Rettsvirkningene av omstøtelse ved konkurs

Av Erik Staurset Andresen
Veileder førsteamanuensis Hilde Hauge

1. Innledning. 3
1.1 Tema. 3
1.2 Terminologi 4
1.3 Avgrensninger 4
1.4 Legislative hensyn. 4
1.5 Rettskilder og metode. 4
1.6 Historikk. 5
1.7 Lovens oppdeling i vilkår og virkninger 6
1.8 Omstøtelsens subsidiære karakter 6
1.9 Fremstillingen videre. 6
2. Dekningsloven § 5-11 – rettsvirkninger av objektiv omstøtelse. 7
2.1 Presentasjon av problemstillinger 7
2.2 Det objektive omstøtelseskravets innhold. 7
2.2.1 Innledning. 7
2.2.2 Tidspunktet for berikelsesvurderingen. 7
2.2.3 Utmålingen av den annen parts ”berikelse”. 8
2.2.3.1 Grunnprinsippet ved utmålingen. 8
2.2.3.2 Vederlag ved delvis vederlagsfrie disposisjoner 8
2.2.3.3 Forbruk og besparelser 8
2.2.3.4 Omkostninger ved disposisjonen. 10
2.2.3.5 Verdisvingninger 11
2.2.3.6 Sammenblanding. 12
2.2.3.7 Ombytting til surrogat 13
2.2.3.8 Formuesgodet er ikke i behold hos den annen part 14
2.2.3.9 Negativ berikelse. 15
2.3 Omstøtelseskravets unntak for utbytte. 15
2.3.1. Innledning. 15
2.3.2. Skillet mellom utbytte og kapitaltæring. 16
2.3.3. Kostnader 17
2.3.4 Verdisvingninger 17
2.3.5. Kravet om god tro. 17
2.3.6. Tidspunktet for når utbyttet tilhører den annen part 18
2.4 Lempingsregelen. 19
2.5 Omstøtelseskravets oppgjørsmåte. 20
2.6 Forholdet til tredjeperson. 22
2.6.1 Boets omstøtelseskrav mot tredjeperson. 22
2.6.2 Den annen parts erstatningsansvar som følge av overføring til tredjeperson. 24
3. Dekningsloven § 5-12 – rettsvirkninger av subjektiv omstøtelse. 25
3.1 Presentasjon av problemstillinger 25
3.2 Det subjektive omstøtelseskravets innhold og omfang. 25
3.2.1 Tapsutmåling. 25
3.2.2 Tidspunktet for tapsvurderingen. 26
3.2.3 Fradragsrett for den annen parts vederlag. 27
3.2.4 Fradragsrett for den annen parts utgifter 28
3.2.5 Fradragsrett for debitors besparelser 28
3.2.6 Avkastning av det mottatte. 29
3.3 Omstøtelseskravets oppgjørsmåte. 30
3.4 Lempingsregelen ved subjektiv omstøtelse. 31
3.5 Forholdet til tredjeperson. 32
4. Litteratur og kilder. 34
1. Innledning 1.1 Tema

Oppgavens tema er rettsvirkningene av omstøtelse ved konkurs.

Før jeg kommer nærmere inn på hva omstøtelse er vil jeg kort forklare hva som skjer ved konkurs.

Ved konkurs skal det skje en omfordeling av den konkursrammedes midler som følge av at vedkommende ikke lenger har mulighet til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og at dette forholdet ikke kan antas å være av forbigående karakter, jf. konkursloven §§ 60 – 61.[1] Den konkursrammedes midler beslaglegges av boet og omfordeles mellom kreditorene.

Utgangspunktet for boets beslagsrett er at boet kan ta beslag i ”ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden” jf. lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 2-2.[2]

Reglene om omstøtelse representerer et unntak fra utgangspunktet for boets beslagsrett. Omstøtelse er en omgjøring, til fordel for boet, av ellers bindende disposisjoner debitor har foretatt i tiden forut for konkursen. Rettsvirkningene av omstøtelse blir regulert av deknl.§§ 5-11 – 5-14. Reglene om omstøtelse gir boet hjemmel til å kreve tilbakeført verdier som i utgangspunktet ikke tilhører debitor på beslagstiden.

Når debitor innser at det går mot konkurs kan ofte et ønske om å tilgodese nære og kjente bli større, kanskje i håp om selv å få noe tilbake etter konkursen. Det kan også være at debitor ønsker å tilgodese en bestemt kreditor som vil være viktig i en nyetablering etter konkursen. Selv om medkontrahenten er uvitende om debitors økonomiske situasjon får boet på nærmere vilkår en rett til å omstøte disposisjoner foretatt innen visse tidsrom forut for konkursen.

Virkningene av slik objektiv omstøtelse følger av deknl.§ 5-11.

I andre tilfeller er det medkontrahenten som innser at debitors økonomi går mot konkurs. Kreditor kan fort bli pågående i innkrevingen av sine usikrede krav på de øvrige kreditorers bekostning. For å ivareta likhetsprinsippet og motvirke at det blir ”førstemann til møllen” som får dekning, kan boet omstøte slike disposisjoner på nærmere vilkår. Virkningene av slik subjektiv omstøtelse følger av deknl.§ 5-12.

Dersom disposisjonen kan omstøtes både på objektivt og på subjektivt grunnlag har boet en valgrett med hensyn til hvilket grunnlag som påberopes prinsipalt og subsidiært. Virkningene av omstøtelse etter objektive eller subjektive regler kan være nokså forskjellig avhengig av den konkrete situasjon. Dette nødvendiggjør kunnskap om rettsvirkningene av omstøtelse for at boet skal kunne velge det alternativ som gir mest uttelling.

Omstøtelsesreglene kan føre til at medkontrahenten i enkelte tilfeller står dårligere etter objektiv omstøtelse hvor skyld ikke er påvist, enn etter subjektiv omstøtelse hvor skyld er påvist. Medkontrahenten kan ikke påvirke hvilket omstøtelsesgrunnlag som anvendes.

1.2 Terminologi

Med ”debitor” menes i oppgaven den debitor som har gått konkurs. Med ”boet” menes debitors konkursbo. Med ”den annen part” siktes det til debitors medkontrahent, den som omstøtelseskravet rettes mot. Med ”tredjeperson” menes den annen parts suksessor.

1.3 Avgrensninger

Oppgaven vil ikke komme nærmere inn på vilkårene for omstøtelse. Det avgrenses mot virkningen av omstøtelse etter forsikringsavtaleloven § 16-2.[3] Videre avgrenses det mot deknl.§ 5-13 om virkningene for skyldnerens medansvarlige, mot deknl.§ 5-14 om virkningen av betaling av veksel eller sjekk og mot deknl.§ 5-15 om frist for gjennomføring av omstøtelse. I juridisk teori er det uenighet om hvorvidt virkningene av omstøtelse etter deknl.§ 5-6 skal følge av deknl.§§ 5-11 eller 5-12, det avgrenses mot denne problematikken. [4] Hvilke beviskrav som stilles ved omstøtelse blir ikke nærmere behandlet som et eget punkt.

1.4 Legislative hensyn

I konkursretten gjelder ett grunnleggende likhetsprinsipp. Kreditorene skal som utgangspunkt ha rett til prosentvis like stor dekning. Omstøtelsesreglene er ment å gjenopprette status quo for de tilfeller det har skjedd et ubegrunnet unntak fra dette likhetsprinsippet. Gjenopprettingshensynet står dermed sterkt sammen med likehetsprinsippet.

I tillegg til gjenopprettingshensynet har reglene om subjektiv omstøtelse også en preventiv funksjon. Når kreditor vet at disposisjonen kan omstøtes vil dette ofte hindre vedkommende i å bli for pågående mot debitor.

De objektive omstøtelsesreglene er rettsteknisk enkle regler da man ikke behøver å påvise skyld hos den annen part.

De ulike omstøtelsesgrunnlagene har ulike tidsfrister for omstøtelse som skal ivareta hensynet til den annen parts innrettelse.

Ved objektiv omstøtelse skal den annen part holdes skadefri da vedkommende ikke kan klandres for at den omstøtelige disposisjonen har funnet sted. Ved subjektiv omstøtelse er det boet som skal holdes skadefri da den annen part kan klandres for den omstøtelige disposisjon.

1.5 Rettskilder og metode

Oppgavens hovedkilde er dekningsloven som trådte i kraft 1. januar 1986. Forarbeidene til dekningsloven som behandler oppgavens tema er NOU 1972:20 ”Gjeldsforhandling og konkurs” og Ot.prp.nr.50 1980-81.[5] Etter hvert som tiden går får ofte forarbeidene mindre betydning som tolkningsbidrag ettersom tolkningsspørsmål blir avgjort i praksis. Her er vi imidlertid på et relativt statisk rettsområde slik at forarbeidene til dekningsloven fortsatt har betydning som rettskilde.

Det finnes lite rettspraksis om rettsvirkningene av omstøtelse etter dekningsloven. Loven er i stor grad bygget på eldre rett. Det vil derfor være aktuelt å se nærmere på praksis fra tiden før dekningsloven trådte i kraft. Underrettspraksis er også relevant der det ikke forligger dommer fra Høyesterett. Der det ikke foreligger rettspraksis vil rettskildefaktoren reelle hensyn herunder hensynet til rettsteknisk enkle regler stå sentralt dersom bestemmelsens ordlyd og forarbeid ikke gir en entydig løsning.

Dekningsloven bygger på et fellesnordisk lovsamarbeid, av den grunn kan rettskilder fra de nordiske landene være relevante som tolkningsbidrag.[6]

Fordi konkursretten fungerer i en større rettslig sammenheng vil det også anvendes kilder fra tilgrensende rettsområder som regulerer lignende problemstillinger. Relevante rettsområder i denne sammenhengen er tingsrett, erstatningsrett og pengekravsrett. Det er da relevant å se nærmere på både lovtekst, forarbeid, rettspraksis og juridisk teori fra disse rettsområdene.

1.6 Historikk

Frem til lovreformen fra 1984 trådte i kraft 1.januar 1986 gjaldt lov 6. juni 1863 om Concurs og Concursboers behandling. Formålet med denne loven var primært å gi bestemmelser om prosessuell konkursrett, men den inneholdt også mange materiellrettslige bestemmelser. Blant annet regulerte denne loven omstøtelsesadgangen på objektivt grunnlag.

Selv om ordlyden i den tidligere loven skulle tilsi at den annen part ved objektiv omstøtelse pliktet å erstatte boets tap, ble dette tolket slik at den annen part bare pliktet å tilbakeføre den oppnådde berikelsen.[7] Videre ble det under henvisning til NL 5-5-6 innfortolket den begrensning at ”medkontrahenten ikke i noget tilfælde behøver at tilsvare frugter, han har høstet af tingen, før kravet paa dens tilbakeleverelse reises”.[8] Nærmere om denne begrensningen i gjeldende rett nedenfor punkt 2.3.

Omstøtelse på subjektivt grunnlag kunne skje etter det ulovfestede prinsippet om actio Pauliana, en regel som hadde sitt utspring i romerretten.[9] Denne adgangen til omstøtelse på subjektivt grunnlag ble også forsøkt hjemlet i NL 5-13-44. Brækhus uttalte at ”I dag er det ikke nødvendig å søke noen lovhjemmel for den subjektive omstøtelsesregel.”[10] Omstøtelse på subjektivt grunnlag var dermed en sedvanerettslig regel.[11]

Virkningene av den ulovfestede omstøtelsesregelen var at ”kreditorene (boet) holdes helt skadesløse; medkontrahenten har utvist erstatningsbetingende skyld, og beskyttes ikke av noen berikelsesgrense.”[12] Den annen part pliktet dermed å dekke boets tap ved subjektiv omstøtelse i tidligere rett. Den subjektive omstøtelsesregelen i gjeldende lov behandles nedenfor punkt 3.

1.7 Lovens oppdeling i vilkår og virkninger

Vilkårene for omstøtelse og virkningene av omstøtelse er i dekningsloven med noen unntak plassert i ulike bestemmelser. I deknl.§§ 5-2 – 5-8 finner man vilkårene for objektiv omstøtelse. Vilkårene for subjektiv omstøtelse er plassert i deknl.§ 5-9. Videre er loven oppdelt i virkninger for omstøtelse på objektivt grunnlag i deknl.§ 5-11 og for subjektivt grunnlag i deknl.§ 5-12.

Lovgiver har imidlertid ikke vært konsekvent med denne oppdelingen og har derfor i deknl.§ 5-11 fjerde ledd gjort det klart at ”Reglene i denne paragraf gjelder ikke for så vidt annet følger av vedkommende bestemmelse om omstøtelse.”

Det er særlig to bestemmelser som fraviker utgangspunktet i lovens systematikk. Deknl.§ 5-8 inneholder både vilkår og virkning for omstøtelse ved at den sier at utlegg ”har ingen rettsvirkning overfor boet”. Det samme gjelder deknl.§ 5-3 som sier at det aktuelle vedtak ”binder ikke foretakets konkursbo”. Etter lovens systematikk skulle egentlig virkningen følge av deknl.§ 5-11 som jo gjelder ” Virkningen av omstøtelse etter §§ 5-2 til 5-8”. Her får imidlertid unntaket i deknl.§ 5-11 fjerde ledd anvendelse.

1.8 Omstøtelsens subsidiære karakter

I tillegg til omstøtelsesreglene kan det finnes andre grunnlag boet kan påberope for å omgjøre den aktuelle disposisjonen. Omstøtelse kan som utgangspunkt gjøres gjeldende selv om det finnes andre rettsgrunnlag for omgjøring.

Et mulig grunnlag er avtalerettslig ugyldighet. Er de avtalerettslige vilkårene for ugyldighet til stede er ikke boet bundet av avtalen og kan kreve disposisjonen omgjort.

Er avtalen inngått proforma, er den ikke bindende mellom partene. Dette gjelder også overfor boet. Boet kan derfor gjøre gjeldende at disposisjonen er proforma og derfor ikke reell.

I noen tilfeller har ikke den annen part oppnådd rettsvern mot debitors kreditorer. Dette kan for eksempel være manglende tinglysning etter reglene i tingslysingsloven § 23.[13] I et slikt tilfelle vil boet kunne få omgjort disposisjonen ved kreditorekstinksjon.

Når avtalen er gyldig, reell og har oppnådd rettsvern er det bare reglene om omstøtelse som kan benyttes til å kreve disposisjonen omgjort.

1.9 Fremstillingen videre

Fremstillingen tar ikke sikte på å være uttømmende når det gjelder rettsvirkningene av omstøtelse. Virkningene av de objektive omstøtelsesgrunnlagene behandles under ett slik at spesielle problemstillinger knyttet til et enkelt omstøtelsesgrunnlag ikke blir behandlet. Enkelte av problemstillingene som tas opp vil ikke være relevante for alle omstøtelsesgrunnlagene. Alle eksempler vil bruke urealistisk lave beløp for å gjøre eksemplene mer tilgjengelig.

Først vil virkningene av objektiv omstøtelse bli behandlet. Fremstillingen er forsøkt oppdelt i de ulike problemstillinger bestemmelsen reiser. Hovedtyngden vil være på berikelsesspørsmålet og unntaket for utbytte. Oppgjørsmåten, lempingsregelen og forholdet til tredjeperson vil også bli tatt opp i et visst omfang. Etter dette vil fremstillingen komme over på virkningene av subjektiv omstøtelse med hovedtyngden på tapsvurderingen. Også her skilles det mellom omfang og oppgjørsmåte. Lempingsregelen, oppgjørsmåten og forholdet til tredjeperson blir også tatt opp som egne tema.

2. Dekningsloven § 5-11 – rettsvirkninger av objektiv omstøtelse  2.1 Presentasjon av problemstillinger

Problemstillinger som reises i oppgaven er tidspunktet for berikelsesvurderingen, omfanget av den berikelsen som skal tilbakeføres til boet, unntaket for utbytte, tidspunktet for når utbyttet tilhører den annen part, lempingsregelen, omstøtelseskravets oppgjørsmåte og forholdet til tredjeperson.       

2.2 Det objektive omstøtelseskravets innhold 2.2.1 Innledning

Etter deknl.§ 5-11 er det den ”berikelse” den annen part har oppnådd ”ved den omstøtelige disposisjon” boet kan kreve tilbakeført. Før jeg kommer nærmere inn på omfanget av berikelsen må tidspunktet for berikelsesvurderingen klarlegges.

2.2.2 Tidspunktet for berikelsesvurderingen

Fordi verdien av det mottatte formuesgodet kan svinge over tid er det viktig å få klarlagt skjæringstidspunktet for hvilken verdi den annen part skal tilbakeføre boet. De mest aktuelle tidspunktene er disposisjonstidspunktet og tidspunktet for domsavsigelsen.

I en dom fra Høyesterett inntatt i Rt. 2008 s. 1170, la Høyesterett til grunn at verdien på overtakelsestidspunktet var den ”berikelse” den annen part hadde oppnådd ved disposisjonen på domstidspunktet. [14]

Ettersom det er den ”berikelse” den annen part har oppnådd ”ved den omstøtelige disposisjon” som skal tilbakeføres vil vurderingen måtte knytte seg til hvilken ”berikelse” som er oppnådd på domstidspunktet. Det beror på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvor stor ”berikelse” den annen part har i behold på domstidspunktet. Dette har også støtte i juridisk teori, Huser uttaler at ”Vurderingen låses ikke til noe bestemt tidspunkt, selv om utgangspunktet er at berikelsen skal være i behold når omstøtelseskravet avgjøres, dvs. på domstidspunktet.”[15] Som vist i saken Rt. 2008 s. 1170 nevnt ovenfor, ble verdien på disposisjonstidspunktet funnet å representere den ”berikelse” den annen part hadde oppnådd på domstidspunktet.

Berikelsesvurderingen må etter dette foretas på domstidspunktet.

2.2.3 Utmålingen av den annen parts ”berikelse”

 

2.2.3.1 Grunnprinsippet ved utmålingen

Ordlyden i deknl.§ 5-11 sier ikke noe nærmere om hva ”berikelse” er. Ordlyden ”berikelse” tyder på at den annen part må være tilføyd en positiv verdiøkning som vedkommende ikke hadde hatt om den omstøtelige disposisjon ikke var foretatt. Av forarbeidene følger det at ”Fra norsk side har man sett det slik at berikelsen i gjeldende rett er et forholdsvis festnet begrep, slik at det ikke er grunn til å utdype det nærmere med supplerende regler i lovteksten …”. [16] Videre heter det at ”For de praktisk viktigste tilfelle har det i praksis og teori utviklet seg en forholdsvis fast oppfatning av hva som omfattes av berikelsesbegrepet.”[17] Forarbeidene viser her til utviklingen av et konkursrettslig berikelsesbegrep i tiden forut for dekningsloven.

Det følger av Bruvik-dommen inntatt i Rt. 1996 s.1647 at ”Ved beregningen av berikelsen etter § 5-11 må det i utgangspunktet være riktig å se på hvordan situasjonen for mottakeren ville vært hvis disposisjonen ikke hadde vært foretatt - mottakeren skal fralegge seg den nettogevinst som disposisjonen har gitt.”[18]

Grunnprinsippet for utmålingen av boets berikelseskrav er altså at den annen part økonomisk settes i den stilling han ville ha vært i om den omstøtelige disposisjon ikke hadde funnet sted.[19] En begrensning i boets berikelseskrav er bestemmelsen i deknl.§ 5-11 første ledd andre punktum som unntar ”utbytte som den annen part i god tro har vunnet av den mottatte ytelse før kravet om omstøtelse ble gjort gjeldende ved søksmål”, se nærmere om dette nedenfor punkt 2.3.

Når grunnprinsippet ved utmålingen er at den annen part skal stilles som om disposisjonen ikke hadde funnet sted, må man klargjøre hvilke situasjoner som kan påvirke størrelsen på berikelsen. Noen typetilfeller vil i det følgende bli gjennomgått.

 

2.2.3.2 Vederlag ved delvis vederlagsfrie disposisjoner

Fordi berikelseskravet er et nettokrav på den annen parts berikelse må vederlaget den annen part eventuelt har ytt debitor for formuesgodet trekkes fra i verdien av det mottatte ved berikelsesvurderingen.

Har debitor ytt fullt vederlag har han ikke oppnådd noen ”berikelse”, boet har derfor ikke noe krav mot den annen part i det tilfellet.

 

2.2.3.3 Forbruk og besparelser

Et spørsmål er om den annen parts forbruk og besparelser er ”berikelse” etter deknl.§ 5-11. Dette kan for eksempel være den annen parts forbruk av penger han har mottatt i gave, bruk av den mottatte gjenstand, eller at den annen part oppnår en besparelse som følge av at han slipper å bruke egne midler til å skaffe tilsvarende formuesgode.

Ordlyden ”berikelse” tyder på at den annen part må ha oppnådd en økonomisk fordel. Dette utelukker ikke på noen måte at forbruk og besparelser er omfattet. I forarbeidene er det forutsatt at visse typer bruk kan være ”berikelse”. Det uttales at ”Hvis medkontrahenten har forbrukt ytelsen, vil berikelsen kunne være i behold i de surrogater ytelsen eventuelt er transformert til.”[20] Dette viser at bruk eller forbruk av det mottatte kan være ”berikelse” så lenge deler av formuesgodet eller surrogatet er i behold.

Det problematiske er hvorvidt en besparelse kan være ”berikelse”. Et eksempel er at den annen part bor i det mottatte huset og sparer utgifter til husleie. Et annet eksempel er bruk av den mottatte brensel har spart den annen part for andre utgifter til oppvarming.

Noen former for besparelser vil inngå som en del av den annen parts ”utbytte” og derfor ikke være omfattet av den annen parts ”berikelse”. Grensen mellom besparelser som ”berikelse” og besparelse som ”utbytte” vil bli likt skillet mellom utbytte og kapitaltæring, se nærmere om dette punkt 2.3.2 nedenfor.

Forarbeidene uttaler at ”Penger brukt til utdannelse, feriereiser e.l. kan normalt ikke anses ha ført til berikelse som medkontrahenten kan pålegges å fralegge seg i penger”.[21] Uttalelsen ser ut til å bygge på eldre rett hvor penger brukt til utdannelse, ferie, rangel eller lignende ikke ble ansett for å være del av den annen parts berikelse.[22] Dette taler mot at denne type forbruk er ”berikelse”. Dette har til en viss grad fått tilslutning i juridiske teori. Huser uttaler at ”Antakelig vil det bare i gavetilfellene ha en viss praktisk betydning at gavemottakeren benytter det mottatte til et ekstra forbruk, som da ikke vil inngå som en del av berikelsen”.[23] Både forarbeidene og juridisk teori vil unnta ekstra forbruk den annen part ellers ikke ville ha unnet seg fra å være del av den berikelsen som skal tilbakeføres.

Huser mener imidlertid at spørsmålet om penger brukt til utdannelse kan være annerledes nå enn da forarbeidene ble skrevet. Han skriver at ”Denne antagelsen om faktiske omstendigheter er antakelig tvilsom under dagens forhold. En student som mottar en pengegave og benytter denne til å betale studieavgift, bøker, husleie eller lignende, vil oppnå en besparelse som alle andre. Det kan neppe være meningen at de alminnelige beregningsprinsipper ikke skal gjelde her.”[24] Huser mener dermed at siden utdannelse ikke lenger er forbeholdt de rike og begavede, kan penger brukt til utdanning inngå i den annen parts ”berikelse”. Dette taler for at ytelser brukt til utdanning kan være ”berikelse”.

Om den annen part tar til å studere utelukkende på grunn av det mottatte mener Huser imidlertid at det som er brukt til utdannelsen ikke inngår i berikelsen. Dette samsvarer med det som etter min mening vil gi den beste regelen. Man må da se bort fra hva ytelsen er brukt til og heller foreta en konkret vurdering av hvorvidt den omstøtelige ytelsen alene var motiverende årsak til forbruket, eller om den omstøtelige ytelsen bare ble et tilskudd til forbruk som allerede var planlagt eller satt i verk før den omstøtelige disposisjon ble kjent for den annen part. Man må med andre ord vurdere den annen parts motivasjon til å forbruke det mottatte. Er den eneste motivasjonen at den omstøtelige disposisjon gav mulighet til slikt forbruk vil ikke forbruket være ”berikelse” etter § 5-11 da midlene ikke har kommet i stedet for den annen parts midler. Er motivasjonen for forbruket til stede uavhengig av den omstøtelige disposisjonen vil man kunne si at midlene har kommet i stedet for den annen parts egne midler, slik at han har oppnådd en besparelse som må ansees å være en ”berikelse”.

Et eksempel kan være den annen part som i lang tid har planlagt en eksotisk feriereise, og som følge av den omstøtelige disposisjon kunne gjennomføre denne på et tidligere tidspunkt. For den annen part vil midlene komme i stedet for midler vedkommende uansett skulle bruke til dette formål, noe som taler for at besparelsen er en ”berikelse”. Har den annen part derimot som et innfall på grunn av den omstøtelige disposisjon reist på en reise det ellers ville være utenkelige for vedkommende å gjennomføre vil ikke den oppnådde besparelsen være en ”berikelse” som skal tilbakeføres.

Denne løsningen kan gi en rettsteknisk og bevismessig vanskelig regel. På den annen side er det viktig å ikke åpne for omgåelser av omstøtelsesreglene. Ved å foreta vurderingen ut i fra den annen parts motivasjon for bruken og ikke bare hva det mottatte er brukt til oppnår man en bedre og mer smidig regel.

Forbruk og besparelser kan følgelig være ”berikelse” etter deknl.§ 5-11.

2.2.3.4 Omkostninger ved disposisjonen

Et annet spørsmål er hvilke omkostninger som kan trekkes fra ved beregningen av den ”berikelse” som skal tilbakeføres. Ordlyden ”berikelse” tyder på at det er et nettobeløp som skal tilbakeføres slik at omkostninger må trekkes fra. Ordlyden gir imidlertid ikke anvisning på hvilke omkostninger, eller i hvor stor grad de kan trekkes fra.

Forarbeidene uttaler at ”Omkostninger i anledning ytelsen, f.eks. utgifter til stempling og tinglysing av hjemmelsdokument, må refunderes. Det samme gjelder utgifter til reparasjon eller påkostninger innen visse grenser. Boet kan ikke ubetinget være forpliktet til å refundere investeringer som ikke øker salgsverdien …” [25] Denne uttalelsen tyder på at det som utgangspunkt må skilles mellom påkostninger som har vært nødvendige eller har ført til verdiøkning og påkostninger som ikke har vært nødvendige eller ført til verdiøkning.

Om man ser nærmere på hensynet bak uttalelsen i forarbeidene må det være å hindre den annen part i påføre boet unødig store kostnader. Ser man dette opp mot grunnprinsippet ved objektiv omstøtelse om at den annen part skal stilles som om disposisjonen ikke har funnet sted, har vi to kryssende hensyn.

Etter min mening vil løsningen være at omkostningsspørsmålet må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Man må da ta hensyn til hvor store omkostningene er sammenlignet med verdien på formuesgodet. Videre må man se nærmere på den annen parts formål med å foreta de aktuelle omkostningene.

Har den annen part foretatt nødvendige vedlikeholdskostnader, eller kostnader for å sikre verdien skal de trekkes fra berikelsen. Har den annen part foretatt omkostningene med det formål å redusere sin berikelse til null, eller har foretatt store ekstravagante påkostninger som ikke har gitt utslag i verdiøkning for boet, så kan den annen part ikke regne med å få trukket fra kostnadene i berikelsesberegningen.

I noen tilfeller foretar den annen part alminnelige påkostninger som fører til en verdiøkning som er mindre enn omkostningen. Spørsmålet blir da om den annen part bare får trukket fra påkostninger tilsvarende verdiøkningen, eller om påkostningene kan trekkes fra fullt ut.

Et eksempel kan være at den annen part leier inn folk til å skifte taket på det mottatte huset selv om det ikke er nødvendig på ennå noen år. Dersom kostnadene med å skifte taket er kr. 100 og verdiøkningen på eiendommen kr. 60 blir spørsmålet hvor mye den annen part kan trekke fra i berikelsesutmålingen.

Har den annen part foretatt omkostningen i den tro at han selv kom til ha gleden av de aktuelle påkostningene, må hensynet til å holde den annen part skadefri veie tyngre enn hensynet til boets rett til tilbakeføring. Den annen part må derfor kunne trekke fra omkostningen fullt ut. Om omkostningene fremstår som unyttige eller ekstravagante bør ikke den annen part kunne forvente å trekke fra omkostningene i større grad enn de har kommet boet til gode i form av verdiøkning, jf. uttalelsen ”Boet kan ikke ubetinget være forpliktet til å refundere investeringer som ikke øker salgsverdien …”.[26] Dette må vurderes konkret i hvert tilfelle og vil nok ofte kunne by på vanskelige bevisspørsmål.

Har den annen part kommet i ond tro angående omstøteligheten av disposisjonen vil man kunne ilegge den annen part et erstatningsansvar på erstatningsrettslig grunnlag for den skade boet er påført. I slike tilfeller vil den annen part bare få trukket fra omkostningene i den grad de har kommet boet til gode som for subjektiv omstøtelse, nedenfor punkt 3.2.4.

I en sak for Oslo skifterett og byskriverembete, TOSBY-2005-43879, ble spørsmålet om omkostninger for den annen part tatt opp. Det ble uttalt at det er ” ikke redegjort for særlige kostnader ved transaksjonen, utover sakskostnader i omstøtelsessøksmålet. Retten er derfor kommet til at berikelsen i saken må settes til den mottatte pengesum”. Dette viser at i den grad den annen part har hatt omkostninger må det vurderes konkret hvorvidt de kan trekkes fra. Videre viser dommen at sakskostnader i forbindelse med omstøtelsessøksmålet må holdes utenfor spørsmålet om omkostninger ved disposisjonen kan trekkes fra oppgjøret.

Skal den annen part bli stilt som om disposisjonen ikke har funnet sted må vedkommende også få dekket omkostninger i anledning omstøtelsen som utgifter til transport, montering og demontering, bankgebyr og andre omkostninger ved disposisjonen.

 

2.2.3.5 Verdisvingninger

Problemstillingen her er om verdiopp- eller nedgang har innvirkning på berikelsen.

Ettersom berikelseskravet er et krav på den nettoverdien den annen part har oppnådd ved disposisjonen, vil en verdinedgang redusere berikelseskravet.

Medfører en verdioppgang at verdien av det mottatte er større enn den opprinnelig overførte verdien vil den annen parts ”berikelse” som utgangspunkt omfatte verdiøkningen også. I dansk rett er den annen parts berikelse beløpsmaksimert til boets tap.[27] Utvalget har bevisst valgt en annen løsning enn den danske. Det uttales i forarbeidene at ”I dansk utkast er berikelsen maksimert til boets tap. Utvalget antar at det ikke er noen reell begrunnelse for en slik grense, og man har ikke tatt inn en tilsvarende begrensning i norsk utkast.”[28]

Det kan på bakgrunn av rimelighetsbetraktninger argumenteres for at en verdioppgang ikke inngår i den ”berikelse” som skal tilbakeføres. Det vil for den annen part fremstå som urimelig å måtte gi fra seg verdier som overgår verdien av det vedkommende har mottatt fra debitor, eller overgår det som er boets tap. Dette gjelder spesielt siden den annen part som har utvist skyld ved subjektiv omstøtelse som utgangspunkt bare er ansvarlig for å dekke boets tap. Ved subjektiv omstøtelse kan verdier utover boets tap beholdes av den annen part, se nærmere nedenfor punkt 3.2.

I Bruvik-dommen inntatt i Rt. 1996 s.1647 som gjaldt spørsmålet om omstøtelse av det flertallet mente var en ”gave” etter deknl.§ 5-2, tok førstvoterende opp spørsmålet om det er ”… urimelig dersom mottakeren får en videre tilbakebetalingsplikt når omstøtelsen skjer på objektivt grunnlag enn når den skjer på subjektivt grunnlag.” Problemstillingen var ikke nødvendig for sakens resultat, uttalelsen kan derfor ha begrenset rettskildevekt. Det uttales at ”… er situasjonen unntaksvis slik at mottakerens berikelse er større enn boets tap, kan det hevdes å være urimelig dersom mottakeren får en videre tilbakebetalingsplikt når omstøtelsen skjer på objektivt grunnlag enn når den skjer på subjektivt grunnlag. På den annen side er altså lovens ordlyd klar, og det er også forarbeidene. Og jeg kan ikke se at det isolert sett er urimelig om mottakeren må gi fra seg berikelsen.” [29] Dette taler for at det ikke rom for noen rimelighetsvurderinger om hvorvidt den berikelse som overgår boets tap skal tilbakeføres boet. For det tilfelle at verdistigningen utelukkende skyldes den annen parts arbeidsinnsats se nedenfor punkt 2.3.4.

Siden en verdinedgang reduserer boets berikelseskrav skaper det balanse og harmoni i regelsettet dersom en verdioppgang inngår i boets berikelseskrav. Det er også rettsteknisk enklere å håndtere et regelsett som ikke er avhengig av hvilke verdiendringer som har funnet sted. Den annen part skal jo tross alt stilles som om disposisjonen ikke hadde funnet sted.

Verdisvingninger som skyldes markedsendringer inngår i den annen parts ”berikelse” uavhengig av om verdien har gått opp eller ned.

2.2.3.6 Sammenblanding

Spørsmålet er så hvordan utmålingen skal skje dersom det er skjedd en sammenblanding med den annen parts formuesgoder. Problematikken sammenblanding er nok mest aktuell i de tilfeller det mottatte er penger, men kan også være aktuell i de tilfeller det mottatte er en fysisk gjenstand som har blitt inkorporert i den annen parts øvrige eiendeler.

For å illustrere problemstillingen gis det her noen eksempler. Den annen part hadde kr. 50 fra før og får kr. 50 av debitor ved en omstøtelig disposisjon. Den annen part har til sammen kr. 100 etter disposisjonen. På omstøtelsestidspunktet har den annen part bare kr. 70 i behold, resten er gått tapt. Spørsmålet er da hvor stor den annen parts ”berikelse” er.

Fra boets ståsted kan det hevdes at den annen part bare har brukt av sine opprinnelige midler slik at boet uansett har krav på kr. 50. Den annen part kan på sin side hevde at han bare har brukt av de midler som debitor overførte, slik at boet bare kan kreve kr. 20 som er den ”berikelse” den annen part har i behold. Begge løsningene åpner for vanskelige bevisspørsmål.

En rettsteknisk forenkling vil i et slikt tilfelle være å anvende sameiebetraktninger fra lov om hendeleg eigedomshøve § 2, som slår fast at ”Når lausøyreting frå to eller fleire eigarar vert såleis blanda eller samanbundne at kvar ikkje kan få sitt utskilt att utan for stor skade og kostnad, vert det sameige.”[30] Det følger da av lov om sameige § 2 at ”Når det ikkje er grunnlag for anna, skal sameigarane reknast for å ha like stor part kvar”.[31] Dersom man anvender prinsippet i hendl.§ 2 vil den annen parts ”berikelse” svare til halvparten det som er i behold, altså kr. 35. Dette vil gi en rettsteknisk enklere regel og gi begge parter mulighet til en minnelig løsning.

Dersom man snur på eksempelet slik at verdien har økt til kr. 150 på omstøtelsestidspunktet vil samme problematikken oppstå. Boet vil hevde de har krav på kr. 100, den annen part vil hevde at hans ”berikelse” bare er kr. 50. Det vil i slike tilfeller rettsteknisk være langt enklere å anvende sameiebetraktninger som nevnt over, slik at boets omstøtelseskrav her er kr. 75.

Dersom debitor og den annen part har bidratt med ulike verdier i det sammenblandete formuesgodet må man finne et forholdstall for å finne hvor stor andel som skal tilfalle hver av dem. Hadde den annen part kr. 60 fra før han fikk kr. 30 av debitor og disse kr. 90 har steget til kr. 180, vil boet ha krav på kr. 60 som svarer til den tredjedelen debitor har bidratt med.

I dansk konkurslov § 75 er dette gjort annerledes når det gjelder mottatte penger, her ser man bort i fra hva pengene er brukt til og anser hele pengebeløpet som er mottatt for å være den berikelsen som skal tilbakeføres boet.[32] På denne måten oppnår man i dansk rett en rettsteknisk forenkling med tanke på bevisførselen når det gjelder hva pengene er brukt til.             

Etter norsk rett synes løsningen å måtte være å anvende sameiebetraktningene fra lov om hendeleg eigedomshøve i sammenblandingstilfellene dersom det i ikke er råd å føre bevis for hva som tilhører hvem.

 

2.2.3.7 Ombytting til surrogat

Ofte omgjør den annen part det mottatte til andre surrogater. For eksempel byttes bruktbilen i en annen bruktbil som igjen selges og pengene brukes til å kjøpe en båt også videre. Det oppstår da et spørsmål om hvorvidt surrogatet er den annen parts ”berikelse”.

Et eksempel fra underrettspraksis er saken inntatt i RG-1989-680 fra Valdres herredsrett. En bilforretning misligholdt sine forpliktelser til et finansieringsselskap. Finansieringsselskapet hentet da tre bruktbiler hos bilforretningen, til en samlet verdi av kr. 421 120, som deretter ble solgt for kr. 242 980. Disposisjonen ble omstøtt etter deknl.§ 5-5 av bilforretningens konkursbo. Boet ble ikke hørt med at de hadde krav på et høyere beløp enn kr. 242 980, altså ble salgssummen ansett å være bilenes surrogat.

I juridisk teori hevder Andenæs at ”Hvis det mottatte er inkorporert i eller bearbeidet til noe annet, vil berikelsen bestå i verdiøkningen eller surrogatet.”[33] Huser nyanserer dette ved å komme med et eksempel der den annen part bytter det mottatte en rekke ganger i ulike surrogater og uttaler at ”Er den annen part dyktig, vil han etter et visst antall transaksjoner kunne sitte med noe som er betydelig mer verd enn det han opprinnelig mottok. Her kan det diskuteres om det endelige resultat er en «berikelse han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjon». Det kan hevdes at verdiøkningen skyldes den annen parts arbeid, med andre ord at det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom alt det beholdne og det mottatte.”[34] Her argumenterer Huser ut fra et krav om årsakssammenheng mellom det mottatte og det som skal tilbakeføres. I slike tilfeller hvor årsakssammenhengen ikke er klar kan det argumenteres mot at surrogatet er den annen parts ”berikelse”, spørsmålet er imidlertid ikke avgjort i rettspraksis.

Det riktige synes å være at når det mottatte formuesgodet er gått over til et surrogat, er surrogatet som utgangspunkt den annen parts ”berikelse”.

2.2.3.8 Formuesgodet er ikke i behold hos den annen part

I noen tilfeller er formuesgodet ikke lenger i behold hos den annen part. Dette kan skyldes at det er forbrukt, gått til grunne eller avhendet til tredjeperson. Se punkt 2.6 om tilfeller der formuesgodet er avhendet til tredjeperson. Når den annen part ikke lenger har det mottatte i behold verken fysisk eller i form av surrogat, har han som utgangspunkt ingen ”berikelse” boet kan kreve tilbakeført.

Dersom det mottatte ikke lenger er i behold fordi det er forbrukt og den annen part dermed har oppnådd en besparelse kan det tenkes at den annen part likevel har oppnådd en ”berikelse”, se ovenfor punkt 2.2.3.3.

Dersom det mottatte formuesgodet ikke er i behold er utgangspunktet at det ikke foreligger noen ”berikelse”. Et spørsmålet som oppstår er om den annen part blir erstatningsansvarlig for det tilfellet vedkommende kan klandres for det mottattes undergang.

Forarbeidene nevner at ”Hvis den mottatte ytelse er gått tapt, helt eller delvis, ved et uhell, er medkontrahenten for så vidt uten ansvar. Hvis det foreligger uaktsomhet kan spørsmålet være mer tvilsomt.”[35] Forarbeidene viser til Augdahl som skriver at ”Tvilsommere er spørsmålet om gavemottagerens plikt til å erstatte boet gavens verdi, hvor dens beskadigelse eller undergang skyldes hans egen uaktsomhet, f.eks. hvis et ikke assurert hus brenner ned pga. hans uforsiktighet. Det rimelige må være at han heller ikke her er ansvarlig, forutsatt at uforsiktigheten ikke er utvist på et tidspunkt da han visste om giverens insolvens”.[36] Det er klart nok at den annen part ikke har oppnådd noen ”berikelse” som er i behold dersom det mottatte formuesgodet går tapt, for eksempel i brann. Dersom man skal kunne kreve noe fra den annen part som følge av at den mottatte ytelsen er gått tapt må man grunngi dette i et erstatningsansvar for den annen part.

Ettersom utkastet ikke hadde noen lempingsregel fant Utvalget det noe hardt å direkte ramme den uaktsomme annen part, og fant støtte for dette hos Augdahl som skriver at ”Det rimelige må være at han heller ikke her er ansvarlig”.[37] Ettersom departementet tok inn en lempingsregel i deknl.§ 5-11 vil ikke det å fastslå erstatningsansvar for den uaktsomme annen part være like urimelig og tvilsomt som Augdahl og Utvalget mener.[38] Dette tyder på at uttalelsen fra Utvalget på dette punkt har mindre betydning. Nærmere om lempingsregelen punkt 2.4 nedenfor.

Etter at den annen part er blitt klar over omstøtelseskravet kan vedkommende bli erstatningsansvarlig på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag.

2.2.3.9 Negativ berikelse

Et tilfelle som er ulikt de ovenfor nevnte er at den annen part har et tap som følge av disposisjonen. Dette kan for eksempel være dersom den annen part har kostnader med det mottatte som fører til at hans berikelse er negativ. En problemstilling som da oppstår er om den annen part får et krav mot boet.

Det følger av deknl.§ 5-11 at dersom omstøtelsesvilkårene er til stede så ”kan boet kreve at den annen part fralegger seg” berikelsen. Ordlyden viser at det bare er boet som ”kan kreve” og at det bare er den annen part som ”fralegger seg” berikelsen. Denne tolkningen har også støtte i juridisk teori.[39] Det gjøres dermed et unntak fra grunnprinsippet om at den annen part skal stilles økonomisk som om den omstøtelige disposisjon ikke hadde funnet sted. Den annen part får dermed ikke noe krav mot boet når berikelsen er negativ.

2.3 Omstøtelseskravets unntak for utbytte 2.3.1. Innledning                    

Av deknl.§ 5-11 første ledd andre punktum følger det at ”utbytte” som utgangspunkt ikke inngår i den ”berikelse” som den annen part må tilbakeføre til boet.

En problemstilling er hva som inngår i ”utbytte”. Ordlyden ”utbytte” taler for at det må være en form for avkastning med økonomisk verdi som genereres ved hjelp av formuesgodet.

Andenæs nevner som eksempel at ”Omstøtelseskravet omfatter f.eks. ikke avlingen fra en mottatt landbrukseiendom eller renteinntekten fra et mottatt pengebeløp”.[40] Andre eksempler er leieinntekter for den utleide boligen eller aksjeutbytte fra de mottatte aksjer.

Unntaket for ”utbytte” i deknl.§ 5-11 samsvarer med prinsippet om ”godtroende besitters fruktrett” i lov om hendeleg eigedomshøve § 15.[41] Derfor kan det være grunn til å se nærmere på denne bestemmelsen.

Av lov om hendeleg eigedomshøve § 15 følger det at ”Den som sit med annan manns ting, får retten til avling, avdrått og anna som tingen kastar av seg.” Det er i denne bestemmelsen et tilleggskrav om besitters gode tro som til en viss grad samsvarer med deknl.§ 5-11. Kravet om god tro vil bli tatt opp under punkt 2.3.5. Definisjonen på utbytte er formulert annerledes enn i deknl.§ 5-11, men rettspraksis og juridisk teori omkring bestemmelsen vil være relevant for å finne innholdet av ”utbytte” i deknl.§ 5-11.

Huser presiserer at ” … den annen parts bruksnytte av tingen også regnes som utbytte”.[42] Han viser til Sivillovbokutvalet som uttaler at bruksnytte er ”nytte som innehavaren har hatt av tingen på annan måte enn i naturalia eller pengar …” som ”… bør koma under same regel som eigentleg avkasting.”[43] At bruksnytte inngår som ”utbytte” innebærer at den annen part ikke må tilbakeføre verdien av den bruksnytten han har hatt av tingen.

Det oppstår da et spørsmål om hvor grensen mellom bruksnytte og besparelser går.

Har den annen part for eksempel bodd i det mottatte huset, er verdien av den nytten han hadde ved å bo i huset ”utbytte” etter deknl.§ 5-11. Brennes det mottatte parti brensel vil den annen part oppnå en besparelse i sine utgifter til oppvarming. Grensen mellom bruksnytte og besparelser blir lik grensen mellom utbytte og kapitaltæring, se nedenfor punkt 2.3.2.

2.3.2. Skillet mellom utbytte og kapitaltæring

Et viktig skille angående utmålingen av utbytte går ved grensen mellom bruk av formuesgodets avkastning og bruk av dets substans. Angripes formuesgodets substans gis boet et berikelseskrav på vanlig måte. Det tilsvarende tingsrettslige skillet mellom utbytte og kapitaltæring får anvendelse også i omstøtelseslæren.[44]

Om det tingsrettslige skillet mellom avkastning og forbruk av selve tingen uttales det i Brækhus/Hærem at ”Angripes selve tingens substans, taler man normalt ikke om fruktoppebørsel. Slaktes en ku, er kjøttet og huden ikke frukter. Men er det en hel gårdsbesetning man sitter med, kan kjøttet og huden av slaktede dyr godt ansees som en normal avkastning, så lenge besetningens størrelse – sett over et lengre tidsrom – ikke går tilbake. Hugges det i en skog mer enn den årlige tilvekst, vil man heller ikke kunne kalle dette for fruktoppebørsel, med mindre det på grunn av redusert hugst i tidligere år er så meget hugstmoden skog at det efter almindelige prinsipper for forsvarlig skogskjøtsel er naturlig å hugge så meget.” [45] Det er med andre ord et slags krav om en naturlig utnytting eller en bærekraftig utvikling for formuesgodet sett over tid.

Om den annen part bruker bilen han har mottatt som transportmiddel vil verdien av denne bruken være ”utbytte”. Om han selger bilen i deler, vil det være en form for kapitaltæring som ikke inngår i ”utbytte” men blir en del av hans ”berikelse” som skal tilbakeføres til boet.

2.3.3. Kostnader

En problemstilling ved utmålingen av ”utbytte” er om man kan trekke fra kostnader man har hatt med utbyttet på samme måten som man får trekke fra utgifter og kostnader man har hatt ved disposisjonen ved utmålingen av den annen parts ”berikelse”.

Bestemmelsens ordlyd gir ikke noe bidrag her. Forarbeidene uttaler at ”Avkastning av ytelsen kan medkontrahenten beholde, men utgifter til å sikre avkastningen må han selv dekke”.[46] Dersom den annen part har hatt kostnader i forbindelse med utbyttet, for eksempel utgifter til gjødsel og sprøytemiddel for å sikre avlingen på det mottatte jordstykket, er dette utgifter den annen part selv må svare for. Boet skal ikke dekke noen av disse utgiftene.

Kostnader i forbindelse med ”utbytte” må den annen part selv dekke.

2.3.4 Verdisvingninger

Som nevnt ovenfor punkt 2.2.3.5 vil verdistigning som skyldes generelle markedssvingninger inngå som en del av den annen parts ”berikelse”. Spørsmålet her er om verdistigning som utelukkende skyldes den annen parts arbeidsinnsats inngår i den annen parts ”utbytte”.

Verken loven eller forarbeidene sier noe om dette. Problemstillingen synes heller ikke å ha vært oppe i rettspraksis. Som nevnt ovenfor punkt 2.2.3.7 kan det ut i fra et krav om årsakssammenheng mellom verdien og den omstøtelige disposisjon argumenteres for at dersom det er den annen parts arbeidsinnsats som utelukkende er årsak til verdistigningen, bør denne verdistigningen falle inn under den annen parts ”utbytte”. Et annet argument er at verdiøkning som utelukkende skyldes den annen parts teft og arbeidsinnsats ikke er oppnådd ”ved den omstøtelige disposisjon” jf. deknl.§ 5-11, men ved den annen parts egeninnsats.

Ettersom problemstillingen ikke er kommet opp i rettspraksis er det vanskelig å si noe om hvilke krav man eventuelt skal stille til årsakssammenheng mellom det mottatte og den verdi som den annen part sitter igjen med. Ettersom det vil oppstå vanskelige bevisspørsmål er det neppe urimelig om kravet til årsakssammenheng er strengt.

Etter min mening er det gode grunner for å anse verdiøkning som utelukkende skyldes den annen parts arbeidsinnsats som ”utbytte” etter deknl.§ 5-11.

2.3.5. Kravet om god tro

Dersom den annen part ikke er ”i god tro” med tanke på sin plikt til å tilbakeføre det mottatte vil han heller ikke kunne beholde det ”utbytte” han har mottatt.

Kravet om at den annen part må være ”i god tro” for at utbyttet ikke skal kunne kreves tilbakeført til boet er at ”den annen part ikke innser eller bør innse sin plikt til å tilbakeføre det mottatte til boet.”[47] Det er med andre ord et krav om alminnelig aktsom god tro. Jeg går ikke nærmere inn på det alminnelige god tro-kravet. I forarbeidene er det videre presisert at ”Dersom den annen part f eks ved at det reises krav fra boet, bør innse at han har plikt til å tilbakeføre ytelsen, bør han ikke ved å motsette seg frivillig tilbakeføring, oppnå den ytterligere fordel også å beholde avkastning som faller fram til saksanlegg.”[48] En betalingsoppfordring fra boet er dermed tilstrekkelig til at den annen part ikke lenger er ”i god tro”.

Har den annen part mottatt avkastningen i ond tro med hensyn til sin rett til denne da han oppebar den, skal avkastningen restitueres boet. Den annen part kan da heller ikke påberope seg berikelsesbegrensningen i dette tilfellet. Her vil den annen part få et ordinært erstatningsansvar for avkastningen.[49]

2.3.6. Tidspunktet for når utbyttet tilhører den annen part

Unntaket for at den annen part kan beholde ”utbytte” er begrenset for tiden ”før kravet om omstøtelse ble gjort gjeldende ved søksmål” eller tiden frem til den annen part ikke lenger er i ”god tro”, jf. deknl.§ 5-11. Antitetisk tolket sier bestemmelsen at etter søksmål er anlagt eller den annen part ikke lenger er i god tro, vil all avkastning av formuesgodet falle inn under den annen parts tilbakeføringsplikt.

Problemstillingen er da på hvilket tidspunkt den annen part ”har vunnet” utbyttet etter deknl.§ 5-11 første ledd andre punktum.

Et eksempel på problemstillingen er den annen part som har leid ut boligen han har mottatt. Leietaker skal betale leien den første i hver måned. Leietaker er imidlertid forsinket med betalingen sin og boet anlegger så søksmål om omstøtelse av eiendomsoverdragelsen. Like etter at søksmålet er anlagt betaler leietakeren leien til den annen part. Problemstillingen her er om leieinntekten tilhører den annen part som ”utbytte” eller om den annen part må tilbakeføre leien til boet som følge av at betalingen har skjedd etter søksmålet ble anlagt.

Det tingsrettslige synspunktet for når avkastningen er vunnet er aktuelt også her for å trekke opp grensen. I tingsretten skilles det mellom naturlige frukter og borgerlige frukter. Naturlige frukter er fysiske gjenstander som formuesgodet selv produserer, borgerlige frukter er inntekter og lignende ved juridiske disposisjoner over det mottatte formuesgodet. Dette skillet har ikke betydning for vurderingen av hva som er ”utbytte” ved omstøtelsesspørsmålet, men har betydning for når utbyttet ansees å inngå som en del av den annen parts ”berikelse”.

Om tidspunktet for eiendomsovergang for naturlige frukter er det lagt til grunn i juridisk teori at ”Efter tradisjonell lære tilfaller fruktene besitteren først i det øyeblikk de blir fraskilt modertingen.”[50] I noen tilfeller kan dette føre til uheldige resultater. Det er derfor i juridisk teori tatt til orde for å anvende rimelighetsbetraktninger, det uttales at det kan oppstå så ”sterke grunner for at han skal få høste fruktene av sitt arbeide, at man antakelig må fravike regelen om at fruktene først tilfaller besitteren i det øyeblikk de fraskilles.”[51] Trolig vil dette få betydning også for omstøtelseslæren når utbyttet ennå ikke er innhøstet.

Borgerlige frukter som leieinntekter kan ikke fraskilles en moderting slik som naturlige frukter. I eldre juridisk teori uttales at ”besitteren bare har krav på det som er påløpt (opptjent) i den tid han i god tro har sittet med tingen.”[52] Eldre teori ville dermed legge til grunn tidspunktet for opptjeningen av kravet som skjæringstidspunkt for den annen parts rett til utbyttet. Det riktige synes likevel å være ”å la forfallstida vera avgjerande, ikkje betalingstida. Dette er òg i samsvar med nogjeldande rett”.[53] Dette har også nyere juridisk teori sluttet seg til.[54] Dette medfører at alle de forfalte krav den annen part har i tiden før søksmål anlegges eller før den gode troen bortfaller, vil kunne beholdes som ”utbytte”.

De krav som er opptjent og ennå ikke forfalt og de krav som er betalt men ennå ikke er forfalt inngår dermed i den annen parts ”berikelse”. Ut i fra rimelighetsbetraktninger vil det kunne argumenteres for at den annen part som i god tro har innrettet seg på at leieinntekten tilfaller ham bør få retten til denne selv om den ennå ikke er forfalt. På den annen side har den annen part i god tro også innrettet seg på at berikelsen tilfaller ham, slik at innrettningshensynet har mindre betydning ved spørsmålet om betaling eller opptjening av ikke forfalt ytelse er ”utbytte” eller ”berikelse”.

Når utgangspunktet er at den annen part skal stilles som om den omstøtelige disposisjon ikke har funnet sted vil det heller ikke være så urimelig om den annen part må gi fra seg de opptjente eller betalte uforfalte kravene.

Løsningen på eksempelet ovenfor om den forfalte ubetalte husleien, vil være at den annen part kan beholde leien som ”utbytte” ettersom den er forfalt før søksmålet ble anlagt. Hadde derimot den annen part mottatt betaling av uforfalt husleie eller husleien bare var opptjent før søksmålet, vil leieinntekten inngå i hans ”berikelse”.

2.4 Lempingsregelen

I deknl.§ 5-11 første ledd tredje punktum er det gitt en lempingsregel for den annen parts ”mulig ansvar overfor boet”. Adgangen til lemping gjelder bare dersom ”det mottatte helt eller delvis er gått tapt”, jf. deknl.§ 5-11. Det er derfor ikke et spørsmål om lemping av den annen parts berikelsesansvar.

Hvilket ansvar bestemmelsen sikter til, kommer ikke frem av ordlyden. I juridisk teori fremgår det at det her er tale om den annen parts erstatningsansvar for det tilfellet at det mottatte er gått tapt slik at berikelsen ikke lenger er i behold.[55]

Utvalget ville ikke ha med noen lempingsregel i utkastet for å unngå usikkerhet omkring omstøtelseskravets omfang, og på den måten åpne for minnelige løsninger.[56] Departementet var likevel av den oppfatning at ”… et eventuelt ansvar i et slikt tilfelle ihvertfall bør kunne lempes ved uaktsomhet …” og tok derfor inn lempingsregelen.[57] Lempingsadgangen er dermed avgrenset mot de tilfeller der den annen part har opptrådt forsettelig.

Bestemmelsen inneholder ikke vilkår for når erstatningsansvaret oppstår. Spørsmålet om erstatningsansvar må derfor avgjøres på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Jeg går ikke nærmere inn på den annen parts erstatningsansvar.

Det bestemmelsen regulerer er at for det tilfelle et erstatningsansvar skulle oppstå så kan ansvaret eventuelt lempes etter deknl.§ 5-11 første ledd tredje punktum jf. § 5-12 andre ledd første punktum. [58] Ansvaret kan da ”nedsettes eller eventuelt helt falle bort” etter regelen i deknl.§ 5-12 andre ledd. Det følger av sistnevnte bestemmelse at lemping kan skje dersom den annen part bare har utvist ”uaktsomhet” og bare ”såfremt betaling av full erstatning under hensyn til den annen parts forhold ville være urimelig byrdefull eller det for øvrig er særlige grunner til det.” Nærmere om vilkårene i § 5-12 andre ledd nedenfor punkt 3.4.

2.5 Omstøtelseskravets oppgjørsmåte

Vi har ovenfor sett nærmere på omfanget av omstøtelseskravet. Her blir problemstillinger knyttet til oppgjøret av omstøtelseskravet behandlet.

Oppgjøret kan finne sted ved betaling eller naturaloppgjør. Hensynet bak retten til å kreve naturaloppgjør er at dersom den annen part har formuesgodet i behold så skal oppgjør kunne finne sted selv om den annen part ikke har midler til betaling.

Ved objektiv omstøtelse gis begge parter mulighet til å kreve naturaloppgjør. Dette følger av ordlyden ”Når noen av partene krever det”, jf. deknl.§ 5-11 andre ledd. Naturaloppgjør kan imidlertid bare skje dersom det mottatte ”er i behold og tilbakelevering kan skje uten urimelig verdispille”.

Hvorvidt det mottatte er i ”behold” byr som utgangspunkt ikke på store vanskeligheter. Har ikke den annen part det mottatte fysisk i sin besittelse kan heller ikke naturaloppgjør kreves. Grensetilfeller kan tenkes der den annen part har gjort modifikasjoner eller bearbeidelser av det mottatte slik at det mottatte fremstår i en noe endret form. Man må for det tilfellet vurdere i hvor stor grad den modifiserte tingen er endret fra den opprinnelige tingen. Er det tale om små uvesentlige endringer vil nok det mottatte være i ”behold”. Er det derimot foretatt vesentlige endringer vil man ikke kunne si at det mottatte er i ”behold”.

Det problematiske er imidlertid hvor mye som kreves for at vilkåret ”urimelig verdispille” som hinder for naturaloppgjør er oppfylt. Ordlyden ”urimelig” gir anvisning til en skjønnsmessig vurdering. Ordlyden viser at terskelen ikke er ved et hvilket som helst verditap. Terskelen er heller ikke satt veldig høyt da ordlyden kunne ha vært mer nyansert som ”klart urimelig”, eller ”svært urimelig”. Ved vurderingen av hvorvidt det oppstår ”urimelig verdispille” vil utgangspunktet være at man ser det aktuelle verditapet opp mot verdien av omstøtelsesobjektet.

Forarbeidene kommer med følgende eksempel ”Hvis f.eks. en motor er installert på en slik måte at en tilbakelevering in natura ville medføre at store omkostninger er bortkastet, bør slik tilbakelevering ikke kunne kreves”. [59] Det er altså et krav om at omkostningene må være bortkastet, og at disse omkostningene må være store. Bortkastet vil omkostningene være dersom de ikke fører til noe nytte. Hvorvidt omkostningene er store må ses i sammenheng med gjenstandens verdi og andre alminnelige omkostninger med gjenstanden. Forarbeidene sier ikke noe nærmere om målestokken for hva som er store omkostninger.

Et eksempel er at det mottatte er blitt inkorporert i den annen parts øvrige eiendom. Er omkostningene ved utskillelsen små kan naturaloppgjør kreves, er omkostningene store vil naturaloppgjør som utgangspunkt ikke kunne kreves. I juridisk teori uttales det at ”Det må skje en konkret helhetsvurdering, der så vel den absolutte størrelsen av tapet som dets størrelse i forhold til verdien av det utskilte tillegges vekt.”[60] En konkret målestokk er derfor vanskelig å gi. Problemstillingen synes heller ikke å ha vært oppe i rettspraksis.

Aktuelle poster som inngår i vurderingen vil for det første være kostnader i forbindelse med inkorporeringen. Det vil videre dreie seg om kostnader i forbindelse med separasjonen, transportutgifter, reparasjonskostnader og andre avgifter i forbindelse med transaksjonen. Også andre investeringer og utlegg som vil bli bortkastet eller mindre verdt ved separasjon kan trekkes inn i vurderingen av hvorvidt det oppstår ”urimelig verdispille”.[61] Verdien av en av postene kan være tilstrekkelig, men også summen av flere poster kan medføre ”urimelig verdispille” som hinder for naturaloppgjør.

Dersom boet forlanger naturaloppgjør kan ikke den annen part motsette seg dette ved å forlange og gjøre opp i penger, med mindre det som ovenfor nevnt oppstår ”urimelig verdispille”. [62]

Ordlyden i deknl.§ 5-11 andre ledd, ”idet den nødvendige utligning skjer ved betaling fra en av sidene” viser at naturaloppgjør kan finne sted selv om verdien av det som leveres tilbake ikke samsvarer med den ”berikelse” som skal tilbakeføres. Det skjer da en utligning av differansen mellom verdien av det overførte og den oppnådde ”berikelse”. Får boet mer enn den annen parts ”berikelse” må det overskytende tilbakebetales til den annen part. Er det overførte mindre verdt enn berikelsen må den annen part betale mellomlegget.

Har den annen part mottatt en eiendom som han så delvis har delt opp og solgt som tomter, vil ikke et naturaloppgjør ved tilbakeføring av den resterende eiendommen nødvendigvis tilsvare den ”berikelse” den annen part har oppnådd. Boet kan derfor i et slikt tilfelle i tillegg til naturaloppgjøret få et utligningskrav mot den annen part for den oppnådde ”berikelse” som følge av tomtesalget.

Dersom oppgjøret skjer ved naturaloppgjør får den annen part et massekrav mot boet for utligningskravet, vederlag og omkostninger han har hatt i forbindelse med disposisjonen.[63] Dersom oppgjøret finner sted ved betaling trekkes eventuelt vederlag og omkostninger direkte fra i oppgjøret.

Etter min mening er en praktisk god løsning både for boet og den annen part i mange tilfeller noe annet enn den som følger av loven. Ofte er den annen part interessert i å beholde det mottatte. Boet skal uansett omsette formuesgodet i penger, slik at den annen part kan i mange tilfeller spare boet ytterligere salgsomkostninger ved å tilby oppgjør i penger. Ofte vil den annen part kunne tilby en lavere pris en den reelle verdien under henvisning til at salgskostnadene vil overgå det prisavslaget som er foreslått. På den måten vil begge parter oppnå et bedre resultat enn lovens resultat. Løsningen jeg anfører er ikke egnet for lovfesting da det vil gi en rettsteknisk vanskelig og komplisert regel. En slik løsning kan bare fungere gjennom enighet mellom partene.

2.6 Forholdet til tredjeperson 2.6.1 Boets omstøtelseskrav mot tredjeperson

I dette punktet tas opp problemstillinger knyttet til boets krav mot tredjeperson der tredjeperson har overtatt det aktuelle formuesgodet fra den annen part.

Dekningsloven § 5-11 tredje ledd har etter ordlyden to formål. Det ene formålet er å gi boet en adgang til omstøtelse overfor den ondtroende tredjeperson. Det andre formålet er å verne den godtroende tredjeperson mot et omstøtelseskrav fra boet.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder der den annen part har ”overdratt det mottatte” til tredjeperson. Ordlyden ”overdratt” omfatter både salg og gaveoverføring. Forarbeidene presiserer at ”Reglene i tredje ledd gjelder bare overfor skyldnerens omsetningserververe. Medkontrahentens arvinger vil f.eks. stå i samme stilling som medkontrahenten selv.”[64] At arvingene står i samme stilling som medkontrahenten selv innebærer at omstøtelse kan skje overfor arvingene på samme vilkår som overfor den annen part. Videre uttales det i forarbeidene at ”Boet kan ikke gjøre noe krav gjeldende overfor en som har kjøpt en gjenstand på tvangsauksjon i henhold til utlegg selv om kjøperen kjenner til tidspunktet for utlegget”.[65] Dermed stilles en ondtroende kjøper ved tvangssalg bedre enn en ondtroende tredjeperson.

For at omstøtelse overfor tredjeperson skal kunne skje er det et objektivt og et subjektivt vilkår som må være oppfylt.[66] Det objektive vilkåret står ikke direkte i lovteksten. Vilkåret er at omstøtelsesvilkårene overfor den annen part må være oppfylt på overdragelsestidspunktet mellom den annen part og tredjeperson. Det vil si at dersom vilkårene for omstøtelse ikke var oppfylt eller fristen etter deknl.§ 5-15 for å kreve omstøtelse overfor den annen part er utløpt på overdragelsestidspunktet, så kan ikke omstøtelseskravet rettes mot tredjeperson.

Det subjektive vilkåret er at tredjeperson ”kjente eller burde kjenne de forhold ved den annen parts rettserverv som kunne føre til omstøtelse”. Det er her et aktsomhetskrav som grenser til simpel uaktsomhet. I forarbeidene er det presisert at tredjeperson ”må kjenne arten av og tidspunktet for vedkommende disposisjon mellom skyldneren og dennes medkontrahent, men det kreves ikke at suksessor i tillegg til dette skal kjenne til at skyldneren er insolvent eller at han er gått konkurs”.[67] Det er altså de faktiske forhold det kreves at tredjeperson ”kjente eller burde kjenne” til, ikke hvorvidt disposisjonen er omstøtelig. Bakgrunnen for at tredjepersons kunnskap vurderes opp mot de faktiske forhold og ikke hvorvidt disposisjonen er omstøtelig er at regelen ville blitt langt mindre anvendelig dersom man måtte bevise at tredjeperson ”kjente eller burde kjenne til” at den aktuelle disposisjonen var omstøtelig. Det ville gjøre det langt enklere for tredjeperson å unndra midler fra boet, av den grunn vurderes tredjepersons kunnskap opp mot de faktiske forholdene.

Dersom tredjeperson kjente eller burde kjenne disse faktiske forholdene ”gjelder første og annet ledd tilsvarende”, jf. deknl.§ 5-11 tredje ledd. Det vil si at man må vurdere hvilken ”berikelse” tredjeperson har oppnådd som følge av den omstøtelige disposisjonen. Dette må sees i sammenheng med den annen parts ”berikelse”. Har for eksempel den annen part betalt debitor kr. 100 for formuesgodet som er verdt kr. 500 og så gitt formuesgodet vederlagsfritt til tredjeperson, så kan ikke boet kreve noe fra den annen part da han ikke har noen ”berikelse” i behold. Boet må da forsøke å omstøte overfor tredjeperson. Selv om tredjepersons egentlige ”berikelse” er kr. 500, så kan ikke boet kreve mer enn kr. 400 siden den annen parts motytelse til debitor på kr. 100 må sees i sammenheng med boets berikelseskrav. Om tredjeperson har betalt kr. 100 til debitor vil boet som utgangspunkt ha et berikelseskrav på kr. 300 mot tredjeperson og kr. 100 mot den annen part.

Dersom tredjeperson ikke ”kjente eller burde kjenne” til ”de forhold ved den annen parts rettserverv som kunne føre til omstøtelse” har ikke boet noe omstøtelseskravet mot denne. På den måten blir bestemmelsen ”en spesialregel om ekstinktivt godtroerverv ved avtale”.[68]

Spørsmålet er da hvorvidt det skal kreves at tredjeperson har gjennomført en sikringsakt for å ekstingvere omstøtelseskravet.[69]

Bestemmelsens ordlyd sier ikke noe om hvorvidt sikringsakt kreves for å ekstingvere omstøtelseskravet. Problemstillingen er ikke avklart i rettspraksis og lovforarbeidene gir lite her.

For den lignende regelen i den tidligere konkursloven § 48 stiller Hagerup spørsmålet om det er tilstrekkelig at kjøpsavtalen er inngått eller om avtalen må være fullbyrdet.[70] Til dette konkluderer han med at ”Det sidste maa kræves. Saalænge tredjemand ikke har iagttaget alt, hva der udfordres for at give ham en fuldt beskyttet tinglig ret (…), maa boet ligeoverfor ham, uden hensyn til hans gode tro, have samme ret som ligeoverfor den første erhverver.”[71] Dette tyder på at det i tiden før dekningsloven var vanlig å kreve en sikringsakt i slike tilfeller.

Huser mener at ”For at en overdragelse skal ansees skjedd, må antakelig rettsvern være oppnådd”.[72] Lilleholt skriver at ”… det er vanskeleg å seie om ein skal krevje at B skal ha gjennomført noka sikringsakt for at omstøytinga skal vera avskoren, men det hadde i og for seg ikkje vore urimeleg å setje eit slikt vilkår.”[73] Juridisk teori uttrykker seg noe forbeholdent rundt spørsmålet, men heller alle i samme retning. Samtidig viser ordlyden i deknl.§ 5-10 at rettsvern må oppnås for at disposisjonen skal ansees foretatt.

Det viktigste hensynet bak kravet om en sikringsakt i forhold til denne bestemmelsen er å skape notoritet for disposisjonen, slik at dens ekthet er etterprøvbar. På denne måten kan boet også kontrollere at det faktisk er foretatt en slik disposisjon som påstås og hindre antedateringer. Boet kan dermed hindre at de blir lurt av en overbevisende annen part og tredjeperson dersom sikringsakt kreves.

Selv om spørsmålet ikke er avgjort i praksis, taler deknl.§ 5-10 og hensynet til etterprøvbarhet for å kreve en sikringsakt for at tredjeperson skal oppnå vern mot omstøtelseskravet.

Et annet spørsmål bestemmelsens ordlyd ikke gir svar på er hvor langt tilbake i tid boet har en omstøtelsesrett overfor tredjeperson. Problemstillingen er ikke omhandlet i lovforarbeidene. En mulig løsning er å anvende omstøtelsesfristene i det aktuelle omstøtelsesgrunnlaget mot den annen part. Dette ble gjort i en sak om subjektiv omstøtelse i Frostating lagmannsrett i LF-1999-545, se nærmere om dette nedenfor punkt 3.5. Frem til Høyesterett behandler spørsmålet om fristen etter deknl.§ 5-11 tredje ledd annerledes må det trolig være riktig å anvende fristen i det aktuelle omstøtelsesgrunnlaget mot den annen part.

2.6.2 Den annen parts erstatningsansvar som følge av overføring til tredjeperson

Dersom tredjeperson er i god tro og har gjennomført en sikringsakt og den annen part ikke lenger har noen ”berikelse” i behold, har boet som utgangspunkt ikke noe omstøtelseskrav. Spørsmålet blir da om boet kan få et erstatningskrav mot den ondtroende annen part som forsøker å omgå omstøtelseskravet ved å overføre formuesgodet til tredjeperson.

Dekningsloven § 5-11 gir ikke hjemmel til slik erstatning. Et slikt krav må likevel kunne hjemles i alminnelige erstatningsrettslige regler. Hvis ikke et erstatningsansvar kan ilegges vil man åpne for en omgåelse av boets omstøtelsesadgang ved å gi det mottatte videre til en godtroende tredjeperson, noe som åpenbart ikke kan ha vært lovgivers mening.

3. Dekningsloven § 5-12 – rettsvirkninger av subjektiv omstøtelse  3.1 Presentasjon av problemstillinger

Ved subjektiv omstøtelse er det boets ”tap” som følge av den omstøtelige disposisjonen som skal erstattes av den annen part. Problemstillinger som reises i oppgaven er hvordan tapsutmålingen skal skje, hvorvidt avkastning skal tilbakeføres, på hvilket tidspunkt tapsvurderingen skal foretas, den annen parts fradragsrett for vederlag og utgifter, omstøtelseskravets oppgjørsmåte, regelen om lemping av erstatningsansvar og forholdet til tredjeperson.

 3.2 Det subjektive omstøtelseskravets innhold og omfang 3.2.1 Tapsutmåling

Ved subjektiv omstøtelse ”kan boet kreve at den annen part erstatter boet det tap det er blitt tilføyd ved den omstøtelige disposisjon”, jf. deknl.§ 5-12. Bestemmelsen er en erstatningsregel, dette fremgår klart av ordlyden ”erstatter” og av forarbeidene der det uttales at ”Ved omstøtelse på subjektivt grunnlag har boet etter gjeldende rett et erstatningskrav, og dette opprettholdes i utkastet”.[74] En viktig problemstilling er derfor hvordan boets ”tap” utmåles.

Et grunnvilkår for erstatningsansvar er at det må foreligge et økonomisk tap.[75] Dette samsvarer med skaderekvisittet i deknl.§ 5-9 og tapsvilkåret i deknl.§ 5-12. Foreligger ikke noe økonomisk tap for boet, har boet heller ikke noe erstatningskrav.

I erstatningsretten er ”Grunnregelen for utmålinga […] at skadelidne økonomisk sett mest mogleg skal stillast som om skadehendinga ikkje var skjedd.”[76] Det vil si at man må se på hvordan debitors stilling hadde hvert om den omstøtelige disposisjonen tenkes ugjort. ”Tapet tilsvarar den økonomiske gjenopprettinga av skaden.”[77] Om den annen part har forbrukt det mottatte eller det er gått tapt på annen måte, har som utgangspunkt ikke innvirkning på selve tapsvurderingen.

Dersom det mottatte er gått tapt som følge av forhold den annen part ikke rår over, blir spørsmålet om dette er et ”tap” etter deknl.§ 5-12.

Om man tenker seg et eksempel der den annen part har mottatt en fast eiendom ved den omstøtelige disposisjon, som på et senere tidspunkt blir fullstendig ødelagt som følge av naturkrefter som vind, flom, skred eller lignende, så er det sikkert at denne hendelsen hadde inntrådt uavhengig av hvem som var rette eier av eiendommen. Boet ville således fått en tilsvarende skade som den annen part har fått dersom disposisjonen ikke hadde vært foretatt.[78] Dette taler mot at boet har hatt et ”tap” ved disposisjonen.

Spørsmålet er om skaden likevel er et ”tap” som den annen part må erstatte. Det kan argumenteres ut i fra at normalt ville en eiendom vært forsikret mot denne type hendelser, og at det er denne forsikringsutbetalingen som er boets ”tap”. Det kan da stilles spørsmål om det må skilles mellom tilfellene der debitor forut for disposisjonen hadde forsikring og de tilfeller debitor ikke hadde forsikring på sin eiendom. Dersom debitor ikke hadde forsikring før overdragelsen ville boet heller ikke hatt noe ”tap” ved at den annen part fikk en forsikringsutbetaling som følge av hendelsen. Siden eiendommen kunne vært forsikret konkluderer Huser med at ”et tilsvarende beløp må den annen part derfor erstatte.”[79] Etter min mening må dette nyanseres ut fra hvorvidt debitor hadde forsikring forut for den omstøtelige disposisjonen. Hadde ikke debitor forsikring tidligere, så har det heller ikke oppstått et ”tap” for boet, da eiendommen uansett kom til å bli ødelagt av naturkrefter som debitor ikke hadde fått dekning for.

Eksempelet ovenfor vil stille seg annerledes dersom det overførte formuesgodet er flyttbart løsøre slik som en bil, båt eller andre gjenstander. Dette fordi det vil være vanskeligere å påvise at slike naturuhell kom til å inntreffe på samme måte uavhengig av hvor objektet befant seg. Det er ikke sikkert at stormen, eller lynet kom til å skade seilbåten dersom den hadde vært i debitors besittelse. Det vil derfor være lettere å konstatere ”tap” for boet dersom et flyttbart formuesgode har gått tapt ved naturskade enn det er for fast eiendom.

En annen problemstilling er utmålingsspørsmålet ved inkorporering og sammenblanding av det mottatte og den annen parts øvrige eiendeler. Ettersom boets krav er et erstatningskrav får det imidlertid liten betydning hvordan den annen part har disponert over det mottatte. Den annen part må uansett erstatte det som er boets ”tap”. Ved inkorporering og sammenblanding kan imidlertid spørsmålet om naturaloppgjør kan kreves komme på spissen, se nedenfor punkt 3.3.

Dersom den annen part har gitt bort det mottatte til tredjeperson vil den annen part like fullt være ansvarlig for å dekke boets ”tap”. Se nedenfor punkt 3.5 om forholdet til tredjeperson.

3.2.2 Tidspunktet for tapsvurderingen

Hvilket tidspunkt utmålingen av boets ”tap” skal finne sted kan være av stor betydning for hvor mye den annen part skal tilbakeføre boet. I mange tilfeller vil verdien som skal tilbakeføres være lik den verdien som er overført. I andre tilfeller vil det aktuelle formuesgodet være utsatt for større eller mindre verdisvingninger i perioden mellom overføringen og tilbakeføringen. Det er derfor av avgjørende betydning å finne et skjæringstidspunkt for verdifastsettelsen av boets ”tap”.

Dekningsloven § 5-12 sier ikke noe om tidspunktet for denne vurderingen. Forarbeidene har heller ikke omtalt problemstillingen. Huser uttaler at ”I den utstrekning det mottatte er i behold hos den annen part, må boet som ved berikelsesberegningen godskrives verdien av dette på omstøtelsestidspunktet, dvs. domstidspunktet.”[80] Ettersom det kan gå en viss tid fra disposisjonstidspunktet til domstidspunktet kan verdien svinge nok så mye i denne perioden. Om verdien har gått opp er boets ”tap” større enn det vil være om verdien har gått ned. Det er behov for klare regler om på hvilket tidspunkt verdien skal legges til grunn.

Om man tenker seg at den omstøtelige disposisjonen dreier seg om overføring av aksjer kan problemstillingen komme på spissen. Dersom de overførte aksjer har en verdi på kr. 100 på overføringstidspunktet, men på domstidspunktet bare har en verdi på kr. 20, blir spørsmålet om boets ”tap” er kr. 100 eller kr. 20. Snur man på eksempelet og sier at aksjene har steget i verdi til kr. 150 på domstidspunktet blir problematikkene den samme, men boets interesse i få domstidspunktet som skjæringstidspunkt er mye sterke når verdien har gått opp enn når den har gått ned. Tidspunktet må nødvendigvis være det samme i begge tilfellene uavhengig av verdien. Spørsmålet er derfor om boets ”tap” skal vurderes ut i fra verdien på disposisjonstidspunktet eller verdien på domstidspunktet.

Utgangspunktet for tapsutmålingen er at boet skal stilles som om disposisjonen ikke hadde funnet sted. Dette taler for å legge disposisjonstidspunktet til grunn for tapsutmålingen, da vil boet få erstattet den verdien som ble overført.

Skal boet holdes helt skadefri må man ta hensyn til utviklingen frem til omstøtelseskravet blir avgjort. Man kan ikke spekulere i hvorvidt debitor hadde kommet til å foreta andre disposisjoner med det aktuelle formuesgodet i stedet, ”Det forutsettes nemlig i mangel av andre holdepunkter at gjenstandene da fortsatt ville ha befunnet seg hos debitor…”.[81] Dette taler for å legge domstidspunktet til grunn for tapsutmålingen. Dette var også løsningen før dekningsloven trådte i kraft. Om de tilfeller det mottatte ikke er i behold uttaler Hagerup at erstatningen må utmåles ”efter hva præstationen vilde have været værd for boet, om den endnu havde staaet til dettes forføining”.[82] I tidligere rett var det således domstidspunktet som var avgjørende for tapsutmålingen.

Utgangspunktet for utmålingen av boets tap er etter dette domstidspunktet. Har man helt klare holdepunkter for at debitor hadde handlet annerledes kan det imidlertid tenkes unntak fra denne løsningen.

3.2.3 Fradragsrett for den annen parts vederlag

Spørsmålet som blir behandlet her er i hvor stor grad den annen part har fradragsrett for utlegg i forbindelse med den omstøtelige disposisjonen. Ettersom det er boet som skal stilles som om disposisjonen ikke hadde funnet sted, vil nødvendigvis ikke den annen part alltid ha rett til å trekke fra verdien av det vederlag som er ytt.

Utgangspunktet er at om den annen part har ytt debitor et vederlag for formuesgodet vil dette vederlaget kunne trekkes fra ved tapsutmålingen, slik at tapet som skal erstattes er differansen mellom verdien av formuesgodet og verdien av det vederlag som er ytt. En viktig presisering her er at den annen part bare har fradragsrett for vederlaget i den utstrekning det har kommet boet til gode.[83] Bare ved en slik utmåling vil boet bli stillet som om disposisjonen ikke hadde funnet sted.[84] Dersom det ytte vederlaget var penger har de kommet boet til gode dersom debitor bruker dem i sin ordinære virksomhet. Dersom debitors virksomhet er salg av biler og den annen parts vederlag er en feriereise kan man ikke si at ytelsen inngår i debitors ordinære virksomhet. Dermed har ikke ytelsen kommet boet til gode.

I RG 1959 s.645 kommer kravet om at ytelsen må ha kommet boet til gode til uttrykk. En mann hadde overført en eiendom til sin datter for et beløp som tilsvarte omtrent en tredel av eiendommens verdi. Disposisjonen var omstøtelig. Det oppstod spørsmål om hvorvidt datterens vederlag skulle komme til fratrekk i omstøtelsesoppgjøret. Retten uttalte på side 654 at ”Da retten har funnet det godtgjort at det er utvist svik fra de saksøktes side ved den foretatte eiendomsoverdragelse, vil konkursboet bare være forpliktet til å yte Gerda Priebe restitusjon for ytelser som er kommet konkursboet til gode, og selvsagt bare for ytelser som hun personlig har foretatt.” Selv om denne dommen ikke har så stor rettskildevekt illustrerer den det sentrale, nemlig at vederlaget må ha kommet boet til gode dersom den annen part skal kunne trekke vederlaget fra i det endelige oppgjøret.

Dersom den annen parts vederlag har bestått i en beslagsfri polise til debitor, har vederlaget ikke kommet boet til gode.[85] Den annen parts vederlag kommer da følgelig heller ikke til fratrekk ved omstøtelsesoppgjøret.

Den annen parts vederlag må ha kommet boet til gode for å kunne trekkes fra i oppgjøret.

3.2.4 Fradragsrett for den annen parts utgifter

Med utgifter siktes det til påkostninger og andre kostnader for å ivareta, opprettholde eller øke verdien av det mottatte formuesgodet. Spørsmålet her er i hvor stor grad slike utgifter kan trekkes fra i omstøtelsesoppgjøret.

Siden det er boet som skal stilles som om den omstøtelige disposisjon ikke hadde funnet sted vil det hele bero på hvorvidt den annen parts utlegg har kommet boet til gode. Det er to måter slike utgifter kan komme boet til gode. Den ene er dersom påkostningene øker verdien av det mottatte slik at et naturaloppgjør medfører at boet får tilbakeført mer enn det som er boets ”tap”. I motsetning til ved objektiv omstøtelse er det bare selve verdiøkningen det kan gjøres fradrag for.

Det andre tilfellet er der den annen part har gjort påkostninger som har vært nødvendige for å opprettholde verdien eller andre påkostninger som boet selv ville komme til å få dersom disposisjonen ikke hadde vært foretatt. Dette er utgifter som vil komme til fratrekk i omstøtelseskravet mot den annen part.

Når det gjelder utgifter til tinglysning, dokumentavgift og lignende vil det ikke som for objektiv omstøtelse kunne gjøres fradrag for slike utgifter, da de ikke har kommet boet til gode. Dersom slike utgifter skulle kunne trekkes fra, ville ikke boet blitt stilt som om disposisjonen ikke hadde funnet sted.

3.2.5 Fradragsrett for debitors besparelser

I noen tilfeller kan debitor ha oppnådd besparelser ved disposisjonen. Utgangspunktet er at det er boets tap som skal erstattes av den annen part. Spørsmålet her er om det kan tas hensyn til debitors besparelser ved utmålingen av tapet den annen part skal erstatte.

Besparelsene vil være i form av at debitor har spart driftsutgifter ved å ikke lenger eie formuesgodet. Dette vil typisk være driftsutgifter som inntrer uavhengig av hvem som er eier av formuesgodet, for eksempel eiendomsskatt og andre kommunale avgifter. Debitors besparelser vil den annen part bare kunne trekke fra omstøtelseskravet i den grad han selv har måttet betale disse kostnadene.[86] Dreier det seg om betaling av formuesskatt vil denne variere fra person til person, slik at formuesskatt vil som utgangspunkt ikke kunne trekkes fra omstøtelseskravet som debitors besparelser.

3.2.6 Avkastning av det mottatte

Et annet viktig spørsmål er hvorvidt avkastning av det mottatte er ”tap” som boet kan kreve erstattet. Det kan være spørsmål om erstatningsplikt for rentetap, andre leieinntekter eller andre former for avkastning. Spørsmålet er ikke dirkete regulert i loven. I svensk rett er spørsmålet løst ved å innta regler om erstatningsplikt for ”avkastning” og ”ränta” i Konkurslagen (1987:672) 4. kap. 15 §. Dette kan gi støtte til en innfortolkning av en erstatningsplikt for avkastning og renter i den norske regelen.

Ordlyden ”det tap det er blitt tilføyd” utelukker ikke på noen måte at avkastning og renter kan være ”tap” som den annen part må erstatte. I juridisk teori uttaler Sandvik at ”Ved omstøtelse etter § 5-9 kan boet således i tillegg til tingen kreve erstattet ytterligere tap, f.eks. for tap av avkastning”.[87]

Det må her skilles mellom avkastning som formuesgodet selv produserer uavhengig av den annen parts innsats og avkastning som utelukkende skyldes den annen parts arbeidsinnsats. Skyldes avkastningen utelukkende den annen parts arbeidsinnsats er ikke denne avkastningen et ”tap” boet har lidt som følge av den omstøtelige disposisjonen. Det bør følgelig heller ikke kunne kreves erstattet ettersom det bare blir spekulasjoner å si at debitor hadde oppnådd tilsvarende avkastning ved sin arbeidsinnsats.

Et annet spørsmål er om det er den faktisk oppnådde avkastningen eller den antatt oppnåelige avkastningen boet kan kreve erstattet. Om dette skriver Huser at ”Skal boet komme i samme stilling som det ville ha vært om disposisjonen ikke hadde skjedd, må det kompenseres for tapt avkastning. I samsvar med erstatningsprinsippet kan dette ikke være den avkastning den annen part faktisk har oppnådd, men den avkastning det må antas ville ha tilflytt debitor/boet om disposisjonen ikke hadde skjedd.”[88]

Om man tenker seg at den annen part har mottatt en eiendom ment for utleie som han leier ut for en symbolsk sum til en veldedig organisasjon og den oppnåelige markedsleien var vesentlig høyere med en kommersiell leietaker, må man legge til grunn at boets tap er den oppnåelige markedsleien.

Dersom det ikke foreligger annen avkastning oppstår et spørsmål om den annen part må svare renter for den tid han har disponert formuesgodet. Huser konkluderer uten noen videre begrunnelse med at renter ”… kan kreves når debitors ytelse besto av penger, eller hvis erstatningskravet gjøres gjeldende som et pengekrav.”[89] Ettersom boets krav er et erstatningskrav, vil ikke boet få dekket hele tapet om renter ikke erstattes. I nyere juridisk teori er det fremhevet at ”For utmåling av erstatningskrav gjelder det et alminnelig prinsipp om at erstatningen skal svare til skadelidtes fulle tap. I utgangspunktet må dette innebære at også rentetap skal erstattes …”.[90] I en sak for Høyesterett inntatt i Rt. 2002 s.71 som omhandlet spørsmålet om rentetap var et erstatningsrettslig tap, kom Høyesterett frem til at renter kan være et slikt tap. I to andre saker for Høyesterett Rt. 2005 s.257 og Rt. 2005 s.268 som begge gjaldt erstatningsspørsmål, ble det uten nærmere drøftelser lagt til grunn at det må tas hensyn til rentetap ved erstatningsutmålingen.

Boet vil i alle tilfeller ha krav på forsinkelsesrenter etter lov om renter ved forsinket betaling § 2 ” fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale”.[91] Det vil si at 30 dager etter at boet har krevd omstøtelse overfor den annen part har boet krav på forsinkelsesrenter. Fra disposisjonstidspunktet og frem til forsinkelsesrentene begynner å løpe må rentespørsmålet behandles som et erstatningskrav.

3.3 Omstøtelseskravets oppgjørsmåte

Oppgjør kan finne sted ved betaling eller ved naturaloppgjør.

Det er bare boet som gis valgrett om oppgjøret skal finne sted ved betaling eller naturaloppgjør, jf. ordlyden ”Dersom boet forlanger det”. I forarbeidene er det uttalt at ”… i motsetning til forholdet ved omstøtelse på objektivt grunnlag antar Utvalget at det bare er boet som bør kunne kreve at oppgjøret skjer på denne måten…”.[92] Dersom den annen part ønsker å tilbakeføre det mottatte har han ingen muligheter til det med mindre boet aksepterer dette.

Som for objektiv omstøtelse inneholder deknl.§ 5-12 unntak for boets rett til å kreve naturalrestitusjon dersom det mottatte ikke lenger ”er i behold” eller dersom ikke ”tilbakelevering kan skje uten urimelig verdispille”. Nærmere om ”urimelig verdispille” ovenfor punkt 2.5.

I enkelte tilfeller får ikke boet dekket hele tapet sitt ved naturalrestitusjon. Det følger da av deknl.§ 5-12 første ledd siste punktum at ”Boet kan da også kreve at den annen part erstatter ytterligere tap som boet er blitt tilføyd ved den omstøtelige disposisjonen.” Ordlyden skiller seg fra den lignende regelen i deknl.§ 5-11.

Ordlyden ” Boet kan da også kreve”, tilsier at det bare er boet som har rett til å kreve utligning dersom verdien av naturalrestitusjon ikke samsvarer med boets ”tap”. Et problem som da kan oppstå er tilfellet der den annen part har mottatt et hus som han har påkostet betydelige verdier, som igjen har medført tilsvarende verdiøkning. Dersom boet da velger naturalrestitusjon, vil denne tolkningen av ordlyden i § 5-12 medføre at den annen part som utgangspunkt ikke har noen hjemmel til å kreve tilbake de verdier som overgår boets ”tap”.

Forarbeidene uttaler at ”Hvis naturalrestitusjon ikke medfører at boet blir holdt skadesløs, kan ytterligere tap kreves erstattet, jfr. første ledd tredje punktum”.[93] Denne uttalelsen taler for at boet ikke skal ha mer erstatning enn det som er boets ”tap”, noe som gir støtte til et utligningskrav for den annen part.

For å finne størrelsen av den annen parts utligningskrav må man se hen til størrelsen på boets ”tap” og verdien av det overførte. Huser mener at ”Dette må fastlegges slik at boet får dekket sitt erstatningskrav, men bare det. Til tross for at lovgiveren har valgt en annen formulering her, er situasjonen derfor akkurat som ved objektiv omstøtelse.”[94] Huser mener da at selv om lovgiver har formulert ordlyden slik den er gjort, må bestemmelsen tolkes likt med bestemmelsen i § 5-11 som gir begge parter rett til et uligningskrav.

Om man tolker bestemmelsen slik Huser anfører kommer man i strid med ordlyden, noe som taler mot denne løsningen. På den annen side skal ikke boet ha dekket mer enn sitt ”tap”, derfor gir det god sammenheng å tolke bestemmelsen slik at begge parter har rett til utligning. På denne måten får den annen part en hjemmel til å kreve utligning for de tilfeller naturaloppgjør medfører at boet får overført større verdier enn det som er boets ”tap”.

3.4 Lempingsregelen ved subjektiv omstøtelse

I samsvar med det som gjelder generelt i erstatningsretten åpner deknl.§ 5-12 for lemping av erstatningsansvaret.[95] Lemping etter deknl.§ 5-12 kan skje ”Dersom den annen part bare har vist uaktsomhet”. Forarbeidene presiserer at ”de tilfelle hvor det foreligger forsett faller således utenfor”.[96]

Lemping av erstatningsansvaret kan bare tillates ”såfremt betaling av full erstatning under hensyn til den annen parts forhold ville være urimelig byrdefull eller det for øvrig er særlige grunner til det”, jf deknl.§ 5-12 andre ledd.

Ordlyden ”urimelig byrdefull” gir anvisning til en skjønnsmessig rimelighetsvurdering av hvor vanskelig betalingsplikten vil bli for den annen part. Det vil i all hovedsak være den annen parts økonomiske og sosiale forhold betalingsbyrden må vurderes opp i mot ved spørsmålet om lemping skal tillates. Ordlyden viser at terskelen for å oppnå lemping er høy, det er ikke tilstrekkelig at erstatningsplikten er byrdefull, det må være ”urimelig byrdefullt”.

Et annet grunnlag for lemping er dersom det foreligger ”særlige grunner til det”. Ordlyden viser også her at det er en høy terskel for lemping. Ordlyden viser til en skjønnsmessig vurdering hvor man må ta hensyn til den annen parts økonomiske og sosiale forhold i vurderingen.

Innledningsvis sier andre ledd at den annen parts ansvar overfor boet kan ”nedsettes eller eventuelt helt falle bort”. Det er imidlertid en viktig begrensning for lemping etter deknl.§ 5-12, ansvaret kan ikke lempes til noe mindre enn ansvaret ville ha vært om det var berikelsen etter deknl.§ 5-11 som skulle tilbakeføres. Dette innebærer at dersom ansvaret skal ”helt falle bort”, så kan den annen part ikke ha noen ”berikelse” etter deknl.§ 5-11 i behold.

Om man tenker seg at boets ”tap” er kr. 100 og at den annen parts oppnådde ”berikelse” er kr. 50 vil spørsmålet om lemping slå ganske så forskjellig ut alt ettersom hvilken skyld den annen part har utvist. Har den annen part bare utvist uaktsomhet omkring spørsmålet om omstøtelse kan ansvaret lempes til hans ”berikelse” etter deknl.§ 5-12 andre ledd jf.§ 5-11. Har derimot den annen part opptrådt forsettlig vil han måtte tilbakeføre kr. 100 som er boets ”tap” ettersom lempingsregelen ikke får anvendelse.

Dersom den annen parts oppnådde ”berikelse” var kr. 0 kan erstatningsansvaret ”helt falle bort” dersom han bare har utvist uaktsomhet. Har derimot den annen part utvist forsett kan ikke ansvaret lempes, og erstatningsansvaret blir dermed kr. 100.

3.5 Forholdet til tredjeperson

Spørsmålet som skal behandles her er også behandlet ovenfor om objektiv omstøtelse punkt 2.6. Problemstillingen er hvorvidt boet har et omstøtelseskrav mot tredjeperson når den annen part har overført det mottatte til tredjeperson. Her skiller resultatet seg noe fra den likelydende bestemmelsen i deknl.§ 5-11 tredje ledd.

Bestemmelsen i deknl.§ 5-12 tredje ledd gir boet en mulighet til å rette omstøtelseskravet mot tredjeperson. Bestemmelsen fungerer derfor som et eget omstøtelsesgrunnlag overfor tredjeperson.

Ved objektiv omstøtelse har ikke boet noe krav mot den annen part når denne har overført det mottatte vederlagsfritt til tredjeperson. Den annen part har i det tilfellet ikke lenger noen ”berikelse” i behold. Slik er det ikke ved subjektiv omstøtelse ettersom det er boets ”tap” som skal tilbakeføres. Ved subjektiv omstøtelse er tapets størrelse og den annen parts ansvar som utgangspunkt upåvirket av den annen parts disposisjoner over det mottatte.

Uavhengig av hvordan den annen part disponerer over det mottatte formuesgodet, så har vedkommende et erstatningsansvar overfor boet. Derfor kan det se ut til at § 5-12 tredje ledd bare oppretter et solidaransvar mellom den annen part og tredjeperson.[97] På den måten kan boet enklere få dekket kravet sitt dersom en av partene ikke er søkegod.

For at deknl.§ 5-12 tredje ledd skal komme til anvendelse forutsetter det at tredjeperson ”kjente eller burde kjenne de forhold ved den annen parts rettserverv som kunne føre til omstøtelse”. Siden tredjepersons kunnskap her skal relatere seg til et omstøtelseskrav etter den subjektive omstøtelsesregel, vil de ”forhold” ved den annen parts rettserverv som kunne føre til omstøtelse, også være andre enn i den tilsvarende regel i deknl.§ 5-11. Kunnskapskravet er da at tredjeperson ”kjente eller burde kjenne” til de forhold som gjorde disposisjonen ”utilbørlig” og ”skyldnerens vanskelige økonomiske stilling” jf. deknl.§ 5-9.

Dersom tredjeperson har opptrådt tilstrekkelig aktsomt vil ikke boet ha et krav mot denne. Boet har da bare et krav mot den annen part. På dette punkt skiller deknl.§ 5-12 tredje ledd seg fra § 5-11 tredje ledd ved at boets krav mot den annen part ikke faller bort slik det gjør ved objektiv omstøtelse når den annen part ikke har berikelsen i behold. Vi har ovenfor sett at deknl.§ 5-11 tredje ledd fungerer som en slags ekstinktiv god tro regel. Langt på vei er deknl.§ 5-12 tredje ledd også det, men kravet faller bare bort mot tredjeperson, ikke mot den annen part.

Når det gjelder spørsmålet om tredjeperson må gjennomføre sikringsakt for å oppnå vern mot boet vises det til punkt 2.6 ovenfor.

Når vilkårene for omstøtelse etter tredje ledd er oppfylt ”gjelder første og annet ledd tilsvarende overfor tredjeperson.” Dermed vil virkningene bli de samme overfor tredjeperson som for den annen part, se punkt 3.1 – 3.4. Tredjepersons erstatningsansvar må sees i sammenheng med ytelser fra den annen part. Er det totale tapet kr. 50 og den annen part har dekket kr. 30 av dette tapet kan ikke boet kreve mer enn kr. 20 av tredjeperson. Har tredjeperson betalt kr. 20 til den annen part for en ting som er verdt kr. 100, som også er boets ”tap”, kan boet kreve kr. 100 fra tredjeperson. Tredjepersons vederlag til den annen part kommer således ikke til fradrag i omstøtelsesoppgjøret ved subjektiv omstøtelse slik det gjør ved objektiv omstøtelse.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvor lang frist boet har til å kreve omstøtelse. Forarbeidene har heller ikke omtalt problemstillingen.

Etter deknl.§ 5-9 siste ledd er omstøtelsesfristen for ordinær subjektiv omstøtelse ti år. I en sak i Frostating lagmannsrett, LF-1999-545, som gjaldt et omstøtelseskrav mot tredjeperson uttaler lagmannsretten at ”skal omstøtelse kunne skje, må det være i medhold av dekningsloven § 5-12 tredje ledd”. Dette bekrefter at bestemmelsen er et eget omstøtelsesgrunnlag. Videre sies det at ”Omstøtelse etter § 5-9 er etter annet ledd begrenset til disposisjoner fullbyrdet innenfor de siste 10 år før den såkalte fristdagen,[…]. Dette gjelder følgelig også for omstøtelse etter § 5-12 tredje ledd.” I denne saken ble altså fristen i deknl.§ 5-9 uten videre lagt til grunn for deknl.§ 5-12 tredje ledd.

Når § 5-12 tredje ledd som gjelder ved subjektiv omstøtelse ikke sier noe om omstøtelsesfristen, gir det best sammenheng i systemet å anvende omstøtelsesfristen i den ordinære hjemmelen for subjektiv omstøtelse i deknl.§ 5-9.

 Frem til Høyesterett behandler spørsmålet om fristen etter deknl.§ 5-12 tredje ledd annerledes må det trolig være riktig å anvende ti års fristen i deknl.§ 5-9.

 

 

4. Litteratur og kilder

 

Andenæs – Mads Henry Andenæs: Konkurs. Andre utgave, Oslo 1999.

Augdahl – Per Augdahl: Forelesninger i konkurs, Jussens Venner, serie C, Oslo 1959.

Brækhus – Sjur Brækhus: Konkursrett utvalgte emner, Oslo 1969.

Brækhus/Hærem – Sjur Brækhus og Axel Hærem: Norsk tingsrett, Oslo 1964.

Brækhus/Lundgaard – Sjur Brækhus og Hans Petter Lundgaard: Materiell konkurs og eksekusjonsrett i utdrag. Fjerde utgave, tredje forkortede opplag, Oslo 1975.

Hagerup – Francis Hagerup: Konkurs og akkordforhandling. Fjerde utgave ved P. I. Paulsen, Oslo 1932.

Huser – Kristian Huser: Gjeldsforhandling & konkurs, Bind 3 Omstøtelse, Bergen 1992.

Jørgensen – Birgitte Jørgensen: Retsvirkninger af omstødelse. Første utgave, Århus 2003.

Lennander – Gertrud Lennander: Återvinning i konkurs. Tredje utgave, Stockholm 2004.

Lilleholt – Kåre Lillholt: Godtruerverv og kreditorvern. Tredje utgave, Bergen 1999.

Marthinussen – Hans Fredrik Marthinussen, ”Krever renter hjemmel i lov, avtale eller sedvane?”, publisert i Festskrift til Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen i anledning 25 års jubileet 2005 s 113.

Nygaard – Nils Nygaard: Skade og ansvar. Sjette utgave, Bergen 2007.

Sandvik – Tore Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett, Bergen 1985.

NOU – NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs.

Ot.prp. – Ot.prp.nr. 50 (1980-81).

Rådsegn 7 – Sivillovbokutvalets Rådsegn 7, Oslo 1963.

 

[1] LOV-1984-06-08-58.

[2] LOV-1984-06-08-59, heretter forkortet ”deknl.”.

[3] LOV-1989-06-16-69.

[4] Huser side 564 og Andenæs side 297.

[5] Øvrige forarbeid til dekningsloven er Ot.prp.nr.39 1982-83, Innst.O. nr.56 1983-84, Forh.O. 1983-84 s. 550-626 og Forh.L. 1983-84 s. 62-63.

[6] NOU side 2 og 3.

[7] Hagerup side 257.

[8] Hagerup side 258 med videre henvisninger.

[9] Hagerup side 223 – 225.

[10] Brækhus side 130.

[11] Brækhus side 131.

[12] Brækhus side 156.

[13] LOV-1935-06-07-2.

[14] Avgjørelsen er ikke tatt inn i Rettstidende før innleveringsfristen.

[15] Huser side 575.

[16] NOU side 300.

[17] NOU side 300.

[18] Rt. 1996 s.1647 på side 1653.

[19] Huser side 571-572.

[20] NOU side 300.

[21] NOU side 300.

[22] Brækhus/Lundgaard side 76.

[23] Huser side 589.

[24] Huser side 589 petit.

[25] NOU side 300.

[26] NOU side 300.

[27] Bekendtgørelse af konkursloven nr 1259 af 23-10-2007 § 75 første ledd.

[28] NOU side 300.

[29] Rt. 1996 s. 1647 på side 1654.

[30] LOV-1969-04-10-17.

[31] LOV-1965-06-18-6.

[32] Jørgensen side 209.

[33] Andenæs side 298.

[34] Huser side 587 petit.

[35] NOU side 300.

[36] Augdahl side 59.

[37] Augdahl side 59.

[38] Ot.prp. side 174.

[39] Huser side 580.

[40] Andenæs side 300.

[41] Sandvik side 71 og Andenæs side 300.

[42] Huser side 606.

[43] Rådsegn 7 side 29 første spalte.

[44] Huser side 607.

[45] Brækhus/ Hærem side 561-562.

[46] NOU 300.

[47] Andenæs side 300.

[48] Ot.prp. side 173 – 174.

[49] Huser side 610 og Rådsegn 7 side 29 andre spalte.

[50] Brækhus/Hærem side 563 avsnitt IV.

[51] Brækhus/Hærem side 564.

[52] Brækhus/Hærem side 564.

[53] Rådsegn 7 side 29 første spalte.

[54] Huser side 609.

[55] Andenæs side 300 og Huser side 591.

[56] NOU side 300-301.

[57] Ot.prp. side 174.

[58] Andenæs side 301.

[59] NOU side 301.

[60] Huser side 616.

[61] Huser side 616.

[62] NOU side 301.

[63] NOU side 300.

[64] NOU side 301.

[65] NOU side 301.

[66] Lennander side 381 – 382.

[67] NOU side 301.

[68] Andenæs side 303.

[69] Lilleholt side 38.

[70] Lov 6. juni 1863 om Concurs og Concursboers behandling.

[71] Hagerup side 264 – 265.

[72] Huser side 644.

[73] Lilleholt side 38.

[74] NOU side 302.

[75] Nygaard side 66.

[76] Nygaard side 71.

[77] Nygaard side 68.

[78] I eksempelet sees det bort fra at eventuell restverdi skal tilbakeføres.

[79] Huser side 630 petit.

[80] Huser side 629.

[81] Huser side 630.

[82] Hagerup side 235.

[83] Huser side 631.

[84] Huser side 632.

[85] Huser side 631.

[86] Huser side 633.

[87] Sandvik side 73.

[88] Huser side 634.

[89] Huser side 635.

[90] Marthinussen side 116.

[91] LOV-1976-12-17-100.

[92] NOU side 302.

[93] NOU side 302.

[94] Huser side 640.

[95] Jf lov om skadeserstatning 1969-06-13-26 § 5-2.

[96] NOU side 302.

[97] Andenæs side 303.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS