvis det faktiske eller rettslige grunnlaget er et annet, jf Rt 1980 s 1682 og Eidsivating lagmannsretts utrykte kjennelse av 4/6-1993, (Jnr 93-01284 K).

Er konkurs åpnet, kan neppe nye begjæringer tas under behandling, selv om kjennelsen er anket og må kunne påregnes opphevet. Uavgjorte begjæringer må formentlig ligge i påvente av lagmannsrettens avgjørelse, selv om det synes klart at andre begjæringer utvilsomt ville føre frem. Særlig uheldig virker dette dersom opplagte konkurser oppheves på grunn av formelle feil, for eksempel feil ved forkynnelsen av innkallingen. Når en konkursåpning oppheves, oppstår det et uheldig "vakum" frem til ny innkalling er forkynt og saken igjen kan behandles i tingretten. Konkursrådet oppfordrer til at lagmannsrettene i størst mulig utstrekning realitetsbehandler slike saker.

Det må alltid ved anke vedrørende konkursbegjæringer, hva enten konkurs er åpnet eller ikke, sørges for at lagmannsretten umiddelbart pr telefaks varsler tingretten om omgjøringer, slik at uheldige forsinkelser unngås, både hva angår bobestyrelsen og kunngjøringer. Tingretten skal underrette konkursregisteret straks kjennelse om konkursåpning blir opphevet av lagmannsretten, jf konkursregisterforskriften § 5 fjerde ledd. Det er naturlig at underretningsplikten påhviler tingretten også i de tilfeller lagmannsretten etter anke åpner konkurs hvor tingretten ikke har tatt begjæringen til følge. Det må være tingretten som oppnevner bostyrer mv, og setter i gang bobehandlingen, hvilket gjør umiddelbar underretning fra lagmannsretten helt nødvendig.

4. Straks etter konkursåpningen

4.1. Underretning til bostyrer

Den oppnevnte bostyrer må umiddelbart underrettes om oppnevnelsen. Det anbefales at rettsboken straks etter konkursåpningen oversendes elektronsikk eller pr telefaks. Konkursbegjæringen og andre aktuelle opplysninger/dokumenter som haster bør samtidig oversendes, eventuelt medsendes skyldneren til bostyreren om det er hensiktsmessig og betryggende, slik at man unngår tidstap, og unødig arbeid og omkostninger for bostyreren, jf Konkursrådets anbefaling om Søking etter boets eiendeler s 1.

4.2. Kunngjøring - forkynnelse

Tingretten skal straks etter konkursåpningen underrette Konkursregisteret ved oversendelse av rettsboken og supplerende opplysninger som anbefales innarbeidet i rettsboken, jf konkursregisterforskriftenes § 4. For de fleste tingrettene vil denne meddelelsen av opplysninger til Konkursregisteret også være grunnlag for konkurskunngjøringen. Embeter som ikke er med på denne fellesordningen må selv sørge for kunngjøring.

Selv om konkursåpningen ankes, skal den kunngjøres. Anke har ikke oppsettende virkning og konkursbehandlingen fortsetter overensstemmende med kkl § 72 annet ledd. Ved oversendelse av anken til lagmannsretten bør tingretten anmode om at lagmannsrettens avgjørelse meddeles umiddelbart pr telefaks. Dette er særlig viktig i alle tilfeller hvor lagmannsretten kommer til et annet resultat enn tingretten, ikke minst i tilfeller hvor tingretten ikke har åpnet konkurs, men lagmannsretten gjør dette etter anke. I sistnevnte tilfelle må tingretten straks bli orientert og oppnevne bostyrer og besørge underretning og kunngjøring.

Tingretten har ikke adgang til å oppheve eller omgjøre sin konkurskjennelse, selv om den straks ankes og det synes klart at den beror på en feil som vil føre til opphevelse. Konkursen går sin gang til den eventuelt blir opphevet i lagmannsretten. Det er da heller ikke adgang til å unnlate kunngjøring. Det anbefales imidlertid i slike meget sjeldne tilfeller at dommeren umiddelbart tar kontakt med førstelagmannen for å få avklart hvor hurtig ankebehandlingen kan skje. Dersom lagmannsretten kan behandle saken i løpet av et par dager kan det være forsvarlig å forsinke kunngjøringen noe, for så eventuelt å droppe den helt når lagmannsrettens kjennelse foreligger.

Også melding til Konkursregisteret kan formentlig forsinkes noe i et slikt unntakstilfelle, og er melding sendt kan det formentlig anmodes om at den stilles i bero et par dager i påvente av lagmannsrettens behandling.

Dersom skyldneren ikke møter ved konkursåpningen må kjennelsen forkynnes. Postforkynnelse er ofte uhensiktsmessig, rekommanderte brev hentes ikke og mottagelseskvitteringer returneres ikke. Ved postbeslag havner også forsendelsen lett hos bostyreren. Forkynnelse ved stevnevitne er ressurskrevende og tar ofte lang tid. Er skyldnerens oppholdssted vanskelig å finne må det gjøres gjentatte forsøk, og kanskje gir stevnevitnet opp, eller det må forkynnes i hht domstolloven § 181 på et langt senere tidspunkt.

På bakgrunn av at bostyreren snarest skal søke å få direkte kontakt med skyldneren, samt at det skal utferdiges en konkurskunngjøring som også kan tjene som oppslag på rettsstedet, ligger det vel til rette for rasjonelle forkynnelsesrutiner.

Bostyreren bør kunne utføre forkynnelsen i hht domstolloven § 179 første ledd, jf tredje ledd. Tingretten kan sende skyldnerens eksemplar av kjennelsen sammen med mottagelseskvitteringen til bostyreren allerede straks etter konkursåpningen. Bostyreren kan så sørge for retur av bevitnet kvittering.

I en del tilfeller er skyldneren vanskelig å få kontakt med, eller å få til å møte. Det kan ta lang tid før bostyreren får utført forkynnelsen. Forkynnelse i hht domstolloven § 181 kan bli nødvendig. Praktiske rutiner for å fange opp slike tilfeller bør innarbeides, slik at forkynnelsen ikke blir unødig forsinket. Dette kan enkelt gjøres ved at konkurskunngjøringene rutinemessig slås opp på rettsstedet, og at det i disse innarbeides en passende meddelelse til skyldneren:

Dersom forkynnelse for skyldneren ikke har skjedd på annen måte, anses forkynnelse skjedd fire uker etter oppslag i tinghuset. Skyldneren kan hente kopi av kjennelsen på rettens kontor. Det burde være tilstrekkelig etter domstolloven § 181 at den kunngjøringen som er inntatt i lokalavisen eller i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon slås opp i tinghuset. Både Konkursregisteret og de tingretter som selv foretar kunngjøringene bør derfor innarbeide en slik standard i kunngjøringsteksten.

Det anbefales at underretning også skjer på annen måte som vanlig post, telefaks eller telefon.

4.3. Behandlings-/kostnadsrammer

Målsettingen om at konkursbehandlingen skal være målrettet, rasjonell, kostnadseffektiv og rask, må ikke gå utover kvaliteten. Hurtigst mulig innstilling etter kkl § 135 er ikke målsettingen. Det vises til Konkursrådets anbefaling om Strategi for ivaretagelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbobehandling. Har ikke boet tilstrekkelige egne midler eller garantier til fortsatt bobehandling, skal bobehandlingen innstilles, se anbefalingen Fortsatt bobehandling i boer uten midler.

Nødvendig arbeid skal gjøres og honoreres innenfor etablert salærnivå. Rekvirentansvaret på inntil 50 ganger rettsgebyret vil normalt være en naturlig begrensning i boer uten midler. Enkle og oversiktlige boer uten midler bør kunne avsluttes for lavere kostnad enn dette. Boets legalpant i boets pantsatte eiendeler for inntil 5% av de pantsatte eiendelers verdi går foran rekvirentens ansvar for boomkostningene.

Nødvendigheten av arbeid utover boets egne midler og eventuelle stilte sikkerheter må avklares med tingretten. Det vises til Konkursrådets publikasjon Offentlige garantiordninger. Midler til fortsatt bobehandling. Tingretten bør gi instruks om adgangen til benyttelse av statsgarantien, eller den maksimale økonomiske rammen for arbeid under statens garantiansvar, jf kkl § 73 tredje ledd, allerede ved oversendelsen av rettsboken. Arbeid under statens garantiansvar eller utover gitt ramme må være avklart med tingretten for at staten skal kunne pådras omkostningsansvar.

Den innbetalte sikkerhet for omkostninger skal med fradrag for gebyret til tingretten overføres bostyreren. Selv om det som oftest ikke dreier seg om boets egne midler, bør de overføres direkte til den konto bostyrer skal opprette for boet. Dette er også en effektiv kontroll med at slik konto opprettes. Overførselen bør derfor utstå til bostyrer har meddelt kontonummer. Tingretten bør påse at stilte sikkerheter tilbakebetales når boet ikke lenger har behov for dem, senest ved bobehandlingens avslutning.

5. Registrering, sikring og verdsetting.

Bostyreren skal snarest mulig sørge for sikring av skyldnerens regnskap og regnskapsmateriell, og for at det blir foretatt registrering og verdsetting av boets eiendeler, dersom ikke tingretten beslutter å gjøre det selv, jf kkl § 80 første ledd. Både registrering og verdsetting er administrative beføyelser som ikke kan påklagse særskilt. Bostyreren har i hht kkl § 85 første ledd nr 1 en selvstendig plikt til å skaffe rede på hva som hører til boets masse, og ta vare på det, jf kkl § 80 annet ledd 2 pkt og kkl § 85 første ledd nr 3. At tingretten overtar slike praktiske oppgaver bør derfor høre til unntakene. Beslutning om forsegling må imidlertid treffes av tingretten, jf kkl § 80 annet ledd.

5.1. Registrering

Etter kkl § 80 første ledd er hovedregelen at det er bostyreren som har ansvaret for registrering av boets eiendeler. Bostyreren kan foreta registreringen selv, være til stede, eller sette det hele bort til andre. Bostyreren må forsikre seg om at registreringen foregår på en ordentlig og forsvarlig måte, uten forsinkelser. Bostyreren eller tingretten kan overlate registreringen til lensmannen, jf kkl § 80 fjerde ledd. Ved litt mer omfattende registreringer, eller hvis sakkyndighet kreves, bør kvalifiserte medhjelpere engasjeres.

Ved registrering skal ikke særskilt gebyr beregnes, jf rettsgebyrloven § 19 første ledd. Registrering er noe annet enn verdsetting, og kan være en forholdsvis summarisk, grov oversikt uten detaljangivelser og uten verdsettelse. Slik registrering er normalt ikke tilstrekkelig for bostyreren, jf kkl § 80 første ledd og kkl § 85 første ledd nr 1, 2 og 3. Bostyreren vil ofte ha behov for verdsettelser og et relativt høyt detaljeringsnivå.

Det må fordres at registreringen utføres meget raskt, jf kkl § 80 første ledd, idet den ellers ofte er hensiktsløs. Både bostyreren og tingretten kan kreve politiets bistand ved behov, jf kkl § 80 sjette ledd. Det er imidlertid ikke aktuelt å betale lensmannen eller noen andre noe ekstra, overtidsbetaling e l, for en registrering. Med hensyn til ekstrabetaling mv vises til Konkursrådets uttalelse nr 2. Utgiftene til registrering, sikring og verdsetting, herunder nødvendig bruk av takstmenn/vurderingsmenn, jf kkl § 80 femte ledd 3 pkt, blir å utrede av konkursboet, jf kkl § 159 .

Kontorregistrering hvorved skyldner oppgir sine eiendeler, kan i en del tilfeller være tilstrekkelig.

Det bør normalt fordres at skyldneren, eventuelt daglig leder, deltar under registreringen og undertegner på at den er korrekt og uttømmende, jf kkl § 80 tredje ledd. Man må imidlertid ikke la skyldneren forsinke registreringen, eller vente med registreringen om skyldneren er fraværende.

Registrering er ikke en judisiell handling, og kan derfor ikke angripes med rettsmidler.

5.2. Verdsetting

Behovet for nøyaktig verdsetting varierer. Verdianslag fra lensmannen eller medhjelpere, gjerne etter forespørsler til forhandlere, kontroll av innkjøpspriser mv, vil ofte være tilstrekkelig. Hvis det unntaksvis gjelder mer spesielle virksomheter, spesialutstyr ol som det kan være aktuelt å abandonere eller å selge straks uten konkurranse, slik at ikke markedsverdien senere hen fastslås gjennom et åpent salg, er det aktuelt å engasjere sakkyndige, jf kkl § 80 femte ledd. Det kan dreie seg om betydelige kostnader, og det bør søkes å få panthaver til å delta i utgiftsdekningen helt eller delvis, avhengig av hvilken verdi verdsettingen har for panthavers senere håndtering av pantet. På samme måte som registrering, er heller ikke verdsetting av eiendeler en judisiell handlig som kan angripes med rettsmidler.

6. Perioden frem til første skiftesamling

6.1. Behov for boorganer

Tingretten skal allerede ved konkursåpningen vurdere behovet for kreditorutvalg, jf kkl § 77 annet ledd, jf §§ 83 og 84. Det anbefales umiddelbar oppnevnelse av kreditorutvalg dersom boet er omfattende og det raskt må tas stilling til spørsmål av større økonomisk betydning, fortsatt drift eller omfattende abandonering ( kkl § 117b eller overføring til panthaver kkl § 117c ). Det bør kreves at bostyreren i så fall raskt, fortrinnsvis pr telefaks, fremkommer med begrunnet forslag til kreditorutvalg. Det er ikke nødvendig for tingretten å forelegge forslaget for kreditorene eller grupper av disse. Bostyreren plikter å underrette ansatte om deres rett til å være med i kreditorutvalget, jf kkl § 84 annet ledd, jf tredje ledd og § 83 første ledd 2 pkt. Underretningen skal skje snarest mulig etter konkursåpningen, selv om de ansatte ikke har noe absolutt krav på å få med representant i kreditorutvalget, jf kkl § 84 tredje ledd. Det er heller ikke noe i veien for å oppnevne ansatte i et kreditorutvalg på like linje med andre kandidater. Dette kan være svært hensiktsmessig, for det er i tiden frem til første skiftesamling det i realiteten må treffes bestemmelse om fortsatt drift. I vurderingen av en hensiktsmessig sammensetting av et kreditorutvalg må inngå ivaretakelse av de ansattes interesser, jf kkl § 88 første ledd 2 pkt, og boets totale interesser i å ha et samspill med de ansatte ved fortsatt drift eller ved avvikling.

6.2. Borevisor

Borevisor kan oppnevnes allerede ved konkursåpningen, jf kkl § 77 tredje ledd og § 90. Det bør relativt raskt vurderes om det er behov for borevisor. Er det behov for revisor bør oppnevnelsen skje jo fortere jo bedre. Det er gunstig at borevisor er med for å sikre regnskapsmaterialet, også med henblikk på avdekking av kriminalitet og bevissikring.

Bostyreren kan overlates å finne frem til en villig revisor, men tingretten må påse at vedkommende er habil og har kapasitet og kompetanse. Skyldnerens revisor kan selvfølgelig ikke oppnevnes. Det er imidlertid ikke noe i veien for å benytte bostyrerens revisor, men det må vurderes i det enkelte tilfellet. Bostyrerens forslag til borevisor bør ikke automatisk følges. Det er viktig at borevisor fremtrer som uavhengig.

Kravet må være at en oppnevnt borevisor prioriterer arbeidet, slik at det hele ikke stopper opp for bostyreren, jf kkl § 120 annet ledd, jf første ledd, nr 1. Det kan ofte være hensiktsmessig å legge inn målrettede begrensninger i revisors arbeid, jf kkl § 90 tredje ledd.

Konkursrådet antar at det bør oppnevnes borevisor i større utstrekning enn det gjøres i dag, særlig når skyldneren har drevet mer omfattende virksomhet, boet er stort og komplisert, eller boregnskapet blir av slikt omfang at det bør undergis en mer kvalifisert revisjon i hht kkl § 90 annet ledd, enn det som kan forventes av kreditorutvalget i hht kkl § 90 fjerde ledd. Det vises til Ot prp nr 26 (1998-99) s 82-87, særlig pkt 7.4. I den forbindelse kan det være nødvendig å avklare omkostningsrammer og betalingsgarantier først, jf Konkursrådet: Offentlige garantiordninger. Midler til fortsatt bobehandling. Driver boet noen form for næringsvirksomhet bør alltid borevisor oppnevnes. Bostyret kan ellers engasjere den bistand det måtte være behov for, herunder revisjonsbistand, dersom boet selv har midler eller det stilles sikkerhet for omkostningene. I relasjon til kkl § 90, annet ledd nr 1 kan dette være tilfredsstillende, men oppdraget omfatter da normalt ikke revisjon av boets regnskap og virksomhet. Tingretten bør være varsom med å påta seg å utføre revisjonen iht kkl § 90 fjerde ledd 2 pkt. Se forøvrig Konkursrådets huskeliste ved borevisjon.

6.3. Tingrettens forvaltningsoppgaver før skiftesamlingen

Spørsmål om fortsettelse av skyldnerens næringsvirksomhet skal snarest mulig avgjøres. Avgjørelsen skal treffes av bostyreren eller av bostyret om kreditorutvalg er oppnevnt, jf kkl § 119 første ledd. Skal virksomheten fortsette, bør spørsmålet forelegges til uttalelse på skiftesamlingen, jf kkl § 119 annet ledd. Spørsmål om forvaltningen skal ikke som tidligere forelegges tingretten, jf dog kkl § 86 annet ledd hvor det kreves tingrettens samtykke til å plassere boets pengebeløp i annet enn bankinnskudd. Tingretten har ikke et forvaltningsansvar. Kkl § 119 fjerde ledd om tingrettens adgang til å treffe vedtak om skyldnerens næringsvirksomhet, er ment å være en unntaksregel, jf Ot prp nr 26 (1998-99) s 239 sp I. Forøvrig er tingrettens kompetanse begrenset, jf kkl § 99 .

Det anbefales å være tilbakeholden med å treffe beslutning om å fortsette næringsvirksomhet for boets regning. Det er sjelden grunn til å tro at en virksomhet som ledes av bostyreren vil gå bedre enn tidligere, og at den i tillegg skal kunne bære de ekstra omkostninger som påløper. Skyldnerens egne forestillinger om verdien av å ferdigstille arbeider, er oftest for optimistiske.

Det kan også være grunn til å bemerke at fortsettelse av næringsvirksomheten i en kort periode kan være lønnsom, særlig hvis det er midler i boet slik at prioriterte krav av klasse I blir dekket. I realiteten har da boet "gratis" arbeidskraft i oppsigelsestiden, det må dog betales arbeidsgiveravgift. I tillegg kommer at boet ikke har normale renteutgifter, og hvis bedriften eier lokalene behøver en ikke å regne noen husleie. Også en gunstig avtale med panthaver i varelageret kan gjøre fortsatt drift lønnsom, i det regnestykket blir annerledes enn ved driften før konkursen. For å samtykke i fortsatt drift i boets regi som i det vesentligste vil komme panthavere eller andre med særrett til gode, bør det normalt foreligge garanti for dekning av omkostninger og tap fra panthaver eller andre større kreditorer.

Står bostyreren for driften på vegne av panthaver, er dette et sideoppdrag tingretten bør orienteres om. Det kan oppstå motstridende interesser, og sideoppdrag kan ha betydning ved salærfastsettelsen, jf Justisdepartementets rundskriv G-143/85 s 27-28.

6.4. Orientering til de ansatte

Det er bostyreren som nå har plikt til å underrette skyldnerens ansatte om deres rettigheter, jf kkl § 84 første ledd. Bostyreren må straks etter konkursåpning etablere kontakt med de ansatte for å orientere om mulighetene for fortsatt drift, eventuelt oppsigelser og deres rettigheter etter lønnsgarantiordningen mv. De ansattes rettigheter må ikke neglisjeres. Det kan være hensiktsmessig å innarbeide en standard om dette i rettsboken for konkursåpning. Konkursrådet har utgitt en orientering til ansatte i virksomheter som går konkurs, Konkurs hos arbeidsgiver - hva innebærer det ? Se www.konkursradet.no

7. Første skiftesamling

7.1. Skiftesamling

I henhold til kkl § 98 er skiftesamlingen det øverste boorganet, og kan således i teorien treffe vedtak som er bindende for boet. Forutsetningen er imidlertid at skiftesamlingen er beslutningsdyktig. Man må videre være oppmerksom på at bostyrer har enekompetanse når det gjelder innstilling av fordringer, og denne enekompetanse kan ikke fratas bostyrer på skiftesamlingen. Det skal også nevnes at det ikke er vanlig i praksis å ha saker oppe til vedtak på skiftesamlingen.

Det kan være hensiktsmessig at første skiftesamling avholdes kort tid etter utløpet av den kunngjorte fordringsfrist.

7.2. Offentlighet

Skiftesamlingen er et offentlig rettsmøte, jf domstolloven. § 124, jf kkl § 149 , sjette ledd. Skyldneren kan selvfølgelig begjære lukking av rettsmøtet på samme måte som ved behandlingen av konkursbegjæringer, jf pkt 2.8. De hensyn som kan være momenter ved spørsmålet om lukking av rettsmøtet, hvor konkursbegjæringen skal behandles, vil svært sjelden være til stede ved den første skiftesamlingen. En begjæring om lukkede dører bør derfor avslås i de aller fleste tilfellene jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99) del IV punkt 4.4 s. 75.

Rettsmøtet ledes av dommeren, som både er ordstyrer og dommer. Dog kan funksjonærer i unntakstilfelle bemyndiges i det enkelte tilfellet, jf kkl § 92 , annet og tredje ledd. Bestemmelsen er reservert for påtrengende tilfeller.

7.3. Møterett/møteplikt

Etter kkl § 103 har en personlig skyldner plikt til å være til stede på skiftesamlingen. Bostyrer kan frita skyldneren for denne plikten, men det bør normalt ikke gis fritak.

Dersom skyldneren er en juridisk person, for eksempel aksjeselskap, inntrer møteplikt først når bostyreren gir pålegg om at skyldneren skal møte, jf kkl § 108 . I et aksjeselskap bør styret være representert på skiftesamlingen, og pålegget bør som oftest gis til styreformannen. Hvis styreformannen ikke har anledning, bør pålegget gis til et styremedlem som kjenner godt til den daglige driften. Den daglige leder kan også gis pålegg om å møte.

7.4. Stemmeberettigede

Som hovedregel skal det ikke oppnevnes kreditorutvalg. Medlemmer av kreditorutvalget oppnevnes evt. av tingretten jf. kkl. § 83. Kreditorene har imidlertid fortsatt adgang til å begjære skiftesamling avholdt, jf kkl § 92 , første ledd nr. 4. I praksis er det sjelden at dette skjer. I de tilfeller hvor kreditorene begjærer skiftesamling avholdt, må det avgjøres om skiftesamlingen er vedtaksfør, jf kkl § 96 . Dette er sjelden tilfelle. Hvis skiftesamlingen er vedtaksfør, må det avgjøres hvem av de fremmøtte som er stemmeberettiget.

I utgangspunktet har alle fordringshaverne stemmerett etter fordringsbeløpet. Forutsetningen er imidlertid at de møter personlig, eller ved en representant med ubegrenset/ubetinget fullmakt til å opptre på fordringshaverens vegne på skiftesamlingen, jf kkl § 94 .

Skriftlig forhåndsstemming er ikke tillatt, og fullmakten kan derfor heller ikke være begrenset når det gjelder hvorledes fullmektigen skal stemme.

Hvilke fordringshavere som har stemmerett på skiftesamlingen, vil være avhengig av boets dekningsmulighet.

Dersom det er klart at boet bare vil gi dividende til fordringer av kl I, eventuelt kl II, er det kun disse fordringer som har stemmerett. Er det åpenbart at boet vil gi full dekning til fordringshavere med lovbestemt fortrinnsrett, vil disse ikke ha stemmerett. I disse tilfellene vil det kun være de uprioriterte fordringshaverne som har stemmerett. Begrunnelsen for denne regelen er at de fordringshaverne som ikke har reell interesse i bobehandlingen, heller ikke bør delta i avstemningene i boet, jf kkl § 95 , annet ledd.

I innstillingsbo, hvor det er klart at ingen fordringsgruppe vil få dekning, vil alle fordringsgrupper ha stemmerett på lik linje, jf kkl § 95 , første ledd.

Fordringshavere, som er sikret ved pant eller annen sikkerhetsstillelse, vil kun ha stemmerett for det beløp som antas ikke å ville bli dekket av sikkerheten. (Om de har stemmerett for sin usikrede fordring - som nevnt ovenfor - vil være avhengig av hvilke av fordringsklassene som vil få stemmerett på skiftesamlingen, jf kkl § 95 , første ledd).

Dersom en fordring er betinget, tas den ikke hensyn til før betingelsen er inntrådt, jf kkl § 95 , fjerde ledd.

En fordringshaver kan ikke delta i avstemninger som gjelder egne avtaler med skyldneren eller boet. Fordringshaverne kan heller ikke delta i avstemninger som gjelder ens eget ansvar overfor skyldneren eller boet, jf kkl § 94 annet ledd.

Bestemmelsen inneholder også en skjønnsmessig inhabilitetsregel for det tilfellet at fordringshaveren eller dennes representant har en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i avstemningen. Med særinteresse tenkes det her på at det foreligger en spesiell interesse for vedkommende fordringshaver, som går ut over den interesse i boet og skyldnerens anliggende, som følger av vedkommendes stilling som fordringshaver. Videre må særinteressen være av en slik styrke at den er egnet til å virke motiverende ved avstemningen.

Også skyldnerens nærstående har stemmerett i alle spørsmål.

Vedtak på skiftesamlingen treffes med alminnelig flertall regnet etter fordringsbeløpene, dog slik at flertallets samlede tilgodehavende må utgjøre minst 1/5 av det samlede beløp av de fordringer som har stemmerett. Når det gjelder beregningen av det samlede tilgodehavende skal det tas hensyn til alle fordringer tingretten eller bostyret har kjennskap til dersom avstemningen skjer før fristen for å anmelde fordringer er utløpt. Skjer avstemningen etter utløpet av fristen skal en ta hensyn til de fordringer som er anmeldt før fristens utløp, samt de fordringer som er anmeldt etter fristens utløp, men minst en uke før skiftesamlingen, jf kkl § 96 annet ledd.

Hvis det er uenighet om hvilke fordringshavere som skal gis stemmerett og eventuelt med hvilket beløp, avgjøres spørsmålet om fordringshaverens stemmerett av tingretten ved kjennelse. Avgjørelsen bør treffes under skiftesamlingen, og om nødvendig kan retten ta pause før avgjørelsen treffes.

I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å protokollere avstemningen og treffe avgjørelsen om stemmerett senere.

Kjennelsen kan ikke ankes, jf kkl § 97.

7.5. Redegjørelse fra bostyreren

I den første skiftesamlingen skal bostyreren redegjøre for registreringen, boets eiendeler, bobehandlingen så langt samt gi opplysninger om den videre fremdrift. Tingretten bør kreve en skriftlig innberetning som legges frem på første skiftesamling. Om mulig, bør den sendes tingretten senes dagen før, slik at dommeren får tid til å sette seg inn i de spørsmål som reiser seg. Innberetningen kan eventuelt godkjennes som tremånedersinnberetning, jfr. kkl. § 120. Dersom bostyreren mener at det i den videre bobehandlingen bør være forenklet underretning til kreditorene i henhold til kkl § 156 , bør dette fremgå av innberetningen. Tingretten kan avgjøre spørsmålet på den første skiftesamlingen, men retten kan også bemyndige bostyreren til å avgjøre dette senere dersom bostyreren finner det nødvendig.

Hvis redegjørelsen godtas som hovedinnberetning, skal den sendes/-utdeles til skyldneren, kreditorene som har meldt krav/melder seg og Konkursregisteret. Ny innberetning senere i henhold til kkl § 120 er da overflødig, eventuelt er det bare behov for suppleringer på punkter hvor det tidligere har manglet opplysninger. Disse opplysningene - som ofte vil gjelde straffbare forhold og karantene - kan da omtales i en tilleggsinnberetning, som sendes tingretten innen tremånedersfristen, dvs tre måneder fra første skiftesamling er avholdt. Gjentakelser og dobbeltarbeid bør unngås.

Det vises til konkursregisterforskriftenes § 7, fjerde ledd, hvor bostyrer skal sende et eksemplar av alle innberetninger til Konkursregisteret. Dette fremgår også av kkl § 120 , fjerde ledd. Tingretten bør påse at dette overholdes.

7.6. Innstilling etter § 135

Innstillingsspørsmålet kan tidligst behandles på første skiftesamling. Hvis fristen for å melde fordringer er utløpt, kan situasjonen tilsi at boet blir innstilt dersom ingen kreditorer stiller sikkerhet for ytterligere bobehandling.

Det bør imidlertid vurderes om det av offentligrettslige hensyn bør stilles midler til ytterligere granskning, jf Konkursrådets anbefaling: Offentlig garantiordninger. Midler til fortsatt bobehandling.

Hvis fristen for å melde fordringer ikke er utløpt, kan situasjonen tilsi at innstilling skjer umiddelbart etter fordringsfristens utløp dersom ikke sikkerhet til ytterligere bobehandling blir stilt av kreditorene.

Når det gjelder innstilling etter kkl § 135 , vises det til pkt 12.5

7.7. Oppnevnelse av ny bostyrer

Bostyreren skal oppnevnes umiddelbart etter at kjennelse om åpning av konkurs er avsagt, jf punkt 3.2 foran. Det er derfor nå sjelden behov for å behandle denne oppnevnelsen på første skiftesamling. Etter kkl § 91 , annet ledd kan det oppnevnes ny bostyrer, hvis det under bobehandlingen viser seg å være behov for det. Oppnevnelsen av ny bostyrer skal skje i samsvar med reglene i kkl § 77.

7.8. Oppnevnelse av borevisor

På skiftesamlingen skal det også vurderes om borevisor skal oppnevnes dersom dette ikke allerede har skjedd, jf pkt 6.2. Hvis det ikke er oppnevnt revisor etter kkl § 77 , tredje ledd ved åpningen av konkurs, skal tingretten i utgangspunktet oppnevne en borevisor på første skiftesamling, jf kkl § 90 , første ledd. Før oppnevnelse skjer, skal fordringshaverne ha anledning til å uttale seg om spørsmålet på første skiftesamlingen.

Borevisor har to oppgaver. Borevisor skal gjennomgå og kommentere skyldners regnskaper og forretningsførsel, og utarbeide en revisjonsberetning i den utstrekning bostyrer antar at det har betydning for utarbeidelse av innberetning etter kkl § 120 . Dette fremgår av kkl § 90 , annet ledd nr. 1. Videre skal borevisor revidere boets regnskaper og kontrollere utbetalingene fra boet, jf § 90, annet ledd nr. 2. Tingretten kan frita borevisor fra en av de nevnte oppgavene, og det som i praksis vil være mest aktuelt er at det gis visse begrensninger når det gjelder arbeidet med å gjennomgå og kommentere skyldners regnskaper.

Oppnevnelse av borevisor kan imidlertid unnlates dersom boet er enkelt og oversiktlig, eller dets midler er så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse, jf kkl § 90 , fjerde ledd. Reformen fra 01.01.2000 inneholder få komponenter som vil tilføre boet ytterligere midler som muliggjør oppnevnelse av borevisor. Praksis vil derfor fortsatt bli at borevisor ikke oppnevnes.

Hvis det ikke oppnevnes borevisor, er det kreditorutvalget som overtar borevisors oppgave med å revidere boets regnskaper og kontrollere utbetalingene fra bostyrer, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99) del IV punkt 7 s. 82 - 87.

Tingretten kan selv overta og revidere boets regnskap samt føre kontroll med utbetaling fra bostyrer. Prinsippielt bør tingretten avstå fra borevisjon og i stedet oppnevne en person særskilt til å utføre dette arbeidet, jf kkl § 90 , fjerde ledd. Dette kan være bostyrers faste revisor. Bostyreren kan også gis fullmakt til å engasjere en revisor eller annen skikket person til å revidere boregnskapet. Det kan for eksempel innarbeides i tingrettens retningslinjer for bostyrer i konkursbo. Utgiftene kan godkjennes som en nødvendig boomkostning.

7.9. Oppnevnelse av kreditorutvalg

Kreditorutvalg kan oppnevnes umiddelbart etter at konkurs er åpnet, jf kkl § 77 , annet ledd. Dersom kreditorutvalg ikke er oppnevnt, skal spørsmålet avgjøres på første skiftesamling.

Dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, skal tingretten oppnevne et kreditorutvalg, jf. kkl § 83. Før tingretten tar stilling til om det skal oppnevnes kreditorutvalg, skal fordringshaverne ha anledning til å uttale seg - både om det bør oppnevne et kreditorutvalg og eventuelt om sammensetningen. Det skal bestå av ett til tre medlemmer. Disse oppnevnes fortrinnsvis blant fordringshaverne, jf kkl § 83 . I forarbeidene er det under punktet"eller forholdene for øvrig tilsier det" pekt på at dette kan være at det ikke er oppnevnt borevisor.

Tingrettens beslutning om oppnevnelse av kreditorutvalg kan ikke angripes ved anke, jf kkl § 83 , fjerde ledd.

Så fremt kreditorutvalg blir oppnevnt, skal en fra de ansatte oppnevnes som medlem av kreditorutvalget dersom de ønsker det, eller det er fremsatt krav fra den lokale fagforeningen, som organiserer et flertall av de ansatte, jf kkl § 84 . Tingretten kan imidlertid gjøre unntak, jf kkl.§ 84, fjerde ledd. Dersom tingretten vil unnlate å oppnevne en representant fra de ansatte, skal bostyrers uttalelse innhentes på forhånd.

At de ansatte blir medlem av kreditorutvalget er særlig aktuelt ved fortsatt drift, eller der det er mulig å realisere og derved få til videre drift, jf pkt 6.4. Hvis det er ønskelig kan antallet da økes til fire, men dette er ikke nødvendig, jf kkl § 83 ,første ledd.

Dersom bostyreren mener at det vil bli nødvendig med kreditorutvalg, bør det fordres at vedkommende tar kontakt med aktuelle kreditorer, herunder de ansatte, før første skiftesamling og får avklart hvem det kan være formålstjenlig å få med i kreditorutvalget, og hvem som er villig til dette. Minimumskravet bør være at bostyreren har en person å foreslå.

Tingretten kan gjøre sin beslutning om oppnevnelse betinget av at den som oppnevnes er villig til å påta seg vervet uten godtgjørelse, jf kkl § 83 ,tredje ledd.

Dersom tingretten ikke har gjort sin oppnevnelse betinget, bør det likevel tas forbehold for godtgjørelse og godtgjørelsesnivå dersom boet selv ikke har midler til å dekke rimelig godtgjørelse. På disse vilkår kan det i enkelte distrikter være vanskelig å finne frem til villige kreditorutvalgmedlemmer, slik at det bør søkes løsninger i samarbeid med skattefogden og kommunekassereren, som i det aller fleste tilfeller har interesse i bobehandlingen.

Det skal for øvrig nevnes at det ikke er noe krav om at kreditorutvalg må bestå av kreditorer. En annen villig person er tilstrekkelig, og man har erfaring for at både studenter og pensjonister har gjort en god jobb. Disse bør få en liten godtgjørelse.

Honoraret til kreditorrepresentanter bør normalt ikke utredes av offentlige midler. Må det imidlertid oppnevnes kreditorutvalg utenfor kretsen av kreditorer, kan spørsmålet stille seg annerledes, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99) del IV punkt 2 og 3 s. 61 - 69 og merknadene til kkl §§ 80 - 84 s. 223 - 225.

8. Kontroll med forvaltning og fremdrift

8.1. Forvaltning av boet

Tingretten skal ikke intervenere i forvaltningen av boet, men skal likevel påse at bobehandoingen har forsvarlig fremdrift.. Er ikke bostyreren tilstrekkelig dyktig eller skikket, eller av andre grunner ikke mestrer bobehandlingen, skal bostyrer skiftes ut, jf kkl § 91 , jf kkl § 13 , annet ledd.

Etter kkl § 99 har tingretten en instruksjons- og kontrollmyndighet overfor bostyret. Overstyring av bostyrer kan ha ansvars- og forsikringsmessige konsekvenser.

Tingretten kan pålegge bostyrer og bostyret at bestemte spørsmål om bobehandling skal forelegges skiftesamlingen til uttalelse eller avgjørelse.

Videre kan tingretten oppheve eller omgjøre vedtak truffet av bostyreren, bostyret eller skiftesamlingen dersom vedtaket er i strid med skyldnerens, en fordringshavers eller en tredjemanns rett, jf kkl § 99 ,annet ledd nr 1, eller er ulovlig i andre henseende, jf kkl § 99 , annet ledd nr 2.

Etter kkl § 99 annet ledd nr 3 har tingretten også kompetanse til å oppheve eller omgjøre vedtak dersom vedtaket er åpenbart urimelig. Tingretten bør imidlertid være tilbakeholden med omgjøringer i medhold av kkl § 99 , annet ledd nr 3, jf Rt 1989 s 750 og Rt 1994 s 1447 flg.

Tingretten har en generell tilsynsfunksjon. Tingretten bør imidlertid ikke i for stor utstrekning være samtalepartner for bostyreren slik at vedkommende ikke tør opptre alene, men blir uselvstendig i sin utførelse av oppdraget.

8.2. Tingrettens medvirkning ved salg av overbeheftede eiendeler

Etter kkl § 117 a, gis boet på visse vilkår adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser. Etter kkl § 117 a, tredje ledd, som omhandler salg av realregistrerte eiendeler, fremgår det at tingretten skal stadfeste salget hvis ikke alle berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. Dette medfører at rettighetshaverne ikke blir bundet ved passivitet. Ved salget får tvangsfullbyrdelseslovens §§ 11-29 til 11-35 anvendelse så langt de passer. Dette innebærer blant annet at tingretten må sørge for å utstede skjøte hvor det klart fremgår hvilke heftelser som fortsatt eventuelt skal hvile på eiendommen.

Hvis det foreligger samtykke fra alle berørte rettighetshavere, påhviler denne oppgaven bostyreren, idet tingretten ved samtykke heller ikke skal stadfeste salget.

Kkl § 117 a, fjerde ledd, omhandler salg av løsøre som ikke er realregistrert. Ved salg av løsøre som ikke er realregistrert, skal bostyreren sende et skriftlig varsel til de rettighetshaverne som kan bli berørt av salget. I brevet skal det opplyses om at beslutningen om å foreta et salg med utslettende virkning for udekkede heftelser kan omgjøres av tingretten etter kkl § 99 ,som gir tingretten - på visse vilkår - anledning til å omgjøre en beslutning om salg truffet av bostyreren dersom salget er i strid med vilkårene i § 117 a, første ledd, eller det fremstår som åpenbart urimelig. Salget fra bostyreren kan ikke gjennomføres før tidligst 14 dager etter at varsel er gitt. Fristen blir her regnet fra varselet ble gitt, og ikke fra det tidspunkt mottakeren mottok varselet.

Tingrettens avgjørelse med hensyn til om den skal benytte sin omgjøringsadgang eller ikke kan ikke ankes, jf kkl § 117a, fjerde ledd, siste punktum.

8.3. Fremdriften

Bostyreren bør ha en fremdriftsplan, og tingretten bør påse at fremdriften er tilfredsstillende og i samsvar med det som er angitt i innberetningen. Hvis dette ikke er tilfelle bør det kreves en redegjørelse fra bostyreren på hvorfor bobehandlingen tar lengre tid enn det som var forventet.

Det kan være hensiktsmessig å etablere en ordning hvormed bostyreren periodevis, for eksempel hver tredje måned, kort må meddele tingretten hva som er utført i perioden, hva som gjenstår og tids- og kostnadsramme på det gjenstående.

8.4. Lovbestemte og pålagte redegjørelser

Lovbestemte og pålagte redegjørelser og innberetninger må foreligge innen fristen, og tingrettene bør legge opp et kontroll- og purresystem som fanger opp forglemmelser. De lovbestemte og pålagte redegjørelsene bør ha det innhold og oppsett som er anbefalt i Justisdepartementets rundskriv G-78/94. Tingretten bør kreve at malen følges. Dette vil lette arbeidet for de øvrige brukerne av innberetningen/redegjørelsen, for eksempel konkursregisteret og påtalemyndigheten, og spare boet for nye rapportskjemaer og unødvendige spørsmål og henvendelser. Videre bør det også kontrolleres at innberetningene sendes Konkursregisteret, jf konkursregisterforskriftenes § 7, fjerde ledd, skyldneren, kreditorene og øvrige aktuelle mottakere. Bostyrerens angivelse av adressater kan være tilstrekkelig bekreftelse for kontrollen med at innberetningen er sendt.

Dersom bobehandlingen varer over ett år skal det også foreligge årsredegjørelse, som bør være noe fyldigere enn den periodevise rapporten som er nevnt ovenfor. Årsredegjørelsen skal sendes ett år etter oppnevnelsen av bostyrer, og ikke ved kalenderårets utløp. Årsredegjørelsen bør følge den anbefalte mal, men begrenses til de punkter hvor det er nytt å meddele. Dersom kreditorutvalg er oppnevnt, skal årsredegjørelsen være påtegnet av kreditorutvalget, jf kkl § 121. Den skal også forelegges borevisor dersom borevisor er oppnevnt. Slike årsredegjørelser skal sendes Konkursregisteret, og bør også sendes kreditorer som ikke er varslet i overensstemmelse med kkl § 156 og kkl § 111 , tredje ledd, siste setning.

Etter kkl § 122a har bostyrer en varslingsplikt til påtalemyndighetene dersom det antas å foreligge forhold som kan gi grunn for straffeforfølgning mot skyldner. Slikt varsel skal gis så tidlig som mulig. Innberetningen som omhandler mulige straffbare forhold, jf kkl § 120 nr. 5, skal også sendes påtalemyndigheten, selv om varsel er gitt tidligere.

Innberetningen skal også oversendes Kredittilsynet dersom det antas at det foreligger grunnlag for saksjoner fra Kredittilsynet overfor skyldners revisor, jf kkl § 120 nr. 6. Også i forhold til Kredittilsynet har bostyreren en varslingsplikt i henhold til kkl § 122 a. Tingretten kan kontrollere at innberetningen er oversendt i henhold til kkl § 122 a.

Hvis innberetningen er mangelfull når det gjelder straffbare forhold bør tingretten pålegge bostyreren å utrede dette nærmere, i rimelig utstrekning hensett til sakens omfang og karakter. Det bør også ses hen til størrelsen av de tilgjengelige midler. Ved mistanke om økonomisk kriminalitet kan dette skje under en garantiordning dersom boet ikke har egne midler, jf Konkursrådets anbefaling: Offentlige garantiordninger. Midler til fortsatt bobehandling.

Konkursrådet har også utgitt en egen anbefaling om behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs, jfr Justisdepartementets særskilte garantiordning.

9. Konkurskarantene

I innberetningen fra bostyreren skal det vurderes om vilkårene for konkurskarantene er til stede, jf kkl § 120 nr 7. Dette kan også gjøres i et utfyllende skriv eller i et prosesskrift dersom bostyreren ønsker å påberope seg partsrettigheter. Det bør fordres at det gis konkret begrunnelse, og at det gis en klar beskrivelse av uforsvarlige og straffbare forhold, uegnethet og rimelighetsmomenter.

Vilkåret for konkurskarantene fremgår av kkl § 142, som bestemmer at skyldneren kan settes i konkurskarantene ved straffbare forhold og/eller uforsvarlig forretningsførsel. Det kan skilles mellom begrenset og utvidet konkurskarantene, jf kkl § 142, tredje og fjerde ledd.

Den prinsipale målgruppen for konkurskarantene er de såkalte "konkursgjengangerne". Bestemmelsen har imidlertid anvendelse langt utover denne gruppen. I praksis fordres det imidlertid noe mer uforsvarlighet før uskikkethet kan konstateres hos de som ikke har vært rammet av konkurs tidligere. Det kan nevnes at lagmannsrettene har stadfestet en rekke kjennelser hvor konkurskarantene er ilagt ved førstegangs konkurs, og det kan se ut til at de fleste kjennelsene ikke gjelder konkursryttere og konkursgjengangerne.

Forutsetningsvis skal konkurskarantene kunne ilegges på et forholdsvis summarisk grunnlag uten de samme krav til bevis og bevisførsel som for eksempel i straffesak. Det dreier seg da heller ikke om straff, men om et beskyttelsestiltak mot uønsket forretningsdrift i regi av uansvarlige selskap.

Før tingretten avgjør spørsmålet skal skyldneren og påtalemyndigheten få anledning til å komme med sine merknader til bostyrerens redegjørelse. Det er praktisk at disse varsles av bostyreren samtidig med at innberetningen oversendes til tingretten. Bostyreren bør sette en frist for skyldneren og påtalemyndigheten til å uttale seg.

Både boet og påtalemyndigheten har rett til å opptre som part. Dersom boet eller påtalemyndigheten engasjerer seg som part, for eksempel ved å inngi prosesskrift, må spørsmålet alltid avgjøres ved kjennelse. Opptrer ikke boet eller påtalemyndigheten som part, skal det ikke avsies noen kjennelse dersom karanteneforslaget ikke tas til følge. Tas karanteneforslaget til følge avsies kjennelse, som kan ankes til lagmannsretten. Tingretten kan også selv omgjøre kjennelsen, jf kkl § 143, fjerde ledd.

Konkurskarantenen har virkning fra avsigelsen. Den skal forkynnes for vedkommende som er ilagt karantene.

Kopi av kjennelsen sendes også bostyreren, Konkursregisteret og påtalemyndigheten straks den er avsagt.

Utgangspunktet for konkurskarantenen er fra det tidspunkt konkurs ble åpnet. Dersom det er gått mer enn tre til fire måneder siden konkursåpningen, bør imidlertid utgangspunktet være avsigelsestidspunktet. Unntaksvis har lagmannsretten godtatt at utgangspunktet for konkurskarantene er lagt mellom disse to utgangspunktene. Kjennelse om konkurskarantene kan avsies selv om konkursbehandlingen er avsluttet, jf Rt 1991 s 1216 og Rt 1992 s 553.

Konkurskarantene hindrer ikke skyldneren i å drive næringsvirksomhet gjennom enkeltmannsforetak eller i et ansvarlig selskap. Hvis det er skjellig grunnlag for å mistenke skyldneren for straffbare handlinger, kan bostyrer foreslå for påtalemyndigheten at det i forbindelse med straffesak nedlegges påstand om fradømmelse av retten til å drive næringsvirksomhet, jf strl § 29 nr 2.

Konkursrådet har behandlet spørsmål om konkurskarantene i artikkelsamlingen om konkurskarantene og har dessuten fremmet forslag til lovendringer i brev til Justisdepartementet (lenke?)

10. Behandling av anmeldte fordringer.

10.1. Fordringsliste

Bostyreren plikter å føre liste over alle anmeldte fordringer. Av listen skal det fremgå hvilken prioritet fordringshaveren mener å ha krav på, jf kkl § 110, første ledd. Bostyrer skal videre angi et anslag over massekrav og dermed likestilte fordringer, jf kkl § 110, annet ledd, 2. punktum. Det knytter seg imidlertid ingen rettsvirkninger til utarbeidelsen og utsendelsen av et slikt anslag, da massefordringene og dermed likestilte fordringer ikke er gjenstand for formell prøving etter reglene i § 110 flg. Anslaget er kun ment å gi kreditorene en viss informasjon om boets økonomiske stilling, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknader til kkl § 110 s. 231.

Dersom den trykte fordringslisten ikke benyttes, må egen dataliste inneholde de samme opplysninger.

10.2. Innstilling og prøving av fordringer.

10.2.1 Innstillingsbo

I klare innstillingsbo skal det ikke legges annet arbeid i fordringene enn føring av listene, idet en etter kkl § 110, tredje ledd kun skal innstille de fordringer som vil få dekning. Fordringshaverne må i så fall underrettes om at fordringene ikke vil bli innstilt og prøvet, jf kkl § 110, tredje ledd. Dette skjer ofte ved at bostyreren i innberetningen redegjør for hvilke fordringer som eventuelt vil bli innstilt og prøvet.

10.2.2 Utlodningsbo

Hvis det blir dividende, skal en kun innstille og prøve de fordringer som vil få dekning/dividende, jf kkl § 110 annet ledd og kkl § 111 , første ledd. Hvis det for eksempel bare blir dekning til prioriterte krav av kl I, prøver man ikke prioriterte krav av kl II eller uprioriterte krav. Man prøver heller ikke en fordring som ikke vil oppnå en minstedividende fastsatt i henhold til kkl § 128 , tredje ledd. (Henvisningen i kkl § 110 tredje ledd er feil). Beløpet bør fastsettes individuelt etter en hensiktsmessighetsvurdering i det enkelte tilfellet. 1 x rettsgebyret kan være et hensiktsmessig minimumsbeløp for utbetaling av dividende, jf Konkursrådets anbefaling: Regnskapsførsel og regnskapsavleggelse i konkursbo punkt 10.

Ofte meldes krav som fortrinnsberettigede med åpenbar gal begrunnelse. Selv om bostyreren mener at begrunnelsen om fortrinnsrett er uholdbar, plikter boet likevel å behandle fordringen i henhold til anmeldelsen. Dette innebærer at man må gjennomføre en formell fordringsprøvelse for å få fordringen nektet godkjent som fortrinnsberettiget.

Utgangspunktet i konkursloven er at det er kreditorene selv - herunder konkursrekvirenten - som har ansvaret for å melde sitt krav, jf kkl § 85 , hvor det ikke er tatt med noen bestemmelse om at bostyreren plikter å passe på at kreditorene får anmeldt sine fordringer, jf dog underretningsplikten etter kkl § 79 . Det finnes også unntak, jf lønnsgarantiens regresskrav, jf pkt 10.3. Selv om bostyreren etter kkl § 85 ikke har noen plikt til å påse at kreditorene melder sitt krav, bør en vurdere om en i bo med stor dividende skal sende ut en påminnelse til kreditorer som åpenbart må ha glemt å melde kravene sine.

For krav som er anmeldt etter anmeldelsesfristens utløp, vises det til pkt 10.5.

10.3. Lønnskrav

Etter forskrift om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv av 28.10.1998 § 5-2 flg., fremgår det at bostyreren har plikt til å behandle lønnskrav selv om bobehandlingen innstilles. Omkostningene ved behandlingen av lønnskravene vil i disse tilfellene dekkes av lønnsgarantien, jf forskriftens § 7-2 nr. 2.

Selv om boet er sluttet påhviler det bostyreren å behandle lønnskravet, forutsatt at søknaden er sendt bostyrer eller direktoratet innen seks måneder etter konkursåpningen, jf forskriftens § 5-4 nr. 4.

Bostyreren bør behandle lønnskravene umiddelbart etter at kravene er meldt, idet de ansatte må få utbetalt forfalte lønnskrav så snart som mulig.

Hvis det ikke er midler i boet, oversendes kravene straks til Direktoratet for Arbeidstilsynet med bostyrerens innstilling. Så snart utbetalingen er mottatt fra lønnsgarantiordningen foretar bostyreren utbetaling til arbeidstakerne. En må i den forbindelse påse at skattetrekk blir foretatt.

Har boet tilstrekkelige midler skal det ikke legges ned arbeid vis à vis lønnsgarantiordningen. Når det er åpenbart at det er dekning til lønnskravene, kan disse utbetales uten utlodning, jf kkl § 127 , første ledd.

Bostyreren har ansvaret for at det holdes tilbake tilstrekkelige midler til bobehandlingen og massekrav. Viser det seg i ettertid at det ikke blir nok midler i boet til å dekke masseomkostninger, er det for sent å søke dekning fra lønnsgarantien dersom utbetaling har funnet sted. I forhold til lønnsgarantien er lønnen oppgjort mellom de rette parter. Det er den ansatte som kan søke oppgjør fra lønnsgarantien, og ikke boet. Er man i tvil om boet har nok midler, bør man derfor søke forskuttering selv om boet har likvide midler til å dekke lønn.Tingrettens kontroll med lønnskravene kan skje ved at status tas med i den periodevise underretning til retten som er nevnt tidligere.

Når det gjelder lønnsgarantiens regresskrav, har bostyreren, som nevnt, plikt til å sørge for at dette blir anmeldt i boet og registrert som en fordring av kl I, jf forskriftens § 5-5 nr. 3.Bostyreren skal innstille overfor lønnsgarantien, men bør deretter normalt ikke engasjere seg i tvist mellom lønnskravshaverne og lønnsgarantiordningen. Etter forskriftens § 6-1 er tingretten et kontrollorgan som skal føre tilsyn med at bostyrer utfører sine oppgaver i samsvar med forskriften, men tingretten er ikke klageinstans dersom lønnsgarantifondet avviser et lønnskrav. Har arbeidstakeren fått avslått eller redusert sitt lønnskrav, må vedkommende eventuelt klage til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Når det gjelder lønnskravene, vises for øvrig til Konkursrådets anbefaling om lønnskrav.

10.4. Fordringsprøvelse.

I slutningsbo bør tingretten påse at fordringsprøvelse skjer så snart det nødvendige grunnlaget for prøvingen foreligger. Etter kkl § 110 , jf kkl § 111 , første ledd er det bostyreren som skal innstille på om en fordring skal godkjennes eller ikke. Det er ikke nødvendig for bostyreren å konferere med bostyret. Innstillingen om en fordring skal godkjennes eller ikke gjøres ved at bostyreren på fordringslisten påfører sin innstilling både når det gjelder beløp og prioritet, jf kkl § 110 , annet ledd. Prøvingen av fordringene kan skje på skiftesamling, men hovedregelen er at prøvingen foretas av bostyreren eller av bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, jf kkl § 111 , første ledd. Bare de innstilte fordringer prøves på denne måten.

Konkursskyldneren, fordringshavere som har fått innstilt sine fordringer og eventuelt borevisor skal varsles om tid og sted for prøvingen, og tilsendes bostyrerens innstilling minst åtte dager før prøvingen finner sted, jf kkl § 111 , annet ledd. Disse har også rett til å være til stede under fordringsprøvingen og å uttale seg om innstillingen. De som ikke har fått innstilt sin fordring, kan derfor etter lovens ordlyd ikke møte og fremsette innsigelser mot innstillingen. Dette medfører at hvis det kun er fordringer av kl. 1 og 2 som er innstilt, vil de fordringshaverne som har uprioriterte fordringer etter lovens ordlyd ikke kunne reise innsigelser mot de innstilte fordringene. Dette vil kunne fremstå som urimelig, og Konkursrådet kan ikke se at forarbeidene har drøftet problemstillingen, spesielt i de tilfeller hvor fordringene innstilles i puljer. De av kreditorene som ønsker det, må imidlertid fortsatt ha rett til å kunne gjøre seg kjent med fordringslisten.

Dersom det ikke er sendt varsel senest åtte dager før fordringsprøvelsen, bør denne utstå med mindre det finnes ubetenkelig at fordringen likevel prøves, jf kkl § 111 , annet ledd, siste setning.

I forbindelse med at bostyreren foretar sin innstilling må også dokumentasjonen for kravet kontrolleres, jf kkl § 109 , første ledd, 2. pkt. Hvor omfattende fordringsprøvelsen må være kan imidlertid avhenge av hvor stor dividende det vil bli i boet. Hvis det blir lav dividende kan det være riktig, ut ifra et økonomisk synspunkt, å ikke bruke for meget tid på fordringsprøvelsen. I slike tilfeller kan det være like riktig å anerkjenne noe tvilsomme fordringer og utbetale en meget lav dividende, fremfor ressurskrevende fordringsprøvelser. Rettsvirkningen av at en fordring er godkjent i boet gjelder kun innad, slik at kreditors krav mot skyldneren ikke blir rettskraftig avgjort. Skyldneren kan fremdeles bestride kravet, noe som kan være aktuelt dersom det dreier seg om et personlig konkursbo hvor skyldneren hefter for restgjelden etter at boet er sluttet.

Dersom bostyreren innstiller på at en fordring skal godkjennes i samsvar med anmeldelsen og det ikke kommer innsigelser mot innstillingen senest ved prøvingen, anses fordringen for godkjent så vel med hensyn til beløp som prioritet, jf kkl § 113 .

Resultatet av prøvingen skal alltid protokolleres, jf kkl § 111 , tredje ledd. I protokollen må det fremgå hvilket beløp, og med hvilken prioritet, den enkelte fordring er anmeldt og godkjent med. Videre må det også fremgå hvilken dato prøvingene for de forskjellige fordringene er avsluttet. Protokollen bør sendes til skyldneren og kreditorene som har fått innstilt sine fordringer, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknader til kkl § 111 s. 232.

10.4.1 Fordringen blir bestridt av bostyrer

Dersom en fordring ikke innstilles som anmeldt, skal anmelderen underrettes og få en frist til å komme med ytterligere begrunnelse/bemerkninger for sin fordring, jf kkl § 114 , første ledd.

Dersom det ikke kommer ytterligere begrunnelse fra fordringsanmelderen innen den frist bostyrer har satt, skal bostyrer innberette forholdet til tingretten. Tingretten skal gi anmelderen en frist på minst tre uker til å reise tvist. Denne fristen er preklusiv, hvilket medfører at innstillingen eller innsigelsen som er reist mot fordringen, uten videre legges til grunn for prøvingen dersom fristen oversittes, jf kkl § 114 , annet ledd. Tingretten plikter derfor å opplyse fordringsanmelderen om at innsigelsen uten videre vil bli lagt til grunn dersom tvist ikke reises.

Også i de tilfeller hvor bostyrer fastholder sin innsigelse etter at fordringshaveren har kommet med en ytterligere begrunnelse for sitt krav, skal forholdet innberettes til tingretten. Tingretten skal også her gi fordringshaverne en frist på tre uker til å reise tvist. Reiser ikke fordringshaver tvist innen fristen, skal bostyrers innstilling legges til grunn, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknader til kkl § 114 s. 233. Når tvistemulighetene er prekludert, skal tingretten underrette bostyrer.

Reises det tvist, skal partene gis anledning til å uttale seg ytterligere - enten skriftlig eller muntlig, jf kkl § 149 , fjerde ledd. Tvisten avgjøres ved kjennelse av tingretten.

10.4.2 Fordringen blir bestridt av skyldneren, en fordringshaver eller et medlem av bostyret.

Dersom fordringen bestrides av skyldneren, av en fordringshaver som har fått innstilt sin fordring, eller et medlem av bostyret, skal det også her gis underretning til anmelderen, som får en frist med å komme med en nærmere begrunnelse/bemerkninger til sin fordring, jf kkl § 114 , første ledd. Dersom anmelderen ikke kommer med noen grunngivning innen fristens utløp, eller hvis innsigelsen fastholdes, skal bostyreren også her innberette forholdet til tingretten. Før dette skjer, bør bostyrer imidlertid gjøre vedkommende som har reist innsigelsen kjent med den nærmere begrunnelse, slik at vedkommende eventuelt kan trekke innsigelsen tilbake. Opprettholdes innsigelsen, blir fremgangsmåten for øvrig som i de tilfeller hvor fordringen blir bestridt av bostyrer. Når det gjelder spørsmålet om hvem som kan fremsette innsigelser mot fordringen, vises det til det som er anført under punkt 10.4, hvor det fremgår at det kun er de som har fått innstilt sin fordring som kan gjøre innsigelser mot anmeldelsen. Etter Konkursrådets oppfatning er det mulig at det er tilstrekkelig at fordringen er behandlet av bostyrer, slik at også de fordringshavere som har fått innstilt sin fordring til ikke-godkjennelse også kan reise innsigelser mot de øvrige fordringene. De som ikke har fått innstilt og prøvet sine fordringer kan sannsynligvis - etter lovens ordlyd - ikke fremsette innsigelser mot de innstilte fordringene. Dette vil, som nevnt under punkt 10.4, kunne fremstå som urimelig, og Konkursrådet kan ikke se at denne problemstillingen er drøftet nærmere i forarbeidene.

Dersom det blir reist tvist, fremgår det av kkl § 114 , tredje ledd at partene i tvisten bare er fordringsanmelderen og den som bestrider fordringen. Partene skal gis anledning til å uttale seg muntlig eller skriftlig, jf kkl § 149 , fjerde ledd. Tingretten kan holde seg til den som har anmeldt fordringen for fordringshaveren. Tvisten avgjøres ved kjennelse av tingretten.

Hvis det blir tvist og vedkommende vinner frem med sin innsigelse uten å få tilkjent saksomkostninger, kan tingretten bestemme at vedkommende skal få dekket sine saksomkostninger helt eller delvis av boet, begrenset til den fordel boet oppnår, jf kkl § 114 , tredje ledd.

Hvis vedkommende som har fått frist til å reise skiftetvist oversitter fristen, vil domstollovens § 147 , jf domstollovens § 153 , komme til anvendelse, slik at vedkommende må begjære oppreisning dersom han ønsker å reise tvist selv om tingrettens satte frist er utløpt.

10.4.3 Tingrettens kompetanse ved fordringsprøvelse

Etter kkl § 145 , første ledd nr 3 har tingretten enekompetanse til å avgjøre "tvist om hvorvidt anmeldt masse- eller konkursfordring skal godkjennes, og om dens størrelse og prioritet." For denne type krav går en eventuell tvist om fordringens godkjennelse for tingretten.

Pantesikrede krav og krav om separatistrett er ikke underlagt tingrettens enekompetanse etter kkl § 145. Dette innebærer at konkursboet, for så vidt gjelder gyldigheten av slike krav, er underlagt de ordinære domstoler. Tvangssalg over eiendommen som inngår i boet foretas også på vanlig måte. Også den som mener å ha krav på utlevering av en gjenstand som er boets besittelse kan kreve dette for de ordinære domstoler. Etter kkl § 145 fjerde ledd kan kreditorene imidlertid velge å melde kravet i boet, og derved få tvisten avgjort av tingretten.

Også spørsmålet om omstøtelse kan avgjøres av tingretten, med mindre spørsmålet etter en ufravikelig hjemtingsregel hører inn under en annen domstol, jf kkl § 145 annet ledd.

10.5. Fordringer som anmeldes etter anmeldelsesfristen

Etter kkl § 115 har den kreditor som anmelder sin fordring for sent likevel krav på at denne prøves så lenge boet ikke er opptatt til slutning. Kreditor må imidlertid selv bære omkostningene dersom fordringsprøvelse vil medføre ekstra kostnader for bobehandlingen. Dette vil oftest bli aktuelt dersom korrigert fordring kommer etter at arbeidet med sluttinnberetningen er påbegynt.

Krav som anmeldes etter at boet er tatt opp til slutning deltar ikke i utlodningen, jf kkl § 133 , fjerde ledd og skal ikke behandles.

11. Omkostningskontroll

11.1. Godtgjøring av nødvendig arbeid

Tingretten bør sette grenser for hvilket arbeid som kan utføres under Statens ansvar etter kkl § 73 . Dersom bobehandlingen burde vært innstilt tidligere i henhold til kkl § 135 , bør det ikke være kurant å belaste Statens ansvar for udekkede kostnader, jf Konkursrådets anbefaling: Offentlige garantiordninger. Midler til fortsatt bobehandling. Tingretten bør også ved oppnevnelse av bostyrer ta forbehold om garantiansvar for staten, slik at ansvar etter kkl § 73, tredje ledd, skal forhåndsklareres med tingretten. Etterbevilgning fra de særskilte midler til avdekking av økonomisk kriminalitet bør heller ikke være kurant. Det er bare nødvendig arbeid som skal godtgjøres.

Bostyrerens salær utgjør i de fleste bo en stor andel av de tilgjengelige midler, og salærene representerer samlet betydelige summer. Det er derfor viktig at tingretten gjør en effektiv kontroll med salærene. Salærfastsettelser er behandlet av Finn Kløvstad i Lov og Rett 1992 s 191 og Justisdepartementets rundskriv G-143/85.

Bostyrerens og revisors kontoromkostninger, herunder bruk av materiell, teknisk utstyr, telefon, telefaks, kopimaskin og kontorhjelp, skal normalt ikke honoreres separat, men hensyntas ved salærfastsettelsen. Dersom boet har medført ekstraordinære omkostninger, for eksempel store postforsendelser, kan de kreves dekket særskilt av boet. Det bør kontrolleres at de normale utgiftene, som nevnt ovenfor, ikke er med i boregnskapet, jf Konkursrådets anbefaling: Regnskapsførsel og regnskapsavleggelse m.v. i konkursbo punkt 7.

11.2. Honorarforskudd

Tingretten bør videre påse at det ikke uten skriftlig samtykke heves honorarforskudd ol. Uhjemlet uttak av boets midler er kritikkverdig, og har betydning i relasjon til kkl § 157 , fjerde ledd. Heving av honorarforskudd uten forhåndssamtykke kan være straffbart.

Dersom tingretten gir samtykke til honorarforskudd i medhold av kkl § 157 , femte ledd, bør det tas forbehold om tilbakebetaling om det endelige salæret skulle bli fastsatt til et lavere beløp. Det bør likevel ikke samtykkes i at det utførte arbeidet forskutteres fullt ut. Salærforskudd til bostyrer og revisor bør normalt ikke gis mer enn en gang pr år, unntatt i større bo. Det bør fordres en kort redegjørelse for nedlagt arbeid og tidsforbruk.

Kreditorutvalgsmedlemmer bør normalt ikke gis honorarforskudd, med unntak for store bo som går over flere år.

12. Boavslutningen

12.1. Stadfestelse av akkord under konkurs

Under bobehandlingen kan skyldneren fremsette forslag til akkord, jf kkl § 123 . Ved personlig konkurs bør skyldneren oppfordres til en slik løsning om de økonomiske vilkårene er til stede, men bostyreren kan ikke bistå særlig på rekvirentens eller det offentliges bekostning. Skyldneren bør også gjøres oppmerksom på at inntekter opptjent under bobehandlingen, og som går inn i boet, er skattefrie, jf skatteloven § 2-33 , første ledd, jf dekningsloven § 2-11 .

Etter kkl § 123 , annet ledd skal et akkordforslag fra skyldneren oversendes tingretten med bostyrer eller bostyrets uttalelse. Uttalelsen fra bostyrer eller bostyret skal både si noe om forslaget anbefales vedtatt, om utsikten til at forslaget kan oppfylles og hvilken sikkerhet man har for at oppfyllelse skjer. Det kan om nødvendig også settes betingelser fra bostyrer eller bostyrets side for å anbefale forslaget. Etter at forslaget med uttalelsen er oversendt, avgjør tingretten ved kjennelse om forslaget skal tas under behandling, jf kkl § 124 .

Dersom bostyrer eller bostyret kommer til at avstemning over forslaget bør skje i eget avstemningsmøte istedenfor skriftlig, skal dette begjæres samtidig. Tingretten må i disse tilfellene også ta stilling til en eventuell begjæring om at avstemning skal skje i avstemningsmøte samtidig med at de avgjør om forslaget skal tas under behandling, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknadene til kkl § 124 s. 243.

Dersom akkordforslaget blir stadfestet, skal bobehandlingen innstilles i henhold til kkl § 125. Det anbefales at både kjennelsens slutning og kunngjøringen formuleres slik at det ikke oppstår misforståelser om innstillingsgrunnen. Det anbefales følgende formulering:

"Tvangsakkordforslaget stadfestes og konkursbehandlingen innstilles i henhold til kkl § 125, hvoretter boet tilbakeleveres til fri rådighet".

Kjennelsen skal oversendes Konkursregisteret, jf forskriften om Konkursregisteret av 23.8.1994. Stadfestelsen av akkorden og innstillingen av konkursbehandlingen skal kunngjøres i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon og i en avis som er alminnelig lest på stedet, jf kkl § 78 , tredje ledd.

I henhold til rundskriv av 28.8.1993 fra Brønnøysundregistrene, fremgår det at samtlige kunngjøringer skal foretas av Konkursregisteret så snart kjennelsen er oversendt fra tingretten dersom tingretten ikke selv foretar kunngjøringene.

12.2. Tilbakelevering av boet til skyldneren

I medhold av kkl § 136 skal bobehandlingen innstilles ved kjennelse etter anmeldelsesfristens utløp dersom de fordringshaverne som har meldt sitt krav samtykker, har fått fullt oppgjør, eller får sikkerhet for sitt krav. Innstilling bør imidlertid ikke skje før tilstrekkelige midler til å dekke omkostninger og eventuelle krav som skal dekkes, er til disposisjon for bostyreren. For å forebygge misforståelser anbefales formuleringen:

"Bobehandlingen innstilles i henhold til kkl § 136 , og boet tilbakeleveres til fri rådighet". Dette bør fremgå både i slutningen og i kunngjøringene.

Kjennelsen skal oversendes Konkursregisteret og kunngjøres som nevnt under pkt 12.1 ovenfor.

12.3. Oversendelse av regnskap med sluttredegjørelse.

Etter kkl § 122 , andre ledd, skal bostyreren sende kopi av regnskapet og sluttredegjørelsen til alle fordringshavere, som har meldt krav i boet. Fordringshaverne skal samtidig også forelegges et forslag til godtgjørelse for bostyrer, eventuelt borevisor og kreditorutvalg. Regnskapet og sluttredegjørelsen skal sendes - uansett om boet foreslås innstilt etter kkl § 135 , eller om det skal sluttes og utloddes i henhold til kkl § 128 .

Fordringshaverne skal gis en frist på to uker til å reise innsigelser mot at regnskapet godkjennes, eller at boet innstilles eller sluttes, jf Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknader til kkl § 122 s. 240 og 241, samt merknader til kkl § 128 s. 244.

Når boregnskapet med sluttredegjørelsen er utsendt til alle fordringshaverne i henhold til kkl § 122 , skal regnskapet revideres. Dette utføres av borevisor, tingretten, kreditorutvalg eller en særskilt oppnevnt revisor.

12.4 Tingrettens godkjennelse av regnskapet.

Tingretten må påse at det foreligger regnskap som er sendt ut i henhold til kkl § 122 . Videre må det kontrolleres at regnskapet er revidert som foreskrevet.

Regnskapet må være godkjent av tingretten før boet kan tas opp til slutning av tingretten, jf kkl § 128 , første ledd, eller bobehandlingen kan innstilles, jf kkl § 135 , tredje ledd.

12.5 Innstilling av bobehandlingen

Dersom bostyreren kommer til at boet må innstilles etter kkl. § 135 , skal bostyreren vurdere å kontakte fordringshavere eller berørte offentlige myndigheter for å få dem til å stille sikkerhet for omkostningene for fortsatt bobehandling. Dersom fordringshaverne/offentlige myndigheter kontaktes, bør det fremgå hva som eventuelt gjenstår av bobehandlingen og hva dette eventuelt kan tilføre boet av midler.

Bostyreren må selv vurdere hensiktsmessigheten av om fordringshaverne/ offentlige myndigheter skal kontaktes. Som oftest vil dette være mest aktuelt overfor store private kreditorer eller offentlige fordringshavere.

Det er ingen formkrav til en slik forespørsel, men det anbefales at en eventuell telefonhenvendelse bekreftes skriftlig med en frist for tilbakemelding.

Dersom ingen vil stille ytterligere sikkerhet, eller bostyrer ikke har funnet grunn til å forespørre fordringshavere/offentlige myndigheter, skal bostyreren i sluttredegjørelsen innstille på at boet skal innstilles etter kkl. § 135 . Hvis fordringshaverne/offentlige myndigheter ikke er forespurt, bør det av sluttredegjørelsen fremgå at de av fordringshaverne som ønsker ytterligere bobehandling må stille sikkerhet.

Dersom skyldnerens regnskapsmaterialer ikke er blitt sikret, eller hvis skyldnerens forretningsførelser ikke er gjennomgått, skal det i sluttredegjørelsen redegjøres særskilt for hvorfor dette ikke har skjedd. Lovgiveren har lagt til grunn at dette er oppgaver som normalt bør prioriteres, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998-99), jf merknadene til § 135, side 246.

I sluttredegjørelsen skal det også redegjøres for om det antas å foreligge straffbare forhold samt at det også skal redegjøres for hvilke undersøkelser som er gjort i den forbindelse, jf. kkl. § 135 , 2. ledd.

Regnskapet med sluttredegjørelsen skal som nevnt i punkt 12.3 sendes alle fordringshaverne. Vedlagt sluttredegjørelsen skal også som nevnt forslaget til godtgjørelse for bostyrer og eventuelt borevisor og kreditorutvalg forelegges fordringshaverne. Salærforslaget fra bostyreren og eventuelt borevisor bør være så detaljert at fordringshaverne og tingretten uten ytterligere korrespondanse kan kontrollere om salærforslaget er fornuftig, både ut ifra det arbeid som er utført og om det utførte arbeid må anses som nødvendig.

Ved innstillingsbo kan det bli spørsmål i forhold til lønnskravene, om hva som er nødvendig boarbeid og som skal dekkes som massekostnad og hvilket arbeid som eventuelt skal dekkes via lønnsgarantiordningen i medhold av lønnsgarantiforskriftenes § 7-2.

Tingretten fastsetter godtgjørelsen ved kjennelse, og bostyreren skal straks underrette skyldnerne om den godtgjørelse som er fastsatt, jf kkl § 157 , tredje ledd.

Tingretten kan enten beslutte at bobehandlingen skal innstilles, eller den kan innkalle til skiftesamling for å drøfte innstillingsspørsmålet. Innstillingen av bobehandlingen skjer ved kjennelse, jf kkl § 135 , fjerde ledd.

Innstillingskjennelsen skal kun meddeles de av fordringshaverne som har reist innsigelser mot at bobehandlingen blir innstilt, jf kkl § 135 , fjerde ledd. Kjennelsen skal ikke lenger kunngjøres verken i Norsk Lysningsblad eller i en avis alminnelig lest på stedet.

12.6. Utlodningsbo

12.6.1. Skattebetalingsloven § 16-13

I forbindelse med utlodningsbo må man være oppmerksom på skattebetalingsloven § 16-13. Skifteforvalteren er ansvarlig for at det blir avsatt tilstrekkelig beløp til å dekke boets skatt. Loven benytter ordet skifteforvalter, som må forstås som tingretten. Selv om det er bostyreren som forestår den praktiske forvaltningen av boet, er det fortsatt tingretten som har det formelle ansvaret for at lovens påbud blir etterlevd. Dersom boet har drevet næringsvirksomhet, kan netto næringsinntekt være skattepliktig, jf Konkursrådets anbefaling Regnskapsførsel og regnskapsavleggelse i konkursbo. Når boet driver virksomhet, inntrer skatteplikt. I følge skattebetalingsloven skal skifteforvalteren påse at det blir avsatt midler til dekning av skatt som påhviler skyldneren og som blir ilignet etter konkursåpningen i den utstrekning dette skattekravet tilkommer dekning i form av dividende. Skatteansvaret kan påhvile "skifteforvalteren" (tingretten/bostyrer) selv om kravet ikke er meldt i boet. Dette innebærer at konkursboet ikke kan sluttes før skyldnerens ligningen for tiden før konkurs er avsluttet.

Dersom bobehandlingen innstilles, eller det bare blir dekning til prioriterte krav kl. 1, behøver man ikke vente på ligningen.

Bostyreren må sørge for å levere selvangivelse for boets skattepliktige inntekter, jf ligningslovens § 4-2 nr 1 a. Skal boet sluttes før utligningen etter de ordinære ligningsfrister, må bostyreren sørge for å kreve forhåndsligning, jf ligningsloven § 4-7 nr 6 og be om bekreftelse for mottak.

Blir boet utloddet uten at det nødvendige beløp er avsatt, kan innkrevingsmyndigheten - etter skattebetalingsloven § 16-13 (3) - kreve refusjon hos de kreditorer som har mottatt dividende, eller hos bostyreren. Refusjonen fra kreditorer kan kreves for inntil det den enkelte har mottatt i dividende.

12.6.2. Utlodningen

Når regnskapet er godkjent, skal boet tas opp til slutning. Tingretten kan ta boet opp til slutning uten at det avholdes egen skiftesamling, jf kkl § 128 , første ledd.

Dersom tingretten ikke tar boet opp til slutning, f.eks. på grunn av fremsatte innsigelser, bør bostyreren gis mulighet til å rette opp de forhold som hindrer at boet kan tas opp til slutning og eventuelt utarbeide nytt sluttregnskap med ny sluttredegjørelse som på ny må forelegges kreditorene i tråd med kkl § 122 , andre ledd.

Når tingretten tar boet opp til slutning, skal bostyreren foreta sluttutlodningen, jf kkl § 128 . Etter kkl § 128 , fjerde ledd skal bostyreren meddele utlodningen til alle fordringshaverne som har fått godkjent sine fordringer med opplysning om klageretten etter kkl § 130 . Sluttutlodningen kan påklages til tingretten. Klagefristen er en måned regnet fra det tidspunkt meddelelsen om utlodningen ble gitt av bostyrer. Dersom det fremsettes klage mot utlodningen, bør bostyreren gis anledning til å uttale seg før tingretten avgjør spørsmålet. Tingretten treffer sin avgjørelse ved kjennelse, som kan ankes til lagmannsretten etter vanlige regler.

Utlodningen skal ikke lenger kunngjøres.

Dersom bostyreren i løpet av klagefristen blir oppmerksom på feil i utlodningen, kan nødvendige rettelser foretas, med mindre det nødvendiggjør noen tilbakebetaling. De som får redusert sin dividende som følge av rettelsen skal underrettes, og får da en ny klagefrist regnet fra det tidspunkt underretting om rettelse ble sendt, jf kkl § 128 , femte ledd.

Når klagefristen for sluttutlodningen er utløpt, eller eventuelle klager er rettskraftig avgjort, forestår bostyreren utbetalingen, jf kkl § 132 , første ledd. Utbetalingslisten skal uoppfordret oversendes tingretten med bevis på at utbetalingen har funnet sted i henhold til utbetalingslisten, jf kkl § 132 , tredje ledd.

 

Tips en venn
Web levert av CustomPublish AS