Skifterettens administrative myndighet

1. Innledning
Konkursloven synes å forutsette at skifteretten skal ha en meget aktiv rolle under konkursbobehandlingen. Foruten de dømmende oppgaver som nevnt i konkurslovens § 145 første ledd nr. 3 er skifteretten også tillagt en rekke administrative oppgaver. Gjennom den generelle bestemmelsen i § 145 første ledd nr. 2 har skifteretten øverste myndighet i administrative spørsmål knyttet til åpning og gjennomføring av konkurs. Flere andre bestemmelser i konkursloven gir skifteretten administrative oppgaver og dessuten myndighet til å føre tilsyn og kontroll med boets organer. Det er skifteretten som beslutter åpning av konkurs, som oppnevner bostyrer og avgjør om det skal oppnevnes bostyre og revisor. Skifteretten kan når som helst kreve opplysninger fra boets organer, kan innkalle til skiftesamling og kreve saker forelagt skiftesamlingen til uttalelse. Skifteretten kan dessuten etter begjæring eller av eget tiltak overprøve vedtak som er truffet av boets organer. Gjennom tremånedersinnberetning, årsedegjørelse og sluttinnberetning fører skifteretten kontroll med bostyrer og eventuelt bostyret. Det er også skifteretten som fastsetter salær til bostyrer, eventuelt bostyre og revisor.

Den meget vidtgående myndighet som etter konkursloven er tillagt skifterettten, modifiseres ved § 85 som bestemmer at det er bostyreren som skal sikre og skaffe oversikt over boets eiendeler, innfordre utestånde krav, sørge for bevaring og om mulig forøkning av boets eiendeler, vurdere anmeldte krav, selge boets eiendeler og sørge for at boet kan gjøres opp og dividende utbetales.

Slik konkursloven er utformet, er det nærliggende å slutte at lovgiver har forutsatt at bostyreren skal forestå den praktiske gjennomføringen av bobehandlingen, mens skifteretten skal ha en meget aktiv kontroll- og tilsynsfunksjon. I praksis har skifteretten inntatt en langt mer passiv rolle. Skifteretten er først og fremst aktiv ved konkursåpningen med oppnevnelse av bostyrer og eventuelt bostyre og revisor, administrasjon av første skiftesamling, tilsyn og kontroll med bostyrer gjennom innberetningene, pådømmelse av tvister og fastsettelse av salærer. Man kan spørre om skifteretten bør begrense sin rolle til disse funksjoner og oppgaver, eller om skifteretten skal opptre mer aktivt og tilta seg den rolle som konkurslovens bestemmelser synes å forutsette at den skal ha.

I det følgende tas opp enkelte spørsmål knyttet til skifterettens rolle under konkursbobehandlingen og forholdet mellom bostyreren og skifteretten.

2. Skifterettens rolle ved åpning av konkurs - oppnevnelse av bostyrer

Verv som bostyrer har som regel vært meget attraktivt blant advokater. Jevnlig får skifterettene melding fra advokater som meddeler interesse for bostyreoppdrag. Noen ber om skriftlig tilbakemelding og dermed om en begrunnelse dersom vedkommende for tiden ikke er aktuell for oppnevnelse. Det knytter seg derfor stor interesse for skifterettens oppnevnelse av bostyrer, hvem som blir oppnevnt og kriteriene for oppnevnelse.


For noen år siden forela Den Norsk Advokatforening spørsmålet om oppnevnelse av bostyrer for Justisdepartementet. Bakgrunnen var at det fra advokathold var uttrykt misnøye med at en skifterett offentlig bekjentgjorde at man ville benytte seg av et begrenset utvalg av advokater som bostyrerer. Diskusjonen om berettigelsen av denne praksis fortsatte i Advokatbladet nr. 2 og nr. 4 1993 hvor det ble avdekket ulike oppfatninger om den nye praksis for oppnevnelse. I sitt svarbrev av19. mai 1993 til Den Norske Advokatforening gav departementet uttrykk for at skifteretten kan oppnevne bostyrer etter eget skjønn ut fra hvem man mener er egnet til det.

I løpet av de senere år har flere skifteretter innført forskjellige ordninger som har til felles at man som hovedregel oppnevner bostyrere blant et begrenset antall advokater innen rettskretsen.

Når skifteretten skal oppnevne bostyrer, følger det av loven at det fortrinnsvis skal oppnevnes en advokat. For øvrig står skifteretten helt fritt i valget av hvem som skal oppnevnes. Beslutningen er av ren administrativ art, den trenger ikke begrunnes og kan i prinsippet verken påklages eller påkjæres, jfr. NOU 1972: 20 s. 145. Et kjæremål måtte eventuelt begrunnes med at oppnevnelsen er i strid med loven f.eks. fordi vedkommende ikke er kvalifisert som bostyrer. At skifteretten står fritt ved oppnevnelse av bostyrer fremgår også av Justisdepartementets brev datert 19. mai 1993 til Den Norske Advokatforening.

I den tidligere konkurslovgivning het det at bostyrer burde være bokholderikyndig, jfr. konkursloven av 6. juni 1863 § 14 første ledd i.f.. Det kunne tilsi at man burde oppnevne revisor som bostyrer. Konkursbobehandlingen reiser en rekke regnskaps- og forretningsmessige spørsmål hvor en revisors gjerne kan ha bedre faglige forutsetninger enn en advokat. I kjølvannet av konkursbølgen tidlig på 1990-tallet oppnevnte enkelte skifteretten revisorer som bostyrere. Erfaringene var imidlertid ikke de aller beste, verken for revisorene eller skifterettene. Gjennomgående vil nok advokater være best skikket til å påta seg vervet som bostyrer.

Når skifteretten så suverent kan treffe en beslutning om oppnevnelse av bostyrer med endelig virkning, er det desto større grunn til å kreve at den ikke er basert på en helt vilkårlig eller tilfeldig utvelgelse, men at den er saklig begrunnet. Man kan da reise spørsmål om hvilke kriterier skifteretten bør legge til grunn ved oppnevnelse av bostyrer. En lik fordeling av bostyreverv blant de advokater i rettskretsen som er interessert i bostyreoppdrag, vil ikke være et godt utvalgskriterium. Avgjørende må være at man for hvert enkelt konkursbo får en godt kvalifisert bostyrer. Det får man ikke nødvendigvis ved en turnusordning blant rettskretsens advokater. Er det tale om et stort og komplisert bo, må det tas hensyn til de spesielle kvalifikasjonskrav som dette boet fordrer. Det kan være boets størrelse og kompleksitet, om bobehandlingen krever særskilt kunnskap om skyldnerens næringsvirksomhet, erfaring med konkursbehandling innen en bestemt bransje, advokatens kapasitet og mulighet til å trekke inn bistand fra advokatkolleger eller annen ekspertise, så som revisor eller personer med særskilt sakkyndighet innen skyldnerens bransje. Det betyr at utvalget blant bostyrere bør begrenses til noen få som til gjengjeld oppnevnes oftere.


De fleste konkursboer er imidlertid små og oversiktlige og krever ikke spesielle bransjekunnskaper eller stor tilgang på faglig kapasitet. Likevel vil det være en fordel at det oppnevnes bostyrer som har erfaring med konkursbobehandling. Ideelt sett bør skifteretten kunne begrense sine administraive oppgaver til tilsyn og kontroll med boets organer gjennom innberetningene. Det krever et gjensidig tillitsforhold mellom skifteretten og bostyrer hvor skifteretten ut fra tidligere erfaring kan være trygg på at bostyreren skjøtter sitt verv på en forsvarlig måte. En forutsetning for dette er at det kan utvikles rasjonelle arbeidsrutiner og en mest mulig hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom skifteretten og bostyreren. Det er vanskellig å oppnå dette uten et begrenset utvalg av advokater som bostyrere.

Etter dette kan det konkluderes med at det kan være saklig grunn for skifteretten å holde seg til et begrenset antall bostyrere, enten det er tale om små og oversiktige konkursboer eller store og kompliserte konkursboer som krever høy grad av ekspertise. Hvilken advokat blant det begrensede utvalg som bør oppnevnes som bostyrer i det enkelte tilfelle, bør avhenge av rent faglige kriterier ut fra hvilken ekspertise som trengs til det enkelte bo. Er det tale om et enkelt bo, bør kapasitetshensyn være avgjørende, dvs om advokaten for tiden har kapasitet til å påta seg oppdraget.

Dersom skifteretten skal holde seg til et begrenset utvalg av advokater som bostyrer, må personvalget skje ut fra kriterier som er saklige og oppleves som rettferdige blant dem dette angår. En utvelgelse av aktuelle bostyrekandidater kan gjøres ved utvalg av et bestemt antall advokater etter en offentlig kunngjøring. Det gir et større antall interesserte mulighet til å bekjentgjøre sin interesse og bli vurdert på lik linje med andre. En annen måte er å la skifteretten etter eget valg utpeke et bestemt antall advokater, hvoretter listen over de utvalgte bostyrekandidater bekjentgjøres. Denne ordningen gir oversikt over hvem som har fått innpass hos skifteretten. En tredje variant er å å utvelge en engere krets av advokater som nyttes som bostyrere uten å bekjentgjøre noen offisiell liste. Sistnevnte løsning har den klare ulempe at man verken får innsyn i skifterettens utvelgelse eller noen kjent liste å forholde seg til. Den inneholder også et stort faremoment ved at skifterettens utvalg er unndratt enhver form for innsyn og kontroll fra omverdenen. Samtidig gir ordningen en større grad av fleksibilitet ved at man ved ønske eller behov lettere kan gå utenom det utvalg skifteretten på forhånd har gjort, og at man jevnlig kan la nye få prøve seg mot at noen samtidig utgår av den uoffisielle listen.

Forutsatt at skifteretten for fremtiden skal tildele bostyreoppdrag til et begrenset antall advokater, kan det være vanskelig å avgjøre hvilket av de tre nevnte utvelgelsesprinsipper som bør følges av skifterettene. Hensynet til rettssikkerhet, en saklig og rettferdig utvelgelse med mulighet for innsyn og kontroll med skifterettens valg, tilsier at man etter forutgående offentlig kunngjøring offentlig bekjentgjør en liste over dem som skifteretten har utvalgt som aktuelle bostyrere for en gitt periode. I så fall er man lang på vei tilbake til den ordningen som eksisterte under den tidligere konkurslovgivning om at departementet for hvert domssogn kan oppnevne utvalg av "dertil skikkede menn, blandt hvilke bestyrer skal beskikkes", jfr. konkursloven av 6. juni 1863 § 14 femte ledd og forskrift av 1. mai 1900. Ordningen kan være praktikabel i rettskretser med et stort antall advokater hvor man kan få et utvalg av advokater med forskjellig type ekspertise. I små og mellomstore rettskretser vil ordningen være altfor lite fleksibel og hensynet til å la skifteretten stå fritt til å gå utenom en offisiell liste veier tyngre. Det er grunn til å merke seg at ordningen med oppnevnte "skikkede menn" ble kommentert av departementet i forbindelse med vedtakelse av konkursloven av 1984, uten at man ønsket å gjeninnføre den.

Vervet som bostyrer er personlig. Det er ikke et advokatfirma eller revisorfirma som oppnevnes, men en bestemt navngitt person. Den oppnevnte bostyrer kan ikke uten skifterettens samtykke la seg representere ved en annen advokat eller en advokatfullmektig. Noe annet er at den opnevnte bostyrer kan engasjere andre, advokater, fullmektiger, revisor mv. til å utføre arbeidsoppgaver, men dette blir i så fall på bostyrerens ansvar.


Fullmektiger bør ikke oppnevnes som bostyrer. Under utarbeidelse av retningslinjer for bostyrere ved Stavanger skifterett i samarbeid med Stavanger krets av Den norske Advokatforening, fremholdt advokatforeningens representanter at fullmektiger ikke burde påta seg verv som bostyrer. Dette prinsippet har vært fulgt.

3. Forholdet mellom bostyrer og skifteretten under konkursbobehandlingen

3.1 Skifterettsdommeren

Ikke sjelden er alle skifterettsoppgavene ved domstolen overlatt til dommerfullmektigen og funksjonærene. Det er en meget uheldig ordning. Domstollederen bør som arbeidsgiver vise ansvar og interesse overfor dommerfullmektigen og funksjonærene. Domstollederen bør sørge for faglig og praktisk veiledning slik at de blir best mulig i stand til å utføre de arbeidsoppgaver de blir satt til. Domstollederen må også føre løpende tilsyn med dommerfullmektigene og funksjonærene og påse at de ikke blir tillagt oppgaver som det ikke med rimelighet kan forventes at en dommerfullmektig eller funksjonær kan påta seg.

Det er ikke gitt at en dommerfullmektig bør overlates administrasjonen av et hvilket som helst konkursbo. De spørsmål som dommeren møter under konkursbobehandlingen er ofte av praktisk- juridisk og forretningsmessig karakter, noe som først og fremst krever praktisk erfaring og faglig innsikt, som erverves gjennom lengre erfaring med bobehandling. Administrasjon av konkursbobehandlingen kan stille store krav til dommerens autoritet og handlekraft overfor bostyrer som har behov for å drøfte forretningsmessige disposisjoner, så som spørsmål om fortsatt drift av skyldnerens virksomhet, oppnevnelse av bostyrer, revisor og eventuelt bostyremedlemmer. Dommeren må også ta stilling til uoverensstemmelser mellom kreditorer, skyldnerens stilling under konkursen og forholde seg til massemedia som krever innsyn i bobehandlingen, innberetninger og rettsbøker. Enkelte ganger kan det være direkte uforsvarlig eller uheldig ansvarsfraskrivelse å overlate dette til dommerfullmektigen. Aller helst bør domstolledere og embetsdommere delta i konkursbobehandlingen ved siden av dommerfullmektigene. På den måten vil embetsdommerne bedre kunne delta i faglige drøftelser om konkursbobehandlingen og fastsette en mest mulig ensartet praksis. Ved å behandle enkelte konkursboer selv vil man dessuten bli i bedre stand til å kunne gi dommerfullmektigen råd og veilledning om utførelsen av de administrative oppgaver knyttet til konkursbobehandlingen, i stedet for å overlate det til dommerfullmektigen å famle seg frem på egen hånd ved hjelp av arkiv og råd fra avtroppende dommerfullmektig. I det minste bør domstollederen holde seg løpende orientert om dommerfullmektigens arbeid med konkursboene, f.eks. ved faste månedlige møter med gjennomgang av saksstatistikk, statusoversikt og med anledning til å ta opp spørsmål knyttet til konkursboer. Slike møter bør ikke begrenses til bare konkursbobehandling, men omfatte alle dommerfullmektigens arbeidsoppgaver.

De siste års erfaringer tilsier at flere domstolledere er blitt bevisst sitt ansvar for skifterettsoppgavene. De fleste domstoler synes i dag å ha en embetsdommer med fagansvar for skifterettsoppgavene. Dette har utvilsomt gitt seg resultater i bedre faglig kvalitet på skifterettens konkursbobehandling og har gitt synbar effekt ved at bobehandlingstiden er blitt vesentlig reduser7

3.2 Generelt om forholdet mellom bostyrer og skifteretten


Bostyreren er under åpningsfasen nødt til å treffe en rekke sentrale forretningsmessige spørsmål som ikke tåler opphold ved en mellomliggende vurdering og kontroll fra skifterettens side. Skifteretten er sjelden i besittelse av kunnskaper til å overprøve bostyrers vurderinger. Skifteretten bør gi bostyrer høy grad av handlefrihet til å treffe de disposisjoner som denne finner påkrevet. Mener skifteretten det er behov for tilsyn med bostyrers forretningsmessige disposisjoner, bør den i stedet vurdere å oppnevne et bostyremedlem som bostyreren eventuelt kan konsultere. Gjelder spørsmål av mer jurdisk karakter; om det bør reises tvist om et krav eller gjøre ansvar gjeldende mot skyldneren, styremedlemmer osv., er det mer nærliggende å konferere med skifteretten. Er det oppnevnt bostyre, bør det avgjørende ord ligge her. Det er i siste omgang kreditorene som bærer risikoen og omkostningene ved søksmål.

En skifterett som aktivt engasjerer seg i bobehandlingen, som stadig krever informasjon og innsyn i bobehandlingen og som fører løpende kontroll med bostyrers disposisjoner, vil kunne lamme hele bobehandlingen. Som hovedregel bør ikke skifteretten benytte seg av sin rett etter § 92 å innkalle til skiftesamling, etter § 99 å kreve bestemte spørsmål forelagt for skiftesamlingen eller overprøve vedtak fattet av boets organer. Mener skifteretten at den ikke får tilstrekkelig informasjon, kan den under henvisning til § 121 be bostyrer om det. Skifteretten bør også være tilbakeholden med å benytte seg av den generelle myndigheten i § 145 nr. 2 til å treffe vedtak om administrasjonen av bobehandlingen. Retten kan lett møte seg selv i døren ved en etterfølgende kontroll av de vedtak som er truffet. Skifteretten bør begrense sin rolle under bobehandlingen til å føre tilsyn med bostyrer gjennom innberetningene; innberetningen til første skiftesamling, eventuelt tremånedersinnberetningen, og sluttinnberetningen.

Til gjengjeld for en mer tilbaketrukket rolle fra skifterettens side, bør bostyrer til enhver tid gi skifteretten den informasjon som er nødvendig ut over innberetningene, slik at skifteretten ikke finner det påkrevet å ta i bruk de bestemmelser som er nevnt foran. Det betyr at skifteretten må informeres om saker av stor betydning, så som beslutning om fortsatt drift, salg av virksomheten eller andre disposisjoner av vidtrekkende betydning. Slik informasjon kan gis i telefon, telefaks, brev eller møte. Det er ytterst sjelden, om noen gang, behov for å innkalle til skiftesamling. Med tilstrekkelig informanson får skifteretten grunnlag for å vurdere om den trenger ytterligere informasjon eller om den finner det påkrevet å treffe bestemte tiltak. Det er uheldig om skifterettens kunnskaper om bobehandlingen må baseres på massemedia.

Konkurslovens bestemmelser om skifterettens administrative myndighet kunne med fordel ha nedtonet til unntaksregler som skifteretten kan ta i bruk når dette finnes påkrevet av hensyn til skyldneren, kreditorene eller av andre særlige grunner.

3.3 Retningslinjer for bostyrers arbeid

Når skifteretten ønsker å oppnevne bostyrere blant et begrenset utvalg av kreditorer, begrunnes dette med behovet for å ha et tillitsforhold til bostyrer, behovet for å utvikle rasjonelle rutiner for bobehandlingen med en på forhånd fastlagt arbeidsfordeling mellom skifteretten og bostyrer. Under disse forutsetninger er det nærliggende for skifteretten å utarbeide retningslinjer for bostyrers arbeid, nettopp for å klarlegge hva som forventes av bostyreren i løpet av bobehandlingsperioden. Det har flere skifteretter gjort, noen med svært detaljerte beskrivelser av såvel hvilke oppgaver som påligger bostyrer, som beskrivelse av når og hvordan oppgavene skal utføres.


En avklaring av arbeidsfordelingen mellom bostyrer og skifteretten kan med fordel fastsettes i form av generelle retningslinjer for bostyrer. Disse bør fortrinnsvis utarbeides av skifteretten i samråd med den lokale krets av advokatforeningen. Retningslinjene bør begrenses til å gi en kortfattet beskrivelse av hva som er bostyrers oppgaver med henvisning til de aktuelle bestemmelser i konkursloven. I de tilfeller hvor loven pålegger skifteretten oppgaver som den kan overlate til bostyrer, må det fremgå om skifteretten har gjort det. Har skifteretten bestemte krav til bobehandlingen som ikke fremgår av loven, må de inntas i retningslinjene. F.eks. er det flere skifteretter som krever en innberetning fremlagt til første skiftesamling. Skifteretten bør imidlertid være varsom med å fastsette hvordan bostyreren skal utføre de arbeidsoperasjoner som ikke går på forholdet til skifteretten. Skifteretten må ha tiltro til at den enkelte bostyrer selv vil finne fram til de for ham mest mulig rasjonelle rutiner.

4. Første skiftesamling

På første skiftesamling behandles eventuell oppnevnelse av bostyre og revisor, bostyrers redegjørelse for bobehandlingen og spørsmålet om det er tilstrekkelige midler til fortsatt bobehandling eller om den skal innstilles etter § 135.

Som hovedregel er det meste av bobehandlingen utført når første skiftesamling holdes. Den viktigste programpost på første skiftesamling er derfor bostyrers redegjørelse for bobehandlingen. For at skifteretten skal bli best mulig forberedt til de spørsmål som kan reise seg på skiftesamlingen er det en fordel om bostyrer kan utarbeide en skriftlig innberetning som sendes skifteretten et par dager på forhånd. Innberetningen må gi en beskrivelse av den bobehandlingen som er utført. Den kan gjerne inneholde de opplysninger som kreves til en tremånedersinnberetning, med opplysning om skyldneren og skyldnerens virksomhet, årsaken til konkursen, oversikt over eiendeler og gjeld, mulige omstøtelige disposisjoner, om det er grunnlag for konkurskarantene eller mistanke om straffbare forhold, om tvister og om det bør innledes prosess, om hva som gjenstår av bobehandlingen og fremdriftsplanen for dette. Har innberetningen dette innholdet, kan den godkjennes som tremånedersinnberetning.

Konkursloven kunne med fordel vært endret slik at bostyrer i stedet for tremånedersinnberetning utarbeidet en innberetning til første skiftesamling. Selv om det kan være krevende for bostyrer å få laget en innberetning på så kort tid, vil bostyrer oppnå den fordel at tremåneders innberetningen er utarbeidet på et tidspunkt mens opplysningene er ferske og sitter best i minnet. Det kan være vel så krevende å starte opp med dette arbeidet to måneder senere.

Oppnevnelse avbostyrer og bostyre foretas ved konkursåpningen. På første skiftesamling kan det imidlertid være aktuelt å oppnevne eller supplere bostyret med flere medlemmer. Bostyrer bør fram til første skiftesamling vurdere behovet for bostyre og revisor og meddele sitt syn på det til skifteretten, fortrinnsvis med forslag til oppnevnelser . Avgjørende bør i første rekke være om det trengs noen form for ekspertise i tillegg til bostyrers. Selv om loven ikke gir uttrykkelig hjemmel for det, er det ikke noe i veien for å oppnevne varamedlemmer til bostyret.

Det er sjelden behov for en fullstendig revisjon av skyldnerens forretningsførsel. Hovedregelen bør derfor være en revisjon begrenset til bestemte oppgaver slik loven gir adgang til. Bostyreren bør utarbeide et forslag til hva revisors oppgaver bør gå ut på før skifteretten fastsetter det. Bostyrer er nærmest til å vurdere behovet for revisorbistand og loven kunne kanske vært utformet slik at bostyrer selv kunne engasjere og fastsette revisors oppgaver.


De fleste konkursboene har begrensede midler til bobehandlingen, slik at bobehandlingen må begrenses til et minimum eller innstilles helt etter § 135. Det finnes imidlertid flere forskjellige finansieringskilder til fortsatt bobehandling. Justisdepartementet innførte i 1991 en garantiordning med midler til fortsatt bobehandling. Ordningen har hittil hatt til siktemål å avdekke mistanke om konkurskriminalitet, men er i ferd med å bli utvidet til avdekking og forfølgning av sivilrettslige krav. Skifteretten har fullmakt fra Justisdepartementet til å innvilge garanti for boomkostningene til det enkelte bo. Skattedirektoratet har også en garantiordning, som først og fremst kan benyttes dersom det er utsikt til bedre dekning av skattekrav. Statens lønnsgarantiordning hjemler dekning av bostyrers arbeid med lønnsgarantisaker, omkostninger med bobehandlingen når skyldneren eller arbeidstaker begjærer konkurs, dekning av saksomkostninger ved søksmål og omkostninger med bobehandlingen dersom det kan gi økt dividende til Direktoratet for arbeidstilsynet. Bostyrer bør være kjent med disse garantiordninger og sørge for søknad om bruk av den eller de garantiordninger som kan være aktuelle for det enkelte bo.

5. Salær til bostyrer

Skifteretten skal fastsette bostyrers salær. Loven angir ingen kriterier for salærfastsettelsen. Det er nærliggende å anvende prinsippet i tvistemålsloven § 176 om å godta de omkostninger som har vært nødvendige for å få oppdraget betryggende utført. Ikke desto mindre har enkelte skifteretter klart tilkjennegitt at man krever timeoppgaver fra bostyrer og at bostyresalæret fastsettesk ut fra godkjente timelister basert på en fast timesats.

Det er grunn til lå reise spørsmål om pålegg om å innlevere timelister og bruk av timsats er en god praksis. Dersom skifteretten forbeholder seg et utvalg av advokater som den anser som særskilt skikket til å oppnevnes som bostyrere, betyr det i realiteten at skifteretten har sagt at den ønsker å kjøpe kvalitet og ekspertise til beste for bobehandlingen. Det tilsier at man villig til at det betales for denne ekspertise og aksepterer andre prinsipper for salærfastsettelse enn dem som gjelder for offentlig oppnevnte advokater etter rettshjelploven.

Ved advokaters egen salærberegning er medgått tid bare ett av flere momenter. Andre momenter er blant annet sakens vanskelighetsgrad og det resultatet som er oppnådd for klienten. På samme måte bør man ved salærfastsettelse til bostyrer ta hensyn til om bobehandlingen har fordret høy grad av ekspertise hos bostyrer, om arbeidet har vært omfattende og krevd at bostyrer har hatt kapasitet og tilgang til bruk av advokatkolleger eller annen ekspertise, arbeidets kompleksitet, f.eks. om skyldnerens virksomhet har vært i gang med mange ansatte og om det har vært mange tvister i boet, omfanget av og verdien av boets eiendeler, om bostyrers arbeid har måttet skje til ubekvem arbeidstid og om bostyrers innsats har ført til bedre dekning av kreditorenes krav enn det man normalt kunne forvente. Tas disse hensyn med i betraktningen, bør det være tilstrekkelig for skifteretten å få beskrevet medgått tid i en redegjørelse for de enkelte arbeidsoperasjonene og i hvilket tidsrom disse er utført, eventuelt med et grovt anslag i ukeverk over medgått tid.

For skifteretten, kreditorene og skyldneren betyr det meget at det engasjeres dyktige bostyrere som er motiverte og i stand til å gjennomføre en forsvarlig bobehandling innenfor en akseptabel tidsramme. Da er man best tjent med å betale for dette. I realiteten er det i de aller fleste tilfellene kreditorene som betaler salæret. Skifterettene bør være i stand til å fastsette forsvarlige salærer uten å måtte ty til timelister og timesastser. Man bør i stedet anvende prinsippet i den tidligere kjøpsloven § 5 og godtar salærkravet "naar forlangendet ikke kan ansees for ubilligt", jfr. kjøpsloven av 24. mai 1907 nr. 2 § 5. Mulighet for et korrektiv har man ved at såvel skyldneren som kreditorene kan uttale seg til salærforsalget før dette fastsettes av skifteretten.




Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS