Uttalelse Nr. 57 - Reglene om legalpant for boomkostninger i panteloven § 6-4

Uttalelse fra Konkursrådet

Nr. 57 - Reglene om legalpant for boomkostninger i panteloven § 6-4

Vedtatt av Konkursrådet 26.03.15

1 Innledning

Legalpant for boomkostninger var foreslått av Konkurslovutvalget i NOU 1993:16, men kom ikke med ved revisjonen av konkursloven som ble vedtatt i 1999.

Panteloven (pantl.) § 6-4 om legalpant for boomkostninger ble vedtatt i 2004 med ikrafttredelse fra 1. juli 2005. Bestemmelsen fikk imidlertid først virkning for avtalepant stiftet før lovens ikrafttredelse fra 1. juli 2008.  I Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) pkt. 17.6, er dette utdypet ved at «pantsettelsesavtaler inngått før lovens ikrafttredelse ikke vil bli berørt av boets legalpant etter panteloven § 6-4 før det er gått tre år etter ikrafttredelsen». En rekke spørsmål som ikke fremgikk klart av lovteksten har i løpet av tiden fått sin løsning gjennom rettspraksis. Noen spørsmål er fortsatt uavklarte.

Konkursrådet vil i denne uttalelsen gjennomgå reglene og påpeke noen forhold som etter rådets syn bør endres eller presiseres.

Reglene om panterett for boomkostninger gjelder for konkursboer og insolvente dødsboer, jf. pantel. § 6-4 åttende ledd.

Det følger av aksjeloven (asl.) § 16-18 første ledd at: «Når tingretten har besluttet selskapet oppløst, skal selskapet avvikles etter reglene i konkursloven og dekningsloven.» Selv om reglene om legalpant står i panteloven må det dette likevel bety at en tvangsavvikling etter aksjeloven har krav på legalpantmidler til å finansiere nødvendige boomkostninger. Dette fremgår også klart av forarbeidene, og departementet mente den gang at det ikke var nødvendig å presisere dette i lovteksten[1].

2 Dekning av nødvendige boomkostninger

Konkursboets lovbestemte panterett kan bare utnyttes til dekning av «nødvendige boomkostninger». Dette innebærer at beløpet ikke er en del av boets masse, og at det er begrensinger i hva legalpantet kan brukes til.

Legalpantet skal benyttes før boet belaster konkursrekvirentens forskuddsbetaling etter konkursloven (kkl.) § 67 eller statens ansvar for omkostningene ved bobehandlingen etter kkl. § 73. Der man henter legalpantet fra skyldnerens pantsatte eiendeler følger det av formuleringen i kkl. § 67 at rekvirenten bare skal betale om det ikke er dekning «blant skyldnerens midler» til dekning av boomkostningene. Der boet har legalpant i tredjemanns eiendeler, fremgår ikke dette av lovteksten, men det er uttalt i pkt. 5.3 i Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) at«[l]ovforslaget bygger på at legalpantet skal benyttes før man eventuelt belaster konkursrekvirenten innenfor rammen av dennes ansvar.»

Tilgjengelige midler fra legalpant skal regnes med ved vurderingen av om når bobehandlingen skal innstilles etter kkl. § 135. Dette fremgår uttrykkelig av bestemmelsen, som ved vedtagelsen av reglene om legalpant fikk et tillegg om at man skal medregne «midler boet får i medhold av legalpanteretten». Ved vurderingen av om det er midler til å utføre arbeidet angitt i kkl. § 135 skal både legapantemidler og konkursrekvirentens garanti legges til grunn for kostnadsrammen. Dette innebærer at det minimumsarbeid som er foreskrevet i kkl. § 135 skal utføres så lenge det er tilgjengelige legalpantemidler.

2.1 Tilbakebetaling til panthaver og renter på ubrukte legalpantmidler

Dersom en panthaver har forskuttert et beløp til dekning av legalpantet, og boet får andre midler til å dekke nødvendige boomkostninger, f. eks. ved omstøtelse, så skal det etter pantel. § 6-4 syvende ledd foretas en tilbakebetaling til panthaveren. Lovteksten sier ikke noe om hvorvidt panthaver har krav på renter av beløpet. Spørsmålet er heller ikke berørt i forarbeidene og det foreligger ikke rettspraksis om spørsmålet.

Det tradisjonelle syn i norsk rett har vært at det kreves hjemmel for å kunne kreve renter før påkrav. Med bakgrunn i dette utgangspunkt og etter gjennomgang av rettspraksis fra andre rettsområder[2] mener Konkursrådet at det ikke er noen hjemmel for at panthaver skal kunne kreve renter av forskutterte legalpantemidler.

Utenfor normaltilfellene og ved forskuttering av betydelige legalpantemidler kan boet unntaksvis ta initiativ til at det avtales en rentekompensasjon til panthaver dersom legalpantemidlene ikke er nødvendige for å dekke boets omkostninger.  En slik avtale vil sjeldent være aktuell, men er rimelig og fornuftig der det er snakk om tilbakebetaling av betydelige beløp. Kompensasjonen kan for eksempel settes til den avkastning boet har hatt på de ubrukte midlene.

For å unngå tvil mener Konkursrådet likevel at også rentespørsmålet burde reguleres i loven. I den forbindelse må man se hen til at det skal være en hensiktsmessig regel å praktisere.

Konkursrådet anbefaler at midler mottatt av legalpantet bør fremgå på en egen linje i boregnskapet, slik at man tydelig ser at dette er midler som skal tilbakebetales om boet likevel får midler.

2.2 Rekkevidden av «nødvendige bokomkostninger»

Loven definerer ikke hva som anses som «nødvendige boomkostninger». Det er overlatt til retten å avgjøre hvor mye av legalpantemidlene «som det er nødvendig å benytte under bobehandlingen».

I Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) pkt. 17.1 s. 63 og s. 64, er det i merknad til bestemmelsen uttalt:

«Uttrykket «boomkostninger» skal forstås på samme måte som i dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 2 («omkostninger ved bobehandlingen»). Dekningsloven § 9-2 første ledd skiller mellom omkostninger ved bobehandlingen (nr. 2) og andre forpliktelser påført skyldnerens bo under bobehandlingen (nr. 3). Som omkostninger ved bobehandlingen regnes blant annet rettsgebyret, godtgjørelse til bostyrer og borevisor og rimelige omkostninger påført en rekvirent i forbindelse med begjæring I om rådighetsforbud før konkurs og i forbindelse med begjæring om konkursåpning. Inn under dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 3 faller blant annet omkostninger ved boets inntreden i skyldnerens kontrakter, omkostninger ved boets fortsettelse av skyldnerens virksomhet, erstatningsansvar som boet pådrar seg og underholdsbidrag til skyldneren. Disse kostnadene regnes ikke som boomkostninger, og kan derfor ikke dekkes av midler fra legalpantet.»

Spørsmålet er hvor meget arbeid bostyrer kan gjøre med dekning i midler fra legalpantet. Det er naturlig å ta utgangspunkt i bostyrers oppgaver slik de er beskrevet i kkl. § 85, og plikten til å innberette straffbare forhold etter kkl. §§ 120 og 122.

I ovennevnte merknader til bestemmelsen er det også uttalt:          

«Det er særlig når det gjelder omfanget av bostyrerens arbeid at det oppstår spørsmål om hva som er «nødvendige» boomkostninger. Som et utgangspunkt vil arbeid med de oppgaver som bostyreren er pålagt etter konkursloven eller annen lovgivning regnes som nødvendige boomkostninger. Dette gjelder blant annet arbeid med innberetningene etter konkursloven §§ 120 og 122, kunngjøringer, arbeid i forbindelse med første skiftesamling, registrering, sikring og forsikring av boets eiendeler, gjennomgåelse av skyldnerens forretningsførsel og melding til fylkesmannen om forurensning. Det kan likevel tenkes at oppgaver som bostyreren er pålagt i medhold av lov kan anses ikke å være en «nødvendig boomkostning» i et konkret tilfelle. Eksempelvis kan det ikke være utelukket å gjøre unntak fra innberetningsplikten etter konkursloven § 120 første ledd selv om det finnes legalpantmidler i et bo. Og det vil måtte bero på en konkret vurdering hvor omfattende undersøkelser det er nødvendig å gjøre f.eks. omkring mulige omstøtelige forhold eller omkring avklaring av eiendomsretten til aktiva som kan inngå i boet.»

Hvor mye arbeid som skal gjøres beror på et skjønn, og etter Konkursrådets syn bør retten være noe tilbakeholden med å overprøve de vurderinger boet gjør med hensyn til hva som var hensiktsmessig arbeidsmengde for å oppfylle bostyrers forpliktelser etter kkl. § 85. En av pliktene etter kkl. § 85 nr. 3 er å sørge for at boets eiendeler blir solgt «så fordelaktig som mulig». I en avgjørelse inntatt i RG‑2012-1577 fant Borgarting lagmannsrett etter en konkret vurdering, som særlig hadde sammenheng med at det forelå sprikende takster, at kostnadene til et forsøk på å selge en eiendom i boets regi var nødvendige boomkostninger. Dette gjaldt selv om det viste seg at eiendommen var overbeheftet og senere ble abandonert, noe panthaver hadde anmodet om før salgsforsøkene ble igangsatt.

2.3 «Nødvendige boomkostninger» å gå til sak?

Det følger av kkl. § 85 nr. 3 at bostyrer skal «sørge for bevaring, tilsyn, nødvendig forsikring og mulig forøkning av boets eiendeler». For å kunne oppfylle denne plikten må det foretas en gjennomgang for å se om det er transaksjoner som kan omstøtes eller kan utløse erstatningskrav. Det kan neppe anses som nødvendige boomkostninger å igangsette en omfattende tvist med krav om erstatning. Er det ikke midler til å føre en erstatningssak, må boet anmode kreditorene om å stille sikkerhet for omkostningene ved en prosess. I departementets kommentarer til § 6-4 er det uttalt følgende om omstøtelsessøksmål:

«Når det gjelder mulige omstøtelige disposisjoner, vil det være naturlig at bostyreren gjør visse undersøkelser for å utrede mulighetene for å vinne frem med et omstøtelsessøksmål. Dersom undersøkelsene gir rimelig grunn til å anta at et omstøtelsessøksmål vil føre frem, vil kostnadene ved omstøtelsessøksmålet kunne anses som nødvendige boomkostninger. Dette medfører selvsagt ingen endring i tvistemålslovens regler om hvilken part som skal dekke saksomkostningene.»

Idømte saksomkostninger er imidlertid ikke «nødvendige boomkostninger» som kan dekkes av legalpantemidler. Der det foreligger en viss risiko for omkostningsansvar må boet sikre seg garantier fra kreditorene for å kunne ta høyde for å tape saken.

Det er således to forhold som må avklares: Er det rimelig grunn til å nå frem med saken, i så fall vil boets kostnader kunne dekkes av legalpantet. Dette kan man i forkant klarere med panthaver som har betalt legalpantemidler. Videre må boet skaffe sikkerhet for mulig idømte omkostninger. Dette må avklares og skaffes i form av garantier fra kreditorene.

2.4 Unntak fra innberetningsplikten ved mistanke om straffbare forhold

Det er i forarbeidene åpnet for at det kan «gjøres unntak fra innberetningsplikten» for straffbare forhold selv om boet har tilgang til midler fra legalpantet til å utarbeide en anmeldelse. Det er ikke sagt noe om hvilke vurderinger som skal legges til grunn for et slikt eventuelt unntak. Der boet under gjennomgangen av skyldnerens disposisjoner kommer over forhold som boet mener er straffbare, er det etter Konkursrådets syn ingen grunn til å unnlate å innberette disse forholdene der boet også har legalpantemidler. Konkursrådet viser om disse forhold til sin anbefaling for innberetning av straffbare forhold.

2.5 Arbeid med lønnsgarantiordningen faller utenfor

I Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) pkt. 17.1 s. 64 er det også uttalt:

«Departementet presiserer at også kostnader i forbindelse med behandling av saker etter lønnsgarantiordningen fortsatt skal dekkes av lønnsgarantiordningen dersom det ellers ikke er midler i boet til dekning av disse kostnadene. Det vises til forskrift 28. oktober 1998 nr. 999 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. § 7-2 nr. 1 og 2. Det følger av forskriften § 7-2 nr. 1 at godtgjøring for behandling av lønnsgarantisaker dekkes av boet som massekrav etter dekningsloven § 9-2 første ledd nr. 3. Videre følger det av forskriften § 7-2 nr. 2 første punktum at dersom boet innstilles etter konkursloven § 135, skal lønnsgarantien dekke den del av godtgjøringen for behandling av lønnsgarantisaker som ikke blir dekket av bomassen. Midler fra legalpantet skal altså ikke regnes som en del av bomassen i denne sammenheng.»

Konkursrådet mener at det å si opp ansatte og gi veiledning om de ansattes rettigheter er en nødvendig boomkostning, og at dette arbeidet kan utføres med legalpantmidler.

3 Omfanget av legalpant i skyldnerens eiendeler

Etter pantel. § 6-4 første ledd har boet legalpant i: «ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag.»

Legalpantet omfatter således alle typer panteobjekter slik som varelager, fordringer, driftstilbehør, fast eiendom, motorvogner, mv. Legalpantet er begrenset til formuesgoder som «tilhører skyldneren». Dette innebærer at legalpantet ikke omfatter fordringer som er overdratt (reell factoring) eller leasede eiendeler. Legalpantet omfatter imidlertid likevel fordringer som er pantsatt med hjemmel i pantel. § 4-10 eller ved notifikasjon, med mindre pantet omfattes av en finansiell sikkerhetsstillelse.

Omfanget av legalpanteretten er beskrevet slik i loven: «Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt.»

Begrensingen til 700 R i «hvert realregistrerte panteobjekt» innebærer at boet maksimalt får disponere 700 R i én fast eiendom. Dersom et pantsatt bygg er seksjonert, så regnes hver enkelt seksjon som ett panteobjekt. Begrensingen på 700 R gjeler for «realregistrerte panteobjekt». Hva som er et realregister er definert i pantel. § 1-1 fjerde ledd: «Med realregister menes grunnbok, skipsregister (herunder Norsk Internasjonalt Skipsregister), luftfartøyregister og lignende rettighetsregister ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. Verdipapirregistre og Løsøreregisterets motorvognregister regnes ikke som realregistre.» Dette innebærer at begrensningen på 700 R ikke gjelder for andre panteobjekter, som for eksempel fordringspant eller pant i løsøre. Det kan diskuteres om denne forskjellen er hensiktsmessig.

Etter pantel. § 6-4 utgjør legalpantet «fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer». Som det fremgår av lovteksten er det to måter å fastsette størrelsen på legalpantet på, beregnet verdi eller av det et salg innbringer.

Lovteksten er taus mht. hvordan verdien skal beregnes. I merknader til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 23 (2003-2004) s. 63 er det om verdiberegningen av legalpantet uttalt at: «De fem prosentene skal regnes av bruttoverdien av formuesgodet, og det er den antatte markedsverdien som skal legges til grunn. Utgifter til realisasjon kommer ikke i fradrag ved beregningsgrunnlaget. Derimot må merverdiavgiften trekkes fra salgssum eller antatt salgssum før legalpantet beregnes.»

Loven har også bestemmelser i § 6-4 tredje ledd om at boet eller den som vil innløse legalpantet, kan kreve verdien fastsatt av retten etter bestemmelsen for skiftetakst i skifteloven (sl.) § 125. Denne fremgangsmåten blir lite brukt (om den i det hele tatt er brukt – det foreligger ingen trykte avgjørelser). Fremgangsmåten er dyr og tidkrevende. Konkursbo som i den innledende fasen har behov for midler fra et legalpant har ofte heller ikke midler til å iverksette en inndrivelsesprosess. En inndrivelsesprosess som ikke står i forhold til de midler man kan få ut av det enkelte panteobjektet kan vel heller ikke sies å være «nødvendige boomkostninger».

Lovens løsning er svært lite velegnet for å inndrive små beløp i legalpant, for eksempel i pantsatt løsøre, motorvogner, mv. I og med at panthaver ikke har en plikt til å innløse legalpantet må boet, om det ikke får til en avtale, enten vente på salg av eiendelen eller begjære tvangssalg. Det siste er lite hensiktsmessig da boer som har lite midler raskt vil bruke opp det man kan få ut av legalpantet bare ved å diskutere med panthaverne.

Konkursrådet mener derfor at det bør utredes enklere måter å få tilført boene midler fra legalpantet. En mulig løsning kunne være å pålegge panthavere, som er finansinstitusjoner, å betale et akontobeløp av legalpantet basert på en uavhengig verdsettelse av panteobjektet. For biler, kan man tenke seg en NAF takst. Det at finansinstitusjonen selv setter en foreløpig verdi kan også være en løsning. Boet vil da raskt få utbetalt midler til bobehandling uten at det blir en omfattende diskusjon eller en taksering. Dersom salgssummen er høyere enn den verdi som ble satt, vil boet få en tilleggsbetaling (om boet fortsatt har behov for midler). Dersom man overlater den foreløpige verdsettelsen til finansinstitusjonen må den ha ansvaret for sin egen forskuttering, slik at boet kan bruke det beløp som betales akonto til boomkostninger uten å måtte risikere tilbakebetaling der midlene er forbrukt.

4 Formuesgoder som er solgt før konkursåpning

Panteloven § 6-4 sjette ledd hjemler at panthavere som har fått dekning ved salg av «formuesgode med panterett i som tilhørte skyldneren» og som er «solgt senere enn tre måneder før fristdagen» må gi fra seg inntil 5 % av salgssummen til boet til dekning av legalpant. En slik innbetaling må skje etter kjennelse fra retten og kan ikke besluttes «dersom salget er foretatt som ledd i ordinær og forsvarlig drift.» Bestemmelsen gjelder kun salg av skyldnerens formuesgoder.

Konkursrådet er av den oppfatning at en panthavers tiltredelse av fordringspant før konkursåpning ikke medfører noe «salg» som gjør at boets legalpant i fordringsmassen kan falle bort. Tiltredelse av fordringspant er hjemlet i pantel. § 4-6, som fastslår at panthaveren har samme rett i forhold til skyldneren og samme rett til å disponere rettslig over pantsatt enkelt krav som pantsetteren selv hadde. Dette innebærer at boet fortsatt har legalpant i utestående fordringer selv om panthaver har overtatt inndrivelsen.

5 Legalpant i tredjemanns eiendeler

Pantelovens § 6-4 første ledd andre punktum hjemler at boet har «lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet.» Legalpant i eiendeler som er stilt som sikkerhet for skyldneres gjeld var ikke foreslått av Falkangerutvalget, men kom inn etter innspill i høringsrunden. Praksis har vist at det er en del problemstillinger som nok ikke var tilstrekkelig utredet før bestemmelsen ble inntatt i loven.

Bestemmelsen om legalpant i tredjemanns eiendeler innebærer at den som har stilt realkausjon for en annens gjeld kan løpe en risiko for å måtte betale 5 % av eiendelens verdi til skyldneres konkursbo. Der eiendelen er registrert i et realregister er beløpet begrenset til 700 R.

Ansvaret er imidlertid begrenset til pålydende på pantobligasjonen. Dette følger av finansavtalelovens krav om konkret angivelse av kausjonskravets størrelse. Det vises til Lovavdelingens uttalelse av 2005-08-24, JDLOV-2005-3361:

«Etter Lovavdelingens syn må reglene i finansavtaleloven kapittel 4 om krav til spesialisering av kausjonskravets størrelse tas i betraktning ved tolkningen av bestemmelsen i panteloven § 6-4 første ledd annet punktum. Sammenhengen med reglene i finansavtaleloven og reelle hensyn taler etter vårt syn for at bestemmelsen må tolkes innskrenkende i de tilfellene der beløpet det er stilt realkausjon for utgjør mindre enn 5% av formuesgodets verdi. I slike tilfeller kan omfanget av boets legalpanterett ikke overskride beløpet det er stilt realkausjon for. Kausjonisten kan riktignok etter finansavtaleloven gjøres ansvarlig for tilleggskrav ut over den spesialiserte hovedstolen. Men boets legalpantekrav er av en annen art enn tilleggskravene som er nevnt i finansavtaleloven § 73

Dette kan medføre det noe spesielle resultatet at hele realkausjonen går til dekning av legalpantet til skyldnerens bo.

Det er avsagt tre sentrale høyesterettsavgjørelser om legalpant i tredjemanns eiendeler:

5.1 Rt-2012-782

I kjennelse inntatt i Rt-2012-782 slo Høyesteretts ankeutvalg fast at legalpant som er etablert etter panteloven § 6-4 første ledd andre punktum skal realiseres etter de alminnelige reglene i tvangslovens kapittel 8. Høyesterett kom til at konkursboet kunne kreve tvangssalg når det var brakt på det rene at ingen ønsket å innløse legalpantet.

Videre ble det slått fast at det ikke er et vilkår for å kreve legalpant at det ved konkursåpning foreligger gjeld knyttet til pantobligasjonen. Det vil si at boet også kan kreve legalpant i tomme og uopplånte panteretter.

Det ble også lagt til grunn at legalpanteretten også dekker «en kjede av bakenforliggende ansvarsforhold - for eksempel der det er stilt sikkerhet overfor en bank som deretter garanterer for tredjemanns gjeld». Det innebærer at der tredjeperson indirekte har stilt sikkerhet for skyldnerens gjeld vil denne rammes av boets legalpant. Rekkevidden av uttalelsen er uklar. 

Ankeutvalget anså at tvangssalg av tredjepersons eiendeler kunne besluttes selv om størrelsen på boomkostningene ikke var avklart, jf. forutsetningsvis § 6-4 sjuende ledd. Dette utgangspunkt ble imidlertid modifisert i Rt-2014-14.

5.2 Rt-2014-14

Høyesteretts flertall (3-2) kom til at legalpanterett i tredjemanns eiendeler ga tvangsgrunnlag uten tinglysing. Sett hen til reglene om godtroerverv kom mindretallet til at boets legalpanterett får bedre rettsvern dersom det tinglyses.

Høyesterett kom videre enstemmig til at tingretten kunne begjære tvangssalg av pantet med grunnlag i en foreløpig vurdering av behovet for at boet trengte legalpantet til nødvendige boomkostninger. Lagmannsrettens kjennelse, som la til grunn at denne vurderingen først skulle tas ved boets avslutning, ble opphevet.

5.3 Rt-2014-242

I saken hadde et tvangsoppløsningsbo begjært tvangssalg av tredjemanns faste eiendom for å inndrive legalpant etter panteloven § 6-4 første ledd andre punktum. Eiendommene hadde tidligere tilhørt selskapet som var under tvangsoppløsning. Før konkursåpning var eiendommene overdratt til tredjemann. På eiendommen heftet fortsatt pant som tjente til sikkerhet for gjeld selskapet under tvangsoppløsning var ansvarlig for.

Spørsmålet for ankeutvalget var om panteloven § 6-4 første ledd andre punktum om lovbestemt pant for boomkostninger i tredjemanns formuesgoder bare gjelder for pant som er stiftet ved en egen disposisjon fra tredjepersonens side, eller om den lovbestemte panteretten også gjelder når konkursskyldneren før konkursåpningen har overdratt et formuesgode med en panteheftelse for tidligere eiers gjeld.

Etter vurdering av ordlyd, forarbeider samt formåls- og rimelighetsbetraktninger fant ankeutvalget at panteloven § 6-4 første ledd andre punktum også omfatter situasjoner hvor pantet har vært stilt mens debitor selv eide formuesgodet, og formuesgodet med panteheftelsen senere er overdratt til en tredjemann.

Det ble vist til at tredjemann hadde akseptert at formuesgodet fortsatt skulle være beheftet med pant for den tidligere eierens gjeld. Etter forarbeidene var ett av formålene med bestemmelsen å unngå omgåelsesproblemer. Ankeutvalget viste til at slike problemer også kunne oppstå i den aktuelle situasjon, og la derfor vekt på omgåelseshensyn. Utvalget fant det ikke rimelig at erververen av et formuesgode som er stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, og som har pantekravet mot konkursskyldneren, skulle stilles i en mer gunstig situasjon enn den han var i da sikkerheten opprinnelig ble stilt.

Boets begjæring om tvangssalg av den pantsatte eiendommen ble tatt til følge.

Konkursrådet er av den oppfatning at reglene om legalpant i tredjemanns formuesgoder, slik de nå er utviklet etter Høyesteretts avgjørelser, går for langt og leder til resultater som neppe var tiltenkt. Etter Konkursrådets syn er ordlyden i panteloven § 6-4 første ledd andre punktum for vid i forhold til det som var det opprinnelige formålet med legalpantet, at panthaverne skulle bidra med midler til bobehandling. Etter Konkursrådets syn er det i praksis lagt for stor vekt på det som er nevnt i forarbeidene om risikoen for omgåelse. Pant for andres gjeld gis for å sikre tilgang til kreditt. Det er også ganske vanlig at privatpersoner stiller sikkerhet for gjeld som et aksjeselskap har pådratt seg.

Avgjørelsen i Rt-2012-782, der Høyesterett kom til at også uopplånte obligasjoner kan utløse krav om legalpant i tredjemanns eiendeler, går etter Konkursrådets syn alt for langt. Resultatet fremstår som urimelig. At en kausjonist skal belastes med legalpant bare fordi en innfridd (eller aldri opplånt) obligasjon ikke er slettet gir et tilfeldig resultat.

Slik rettsstillingen er nå vil den som erverver et formuesgode som er stilt som sikkerhet for fremmed gjeld være forberedt på tvangssalg for å dekke nødvendige boomkostninger i skyldnerens bo. Høyesterett har heller ikke oppstilt noen tidsavgrensning.  Sett i sammenheng med Rt-2012-242 vil dette også gjelde der det erverves et formuesgode som det påhviler en «tom» panterett på.

I forarbeidenes pkt. 5.3 er det under departementets vurderinger uttalt:

«Særlige spørsmål vil oppstå dersom samme formuesgode er stilt som sikkerhet for både egen og fremmed gjeld, og både eieren av formuesgodet og den det er realkausjonert til fordel for, går konkurs omtrent samtidig. Spørsmålet blir da om både eierens og den begunstigedes konkursbo bør kunne få legalpant i samme formuesgode, slik at formuesgodet til sammen blir beheftet med inntil 10 % legalpant.»

I konsernforhold er det ikke uvanlig at flere konsernselskapet har stilt sikkerhet for en samme gjeldsforhold. Dersom flere selskaper i et konsern går konkurs, og de alle er med i en konsernkontoavtale, og alle har stilt sikkerhet for gjelden til banken, skal det da belastes 5 % legalpant fra alle boene i alle eiendommene? Forarbeidene uttaler at i tilfeller med to konkursbo kan ett formuesgode bli beheftet med «inntil 10 % legalpant». Tilfellet med mer en to realkausjonister som går konkurs er ikke omtalt i forarbeidene, og spørsmålet er derfor ikke avklart.

Konkursrådet mener at man må se på reglene om legalpant i tredjemanns eiendeler på nytt. Ordningen bør begrenses og presiseres, og kanskje bør den avskaffes for privatpersoner. En mulighet er at den bare skal gjelde i konsernforhold, men også da bør vilkårene og begrensningene beskrives klarere.

6 Innløsing rettsvern og tvangssalg

Det følger av pantel. § 6-4 annet ledd at «Enhver panthaver eller annen interessert kan innløse boets panterett.» Dette er en naturlig bestemmelse, som gjør det mulig for de som har interesse i panteobjektet å hindre at boet realiserer pantet. Som regel kommer boet og vedkommende da frem til en avtale om hvor meget som skal betales.

Panteloven § 6-4 fjerde ledd lyder:

«Den som innløser boets panterett, trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens panterett følger reglene for avtalepant i vedkommende formuesgode og skal anses stiftet på betalingstidspunktet. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfelle før formuesgodet abandoneres eller overføres til en panthaver, sørge for at panteretten får rettsvern etter alminnelige regler.»

Den som innløser legalpantet har krav på at boet sørger for å tinglyse legalpanteretten. En innløsning av legalpant sees på som et avtalepant, og tinglysning er derfor nødvendig for at innløseren får beholde førsteprioritets pant. Unnlater boet å sørge for rettsvern kan boet bli ansvarlig dersom unnlatt tinglysning leder til tap for den som løste inn legalpantet. Om innløseren har tilstrekkelig kontroll over panteobjektet og ikke har behov for eller ønsker noen pantobligasjon, kan det ikke være noe i veien for at det avtales at boet ikke skal tinglyse en slik obligasjon.

Kartverket har på sine nettsider: www.kartverket.no uttalt følgende om hvordan man skal tinglyse legalpantet i slike tilfeller:

«Den som innløser boets panterett, trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Beløpet må oppgis i pantedokumentet, og bostyreren kan skrive i punkt 4 at første prioritet påberopes i henhold til panteloven § 6-4 fjerde ledd. Ved tinglysing vil det bli anmerket på grunnboksbladet at en bedre prioritet enn tinglysingsdatoen er påberopt for pantet. Pantedokumentet kan slettes fra grunnboken på vanlig måte.»

Annet punktum i fjerde ledd kan leses slik at boet alltid skal tinglyse legalpantet. Konkursrådet mener imidlertid at bestemmelsen om at boet skal tinglyse legalpant før abandonering eller overføring til panthaver kun refererer seg til de tilfeller som er nevnt i setningen foran – når noen har innløst boets legalpant.

Kartverket, og Løsøreregisteret, nekter også tinglysing av boets legalpant i andre tilfeller enn der noen har innløst legalpantet. Det begrunner Kartverket med at boets legalpant har rettsvern uten tinglysning og viser til Høyesteretts kjennelse i Rt-2014-14, som kom til at boets legalpantekrav kunne inndrives uavhengig av om det er tinglyst. Førstvoterende uttalte i premiss (24): «Jeg har kommet til at panteloven § 6-4 ikke krever tinglysning for å gi panteretten tvangsgrunnlag. Dette ble - uten nærmere drøftelse - forutsetningsvis også lagt til grunn i saken i Rt-2012-782.»

Det samme var alt tidligere lagt til grunn av Agder Lagmannsrett i dom av 26. juni 2013: «Loven stiller ikke noe krav om at dette legalpantet må registreres eller tinglyses for å etablere et tvangsgrunnlag».

Kartverket uttaler på sin nettside: «Det er antatt i teori og praksis (Tingsrett av Falkanger og Falkanger (7. utg. 2013) s. 689 og note 1710 s. 695, og Rt 2014 s. 14) at konkursboets legalpanterett er likestilt med de øvrige "sterke" legalpanterettene etter panteloven § 6-1. De såkalte "sterke" legalpanterettene verken kan eller skal tinglyses, jf. panteloven § 6-1 (4). Tinglysingsmyndigheten legger derfor til grunn at konkursboets legalpanterett ikke skal eller kan tinglyses, verken i konkursskyldnerens egen eiendom eller i eventuell tredjemanns eiendom.»

Det er derfor ikke nødvendig for å beholde legalpantekravet (og med Kartverkets praksis heller ikke mulig for fast eiendom) å tinglyse boets legalpant før en abandonering. For å unngå misforståelser kan det være hensiktsmessig at boet i forbindelse med en abandonering opplyser både skyldneren og panthavere om boets legalpanterett, men dette er etter Konkursrådets syn ikke nødvendig for å beholde legalpanteretten.

Med den klare uttalelsen fra Høyesterett er det heller ikke nødvendig å tinglyse legalpantet i tredjemanns eiendeler (og med Kartverkets praksis heller ikke mulig for fast eiendom). Konkursrådet er for så vidt enig i at legalpant har rettsvern uten tinglysning. Imidlertid mener Konkursrådet at dersom om reglene om legalpant i tredjemanns eiendeler skal opprettholdes, bør det åpnes adgang for boet til å tinglyse legalpant i tredjemanns eiendeler for å hindre konflikter og mulig godtroerverv[3]. Dersom boet er usikker på om det trenger midler fra legalpantet kan det være hensiktsmessig for alle parter at boet ikke realiserer legalpantet eller anmoder om innløsning, men isteden tinglyser en obligasjon til sikkerhet for sitt mulige krav og avventer for å se om boet har behov for midler fra legalpantet. Konkursrådet mener derfor at Kartverket bør legge om praksis i disse tilfellene.

Om boet ikke får en frivillig avtale om innbetaling av legalpantet (og har behov for pengene) er den eneste muligheten å begjære tvangssalg. Bestemmelsen i femte ledd hjemler slikt tvangssalg etter bestemmelsene i dekningsloven § 8-15. Dersom tvangssalg skal begjæres må boet sannsynliggjøre at man har behov for midler fra legalpantet.

I Høyesteretts kjennelse i Rt-2014-14 ble det uttalt tvangssalg ikke kunne kreves dersom boet hadde tilstrekkelig med midler til dekning av nødvendige boomkostninger.  Som en følge av dette uttalte førstvoterende i premiss (41) at retten, før en begjæring fra boet om tvangssalg, «må foreta en foreløpig vurdering av behovet for tvangssalg, men er overlatt et betydelig skjønn ved avgjørelsen.»

7 Eiendeler i utlandet

Uttalelse fra lovavdelingen, JDLOV-2008-8073, fastslår at legalpanteretten også gjelder pantobjekter som er registrert i utenlandsk register.  Det ble uttalt at hvorvidt det er mulig å realisere pantet, beror på nasjonale rettsregler der pantobjektet er registrert. «Det avgjørende for om panteloven § 6-4 vil få reell betydning for løsøre registrert i en annen stat, er om legalpanteretten anerkjennes i den aktuelle staten, ikke hvor langt panteloven § 6-4 isolert sett rekker. Dersom et pantobjekt kan beslaglegges og realiseres i et annet land og til fordel for et norsk konkursbo, kan boet etter vårt syn dermed holde tilbake 5 % til dekning av nødvendige boomkostninger, slik § 6-4 anviser»

8 Finansiell sikkerhetsstillelse

Etter panteloven § 6-4 niende ledd har boet ikke legalpant etter første ledd i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse.

Bakgrunnen for dette er at det er antatt at en legalpantordning neppe vil være i samsvar med direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse. Departementet mente derfor at denne begrensningen av legalpantet skulle presiseres i lovteksten. Se Ot.pr. nr. 58 (2004-2005) pkt. 6.2.

9 Avslutning

Det er også fra flere hold kommet kritikk særlig mot reglene om legalpant i tredjemanns eiendeler.

Finans Norge har i brev til Justis- og beredskapsdepartementet av 30. april 2014 tatt til orde for panteloven § 6-4 første ledd andre punktum (legalpant i tredjemanns eiendeler) bør oppheves.

I Nytt i privatretten 2/2014 s. 25–26 tar professor Kåre Lilleholt ved Universitetet i Oslo også opp problemstillinger knyttet til den rekkevidde Høyesterett har gitt panteloven § 6-4 ved sin tolkning. Lilleholt tar for seg avgjørelsen inntatt i Rt-2014-242 og peker på at Høyesteretts forankring i omgåelseshensyn er lite overbevisende. Han skriver at regelen rammer ulikt og tilfeldig, og at et alternativ er å lage en mer treffsikker regel.

Legalpanteretten er også omtalt i en artikkel skrevet av advokat Harald Sætermo i Finansjuridisk forum om «Konkursboets legalpanterett til besvær» fra 30. januar 2014.

Konkursrådet anbefaler at det gjennomføres en etterkontroll av reglene for legalpant. Det er flere forhold som man kan se på, men når dette er sagt mener Konkursrådet at prinsippet om legalpant for nødvendige boomkostninger bør opprettholdes.

 

[1] Ot.prp.nr.23 (2003-2004) pkt. 17.1 merknader til § 6-4

[2] Rt-1997-1662, Rt-2002-71, og Rt-2014-501 – «ikke grunnlag for å oppstille som et alminnelig prinsipp at ethvert økonomisk etteroppgjør uten forsinkelsesrenter skal suppleres med et tillegg i form av avsavnsrenter.»

[3] jf. mindretallets votum i Rt-2014-14

 

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS