Uttalelse nr. 2 - Ekstrabetaling for utføring av registreringsforretning

Ekstrabetaling for utføring av registreringsforretning. Vedtatt av Konkursrådet 8. desember 1995. Sist oppdatert 1.1.2000

EKSTRABETALING FOR UTFØRING AV REGISTRERINGSFORRETNING.

I Advokatbladet nr. 5, 1995 er det inntatt en artikkel som omhandler et tilfelle hvor skifteretten påla en bostyrer å gjennomføre en registreringsforretning ved den stedlige namsmannen. For at registreringen skulle kunne gjennomføres raskt, måtte boet dekke det det kostet etaten å få utført arbeidet med registreringen på overtid. Bostyreren kritiserer dette i artikkelen bl.a. på bakgrunn av at han finner det uriktig at noen skal kunne kjøpe seg særbehandling fra en statsetat og fordi han mener kostnadene ved registreringen i dette tilfellet burde vært dekket ved det rettsgebyret som allerede var innbetalt.

Etter konkursloven § 80 første ledd foretas registrering som hovedregel av bobestyreren. Tingretten kan beslutte å foreta registreringen selv. Registreringsforretnigen kan også overlates til lensmannen eller annen skikket person. Hvor omfattende registrering det er behov for å få utført, vil variere med forholdene i de enkelte bo.

Det følger av rettsgebyrloven § 19 at det ikke skal betales særskilt rettsgebyr for vanlig registrering dersom det er betalt rettsgebyr for bobehandlingen. I noen tilfeller kan det påløpe et tillegg på to ganger rettsgebyret for hver dag som går med til registreringen. Rekkevidden av rettsgebyrloven § 19 er imidlertid uklar. Utgangspunktet er således at det er staten som skal dekke utgiftene ved registrering enten den foretas av bobestyreren, tingretten, lensmannen eller en særskilt oppnevnt person. Av rettsgebyrlovens forarbeider (Ot.prp nr 18 (1982-83)) fremgår det imidlertid at det skal betales særskilt hvis det må innhentes sakkyndig hjelp til taksering eller hvis omfanget av registreringen er av en slik art at det må delta ekstra personale som må lønnes særskilt. I praksis har imidlertid bostyrerens godtgjørelse for å foreta registreringen blitt oppnevnt for å gjøre dette, blitt inkludert i hans salær etter konkursloven.

Konkursrådet mener prinsipielt at det ikke bør foretas ekstrabetaling til en offentlig etat for å få utført tjenester som representerer offentlig myndighetsutøvelse. Det følger dessuten av loven at det er det offentlig som skal dekke utgiftene til vanlig registrering. Når loven gir anvisning på en lovbestemt fremgangsmåte, er det også de offentlige myndigheters ansvar å sørge for at arbeidet organiseres på en slik måte at det er tilstrekkelige bevilgninger til at denne kan gjennomføres. Dersom det betales ekstra for å dekke overtidsgodtgjørelse, vil det også lett kunne oppstå mistanke om at den offentlige myndighet noen er tillagt i kraft av sin stilling kan bli benyttet for å fremme egen vinning. Lensmannen eller tingrettens personale kan heller ikke motta personlig godtgjørelse for registrering.

Til tross for disse prinsipielle utgangspunktene, kan det være vanskelig i praksis å få avholdt registrering ved offentlig myndighet innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. Det er klart at en registreringsforretning må foretas raskt, og det vil, uansettt hva loven måtte foreskrive, være små muligheter til dette hvis etaten mangler personelle ressurser og heller ikke har budsjettmessige muligheter til å benytte overtid. Bobestyreren kan imidlertid kanalisere registreringsforretningene til personer som har muligheter til å få dem utført raskt og som kan motta betaling uten at dette kommer i konflikt med vedkommendes rolle som offentlig myndighetsorgan. Er det ikke muligheter for at offenlig myndighet eller bobestyreren selv kan foreta en rask registrering, vil dette som regel være den beste fremgangsmåten.

I enkelte tilfeller vil det likevel være å foretrekke at offentlig myndighet foretar registreringen, idet dette vil gi forretningen et mer høytidlig preg og innebære et større press på skyldneren til å gi fullstendige opplysninger. I de tilfeller hvor bobestyreren eller tingretten finner dette påkrevet til tross for en vanskelig ressurssituasjon, bør vedkommende etat legge vekt på å gi saken prioritet uten at rekvirenten belastes med ekstrautgifter. Er dette umulig å få til raskt, kan registreringen gjennomføres ved at bobestyrerens, lensmannens eller tingrettens personale innskrenker sin deltagelse på registreringsforretningen til å formane skyldneren om å oppgi alle eiendeler og få hans bekreftelse på at det som er oppgitt i registreringsliste er fullstendig.

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS